Av Anton Hellesøy, sosialøkonom og medlem i Rethinking Economics Norge. En versjon av teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampen.
Foto: Wikimedia Commons
Hvert år når politikerne diskuterer statsbudsjettet, dukker det opp en problemstilling som vanligvis behandles ganske overfladisk. Hver gang når noen konkluderer med at neste års budsjett vil ende med et betydelig underskudd, så slutter de (uten unntak) direkte derfra til at underskuddet må dekkes av Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland), og videre derfra igjen til at dette er måten å sløse bort hele Oljefondet på.
Oljefondet er i dag på ca. 1000 milliarder amerikanske dollar, tilsvarende to og en halv gang vårt samlede brutto nasjonalprodukt. Verdien av oljefondet for oss er at det gir staten mulighet for å importere varer og tjenester vi ikke selv kan produsere, enten fordi vi ikke har ressursene til det eller teknologien som må til. Å trekke på Oljefondet, selv bare den finansielle avkastningen, i en situasjon hvor vi fortsatt har ledige og uutnyttede ressurser i Norge, er dårlig forvaltning av fondet – nærmest sløseri.
Derfor, hvis man først er kommet til at det er fornuftig økonomisk politikk å pådra seg underskudd på statsbudsjettet – fordi vi har betydelig med arbeidsløshet og ledige ressurser, og underskuddet er et bidrag til statlig etterspørsel rettet mot de ledige ressursene – så burde man også diskutere hvordan dette underskuddet best kan dekkes. Det finnes nemlig andre muligheter enn å trekke på oljefondet, for eksempel slike som land som ikke har et oljefond, må ty til. Det vanligste er at staten utsteder statsobligasjoner for å dekke sine underskudd (i USA kalles det for Treasuries, i Storbritannia for Gilts). Disse statsobligasjonene, som kan være av forskjellig løpetid, omtales gjerne som statens gjeld, og det er jo for så vidt riktig.
Men selv om obligasjonene er gjeld for staten, er de et verdipapir for kjøperne av obligasjonene. De kan selges til pensjonsfond, pensjonskasser, forsikringsselskaper og sparere for øvrig som ønsker en sikker plassering av sine sparemidler. De kan også selges til Norges Bank. Statsobligasjoner utstedt av en stat som har en valuta som landet helt og holdent selv rår over (fiat-penger), slik vi rår over kronen, er den sikreste av alle finansplasseringer. Det er ingen grunn til å anta at en slik statsgjeld som er plassert i norske kroner i praksis vil begrense statens handlefrihet, og det er heller ikke mulig at staten på noe tidspunkt kan komme i mislighold overfor disse obligasjonene.
Noen mener at når staten tar opp gjeld på denne måten, så vil de bli en byrde for fremtidige generasjoner. Det motsatte er snarere tilfelle. Norske statsobligasjoner representerer det sikreste av alle verdipapir og kan selvsagt overtas av våre barn og barnebarn hvis det er det de ønsker, eller de kan når som helst innfris av staten uten at det koster skattebetalerne et rødt øre. På hvilken måte dette representerer en byrde for fremtidige generasjoner er høyst uklart.
Spørsmålet er derfor, hvis man er så bekymret for at man år etter år sløser bort Oljefondet på å dekke underskudd på statsbudsjettet, hvorfor har ingen heller foreslått å dekke underskuddet ved at staten utsteder statsobligasjoner? Spørsmålet kan rettes til alle partiene på Stortinget når de skal vedta neste års statsbudsjett.