Av John K. Dagsvik, Seniorforsker, SSB. Teksten har tidligere stått på trykk som Kronikk i Klassekampen (07.12.17)
Foto: Wikimedia Commons
I forbindelse med planene om reorganisering av Forskningsavdelingen i SSB har det som kjent pågått en diskusjon om hvordan forskning skal kvalitetssikres. Alle er enige i at internasjonal publisering er sentralt i arbeidet med å styrke kvaliteten på forskningen i forskningsinstitusjoner. Det som imidlertid er problematisk, er hvordan krav om publisering praktiseres.
Tellekantmetoden ville vært mindre kontroversiell dersom det var en unison oppfatning av hva som menes med kvalitet i forskningen, og hvis det var enighet om at høyt rangerte tidsskrifter gjennomgående inneholdt artikler av høy kvalitet (passende definert). Sammenhengen mellom tidsskriftenes rangering og innhold er mer komplisert enn som så. I for eksempel økonomifaget er det nemlig en betydelig strid om hvilke teoretiske og metodiske strategier som bør være rådende.
Innen makrofeltet har det ved ledende universiteter (spesielt amerikanske) i de siste årtier vært drevet forskning innen modellrammeverket som noe forenklet går under betegnelsen DSGE. Modeller à la DSGE er stiliserte i en ekstrem grad, blant annet ved at de er basert på svært sterke og urealistiske forutsetninger. Dette gjelder spesielt forutsetninger som forenkler aggregeringsproblemet, slik som forutsetningen om den representative aktør. Nylig er det blitt utviklet mer generelle varianter av DSGE som tillater flere aktørene med ulike preferanser, ulike evner til å investere i utdanning, og hvor aktørene står overfor ulike restriksjoner.
Forskere innen denne forskningsretningen er flinke til å finne fram til passende forutsetninger om hvordan preferanser og rammebetingelser kan representeres matematisk slik at aggregeringsproblemet blir vesentlig forenklet. I tillegg fastsetter de parametere ved å vise til hva andre forskere har benyttet i mer eller mindre sammenliknbare problemstillinger. Dette er et eksempel på hva moderne makroøkonomer mener når de snakker om at DSGE-modeller har et såkalt «mikrofundament». Men det faktum at det finnes slike forutsetninger som forenkler aggregeringsproblemet, betyr naturligvis ikke at disse nødvendigvis er realistiske i empirisk forstand, snarere tvert imot.
Ytterligere urealistiske antakelser er at det forutsettes kun én sektor i økonomien og et perfekt frikonkurransemarked. Det som videre er bemerkelsesverdig for dem som jobber innenfor denne såkalte moderne makrolitteraturen, er at de vanligvis ikke i særlig grad føler behov for å begrunne sine forutsetninger i empirisk forstand ytterligere. I noen sammenhenger kan det vises at slike modeller kan reprodusere enkelte trekk i (aggregert) data, men den typiske måten disse modellene testes på, er svært overflatisk.
I diskusjonen omkring relevansen til ulike makromodeller, blant annet i sammenheng med reorganiseringen av forskningsavdelingen i SSB, har det blitt foreslått at SSB burde satse på mer moderne modellrammeverk slik som DSGE i stedet for tradisjonelle modelltyper som er utviklet i SSB, og hvor nasjonalregnskapet spiller en viktig rolle. Det som er et viktig poeng i denne sammenhengen, er at mens både moderne og tradisjonelle teorier og metoder i makroøkonomi er basert på drastiske forenklinger, så representerer nasjonalregnskapet essensiell og detaljert informasjon om faktiske sammenhenger i økonomien. I den forstand er tradisjonelle modeller basert på nasjonalregnskap mer å stole på enn moderne tilnærminger som i temmelig begrenset grad utnytter faktisk informasjon og data om økonomiske sammenhenger.
Det er et tankekors at varianter av DSGE-tradisjonen oppnår publisering i høyt rangerte tidsskrifter mens tradisjonelle modeller (slik som SSB-modellene) i liten grad er et forskningsfelt innen akademia. Ifølge tellekantprinsippet vil derfor forskning og publisering innen moderne makroøkonomi à la DSGE ha mulighet til å skåre høyt, mens det mer tradisjonelle arbeidet i stor grad utdefineres som interessant forskningsfelt. (Teksten fortsetter under bildet)
Moteretninger skifter stadig, men mote er ikke det samme som vitenskapelig kvalitet og relevans.
Foto: Wikimedia Commons.
Noe som er slående, er at en motsatt moteretning har betydelig medvind innen empirisk mikroøkonomi. Mens det tradisjonelt har vært populært å drive med såkalte strukturelle analyser (analyser basert på økonometriske modeller avledet av teori) av mikrodata, har det i den senere tid bredt seg en oppfatning om at strukturelle modeller er spekulative og at en helst bør unngå bruk av økonomisk teori og metode i særlig grad. Helst bør en benytte enkle empiriske strategier. Videre er det typisk populært å forske på temaer som ligger utenfor, eller i grenseland for økonomenes tradisjonelle domene. En måte å spissformulere rådende moteretninger på er at mens det er mote i mikrofeltet å utvikle modeller der økonomisk teori har liten eller ingen rolle er det i makrofeltet mote å utvikle teoretiske modeller med temmelig begrenset bruk av data.
Det er altså betydelig strid i økonomifaget om hva som er gode forskningsstrategier og hva som bør regnes som relevant og interessant forskning. En konsekvens av dette er kamp om kontroll over tidsskriftredaksjonene. Dette har gått så langt at enkelte tidsskriftredaksjoner nekter å vurdere artikler som ikke passer innenfor de rådende moteretninger skissert ovenfor. Det blir derfor temmelig overflatisk å basere vurdering av forskningskvalitet først og fremst på hvilke tidsskrifter arbeider publiseres i.