Julie Brun Bjørkheim og Jenny Nygaardsmoen (styremedlem i Rethinking Economics Norge) har skrevet denne artikkelen om boken The Econocracy: The Perils of Leaving Economics to the Experts. Teksten har tidligere stått på trykk i tidsskriftet Røyst (2017, #8).
Bilde: Manchester University Press
I kjølvannet av finanskrisa i 2007–2008 har det foregått en debatt om økonomifagets rolle i politiske beslutninger. Krisa ble en katalysator for Rethinking Economics, en global bevegelse etablert av studenter blant annet ved Universitet i Manchester. De tok til orde for reform av økonomiutdanninga, kritiserte økonomifagets snevre innretting og argumenterte for at vi lever i et «økonokrati» – et samfunn der politiske mål blir definert ut fra hvilken effekt de har på økonomien, som igjen blir sett på som et system med en indre logikk som kun kan forstås og håndteres av eksperter.[1]
Robert Lucas, økonom ved Universitetet i Chicago med ekspertise i makroøkonomi, uttalte at «[the] central problem of depression prevention has been solved, for all practical purposes» på American Economic Association i 2003.[2] Makroøkonomi har vært en suksesshistorie skal vi tro den amerikanske økonomen. Få år etter utsagnet rammet finanskrisa med verdensomspennende konsekvenser. «Why did no one see it coming?» spurte Dronningen av England da hun besøkte London School of Economics i november 2008.[3] Burde ikke økonomer oppdaget tendenser i tiden og svakheter ved systemet? Krasj og kriser er fraværende tema på økonomiutdanninger verden over. Lucas’ utsagn reflekterer muligens akkurat denne virkelighetsforståelsen til økonomer: krasj og kriser anses som løste problemer.
Boken The Econocracy er skrevet av tre av initiativtakerne til Post-Crash Economics Society ved Universitet i Manchester,[4] hvor de problematiserer at økonomiske avgjørelser blir avpolitisert og overlatt til ekspertene. Slik som undertittelen til boka, «The perils of leaving economics to the experts», antyder, har dette konsekvenser for oss. Det er problematisk om ikke vanlige folk kan ta del i økonomiske beslutninger og forstå avveiningene økonomer kommer med i enkeltsaker, fordi det ikke er tydelig hvilke premisser argumentene deres baserer seg på.
Forfatterne av boka tar til orde for at denne typen ekskludering leder til demokratisk underskudd både i form av debattens manglende mangfold av perspektiver og gjennom/ved fremmedgjøring fra politiske vedtak. Det blir et samfunn der noen kan delta, og andre må godta. De påpeker at vi de facto lever i en form for teknokrati dersom vi overlater økonomiske avgjørelser til ekspertene alene.
Utgangspunktet for denne teksten er tesen om at vi lever i et økonokrati, med et klart demokratisk underskudd, slik boka presenterer. For å kunne vurdere om dette gjelder for Norge i dag vil vi ta utgangspunkt i to spørsmål:
- Har økonomer for mye politisk makt?
- Er vanlige folk ekskludert fra den økonomiske debatten?
Men først kan vi kanskje spørre oss: Er det egentlig så problematisk å underkaste seg økonokratiet? Hadde økonomene fungert som perfekte teknokrater, ville vi da ropt varsko? Perfekte i den forstand at de fungerte som et nøytralt og effektivt verktøy for å gjøre det lettere for politikere å prioritere, som en meteorolog som kan hjelpe oss med å ta avgjørelsen om vi skal dra på telttur til helga. En del økonomer har nok dette synet på seg selv allerede. I motsetning til meteorologi er imidlertid ikke samfunnsøkonomi en naturvitenskap. Det finnes ikke økonomiske naturlover. Økonomi er en menneskelig interaksjon og skjer kun i kraft av mennesker. Det gjøres stadig forsøk på å lage modeller for hvordan mennesket opererer, men det vil alltid forbli en samfunnsstruktur og ikke absolutte lovmessigheter. Årsakene til hvorfor det er umulig å modellere menneskelig aktivitet ligger i kilden til menneskelig aktivitet – biologi. Inkludert i biologibegrepets fullstendige betydning ligger også psykologi, sosiologi og eventuelle andre faktorer som bidrar til tilfeldighetene og variasjonen i menneskelig aktivitet.
Hvordan bør økonomer relatere seg til politikere og byråkratiet for at deres ekspertise skal være hensiktsmessig? Fordi økonomi er en samfunnsvitenskap trenger vi økonomer som har bred forståelse av teorier, kritisk og ydmyk tilnærming til eget fagfelt. Økonomene må ha vitenskapsteoretisk dybde, i tillegg til at ideologi og verdiladning i disiplinen bør utfordres med jevne mellomrom, og hvor man innser begrensningene av eget fagfelt. Et av hovedproblemene til økonomer, som de fleste andre akademikere (særlig i humaniora og samfunnsvitenskapen), er at de er for lite tverrfaglig orienterte. Har man ikke innsikt i andre fagområder som interagerer med sitt eget, kan en aldri (uten unntak) skape teorier eller modeller som representerer komplekse interdisiplinære fenomen som mennesket (herunder menneskelig aktivitet), naturen eller universet.
Forfatterne bak boka kommer med hard kritikk av kunnskapen ferdigutdannede økonomer sitter på og mener utdanningen har store mangler. For det første er utdanningen virkelighetsfjern. Man bruker få eksempler fra virkeligheten, som fører til at økonomistudenter har lite kunnskap om faktiske og historiske forhold som er høyst relevante for å kunne relatere faget til politiske og samfunnsmessige forhold. Situasjoner som finanskrisa og eurokrisa blir ikke diskutert, og tilnærmet hele bachelorgraden går til teoretisk abstraksjon.
For det andre mener de at økonomiutdanningen er for teoretisk snever. Faget har en teoretisk og ideologisk ensretting, som fører til at økonomistudentene kun lærer én måte å tilnærme seg økonomiske spørsmål på. Historisk sett har økonomifaget inneholdt mange ulike økonomiske retninger, der klassisk, marxistisk, postkeynesiansk, østerriksk og feministisk teori er blant dem. Dette er teorier som gir ulike, av og til motstridende, forklaringer og teorier om økonomiske tema. For eksempel, når vi ser på verdiskapningen i et land (BNP) så vil nyklassisk teori kun inkludere det som har en pris i markedet. Feministisk teori vil derimot verdsette ulønnet omsorgsarbeid eller arbeid i frivillige organisasjoner i sitt syn på økonomien. Avhengig av hvilket rammeverk som benyttes, vil BNP altså ha forskjellige verdier, og fremstår dermed ikke som en nøytral observasjon. På UiB er det kun i emnet Samfunnsøkonomisk idéhistorie hvor andre perspektiver enn det nyklassiske blir diskutert.
Rethinking Economics kritiserer økonomers manglende forståelse av fagets politiske og sosiale konsekvenser. Økonomifaget benytter seg av et nyklassisk rammeverk, som hviler på premisser om rasjonelle individer og maksimering av nytte – hvor tilbud alltid møter etterspørsel og danner et harmonisk marked. Det brukes i liten grad andre tilnærminger enn dette synet på individ og samfunn for å forstå økonomisk aktivitet på. Hvis det finnes akademiske svakheter, får det direkte konsekvenser for folk. Det er ikke en disiplin som kun befinner seg inne på lukkede universitetskontor. Samfunnsvitenskapen har i kraft av sin direkte og betydelige relevans for samfunnsutviklinga fått stort gehør i politiske kretser.
Fordi alle nevnte perspektiver vil inkludere verdivurderinger, vil all økonomi være politisk. Verdiprioriteringer er politikk. Uansett hvor mange perspektiver en samfunnsøkonom blir presentert for vil en samfunnsøkonomisk analyse alltid ha en form for politisk innhold. Kan vi da overlate viktige samfunnsspørsmål til økonomer?
Cathrine Holst, professor i sosiologi ved Universitet i Oslo, skriver i Morgenbladet 29.09.17 om hvordan politikk vitenskapeliggjøres. Sammen med Johan Christensen har hun sett på endringer i NOU[5]-er fra finansdepartementet over tid. Selv om det er en generell nedgang i antall NOU-er, er det samtidig en økning av forskere som både sitter i, og leder, utvalgene – stadig flere er økonomiprofessorer. Dette står i kontrast til tidligere, da det satt flere politikere og personer fra sivilsamfunnet, deriblant interesseorganisasjoner, i utvalgene. Litteraturlista reflekterer også vitenskapeliggjøringen av NOU-ene da de i stadig større grad refererer til vitenskapelige tidsskrift. Dette tyder på et skifte fra en situasjon der det å representere visse verdier og interesser er viktig, til en der man har en større tro på forskeres og akademias svar på landets utfordringer.
Når spørsmål avpolitiseres og kles opp i økonomisk språkdrakt, fremmedgjøres alle dem som ikke deltar i det fellesskapet. De som ikke snakker et økonomisk språk, ekskluderes fra viktige, politiske debatter. The Econocracy tar opp en spørreundersøkelse gjort av YouGov hvor de spurte et utvalg briter om deres økonomiske forståelse. Gitt hvor mye økonomiske begreper blir brukt i politiske debatter, var det overraskende lav andel som kunne definere hva som inkluderes i BNP, og hva som menes med underskuddsbudsjettering og statsgjeld. Hvem kan reelt sett delta i samfunnet og de økonomiske debattene når situasjonen er slik?
Ekskludering ved bruk av et økonomisk språk og ekspertifisering av samfunnsdebatten svekker demokratiet, og undergraver dets legitimitet. Dette er et grunnleggende problem om vi ønsker et bredt demokrati som bygger på politisk likhet. Derfor kan man også spørre seg om man reelt har politisk likhet når de med høy utdannelse og ekspertstatus har fått stadig mer å si i offentlig forvaltning.
[1] Joe Earle, Cahal Moran and Zach Ward-Perkins (2016) The Econocracy, s. 8.
[2] The Economist (2017) «Predicting Our Economic Future».
[3] Financial Times (2008) «The Economic Forecasters’ Failing Vision»
[4] Post-Crash Economics Society er en del av Rethinking-nettverket, men som ikke har byttet navn ettersom de var etablert før Rethinking Economics.
[5] Norges Offentlige Utredninger