Av Erik Reinert, medlem av fagrådet i Rethinking Economics Norge. (Teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampen.)
I Europas periferi blir ikke den økonomiske krisen mindre. I en og samme by – Sevilla – opplevde jeg nettopp to diametralt motsatte løsninger. Mitt besøk skyldtes at EU-kommisjonens forskningssenter (JRC) i Sevilla – som blant annet arbeider med innovasjon – hadde gitt meg i oppdrag å komme med innspill til deres prosjekt om ‘smart spesialisering’ for fattige regioner. Selve konseptet er interessant fordi man jo indirekte innrømmer at det finnes noe som heter ‘dum spesialisering’, en idé som står ganske fjernt fra økonomisk standardteori.
Drosjen fra stasjonen ga en bra innledning. ‘Denne byen lurer folk’, sa sjåføren, ‘alt ser nytt og fint ut, men for vanlige folk er lønnen €700 og en liten leilighet koster €500 i måneden. Så kan man selv regne ut hvordan folk har det’.
Det ble et godt møte i EUs forskningssenter, vi snakket om alle de teoriene man hadde hatt gjennom hundrevis av år om hva det var smart og mindre smart å spesialisere seg på som region og nasjon. Forskerne som var til stede, var fornøyde med å jobbe med noe som ikke hadde med det mange ser som EUs hovedbudskap – austerity eller innstramming av livremmen – å gjøre. På en forsiktig måte fikk jeg sagt at å være en kolonimakt – det å ha kolonier der man forbød industri mens man selv industrialiserte – var et eksempel på ‘smart spesialisering’, men det å være en koloni var en ‘dum spesialisering’. Det endte med at min teoretiske rapport også skal omhandle mulig ‘smart spesialisering’ i Romania, Ukraina og Georgia, altså også utenfor EU.
Et problem i noe av EUs periferi er at innføringen av euroen i praksis frøs vekselkursen mellom rike land med høy verdiskapning – les Tyskland – og fattige land med lite industri. Man forsterket fordelene for Tyskland, som burde revaluert, og ‘straffet’ den fattige periferien som burde fått lov å devaluere. Da Argentina på 1990-tallet frøs vekselkursen til dollaren 1:1 foretok man et gigantisk eksperiment av samme type som euroen. Det gikk veldig galt. Lønningene falt med over 50 prosent og det ble skapt stor sosial nød.
Spanske økonomer hadde berettet om et initiativ i en fattig bydel av Sevilla som lignet på nødløsninger jeg hadde observert i Argentina på 1990-tallet. Mangel på arbeid og penger hadde i Sevilla skapt et slags kooperativ med navnet Pumarejo. En lang omvisning i Pumarejos mange aktiviteter viste lekeplasser med det som i Oslo en gang het ‘skolehager’, ulike håndverkere som hadde samlokalisert sine ulike verksteder, og – som mange steder i Argentina på 1990-tallet – hadde Pumarejo skapt sin egen valuta – puma – der én puma var lik én euro. Valutaen, regneenheten, blir skapt i det øyeblikk det oppstår en byttehandel; det var altså i utgangspunktet ingen fare for inflasjon. Mange av transaksjonene føres kun i en bok hver enkelt har, men det finnes også pengesedler og til og med en app.
Da Argentina til slutt devaluerte, forsvant de mange uformelle valutaene. Spørsmålet er om Europa tyr til samme løsning som Argentina, eller om antallet grasrotkooperativer som Pumarejo blir en del av hverdagen i Europas periferier.
Den mest konsentrerte teoretiske diskusjonen i Sevilla var med den tidligere omtalte drosjesjåføren første dag. ‘Mario Draghi og Den europeiske sentralbanken prøver å løse våre økonomiske problemer gjennom å trykke penger’, sa han. ‘Men det hjelper ikke fordi disse pengene ikke når ut til folk flest. De øker bare prisene på boliger vi ikke har råd til, mens lønningene synker’. Jeg måtte si meg enig med mannen – 1930-tallets løsning på samme type krise var å øke folks kjøpekraft, ikke å trykke mammon som ikke ‘tjener livet’, som Martin Luther uttrykte det.
Vel inne på hotellet tok sjåføren farvel slik man normalt gjør med gamle venner. Jeg fikk en kameratslig abrazo (omfavnelse) og min hustru et kyss på kinnet. Etterpå bemerket jeg noe forvirret til henne at vi jo ikke hadde gitt så mye tips at vi fortjente en slik behandling. ‘Dette hadde nok ikke noe med penger å gjøre’, svarte hun, ‘det var et sosialt uttrykk for at han hadde funnet en beslektet sjel’. Selvfølgelig hadde hun rett; jeg hadde et kort øyeblikk tenkt etter den gamle klisjeen at en økonom er en person som vet prisen på alt men ikke forstår verdien av noe. Samtidig hadde hun satt fingeren på en kjerne i kooperativet Pumarejo.