Ebba Boye har anmeldt «Nasjonens velstand. Norges økonomiske historie 1800 – 1940» av Pål Thonstad Sandvik.
Anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Bokmagasinet til Klassekampen.
Hva ville Norge vært uten oljen? Ville vi vært fattige? Et bakstreversk land i europeisk sammenheng? Det er vanskelig å lese Pål Thonstad Sandviks nye bok om Norges økonomiske historie fra 1800 og fram til 1940 som noe annet enn et klart og tydelig nei på det spørsmålet. I 1875 var Norge verdens tredje største sjøfartsnasjon. I 1920 var Norge Europas tiende rikeste land, mye på grunn av tilgangen til billig strøm. Dette er en bok om teknologi, ingeniørkunst, hvalfangst, bønder, naturressurser og ikke minst om politikere som ville bygge en nasjon.
Først og fremst er dette kanskje en bok om Norges produktivitet gjennom tidene. Hva produserte vi, og hvordan? Hvordan hadde arbeiderne i de ulike yrkene det, hva slags liv levde kvinnene som gikk hjemme og sørget for oppdragelse og mat på bordet? Når kom maskinene, hvor kjøpte vi dem fra, og når begynte vi å produsere våre egne så vi ikke lenger trengte å importere sagbruksmaskinene fra Storbritannia? (Svar: 1860-tallet). Hvilke næringer var lønnsomme, og hvordan har endringer i lønnsomhet drevet frem store endringer i det norske samfunnet?
Ifølge Sandvik var det for eksempel den lave lønnsomheten i jordbruket som gjorde Norge til et mer egalitært samfunn enn for eksempel Sverige og Danmark. Avkastningen var rett og slett for lav til at det lønte seg å opprette store gods, og derfor kjennetegnes Norge fortsatt av en stor andel selveiende bønder, også 200 år senere. Norge var mye karrigere enn Danmark, men samtidig også friere, som Sandvik skriver.
Dessverre har økonomisk historie lenge vært en ikke-eksisterende eller nedprioritert del av økonomiundervisningen. Økonomistudenter forteller meg at de blir oppfordret fra professorer om å ikke velge fordypning i historie, de blir anbefalt å heller bruke studietiden på å ta fag der de lærer seg modellverktøyet best mulig. Det er en slik forståelse av eget fag som har gitt økonomene et dårlig rykte, noe som heldigvis er i endring. Det er godt, for økonomistudenter som ikke har studert detaljene i kapitalismens økonomiske kriser de siste 200 årene, vil stå på bar bakke når de får sin tids krise i fanget. Det var nettopp dette de oppdaget i Bank of England ved kriseutbruddet i 2007, ifølge sjeføkonom Andrew Haldane. Modellverktøyene er verdiløse om de ikke kombineres med kunnskap om hvordan institusjoner, tradisjon og politikk har formet lands respektive økonomier gjennom tidene.
Derfor er boken til Pål Thonstad Sandvik så viktig. Og heldigvis er den ikke bare viktig, den er også svært velskrevet, lettlest og engasjerende.
Boken skildrer godt utviklingen av Norges kapitalistiske økonomi. Det jeg savner, er en om mulig enda dypere /analyse/ av industriens betydning for Norges utvikling. En økende internasjonal proteksjonisme ga seg utslag i økt norsk tollbeskyttelse på tidlig 1900-tall. Som en konsekvens ble importerte varer mindre konkurransedyktige, til glede for norsk forbruksvareindustri. I den samme perioden var det høy nyskaping og mye gründervirksomhet i norsk næringsliv, spesielt i de små og mellomstore bedriftene. Forfatteren legger til at det også ga økte priser for forbrukerne. Hvilken rolle spilte tollbeskyttelsen for å legge til rette for norsk produksjon og innovasjon? Ville det vært mulig med tilsvarende vekst dersom vi hadde holdt oss til råvareeksport? Les boka dersom du ønsker å forstå mer om Norges handelspolitikk, om kraftkrevende industri, om hvordan vi kjempet for norsk kontroll over naturressursene og ikke minst – hvordan nasjonens velstand ble bygget.
Anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Bokmagasinet til Klassekampen.