Av Erik S. Reinert
En kortere versjon av denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 11.07.18
‘Tendensen til Avtagende Avkastning var årsaken til at Abraham og Lot skilte lag, og til de fleste av de folkevandringer historien forteller oss om’ skrev nyklassisk økonomis grunnlegger, Alfred Marshall i første utgave av læreboken Principles of Economics i 1890. Han refererer til Bibelen der Israels stammer, representert ved Abraham og Lot, skiller lag fordi «landet ikke kunne bære dem». Dette gjelder også den folkevandringen vi nå opplever til Europa. Også i dag flytter folk fra land der det nesten bare finnes aktiviteter med avtagende avkastning til land der det også andre typer aktiviteter.
Avtagende avkastning oppstår når en produksjonsfaktor er begrenset av naturen, noe som skjer i landbruk, gruvedrift og fiskeri. Man tar vanligvis den beste jorden, de beste mineralforekomstene og fiskebankene i bruk først, og jo mer et land spesialiserer seg i slike aktiviteter, desto dyrere blir det å produsere. OECD viste nylig at dette skjer i Chiles kopper-produksjon, hvert tonn kopper som tas ut er dyrere enn det forrige.
Hos Alfred Marshall har ‘Loven om Avtagende Avkastning’ sin motpol i ‘Loven om Økende Avkastning’, til daglig kalt stordriftsfordeler. Her skjer det motsatte: jo mer man produserer, desto billigere blir det å produsere neste enhet. Stordriftsfordeler kombinert med teknologisk endring i industrien har vært selve drivkraften i Vestens økonomiske vekst. Lenge hadde man observert at de eneste områdene i Europa med generell høy velstand var byene, men det var den italienske økonomen Antonio Serra som i 1613 først forklarte at en hovedårsak til dette var økende avkastninger i byenes industri- og håndverksaktiviteter, noe man ikke fant på landsbygda. En av mekanismene her er at økende avkastning skaper imperfekt konkurranse og markedsmakt. For ikke lenge siden kunne Verdensbankens tidligere sjefsøkonom Justin Yifu Lin bekrefte sammenhengen mellom industri og velstand: ‘Bortsett fra noen få oljeproduserende land, har ingen land blitt rike uten først å industrialisere’.
I tråd med dette skriver Alfred Marshall i 1890 ‘En enkel plan ville være for et samfunn å beskatte sine egne inntekter, eller produksjonen av varer som produseres under avtagende avkastning, og å bruke denne skatten til å subsidiere produksjon der Loven om Økende Avkastning virker sterkt’. Her beskriver Marshall det alle vestlige land har gjort, mest gjennom toll, etter at England i 1485 begynte å beskatte eksport av ubearbeidet ull samtidig som de subsidierte produksjonen av ulltekstiler. Kolonier var områder der det var forbudt å produsere industrivarer, som i USA til 1776.
Siste gang denne teorien for alvor ble brukt i Vesten var i ettertidskrigens Tyskland. En plan fra 1943 som forbød industri i Tyskland – den såkalte Morgenthau-planen – ble snudd til det stikk motsatte – til Marshallplanen – da man forstod at et fattig Vest-Tyskland ville bli et lett bytte for Sovjet. I mars 1947 sendte tidligere president Herbert Hoover en krystallklar beskjed hjem til Washington: “Det finnes en illusjon om at det Nye Tyskland….kan reduseres til et gjetersamfunn (pastoral state, dvs. et land uten industri). Dette kan ikke gjøres uten at vi utrydder eller flytter 25.000.000 mennesker ut av landet”. Hoover forstod at et lands befolkningstetthet bestemmes av landets økonomiske struktur: industrialisering gjør det mulig å øke befolkningstettheten kraftig.
Lovene om Avtagende og Økende Avkastning måtte imidlertid vike for en annen del av Alfred Marshalls teori som gjorde likevekt til fagets grunnleggende metafor. Gjennom verkets mange opplag kan man følge hvordan disse Lovene – respektfullt skrevet med store forbokstaver – etter hvert ble til tendenser (med liten forbokstav). På 1930-tallet forsvant økende avkastning ut av økonomisk teori fordi denne viktige faktoren ikke var kompatibel med likevekten. Uten avtakende avkastning blir det ingen stigende tilbudskurve, og dermed heller ingen markedslikevekt, en likevekt som er avgjørende for resten av økonomenes teoretiske byggverk. Hadde realisme vært målet burde heller likevekten forsvunnet ut av teorien fordi den ikke var kompatibel med økende avkastning.
Rundt 1979 hadde Paul Krugman imidlertid klart å modellere økende avkastning i internasjonal handel, og da hans artikler om dette emnet ble samlet i bokform i 1990 kom han med følgende treffende innsikt: «Den lange perioden da Ricardo dominerte….var i stor grad et resultat av troen på at alternativet nødvendigvis var et kaos (a mess). I virkeligheten fulgte utviklingen av internasjonal handelsteori det som matematisk sett ble oppfattet som minste motstands vei (the perceived line of least mathematical resistence)». Det at de iboende karakteristika ved det matematiske verktøy man hadde valgt – ikke hvilke problemstillinger som var viktige i det virkelige liv – skulle bestemme økonomenes forskningsagenda har for meg stått som kjernen i det meste som har vært galt med økonomifaget siden 2. Verdenskrig. Innrømmelsen fra Krugman var kjærkommen.
Hva fant Krugman så ut da han begynte å produsere handelsteoretiske modeller med økende avkastning? Han fant det samme som Marshall hadde funnet i 1890 og den amerikanske økonomen Frank Graham hadde gjenoppdaget i 1923: land som spesialiserer seg i aktiviteter med økende avkastning spesialiserer seg på mange måter i å være rike, mens land som spesialiserer seg i aktiviteter med avtagende avkastning egentlig spesialiserer seg i å være fattige (dette er min formulering). I denne forbindelse graver Krugman i 1981 opp igjen den marxistiske tradisjonen om ‘ujevn vekst’. Han refererer to steder til og med til Lenins imperialismeteori, men er også positiv til de klassiske utviklingsøkonomene Gunnar Myrdal og Arthur Lewis.
I Paul Krugmans artikler fra 1979 til 1981 lå det et enormt potensial for mainstream economics til å samle opp viktige økonomiske og politiske innsikter fra fagets før-matematiske periode. Hvorfor skjedde det så ingenting med dette? Som jeg først antydet i en artikkel for 24 år siden: Krugman hadde åpnet en Pandoras Eske der håp strømmet ut (dvs andre gang hun åpnet esken), men han satte seg veldig raskt på det lokket. Håpet ble stoppet. Da England i 1996 markerte 150-årsjubileet for avviklingen av korntollen (The Repeal of the Corn Laws), var Krugman oppgitt over at «intellektuelle» ikke forstod David Ricardos idé om komparative fortrinn. Dette var en teori han anså som ‘utterly true, immensily sophisticated – and extremely relevant to the modern world.’ Alle referanser til at dikotomien økende/avtagende avkastning var et viktig element i å forklare verdens velstand og fattigdom var for alltid borte fra Krugmans arbeider (en av mine studenter har gått nøye gjennom hans senere artikler for å sjekke dette).
Den peneste forklaringen på hvorfor Krugman ikke gikk videre med dette må være at det ikke var etterspørsel etter slike teorier. Det var i alle fall det jeg fikk høre etter at jeg i min doktoravhandling i økonomi fra 1980 hadde gått Antonio Serra og Frank Graham empirisk etter i sømmene og funnet at de største eksportaktivitetene i tre latinamerikanske land – bananer i Ecuador, bomull i Peru og tinn i Bolivia – alle arbeidet dypt inn i avtagende avkastning: hver gang produksjonen sank, økte produktiviteten betraktelig. Jo mere disse landene spesialiserte seg, desto mindre produktive ble de. Mine veiledere var fulle av lovord om avhandlingen, men advarte meg at jeg ikke ville få jobb på noe universitet. Den rådende ideologien gjorde at det ikke var noen etterspørsel etter slike teorier.
Når Europa i dag står foran en folkevandring av nesten bibelske proporsjoner er det på tide å grave opp igjen innsiktene både fra den unge Alfred Marshall, fra Herbert Hoover i 1947, og fra Krugmans korte blaff av innsikt rundt 1980. Denne innsikten nådde ikke Verdensbanken og IMF, som i praksis har fortsatt den gamle kolonipolitikken og forhindret Afrika fra å følge den politikken Vesten – og siden Japan og Kina – førte. Den Tredje Verden fikk ikke lengere beskytte industrien slik alle land tidligere hadde fått eller tatt seg lov til, de ble hindret av Verdensbankens og IMFs betingelser, såkalte ‘conditionalities’. Bølgen av innvandring kan nå skape ny etterspørsel etter en teori som har vært der i over 400 år – fra 1613 – men som det under Den kalde krigen ikke var noen etterspørsel etter.
Det finnes rundt 900 millioner mennesker som ikke får nok mat. En andel av disse vil forsøke å flytte seg til områder der det finnes arbeid og mulighet for å fø barna sine. Å «hjelpe de der de er» innebærer å legge om dagens rådende handelspolitikk. Land bør ikke bli hindret av handelsavtaler i å skape arbeidsplasser i sektorer med økende avkastning. Det er ingen tvil om at Afrika kan industrialisere slik alle velstående land har gjort. Zimbabwe hadde i flere tiår, til hyperinflasjonen i 2008, en meget vellykket industrialisering. Under et OECD-møte i Paris for få uker siden presenterte Marokko en ambisiøs industriplan. Vi får håpe det smitter.
I 1947 stoppet Alfred Marshalls og eks-president Herbert Hoovers innsikt om industriens betydning kommunismen. Teoretikeren Marshall hadde mange ‘vandringsår’ bak seg i fabrikker (han brukte selv det tyske begrepet Wanderjahre), og Herbert Hoover var utdannet gruveingeniør og hadde ledet USAs nødhjelpsprogram i Europa allerede etter 1. Verdenskrig. Det var menn med bred praktisk erfaring som forstod disse prosessene. Nå kan Serras, Marshalls, og Hoovers innsikt gjøre det mulig for afrikanere å få et levebrød der de er født. Økonomisk likevekt er blitt Middelhavets dødelige metafor.
Referanser:
Paul Krugman’s artikler fra 1979 og 1981 finnes i hans Rethinking International Trade. Boston MA, MIT Press, 1990.
Hans artikkel i forbindelse med The Real of the Corn Laws finnes Cook, Gary (red.), The Economics and Politics of Free Trade. Freedom of Trade, Volume II, London, Routledge, 1998. ‘Ricardo’s difficult idea: Why intellectuals don’t understand comparative advantage’, s. 22-36. (Selv har jeg et kapittel i samme bind som argumenterer mot Ricardo: ‘Raw materials in the history of economic policy: Why List (the protectionist) and Cobden (the free trader) both agreed on free trade in corn’, s. 275-300.)