En ny-østerriksk kritikk av økonomiske modeller

Av Andreas H. Bjercke, Siviløkonom/Statsautorisert Revisor

For dagens økonomistudenter er det avgjørende å opprettholde en kritisk distanse til modellene man lærer. Formålet med modeller er å forenkle virkeligheten, men altfor ofte tar modellen plassen til virkeligheten. Da er det lett å bli blind for hvordan en markedsøkonomi fungerer i realiteten. Ny-østerriksk teori tilbyr en viktig kritikk av modellsynet i dagens hovedretning innenfor økonomifaget, en retning som kan betegnes som nyklassisk teori.

Har vi noe å lære av ny-østerrikerne? Selv om ny-østerrikerne ikke befinner seg i midtpunktet i dagens økonomiske debatt var de toneangivende i mellomkrigs- og etterkrigstiden. Karakteristisk for ny-østerrikerne er at de anser at markedene er permanent imperfekte.

Nyklassisk teori viderefører til en viss grad ny-østerriksk teori, men det er også viktige forskjeller. I nyklassisk teori inngår blant annet det klassiske velferdsteoremet som formulerer at det er mulig å definere et sosialt optimum for økonomisk aktivitet. Ny-østerrikerne stiller seg kritiske til dette fordi økonomisk aktivitet er så komplekst at det er umulig å vite hva som blir maksimert. De mener forutsetningene som nyklassisk teori bygger på lett kan føre til at økonomien fremtrer som et logisk system som kan administreres fristilt fra aktørenes handlinger.  Dette kan forklare hvorfor elementer fra nyklassisk teori i lang tid dannet grunnlaget for den planøkonomiske tenkningen som preget det tidligere Øst Europa. Som en følge av sitt syn på markedene som imperfekte fokuserer ny-østerrikerne på prosesser som leder fram til at kjøpere og selgere får innfridd sine ønsker, altså at det skjer en markedsklarering.

1. Ny-østerrikernes utgangspunkt

Selv om ny-østerrikerne har hatt innflytelse på flere områder innen økonomisk teori har de til dels også falt utenfor hovedstrømningene innen fagområdet. Internasjonalt har de imidlertid fått fornyet interesse. De mest kjente er Hayek (1899–1992) og Mises (1881–1973). Hayek fikk nobelprisen i økonomi i 1974 og til hans mest kjente skrifter hører «The Pure Theory of Capital» (1941), «The Constitution of Liberty» (1960). Mises mest kjente bok er «Human action» (1949/1966). En økonom som av mange oppfattes som ny-østerriker er Joseph Schumpeter. Han var spesielt opptatt av de sprangvise teknologiske innovasjoner som han formulerte som «kapitalismens kreative destruksjonsprosess».

I dag er det en tendens til å avvise ny-østerrikerne på grunn av deres politiske teorier. Det mange da glemmer er at deres synspunkter først og fremst var rettet mot den kalde krigens kommunistiske planøkonomi, en kritikk som fremstår som relevant i dag.

Ny-østerrikernes teorier har sitt utspring fra den østerrikske økonomen Menger som sammen med den franske økonomen Walras og den engelske Jevons bidro til forskjellige elementer av den marginale nytteteorien. I denne sammenhengen så de østerrikske økonomer på nytte som et uttrykk for et individs rangering av mulige valg. Økonomen Pareto videreutviklet dette gjennom sin egen ordinale nytteteori som forfekter at individers marginale nytte ikke kan sammenlignes gjennom objektive faktorer. Dette videreførte ny-østerrikerne ved å formulere at aktørenes nytte av et objekt ikke kan vurderes separat fra aktørenes mål og midler og at intet økonomisk fenomen forklares uten å analysere valget av midler for å nå mål. (metodologisk individualisme – figur 1)

2. Metodiske forskjeller mellom ny-østerriksk og nyklassisk teori

Ny-østerrikernes syn på at nytte ikke kan måles etter objektive kriterier har konsekvenser for deres syn på sosiale prosesser og økonomisk virksomhet. For det karakteristiske ved sosiale prosesser er at de skjer gjennom en løpende interaksjon mellom subjekter som påvirker hverandre gjensidig. For eksempel vil forbrukere og leverandører i en økonomisk prosess påvirke hverandre gjensidig i en prosess med trekk, og mottrekk. (figur 1). Ny-østerrikerne er derfor skeptiske til å generalisere økonomiske prosesser etter repeterende modeller. Deres utsagn har derfor mer karakter av å være prinsipielle utsagn enn økonomiske «lover».

Figur 1. Metodologisk individualisme

Ny-østerrikerne er også skeptiske til om ny positivismens naturvitenskaplige metoder uten videre lar seg overføre til samfunnsvitenskapene, og nyklassisk teori synes å være påvirket av naturvitenskaplig metodikk. For naturvitenskapen studerer jo nettopp repeterende fenomen og et hovedmål for nyklassisk teori har vært å formulere rammeverk som kan generere økonomiske prediksjoner. For eksempel hevder Lucas (1977) at økonomisk teori bør begrense seg til å formulere generelle regler for repeterende økonomiske fenomen.

I utgangspunktet er det tre utsagn som kjennetegner det nyklassiske rammeverket. For det første at aktørenes beslutninger er basert på reelle og ikke nominelle faktorer. For det andre at aktørene beveger seg mot en likevekt. Modellene kan derfor også betegnes som likevektsmodeller. For det tredje forutsetter modellene at aktørene ikke gjør systematiske feil eller at modellene er konsistente med aktørenes gjennomsnittsforventninger. Det vil si at aktørene handler i henhold til tesen om rasjonelle forventninger. (figur 2).

Figur 2. Det nyklassiske rammeverket

Slike formaliserte regler for aktørenes adferd gjør at det etter nyklassisk teori er mulig å predikere økonomiske fenomen. Ny-østerrikerne stiller seg skeptisk til dette. For, som Hayek formulerer, hvis alle preferanser og alle mål og midler til aktørene var kjent ville økonomisk teori kun være et spørsmål om logisk deduksjon og dette er urealistisk. For ny-østerrikerne kjennetegnes derfor økonomiske virksomhet av prosesser som kjennetegnes av prøving og feiling over tid.

3. Den interaktive markedsprosessen

Ny-østerrikernes fokus på prosesser fører til at de ser på entreprenørskap som svært viktig, ja sentralt for økonomisk virksomhet. For ny-østerrikerne er entreprenørens funksjon å være innovatør for markedsprosessen. Faktorer som hadde vært ukjente hvis det ikke hadde vært for entreprenørens aktivitet i seg selv. Entreprenørens egenart er å tilby konsumenten noe som andre ikke kan tilby og som derved har mot til å «ligge foran andre». Denne posisjonen prøver entreprenøren å oppnå ved å optimalisere egne ressurser i en prosess som veksler mellom innovativ nyskapning og aktiv pristilpasning.

Slike innovasjoner eller pristilpasninger gjør at markedet ikke beveger seg mot et sluttpunkt eller permanent tilstand. Tvert imot gjør de at markedet er i en kontinuerlig prosess. En prosess som kan sammenlignes med en fåtallkonkurranse, eller et oligopol hvor noen aktører tilegner seg forbigående fordeler. Det karakteristiske ved denne fåtallskonkurransen er at fordelen som en aktør oppnår ikke straks blir tilgjengelig for alle. Fordelen kan derfor vurderes som et midlertidig monopolelement for denne ene aktøren. Et monopolelement som med tiden brytes ned og blir erstattet av nye og andre monopolelementer. Dette skjer i en trekk- og mottrekksprosess, markedsprosessen.

Denne interaktive informasjonsprosessen fører til at aktørene kan oppnå markedsmakt gjennom å utnytte informasjon. Denne markedsmakten er det vanskelig å formulere inn i likevektsmodellene til nyklassisk teori fordi disse forutsetter at aktørene har fullstendig informasjon. Dessuten fører likevektsmodellenes forutsetning om at aktørene ikke gjør systematiske feil til at det er lett å se bort fra mer kortsiktige, ikke forventede utfall innen en økonomisk syklus. Dette forsterkes ved forutsetningen om at økonomiske transaksjoner i det lange løp lukker seg i likevekt. Dermed blir det lett å neglisjere økonomiske sammenhenger som ikke er repeterende eller overse økonomiske fenomen som modellene ikke formulerer. Her ligger muligens noe av forklaringen på hvorfor så få økonomer advarte mot utviklingen som førte til finanskrisen i 2008/2009. Modeller er noe annet enn virkeligheten. Det formelle nyklassiske rammeverket må derfor suppleres med informasjon om at markedene ikke alltid klareres gjennom priser og at aktørene ofte lar seg styre av urealistiske forventninger.

4. Velferdsteori og institusjonelle faktorer

En styrke ved det nyklassiske rammeverket er imidlertid at de formaliserte reglene for aktørenes adferd gjør det mulig å generalisere premissene for aktørenes nyttemaksimerende valg. Dermed kan en utlede kriteriene for markedslikevekt og definere et økonomisk optimum ovenfra og ned. Optimal ressursallokering kan dermed utledes og administreres uten at en forholder seg til eller studerer aktørenes individuelle maksimerings beslutninger. (Rosen 1997). Hayek avviste at en slik optimalisering var mulig fordi prisinformasjonen for varer og tjenester kun kan oppdages gjennom det interaktive markedet. Markedet representerer et avansert informasjonssystem som ikke lar seg etterligne. En etterligning som også ville mangle insentiver for effektiv ressursallokering. For ny-østerrikerne er det urealistisk å tro at en kan definere et sosialt optimum da mangfoldet av informasjon på et aggregert nivå er så komplekst at ingen i realiteten kan vite hva som blir maksimert. Derfor vil det være vanskelig, om enn umulig, å definere noe enhetlig sosialt konsensus for økonomisk virksomhet. Informasjonen går nedenfra og opp. Basert på den ordinale nytteteorien fokuserer derfor ny-østerrikerne mer på hvordan de enkelte delene av et økonomisk system kan passe sammen til et hele. En etterlikning av helheten ovenfra og ned er ikke mulig.

Hayek fremholder i denne sammenhengen at en bør skille mellom enkle og komplekse prosesser. Enkle prosesser kan en kvantifisere og forutsi utfallet for. Komplekse prosesser kan en imidlertid bare forstå kvalitativt ved å kartlegge prosessenes hovedmønstre. Det markedsorienterte frikonkurransesystem er et eksempel på et slikt komplekst prosessuelt system, og fordi informasjonsutvekslingen til et slikt system ikke er perfekt trenger det bli sikret gjennom institusjoner. En fare ved de nyklassiske forenklinger er at ambisjonen om å formulere lovmessige regler for økonomisk virksomhet gjør at en lett kan overse betydningen av hvor viktige institusjoner er for markedsprosessen.

5. Ny-østerriksk sosialteori, noen kritiske kommentarer

Generelt er ny-østerrikerne kritiske til sosial fordelingspolitikk fordi de anser at dette kan bryte med forutsetningene for markedsprosessen. Men overser de ikke dermed hvordan fordelingspolitikk kan bidra til å nøytralisere effekten av at valgene til noen aktører ofte fører til en forverring for andre aktører? I følge Hayek er frihet nødvendig for markedsinnovasjoner  men hvis dette fører til endringer som truer mange kan det også føre til krav om å begrense friheten. Materiell fordelingspolitikk kan være et mottiltak mot dette, og behøver ikke ødelegge for et funksjonelt marked. Tvert om kan fordelingspolitikk føre til økt forståelse for at konkurranse også har positive effekter. Den positive effekten ved konkurranse er at vinnerne i regelen utligner taperne. Synspunktene til Hayek kan bli for sterkt preget av antikommunisme, og bør kanskje balanseres ved å lese skriftene til Karl Popper?

I et samfunn er det ikke mulig å love den absolutte trygghet til alle. Utfordringen blir da å redusere utryggheten og det urettferdige ved at ikke alle har samme midler til å lykkes i markedsprosessen. Prinsipielt åpner ny-østerrikernes innfallsvinkel for at også kollektive løsninger kan tilfredsstille individuelle behov og at fagforeninger kan bidra til markedsprosessen ved å være kontaktnett mellom ledelse og ansatte. Det norske trepartssamarbeidet som baserer seg på kontakt og samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene er et eksempel på dette. Gjennom trepartssamarbeidet kan en få fram informasjon og påvirke handlingsmønstre som for eksempel kan bidra til en mer koordinert lønnsdannelse.

Ny-østerrikernes fokus på aktørenes reelle valg kan også være nyttig for å konkretisere den mer mystifiserte betegnelsen «markedskreftene». For «markedskrefter» er ikke noe annet enn ulike aktørers rangering og valg mellom reelle økonomiske interesser. «Globalisering» vil i denne sammenhengen bety at aktørenes interaksjonsområde blir utvidet og påvirker hverandre gjensidig i en global sammenheng. Dette burde virke positivt for mangfoldet i markedsprosessen, men kan også eskalere usikkerheten i samfunnet slik at grupper reagerer med krav om proteksjonisme. I den vestlige verden kan dette illustreres med britenes valg om å forlate EU (Brexit) og valget av Donald Trump som president i USA.

Et viktig moment for ny-østerrikerne er at økonomiske prosesser går nedenfra og opp. Denne innfallsvinkelen kan også relateres til organisasjoner. I en organisasjon vil det ofte være slik at markedssignaler først fanges opp av andre personer enn toppledelsen. En desentralisert organisasjon kan derfor være bedre egnet til å fange opp markedssignaler og muligheter for kostnadsreduksjoner enn en sentralisert toppstyrt organisasjon. Denne lederstrukturen kjennetegner blant annet den nordiske og norske lederkulturen. Desentralisert leder utøvelse kan derfor relateres til økonomisk teori. Dette er nærmere beskrevet i artikkelen «Økonomisk teori og ledelse» i Samfunnsøkonomen 2013 nr. 3.

Ny-østerrikernes fokus på institusjoner utvider også området for økonomisk teori. Etter ny-østerriksk teori er det vanskelig å utelate demokratiske problemstillinger, nasjonalstatenes rolle og rollen til institusjoner fra markedsprosessen. Et eksempel på dette kan være innovasjoner. Innovasjon er nødvendig for entreprenørskap og en dynamisk markedsprosess, men det er et spørsmål om innovasjoner kan løsrives fra frihet og demokrati. For eksempel har den kinesiske økonomi til nå i stor grad vært basert på kopiering av andre. Det skal bli interessant å se om den transformeringen til en innovasjonsøkonomi som det kinesiske kommunistparti visstnok ønsker kan skje uten at landet også til en viss grad demokratiseres.

Et annet eksempel er de såkalte skatteparadiser eller lavskattejurisdiksjoner. Selv om globaliseringen reduserer mulighetene til nasjonal styring kan det også hevdes at demokratiske prosesser som løser nasjonalstatenes indre motsetninger stabiliserer den globale markedsprosessen. Skatteparadiser eroderer imidlertid denne ved å fremkalle en skattekonkurranse mellom det som kan betegnes som ressursland, om å tilby lavest mulig skatt. En slik skattekonkurranse reduserer finansieringen av grunnleggende institusjoner som politi, forsvar og rettsinstitusjoner. Noe som igjen kan igjen true maktfordelingen mellom den utøvende og regulerende makt i ressurslandene, som ofte er organisert som demokratier. For eksempel kan den nylig innførte amerikanske skattereformen i stor grad sies å være et resultat av et slikt press. Skatteparadisene ødelegger også markedet som informasjonssystem. De tilfører ingen ressurser til markedsprosessen, men tilbyr kun lav eller ingen skatt og hemmeligholdelse av informasjon. Igjen noe som vanskelig kan forenes med den åpenheten som markedsprosessen baserer seg på. Slike vurderinger kan sies å ha en plass innenfor ny-østerriksks prosessteori men kan vanskelig relateres til det nyklassiske rammeverket.

Avslutning

Ny-østerrikske økonomer skiller seg fra modellorienterte nyklassiske økonomer ved at de tar utgangspunkt i at markedene er mer eller mindre permanent imperfekte. Ny-østerrikerne fokuserer derfor mer på prosesser enn på modeller. De stiller seg skeptisk til om det er mulig å formulere «lover» for økonomisk virksomhet og legger vekt på at institusjoner er viktig for at en markedsøkonomi skal fungere. I en usikker verden burde deres motstand mot å idealisere og predefinere aktørenes adferd også være aktuell for dagens økonomer.

KILDER

Bjercke, A. H (2007). «En presentasjon av ny-østerriksks teori og noen samfunnsøkonomiske emner i relasjon til denne», Økonomisk Forum 61(6), 27–34.

Bjercke, A. H (2013). «Økonomisk teori og ledelse, Samfunnsøkonomen 2013 nr. 3

Hayek F. A (1960). The Constitution of Liberty, Routledge & Kegan Paul, London.

Hayek F. A (1974). The Pretence of Knowledge, nobel Memorial lecture, Stockholm.

Hayek F. A (1978b). «Competition as a Discovery Procedure» in New Studies in Philosophy, Politics, Economics and the History of Ideas. Routledge & Kegan Paul, London

Hoover K.D (1988). The new Classical Macroeconomics.

Kirzner I.M (1973): Competition & Entrepreneurship

Baumol W.J (2002): The Free Market Innovation Machine

Les mer om østerriksk økonomisk teori her

**

Artikkelforfatteren er utdannet Siviløkonom fra Bedriftsøkonomisk Institutt og Statsautorisert Revisor fra Norges Handelshøyskole. Han har arbeidet i flere større norske organisasjoner bl.a. Hydro og Telenor. Artikkelen står for egen regning.