I Kapitalens spøkelse slår Joseph Vogl et slag for å sekularisere økonomifaget.
Av Eirik Høyer Leivestad, oversetter av Kapitalens spøkelse og medredaktør for H//O//Fs filosofiserie
Teksten sto på trykk i Klassekampen 23. januar
I 1755 ble Lisboa rammet av et kraftig jordskjelv. Foruten å legge byen i ruiner, krevde skjelvet opp mot 100 000 menneskeliv. Rystelsene bredte seg over Europa, i en tid hvor spenningen mellom religiøse og sekulære verdenssyn var i ferd med å komme til overflaten. En av opplysningens fanebærere, Voltaire, skrev romanen Candide (1759), som brukte den tragiske anledningen til å harselere over de betryggende gudsbevisene datidens teologer sto parat med. Samme hvilke redselsfulle hendelser han ble utsatt for, gjentok Candide sin læremester Pangloss’ refreng om at en guddommelig harmoni lå til grunn for det hele. Fra Voltaires parodi utmyntet man det lite brukte begrepet panglossisme: en teologisk begrunnet, ukuelig optimisme som sier at vår verden er den «beste av alle mulige», immun mot enhver hendelse som skulle tyde på det motsatte.
På tampen av fjoråret utga forlaget H//O//F den tyske filosofen Joseph Vogls bok Kapitalens spøkelse. En av bokens besnærende ideer er at vi i dag står overfor en lignende situasjon som jordskjelvet i 1755 ga opphav til. Vogl mener at de siste tiårenes tilbakevendende finanskriser har brakt økonomifaget i en knipe som ligner den teologene havnet i på terskelen til moderne tid. Selv om politisk økonomi i sin tid sprang ut av opplysningstidens sekulære orientering, hevder Vogl at den har bevart noen vesentlige trekk som har mer til felles med dogmatikk enn med vitenskap. Vår tids troslære er tilbøyelig til å insistere på at markedet er en fornuftig, effektiv og viselig innretning til tross for åpenbar ustabilitet og kriser. Mens teologene har sin theodicé, har økonomene sin oikodicé, hevder Vogl: Slik teologene må ta høyde for ondskapens rolle i den guddommelige plan, må økonomene gjøre rede for hvordan et system som lovprises for sin uovertrufne rasjonalitet kan tillate kriser og sammenbrudd.
Likevekt. Oikodiceen hviler på hva Vogl kaller grunnfiguren i politisk økonomi, nemlig antakelsen om markedets spontane orden, regelmessighet og iboende rasjonalitet. Ideen skriver seg fra 1700-tallets vyer om en økonomisk vitenskap etter forbilde av datidens empiriske naturvitenskap, en slags sosialfysikk. I takt med at den guddommelige verdensordenen tapte terreng, begynte nytidens tenkere å søke en naturlig orden som skulle avdekkes i tingene selv. Man la til side engleaktige forestillinger om hvordan mennesket burde være, for i stedet å utvikle en «realistisk» teori om sosial orden med utgangspunkt i hvordan man mente at mennesket faktisk er: et asosialt, upålitelig, egoistisk dyr, drevet av nedrige impulser. Fra denne tilsynelatende dysfunksjonen mente man likevel at en sosial orden kunne spire fram. Det var nettopp egeninteressen som førte menneskene ut i omgang med hverandre, slik at det oppsto et marked for utveksling og handel. Her kunne interessene regulere seg selv, gjennom den mekanismen Adam Smith kalte den usynlige hånd. Slik ble handelsrelasjonen det sosiale lim, prinsippet for samfunnet som sådan.
Bevegelsene i markedet ble angivelig styrt av en balanserende prisdynamikk. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel sikret systemets likevekt. Selger og kjøper graviterte alltid mot en naturlig pris, slik at enhver svingning rettet seg etter markedets naturlige, rasjonelle sentrum. Til grunn for markedssamfunnet lå ideen om den spontane balansen mellom avvikende interesser, tilbud og etterspørsel, goder og pengemengder. Vogl understreker at den økonomiske tenkningen var klar over at det dreide seg om en idé: Det ideelle markedet var en abstraksjon, ikke noe som fantes, men noe som i prinsippet kunne bringes til veie. Markedet ble i første omgang unnfanget som «sannhetsprogram», et prosjekt der man tilpasser terrenget etter kartet. Begreper som konkurranse ble ikke utledet fra empirisk observasjon, men fra et abstrakt ideal. Markeder måtte skapes ved politiske inngrep, etablering av betingelser og diktering av spilleregler – det samme gjelder for det man i nyere tid har kalt «deregulering».
Penger er tid. Vogl hevder at dette er roten til den liberale oikodiceen, som står og faller med markedets likevekt. Til tross for den innrømmede abstraksjonen øser politisk økonomi all sin utsagnskraft fra overbevisningen om en tilgrunnliggende orden. Men fra sin spede fødsel har den latt seg frustrere av en økonomisk praksis som kretser rundt kreditt og gjeld. Frustrasjonen sporer Vogl tilbake til hvordan oikodiceens statiske bilde av likevekt ble konfrontert med kapitalens dynamiske utvikling over tid. Så lenge markedet dreide seg om utveksling av varer mot varer eller edle metaller, kunne man hevde at det befant seg i en tilstand av likevekt: Mengden betalingsmidler svarte til mengden goder og varer. Men Vogl hevder at kredittsystemet innførte en «konstitutiv ulikevekt», ettersom det innvarslet muligheten for evig økende gjeld. Pengesedler og ulike typer verdipapirer viste ikke så mye til en realverdi som til et løfte om betaling forskjøvet i det uendelige. Mens den opprinnelige antakelsen tok utgangspunkt i en lukket krets av blott samtidighet, en tidløs bytteøkonomi, åpnet kredittsystemet opp mot en ubestemt horisont ved å «innprise framtiden».
Da Bank of England i 1797 innstilte kravet om å dekke de sirkulerende papirpengene med tilsvarende verdier i edelmetall, utløste det en krise for den politiske økonomiens teorier om likevekt. Bekymringer ble luftet om hvorvidt omløpet av veksler, sedler og kredittsummer viste til noe reelt, om noe kunne representere verdi uten å være bundet til materielle referanser. Med bankens dristige manøver berodde papirets representative kraft ene og alene på løfter som hentet sin verdi fra framtiden, en framtid man behandlet som en uuttømmelig ressurs. Allerede her finner Vogl tilløp til en løsrevet sirkulasjonssfære, sporen til en egendynamikk ute av takt med produksjonens bevegelser. Han hevder at kredittbasert økonomi havnet i en tilstand av konstitutiv ulikevekt så snart den baserte seg på betalingsforpliktelser som aldri kunne innløses en gang for alle. Systemet ble reist på løfter som ikke kunne innfris uten at hele systemet brøt sammen.
Et beslektet spor finner Vogl i praksisen med såkalt terminhandel, som bredte om seg utover 1800-tallet. Her ble det utviklet markeder for handel med terminkontrakter om framtidige leveranser av kveg, korn og lignende. Men dette utartet raskt til en virksomhet som spekulerte i framtidige priser, en handelsaktivitet som vokste uavhengig av faktiske varer og faktiske leveranser. Vogl oppsummerer terminhandelen slik: «Noen som ikke har en vare, som verken forventer eller ønsker denne varen, selger den til noen som heller ikke forventer eller ønsker den, og som faktisk heller ikke mottar den». I dette markedet viste ikke prisene lenger til varer, men til forventede prisendringer; markedsaktiviteten ble fullstendig selvrefererende, frikoblet fra produksjon, transport og andre materielle besværligheter.
Framtiden som vare. Vogl viser hvordan disse sporene krysser hverandre i det rådende finansregimet. Etter at Bank of England skrinla sitt eksperiment i 1821, vant forestillingen om at monetær likevekt var bundet til metalldekning og bankreserver igjen nærmest enerådende status. Men på begynnelsen av 1970-tallet førte hendelser i verdensøkonomien til en definitiv avskjed med denne forestillingen. Bretton Woods-avtalen av 1944 hadde vært et tiltak for å stabilisere det internasjonale pengeomløpet gjennom faste valutakurser knyttet til en gull-/dollarstandard. I kjølvannet av systemets avvikling oppsto et teoretisk og praktisk eksperimenteringsfelt, der den liberale oikodiceen lette etter nye midler for å gjøre seg selv sann og empirisk verifiserbar. Milton Friedman lanserte sitt skjellsettende forslag om å utvikle nye finansmarkeder basert på terminhandel med valuta – valutafutures – ut fra antakelsen om at økning i spekulativ aktivitet selv ville ha en stabiliserende funksjon. Dikene mellom reelle og fiktive verdier ble sprengt av en rekke finansielle innovasjoner som skapte nye markeder for handel med forwards, futures, options og swaps. Resultatet var det vektløse finansmarked, et system der samtlige deltakeres «hedging» skulle sikre en likevekt av annen orden: Risikoer stabiliserte risikoer, spekulasjon utlignet spekulasjon.
Mens finansteoriens modeller predikerer at større omsetning og spredning av verdipapirer fungerer stabiliserende, later det til at en voksende finansøkonomi gjør seg stadig mer utsatt for kriser. Men trass i tilbakevendende turbulens siden 1980-tallet er det som om for mye står på spill til at oikodiceens talspersoner våger å stille spørsmål ved grunnantakelsene. En levning av teologisk forsynstro har slått rot i hjertet av teoriene om markedet, mener Vogl. Nettopp hendelser som katastrofen i 2008 burde åpne for å spørre om det rådende økonomiske systemet virkelig er den beste av alle mulige verdener. Selv om kritiske stemmer er blitt mer hørbare blant økonomifagets egne rekker, blir fagets bærende teorier fortsatt tatt til inntekt for å utvide finanssektorens innflytelse. Hva ville skje om det kom til faglig enighet om å forkaste antakelsen om markedets likevekt? Vogl har ingen forslag til hvordan et slikt alternativt økonomifag burde se ut; han sier bare at det må til hvis faget vil være på høyde med sitt studieobjekt.
Kom på boklansering lørdag 26. januar på Litteraturhuset, les mer her.