Temasiden om post-keynesiansk økonomi er skrevet av Anton Hellesøy, fritenkende pensjonert sosialøkonom og medlem av fagrådet til Rethinking Economics Norge.
Som navnet mer enn antyder så har post-keynesiansk økonomisk teori sitt utspring hos John Maynard Keynes (1883-1946) som i 1936 utga sitt hovedverk A general theory of employment, interest and money (På norsk: Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger (2011)). Teorien ble utformet som et svar på den økonomiske krisen som fant sted på slutten av 1920-tallet. Boken ga grunnlaget for det som ganske raskt etterpå ble kalt for keynesianisme, selv om det allerede i de første anmeldelsene av boken sto strid om hva denne keynesianismen besto i. Keynes selv var en meget driftig markedsfører av sine ideer, både innen akademia og som spesialrådgiver for regjeringen under krigen hvor han anvendte sine teorier særlig på hvordan Storbritannia best kunne finansiere de enorme kostnadene krigen medførte. I 1944 var han også, sammen med amerikaneren Harry Dexter White, hovedarkitekt for den såkalte Bretton Woods-avtalen, som etablerte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet og som ga et viktig grunnlag for den lange vekstperioden i vestlig økonomi fra 1946 og frem til begynnelsen av 1970-årene.
Denne lange oppgangsperioden regnes som keynesianismens storhetstid, hvor de fleste vestlige landene førte en økonomisk politikk preget av statlige nøkkelbedrifter, økonomisk planlegging, kredittstyring, faste valutakurser, lav arbeidsledighet og stabile priser. På 1970-tallet, etter det første oljesjokket og oppløsingen av fastkurspolitikken, havnet denne politikken i krise, symbolisert ved at den såkalte Phillipskurven (som viser en omvendt sammenheng mellom prisstigning og arbeidsløshet) tilsynelatende brøt sammen. Dette ga grobunn for monetarismen, særlig markedsført av Milton Friedman, som hevdet at samfunnet var best tjent med fri konkurranse, markedsøkonomi og en stat som begrenset seg til å sikre næringslivets frie konkurranse.
I kjølvannet av denne krisen for keynesianismen og angrepene fra monetarismen, kom de første forsøkene på å utvikle det som ble kalt post-keynesianisme.
Den første som brukte begrepet ‘post-keynesianisme’ i en boktittel var Jan Kregel i 1973, med boken The reconstruction of political economy: An introduction to post-keynesian economics (Kregel, ed). I 1978 kom de to tidsskriftene Journal of Post Keynesian Economics i USA og Cambridge Journal of Economics i Storbritannia, som begge ble viktige fora for videreutviklingen av post-keynesiansk økonomisk teori. I 1979 utkom boken A guide to post-keynesian economics (Eichner, ed.) med forord av Joan Robinson.
Samtidig med post-keynesianismens fremvekst, fikk den polske økonomen Michael Kalecki (1899-1970) en renessanse, og hans ideer har en sentral plass innen post-keynesiansk teori. Kalecki var en samtidig med Keynes, som med utgangspunkt i Marx kom frem til betydningen av effektiv etterspørsel (se nedenfor) for sysselsettingen, men med litt andre begrunnelser enn Keynes.
I dag er post-keynesianisme en velutviklet skoleretning innenfor økonomisk teori. Nedenfor gjennomgås noen tema som viser hvordan post-keynesiansk teori representerer et alternativ til den nyklassiske måten å analysere økonomi på.
Betydningen av effektiv etterspørsel
Et viktig skille mellom ulike økonomiske teorier er hva de sier om vekstens årsaker: er den først og fremst tilbudsside-styrt eller etterspørselsstyrt? En økonom som tar utgangspunkt i at økonomien er styrt fra tilbudssiden vil typisk være opptatt av bedriftenes tilgang til kapital og bedriftenes kostnadsnivå, herunder utgifter til skatt og lønn. En økonom som er opptatt av etterspørselssiden i økonomien vil typisk påpeke at det som påvirker bedriftens mulighet for å investere er hvor mye de forventer å selge av varene sine, altså etterspørselen. Etterspørselen påvirkes av det generelle lønnsnivået i samfunnet. Ser du økonomien fra tilbudssiden er høyere lønninger en kostnad som reduserer profitt og investeringsmuligheter. Ser du økonomien fra etterspørselssiden er det høyere lønninger som påvirker etterspørselen etter varer og tjenester, og dermed profittmulighetene til bedriftene og muligheten for videre investeringer. Forskjellen kan illustreres ved å se på hvordan ulike teorier ser på virkningen av skatter. Tilbudssideøkonomene ser på reduserte skattesatser først og fremst som noe som stimulerer til innsats, både for bedriftseiere og arbeidere. Særlig kjent er den såkalte Lafferkurven som ble lansert av monetaristene på 1970-tallet. Den sier at når du reduserer skattesatsen for bedrifter så vil det normalt stimulere til så mye økt aktivitet at den totale skatteinngangen vil øke, – eller i alle fall ikke minke. Selv om denne sammenhengen er blitt empirisk avkreftet mange ganger, så fortsetter mange politikere på høyresiden å argumentere for at skattereduksjoner, både for bedrifter og for arbeidere, er den beste stimulans til økonomisk vekst. Altså, at det er stimulans på tilbudssiden som er viktigste faktor for å få opp veksten.
Mot dette vil post-keynesianerne si at hvis du vil stimulere til økt vekst, så må du først og fremst øke den effektive etterspørselen. Effektiv etterspørsel er et viktig begrep hos post-keynesianerne og har sin opprinnelse hos Keynes. I et diagram, med sysselsetting på horisontalaksen og samlet varemengde (nasjonalproduktet) på vertikalaksen, kan vi sette opp to kurver, en for samlet varetilgang og en for samlet vareetterspørsel ved ulike sysselsettingsnivå. Keynes kaller det punktet hvor samlet tilbud og samlet etterspørsel krysser for ‘den effektive etterspørselen’. Det er dette punktet som bestemmer det aktuelle sysselsettingsnivået. Han setter dette opp mot det utsagnet som ligger til grunn for ortodoks teori, nemlig at ’tilbudet skaper sin egen etterspørsel’. Dette utsagnet innebærer, som Keynes viser, at sysselsettingsnivået blir helt ubestemt og teorien gir ingen forklaring på hvordan du skal komme deg ut av en situasjon med arbeidsløshet. (Se side 41-42 i den norske utgaven av General Theory.)
At du må øke den effektive etterspørselen for å øke sysselsettingen (i en situasjon med arbeidsløshet) er også et utsagn som står i motsetning til det som kalles innstrammingspolitikk (austerity på engelsk), og som er den politikken som har blitt ført i hele EU-området i perioden etter den siste store finanskrisen. Tankegangen her er at den store statlige gjeldsbyrden som nesten alle regjeringene påtok seg i 2008-9 for å redde det private finanssystemet fra å gå overende, innebærer at staten må spare på utgiftene og øke skattene for å redusere den enorme gjeldsbyrden. Dette har i land etter land, verst i Hellas, men faktisk også i betydelig grad i Storbritannia, ført til reduksjon i utgiftene til alle slags offentlige tjenester (helsevesen, skole, pensjon, trygd, osv) for å gi balanse i de offentlige budsjettene. Men dette fører bare til at vi får en tilsvarende reduksjon i etterspørselen etter varer og tjenester i privat sektor, med det resultat at krisen blir forsterket. Dette viser at staten ikke kan spare landet ut av en krise. Det som trengs er, ifølge post-keynesianerne, et statlig budsjettunderskudd som kan virke som stimulans til privat sektor (bedrifter og husholdninger).
Sparing er alltid lik investering ex post, men det er investeringene som bestemmer sparingen
Noe av det første man lærer i samfunnsøkonomistudiet er at i en lukket økonomi må investering være lik sparing, I = S. Det man vanligvis ikke lærer er at det er en årsakssammenheng mellom I og S, som sier at det er investeringene som bestemmer sparingen, og ikke omvendt. F.eks hvis man er i en nedgangskonjunktur, så nytter det ikke å øke sparingen for å få opp investeringene. Øker man sparingen vil det redusere den effektive etterspørselen som i neste omgang snarere vil redusere investeringene enn øke dem fordi bedriftenes salgsutsikter blir dårligere. I motsetning til nyklassiske økonomer, hevder post-keynesianere at investeringene ikke er begrenset av sparingen, men av risikoviljen og tilgangen på bankenes kreditt. Investeringsbeslutningene er i stor grad drevet av det Keynes kalte ‘animal spirits’, dvs bedriftseiernes nærmest intuitive grunner for å ta sine beslutninger.
Post-keynesianere legger vekt på at fremtiden er fundamentalt usikker og at denne usikkerheten ikke kan reduseres til en eller annen sannsynlighetsberegning. Økonomisk aktivitet kan ikke forklares som et resultat av en kalkulert optimaliserende adferd, men avhenger i stedet av forventninger og usikkerhet, og av inntektsfordeling og finansielle forhold. Inntektsfordeling spiller en viktig rolle i post-keynesianismen siden utgiftstilbøyeligheten varier betydelig mellom grupper av husholdninger og bedrifter.
En monetær produksjonsøkonomi
Det var Keynes selv som foreslo, da han begynte å skrive på General Theory, at han ville kalle sin økonomiske teori for en monetær produksjonsteori (‘a monetary theory of production’). Denne betegnelsen forsvant etter hvert hos Keynes, men er tatt opp igjen av post-keynesianerne, som et alternativt paradigme til nyklassisk teori.
Den monetære produksjonsteorien beskriver hvordan en økonomi som beveger seg i historisk tid fungerer. Modellen består av tre makro-aktører: banker, bedrifter og arbeidere. Bankene forsyner bedriftene med oppstartslån, som de trenger for å betale arbeidsstokken og starte opp produksjonen. Arbeiderne betales på forskudd, før varene er produsert. Ved produksjonsperiodens slutt, realiseres varene i markedet, bedriften kan tilbakebetale lånene til banken og sitter igjen med en profitt. Dette er den kjente sirkulasjonen som Marx beskrev (og Keynes siterer): M – C – M’.
I en slik modell bestemmes ikke inntektsfordelingen mellom bankene, bedriftene og arbeiderne av faktorenes grenseproduktivitet og nyttemaksimering (nyklassiske, marginalistiske betraktninger), men av aktørenes sosiopolitiske og markedsøkonomiske makt.
Bankene og endogene penger
I hele etterkrigstiden frem til begynnelsen av 1970-årene hadde vi et internasjonalt system (Bretton Woods) med faste valutakurser basert på amerikanske dollar som igjen var knyttet til gull. Under et slikt system var statens utgifter, også i Norge, begrenset av den mengde dollar (gull) sentralbanken rådde over, fordi sentralbanken måtte begrense pengemengden forholdsmessig til reservegullmengden (dollar). Hvis staten (offentlig sektor) ønsket å øke sine utgifter, måtte den redusere pengemengden i privat sektor, enten ved å øke skattene eller utstede statsobligasjoner. Eller hvis den skulle importere varer, var den begrenset av den dollarbeholdning som var opparbeidet gjennom eksport.
Etter at USA trakk seg fra Bretton Woods-avtalen i begynnelsen av 1970-årene, og alle de vestlige valutaene med ett ble flytende i forhold til hverandre, falt de fleste landene tilbake på det vi kaller en fiat pengeenhet, dvs for Norges vedkommende at kronen har den verdi som den norske staten bestemmer at den skal ha. En viktig konsekvens av dette er at en stat som utsteder sin egen krone ikke lenger behøver å ha «dekning» for pengebruken; sentralbanken utsteder den nødvendige pengemengden ‘ut av løse luften’. At den norske staten i de siste 45 år har hatt en slik frihet til å håndtere pengemengden har gått dagens økonomifag hus forbi og økonomer flest resonnerer omkring penger som om det fortsatt er noen ytre begrensinger på pengemengden eller kronens verdi. Det som faktisk sikrer kronens verdi er at den er eneste betalingsmiddel staten aksepterer som betaling for skatt.
Ifølge post-keynesianerne er det to kilder til penger i økonomien, offentlig forbruk og bankers lån. Pengemengden øker både når staten bruker penger over statsbudsjettet og private banker utsteder lån, mens den synker ved innbetaling av skatt og nedbetaling av gjeld til bankene.
Alle statens virksomheter har kontoer i en privat bank og når banken, på vegne av kunden, utbetaler et beløp fra disse kontiene, så trekker banken et tilsvarende beløp fra foliokontoen de har hos Norges Bank. Dermed bli det i løpet av året, via Norges Banks foliokonti, satt i sirkulasjon en pengemengde tilsvarende statens utgifter.
På den andre siden og i samme periode krever staten inn skatter og avgifter. På samme måte som at statens utgifter representerer nye penger i sirkulasjon, så vil skatter representere inndragning av penger. Rent praktisk foregår dette ved at når de private bankene mottar skatteinnbetalinger, så godskrives de de samme foliokontiene som utgiftene ble belastet. Statlige utgifter skaper penger, skatter sletter penger, begge deler skjer rent elektronisk.
Alle penger i sirkulasjon representerer en fordring på staten. Hvis du har et underskudd på statsbudsjettet, så betyr det at privat sektor har en netto fordring på staten.
Bankpenger er den pengemengden i en moderne økonomi som for det meste består av de innskudd som er resultat av de private bankenes utlånsvirksomhet. Bankene skaper penger idet de innvilger et lån til en kunde: lånebeløpet ‘settes inn’ (uten at det overføres fra noen annen konto i banken) på kundens konto i bytte mot et gjeldsbrev. Denne pengemengden lar seg derfor ikke kontrollere hverken av sentralbanken eller regjeringen, slik nyklassisk teori antar. Bankene skaper og låner ut penger så lenge det finns villige kunder og bankene anser sikkerheten i gjeldsbrevet som god nok. Vi sier at pengemengden er endogent bestemt. Utfordringen i dag er at bankene skaper penger i et stadig høyere tempo, mest til huslån og stadig mindre til produktiv virksomhet, som små og mellomstore produksjonsbedrifter.
Avslutning
I tråd med Keynes ser post-keynesianerne på kapitalismen som et system som oppmuntrer til initiativ og innovasjoner, men som overlatt til seg selv fører til destruktiv konkurranse og sløseri. Uten statlig inngripen, fører kapitalisme til ustabilitet og økonomiske opp- og nedturer, og den vil ikke på egen hånd sørge for full sysselsetting. Post-keynesianerne mener at det ofte er nødvendig med ulike former for pris- og kredittkontroll for å redusere svingningene i økonomien, og at staten og sentralbankene må sette full sysselsetting som det prioriterte målet, foran inflasjon.
Litteratur
Eichner, Alfred S (ed.) (1979): A guide to post-keynesian economics. M.E. Sharpe, New York
Graziani, Augusto (2003): A monetary theory of production. Cambridge University Press, Cambridge
Harcourt, G.C. (2006): The structure of Post-Keynesian economics. Cambridge Univ Press, Cambridge
Keynes, J. M. (1936): A general theory of employment, interest and money. Macmillan, London
Keynes, J. M. (2011): Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger. Vidarforlaget, Oslo
King, J.E. (2002): A history of Post-Keynesian Economics. Edward Elgar, Cheltenham
King, J.E. (ed.) (2003): The Elgar Companion to Post-Keynesian Economics. Edward Elgar, Cheltenham
King, J.E. (2015): Advanced Introduction to Post-Keynesian Economics. Edward Elgar, Cheltenham
Kregel, Jan (ed.) (1973): The reconstruction of political economy: An introduction to post-keynesian economics. Macmillan, London
Lavoie, Marc (2009): Introduction to Post-Keynesian Economics. 2. ed Palgrave Macmillan, Basingstoke
Lavoie, Marc (2015): Post-Keynesian Economics: New Foundations. Edward Elgar, Cheltenham
Mazzucato, Mariana (2018): The value of everything. Allen Lane, London
Pasinetti, Luigi (2007): Keynes and the Cambridge Keynesians. Cambridge Univ Press, Cambridge
Raa, Atle Andreassen (2019): Joan Robinson – En økonom for det 20. århundre, Klassekampen