Verdien av alt

Bokanmeldelse: Mariana Mazzucato, The Value of Everything. Making and taking in the global economy (2018). Denne bokanmeldelsen sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen lørdag 11. mai 2019.

Av Ebba Boye

Hva gir en gjenstand verdi? Antall arbeidstimer som har gått med i produksjonen? Prisen den klarer å oppnå i et marked? Nytten produktet har for samfunnet?

Hva med begrepet verdiskaping, hva betyr egentlig det? Skaper finanssektoren verdier, eller flytter de rundt på verdier skapt av andre? Kan staten bidra med verdiskaping, eller er statens rolle å fordele verdier skapt av andre?

Mariana Mazzucato mener disse spørsmålene utgjør kjernen i hvordan vi forstår økonomien. Det utgjorde også kjernen i de økonomiske diskusjonene i tidligere århundrer, men i dag har diskusjonen falt helt ut av økonomifaget og dermed også av den offentlige debatten. Konsekvensen er at vi som samfunn ikke lenger klarer å skille mellom de som bedriver reell verdiskaping for samfunnet, og de som først og fremst tjener milliarder på å /hente ut/ verdier.

Mazzucato er professor i økonomi, innovasjon og offentlig styring ved University College i London (UCL), der hun har startet opp og leder «Institute for Innovation and Public Purpose». Hun har en doktorgrad i økonomi fra The New School i New York og er mest kjent for boken «The Entrepreneurial State» (2013), der hun skriver om myndighetenes sentrale rolle i å hjelpe frem innovasjon og ny teknologi. «The Value of Everything. Making and Taking in the Global Economy» ble utgitt i fjor og har allerede begynt å prege den offentlige debatten – også i Norge. Da Torgeir Knag Fylkesnes lanserte SVs «Green New Deal», ble han i Klassekampen sitert på at han hadde latt seg inspirere av Mazzucato.

Boken starter med å plukke opp tråden fra de klassiske økonomene som på 1700- og 1800- tallet prøvde å forstå hva som ga verdi. For Adam Smith, David Ricardo og Karl Marx kom verdien til en vare av hvor mye arbeid som trengtes for å skape produktet, en objektiv størrelse. Denne verdien påvirket i sin tur prisen.

Neste generasjon økonomer snudde spørsmålet på hodet. De antok at verdien ble bestemt av prisen på markedet, altså hva konsumenten var villig til å betale. Verdi var blitt noe subjektivt, bestemt av aktørenes preferanser, og denne verditeorien utgjør grunnlaget for økonomifaget i dag.

Dette skiftet foregikk samtidig med andre store samfunnsendringer på slutten av 1800-tallet. Sosialismen var på fremmarsj, og marxistene argumenterte med at arbeidstakerne ikke fikk tilstrekkelig uttelling for den verdien de skapte. På den andre siden var eierklassen fornøyd med en verditeori som i større grad legitimerte at de satt igjen med en større andel. Varens verdi var ikke lenger knyttet til arbeidet som var lagt ned i å produsere den.

Boken er på ingen måte et forsvarsskrift for Marx’ arbeidsverditeori. Det sentrale poenget er at vi i dag ikke lenger skiller mellom pris og verdi, og dette har gjort det lett å misbruke verdibegrepet. Toppledere tjener i dag 340 ganger mer enn gjennomsnittsarbeideren i USA, og det er markedet som har bestemt verdien av arbeidet deres. Er du per definisjon «en verdiskaper» dersom du tjener mye? I så fall er finanssektoren en av de sterkeste verdiskaperne i økonomien. I et spesielt interessant kapittel forklarer Mazzucato hvordan vi gradvis gikk over til å måle finanssektoren som en del av BNP, slik at økende forbrukskreditt og finansiering av boligbobler nå blir regnet som økonomisk verdiskaping.

For å forstå verdi er vi nødt til å skille mellom profitt og det som på engelsk kalles «rents». De klassiske økonomene brukte «rents» for å beskrive arbeidsfri inntekt. Et eksempel er husleieinntekter som kommer inn på konto uten at du har jobbet for dem. De store landeierne i Storbritannia på 1700-tallet levde av en slik arbeidsfri inntekt. Banker som tjener penger på å utstede lån, har også en slik arbeidsfri inntekt, derav det norske ordet «renter».  En rentenist er typisk en person som sitter på enkelte privilegier og dermed kan karre til seg verdier fra samfunnet.

Adam Smith mente et helt fritt marked var et marked uten slik arbeidsfri inntekt, det var derfor politikernes jobb å gjøre sitt beste for å hindre den typen virksomhet. David Ricardo så på landeierne som parasitter i økonomien, han nektet for at det var noe som helst verdiskaping i å tjene penger på å eie jord. De som eier produksjonsmidlene, har også en stor grad av arbeidsfri inntekt, men ettersom de gjerne opererer i et marked med stor grad av konkurranse så tilsier teorien at den arbeidsfrie inntekten blir konkurrert bort. Isteden skaper bedriftseierne profitt, som er avkastning på kapitalen de selv har investert. Men dersom bedriftseiere gjør sitt beste for å holde konkurransen borte, ved å ta patenter, lage regler som beskytter enkelte industrier, kjøpe opp eller underprise konkurrenter, så driver de med noe som kalles «rent-seeking», eller «privilegiejakt». Da prøver de å oppnå enkelte privilegier i markedet som gjør at profitten ikke blir utsatt for konkurranse, og går over til å tjene penger kun fordi de eier et firma med stor markedsmakt. De blir dermed rentenister.

Det mest alvorlige med dagens forståelse av verdi er ifølge Mazzucato at vi ikke lenger skiller mellom aktører som driver med /verdiskaping/, og de som driver med /verdiuthenting/. Mazzucato bruker begrepet verdiskaping om prosesser der ressurser (menneskelige, fysiske og immaterielle) tas i bruk for å produsere nye varer og tjenester. Med verdiuthenting mener hun aktiviteter som primært flytter rundt på eksisterende ressurser og produksjon, og der noen tjener uforholdsmessig mye på denne handelen.

Hun bruker mye plass på å forklare hvordan dagens finanssektor henter verdier ut av realøkonomien mer enn den sikrer investeringer og verdiskaping. Den dominerende styringsideologien om maksimering av aksjonærverdi fører til en ekstrem kortsiktighet, og legger til rette for at bedriftene tømmes for verdier istedenfor at overskuddet reinvesteres i driften. På 2000-tallet brukte de 400 største selskapene i USA i gjennomsnitt 54 prosent av overskuddet til å kjøpe tilbake egne aksjer fra markedet, såkalte «stock buybacks», noe som tjener aksjonærene. I tillegg betalte de ut 37 prosent av overskuddet som avkastning til eierne. Kun 9 prosent av overskuddet ble reinvestert i driften. I USA er næringslivets investeringer nå på sitt laveste på over 60 år, et tegn på at den reelle verdiskapingen er i krise.

De store legemiddelfirmaene er kanskje de fremste rentenistene i moderne økonomier. På grunn av et svært strengt patentregelverk setter de selv prisen i markedet. Selskapet Gilead satte i 2014 prisen for en medisin mot Hepatitt C, kalt Harvoni, til 94.500 dollar for en tre måneders behandling. Gilead legitimerte den skyhøye prisen ved å si at medisinen representerte «verdi» for helsesystemet. Dette er verdiuthenting, ikke verdiskaping ifølge Mazzucato.  Innovasjonsprosessen er grunnleggende kollektiv, og baserer seg på årevis med grunnforskning ved skattefinansierte universiteter og forskningsinstitusjoner. Ved hjelp av dagens patentregler og markedsmakt kan de presse opp prisene, og dermed kan individer hente ut verdier som er kollektivt skapt.

Som i «The Entrepreneurial State» kritiserer Mazzucato hvordan vi som samfunn har definert offentlige myndigheter ut av diskusjonen om hvem som skaper verdi. Da Labour tapte valget i Storbritannia i 2015, uttalte ledere i partiet at de hadde tapt fordi de ikke hadde nådd ut til «verdiskaperne». Med det mente de selvsagt næringslivsaktører. På den måten bidro de til fortellingen om at verdi er noe som skapes i privat sektor og blir fordelt utover av det offentlige. Mazzucato spør hvordan det er mulig at et arbeiderparti ikke ser arbeiderne og staten som likestilte og vitale deler av verdiskapingen i samfunnet, og mener at dagens offentlige samtale hemmer innovasjon og utvikling innenfor det offentlige. Det skapes en fortelling om at alt som foregår hos det offentlige, er bakstreversk og ineffektivt, noe som fort blir en selvoppfyllende profeti.

Mazzucato mener synet på hvem som skaper verdier, har blitt en integrert del av samfunnsforståelsen: «Resultatet er at de som hevder å være verdiskaperne i samfunnet, har monopolisert oppmerksomheten fra myndighetene med et mantra om mindre skatt, mindre reguleringer, mindre stat og mer marked.»

Det siste kapittelet har hun kalt «The Economics of Hope». Målet med boken er en ny samtale om hvordan økonomisk verdi skapes, og Mazzucato bidrar med et teoretisk rammeverk som vil gjøre den samtalen mulig. Hun legger ikke frem en ny teori som forklarer «verdien av alt», det er heller ikke det vi trenger. Det er ikke et mål å lage strenge skillelinjer mellom parasittiske aktiviteter og heltemodige verdiskapere, skriver hun. Finans er nyttig og kan bidra til verdiskaping i andre sektorer. Men for å finne ut hvordan vi kan skape en finanssektor som faktisk bidrar til verdiskaping, trenger vi en mer dynamisk forståelse for hvordan verdiskaping og verdiuthenting fungerer i dagens økonomi.

Hvilke teorier vi bruker for å forstå verdiskaping, påvirker hvordan vi velger å organisere økonomien. Mazzucato vil bruke myndighetene til å forme markedene på en måte som sikrer at det fortsatt skapes reelle verdier under kapitalismen. Med denne boken løfter Mazzucato de siste århundrenes debatt om verdiskaping inn i dagens økonomiske virkelighet, og boken vil bli stående som et sentralt bidrag når en ny generasjon skal forme fremtidens økonomi. Rådende økonomisk teori har lært oss å kjenne prisen, nå må vi lære oss å kjenne verdien.

Denne bokanmeldelsen sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen lørdag 11. mai 2019