Har vi råd til det grønne skiftet?

Å forstå hvordan penger skapes er essensielt for å se hvilke muligheter som finnes for å finansiere det grønne skiftet og hvor i systemet muligheten til slik finansiering ligger.

Av Andrea Thorup, masterstudent på Senter for Utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, og styremedlem i Rethinking Economics Norge

 

I samfunnsdebatten snakkes det ofte om hvorvidt vi har råd til det grønne skiftet: Hvor mye penger det grønne skiftet vil koste oss som samfunn og som borgere. Men hvor ofte tenker du på hva penger egentlig er – og hvordan de skapes? Mens tradisjonell økonomisk teori ikke beskjeftiger seg med pengeskapelse i det hele tatt, fremhever nyere teori og empirisk forskning rollen som både staten og det private kredittmarkedet spiller i den løpende skapelsen av enorme mengder nye penger. Poenget her er at vi også kan skape nye penger til å finansiere det grønne skiftet – dersom vi anser det som viktig nok.

 

Pengemengde og pengeskapelse

I økonomisk teori beskrives penger oftest som et nøytralt «slør» over økonomien, og i økonomimodeller brukes penger først og fremst som en måleenhet, slik grader celsius måler temperatur. En annen inngang til å forstå penger kan være at det er mer som en ting, noe det eksisterer et visst antall av, og som må skapes før de eksisterer. Bortsett fra at siden penger i dag er elektroniske, så de er i virkeligheten mer som bildefiler eller likes på sosiale medier.

Pengemengden (M1) i Norge i 2019 er 2.109 milliarder kroner. Det er den ikke alltid. I 2010 var den for eksempel 734 milliarder kroner. Det skapes (og slettes) hele tiden penger. Spørsmålet er hvordan det skjer, og hvem som gjør det. Dette er viktig, for hvem som skaper penger påvirker også hvordan pengene kommer inn i økonomien, og har dermed innflytelse på – ikke omfordelingen av eksisterende – men fordelingen av nye penger, og dermed også innflytelse på hvorvidt og hvordan vi klarer å betale for det grønne skriftet.

I pensumbøker i økonomi blir man ofte presentert for «pengemultiplikatoren». Detaljene i hvordan denne beskrives varierer, men generelt går det ut på følgende: Sentralbanken, Norges Bank, skaper basispengemengden i form av sentralbankreserver. Deretter kan private banker, som DNB, Sparebank1, Nordea, og så videre, skape penger gjennom utlån. Bankene må imidlertid ha en andel som reserve hos sentralbanken, bestemt av et reservekrav. En annen versjon av pengemultiplikatoren går ut på at banken mottar innskudd, setter en reserve hos sentralbanken, og låner ut resten. (Hvis reservekravet er 10%, kan bankene låne ut 9 kroner for hver krone de mottar i innskudd – pengemultiplikatoren er lik 10). Felles for disse fortellingene er at både sentralbanken og private banker skaper penger, men det er sentralbanken som styrer pengemengden gjennom reservekrav og utstedelse av sentralbankreserver.

 

Ny monetær teori

Men, det finnes alternative teorier. I USA har man de siste årene begynt å snakke om Ny Monetær Teori, eller «Modern Money Theory» (MMT) i forbindelse med Demokratenes forslag til en Green New Deal. Forslaget går ut på å underskudsfinansiere den nødvendige grønne omstillingen, i tråd med the New Deal på 1930-tallet. Ny Monetær Teori tar et oppgjør med myten om at forholdet mellom statens utgifter og inntekter bør forstås som et husholdningsbudsjett som bør være i balanse. Den tradisjonelle oppfatningen er at staten ikke kan eller bør ha høyere utgifter enn den har inntekter. I så fall må den låne penger fra et annet sted. Ny Monetær Teori bryter med dette synet og påpeker at ettersom det er staten som bestemmer hva som er penger, og i prinsippet utsteder penger, så kan en stat aldri går konkurs. Forutsetningen er at staten ikke låner penger i fremmed valuta. Men poenget er at staten ikke trenger å låne penger, den kan skape de selv.

 

Hva med inflasjon?

Men får vi ikke inflasjon da? Ikke nødvendigvis, det er derfor det kreves inn skatter. Ser man pengeøkonomien fra perspektivet til Ny Monetær Teori er sammenhengen som følger:

1) Staten utsteder penger, enten indirekte via private banker, eller direkte via offentlig forbruk;

2) Staten krever inn skatter for at trekke kjøpekraft ut av økonomien og dermed unngå inflasjon.

Rekkefølgen er altså omvendt av hvordan man vanligvis diskuterer et statsbudsjett. Det kreves ikke først inn skatter som så blir brukt til å dekke utgifter. Staten skaper penger gjennom blant annet offentlig forbruk, og krever så inn skatter for å regulere etterspørselen i økonomien.

Selv om dette perspektivet av statsbudsjettet er omvendt av vanlig oppfattelse, og også omvendt fra hvordan for eksempel politikerne forstår sin rolle, så er det nærme å beskrive hvordan systemet faktisk fungerer. Stater skaper stadig vekk nye penger for å finansiere det de anser å være nødvendig. Det mest åpenbare eksempelet er krigsfinansiering. Statene satt heller ikke og ventet på at de hadde krevd inn nok skattepenger før de reddet banksektoren i 2008, redningspakkene ble finansiert ved å utvide balansen til sentralbanken.

Poenget med dette perspektivet er at dersom vi anser klimakrisen og det grønne skiftet som viktig nok, så gir det ikke mening å snakke om hvorvidt vi har råd til å betale for det. Staten bør skape penger – slik som den pleier å gjøre – og prioritere å bruke pengene på en grønn omstilling. Begrensningen er hvor mye ledig kapasitet som finnes i økonomien; Det må finnes både arbeidskraft og ressurser til å gjennomføre skiftet. Finnes det ikke ledig kapasitet, og det ikke dras inn tilstrekkelig med skatter, kan økt pengebruk føre til inflasjon. Men poenget er at det er ikke pengene som er en begrenset ressurs for en stat med egen valuta.

 

Kontopenger

En annen retning innenfor pengeteori fremhever at siden privat bankvirksomhet oppsto i Nord-Europa på slutten av middelalderen, og særlig etter at vi har gått over til å bruke mest elektroniske penger har staten i praksis mistet kontrollen over pengeskapelsen. Stater skaper riktignok kontanter, men private banker utsteder alle elektroniske penger som kreditt – kontopenger.

«Det er ikke slik at banker bare fungerer som mellommenn for de som setter inn innskudd i banken og de som ønsker å låne penger. Bankene skaper penger når de gir et nytt lån til en kunde. Et nytt lån øker kundens innskuddskonto med tilsvarende beløp. Kundeinnskudd er penger», skriver Norges Bank i deres rapport Det Norske Finansielle Systemet 2018.

Utstedelse av kreditt skaper altså nye penger. Kontanter utgjør nå bare litt mer enn 2 prosent av pengemengden i Norge, mens nesten 98 prosent er kontopenger. Denne nye retningen innenfor pengeteori fremhever at privat pengeskapelse ikke er begrenset av noe reservekrav. Det eksisterer et kapitalkrav, men det er noe annet; Det handler om den kapitalen banken faktisk eier og har lite å gjøre med kundenes innskudd. Private banker bruker sentralbankpenger – en tredje kategori penger som banker har stående på foliokonti i sentralbanken – kun til å avregne seg imellom. Kunder flytter penger mellom ulike banker når vi betaler i en butikk med konto i en annen bank, og så gjør bankene opp seg imellom. Bankene kan låne penger av sentralbanken, men det er som regel rimeligere å låne fra andre banker. I praksis er bankene aldri begrenset av hvor mange penger de har på konto i sentralbanken. Sentralbankens oppgave er å sikre en velfungerende økonomi, og det innebærer å sikre at betalingssystemet ikke blir begrenset av at bankene har for få sentralbankpenger.

Dette er relativt ny innsikt som den tyske økonomen Richard Werner har dokumentert empirisk. Bank of England, Sveriges Riksbank, Danmarks Nationalbank og Norges Bank bekrefter at det forholder seg slik. «Hvor mye bankene låner ut avhenger av hvilke lønnsomme utlånsmuligheter de har.» skriver Norges Bank i samme rapport: Ikke hvor mange reserver de har.

Fordi private banker skaper de fleste pengene i økonomien, bestemmer de også hvor i økonomien de fleste pengene blir brukt for første gang. Og fordi de skaper penger ved å utstede kreditt, så bestemmes dette på bakgrunn av hva som er mest lønnsomt å utstede kreditt til. Det er derfor det er så mange penger i boligmarkedet, og så få penger i biodynamisk landbruk.

Det er også derfor den store økningen i pengemengden fra 2010 til 2019 ikke har skapt ekstrem inflasjon – fordi inflasjon måles i forbrukerpriser, ikke i boligpriser. Det har med andre ord vært en enorm inflasjon i boligmarkedet, noe som samtidig devaluerer pengene i resten av økonomien.

Private bankers utlån avgjør både pengemengden og fordelingen av nye penger. Private bankers utlånsvirksomhet er altså en – ikke omfordelende – men fordelende makt i økonomien.

 

Muligheter

Å være den samfunnsinstitusjonen som skaper nye penger og fordeler de i økonomien gir store muligheter. Pengeskapelse er et svært effektivt virkemiddel for å forme samfunnet, et verktøy med mye større gjennomslagskraft enn å sykle til jobb, spise mindre kjøtt, kjøpe en tannbørste i bambus, eller en rekke andre tiltak forbrukere flest blir fortalt at de har som handlingsmuligheter overfor klimakrisen.

Ifølge to heterodokse pengeteoretiske retninger har vi altså bedre mulighet enn vi kanskje tror til å finansiere det grønne skiftet. Ny Monetær Teori poengterer at staten rett og slett kan beslutte å skape penger til formålet uavhengig av hvor mange penger som finnes i statskassen på nåværende tidspunkt. På den andre siden viser empiriske undersøkelser av utlånsvirksomheten hos private banker, at det i praksis er her makten til å skape penger ligger i dagens system.

I fall staten ikke tar tilbake kontrollen over pengeskapelsen, ligger makten og dermed muligheten til å finansiere det grønne skiftet i dag i det private kredittmarkedet.

 

Artikkelen ble først publisert i Ajour.