Vi må forstå økonomien for å kunne forandre den.
Av Ola Innset, historiker
Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 10. september 2019.
I 1969 ble Sveriges Riksbanks økonomipris til Alfred Nobels minne delt ut for første gang. Vinnerne var norske Ragnar Frisch og nederlenderen Jan Tinbergen. Frisch var rådgiver for Arbeiderpartiet på 1930-tallet, og var sentral i oppbyggingen av et sosialdemokratisk Norge etter krigen. Senere meldte han seg inn i Sosialistisk Folkeparti. Tinbergen var heller ingen dårlig sosialist, og i etterkrigstiden kjempet han for utviklingslandene og en ny økonomisk verdensorden. Når Riksbank-prisen nå feirer femti år er det imidlertid en helt annen politisk agenda den er blitt kjent for å fremme. I boka The Nobel Factor skriver for eksempel historikerne Avner Offer og Gabriel Söderberg at prisutdelingene har bidratt til et faglig, og dermed også politisk skifte fra sosialdemokrati til markedsliberalisme.
Men økonomifaget har ikke alltid hellet mot høyre. I mellomkrigstida så de første nyliberalistene tvert imot på det framvoksende styringsfaget som et verktøy for sosialisme. Nyliberalismens grunnlegger Friedrich von Hayek tapte sin samtids økonomifaglige debatter. Tross massearbeidsledigheten advarte Hayek mot å «gripe inn» i økonomien, mens for eksempel John Maynard Keynes isteden viste hvordan moderne stater kunne motvirke kriser og sosial nød. Disse inngrepene i de gjeldende makt- og eiendomsforhold syntes Hayek var så foruroligende at han begynte å kritisere hele ideen om at det gikk an å forstå økonomien. Keynes var selv liberaler, og kritisk til det nyklassiske paradigmet knyttet til formalisering og likevektsmodeller, mens en lang rekke nyklassiske økonomer faktisk var sosialister på denne tiden. Hayek kalte dem alle kollektivister og konstruktivister.
I løpet av 1960- og 1970-tallet skjedde det imidlertid mye, og økonomiprisen er en del av dette. Prisen ble opprettet av økonomer i Sveriges Riksbank, som var uenige med de svenske Socialdemokraternas politikk og ønsket mer uavhengighet for sentralbanken. Til tross for at de egentlig ikke fikk lov opprettet de en pris «i Alfred Nobels minne», som altså den dag i dag blir presentert som om den var en av de virkelige nobelprisene. Dette har bidratt til at økonomifaget ses på som en slags naturvitenskap på linje med fysikk, kjemi og medisin, selv om spørsmål om den økonomiske organiseringen av samfunnet alltid vil være dypt politiske. Frisch og Tinbergen fikk heller ikke prisen for sine respektive sosialistiske engasjement, men for sine bidrag til matematisering av et fag som tidligere også hadde benyttet ord og setninger i sine argumenter.
Samtidig med at økonomifaglige artikler ble til en lang rekke formler og ligninger, inntok en ny gruppe nyliberalister scenen: Chicago-økonomene endre faget innenfra istedenfor å snu ryggen til det. Basert på de nyklassiske prinsippene Hayek trodde var et verktøy for sosialisme, argumenterte Chicago-økonomer som Milton Friedman og George Stigler for én løsning på alle samtidens problemer: Markeder. For dette fikk Chicago-økonomene tretten Riksbank-priser bare i årene mellom 1974 og 1992.
Priser som Riksbank-prisen påvirker fagretninger, også innenfor «harde» vitenskaper. Økonomifaget har igjen hatt stor påvirkningskraft på politikk og forvaltning, og flere studier viser at økonomer har vært de fremste pådriverne for nyliberale reformer i en lang rekke land. Historien om Frisch og Tinbergen viser imidlertid at det ikke behøver å være slik: Et annet økonomifag er mulig. Etter finanskrisa har faget vært utsatt for stor kritikk, men endringene lar vente på seg eller går til og med i enda mer nyliberalistisk retning. Et eksempel på det er utviklingen av atferdsøkonomi. Denne retningen forkaster kanskje den nyklassiske forutsetningen om fullstendig rasjonelle aktører, men finner isteden tilbake til Hayeks tanker om at mennesker ikke kan forstå økonomien, og derfor må manipuleres til å opptre som bedre markedsaktører.
Derfor vil kampanjen «Not the Nobel» denne høsten dele ut en alternativ pris for å sette fokus på ideer utenfor fagets hovedstrøm, som går utover både det nyklassiske og det nyliberalistiske. Det er viktig, for som Hayek innså, om enn med negativt fortegn, så er kunnskap om økonomien en forutsetning for å forandre den. I en tid preget av klimaendringer, massemigrasjon og økende ulikhet må vi kjempe for omfattende endringer av samfunnets organisering. Da trenger vi økonomer.