Skrevet av Erik Reinert, medlem av Fagrådet i Rethinking Economics Norge.
I Klassekampen fredag 6. mars ble Equinors konsernsjef Eldar Sætre intervjuet om satsingen på havvind. I den forbindelse kunne han fortelle at selskapet har sett kostnadene på havvind synke kraftig, med 40 prosent mellom et av Equinors tidlige prosjekter og det siste, Hywind Tampen.
Uten å nevne det ved navn, tar Sætre her opp et viktig økonomisk fenomen som antagelig får for liten oppmerksomhet, nemlig lærekurver. En forståelse av lærekurvenes dynamikk er viktig både for å forstå hvor og når innovasjoner gir størst økonomiske utslag og for å forstå når statens rolle i industriutviklingen er helt sentral, hvilket Sætre forbilledlig gjør i intervjuet.
Lærekurver beskriver utviklingen av arbeidsproduktiviteten – målt i dagsverk eller timeverk – ettersom produksjonsvolumet stiger. Interessen for fenomenet begynte for alvor under 2. Verdenskrig da USAs flyproduksjon økte voldsomt etter at landet kom med i krigen i 1941. Det man kom til var at hver gang produksjonen doblet seg, sank behovet for arbeidstimer med en viss prosent, som varierte fra produkt til produkt. Det 8. flyet av en viss type man produserte behøvde bare 80 prosent av de arbeidstimene fly nr. 4 hadde krevd, fly nr. 100 bare 80 prosent av arbeidstimene fly nr. 50 hadde krevd, osv. Tegner man opp dette i en graf, får man en kurve som i begynnelsen er veldig bratt, men etterhvert flater ut.
I noen industrier er – som INTELs legendariske leder Andy Grove forklarer – hva som skjer med en oppskalering av teknologien et stort og viktig usikkerhetsmoment. Hva skjer når man bygger modellen man har i laboratoriet opp i en enorm skala? Groves industrifilosofi i en verden med enormt stor teknologisk dynamikk er godt reflektert gjennom tittelen på hans bok ‘Kun de paranoïde overlever’. Å hvile på sine laurbær er begynnelsen til slutten, mente han. Egentlig også en klar beskjed til et oljeavhengig Norge.
Sist på 1960-tallet utviklet Boston Consulting Group et lignende konsept, nemlig erfaringskurver. Forskjellen er at mens lærekurver bare måler arbeidstimer, måler erfaringskurvene de totale kostnadene, inkludert kapitalkostnadene. I nye produkter med bratte lærekurver får en bedrifts markedsandeler spesielt stor betydning: klarer man å få opp produksjonsvolumet kan man ‘løpe nedover lærekurven’ og produsere billigere enn sine konkurrenter. Det var dette som skjedde da koreanske elektroniske produkter fra begynnelsen av 1970-tallet utkonkurrerte mye av amerikansk industri på dette området. Koreanerne hadde en klar nasjonal strategi om raskt å bygge volum, og en dynamisk prissetting basert på forståelsen av kostnadseffektene av lærekurver og erfaringskurver. Amerikanerne anklaget Korea for dumping, men da dette skjedde kunne antagelig Korea – beskyttet av sitt enorme produksjonsvolum – uten statsstøtte produsere langt billigere enn USA. Det er viktig å forstå at en slik strategi kun fungerer godt i nye bransjer der det årlige produksjonsvolumet er i rask vekst.
Historisk har staten spilt en svært viktig rolle i industriutviklingen. Det vi kan beklage er at viktige oppfinnelser ofte er blitt til som biprodukter av investeringer i krigføring. Hermetikken ble oppfunnet under Napoleonskrigene da staten utlyste en konkurranse om hvem som kunne produsere holdbar mat for troppene, og både forskningsmidlene som førte til internett og pengene til å bygge USAs interstate veissystem fra 1956 ble hentet over forsvarsbudsjettet. Krig utløser finansieringer man i et demokrati ellers ikke ville klart å stable på beina.
Når vi nå står foran en krig mot klimaendringer er det dette perspektivet vi må ta med oss. Flere relativt nye teknologier – solceller, havvind og jordvarme – representerer det min kollega Carlota Perez kaller ‘mulighetsvinduer’: potensielt enormt bratte lærekurver som kan bringe prisene på fornybar energi – på høsting av naturens energi i motsetning til utvinning av fossil energi – drastisk ned. Vi må rett og slett erklære krig mot klimakrisen. Da vil kanskje kommende generasjoner forstå at deres fremtid trygges best gjennom at noe av fortjenesten fra utvinning av fossil energi investeres direkte i innhøsting av fornybar energi. ‘Man må faktisk ha skala’ sier Eldar Sætre. Og for at Norge skal kunne bli blant de første som løper ned den bratte lærekurven må staten handle raskt.
Lærekurver kan også tegnes som ‘epidemikurver’ og s-kurver: etter en forsiktig begynnelse ‘eksploderer’ læringen i en voldsom vekst før den igjen – på et tidspunkt – flater ut. Produktiviteten i bomullsspinning under Den industrielle revolusjon oppførte seg slik (se illustrasjon). Radikal teknologisk endring og koronavirusutbrudd har altså noe felles: de skjer begge i en kontekst og med en dynamikk det går an å lære av til neste gang. Hvis man da har en tilnærming der historien er et viktig verktøy. Det er etter mitt syn mangelvare.
Dette er en omskriving av en artikkel som sto på trykk i Klassekampen 11. mars 2020.