Skrevet av Marie Storli, leder i Rethinking Economics Norge.
Hele verden er i krisemodus. Det er kun et fåtall land som ennå ikke er berørt, og alle forbereder seg nå på det verste. I krisesituasjoner som denne er det stor enighet om behovet for at alle jobber sammen og støtter hverandre. Alle må handle solidarisk, og ingen må hamstre med seg alt dopapiret på supermarkedet. Det gis kriselån til de som trenger det, samtidig som vi avlyser både ferieturer og andre aktiviteter. Ikke av hensyn til oss selv, men av hensyn til de rundt oss. Nå handler det om å begrense skadeomfanget, og vi er villige til å ofre kortsiktige utsikter til økonomisk vekst for dette.
En forutsetning for at vi selv skal være villige til å gi opp goder er at vi opplever at også andre gjør det samme. Derfor etterlyses det nå flere og strengere forbud. Hvor er de absolutte og tydelige rådene fra myndighetene? Bør jeg gå i butikken, og hva hvis jeg bor sammen med noen som sitter i karantene? Krisefølelsen gjør at vi etterspør strengere og tydeligere reguleringer som legger begrensninger på både liv og virke. For selv om ingen blir syk av at jeg går på butikken alene, så har summen av alle valg stor virkning. Forbud gjelder likt for alle og oppleves derfor rettferdig.
I møte med pandemien ser vi en handlingskraft vi ikke har sett på lang tid. Her hjemme forandret alt seg i løpet av noen få dager. Grensene ble stengt, og all unødig reising stoppet opp. Bare noen få serveringssteder holder åpent, og bare til klokka 21. Alle fikk beskjed om å gå hjem og bli der, og fra en dag til den neste tømtes gatene for mennesker, hotellene for turister og butikkhyllene for dopapir. Summen av mange små handlinger er lett å få øye på.
Den koordinerte responsen står i sterk kontrast til vår løsning på klimakrisen, for klima skal løses på markedets premisser. Her er det økonomene som styrer, og som økonomistudent brukte jeg mye tid på å regne på hvorfor forbud og reguleringer ikke var den mest samfunnsøkonomisk lønnsomme måten å få ned utslippene på. Isteden lærte vi hvordan markedsmekanismer – som kvoter og avgifter – sikrer en effektiv allokering av samfunnets ressurser. Disse tiltakene har også fått en sentral rolle i regjeringens klimapolitikk, og det er særdeles få absolutte begrensninger. Det vil si, istedenfor å diskutere et tak på antall flyvninger hver og en av oss bør kunne ta på et år, ble det innført en liten flyseteavgift. Slik gjør markedsmekanismen at vi må betale litt mer, men de fleste flyr gladelig likevel.
Markedsmekanismen kan endre utfall i markedet marginalt. Det vil si, ved å innføre en avgift eller subsidie kan man redusere eller øke etterspørsel eller tilbud, slik man ønsker det. Men når man ønsker seg fundamentale endringer er det lite som tyder på at prismekanismen er spesielt effektiv. For det første har markedsmekanismen alltid en fordelingseffekt. Det er ingen som har foreslått at vi løser problemet med at for mange nå reiser på hytta med å innføre en avgift. Da ville de mest ressurssterke kunnet betale seg ut av problemet. For det andre, løser det ikke ressursproblemet. Noen kroner i sykehuskassa gjør ikke at antallet sykepleiere i distrikts-Norge vokser over natta. Penger kan heller ikke gjøre plass til flere tonn CO2 i atmosfæren. Hvis vi vil at flere skal endre atferd må vi innføre restriksjoner som gjelder for alle – nemlig forbud.
I situasjoner der vår felles framtid er truet trenger vi en felles oppdragelse og bevissthet. Løsningene på kollektive kriser er alltid kollektive. For å finne disse løsningene må vi altså aktivere vår sosiale rasjonalitet. Fordi, selv om mainstream økonomi anser mennesket for å være fundamentalt egoistisk vet vi fra den virkelige verden at mennesket også handler altruistisk og solidarisk. Her er det mye kunnskap å hente fra institusjonell teori, som anerkjenner at mennesket er multi-rasjonelt. Det vil si at vi evner både å tenke på hva som er best for oss selv (individuell rasjonalitet) og samtidig ta hensyn til hva som er best for andre (sosial rasjonalitet). De to kan være sammenfallende eller motstridende.
For eksempel er det individuelt rasjonelt å reise på hytta i disse koronatider, men det er ikke sosialt rasjonelt – fordi det er usolidarisk overfor distriktsnorge. Det er altså rasjonelt for oss som samfunn at byfolk blir der de er. Det ville også være sosialt rasjonelt om vi sluttet å fly, for å begrense utslipp av klimagasser. Men disse rasjonalitetene må ikke være motstridende. Det er både individuelt og sosialt rasjonelt å vaske hendene godt og lenge.
Håndteringen av COVID-19 viser oss at vi kan endre atferd veldig raskt dersom vi bare vil, og dersom sentrale myndigheter koordinerer og pålegger endringen basert på godt funderte faglige råd. De neste ukene vil vi se hvor sterk summen av mange små valg er. Vi skal holde oss hjemme, ferdes mindre, og ta mer vare på hverandre. Nå får vi se hvor sterkt fellesskapet er når hver av oss sitter hjemme, ikke av bekymring for egen helse, men fordi en vil forhindre å eventuelt smitte andre. Det vil si å ta hensyn til en hypotetisk annen som vi ikke engang kjenner. Dette kalles altruisme, og det er det sosial rasjonalitet er. Et ønske om å gjøre noe, ikke bare for meg selv, men for noen andre.
La oss bruke denne hjemmetiden til å lære noe om hvordan vi som fellesskap håndterer en krise, og å minne oss om verdien av kollektive beslutninger og politikkens rolle i å styre atferd. Løsningene på kollektive kriser må være kollektive. Vi må komme i kontakt med, og bruke, vår sosiale rasjonalitet. Da er det statlig styring – ikke markedsmekanismen – som gir resultater.