Skrevet av Jørgen Randers og Thorvald Grung Moe.
Stortinget har bedre råd enn det tror.
Vi observerer med glede at Stortinget har reagert med styrke for å redusere de økonomiske skadevirkningene av arbeidet med å bremse smittespredningen – hittil med bevilgning av rundt 300 milliarder kroner (som rundt regnet tilsvarer det vi normalt investerer i olje- og gassutvinning på to hele år).
Mange lurer nok på hvor pengene kommer fra. Og bekymrer seg over at de må komme fra oljefondet. Dette er en helt unødvendig bekymring. Det er ikke slik at Stortinget må trekke på oljefondet for å løse korona-krisen. Ei heller øke statens gjeld. Norge kan, som andre land med egen valuta, be sentralbanken stille de nødvendige midler til disposisjon ved å «trykke penger» – dvs ved et tastetrykk. Stortinget står i realiteten svært fritt til å bruke mye penger i en krisetid. Det vil riktignok kreve justeringer i den eksisterende lovgivning, men slike justeringer er fullt mulig og trolig ha bred politisk oppslutning.
Vi skriver dette for å svekke misoppfatningene rundt hva som begrenser Stortingets handlingsfrihet i krisetider. Folk hører ofte i media at det er oljefondet som gir oss økonomisk handlingsrom. Vi har «pæeng på bok», som tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen så populært kalte det. Dette er noe riktig i det, men det er ikke den fulle sannhet. Vi nordmenn har i tillegg (som alle andre land med egen valuta) anledning til å øke pengemengden og bruke de nye pengene til å øke etterspørsel, omsetning og – etter hvert – produksjonen.
Når Stortinget vedtar en krisepakke blir friske elektroniske kroner disponible på statens driftskonto – «ved et tastetrykk» i Norges Bank.
I alle land uten oljefond, må staten låne pengene før de kan brukes (fordi det tar for lang tid å få inn nye skatteinntekter). Men slik er det ikke i Norge. Vi kan – og må i henhold til eksisterende lovgivning – trekke på oljefondet. Det vil si at sentralbanken må selge verdipapir i utlandet og veksle dem til norske kroner før de stiller dem til Stortingets disposisjon.
Vårt poeng er at dette ikke er nødvendig – kun en selvpålagt restriksjon. Sentralbanken behøver ikke å trekke på oljefondet, sentralbanken kan øke likviditeten med et tastetrykk. Og, videre, sentralbanken behøver ikke å gi likviditeten til finansaktører som banker eller investorer, den kan like gjerne gi pengene til Stortinget, som så kan bevilge dem videre til folk flest eller næringslivet.
Det er økende forståelse for at stater med egen valuta har denne friheten. Pengene er der når det virkelig trengs. Det illustreres av utsagnet til kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez sist høst om finansiering av en Grønn New Deal i USA: «Vi vil finansiere den på samme måte som staten betalte for redningspakkene til bankene under den siste finanskrisen og slik vi betalte for krigsutgiftene under den andre verdenskrigen».
Vi skriver dette fordi vi ønsker at folk flest skal forstå at Stortingets krisetiltak vil bli dekket opp samme måte som alle andre statlige utgifter, nemlig med penger fra Norges Bank. Når Stortinget vedtar en krisepakke blir friske elektroniske kroner disponible på statens driftskonto – «ved et tastetrykk» i Norges Bank. Hvorfra pengene spres på vanlig vis gjennom statlige innkjøp og investeringer (for eksempel i dagpenger og nye intensivplasser). Den gammeldagse analogien er at sentralbanken trykker penger og gir dem til Stortinget, men det er ikke slik det skjer i vår digitale tidsalder.
Hva er så effekten av denne digitale manøveren? Jo, statens gjeld til sentralbanken øker. Men siden det er vi nordmenn som eier begge deler, spiller dette liten rolle – det er som å flytte penger fra venstre til høyre bukselomme. Selv erkeliberale «The Economist» går nå inn for at sentralbankene bør finansiere nødvendige krisetiltak på denne måten (leder, 22. mars).
Noen vil hevde at slik digital pengetrykking vil lede til inflasjon. Ja vanligvis, men ikke i dagens situasjon fordi vi er så langt fra full kapasitetsutnyttelse. Og den digitale manøver vil ikke forverre statens fremtidige evne til å finansiere eldrebølgen, fordi staten jo eier sentralbanken.
Vårt budskap er at vi ikke trenger valuta fra oljefondet for å finansiere nødvendige statlige utgifter i kroner. Det er vår egen regel for oljefondet som pålegger Norges Bank å selge nok verdipapir i utlandet til å oppveie de nye utgiftene. Det er fullt mulig å endre denne loven, og på den måten gjøre det mulig for sentralbanken å bidra med økt kronelikviditet uten å først å selge deler av oljefondets verdipapir.
Vårt budskap er at vi ikke trenger valuta fra oljefondet for å finansiere nødvendige statlige utgifter i kroner.
At vi har regelverk som begrenser Stortingets bruk av midler fra Norges Bank er fornuftig i normale tider. Men i dagens akutte situasjon må vi frigjøre oss fra en slik selvpålagt tvangstrøye og forstå at Statens økonomiske handlingsrom er stort og fleksibelt nok til at alle nødvendige Covid-19 tiltak kan finansieres. Pengene er bare et tastetrykk unna.
Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 28.03.2020.
Da jeg så denne artikkelen i Klassekampen for nesten en måned siden var det fristende å kaste seg på tastaturet for å kommentere den for meg tilsynelatende lettsindige omgang med, såvel med Sentralbankloven som med eventuelle følger av “tastetrykket”. Her kom en ny anledning:
Min gamle professor i St. Gallen, Hans Christoph Binswanger skrev i sin tid en bok, “Geld und Magie” som med utgangspunkt i alkymistene og historien om seddeltrykkingen i Goethes Faust II, analyserte denne typen pengepolitikk. Fausts og Mephistos argument var at fyrsten (staten) jo eier alle naturrikdommene som er gjemt i jorda og at dette er motstykket til papirpengene som trykkes. Han kan slik lønne sine soldater uten å skattlegge undersåttene. I dagens verden vil det være statens makt til å skattlegge inn i fremtiden som utgjør denne formuen. Men inflasjon og devaluering av valutaen er også en form for skattlegging som ofte blir oversett, kanskje fordi vi er så vant til at det skjer.
Når artikkelforfatterne blander inn statens evne til å finansiere eldrebølgen, kommer skjevheten enda tydeligere frem. Det er vel ingen som tror at denne kan finansieres på andre måter enn ved fremtidig økt skattlegging av den yrkesaktive befolkningen? Vi har de siste 20 årene levd høyt i Norge på de reelle verdiene som er pumpet opp i Nordsjøen. Å skape penger ved tastetrykk er teknisk ikke noe problem, men kreativ bokføring mellom staten og sentralbanken har vel aldri skapt reelle verdier noe sted?
I Faust II er hoffnarren den eneste som gjennomskuer trikset, og hva gjør han? Investerer i fast eiendom! Erfaringene med kvantitative lettelser, også en form for aggressiv, pengeskapende sentralbankpolicy, har vel mer enn noe slått ut i denne typen “asset inflation”, med vanlige lønnstakere som tapere og ressurssterke investorer som vinnere. Men dette er en annen diskusjon.