Skrevet av Erik Reinert.
For en familie som vår som hadde Bergamo som en base i nesten 20 år har de siste ukene vært ekstra dramatiske. Folk i den lille landsbyen der vi bodde 12 km utenfor byen ser ut som om de har klart seg bra, men den lakoniske beskjeden derfra var at ‘i Bergamo dør de som fluer’.
Som alt annet skjedde koronakrisen i Italia i en kontekst. En del av denne var at nyliberalistisk økonomisk politikk – under statsministrene Berlusconi og Monti – hadde kuttet landets helsebudsjett med 25 milliarder Euro mellom 2010 og 2015 mens senere regjeringer kuttet 12 milliarder til mellom 2015 og 2019. Dagens helseutgifter pr. innbygger ligger i Italia på € 2.326 pr innbygger. Dette er € 2.000 mindre enn i Tyskland.
Beveger vi oss ett skritt videre bakover i det økonomiske handlingsforløpet ligger problemet i at EU ikke har forstått det Keynes kalte spareparadokset. EU har lenge påtvunget Italia innsparinger på budsjettene som automatisk må føre til at hele realøkonomien – ikke bare helsebudsjettet – må krympe. Den amerikanske økonomen Jan Kregel, tidligere sjefsøkonom i det italienske industriforbundet (Confindustria), har pekt på dette. EUs ideologi er dominert av Tyskland, som siden hyperinflasjonen etter 1. Verdenskrig lider av en kombinasjon av sparemani og kult av budsjettoverskudd. Tyskland vil ikke ta inn over seg at landets enorme overskudd på handelsbalansen (langt mer enn EUs politikk egentlig tillater) må føre til underskudd på andre lands handelsbalanse, for eksempel Italias. Siden devalueringer er umulige så lenge Euroen fungerer som tvangstrøye, blir hele Eurosonen ifølge Kregel et Ponzi-scheme: en slags økonomisk pyramidespill som før eller siden må kollapse.
Det tok lang tid før EU kom med hjelp til Italias enorme koronakrise. Den 12. mars gjorde Den europeiske sentralbankens president Christine Lagarde vondt verre med en uttalelse om at banken «ikke så det som sin plikt å redusere forskjellene i rentekostnadene mellom landene». Midt oppe i koronakrisen sendte dette rentene på Italias statsobligasjoner rett til værs, og børsen falt med 17 %.
Da EU fremdeles nølte kom politikeren Matteo Salvini 27. mars med en usedvanlig kraftig salve mot EU «som nå tar seg 14 dager til for å bestemme seg hva de skal gjøre, og om de skal hjelpe. Drit og dra. Først vinner vi over viruset, og deretter tenker vi oss om når det gjelder Europa. Og hvis det er det vi beslutter, tar vi farvel. Uten engang å si takk for oss.»
Kriser kan føre til endringer i økonomisk politikk. 1846 var, med Englands opphevelse av tollbeskyttelse på korn, et høydepunkt for liberalisme og frihandel. Med en stor finanskrise i 1847 kombinert med dårlige avlinger i store deler av Europa i 1848, snudde bildet seg raskt, og samme år opplevde man revolusjoner i alle store europeiske land unntatt England og Russland. Bakgrunnen var 1840-tallet som the hungry 40s. Har man først sett mønsteret i litteraturen, som hos Charles Dickens, er det opplagt at H.C. Andersens Piken med svovelstikkene også ble skrevet på 1840-tallet.
«Mennesker dør, i dag som følge av lungesvikt, i morgen kanskje av fattigdom» sa Matteo Salvini. Etter Murens fall i 1989 har tilbudsside-økonomi (supply-side economics) vunnet frem politisk: reduserte skatter og deregulering forutsettes å skape økonomisk vekst. Dette har isteden ført til kapitalvareinflasjon (asset price inflation): økende priser på kapitalvarer som boliger, men mange steder synkende lønninger for de som må leie boligene. Korona-krisen utløser først og fremst et gigantisk fall i etterspørselen, og vi blir – endelig – nødt til å gjenoppdage Keynes og etterspørsels-økonomien (demand-side economics).
Forrige gang Italia hadde etterspørselsdrevet økonomi var på 1970- og 80-tallet. Da så det uansvarlig ut: politisk radikale fagforeninger drev igjennom indeksregulering av lønningene i en tid med høy inflasjon. Vi som drev produksjonsbedrifter der i denne situasjonen fant ut at den eneste løsningen var å sette mye mer kapital – som da hadde en dypt negativ realrente – bak hver arbeidsplass. Italia fikk da en økonomisk vekst som var høyere enn Tysklands. Dyr arbeidskraft kan bent frem være teknologidrivende.
Midt i den enorme skuffelsen over EU er takknemligheten italienerne føler over den norske kontingenten av leger og sykepleiere som ble sendt til provinsen Bergamo rørende stor.
Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen onsdag 22. april.