Skrevet av Rune Skarstein.
Koronakrisa tynger som ein mare over heile kloden. Det internasjonale pengefondet (IMF) skriv at «Den store nedstenginga» representerer «den verste resesjonen» sidan den store depresjonen i 1930-åra og er «langt verre» enn den globale finanskrisa i 2008-2010. IMF spår at i 2020 vil BNP i dei «fremste» («advanced») økonomiane falle med 6 prosent, medan utanrikshandelen vil bli redusert med nær 12 prosent. I denne situasjonen prøver dei fleste statar etter evne og kapasitet å avlaste befolkninga og, aller mest, næringslivet.
I Norge har statens økonomiske tiltak, inklusive såkalla automatiske stabilisatorar, hittil ført til at budsjettunderskotet for 2020 blir auka med 200 milliardar kroner. Det betyr nær ei dobling av det totale underskotet til 440 milliardar kroner, som svarer til vel 12 prosent av BNP prognostisert av Statistisk Sentralbyrå (SSB). Dette underskotet vil Finansdepartementet dekke med uttak frå Statens pensjonsfond utland (SPU). I Prop. 73 S frå 3. april heiter det: «Statens pensjonsfond utland gir Norge en handlefrihet i finanspolitikken som er få land forunt. … Fondsuttaket øker til nær 4 prosent … som andel av verdien av SPU ved inngangen til året.» Med andre ord: Underskot på statsbudsjettet blir eine og aleine dekka av uttak frå SPU.
Det same skriv SSB i sin konjunkturrapport av 24. april: I motsetnad til andre land «kan Norge benytte seg av rammeverket for Statens pensjonsfond utland og finansiere økt budsjettunderskudd med økte tilføringer fra oljefondet.» Desse utsegnene gir inntrykk av at den einaste måten å dekke budsjettunderskotet på, er å trekke pengar frå SPU.
Men SPU representerer Norges fordringar på utlandet. Det er blitt bygd opp på grunnlag av at eksporten av olje og gass har generert store handelsoverskot gjennom lang tid. Det inneber at vi som nasjon har tilgang på ei tilsvarande mengde ressursar i tillegg til våre eigne ressursar. Fondet er i utanlandsk valuta og kan ikkje bli brukt til betalingar inne i Norge. Det kan bli brukt berre til å finansiere import eller betene gjeld overfor utlandet. SPU er i realiteten eit importfond.
Uttak frå SPU blir gjort ved at Norges Bank sel aktiva i SPU i dollar (generelt utanlandsk valuta). Dette dollarbeløpet blir godskrive ein konto i Norges Bank som så ferdar ut eit tilsvarande kronebeløp og godskriv dette beløpet Finansdepartementet sin konto i banken. Utgiftene ved bruk av desse pengane vil ha ein importeffekt betydeleg mindre enn 50 prosent. Norges Bank sit derfor igjen med eit overskot av dollar som kan bli tilført valutareservane eller ført tilbake til SPU.
Så lenge eksporten av olje og gass skaper solide overskot på handelsbalansen (dermed også rom for overføringar til SPU), kan heile operasjonen med «uttak» eller «overføring» frå SPU bli karakterisert som å gå over bekken etter vatn. Det næraste alternativet til desse uttaka er at Finansdepartementet dekker budsjettunderskotet med lån frå Norges Bank. Slik gjeld vil føre til auke i balansen til Norges Bank og kan om ønskjeleg bli ståande til evig tid. Stimulanseffekten på økonomien av denne opplåninga er den same som for uttak frå SPU.
Eit anna alternativ er sal av statsobligasjonar. Spesielt i krisetider ønskjer mange aktørar i økonomien å spare heller enn å auke sine utgifter til investerings- eller forbruksvarer. Sal av statsobligasjonar vil som regel føre til ein positiv etterspørselseffekt i økonomien. Derfor har den framståande økonomen William Vickrey kalla denne operasjonen «regjeringas resirkulering av sparing til inntekt».
Eit tredje alternativ, som neppe kjem på tale i noverande situasjon, er auka skattar. Krisa bør munne ut i djuptgripande reformer som fremjar miljøvennleg produksjon og meir rettferdig skattlegging, blant anna med sterkt progressiv formueskatt og arveavgift.
At finansiering av budsjettunderskotet er bunden til «bruk av oljepengar» fungerer som eit krav om disiplin overfor Stortinget. I eurosona er statens maksimale budsjettunderskot på 3 prosent av BNP fastsett gjennom Maastricht-avtalen. I Norge bestemmer «handlingsregelen» at underskotet kan vere maksimalt 3 prosent realavkasting av SPU. Sjølv om desse reglane blir ignorerte og brotne under krisa, representer dei ikkje «handlefrihet», men hindringar for ein meir opplyst, demokratisk og rettferdig finanspolitikk.
Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen onsdag 6. mai 2020.