To skoler som utfyller hverandre

Den østerrikske og den ordoliberale Freiburgerskolen

Skrevet av Lars Peder Nordbakken

Den østerrikske skole

Carl Menger blir ofte regnet som en av de tre første «marginalistene», sammen med William Stanley Jevons og Leon Walras, som uavhengig av hverandre, kom opp med en ny verditeori basert på individuelle verdivurderinger og avtagende marginalnytte. Men her slutter likheten mellom de tre. Jevons og Walras var begge matematisk orienterte, og mente at en vitenskapelig tolkning av økonomien må kunne uttrykkes matematisk som et lukket system i likevekt – som en mekanisme.

Carl Menger gikk i en annen retning. I boken Principles of Economics (1871) utledet han et mer humanistisk perspektiv på økonomifaget. Mengers prosjekt var å utvikle en ny økonomisk teori, forankret i grunnleggende og allmenngyldige prinsipper for menneskelig adferd, avledet av subjektive verdivurderinger som utgangspunkt. Mengers retning ble senere tildelt navnet «den østerrikske skole», av dens kritikere innen den tyske historiske skolen.

Mengers subjektivisme stod allerede i 1871 i kontrast til de mekanistiske perspektivene til Jevons og Walras, selv om Mengers teoretiske innovasjoner i første rekke var et svar på det han oppfattet som store svakheter ved den klassiske skolens verditeori, og ved den historiske skolens avvisning av generelle økonomiske teorier og lover.

De mest distinkte kjennetegnene ved den østerrikske skole har, helt siden Mengers opprinnelige bidrag, vært forankret i den subjektive verditeorien og i et åpent prosessperspektiv på økonomien.

Blant Mengers toneangivende etterfølgere bør nevnes Eugen von Böhm-Bawerk, Friedrich von Wieser, Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Israel Kirzner. Den østerrikske skole hadde sitt geografiske sentrum i Wien frem til om lag 1934, og har siden levd i eksil. Den svenske økonomen Knut Wicksell og østerrikeren Joseph Schumpeter regnes også som nært forbundet med idéarven etter Menger. 

Den store metodestriden

Menger opplevde tidlig at hans teorier ikke fikk gjennomslag i Tyskland. Den dominerende historiske økonomiske skolen i Tyskland hadde utspring i statsvitenskap, var skeptisk til økonomiske teorier generelt, og hadde en tilbøyelighet til å bedømme andre metoder enn den historiske metoden som virkelighetsfjerne eller uinteressante.

Den såkalte metodestriden mellom den tyske historiske skolen og den østerrikske skolen tilspisset seg etter at Menger publiserte en bok om samfunnsvitenskapelige metoder i 1883. Mengers kritikk av den historiske skolen og dens ansvar for fraværet av vitenskapelige fremskritt innen økonomifaget i Tyskland ble nærmest betraktet som en majestetsfornærmelse av ledende representanter for den historiske skolen, med Gustav von Schmoller i spissen. Det er midt i denne striden begrepet «den østerrikske skole» oppstår, etterfulgt av følgende dom: «uegnet for undervisning på tyske universiteter».

Metodestriden har også en større kontekstuell dimensjon. I det striden tiltar i styrke er den økonomiske politikken i Tyskland i ferd med å bli mer preget av maktkonsentrasjon gjennom handelsproteksjonisme, interessekoalisjoner og kartelldannelser. Samtidig beveger Østerrike-Ungarn seg i motsatt retning, spesielt etter de liberale samfunnsreformene fra 1867, og særlig Wien opplever en mye omtalt blomstringsperiode innen økonomi, kultur og vitenskap, som varer frem til utbruddet av første verdenskrig. 

Menneskelige handlinger og markedsprosesser

Böhm-Bawerk og Wieser bidro til å utvide anvendelsen av Mengers subjektive metode til alt fra tidspreferanse, kapitalstruktur, produktivitet og skattesystem. Den mest systematiske videreutviklingen av den østerrikske skole kom med Ludwig von Mises, som studerte under Böhm-Bawerk. Hans første bidrag innen penge- og kreditteori i 1912 inneholdt også kimen til den senere mye omtalte østerrikske konjunkturteorien. Mises igangsatte også den store økonomiske systemdebatten med en artikkel i 1920 om problemene med å realisere en sosialistisk planøkonomi.

Det er først i Mises’ hovedverk Human Action fra 1949, som han hadde arbeidet med siden han emigrerte til Gèneve i 1934, vi finner en systematisk og helhetlig fremstilling av den moderne østerrikske skolen. I denne boken utvikler Mises både sin praxeologiske metode og viser dens anvendelser på forståelse av de fleste økonomiske fenomener og sammenhenger. Den mest betydningsfulle av Mises’ innsikter var å forstå markeder som åpne og dynamiske prosesser, drevet av entreprenørskap og konkurranse, og hvor prisdannelsen i markedet, sammen med økonomisk resultat i form av fortjeneste eller tap, gir incentiver til å tilfredsstille forbrukernes behov på stadig bedre og mer kostnadseffektive måter. På denne måten mente Mises at dynamiske markedsprosesser bidrar til økt produktivitet og økt velstand.

F.A. Hayek med pipe og Ludvig von Mises

Mises tok utgangspunkt i at alle menneskelige handlinger, uansett organisatorisk ramme og personlige motiver, kan sies å dele ett generelt formål: å erstatte en mindre verdsatt situasjon med en høyere verdsatt situasjon. Dessuten understreket Mises at alle handlinger er rettet mot en fremtid som ikke kan forutsies med sikkerhet, og som derfor må romme et visst spekulativt element. I kontrast til nyklassisk teori, som kun gjenspeiler tilpassende handlinger til informasjon som antas gitt, forstår Mises menneskelige handlinger som en kombinasjon av to typer: 1) tilpassende handlinger og 2) kreative handlinger, det vil si hvor vi handler for å skape og realisere noe nytt og bedre. 

Selv om markeder bidrar til koordinering av individuelle handlinger, kan markeder, ifølge Mises, aldri være perfekte eller i statisk likevekt. Koordineringen i reelle markeder skjer derfor alltid gjennom et dynamisk samspill av ulike krefter, som dels virker i retning av likevekt og dels i retning av ulikevekt. Ifølge Mises er markedet ikke en tilstand, men en åpen prosess omgitt av usikkerhet om fremtiden. 

Kunnskap og institusjoner

Friedrich Hayeks store bidrag til den østerrikske skole var å videreutvikle Mises’ og Mengers dynamiske markedsforståelse, til en utvidet forståelse av hvordan velfungerende markeder i praksis bidrar til 1) effektiv bruk av desentralisert kunnskap, og 2) til å skape, spre og nyttiggjøre ny verdifull kunnskap. I følge Hayek vil forsøk på sentral planstyring av økonomien feile på begge disse avgjørende punktene. Hayek mottok i 1974 Nobels minnepris i økonomi for denne innsikten, samt for sine bidrag til den østerrikske konjunkturteorien.

F.A. Hayek mottar Alfred Nobels minnepris i økonomi, fra Kung Carl Gustaf i December 1974.

Hayek ga også viktige bidrag til å forstå hvordan spontant ordnede prosesser, på tilsvarende måte som Adam Smiths «usynlige hånd», har bidratt til å utvikle en rekke verdifulle konvensjoner og institusjoner som språk, penger, lover og organisasjonsformer. Hayek var også påvirket av Walter Euckens ordoliberale tenkning og forståelse av markedsøkonomiens institusjonelle forutsetninger og begrensninger, og bidro også til å belyse vekselvirkninger mellom et samfunns økonomiske, juridiske og politiske institusjoner.

Spor av den østerrikske skole i dag

Den østerrikske skoleretningen har helt siden den, bokstavelig talt, flyktet i eksil fra Østerrike i 1934, blitt sterkt marginalisert, til tross for Hayeks Nobelpris. Flere sider ved skolens teoretiske perspektiver har dessuten gått mot hovedstrømmene innen økonomifaget, som mangelen på matematisk formalisering og en gjennomgående aversjon mot makroøkonomisk teori og modellering. 

Et av de mest vitale sporene av østerriksk teori i dag finner vi hos Israel Kirzner, en tidligere student av Mises, fra New York University. Kirzner har over mange år arbeidet med en videreutvikling av den østerrikske teorien om entreprenørskap og markedsprosesser, og har utviklet en syntese av tenkningen til Mises, Hayek og Schumpeter. Kirzners syn på markedsøkonomiens institusjonelle rammevilkår lener også i ordoliberal og institusjonell retning. Det samme gjelder Peter Boettke ved George Mason University, en student av James Buchanan, som også bygger broer til Buchanans konstitusjonelle økonomiske teori, samt til en annen Nobelprisvinner, Elinor Ostrom og den såkalte Bloomington skolen, for deres bidrag til teorien om polysentrisk orden.

Likevel er nok den østerrikske skole fortsatt mest kjent for sin konjunkturteori, og for den stadig like aktuelle forståelsen av hvordan alvorlige økonomiske kriser typisk oppstår gjennom ekspansiv pengepolitikk og en kombinasjon av finansielle bobler og realøkonomiske ubalanser.

Ellers er det et sjelden nevnt faktum at den østerrikske skole er den eneste samfunnsøkonomiske skoleretningen som kan sies å være i overensstemmelse med det bedriftsøkonomiske markedsføringsfaget.

Den ordoliberale Freiburgerskolen

Den ordoliberale skolen skiller seg ut som en normativ skole, nærmere bestemt som en teoretisk fundert retningsviser for en sammenhengende økonomisk politikk med et liberalt siktemål, så vel i økonomisk som i politisk og sosial forstand. Dannelsen av skolen gjenspeilet en kombinert faglig og etisk begrunnet protest, slik de toneangivende tenkerne med økonomen Walter Eucken i spissen så det, mot Tysklands lange og sammenhengende vei mot avgrunnen, fra 1880-tallet til 1945.

Tysklands lange og problematiske feilutvikling ble av de ordoliberale økonomene også sett på som en fallitterklæring for den dominerende, og stadig mer nasjonalistisk pregede, tyske historiske skolen.   

Et annet særpreg ved den ordoliberale skolen er at den åpner for stor grad av metodisk og teoretisk pluralisme. Walter Eucken, som selv inntok en slags mellomposisjon mellom de østerrikske og nyklassiske skolenes forståelse av økonomiens funksjonsmåte, mente at økonomer, i rollen som politiske rådgivere, bør være utstyrt med en verktøykasse av ulike teorier, og bør med et åpent sinn ta i bruk de teoriene som anses best egnet til å belyse det aktuelle politiske temaet.

Et tredje særpreg er skolens tverrfaglighet. Det hele startet i 1932, med et felles forskningsprosjekt mellom juristen Frans Böhm og økonomen Walter Eucken, begge ved universitetet i Freiburg, om «problemet med privat maktkonsentrasjon i et fritt samfunn».  

Foruten kretsen rundt den ledende Freiburger-økonomen Walter Eucken og juristen Frans Böhm, hører også økonomen Wilhelm Röpke og sosiologen Alexander Rüstow blant de viktigste opprinnelige ordoliberale. De to sistnevnte flyktet i 1933 i eksil til Istanbul. Kretsen rundt Eucken i Freiburg opererte under krigen i et hemmelig undergrunnsnettverk tilknyttet motstandslederen og presten Dietrich Bonhoeffer, og utviklet på oppdrag fra Bonhoeffer en skisse til et økonomisk program for et fritt Tyskland, etter nasjonalsosialismen.

Historisk erfaringslæring

Når Walter Eucken, under sin siste forelesningsserie på London School of Economics i 1950, formidlet en oppsummering av Tysklands dyrekjøpte erfaringer, valgte han å betone blant annet:

  • Den tiltagende maktkonsentrasjonen under Keiserriket fra rundt 1880 til 1914: tiltagende økonomisk nasjonalisme og handelsproteksjonisme, i kombinasjon med sosiale reformer og politisk legitimering av karteller, syndikater og storfusjoner.
  • At antall karteller økte dramatisk fra 6 i 1870 til 150 i 1880, og deretter 385 i 1905 og hele 2500 i 1930.
  • En ny rasjonaliserings- og planleggingsideologi i næringsliv og stat.
  • Hyperkonsentrasjon av økonomisk og politisk makt gjennom interessekoalisjoner.
  • En samfunnsomveltende hyperinflasjon i perioden 1919-23.
  • Økonomisk depresjon etter krakket i 1929, massearbeidsledighet og ødeleggende innstramningspolitikk.
  • Fra 1933: Overgang til sentralstyrt planøkonomi gjennom tvangskartellisering, undertrykt inflasjon og statsstyrt utenrikshandel.
  • Rustnings- og krigsdrevet kommandoøkonomi og selvberging gjennom erobring og okkupasjon.

Hva skal vi egentlig med samfunnsøkonomi?

Den store lærdommen som de ordoliberale økonomene trakk ut av de historiske erfaringene var at sammenhengene mellom samfunnets økonomiske og politiske orden er av avgjørende betydning. Dernest var de enige om at det ikke vil være mulig å skape en bærekraftig liberal samfunnsorden uten en velfungerende markedsøkonomi, som er omgitt av et velegnet sett av institusjonelle spilleregler.

En annen historisk lærdom var at verken sentralstyrt planøkonomi, statlige direkteintervensjoner i den økonomiske prosessen, eller myten om laissez faire og uregulerte markeder, hadde vist seg å være funksjonsdyktige.   

Walter Eucken skrev allerede i 1937 en pamflett hvor han stilte spørsmålet «hva skal vi egentlig med økonomifaget?», og svarte at en av de viktigste oppgavene er å gi råd og veilede den økonomiske politikken, basert på en bedre og mer systematisk forståelse av de innbyrdes sammenhengene i økonomien. Det må med andre ord legges mer vekt på å forstå hvordan enkeltelementer i en slik politikk kan settes sammen, og dernest bidra til å forme en velfungerende helhetlig økonomisk orden. Sagt på en annen måte, gjelder det å gi Adam Smiths velgjørende «usynlige hånd» best mulige arbeidsbetingelser.

Den økonomiske politikkens oppgaver

I sitt hovedverk om prinsipper for økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, definerer Eucken den økonomiske politikkens oppgaver i tre trinn:

  1. Valg av grunnmodell for det økonomiske systemet.
  2. Etablere, vedlikeholde og fornye de institusjonelle spillereglene for økonomien, med utgangspunkt i:
    1. Et overordnet prinsipp
    1. Et sett av konstituerende prinsipper
    1. Et sett av regulerende prinsipper
  3. Analysere, anbefale og beslutte aktuelle enkelttiltak med utgangspunkt i sannsynlige effekter på tre ulike nivåer:
    1. Direkte effekter på det aktuelle området eller marked
    1. Indirekte effekter på andre markeder og på det økonomiske systemet som helhet
    1. Indirekte effekter på andre samfunnsområder

I dette bildet inngår også Euckens metodiske pluralisme gjennom en anbefaling om å ta i bruk de teoriene og modellene som antas å være best egnet til å belyse det aktuelle økonomisk-politiske problemet.

Tysk frimerke avbildet Walter Eucken

Walter Euckens normative spørsmål og svar

Det konkrete normative spørsmålet som Eucken la til grunn for sitt hovedverk fra 1952 var dette: «Hvordan kan vi i et moderne industrisamfunn utvikle en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?». Med funksjonsdyktig mente Eucken spesielt evnen til å tilfredsstille materielle behov, og med menneskeverdig forstod han i første rekke det å gi alle reelle muligheter til å leve et selvbestemt liv og ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

Svaret er i form av en anbefalt institusjonell arkitektur for en velfungerende markedsøkonomi, som inngår som en viktig grunnpilar i en liberal samfunnsorden, og kan enklest sammenfattes med utgangspunkt i tre sett av prinsipper:

  1. Overordnet grunnprinsipp: Fri konkurranse og fri prisdannelse
  2. Konstituerende prinsipper:
    • Stabiliserende penge- og valutapolitikk, samt finanspolitikk
    • Privat eiendomsrett
    • Ansvar
    • Avtalefrihet
    • Åpne markeder, både nasjonalt og internasjonalt
    • Forutsigbar økonomisk politikk over tid
  3. Regulerende prinsipper:
    • Aktiv konkurransepolitikk og monopolkontroll
    • Korrigeringer for unormale tilbudsforhold, naturlige monopoler og ubalanserte maktforhold (for eksempel i arbeidsmarkedet)
    • Korrigeringer for betydelige eksternvirkninger
    • Inntektspolitikk og omfordeling

Et viktig gjennomgående kriterium for alle nevnte prinsipper er at de avledede spillereglene bør være generelle, gjelder likt for alle, og underbygger det overordnede prinsippet om fri konkurranse og fri prisdannelse.

Ordoliberale spor i vår tid

I motsetning til den østerrikske skole må den ordoliberale skolen kunne sies å ha hatt stor innflytelse på den økonomiske utviklingen etter andre verdenskrig. Euckens ordoliberale program viste seg raskt å få stor innflytelse på en rekke ledende liberale økonomer i Europa. For mange av dem, som Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Ludwig Erhard, Luigi Einaudi, Friedrich Hayek, Lionel Robbins og Jacques Reuff ble Euckens arbeid en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med å anbefale og gjennomføre markedsliberale reformer i etterkrigstiden. Mest omtalt er de økonomiske snuoperasjonene i Vest-Tyskland og Italia, og noe senere i Frankrike.

Mindre kjent er de ordoliberale sporene vi finner i regelverket rundt EUs indre marked, og spesielt i EUs konkurranselovgivning, utviklingen av det multilaterale og regelbaserte globale handelsregimet i GATT og senere WTO, samt utviklingen mot mer uavhengige sentralbanker.

Mange, hvis ikke de aller fleste, av de liberaliserende økonomiske reformene som ble gjennomført i de nordiske landene siden 1980-tallet kan i ettertid også tolkes inn i et ordoliberalt hovedmønster.

Spesielt i Tyskland står idéarven etter Walter Eucken fortsatt høyt i kurs, og favner langt utover økonomenes rekker. Den ordoliberale Freiburgerskolen står fortsatt sentralt gjennom fagområdet politisk økonomi på universiteter og høyskoler, gjennom flere akademiske nettverk og gjennom Walter Eucken Institut i Freiburg. Det sier også noe at lederen for det offisielle økonomiske ekspertrådet i Tyskland er professor ved universitetet i Freiburg, og leder av Walter Eucken Institut.


Denne teksten ble skrevet i forbindelse med et webinar Lars Peder Nordbakken var med på om den østerrikske skolen og den ordoliberale freiburgerskolen i økonomi, som del av vårt lynkurs i økonomi. Se hele webinaret her!

Leave a Reply

%d bloggers like this: