Skrevet av Erik Reinert
I år er det 300 år siden den første store finanskrisen traff Europa, samme år i London, Paris og Amsterdam. I London ble boblen oppkalt etter South Sea Company – et firma som drev stort i slavehandel – som i 1720 opplevde en enorm kursvekst med påfølgende kollaps. I Paris ble navnet Bulle du Mississippi etter at et lignende firma, Compagnie du Mississippi, ble sentrum for krisen samme år. Holland hadde hatt en stor finanskrise alt i 1630-årene, og i Amsterdam ble krisen i 1720 markert med en tykk bok i stort folioformat med tekst og hundrevis av illustrasjoner. Boken heter Galskapens store Speil: i de fantasifulle illustrasjonene kunne menneskene se speilbilder av sin egen finansielle dårskap.
Finanskriser er en problematikk jeg lenge har vært opptatt av. I bunn og grunn finnes to ulike måter å tjene penger på: enten A) at ting som allerede er produsert stiger i pris, eller B) å produsere nye varer og tjenester. Da menneskeheten beveget seg fra steinalderen inn i bronsealderen skjønner vi alle at dette ikke var fordi det var så mye penger å tjene på prisveksten i bolighuler. Det var fordi noen investerte i bronseteknologi.
Financialisation er et begrep som dukker opp i denne sammenhengen: det faktum at finanssektoren i flere tiår har utgjort en stadig større del av bruttonasjonalproduktet. Da jeg arbeidet i Norsk Investorforum avholdt vi i 1998 en konferanse i Oslo om denne problematikken. Da jeg i dag googlet financialisation på Wikipedia fant jeg til min forbauselse at min medforfatter og jeg den gangen «profetisk spurte: ‘I USA har antagelig mer penger blitt tjent på verdistigninger på eiendomsmarkedet enn på noen annen måte. Hva er de langsiktige konsekvensene av at en økende del av sparing og aktiva blir benyttet til å øke prisene på allerede eksisterende eiendeler – fast eiendom og aksjer – istedenfor til å skape ny produksjon og innovasjoner?». At amerikanske bedrifter nå kan kjøpe opp sine egne aksjer – hvilket var forbudt da jeg bodde i USA – bidrar til å få opp prisen etter mekanisme A ovenfor.
Denne problematikken er helt vesentlig for to ting som står oss nær: oljefondet og fornybar energi. Det er ingenting i Nicolai Tangens arbeidsbeskrivelse som sier om han skal tjene penger på metode A) eller metode B), og i praksis er det selvfølgelig også ofte vanskelig å skille mellom de to. I pressen viste Tangen nylig – sikkert med rette – til at det er vanskelig å finne gode prosjekter innenfor fornybar energi. ‘Det er mange om beinet’ sa Tangen.
Hva slags viktige krefter det er som bringer mekanismen beskrevet som metode B – nye oppfinnelser – fremover? I to bøker fra 1913 forsøkte den tyske økonomen Werner Sombart å svare på dette: ‘Krig og Kapitalisme’ og ‘Luksus og Kapitalisme’ (senere ‘Luksus, Kjærlighet og Kapitalisme’). Alt i 1693 ga Danmark-Norges Konge Christian V et slags resymé på Sombarts teser om disse drivkreftene da han nevnte sine største interesser som ‘Jagd, Elskov, Krigs-, og Søvæsen’.
Siden Leonardo da Vincis tid har krigføring produsert ny teknologi. I moderne tid høyteknologioppfinnelser som internett og kommunikasjonssatellitter, men også langt mer banale ting. Hermetikk ble oppfunnet i Frankrike under Napoleonskrigene gjennom en konkurranse om å produsere mer holdbar mat til troppene, og kulepennene ble oppfunnet i Det amerikanske flyvåpenet under 2. verdenskrig fordi fyllepenner sølte blekk i cockpiten. Oppfinnelser som alle ble gjort på statlig initiativ uten tanke på å tjene penger.
Vi må rett og slett ta lærdom av historien: vi må erklære krig mot forurensende energi og – som i krig, uten tanke på umiddelbar avkastning – kaste ressurser etter problemet. Med slike storstilte innovasjonsprosjekter trengs store investeringer lenge før et firma nærmer seg børsen, og det er naturlig at staten kommer inn både som investor og som risikoavlaster for private. Vi vet ikke om solceller, jordenergi, havvind, eller hydrogen blir den store vinneren. Vi må investere i mange. Satser vi på flere hester vil fortjenesten antagelig kunne dekke tapene. Når prosjektene er modnere og risken redusert vil Nicolai Tangen finne at det beinet det er så mange om er blitt mye større. Og med den enorme strategiske betydningen dette har, er det noe Statens Pensjonsfond burde kunne investere i også om firmaene er norske.
Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 18.11.2020