Skrevet av Hanna Gitmark
I dag, onsdag 17. februar arrangerer Rethinking Economics Blindern og Det Norske Studentersamfunn boligpolitisk debatt. Vi streamer live fra Chateau Neuf, se mer på arrangementssiden her.
I debatten er vi så heldige å ha med oss blant andre Hanna Gitmark, fagsjef i Tankesmien Agenda.
Gitmark ga ut boken Det Norske Hjem i 2020, om hvem som har vunnet og hvem som har tapt på utviklingen i boligmarkedet. Gitmark mener en utvikling der prisene i boligmarkedet løper fra lønningene og der staten ved å subsidiere dem som allerede eier holder andre ute fra markedet, ikke kan fortsette.
I det følgende har Hanna Gitmark skrevet et innlegg om det norske boligmarkedet, og hvilke politiske grep som kan tas for å snu utviklingen.
Det norske hjem
Utdanning, helse, pensjon − og bolig − til sammen utgjør de det vi kaller de fire «velferdspilarer». Det er lett å skjønne hvorfor. Hva slags bokvalitet vi har, hvem naboene er, hvor mye penger man bruker på å bo – alt dette påvirker selvsagt hvordan vi har det, altså velferden vår.
I dag har imidlertid likhetsnasjonen Norge et «eierorientert, selektivt og markedsstyrt» boligregime, ifølge forskerne. Det er paradoksalt og på grensen til absurd. Og det fungerer på mange områder heller ikke spesielt godt.
For det første gjør det at Matteus-effekten, altså at den som allerede har skal få mer, gjør seg altså gjeldende på boligmarkedet. Mange eier egen bolig i dag, men nesten en fjerdedel av befolkningen gjør det ikke. Det er ikke tilfeldig hvem som står utenfor boligmarkedet. De som tjener minst er også de som eier minst. Det er ofte dem uten en foreldrebank i ryggen. Dagens boligmarked bidrar derfor til å øke forskjellene i samfunnet.
Dagens system er ikke bare urettferdig for dem som står utenfor, men bidrar også til finansiell ustabilitet og kan derfor få negative konsekvenser også for dem som er innenfor. Vi har sett en merkelig mekanisme i boligmarkedet der etterspørselen stiger når prisene stiger, motsatt av den mekanismen vi vanligvis ser i markedet. Høyere boligpriser gjør at vi kjøper mer og dyrere, fordi vi øker vår egenkapital. For dem som er med på festen er det fint. For resten innebærer det at drømmen om å eie blir stadig mer uoppnåelig. Dersom veksten snur – om vi får en boligboble og den sprekker – går det imidlertid ut over alle. Det så vi sist på begynnelsen av 1990-tallet – da boligmarkedet raknet og bankene måtte reddes av staten.
For selv om mange i Norge på papiret eier egen bolig, er det egentlig bankene som eier mest. Gjeldsveksten blant norske husholdninger har vært større enn inntektsveksten nesten uavbrutt siden utgangen av 1990-tallet, og er i dag på hele 232 prosent av disponibel inntekt: Dette er svært høyt både i en historisk kontekst og sammenlignet med andre OECD-land, der gjeldsbelastningen de siste årene er redusert.
Vi små snu denne utviklingen. På (minst) tre områder må vi ta grep:
- En langt strammere beskatning av eiendom. Dagens subsidiering av boligeiere gjennom rentefradrag uten korresponderende beskatning av eiendom er i realiteten en omvendt Robin Hood-politikk som attpåtil gjør det enda vanskeligere for dem utenfor boligmarkedet å komme inn.
- Offensive grep for å øke tilbudet av boliger i byer og pressområder. Utbyggere må ta ansvar og bygge der det faktisk er regulert, og kommunene må sørge for så effektive reguleringsprosesser som mulig. Så må vi også ta noen valg: enten bygge høyere og tettere, bygge i områder vi i dag helst vil la være, eller legge til rette for en offensiv satsing på transport slik at flere kan bo litt lenger utenfor byen.
- Prøve ut en tredje boligsektor. Dette er et tilbud mellom det kommersielle eie- og leiemarkedet og det offentlige sosiale tilbudet for de aller mest vanskeligstilte. Ved å satse på ordninger som leie-til-eie eller for eksempel en offentlig støttet ikke-kommersiell utleiesektor kan man bidra til at folk med helt vanlige inntekter kan bosette seg i områder der prisene er for høye for dem.