Ellen Stenslie og Per Espen Stoknes tirsdag 11. mai klokken 13:30 – 14:45. Se arrangement på facebook her.

Dette er en stor debatt med mange perspektiver og poenger. For å inspirere til kritiske spørsmål og en opplyst samtale rundt disse spørsmålene deler vi her notatene fra Marie Storlis foredrag om Vekstparadigmet og behovet for nytenkning i økonomifaget – hvor hun konkluderer med at vi bør fri oss fra målet om økonomisk vekst – grønn eller ei!

Vekstparadigmet og alternative økonomiske modeller i møte med klimakrisa.

Dette notatet er basert på et foredrag Marie Storli holdt på Skjervheimseminaret i september 2020.

Dette er fortellingen om hvordan naturen havnet i økonomifagets blindsone, og hvordan vi kan bygge nye økonomiske modeller med naturen i sentrum. Den starter med bakgrunnen for vekstparadigmet, og ender ironisk nok med det som for mange er selve symbolet på amerikansk forbrukskultur – en smultring.

            Jeg vil bruke en del tid på å overbevise dere om at nyklassisk økonomisk teori ikke forstår naturen, altså at naturen er i økonomifagets blindsone. Her er det mange lag, og jeg vil bruke litt tid på denne kritikken. Og så skal jeg altså introdusere et alternativ, om enn noe kort. Tanken er at vi kan til å bruke mer tid på alternativene i ordskiftet etterpå, og at kritikken er viktig for å forstå hva som er problemet, så bær over med meg om dere synes det som kommer nå er mer problemfokusert enn løsningsorientert.

Økonomifaget er i dag dominert av den nyklassiske skolen. Denne spesifikke skolen, som har sine røtter til 1870-tallet, har hatt enorm innflytelse på hvordan det moderne mennesket tenker på seg selv – og vårt forhold til naturen. Og denne økonomiske skolen er selve opphavet til vekstparadigmet, og min påstand er at det skyldes denne blindsonen.

Men selv om jeg sier at økonomifaget ikke forstår naturen, så er det ikke sant at økonomifaget ikke kan forstå naturen, eller ikke bryr seg om natur. De klassiske økonomene, som er opphavet til nyklassisk økonomi, og som forbindes med økonomer som Smith, Ricardo og Marx, var opptatt av land. De betraktet økonomiske prosesser som et resultat av tre innsatsfaktorer: arbeidskraft, kapital og land. Dette henger sammen med at land var en knapp – eller begrenset – faktor i 1700-tallets Storbritannia.

Med tiden og teknologisk utvikling – i både transport og kommunikasjonsteknologi – kunne den britiske økonomien etterhvert skaffe seg tilgang på land og naturressurser i andre deler av verden – altså gjennom globaliseringen eller kolonialiseringen – og dette gjorde at land etterhvert skulle forsvinne fra økonomenes analyser. Fordi land ikke lengere var den avgjørende faktoren for økonomisk produksjon og vekst.

I den perioden da nyklassisk teori blir utviklet så er det kapital som er den knappe faktoren, det vil si at det primært var investeringer i kapital – som infrastruktur, maskineri, fabrikker osv. – som drev økonomisk utvikling, som førte til økt velferd. I dag har naturen blitt den knappe faktoren, som avgjør menneskenes framtidige velferd. Og det er da naturlig at naturen kommer tilbake til økonomiske analyser.

Det er altså en kontekst som forklarer hvorfor økonomisk teori ikke var så opptatt av å forstå naturen. Men, som mange av dere sikkert har tenkt allerede: Økonomer i dag bruker jo masse tid og ressurser på å studere natur i miljøøkonomi. Dette er forsøk på å sette naturen inn i et teoretisk rammeverk som ikke egner seg til dette formålet. Det er grunnleggende problemer som gjør at nyklassisk økonomi aldri vil lykkes i å forstå naturen. Fordi problemet er grunnleggende.

Nyklassisk teori kan sies å starte med Jevons’ artikkel ‘On the law of demand’ (om etterspørselens lov), hvor han lanserer et nytt konsept – nytte. I tittelen ligger et ønske om å gjøre økonomi til en vitenskap, der prosjektet er å definere lover – som fysikkens lover – for menneskelig atferd og økonomiske fenomener.

Jevons og hans samtidige var begeistret over de framskrittene som hadde funnet sted i fysikken. De tok et rammeverk som beskriver elektrisitet, og byttet rett og slett ut atomer med «individer» og elektrisitet med «nytte». Og på den måten kunne økonomiske analyser ikles matematisk drakt og oppnå høyere akademisk status.

Problemet er at dette rammeverket strider i mot økonomiens forhold til naturen. Fordi dette systemet av atomer og energi er et lukket system. Og her blir det litt teknisk: I fysikken skiller man mellom tre typer systemer. Vi har isolerte systemer, som ikke utveksler hverken masse eller energi med det utenfor. Så har vi lukkede systemer, som ikke utveksler masse, men som utveksler energi. Jordkloden er et slikt system. Vi mottar energi fra sola, og en del av denne energien reflekteres tilbake ut i universet – og selvfølgelig er klimaendringene drevet av at stadig mindre energi reflekteres tilbake, ikke sant. Men massen på jorda er tilnærmet konstant. Det skjer kanskje at det kommer en asteroide en gang i blant, men som hovedregel kan vi tenke at det finnes et begrenset antall atomer på jorden. Og til slutt har vi åpne systemer, som utveksler både masse og energi.

Jorda er altså et lukket system. Og innenfor dette systemet har vi samfunnet som er et system, og innenfor der igjen eksisterer økonomien som et eget system av produksjon og forbruk, med energi og masse. Men økonomien er et åpent system. Vi henter inn naturressurser, som vi bruker til produksjon av goder, som forbrukes en viss tid, og deretter kaster vi avfallet ut igjen – ofte tilbake til naturen. Så, økonomien handler hele tiden med naturen. Men naturen er konstant, så når økonomien skal vokse, så vokser den inn i naturen, altså reduseres naturen. Enten i kvantitet eller kvalitet. Dette er den grunnleggende lærdommen fra økologisk økonomi, som vi kommer tilbake til senere.

Men nyklassisk økonomi antar altså implisitt at økonomien er et lukket system.

I sin fasinasjon for fysikken og de harde vitenskapene, har nyklassisk teori definert seg selv som en positivistisk vitenskap. Den hevder altså å være verdi-nøytral, selv om «verdi» ironisk nok ligger i fagets aller innerste kjerne. «Nytte» er den tilfredshet eller glede som individet får av et gitt gode. All nyklassisk analyse følger fra dette konseptet, nytte.

Problemet ligger i den matematiske metoden. Fordi matematisk optimering krever det, så antar man at nytten alltid øker når konsumet gjør det. Selv om nytten er avtakende er den alltid positiv. Resultatet blir – ikke overaskende – at økonomisk vekst alltid leder til økt velferd. Og igjen kan dette forklares med historisk utvikling: Nyklassisk teori er tuftet på en annen tid. Denne teorien har sin storhetstid på 1900-tallet, som jo sammenfaller med en fantastisk vekst i både produksjon og velstand. Millioner av mennesker ble løftet ut av fattigdom.

Men, sammenhengen mellom inntekt og velferd korrelerer bare inntil et visst punkt – som Norge passerte allerede på 70-tallet; og den økonomiske ekspansjonen har produsert flere alvorlige miljøproblemer av global karakter, som står i fare for å ødelegge selve livsgrunnlaget – naturen. Det gjør at mye av veksten vi ser i dag slettes ikke øker menneskelig velferd, fordi tapet av natur – i dag og i framtiden – er en større kostnad enn den velferden som følger av økt konsum. Vi trenger et nytt økonomisk paradigme.

For de som ennå ikke er helt overbevist om at økonomer ikke forstår naturen vil jeg ta et konkret eksempel fra miljøøkonomi, en fagretning som vokser fram i siste halvdel av 1900-tallet som en reaksjon på at man blir mer og mer klar over de miljøproblemene som den moderne økonomien skaper. Miljøøkonomi har lenge vært dominert av mikroteori, hvor man tar for seg ett og ett marked. Fordi at naturen er utenfor det «lukkede» økonomiske systemet, berøres økonomien bare av det man kaller «eksternaliteter». F.eks. å kjøre på veien, fører til lokal og global forurensning, og tar plassen fra andre som vil kjøre på veien slik at det kan bli kø. Ved å sette en pris på disse eksterne kostnadene kan man internalisere eksternalitetene, det vil si å sette en pris på det slik at det reflekteres i markedsprisen. Dette kan man godt regne på, men det svarer ikke på de globale miljøproblemene som preger vår tid.

De siste tiårene har det vokst fram en ny gren innen miljøøkonomi som bygger på makroøkonomi, og altså studerer helheten. Denne retningen starter med klimamodellen DICE, publisert av økonomen Nordhaus i 1992. Dette var den første økonomiske modellen som beskrev klimaendringene, og alle økonomiske analyser som kommer etterpå bygger på Nordhaus sitt rammeverk. De som følger med på nyklassisk økonomi vet også at Nordhaus ble tildelt Alfred Nobels minnepris i økonomi i 2018. Han er både anerkjent og omstridt.

            DICE-modellen tar utgangspunkt i en modell utviklet av Robert Solow, som beskriver økonomisk vekst som et produkt av kapitalakkumulasjon og teknologisk utvikling. Nordhaus skriver altså økonomisk vekst inn i et klimasystem, og lar økonomisk produksjon lede til utslipp av klimagasser, som leder til klimaendringer, som igjen gir skader på økonomien. Modellen brukes til å optimere klimapolitikken, eller med andre ord, finne den optimale utslippsmengden.

            Nordhaus finner at 3,5 graders oppvarming er optimalt, og bruker på den måten modellen til å tale imot 2-gradersmålet. Argumentet er at når vi kutter klimagassutslipp, så går vi glipp av en viss produksjon – eller vekst. Og dette tapet føres som en kostnad for samfunnet i dag – og i framtiden. Dersom vi reduserer utslippene våre så mye at vi begrenser oppvarmingen til 2 grader, viser DICE-modellen at kostnadene av den økonomiske veksten vi går glipp av, er større en kostnadene av klimaendringene som følger dersom vi ikke kutter utslipp. I denne modellen har altså Nordhaus tatt visse elementer fra naturvitenskapene, snudd dem trill-rundt og bruker dem til å argumentere i mot klimaforskningens innsikter.

            Nordhaus sine konklusjoner ble naturligvis diskutert og kritisert fra første stund, men det var ikke før i 2006 at det første store og anerkjente arbeidet som forsøkte å motbevise Nordhaus kom. Rapporten var bestilt av den britiske regjeringen og er kjent som The Stern Review (Stern-rapporten). Her forsøker økonomen Nicholas Stern å vise at det er økonomisk lønnsomt å begrense klimaendringene. Den store forskjellen mellom Stern og Nordhaus er valget av diskonteringsrate.

Når man sammenligner ulike scenarioer i økonomisk kost-nytteanalyse, så legger man sammen verdien i dag, i morgen og i dette tilfellet noen hundre år fram i tid. Da må man oversette framtidig verdi til nåverdi, fordi 100 kroner i dag ikke er det samme som 100 kroner om et år. Det man gjør da er å diskontere verdien. 100 kroner om et år er i dag verdt det beløpet du måtte investert i dag, for å ha 100 kroner om et år. Hvis renten på min konto er 1%, og jeg setter 91 kroner på konto får jeg tilnærmet lik 100 kroner om et år. 100 kroner om et år er da verdt 91 kroner i dag.

Alle som kjenner begrepet renters renter forstår at når det går renter på noe i hundrevis av år, så har rentesatsen mye å si.

Mens Nordhaus bruker en rente som starter på 3 prosent, valgte Stern en diskonteringsrate på bare 0.1%. Sterns hovedkritikk av Nordhaus er at han bruker en høy rente, eller med andre ord at han ikke verdsetter framtidige generasjoners velferd høyt nok. Og dette er en legitim kritikk, som Nordhaus aksepterer. Problemet er at dette er et etisk argument, og økonomifaget baler ikke med normative spørsmål. Det er altså ukomplisert for Nordhaus å avfeie kritikken og si at ingen kan vite hva diskonteringsraten i virkeligheten er. Det eneste vi kan gjøre er å gjette, eller å basere oss på markedsrenter. Og her stagnerer debatten.

            Men det finnes en annen kritikk. Noen år etter Stern-rapporten kommer en artikkel ved navn «An even Sterner review» (En enda Sternere rapport), som viser at dersom vi tar innover oss at naturen vil være knappere i framtiden, så kan den ikke diskonteres på sammen måte som den 100 lappen fra forrige eksempel. Grunnlaget for å diskontere i klimamodellene ligger i den grunnleggende antakelsen at økonomien skal fortsette å vokse, og fordi den fortsetter å vokse så vil vi ha flere varer og tjenester i framtiden – de vil være mindre knappe enn i dag. Derfor er en ekstra datamaskin i dag mer verdt enn en datamaskin i framtiden, fordi de har så mange datamaskiner i framtiden – og nytten er avtakende. Hvis vi legger til grunn at menneskene i år 2100 har mindre natur enn vi har i dag, så er jo naturen mer verdt i framtiden og da må diskonteringen må snus helt rundt.

Så, nyklassisk teori kan brukes til å bevise det mange vet er riktig – at vi bør verne om naturen. Men hvordan, og hvor mye? Det kunne ikke Sterner svare på, og for å finne svaret på dette trenger vi en annen måte å forstå naturens rolle i økonomien. Da må vi nøste oss tilbake til start, og det vi egentlig var ute etter: å skape velferd for verdens mennesker både i dag og i morgen.

Smultring

En økonom som har gitt oss en ny måte å forstå naturen, økonomien og samfunnet i ett og samme rammeverk er Kate Raworth, som ble verdenskjent for sin bok ‘Doughnut economics’ (smultring-økonomi). Kate bygger på økologisk økonomi, som jeg nevnte tidligere.

Kate starter med å si at vi må kaste målet om økonomisk vekst på historiens skraphaug. I dag er den økonomiske politikken innstilt på vekst, men det kan vi ikke fortsette å sikte på. Dere kjenner nok debatten om grønn vekst som på en måte prøver å redde vekstparadigmet med å si at selv om ikke all vekst er bra, så kan vi skape grønn vekst. Tilhengere av grønn vekst hevder at teknologiske framskritt vil gjøre det mulig å ha økonomisk vekst samtidig som vi reduserer vårt press på naturen. Men er det mulig? Kanskje, men økologiske økonomer vil peke på at (1) økonomiske prosesser alltid bruker naturressurser og (2) empirien viser at ressursforbruket øker med økonomisk vekst, fordi det har vært sånn til nå. Kate oppfordrer oss til å bli vekstagnostikere: Kanskje vil økonomien vokse, kanskje ikke. Men veksten var jo aldri målet. Økonomisk vekst har alltid vært middelet, og målet er menneskelig velferd.

Men hva skal vi sikte på da?

Her skal jeg låne Kates egne ord: Problemet er at vi i dag har økonomier som må vokse, uansett om det innfrir menneskenes behov eller ikke. Det vi trenger er økonomier som innfrir våre behov, uansett om de vokser eller ikke.

Planetens grenser

Vårt samfunn har utviklet seg i tidsepoken Holocen, som har vart i nesten 12 000 år. Denne tidsepoken kjennetegnes ved spesielt stabile forhold. I dag vet vi at planeten har noen grenser, og at hvis vi krysser disse grensene så forandrer vi forholdene på jorda. Så vi må holde oss innenfor disse grensene for at jorda skal være et trygt sted for menneskene. Her har vi klimaendringer, biologisk mangfold, og så videre. Vi må altså ikke skyte utenfor smultringen.

Men vi kan heller ikke bare sikte på økologisk bærekraft. Vi har en svært skjev allokering av ressurser i økonomien, der noen får mye mens andre får nesten ingenting. Så selv om verdenssamfunnet må bruke mindre av jordas ressurser samlet sett, så er det mange mennesker i verden som må få mer. Vi må holde tunga rett i munnen og to tanker i hodet.

Rettferdighet

Smultringen har nemlig en innerside også, som er de menneskelige behovene vi må dekke, som vann og mat, utdanning, ytringsfrihet og likestilling. Vi m å tilpasse oss innenfor planetens grenser samtidig som vi innfrir menneskenes behov. Dette er smultringen.

Hvordan kommer vi så dit?

Vi må ut av den lineære – bruk-og-kast – økonomien. Vi kan ikke lengere hente ut ressurser og bruke dem til å produsere ‘raske produkter’ som kanskje ikke brukes mer enn én gang, og så kastes i søpla. Dette er den lineære økonomien. Vi trenger en sirkulær økonomi, hvor materialene økonomien legger beslag på sirkulerer flere ganger og kommer flere til gode. Bare på den måten kan vi fortsette å øke menneskenes velferd samtidig som vi holder oss innenfor planetens grenser.

Det må koste mer å hente ut nye naturressurser, sånn at det lønner seg å gjenbruke og resirkulere materialer.

Vi må redusere forbruket i vår del av verden.

Vi må dele mer. En del forretningsmodeller og plattformer gjør det mulig å leie isteden for å eie. Man kan leie naboens bil, eller abonnere på klær til småbarna så man slipper å kjøpe ny garderobe hvert år.

Noen ting kan vi kanskje slutte å forbruke, som engangssugerør. Eller vi kan forbedre kvaliteten, og gå over til sugerør laget av metall i stedet for plastikk slik at de kan brukes mange ganger. Vi må forlenge levetiden til produktene våre. Og her kommer en siste anekdote om hvordan gårsdagens økonomiske ideer ikke passer til den verden vi lever i. Mens vi i dag lurer på hvordan vi skal få produkter som varer lengere, lurte noen for snart hundre år siden på hvordan de skulle få til det motsatte.

Smultringen snur opp ned på hvordan økonomer tenker, og setter naturen i fokus. Gjennom min 5-åringe utdannelse i samfunnsøkonomi var jeg innom flere universiteter, og ingen økonomifag introduserte noe som ligner på dette. Jeg måtte oppsøke det selv. Det betyr altså at det fortsatt sitter framtidige samfunnsøkonomer på skolebenken, som bare lærer å maksimere funksjoner, og tenke innenfor dette lukkede systemet. Tenk hvor annerledes den neste generasjonen økonomer ville være dersom det første de møtte var smultringen. Om økonomifaget ble presentert som et studium der man søker å tilpasse økonomien innenfor planetens grenser, med en rettferdig fordeling av goder.

Vi må skrote vekstparadigmet, og bane veien for nye økonomiske ideer og modeller.

Sett på den måten kan det kanskje være kontraproduktivt å dreie samtalen over på grønn vekst? Dette er en debatt med mange synspunkter – derfor inviterer vi til webinar med Ellen Stenslie og Per Espen Stoknes tirsdag 11. mai klokken 13:30 – 14:45.

Se arrangement på facebook her.