Hva mener vi med “pluralisme i økonomiutdanningen”?

Dette innlegget er skrevet av Hamdi A. Mohamed og Marie Storli.

De siste ukene har det gått en liten debatt mellom Rethinking Economics og Ola Kvaløy, dekan og professor i økonomi ved Universitetet i Stavanger, i Klassekampen. Vi ønsker selvfølgelig debatten velkommen, og ønsker her å svare på noen av punktene der vi opplever at vi snakker forbi hverandre: Hva legger vi i kravet om pluralisme i økonomiutdanningen? Og hvorfor må studentene lære mer enn bare mainstream økonomisk teori?

En av kritikkene som løftes mot Rethinking Economics og den internasjonale studentbevegelsen for pluralisme i økonomifaget (ISIPE) er at ‘bevegelsen’ ikke evner å stille høye krav til metode når man analyserer komplekse økonomiske sammenhenger, slik at man dropper kravene til metodisk nøyaktighet til fordel for flere teorier. Dette er direkte feil.

Premisset for pluralisme i økonomifaget er at det undervises i ulike retninger parallelt, og at studentene blir gjort bevisst på begrensningene til enhver modell/teori. Man trenger altså mer enn én teori for å forstå hva som skjer i økonomien fordi den er så kompleks og i stadig endring. 

Ola Kvaløy påstår i en kronikk i Klassekampen 05.05 at pluralismen  «i ytterste konsekvens gjør det umulig for samfunnsøkono­mer å følge hveran­dres argumenter, og som dermed ødelegger for fagets mulighet til å utøve relevant kritikk og analyse», en påstand som det ikke finnes noe belegg for.

Målet for faglig utvikling kan ikke være at økonomene skal bli gode til å snakke sammen på sitt eget matematiske språk. Målet for samfunnsvitenskapen må alltid være å forbedre sine analyser av virkeligheten, å ta inn kunnskap fra andre fagfelt og disipliner, og lytte til økonomiske argumenter som blir fremsatt ved hjelp av andre metoder enn de som gir innpass i de høyest rangerte økonomi-tidsskriftene. 

Økonomer som Kvaløy har et såkalt “kumulativt vitenskapssyn” og synes å tro på at det er de beste teoriene som overlever. Dette positivistiske og lineære synet på vitenskapelig framgang brukes ukritisk til å forklare at heterodokse økonomi kan avfeies; hvis det var bra nok så ville det allerede stå på pensum, og diskuteres i de riktige tidsskriftene. Fordi, hvis teoriene er gode nok så blir de akseptert inn i mainstream.

Problemet er ontologisk. Det kan stemme at mainstream evner å ta til seg nye perspektiver og ideer, men det finnes også ting som ikke lar seg inkludere i det nyklassiske universet.

Problemet er at nyklassisk økonomi legger til grunn tre såkalte aksiomer (grunnleggende sannheter som man ikke behøver å bevise): at økonomisk analyse bør (1) ikles matematisk form, og (2) ta utgangspunkt i å finne likevektsløsninger, og at økonomiske fenomener bør forklares med (3) utgangspunkt i metodologisk individualisme (som homo economicus). Det vil si at man tar utgangspunkt i individers atferd, som homo oeconomicus.

Dette utelukker for eksempel perspektiver som tar utgangspunkt i grupper eller systemer, og forklarer nok mye av årsaken til at markedet som regel kommer seirende ut som den beste allokeringsmekanismen. Vi antar jo at folk er individer som maksimerer sin egen nytte. Gitt at dette er problemet vi ønsker å løse, så er markedet nesten alltid best.

Mange nyklassiske økonomer insisterer på at makroteori bør baseres på individer atferd, og resultatet har blitt modeller som Ramsey, som beskriver økonomien med utgangspunkt i én “representativ aktør”, som skal representere alle individene. Det leder til visse resultater, og fungerer i visse typer spørsmål, men man mister en del av dynamikken som vi mennesker har oss i mellom.

Fenomener som bobler og krasj kan for eksempel ikke forklares med individuell rasjonalitet, fordi dette er resultat av menneskelig flokkmentalitet, når vi blir overivrige skaper vi av og til bobler, og i det frykten slår inn i markedet så er krasjet allerede i gang. Hyman Minski’s teori om finansiell ustabilitet, fikk for eksempel økt popularitet i tiden etter finanskrisen – fordi den kan brukes til å beskrive det som skjedde, langt bedre enn nyklassisk teori.

Som John Maynard Keynes sa det, en god økonom behøver en svært bred og rik kombinasjon av kvaliteter.

The master-economist must possess a rare combination of gifts …. He must be mathematician, historian, statesman, philosopher—in some degree. He must understand symbols and speak in words. He must contemplate the particular, in terms of the general, and touch abstract and concrete in the same flight of thought. He must study the present in the light of the past for the purposes of the future. No part of man’s nature or his institutions must be entirely outside his regard. He must be purposeful and disinterested in a simultaneous mood, as aloof and incorruptible as an artist, yet sometimes as near to earth as a politician.

John Maynard Keynes

Det er viktig å understreke at Rethinking Economics ikke mener at det er noe galt med nyklassisk teori i seg selv. Vår påstand er bare at nyklassisk teori neppe egner seg best i alle situasjoner og problemstillinger. Pluralisme handler om å gi studentene en større verktøykasse med tilnærminger, teorier og modeller – og det handler om å legge til rette for fagkritikk og nytenkning.

Bevisstgjøring på bredden av teorier som finnes i faget er med på å bidra til innovasjon i tenkning, mulighet for å få bredere innsikt i hvordan dagens utfordringer kan løses og gir samfunnsøkonomer flere verktøy å bruke i deres analyser av dagsaktuelle temaer. Derfor er pluralismen i økonomifaget så viktig.

Leave a Reply

%d bloggers like this: