Dette er en bokanmeldelse av Abhijit V. Banarjee og Esther Duflos siste bok Good Economics for Hard Times. Better Answers to Our Biggest Problems (2020).
Økonomi er for viktig til å bli overlatt til økonomer
Skrevet av Hamdi A. Mohamed, styremedlem i Rethinking Economics Norge.
Inntektsulikhetene øker, verden blir mer polarisert og akselererende klimaendringer gir utfordringer som må løses globalt. Hvem skal vi rådføre oss med for å løse de tøffe sosiale og politiske problemene i vår tid?
Innvandring, global handel, avtakende økonomisk vekst, klimaendringer – og en teknologisk utvikling som overtar arbeidet til ufaglærte: de nobelprisvinnende økonomene Abhijit V. Banerjee og Esther Duflo viser hvordan økonomi, når det gjøres riktig, kan hjelpe oss med å finne løsninger på disse utfordringene.
Boken starter med en undersøkelse som viser at tilliten til økonomer ligger veldig lavt sammenlignet med andre yrker. Tilliten er på bunn, kun overgått av politikere. Årsaken til dette er ifølge forfatterne at debatten om økonomiske problemstillinger i stor grad blir ‘kapret’ av menn i dress som kommer med polariserende meninger på TV. De ‘gode’ økonomene er ofte dårlige til å forklare forskningen sin på et språk som mannen i gata forstår.
Tilliten til økonomer svekkes også av at det er vanskelig å se hvor forskningen ender, og ideologien starter. Modellene som brukes er bygget på et visst sett med antagelser som utelater en del viktig informasjon, som maktforhold og interessemotsetninger for å nevne noe. I en del problemstillinger kan dette være viktige faktorer for en god analyse.
Løsningen på dette er ifølge forfatterne at økonomene må gjøre forskningen sin mer tilgjengelig for allmennheten, og ta mer plass i diskusjoner som går på TV. De bør også bli flinkere på å kommunisere antagelsene som ligger til grunn i modellene som blir brukt.
Banerjee og Duflo har stor tro på naturlige eksperimenter for å finne svar på de store problemstillingene som løftes frem i boken. Gjennom metoden som kalles randomiserte kontrollerte studier (RCT) kan man måle effekten av ulike politiske tiltak. RCT gjør det mulig å måle og sammenligne resultatene til en gruppe som får intervensjon versus de som ikke får det (kontrollgruppe). Funnene i disse studiene blir deretter sammenlignet med det som er spådd av økonomisk teori. Resultatet er ofte at de avslører store forskjeller mellom teori og empiri.
Spørsmålet jeg som leser, og nylig uteksaminert økonomistudent, sitter igjen med er om disse resultatene ikke burde føre til endringer i hvilke teorier som undervises på universitetet?
Banerjee og Duflo argumenterer videre for at menneskelig verdighet må få en mye mer sentral plass i den økonomiske tenkningen. Dette vil sette i gang nytenking av økonomiske prioriteringer, og endre hvordan samfunnet bryr seg om sine borgere, spesielt de som er i nød.
Et kapittel jeg ønsker å løfte frem er det som tar for seg innvandring, og spesielt hvordan debatten om innvandring foregår i rike land og hva empiriske studier viser.
Migrasjonsmyten
Innvandringsdebatten tar stor plass i det offentlige ordskiftet, og har en tendens til å være spesielt polariserende, og i liten grad preget av informasjon og fakta. Her kunne økonomenes forskning kanskje være opplysende?
Mange tar til orde for at strenge regler må til for å begrense den uendelige strømmen av innvandrere som vil ta jobbene til majoritetsbefolkningen. Argumentet er at innvandrere vil komme i stort antall og overforsyne arbeidsmarkedet. Dette bidrar til at lønnen reduseres og at jobbmulighetene for mennesker som allerede bor på disse stedene blir minimal, i følge denne myten.
Forskning gjort av Banerjee og Duflo viser at økonomien endrer seg mye saktere enn det teorien antar, den er mer “sticky”. Folk er også mindre mobile enn det som antas i modellene. Arbeidsmarkedet er komplekst og kan ikke forklares av en enkel tilbud-etterspørselsmodell. Med dette menes det at det er lite som støtter opp tanken om at alle vil flytte til rike land hvis de får muligheten til jobb og bedre inntekt.
Folk flest liker å holde seg hjemme, og er ikke primært motivert av ønsket om å tjene mer penger.
Under gjeldskrisen i Hellas i etterkant av finanskrisen flyttet bare 3% av de arbeidsledige til andre EU-land, til tross for at ledigheten i landet var over 20%. Et eksperiment gjort i indiske landsbyer, hvor folk ble tilbudt å jobbe i store byer der inntekten var doblet, viste at de færreste var villige til å gjøre det. Forklaringen da de ble spurt om årsaken er at man har familie, sosialt nettverk og misliker endring. Krig og klimaendringer er en mer sannsynlig grunn til at folk flytter vekk fra hjemmene sine.
Foto: Crawford Jolly, hentet fra Unsplash.com
Å støtte opp under innvandring er positivt for økonomien, sier forfatterne, fordi en tar med sin kjøpekraft og bidrar til lokaløkonomien der de bor. Det finnes også undersøkelser over lengre perioder som viser at innvandringens innvirkning på lønnen til befolkningen er minimal.
Blant de viktige poengene i boken er at økonomiske insentiver overvurderes når det gjelder å påvirke menneskelig atferd. Forfatterne viser god evne til å tenke tverrfaglig, og drar linjer mellom økonomi og psykologi, samt skillet mellom mikro- og makroøkonomi – som de hevder er en lite hjelpsom konstruksjon.
Ved å sette menneskelig verdighet sentralt i sin økonomiske tenkning, håper forfatterne å sette i gang tankeprosesser som utfordrer leseren til å tenke utenfor boksen, for ‘Økonomi er for viktig til å bli overlatt til økonomer,’ ifølge Banerjee og Duflo.
Les mer om Good Economics for Hard Times her.