Nedtegnelser fra det lovede land: En hyllest til Danmark

Skrevet av Daniel Fullman, nestleder i Rethinking Economics Norge

I månedsskiftet august-september i 2021 arrangerte den danske organisasjonen Gode Penge sommerleir for økonomi-interesserte nerder som oss. Uken skulle bestå av foredrag om pengesystemet, kryptovaluta og grønn omstilling. Naturligvis med en kritisk brodd til det bestående systemet.

Selve leiren fant sted i Danmarks periferi: den vestjyllandske kyst, i en liten bygd kalt Staby. Som to unge og håpefulle økonomistudenter, med en kritisk brodd til økonomifaget (og de fleste samfunnsinstitusjoner for øvrig), var denne ekskursjonen perfekt for meg og min følgesvenn, Bård. 

Vi la i vei grytidlig en søndags morgen i august. Reisen startet med et lugg, i form av en liten gul lapp plassert under vindusviskeren på pappas gamle Audi. Surt, men det skal koste å dra på tur. Etter et par timers kjøring under en gyllenrosa soloppgang kom vi til vår første rasteplass: bryggekaien i Larvik. Et lugg skulle raskt vise seg å bli til to.

I motsetning til økonomiens naturlover, som er evig konstante, endres reiserestriksjonene under koronaregimet nesten daglig. Vi hadde ikke fått det med oss at det krevdes en negativ koronatest for å stige om bord på fergen. Etter en hard forhandling med vokteren av porten til det lovede land, måtte vi se oss nødt til å vende snuten til Sandefjord, for å ta en test. Da var klokken rundt syv om morgenen, og vi fikk nye billetter til neste ferge klokken fem på ettermiddagen.  

“Det var åpenbart at vi hadde kommet til et sted der drømmen om frihet og personlig utfoldelse fortsatt levde.

Testene kom tilbake negative og vi fikk papirer som bekreftet prøvesvarene. I tillegg fikk vi en regning på 800 kroner hver. Svært surt, men fortsatt innenfor budsjettet for uheldige og uforutsette hendelser. Mye, mye verre var det faktum at vi måtte tilbringe 10 timer i Larvik! Det virker som tiden beveger seg på en annen måte i denne byen.

Vi forsøkte å sove en stund i bilen, men hver gang jeg våknet etter det som føltes som dyp søvn hadde det bare gått et par minutter. Vi ga opp søvnen og gikk for å finne oss noe mat i stedet. Naturligvis var alt stengt. Vi måtte gå helt til enden av byen der en bensinstasjon solgte oss to wienere under tvil. Timene gikk. Vi leste litt. Spilte sjakk på gresset i en park. Etter hvert åpnet en kinarestaurant. Jeg fikk servert det jeg tror var wok i brun saus. Bård spiste innbakt svin i et hav av syltynn sursøt væske. Hva i alle dager? Etter det betalte vi regningen, løp til bilen så fort vi kunne og låste dørene. Vi satt der til fergekaia åpnet for innkjøring. Larvik er et galehus. 

Denne gangen gikk det bedre. Vi gled gjennom kontrollen med alle papirer i orden. Fergeturen gikk bra og i nitiden på kvelden, da solen igjen hadde begynt å dale ned over horisonten, kunne vi la våre fire gummidekk rulle inn i det lovede land. Det fantes ingen kontroller, ingen koronatester, ingen sure vektere eller politimenn. Det var åpenbart at vi hadde kommet til et sted der drømmen om frihet og personlig utfoldelse fortsatt levde.

Så kjørte vi ned gjennom Vest-Jylland. Det ble stadig mørkere, og danske veier mangler lys. Bård satt bak rattet hele veien ettersom jeg ikke har lappen. Jeg kunne se utmattelsen ligge tett rundt øynene hans. Men etter flere timer med bare lyset fra den selvlysende veistripen som rettesnor kom vi frem.

“Vi lærte om hvordan private banker skaper penger – som ut av løse lufta.”

Staby er en usynlig flekk på det danske kartet med om lag 200 innbyggere. Byen er utstyrt med kirke, en nærbutikk, barneskole og et veikryss som knytter alle delene sammen. Med dette som et livløst bakteppe var leiren vi kom til full av liv. Gode Penge hadde booket et enormt bygg med anneks for møter, stor hage flotte turområder rundt. Danskene var også helt utrolige. De var livlige og henrykte over å se ekte nordmenn.

Dagene gikk med til foredrag og faglige arrangementer. Vi lærte om hvordan private banker skaper penger – som ut av løse lufta. Hver gang et nytt låneforhold oppstår mellom en bank og en kunde, er det nye penger som skapes. Dette har enorme konsekvenser for makroøkonomien ettersom store pengemengder bygger opp under gjeldsbobler, kanaliserer kapital inn i spesifikke sektorer (som boligmarkedet) og gjør oss sårbare for økonomiske sjokk og finansiell ustabilitet.

Jeg (og Bård også tror jeg) hadde stor sympati med det normative problemet som Gode Penge skisserte opp. Under de rådende forholdene er økonomien ustabil, store inntekter tilfaller en stadig mindre, men desto mer privilegert, samfunnsgruppe, og resten av oss lever med stadig høyere lån til både bolig og forbruk.

“På 1970-tallet, en tid da flere vestlige økonomier så høy inflasjonsvekst sammen med høy arbeidsledighet, vant monetaristene delvis frem i debatten. Likevel viste monetarisme seg å ha begrenset slagkraft i praktisk politikk.”

Det var heller løsningen på problemet som jeg og min norske kompanjong måtte rynke så smått på nesen av. Svaret på utfordringen, som skulle gi en stødig økonomi og rettferdig samfunn var en pengeskapelseskomite. Komiteens oppgave skulle være å kontrollere veksten i økonomiens pengemengde gjennom et monopol på pengeskapelse. I tillegg skal komiteen også avgjøre allokeringen av de nytrykte pengene til det beste for samfunnet. For å få til dette skal man omregulere banker slik at de kun kan låne ut midler de allerede besitter. Bankene vil da miste evnen sin til å skape kreditt og omvandles til en mellommann, mellom sparer og lånere. 

Mitt opprinnelige neserynk ble utløst av denne ideen om en sentral komite. For det første er det uklart for meg hvordan en sentral komite på en god måte kan kontrollere pengemengden i økonomien, og for det andre hvorvidt dette løser de problemene som Gode Penge lister opp. 

Spørsmålet om kontroll av pengemengden har en lang og rik tradisjon i makroøkonomisk faglitteratur. Milton Friedman og monetaristene beskrev kontroll av veksten i pengemengden som det sentrale målet for pengepolitikken. På 1970-tallet, en tid da flere vestlige økonomier så høy inflasjonsvekst sammen med høy arbeidsledighet, vant monetaristene delvis frem i debatten. Likevel viste monetarisme seg å ha begrenset slagkraft i praktisk politikk. Både å måle pengemengden, samt kontrollere veksten i den, viste seg å være ekstremt krevende oppgaver. Selv om noen land, som Tyskland og Sveits til en viss grad styrte etter mål for pengemengden frem til 1990-tallet, var beslutningene ofte pragmatiske og ad-hoc. Hvordan denne komiteen skal fare bedre enn sentralbankene gjorde er uklart for meg.

I tillegg finnes det mange lavthengende frukter for å oppnå mer stabile og rettferdige økonomier, som ikke beror på en radikal omdannelse og sentralisering av pengesystemet. Om man hadde reversert bølgen av dereguleringer, spesielt av finansmarkeder, som skyldte innover Vesten fra 1980-tallet av, ville det antageligvis vært lengre mellom hver finanskrise. Om man i tillegg tok omfordeling av inntekt og formue på alvor, kunne selv sykepleiere bodd i Oslo uten å forgjelde seg for resten av yrkeslivet. 

Det var derfor litt skuffende at Gode Penger klamret seg til en enkelt «fix all»-oppskrift, uten helt å dvele ved de enorme komplikasjonene en slik reform innebærer. Men nok om det. Forfriskende perspektiver fikk vi uansett. 

Det store høydepunktet var å møte Katarina Juselius. En av de fremste økonomene innen teoretisk makroøkonometri. Hun holdt et foredrag om etterspørselen etter penger og konsekvensene dette hadde for realøkonomien til vår store fornøyelse.

Om kveldene var det tid for sosial omgang. Bård og jeg levde våre beste liv i Danmark, spesielt på kveldstid. Vi drakk bayere, snakket med danskene og danskene lot som de forsto. Den legendariske kokken Karsten, tidligere økonom i det danske finansdepartementet, disket opp vegetariske smaksopplevelser fra en annen verden.

På mange måter var turen til Danmark den perfekte avrunding på sommerferien der vi skulle gjøre alt. En av dagene gikk vi ned til stranden, som på Vest-Jylland strekker seg over mange hundre kilometer. Noe som får det til å virke som man har kommet til verdens ende. Her sto vi og så utover havet som kom skyllende inn. Men man kunne også se vannkanten der bølgene brast, og sanden enda var tørr. Alt det som verden har forsøkt å kaste på Danmark, fra restriktivt alkoholsalg og røykelover til en sivilisert innvandringsdebatt, forsøker Danmark fremdeles å stå imot. Og på samme måte som det meste av stranden var uberørt av de mørke bølgene, står enda Danmark som en ubesudlet halvøy der livet fremdeles er hellig.

Så takk for alt, Gode Penge! De gode samtalene, de faglige innsiktene, de bayerfylte kveldene, og ikke minst påminnelsen om at det fremdeles finnes noe elevert og ikke-verdslig ved tilværelsen.

One thought on “Nedtegnelser fra det lovede land: En hyllest til Danmark

Leave a Reply to imsten Cancel reply

%d bloggers like this: