Det 21. århundret byr på betydelige utfordringer. Pandemien herjer fortsatt, krigen i Ukraina forstyrrer verdens matproduksjon og vi er på vei mot den største sultkatastrofen på lang tid. Disse sjokkene treffer oss i en tid som allerede var preget av usikre framtidsutsikter, klimakrisa, økende økonomisk ulikhet og en voksende usikkerhet rundt velferdsstatens bærekraft. Den nye regjeringen gikk til valg på at det nå er «vanlige folks tur», men hva betyr det?
Skrevet av Marie Storli og Daniel Fullman.
Denne teksten er basert på rapporten Økonomi for vanlige folk.
Rapporten presenteres og diskuteres på Rethinking Economics Norges medlemsmøte onsdag 6. april klokken 19:00 på Løkka Bar og Kjøkken i Oslo!
https://www.samfunnsviterne.no/-/media/Files/Politikk/NY2022Rapport–konomi-for-vanlige-folk–68.ashx
Vanlige folks tur
De siste to årene har vi virkelig fått se hvor kraftfullt staten kan trå til dersom krisa først er stor nok, og hvor raskt endringer kan implementeres når stat og næringsliv samarbeider. Men vi har ennå ikke sett hvordan det ville se ut dersom samme kraft og besluttsomhet ble satt inn for å bedre de økonomiske framtidsutsiktene til vanlige folk.
Det er vanskelig å ikke spørre seg hvordan klimapolitikken ville sett ut dersom den ble møtt med samme besluttsomhet og handlingskraft som covid-19. Et annet eksempler er hvor mange mennesker som kunne bli bosatt og integrert dersom staten var like løsningsorientert i møte med klimaflyktninger som med smittevernstiltakene? Tenk så mange grønne arbeidsplasser som kunne blitt skapt dersom statlig pengebruk inn i fornybare og «grønne» næringer var like raus som kompensasjonsordningene under koronakrisa!
Grønn omstilling
I løpet av de neste tiårene vil norsk økonomi gå gjennom dype endringer. Vi har en aldrende befolkning og fallende deltakelse i arbeidsmarkedet, og økende økonomisk ulikhet fører til at flere blir avhengig av velferdsstatens overføringer og tjenester. Sammen har dette ført til at flere stemmer nå roper varsku om velferdsstatens bærekraft.
Samtidig står vi midt i en «grønn» omstilling. Verden skal på kort tid vri sin økonomiske aktivitet bort fra fossil energi, og har satt seg mål om netto nullutslipp innen 2050. Klimakrisa er imidlertid ikke det eneste miljøproblemet verden står overfor i dag. Det er behov for en mer grunnleggende bærekraftig omstilling av økonomien. Dette krever nytenkning rundt hvordan vi bruker naturens ressurser, hvem som bærer kostnadene av forurensning og avfall, og hvilke politiske strategier som bidrar best til økonomisk utvikling og velferd.
Økonomifagets innflytelse strekker seg langt inn i de politiske korridorene,
og inn i hverdagslivet til folk flest.
De økonomiske utfordringene i det 21. århundret er betydelige. Det er behov for å tenke nytt. Dette må skje gjennom en åpen og tydelig samfunnsdebatt om hvilken framtid vi ønsker å skape, og hvilke valg vi må ta i dag, for å komme dit. Vi må tenke nytt om hvordan vi organiserer økonomien vår for å sikre at alle mennesker har «lik tilgang til de materielle og sosiale forutsetningene for det gode liv».[1] For å klare dette må vi tenke nytt om hva verdiskapning egentlig er, hva som skaper velferd, og hvordan vi sørger for at godene fordeles rettferdig.
I rapporten «Økonomi for vanlige folk» ser vi på de overordnede utfordringene norsk økonomi står overfor i det 21. århundret, og hvordan vi kan legge grunnlaget for en økonomisk politikk som virker til fordel for folk flest. Målet med rapporten er å bidra til et reflektert og opplyst, offentlig ordskifte i debatten om økonomiske spørsmål.
Økonomi for hvem?
Økonomifagets innflytelse strekker seg langt inn i de politiske korridorene, og inn i hverdagslivet til folk flest. Denne utviklingen kan ikke forstås uten å se nærmere på den økonomiske ekspertifiseringen av politikken og ensrettingen i økonomifaget.[2]
Tankene fra mainstream økonomisk teori har for lengst inntatt de aller fleste områder av politikken, men hva er «mainstream økonomi» og hvilke antakelser legges her til grunn?
Mainstream økonomi bygger på prinsipper fra nyklassisk teori (enkelt sagt: tilbuds- og etterspørselsøkonomi) og videreutvikling av denne. Det er dette som er den dominerende tilnærmingen til økonomisk politikk i dag. [3][4]
De som studerer samfunnsøkonomi ved norske universiteter i dag, lærer i all hovedsak nyklassisk teori, uten at de blir gjort klar over at dette er én spesifikk teoretisk tradisjon, blant mange andre.[5] Mange økonomer blir derfor ikke klar over at det finnes andre tilnærminger i økonomifaget.
Her går vi potensielt glipp av viktige diskusjoner og perspektiver. Hvilke antakelser man bygger på, og hvilke metoder man bruker, bestemmer både hva man kan si noe om og hva man ikke kan si noe om. Alle teoretiske tilnærminger har sine blindflekker, og jo snevrere fokus man har, desto større blir de.
hva om rommet for politisk diskusjon slik sett krympes,
fordi vi lar ett økonomisk narrativ dominere?
Mainstream-økonomer vil gjerne påpeke at det finnes et stort mangfold av teorier og modeller innenfor det som regnes som mainstream. Det stemmer at det finnes en viss variasjon, men disse faller inn under den samme teoretiske tradisjonen fordi de bygger på ett felles sett med premisser.
Mainstream økonomi kjennetegnes blant annet ved metoden som brukes. Mens de fleste andre fagdisipliner er definert av hvilken del av virkeligheten de studerer, så er økonomifaget definert ut fra hvordan man studerer den. Mens historikere er opptatt av fortiden, og kjemikere ser på kjemiske forbindelser, så er økonomene ikke først og fremst opptatt av økonomien.[6]
Flere framtredende økonomer hevder at det er en fordel å ha ett sett med antakelser og metoder, fordi man får en bedre debatt dersom alle enes om noen grunnleggende «sannheter».[7][8] Ensrettingen hjelper økonomifaglige argumenter og konklusjoner til å virke mer vitenskapelige, og økonomenes svar fremlegges med to streker under fordi det finnes «én og bare én» økonomisk sannhet.
Men hva om rommet for politisk diskusjon slik sett krympes, fordi vi lar ett økonomisk narrativ dominere?
Samfunnsøkonomisk lønnsomhet
Økonomifagets innflytelse over samfunnsutviklingen er særlig institusjonalisert gjennom bruken av samfunnsøkonomisk analyse i politiske beslutningsprosesser. Her blir foreslåtte tiltak veid og vurdert, ved å estimere verdiene av fordeler og kostnader knyttet til prosjektet. Hvis summen av fordeler er større enn kostnadene, så er det «samfunnsøkonomisk lønnsomt».
De økonomiske utfordringene beskrevet innledningsvis er eksempler på komplekse problemstillinger som krever ekspertråd og spesialisert kunnskap. Dette er nok noe av bakgrunnen for ekspertifiseringen av politiske beslutningsprosesser. Likevel er det påfallende i hvor stor grad økonomer dominerer som fagpersoner, ikke bare i spørsmål om økonomisk politikk, men nær sagt alle samfunnsområder.
Fra 1972 og fram til 2016 økte andelen forskere i NOU-utvalg markant. Spesielt har deltakelsen av samfunnsøkonomer økt kraftig. I dag har samfunnsøkonomi blitt «den desidert største enkeltdisiplinen i offentlige utvalg», og hvert fjerde forskermedlem kommer fra økonomifaglige forskningsinstitutter.[9]
Deltakelse i komiteer og utvalg gir gjerne uttrykk for hvilken type kunnskap som er toneangivende, og i så måte tyder dette på at samfunnsøkonomer har fått en viktigere rolle i norsk politikkutvikling de siste tiårene.
Økonomisk språk og tenkemåte har altså inntatt en viktig rolle i å styre samfunnsutviklingen. Er det grunn til å tro at dette begrenser «vanlige folks» mulighet til å delta og bli hørt i spørsmål som påvirker ens eget liv?
Økonokratiet
Når økonomiske diskusjoner foregår på et språk som kun et fåtall forstår, på steder ikke alle har tilgang til, og basert på premisser som folk flest ikke nødvendigvis er kjent med, er det kun et fåtall stemmer som får definere debattene. I dette tilfellet er det samfunnsøkonomene. Samtidig angår økonomi oss alle. Derfor er det viktig at alle kan delta i debatten om økonomiske spørsmål.
Økonokratiet ble til i det vi begynte å se på det «å forbedre økonomien» som et mål i seg selv – løsrevet fra andre målsetninger for samfunnet.
«Økonokrati» er et begrep som beskriver et samfunn der den økonomiske logikken blir dominerende. Hvor «politiske mål og tiltak vurderes ut i fra hvilken effekt de har på økonomien. Her vurderes økonomien som et eget system, med sin egen logikk, som må håndteres av eksperter.»[10] Et økonokrati har nemlig de formelle institusjonene til et representativt demokrati som vårt, politiske partier og jevnlige valg. Forskjellen er at politiske målsetninger defineres økonomisk, og dermed blir selve økonomien fokus for politikken – i stedet for å fokusere på vanlige folks behov og ønsker.
Et resultat av denne utviklingen er at vanlige folks opplevelser, meninger og perspektiver i mindre grad blir hørt. Det er «ekspertene» som får definere hvilke spørsmål som er viktige, og hva som er «riktig» løsning. Dermed er vi på kollisjonskurs med det liberale demokratiet, fordi politikk har blitt en «teknokratisk» øvelse heller enn en levende diskusjon om ulike verdigrunnlag og visjoner for framtiden.
Økonokratiet ble til i det vi begynte å se på det «å forbedre økonomien» som et mål i seg selv – løsrevet fra andre målsetninger for samfunnet. Det vil si, i det man begynte å tro på at det å forbedre et knippe økonomiske variabler er det samme som å skape et bedre samfunn for vanlige folk.[11]
Hva om økonomisk politikk var innrettet mot de tingene som er avgjørende for «det gode liv» – i stedet for å gå omveien om økonomisk vekst som den endelige målsetningen?
Nytenkning
Vi trenger å tenke nytt om økonomi og politikk for å navigere de økonomiske utfordringene i det 21. århundret. Albert Einstein skal en gang skal ha sagt, at vi ikke kan «løse et problem med det samme tankesettet vi brukte da vi skapte det.»
I rapporten Økonomi for vanlige folk belyser vi noen alternative perspektiver og strategier. Ved å dra veksler på et mangfold av teorier kan man få nye perspektiver på gamle økonomiske problemer.
[1] Ohlin-Wright, Antikapitalisme: Strategier og muligheter i det 21. århundret, 2021
[2] Innset, Markedsvendingen: Nyliberlismens historie i Norge., 2020, s. 10-11
[3] Reinert, Evolusjonær økonomi, 2021
[4] Sæther, Nyklassisk økonomi, 2021
[5] Storli, m.fl., Utdanner vi økonomer for det 21. århundret?, 2020
[6] Eliassen, Hysj vi regner, 2016, s. 10
[7] Kvaløy, Økonomisk alternativfelle
[8] Kvaløy, Er økonomifaget høyrevridd?
[9] Hesstvedt, ”Ekspertifisering” av offentlige utvalg?
[10] Earle, Moran og Ward-Perkins, Econocracy, 2017, s. 7
[11] Ibid, s. 14