De illusoriske klimagassutslippene

Denne teksten er første bidrag til den splitter nye Mangfoldsbloggen. I Mangfoldsbloggen inviterer vi medlemmer og følgere til å dele sine tekster med omverden.

Skrevet av: Thomas Røkas
Lenke til hele masteroppgaven finner du her.

Det går trend i å utforme ambisiøse klimamål, enten det gjelder for bedrifter, organisasjoner, kommuner eller nasjoner. Nylig annonserte Oljefondet at alle selskapene de investerer i skal være netto-nullutslipp innen 2050. I samarbeid med EU har Norge høynet sine ambisjoner om klimakutt opp mot 55% innen 2030, og 95% innen 2050 sammenlignet med nivået i 1990. 

Slike mål ser flotte ut på papiret, men maskerer historiske utslipp og neglisjerer spørsmålet angående hvem som har ansvar for å kutte på veien mot et globalt nullutslippssamfunn. Skal vi ha en rimelig sjanse til å begrense oppvarmingen til 1.5 eller 2 grader, må vi på alvor begynne å snakke om fordelingen av det gjenværende karbonbudsjettet. Et initiativ som burde komme fra rike og ressurstunge økonomier som Norge.

Norsk økonomi i et smultring-perspektiv

I masteroppgaven min bruker jeg smultring-økonomi (Raworth, 2017) som rammeverk for å definere en bærekraftig og rettferdig norsk økonomi. Smultringen illustrerer et bærekraftig handlingsrom for økonomien som sikrer menneskelig velferd innenfor planetens tålegrenser (Figur 1). Dette handlingsrommet er definert av økologiske og sosiale tålegrenser (ytre og indre sirkel av figuren) som forhindrer samfunnet å overskride vippepunkter i naturen, samt oppfyller alle menneskers grunnleggende behov og rettigheter etter ambisjonene i Bærekraftsmålene. 

Smultringen henter inspirasjon fra teorier innenfor fagfelter som feministisk-, økologisk-, og institusjonell økonomi – fagfelter som supplerer den dominerende økonomiforståelsen i dag basert på nyklassiske teorimodeller. Blant annet utfordrer smultringmodellen paradigmet om at økonomisk vekst er en forutsetning for utvikling. I stedet for å ha vekst som et mål i seg selv, burde heller økonomien brukes som en drivkraft til å oppfylle essensielle samfunnsmål synlig i smultringen.

Figur 2. Utslipp (CO₂ ekvivalenter, i millioner tonn) fra norsk økonomi for 2020, kalkulert ut i fra ulike fordelingsmetodikker.
Kilde: Raworth, 2017. Illustrasjon: Hilde Lorentzen https://www.spireorg.no/nyheter/hvor-kan-smultringen-ta-oss  

I oppgaven min forsøker jeg å gjøre smultring-rammeverket relevant for en norsk kontekst og konkret for nasjonale beslutningstakere gjennom en nedenfra-opp tilnærming. En del av arbeidet inkluderte å nedskalere og definere et rettferdig norsk klimabudsjett. I etterkant har jeg forstått at budsjettering og regnskapsføring av klimagasser er en komplisert og potensielt kreativ øvelse som kan resultere i vidt forskjellige utfall avhengig av hvilke prinsipper som legges til grunn. I dag er den standardiserte måten å kalkulere klimagasser på gjennom territoriale utslipp. Dette er utslipp som forekommer innenfor et lands grenser, og det er for slike utslipp Norge og andre land setter klimamål etter konsensus i FN. I 2020 tilsvarte slike utslipp 49.3 millioner tonn CO₂ ekvivalenter (Mt CO₂e) for Norge.

Det finnes derimot andre metoder å kalkulere klimagasser på, dog disse har fått langt mindre oppmerksomhet. For eksempel kan utslipp fra norsk næringsvirksomhet utenfor landegrensene også inkluderes, slik som internasjonal luft- og sjøfart. Et slikt regnskap over økonomisk aktivitet tilsvarte 66.4 Mt CO₂e for Norge i 2020. En annen metode som har fått noe mer fokus de seneste årene er såkalte forbruksbaserte utslipp. Disse tilsvarte 89.1 Mt CO₂e i 2020. Her kalkuleres klimagassene som forårsakes av varer og tjenester gjennom hele forsyningskjeden, fra utvinning til butikkhyllen, og kvitteres til landet som etterspør varen eller tjenesten. En fjerde metode som så vidt har sett dagslys, men som kanskje fortjener mer søkelys for karbonbaserte økonomier, er såkalte utvinningsbaserte utslipp. Her kalkuleres klimagassene som er innebygd i de fossile brenslene som blir utvunnet, og kvitteres på landet som utvinner og som regel tjener på disse ressursene. Av de fire ovennevnte metodene, har Norge utvilsomt de høyeste utslippene relatert til et utvinningsbasert klimaregnskap[1], med 457.5 Mt CO₂e for 2020 (Figur 2).

Figur 2. Utslipp (CO₂ ekvivalenter, i millioner tonn) fra norsk økonomi for 2020, kalkulert ut i fra ulike fordelingsmetodikker.

Datakilder: Statistisk Sentralbyrå (territoriale utslipp og økonomisk aktivitet), Eora MRIO https://worldmrio.com/  (forbruksbaserte), Andrew, 2021 (utvinningsbaserte).

Det urettferdige klimagassregnskapet

Det er for øvrig kun de territoriale utslippene som gjør seg gjeldende i norsk og internasjonal klimapolitikk. Et annet slående element i klimapolitikken anført av globale aktører som UNFCCC, og rike medlemsland som Norge, er at klimagassutslipp regnes kun etter årlige estimater. Et ambisiøst klimamål for år X (f.eks., 2050) måles i prosentvis reduksjon sammenlignet med en historisk tilstand i år Y (f.eks., 1990). Utslippene som oppstår mellom slike referanseår er utelatt fra kalkylen. Ved å utelate kumulerte utslipp fraskrives nasjoners og andre aktørers historiske utslipp, noe som gjør det umulig å vurdere ansvarsbyrden for fremtidige utslippsreduksjoner. Det gjør det umulig å vurdere hva som innebærer en rettferdig fordeling av det gjenværende karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 eller 2 grader. 

I oppgaven min ønsket jeg å inkludere slike «utelatte» utslipp ved å beregne kumulerte klimagassregnskap for Norge. Jeg ønsket også å beregne Norges rettferdige andel av det globale klimagassbudsjettet, basert på prinsippet om at alle verdens innbyggere har rett til en lik andel av klimagassene, på tvers av generasjoner. Hvis vi går ut ifra et referanseår i 1990 (pga., tilgjengelig data), og en ambisjon om klimanøytralitet i 2055, tilsvarer Norges budsjett 1 129 Mt CO₂e, basert på befolkningsfremskrivninger. Dette kan virke som et høyt tall når vi sammenligner det med Norges (territoriale) utslipp i 2020 på 49.3 Mt CO₂e. Men når en inkluderer kumulerte utslipp fra 1990 og fram til i dag viser det seg at Norge allerede har overskredet budsjettet med 47%.

Hva betyr dette? Jo, det betyr at hvis Norge skal respektere sin rettferdige andel av det globale karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 grader, trengs negative årlige utslipp fram mot 2055. Mer nøyaktig trenger Norge å fange opp nærmere 38 Mt CO₂e årlig fram til 2055, i tillegg til å kompensere for alle pre net-null utslipp. Hvis en kalkulerer de kumulerte utslippene relatert til norsk økonomisk aktivitet, og for forbruks- og utvinningsbaserte utslipp, viser overskridelsene seg å være enda større (Figur 3). For eksempel, hvis et utvinningsbasert regnskap legges til grunn, overskrider Norge sin rettferdige andel med 1257%.

Figur 3. Kumulerte utslipp (CO₂ ekvivalenter, i millioner tonn) mellom 1990 og 2020, kalkulert ut i fra ulike fordelingsmetodikker. Den røde linjen representerer Norges rettferdige andel av det globale karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 grader.
Datakilder: Statistisk Sentralbyrå (territoriale utslipp og økonomisk aktivitet), Eora MRIO https://worldmrio.com/  (forbruksbaserte), Andrew, 2021 (utvinningsbaserte).

Den manglende moralpolitikken  

Det er nok kanskje ikke tilfeldig at det er territoriale utslipp som er den internasjonale revisjonsstandarden. Det er godt kjent at rike land sender store og ressurssterke delegasjoner til klimatoppmøter, mens utviklingsland som regel stiller med langt færre ressurser og maktmidler rundt forhandlingsbordet. Vi vet at utviklede land har flagget ut store deler av sin vareproduksjon til utviklingsland de siste tiårene, og er i stor grad avhengig av import for sine forbruksvarer, enten det er snakk om tekstiler, elektriske biler eller eksotiske frukter. I praksis innebærer dagens politikk at utviklingsland kvitterer for klimagassene som forårsakes av utvikledes lands forbruksvaner. At en el-bil i dag ankommer Norge «klimanøytral» og blir en del av en voksende «utslippsfri bilpark», er beskrivende for hvor beleilig territorial regnskapsføring slår ut for Norge.

Det store bildet gjør seg nemlig synlig; historisk har utviklede land hatt betydelig større påvirkning på klimaet enn utviklingsland. Av utslippene som har bidratt til å overskrive klimaets tålegrense, kan 92% tilskrives land i det globale Nord (Hickel, 2020). Og hvis dagens utvikling fortsetter, vil klimaavtrykkene blant de rikeste og fattigste segmentene av verdensbefolkningen variere etter ekstreme proporsjoner, hvor de rikeste vil forurense flere titalls ganger mer enn de fattigste (Gore m.fl., 2021).

Det er med andre ord det rikeste segmentet av verdensbefolkningen som har et klart større ansvar for klimakrisen som utfolder seg. Samtidig oppfordrer Paris-avtalen alle medlemsland å melde inn ambisiøse reduksjonsmål, imens utslipp skal rapporteres gjennom u-kumulerte og territoriale regnskap. Etiske vurderinger av hvordan de gjenværende utslippene skal allokeres er praktisk talt fraværende – et hån mot utviklingsland som har bidratt minimalt til den globale oppvarmingen så langt. I stedet for å kunne bruke en del av det resterende globale karbonbudsjettet til å bygge opp fundamentale institusjoner og provisjonssystemer hva gjelder helse, utdanning, vann og energi osv., blir altså utviklingsland oppfordret til å kutte klimagasser på lik linje med land som allerede har fått mulighet til å utvikle seg.  

Et spørsmål blir stående igjen understreket: er dette rettferdig?

En mer rettferdig klimapolitikk

Ettersom rike og ressurstunge aktører har et ekstra stort ansvar for klimakrisen vi står i, har disse også et ekstra stort ansvar for å fremme politikk og løsninger til problemet. Dette impliserer også Norge. Jeg mener at vi som samfunn må se oss selv i speilet, og kreve en mer rettferdig klimapolitik. 

Kreve at de utslippene som har vært med på å bygge velferden vår de seneste tiårene inkluderes i våre egne klimaregnskaper gjennom kumulerte utslippsdata. Kreve at klimagassene som forårsakes av de varer og tjenester vi etterspør fra andre land settes på vår egen utslippskonto. Kreve at ambisiøse klimamål reflekterer ansvars- og fordelingsbyrden av globale utslipp, og ikke behandles som historieløse stillbilder på tvers av tid og sted. 

Slik kan vi legge til rette for en seriøs og transparent klimadebatt som belyser problematikken rundt illusoriske klimagassutslipp. Og virke som et første steg mot en klimakonsensus basert på rettferdighet og solidaritet. Essensielle verdier som må være fundamentet i politikken som skal løse klimakrisen. 

Tekst skrevet av Thomas Røkås, uteksaminert masterstudent i International Environmental Studies (NMBU).

Referanser:
Andrew, R. (2021, September 1). Norway`s emissions exports. Robbie Andrew. https://folk.universitetetioslo.no/roberan/t/export_emissions.shtml

Erickson, P., & Lazarus, M. (2013). Accounting for greenhouse gas emissions associated with the supply of fossil fuels (Discussion Brief). Seattle: Stockholm Environment Institute. Retrieved from: https://www.jstor.org/stable/resrep00382?seq=1

Gore, T., Ghosh, E., Nazareth, A., Kartha, S., & Dabi, N. (2021). Carbon inequality in 2030: Per capita consumption emissions and the 1.5 ⁰C goal. Institute for European Environmental Policy, Oxfam. DOI: 10.21201/2021.8274

Hickel, J. (2020). Quantifying national responsibility for climate breakdown: an equality-based attribution approach for carbon dioxide emissions in excess of the planetary boundary. The Lancet Planetary Health, 4(9), e399-e404. https://doi.org/10.1016/S2542-5196(20)30196-0

Raworth, K. (2017). Doughnut Economics. Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist.  London: Penguin Random House