Om Marx sitt liv og virke i parallelle universer
For en liten tid tilbake ble artikkelen «The Mainstreaming of Marx: Measuring the Effect of the Russian Revolution on Karl Marx’s Influence» publisert i the Journal of Political Economy (JPE). To økonomer ønsket å undersøke hvilken effekt fremveksten av Sovjetunionen hadde hatt på Karl Marx sin akademiske status. Ved å telle antall siteringer av Marx i et stort utvalg betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner, kunne de måle et klart opprykk etter oktoberrevolusjonen i 1917.
Måten de avdekket den kausale effekten fra revolusjonen til Marx’ popularitet var å bruke en såkalt syntetisk kontroll metode. Metoden består i å konstruere en kontrafaktisk størrelse basert på datagenererte prosesser. I dette tilfellet vil det si å lage en «syntetisk Marx», som er en tenkt utgave av Marx som aldri ble populær i Sovjetunionen etter revolusjonen. Denne «syntetiske Marx» var et vektet gjennomsnitt av andre tenkere og forfattere som hadde publiseringstall som lignet den ekte Marx sine siteringstall før 1917. Ved å sammenligne den faktiske og den syntetiske Marx’ siteringstrender etter 1917 kunne man klart se at, mens den faktiske Marx sine siteringer skjøt i været, var det ikke en nevneverdig endring i siteringene til den syntetiske Marx. En kausal sammenheng kunne trekkes fra Oktoberrevolusjon og kommunismens frammarsj i øst, til Marx sin innflytelse over den intellektuelle verden.
Artikkelen ble gjenstand for flere kritiske bemerkninger. Flere poengterte at denne syntetiske Marx, som blant annet besto av 10 prosent Oscar Wilde, et par prosent Abraham Lincoln og 63 prosent Lassalle, neppe var en troverdig kontrafaktisk. Andre poengterte at Marx var verdens fjortende mest siterte navn i 1916, og dermed allerede svært betydningsfull før revolusjonen.
Det er likevel større prinsipielle spørsmål som bør stilles om metoden som Magness og Makovi lener seg på. Er det i det heletatt meningsfullt å snakke om en kontrafaktisk verden der den russiske revolusjonen aldri forekom, og trekke paralleller til vår egen virkelighet? En slik øvelse beror på en viktig forutsetning som økonomer benytter seg av i nesten alt sitt arbeid: ceteris paribus, eller «alt annet likt». Artikkelen om den syntetiske Marx ber oss se for oss en verden der en av de største historiske begivenhetene i det forrige århundret aldri forekom, men som ellers er helt lik vår egen. Det er rimelig å anta at en verden uten den russiske revolusjon ville sett annerledes ut, på så utallige mange måter, at øvelsen å holde alt annet likt blir umulig.
Når økonomer begir seg ut på slike tolkninger av det historiske forløp i en alternativ virkelighet, bør man gå frem med den største varsomhet. I histografien kalles denne typen metode for kontrafaktisk historie. Problemet med en slik kontrafaktisk spekulasjon, er nettopp at det øyeblikket man åpner opp for en alternativ virkelighet kan absolutt alt skje, og det er naturlig å tenke at det er andre ting enn Marx’ siteringstall som vil være ugjenkjennelige.
Et annet problem er hvilken tolkning som legges i resultatene i artikkelen. Forfatterne bruker sine statistisk robuste funn til å trekke noen sterke konklusjoner om Marx sin akademiske status. Ettersom Marx’ popularitet blant akademikere – ifølge forfatterne – i stor grad hadde sitt opphav i Sovjetunionens fremmarsj, bør også hans intellektuelle bidrag leses i lys av de tragiske konsekvensene som det totalitære kommunistregimet medførte. Som de selv skriver:
“While much of the discussion emanating from the bicentennial of Marx’s birth sought to separate the discussion of his modern relevance from the brutal totalitarian track record of twentieth-century communism, the elevation of Marx’s stature provided by the most significant communist political event of the same period illustrates that the two cannot be easily separated”
Akkurat hva det betyr at disse to tingene ikke enkelt kan separeres er ikke åpenbart. Bør Marx ta skylden for det politiske prosjektet som fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen, 34 år etter hans død? Bør man føle en form for skam om man aksepterer noe av Marx sin argumentasjon? Kan man virkelige ikke koble diskusjonen om arbeidsverditeorien fra Stalins forfølgelseskampanjer og politiske massehenrettelser?
Det er også et teoretisk vakuum i artikkelen til Magness og Makovi. De fremsetter ingen teori om hvordan akademia absorberer ideer. De peker på at Marx sin popularitet først og fremst er et produkt av kommunistisk propaganda. Hvorfor og hvordan store deler av samfunnsvitenskapen og humaniora falt for propagandaen blir ikke drøftet. Har Marx lurt seg inn i akademikeres bevissthet, mens andre tenkere har fått sin plass på hederlig vis? De nevner på et tidspunkt at lesningen av Marx ble viktig for å undersøke den kommunistiske fremmarsjen i øst. Det er likevel en lang vei fra denne observasjonen, til det de selv hevder er dagens enorme innflytelsen av marxistisk teori innen en rekke fagdisipliner. Fraværet av teori er spesielt betenkelig når det eksisterer enorme forskningsfelt, vitenskapssosiologi og vitenskapsfilosofi, som nettopp undersøker hvordan ulike kunnskapsregimer vinner sin plass blant akademikere og forplanter seg i samfunnet for øvrig. Ingen slike disipliner blir trukket på. Det eneste vi kan konkludere med etter å ha lest artikkelen til Magness og Makovi, er at antall siteringer av Marx steg i årene etter 1917.
At det blir skrevet en økonomisk artikkel med tvilsom metode og dårlig argumenter er i seg selv ingen tragedie. Det er verre at artikkelen ble publisert i JPE, en av de mest prestisjetunge fagfellevurderte tidsskriftene innen økonomi. Det tyder på at forvaltningen av historisk og idéhistorisk materiale blant akademiske økonomer kan bli mye bedre. Historiske metoder kan ikke erstattes av kvantitative metoder. Tvert imot tyder denne artikkelens innpass i JPE på at det er et umiddelbart behov for å heve de humanistiske disiplinene status blant økonomer, og ikke minst økonomistudenter.
Skrevet av: Daniel Fullman