Tekst om feministisk økonomi skrevet av Charlotte Koren
For ti år siden ga jeg ut en bok «Kvinnenes rolle i norsk økonomi». Den handlet om revolusjonen som skjedde i norsk økonomi fra 1960-tallet til 2010. Nei, det var ikke funn av olje og bruken av oljepengene jeg tenkte på, men omveltningen i kvinners arbeid, i hvor og hvordan dette arbeidet fant sted.
I husmortiden produserte kvinner varer og tjenester for sin egen husholdning. Litt etter litt ble arbeidet deres flyttet ut til markedet, der de nå bidrar til økonomisk verdiskaping for sin arbeidsgiver, i næringsliv eller offentlig sektor, mot betaling. Jeg har sett denne overgangen som et siste ledd i overgangen fra naturalhusholdning (vi ser for oss gård på landet for noen hundre år siden, der man selv produserte det meste man trengte) til en pengeøkonomi, der økende del av det vi produserer blir omsatt på sin vei til forbrukeren.
Det har forresten skjedd en videreutvikling i forholdet mellom markedsproduksjon og husholdsproduksjon etter at jeg skrev boken. Jeg skrev at nå er det matlagingen som er på vei ut av husholdningen. Så sant. Men jeg hadde ikke forutsett Foodora og Wolt. Jeg tenkte vel ikke lenger enn at vi skulle gå enda mer på kafe. Også selve innkjøpet, lørdagshandelen, flyttes nå over til markedet. Hvorfor gå i butikken når du kan sende en bestilling til ODA? Du trenger ikke tenke på handlelisten heller, tjenesten kommer med ferdig forslag til mengder av melk og brød.
Samtidig gir digitalisering endringer den andre veien, tilbake til ubetalt egenarbeid. Fremstilling av en rekke tjenester er ført tilbake til kundene, og det uten at vi blir betalt for jobbene vi overtar. Jeg tenker på hvordan vi nå er blitt våre egne kontordamer, bankfunksjonærer, reisebyrå, og fyller ut alskens skjemaer selv.
Kvinnene gikk ut i arbeidslivet, men de tok arbeidsoppgavene sine med seg ut. Nå måtte de kjøpe det de tidligere hadde laget selv. Strikke og sy gikk over fra å være et arbeid til å være en hobby. Damer i Asia syr klærne våre nå. på samlebånd. Bønder i Guatemala plukker sukkerertene. Bestemors jordbæresyltetøy er erstattet av NORAs. Og når NORA bruker bestemødre i reklamen sin, så er det fordi bestemødrene bærer noe i seg som syltetøyet alene ikke gir. (Tenk på det: Det er ODA og det er NORA. Ville du kjøpt syltetøy av Tom, Even, Arnstein eller Truls?)
Kvinnene gikk ut fra hjemmene og i arbeidslivet produserte de særlig tjenester. De ble leger og sykepleiere, hjemmehjelpere. Lærere og byråkrater. Frisører. Kokker og bartendere. Designere og interiørarkitekter. Og ikke minst barnehagelærere. De oppgavene de tidligere gjorde hjemme, var og er helt nødvendige, og de må nå produseres i pengeøkonomien. Ser vi på statistikken fra 1960 til 2010, viser det seg at hver syvende kvinne som gikk ut av hjemmet, gikk inn i barnehagen.
Men å produsere tjenester er ikke helt det samme som lage varer. Forskjellen ligger i møtet mellom mennesker. Det er forskjell på å jobbe på en hårbørstefabrikk og å gre håret til en kunde – eller en pleiepasient. En viktig gruppe tjenester er omsorgsarbeidet – som småbarnsomsorg og pleie og stell av syke og eldre. Slikt arbeid består både av tunge løft og av omtanke og nærhet. Det utføres både i markedet og i velferdsstaten mot lønn, men også i nære personlige forhold, av kjærlighet, plikt eller nød, og gis dels som en gave.
Kvinnene «har gått ut i arbeidslivet / inntektsgivende arbeid». De har hatt mange fordeler av dette, økt produktivitet, økt inntekt, økte forbruksmuligheter, økt uavhengighet av ektefelle. Samtidig har det gitt kvinnene økt avhengighet av NAV eller arbeidsgiveren. Men vi kan også se på denne prosessen som at det er markedet og staten som har flyttet seg inn mot privatlivet, mot de næreste, innerste ting. Og der, innerst, har vi barna. Når jeg her på slutten av foredraget skal snakke om småbarnsomsorgen, må jeg forberede dere på at mine egne holdninger til hvordan vi tar vare på de minste barna, nok vil skinne igjennom.
Småbarnsforeldre i parforhold har den lengste arbeidsdagen i samfunnet (når vi legger sammen lønnet og ulønnet arbeidsinnsats) – to timer mer per døgn enn gjennomsnittet i befolkningen. Utvikling gjennom de 40 årene vi har statistikk for, går i retning av mer likestilling mellom mødre og fedre. Det skyldes særlig at kvinner har redusert husarbeidet kraftig.
La meg gå litt inn på arbeidet utenfor markedet, ofte kalt ubetalt arbeid. Når det gjelder å avgrense og tallfeste husholdsarbeidet, altså ubetalt arbeid for egen husholdning, har jeg lent meg tungt på SSBs Tidsbruksstatistikk. Hvilken definisjon har de på ubetalt arbeid? Arbeid er aktiviteter som andre i prinsippet kan utføre for deg, betalt eller ubetalt. Det skiller seg fra fritid (gå på kino, jogge, slappe av, hobbyer) og personlige behov (sove og tisse, say no more…), aktiviteter man må gjøre selv.
Ubetalt, ulønnet, uformelt, i vår pengesentrerte økonomi omtaler vi husholdsarbeidet ved en rekke negasjoner. Jeg liker bedre det ordet som ble brukt i SSBs første undersøkelse: egenarbeid. Da betones at det er arbeid vi gjør for oss selv, som vi selv nyter fruktene av. Jeg tenker at ubetalt arbeid er noe slaver gjør. Frivillig arbeid er igjen en annen kategori, du får ikke lønn for det, annet enn i himmelen kanskje, mens det er andre som nyter fruktene. Det blir en gave. Det gis også gaver innenfor familiene – hvor skal vi kategorisere menn som viser sin kjærlighet ved å bygge en terrasse på familieboligen?
Omsorg, pass og stell av barn står i en særstilling innen husholdsarbeidet. Det er en 24 timers forpliktelse som hviler på de som har små barn i familien. Det er ikke slik at dette kan rasjonaliseres særlig. Det er ikke slik at du praktisk kan samle alle frokostene på mandag, alle middagene på tirsdag, vaske alle klærne på onsdag, lese alle eventyrene på torsdag, trøste mot mareritt og sette plaster på knær på fredag. Men bare en del av tiden kommer med i statistikken. Sover du ved siden av ditt nyfødte barn, regnes det som din søvn. Men det er jo hvilende vakt, det vet alle som har hatt barn.
Hvordan ser økonomer på dette?
Jeg tenker at de skvatt da Dagens Næringsliv publiserte en liten artikkel av Anne Bærug fra Ammesenteret på Folkehelseinstituttet – som jeg fikk være med på: Ammende kvinner bidrar til bærekraftig matproduksjon, matsikkerhet og bedre helse. Her anslår vi verdien av norske kvinners morsmelksproduksjon til 900 milliarder kroner i året. Det ultimate ulønnede arbeid? Nå er det ikke opplagt hvordan man skal prissette dette, vi har sett på det fra flere sider. Det finnes et marked for morsmelk til tidligfødte på sykehus, og den er ikke billig. Ammende kvinners tid koster penger, som all annen tid. Alternativet er industriell morsmelkserstatning som selvsagt trekker andre økonomiske ressurser. Det går faktisk så mye som 13,7 kg kumelk til for å fremstille en kg morsmelkserstatning.
Tradisjonell økonomisk teori kan være steril og hjerteløs i sin måte å studere omsorgsarbeid på. I sin kritikk av en økonomisk analyse av foreldre og barn, sier den feministiske økonomen Nancy Folbre at barnet kan bli sett på som et «kjæledyr». Har vi råd, har vi tid, skal vi heller ta hytte og hund? Utgifter til skole og barnehage kan modelleres som investeringer i fremtidig kvalifisert arbeidskraft, og økonomer definerer dermed bort at det dreier seg om små menneskers livsinnhold. Barn kan også gi store mennesker et livsinnhold.
Det er en grunn til at småbarnsmødrene var de siste som gikk ut i jobb, og kvinner med barn har fremdeles kortere arbeidstid i lønnet arbeid enn jevnaldrende uten omsorgsforpliktelser. Det sterke båndet mellom foreldre og barn er noe av det dypeste og alvorligste du kan ha i livet. Det må få plass. Dessuten er småbarnsomsorgen så livsnødvendig for barnet. Du kan liksom ikke ta den litt halvveis når det passer. Psykologen Line Marie Warholm skrev i Aftenposten.no 18. oktober 2022: I småbarnslivet er det ikke noe som heter kvalitetstid. Det er kvantitet som teller. Tenk om hun har rett?
Småbarnsomsorg, pass og pleie, lek og opplæring, er ressurskrevende virksomhet. I første rekke kreves mye arbeidskraft. Men også selve barnehagen koster store penger. Aftenposten.no hadde 12. november 2022 ett oppslag om planene for en gigantbarnehage på Carl Berners plass. 1,1 milliard kroner skulle ombyggingen koste, 20 avdelinger, stort lekeområde, og bydelshus. Jeg har ikke klare tall på hva en barnehageplass koster, ofte er bygninger og administrasjon plassert i andre deler av kommuneregnskapet. Men vi kan tenke ut fra realøkonomien, hvilke ressurser skal til for å lage omsorg? Er det mer rasjonelt?
Får vi stordriftsfordeler av å samle barn i barnehager og slik frigjøre foreldrenes tid til annet arbeid?
Ja, en viss spesialisering- og rasjonaliseringsgevinst får vi. Nå er malen for voksentetthet i småbarnsavdelingene blitt tre barn pr heltidsansatt. Det er ikke langt fra hvordan det kan være i en familie.
Barneomsorg i hjemmet sparer en del andre kostnader. Hjemmet er jo der, man sparer opptaksregler og korresponadanse og anbud på ansettelse av vaskehjelp og administrasjon av måltider. Man sparer tid og kostnader til å hente og levere. Kanskje har man spart en hel buss? Og så er spørsmålet, hvem er det som betaler, hvem bærer kostnadene?
Det ville ikke koste samfunnet mye å gi foreldrene til ettåringene lenger permisjon med lønn når vi ser hvilke ressurser barnehagene trekker. Det kommer jo andre momenter i tillegg, hvor godt man trives med jobb kontra hjemmetilværelse, praktiske muligheter, kvaliteten på omsorgen begge steder, barnets behov, og disse momentene kan trekke i ulike retninger.
Når jeg snakker med folk om dette og sier det som er min oppfatning, nemlig at det ville være best for ettåringene om de fikk vente et halvt år med barnehage, og at vi burde gjøre dette mulig for familiene, får jeg alltid samme svar: nei, det må vi ikke gjøre, for da er det mor som blir hjemme. Likestilling er viktigere enn småbarns livskvalitet.
Likevel, kullkastingen av småbarns hverdagsliv den siste generasjonen – fra å vokse opp hjemme hos mor til å ha lange dager i barnehage – har vel ikke egentlig vært noen målsetting med familiepolitikken? Hvis hensynet til barnet var det viktigste hadde institusjoner og økonomiske rammer for familiene sannsynligvis vært annerledes.
Teksten er basert på et manuskript til Kvinneuniversitetet Oslo og Norden sin møteserie om feministisk økonomi, tirsdag 15. november 2022 på Deichman Bjørvika