Skrevet av: Anna Nordahl Carlsen, leder i Rethinking Economics og Marie Storli, systemøkonom i Æra
Svar til kronikken Troen på økonomisk vekst må løftes opp av den politiske venstresiden, AaAF
I Aftenposten den 8.januar skriver Andreas Halse at “Høy vekst .. er en forutsetning for å gi folk muligheten til å leve et godt liv”. Kronikken er et interessant studium i hvor galt det kan gå når venstresiden glemmer seg selv. Økonomisk vekst er ikke løsningen på problemene Halse skisserer opp, snarere tvert i mot.
Først, hva er økonomisk vekst? Alle som har tatt et grunnkurs i økonomi eller politikk vet at det er vekst i Brutto Nasjonalprodukt (BNP) vi snakker om, og at dette ikke er et godt mål på velferd og livskvalitet. Økonomisk vekst korrelerer ikke med noen av de tingene venstresiden bør jobbe for, som kvalitet i velferdstjenestene, gode arbeidsplasser, sosial mobilitet og rettferdig fordeling. BNP smiler når vi kjøper antidepressiva, men ikke når vi tilbringer mer tid i naturen.
I dagens situasjon, med krig, klimakrise, og inflasjon, er det andre faktorer enn BNP som burde stå i fokus. Vår evne til å sikre folk tilgang til nødvendige goder (slik Halse er så opptatt av) avhenger nemlig ikke av økonomisk vekst, men av ressurser. Dette er første bud i samfunnsøkonomi. Det hjelper ikke hvor mye penger vi har, eller hvor mange konsulenter som jobber i McKinsey, hvis ikke vi har kvalifiserte sykepleiere som kan levere de helsetjenestene vi trenger. Spør du herr BNP er konsulenten verdt mye mer enn sykepleieren.
Ettersspørselssidens løsninger
Penger kan heller ikke trylle fram råvarene vi trenger i overgangen til et lavutslippssamfunn. Verden er ikke så simpel som Halse synes å tro. Å “møte klimakrisen gjennom å produsere mer”, er feilslått satrategi. Ja, vi trenger mer fornybar energi. Men vi kan ikke vokse oss ut av problemene som er skapt av vekst.
Mens Halse foreslår å pumpe opp tilbudssiden, viser FNs siste klimarapport at de store forbedringsmulighetene ligger i å endre etterspørselsmønstre. Ved å redusere forbruket (og produksjon) kan vi redusere utslippene med hele 40–70 prosent. Dette handler om å forbruke på en smartere måte, slik at alle får tilgang til godene de trenger.
Å tro at teknologi og endringer i produksjonsmønstre er løsningen på dagens store utfordringer er i beste fall naivt. Ny teknologi har en tendens til å øke forbruket. Har du hørt om Jevons paradoks?
Dessuten krever lavutslippsteknologien mer og flere metaller og mineraler enn fortidens fossile teknologi. Dette er ressurser som allerede er knappe. Kanskje kunne Halse lære noe av en annen tilhenger av økonomisk vekst, Jens Stoltenberg. I sin tale til NHOs landsforening la han vekt på næringslivets rolle i det geopolitiske spillet og hvordan stat og næringsliv må spille på lag for vår sikkerhet og forsyning.
Det handler med andre ord ikke om å maksimere vekst, men om å ta smarte valg. Vi må velge hva og i hvilket omfang vi skal produsere og handle. Her bør venstresiden komme på banen.
Myten om rettferdig vekst
Når Halse hevder at økonomisk vekst og rettferdig fordeling går hånd i hånd, kan vi ikke annet enn å tenke på Kuznets’ kurve. En snedig teori som ble utviklet av økonomen Simon Kuznet på 50-tallet, og som hevdet at man ikke skulle bekymre seg for økende økonomisk ulikhet i USA. Ulikheten ville utvikle seg som en omvendt U: først vil ulikheten øke med økonomisk vekst, men om man bare fortsatte å vokse ville ulikheten til slutt reduseres. I dag vet vi at Kuznets tok feil: USA er blant de landene med høyest ulikhet.
Det er lett å le av Kuznet’s kurve, men den brukes fortsatt flittig av (ny)liberalister for å argumentere i mot høyere beskatning. Vi mimrer tilbake til en samtale arrangert av Agenda for noen år siden, hvor Erik Reinert sa at “når folk glemmer at nyliberalismen bare er enda en politisk ideologi, så har den seiret”. Måtte det snarlig synke inn hos Halse.
For hva slags politikk er det som legges på bordet når høyere vekst er målet? Kutt i velferden og lavere beskatning av store formuer. Svakere lønnsutvikling til vanlige folk og større lederbonuser. Svekking av arbeidsmiljøloven og lavere miljøkrav.
Den grønne svanen
De negative miljøkonsekvensende ved økonomisk vekst er ingen “misforståelse”, slik Halse antyder til. Flere studier forteller at det finnes en signifikant sammenheng mellom økt inntekt og karbonutslipp. De som tjener mest, forbruker mest, flyr mest, kjører mest bil og bruker mest strøm.
Er Halse også her inspirert av Kuznets kurve? Den har nemlig også blitt brukt for å si at vi ikke må bekymre oss for at veksten ødelegger natur og bidrar til katastrofale klimaendringer. Også her finner vi en omvendt U: først vil veksten føre til at utslippene øker, men med fortsatt vekst vil utslippene reduseres. Kanskje kjenner du dette som påstanden om at det er mulig å frikoble vekst fra klimagassutslipp? Hypotesen er utdatert og uten rot i virkeligheten. Empirien viser at økonomisk vekst går hånd i hånd med klimagassutslipp; når veksten øker, øker også utslippene. De som hevder noe annet, overser klimaavtrykket fra importert forbruk. Det hjelper ikke at vi flytter utslippene våre til andre kontinenter så lenge vi bare har en atmosfære.
1,5-gradersmålet er kun uoppnåelig hvis vi fortsetter å legge til grunn at økonomien må fortsette å vokse. Skal vi sikre vår felles framtid bør vi se forbi økonomisk vekst.
Flere land samarbeider allerede om å skifte driverne i den økonomiske politikken gjennom initiativet Wellbeing Economy Governments. Ved å forlate målet om økonomisk vekst åpnes det for andre diskusjoner og målsetninger. Hvordan kan vi sikre alle mennesker muligheten til å leve et godt liv? Hvordan skaper vi en økonomi som tar vare på livsgrunnlaget for framtidige generasjoner? Og ikke minst: hvordan kan vi reversere økende økonomisk ulikhet?
Vi sier til Halse som vi pleier å si til økonomistudentene: Vi kan ikke løse problemer ved å bruke samme tenkning som skapte dem.
Vekst er jo ganske så innbakt i vår tids økonomiske tenkning. Det samme gjelder også arbeidslinjen. Man snakker da om behovet for vekst for å skaffe jobber til alle. Vi ser også at når det er spørsmål om å velge mellom å redde arbeidsplasser og å gjøre det som er best for klima så er det arbeidsplassene som blir prioritert. Vi ser det samme når de rikeste i landet, f.eks. de største oppdrettsselskapene, argumenterer med at økt beskatning vil medføre at mange mister arbeidsplassen sin innen ulike grener av fiskeindustrien.
Så kan en jo også spørre seg om hvordan pengebeholdningen i samfunnet sirkulerer og hvordan den øker eller eventuelt minker. Kan det være at det er noe fundamentalt galt med hele det økonomiske systemet? Har det å opprettholde et etter hvert ganske dysfunksjonelt økonomisk system blitt viktigere enn å sikre gode vilkår for både mennesker, klima og natur?
Her er mitt svar til Halle som verken ble tatt inn i Aftenposten eller Klassekampen:
Hva slags vekst?
Hva mener venstresiden om vekst? Dette spørsmålet stilte Andreas C. Halse fra Agenda i Aftensposen 9.1.23. Han var spesielt opptatt av økt vareproduksjon. Noe svar fra venstresiden dukket ikke opp. Jeg som befinner meg nærmere det økoanarkistiske landskapet, kunne ikke svare på vegene av hele venstresiden. Men hans holdning til miljøbevegelsen var svært urovekkende, så jeg tillot meg å sende inne en kort kommentar som ikke ble tatt inn. Jeg påminnet om at det trengs mellom 2 og 3 jordkloder hvis alle skal leve som oss nordmenn, og at vi har forbrukt vår årlige andel av ressursene allerede i april. Det vi trenger i Norge er ikke flere ting, men først og fremst en økt bevissthet om hvordan vi kan leve et bedre liv med et lavere materielt forbruk. Vi trenger også en økt satsting på energieffektivisering, reparasjoner og resirkulering av råstoffer. Vi kan ikke lenger satse på at de fattigste skal få det bedre ved at de rike forbruker mer. Vi trenger økt forståelse av hvordan vi kan skape likere levekår både nasjonalt og globalt.
Økonomisk vekst vil alltid forekomme i den forstand at arbeidsprosesser blir effektivisert, men et viktig spørsmål er hva som skal skje med det økonomiske overskuddet av effektiviseringen. Vi trenger økt forståelse av hvordan dette overskuddet kan bidra til samfunnets beste gjennom økt satsting på helse, omsorg og kultur, i stedet for økt materielt forbruk hos et mindretall.
I dagens økonomiske system ender vi lett i et kortsynt dilemma mellom miljø og arbeidsplasser. Venstresiden har ikke klart å komme med noen gode løsninger på denne utfordringen. Mange lever i drømmen om at alt skal ordne seg med det «grønne skiftet», men det som trengs er en grundig endring av både grunnleggende verdier og økonomisk organisering.
Argumentasjonen burde løftes til et globalt nivå. Vi sitter her på toppen av bløtkaka og diskuterer velferd og fordeling. Den globale fordelingen er et langt større problem, vi klarer knapt 1 % av BNP i overføringer til utviklingsland, en dråpe i havet. Samtidig forbruker vi langt over den globale tålegrensen og forsterker for hvert år som går den globale ulikheten. men, selvfølgelig vinner man ikke valg i Norge basert på høyere bistand til fattige land…