@yakimadesign
Er tiden inne for borgerlønn?
Verdensøkonomien står nå overfor minst tre kriser. En helsekrise, som har lagt grunnlaget for en økonomisk krise, som står i fare for å starte en finanskrise. Det hele foregår også med klimakrisen som bakteppe. Det har gjort at en gammel idé har fått ny relevans: Borgerlønn.
Denne artikkelen forsøker å gi en liten oversikt over hva forslaget innebærer og hvor det nå blir testet ut. Rethinking Economics Norge støtter ikke i oppunder slike politikkforslag, men søker å belyse debattene og det teoretiske fundamentet som ligger til grunn for disse.
Grunninntekt
Da det ble klart at koronapandemien ville føre til en langvarig økonomisk nedtur var professor Kalle Moene og Sverre Munch tidlig ute og foreslo en midlertidig grunninntekt på mellom 5 og 10 tusen kroner i måneden, utbetalt til alle voksne personer. Forslaget får blant annet støtte fra BIEN, en interesseorganisasjon for borgerlønn i Norge. Men forslaget kalles ikke borgerlønn, og det av følgende grunn: overføringen skal fungere som en utsettelse av skatt.
Til og med Pave Francis tok til orde for borgerlønn i en av sine påsketaler. Men til tross for høytrangende støtte ser ikke dette forslaget ut til å få særlig medvind her til lands, men flere land verden over har gått inn for direkte og universelle overføringer:
Spania har annonsert at de ønsker å sette i gang en ordning for borgerlønn så fort som mulig, for å lette på effektene av koronatiltakene, men ordningen er også ment å bli permanent. På den måten brukes dagens økonomiske situasjon til å prøve ut noe man lenge har vært nysgjerrig på. Nå peker økonomikommentatorer, blant annet i Financial Times, ut Spania som et foregangsland for utforming av økonomiske krisepakker.
Den økonomiske krisen som følger av smittevernstiltakene mot COVID-19 har vist at mange land – og tildels Norge – har store huller i sine velferdssystemer. Velferdsstaten skal fungere som et sikkerhetsnett, men mange faller likevel utenom. I Storbritannia tar New Economics Foundation til ordet for en lignende ordning de kaller Minimum Income Guarantee, som skal hindre at noen faller utenfor det intrikate systemet for sosiale stønader.
Direkteoverføringer
Vi ser også at flere land har gått inn for engangsoverføringer, trolig fordi de har et mindre utviklet stønadssystem som gjør det vanskelig å opprette behovsprøvde ytelser. Hong Kong var tidlig ute med en større engangsoverføring til alle voksne borgere, på en verdi på rundt 10 tusen kroner I Canada tilbys de som mister jobben, og ikke kvalifiserer til arbeidsledighetstrygd, en månedlig utbetaling à $2000 i opptil 3 måneder. Også USA gikk inn for direkte og universell overføring til alle borgere som har en registrert bankkonto. Denne ordningen er tidsbegrenset, og kun ment å gjelde for denne fasen av krisen.
Noen land har likevel valgt en annen strategi. I Australia overføres $1,500 direkte til seks millioner arbeidstakere -nesten halvparten av landets sysselsatte. Ordningen er en slags lønnssubsidie, og ligner litt på den danske løsningen. I Danmark betaler staten 75 prosent av lønna til arbeidstakere som ikke permitteres. I motsetning til den norske løsningen, hvor staten dekker utgiftene dersom arbeidstaker permitteres.
Irland introduserer en overføring til bedrifter som har bortfall av inntekt men likevel velger å beholde arbeidstakere. På denne måten forblir de sysselsatte, og forhåpentligvis går overgangen tilbake til jobb litt greiere når arbeidsplassene igjen skal åpne dørene.
Jobbgaranti
Et annet, men lignende, forslag er innføringen av en statlig jobbgaranti. Vi inkluderer også dette forslaget her, fordi mange mener at borgerlønn og jobbgaranti må gå sammen.
Tanken med jobbgaranti er at det er bedre å tilby – dem som ønsker en jobb – en jobb. Selvfølgelig må denne jobben komme med en fastsatt minsteinntekt, som kunne ligget på nivå med den foreslåtte grunninntekten. Dette er ikke ment å erstatte ordningene vi har for de som ikke er i stand til å jobbe, men ville fungert som en alternativ løsning for mange av dem som i dag går på dagpenger fordi de står uten arbeid.
En av fordelene med jobbgaranti er at ordningen vil ha en motsyklisk effek ved at flere vil benytte seg av ordningen i dårlige tider, når det er vanskeligere å finne annet arbeid. Det viktigste argumentet for jobbgaranti er imidlertid at det mange funksjoner i samfunnet som behøver mer arbeidsinnsats. Mange av velferdstjenestene våre ville vært bedre med flere ressurser, man kan tenke seg at vi trenger store menneskelige ressurser for å få til sirkulærøkonomi eller prosjekter for lokal klimatilpasning, og så videre.
Istedenfor å bare “gi folk penger” tenker man altså at vi samtidig kan få utført en oppgave samfunnet anser som viktig. Kanskje er det strandrydding, samtalepartnere til innvandrere som vil lære norsk, eller besøk til eldre på sykehjem. Listen er lang over ting man kunne gjort, men her ligger også jobbgarantiens svakhet. Hvem skal bestemme hvilke jobber som er samfunnsnyttige?
Denne masteroppgaven fra 2016 modellerer jobbgaranti versus grunninntekt som kriserespons, og finner at en grunninntekt finansiert av pengetrykking gir best grunnlag for økonomisk vekst, men størst utfordringer knyttet til å kontrollere prisveksten. En jobbgaranti vil imidlertid gi full sysselsetting, og dermed sørger for at husholdningenes etterspørsel holder seg mer stabil. Masteroppgaven konkluderer dermed med at jobbgaranti er å foretrekke.