Corona setter sitt preg på samfunnet, økonomien og hverdagen vår. Viruset har allerede sendt de fleste av verdens børser ut i fritt fall. Italia har stengt ned sin industri og ECB har vedtatt en historisk krisepakke. I Norge går debatten om hvordan myndighetene skal svare på krisen. Her gir vi en oversikt over hendelsforløpet og diskusjonen om den norske krisepakken.
15. mars foreslo Regjeringen en krisepakke til næringslivet på 100 milliarder kroner. Pakken er todelt. Den består av en lånepakke til små og mellomstore bedrifter, og en gjenopprettelse av statens obligasjonsfond.
Det endelige tiltaket som ble vedtatt i Stortinget er riktignok enda større. Her inkluderes også utsatt frist på innbetaling av momsskatt, nye permitteringsregler for arbeidstakere og kompensasjon til private flyplasser. Den endelig prislappen på krisepakken er foreløpig uklar.
Fredag 27. mars ble riktignok krisepakken oppgradert ennå en gang. Da varslet Jan Tore Sanner at pakken villle overstige 310 millarder kroner. Her inkluderes direkte dekning av løpende utgifter, kutt i arbeidsgiveravgift og lånegarantier. I tillegg kommer forlengete dagpengeperioder for både permitterte og oppsagte. Samtidig spår regjeringen av økonomisk aktivitet vil falle 2% i år. Dette er opp fra 1%, som var estimtatet tidligere denne uken.
Krisepakken fortsetter å vokse, og det er foreløpig skissert ut en tredje krisepakke fra Regjeringen. Denne ble også vedtatt i Stortinget tirsdag 31. mars. Den inneholder store kontantstøtter til bedriftene, økt bevilgning til studentene og samferdsel. Det er foreløpig uklart hvor store kostnadene på denne pakken er.
De historiske tiltakene har skapt debatt, og fagmiljøet er uenig om hva som er rett medisin for økonomien. Victor Norman skriver på NHH sine hjemmesider om hvordan krisepakken er feil medisin for den norske økonomien.
Det er som Victor Norman påpeker en ukonvensjonell økonomisk krise. Forslagene til tiltak har vært tilsvarende utypiske. E24 intervjuet Christian Ringnes om de norske tiltakene. Han mener vi bør se mer til Danmark. Der har myndighetene gått ut og lovet større direktestøtte til bedrifter, i motsetning til den første krisepakken Stortinget vedtok. Nå er riktignok vilkårene endret, og den tredje krisepakken åpner også for å dekke faste kostnader i bedriftene.
Jørgen Randers og Thorvald Grung Moe har foreslått å trykke penger for å finansiere krisepakken. De mener det er lite hensiktsmessig å bruke av oljefondet når aksekursen står så lavt. Ved å skape pengene vi trenger, kan vi komme billig unna. Terje Erikstad i DN virker fristet til å gå hakket lenger, og benytte seg av helikopterpenger i tråd med råd fra den spanske økonomen Jordi Galí.
Henriksen, Moen og Natvik peker på to prinsipper som tiltakspakken må følge: forsikring til husholdninger og produktivitetsvekst i brediftene. På bedriftssiden peker de på at krisepakken gir insentiver til å permittere ansatte gjennom dagpenger. Lønnsubsidier, slik de har i Danmark, kunne gitt en bedre inntektsforsikring og et mindre effektivitetstap. Samtidig stiller de seg skeptiske til hvordan lånegarantier blir brukt til å redde bedrifter. Skal alle bedrifter reddes fra konkurs? Nei, målet må være effektivitet i markedet.