Av Ingrid Harvold Kvangraven
På 1950- og 1960-tallet diskuterte postkeynesianere, marxister og nyklassiske økonomer ivrig forholdet mellom kapital, produktivitet, arbeid og økonomisk vekst og hvordan kapital bør måles. Selv om debatten aldri ble løst, døde den på slutten av 1960-tallet. Hva handlet egentlig denne debatten om?
Den såkalte kapitaldebatten ble utkjempet mellom økonomer i Cambridge, Massachusetts og Cambridge, England. I Massachusetts forsvarte de den nyklassiske vekstmodellen som hadde blitt utviklet av Solow, mens de i England utviklet keynesianske vekstmodeller. På den engelske siden var de også svært opptatt av det metodologiske problemet med å måle kapital for å bruke det i en vekstmodell, noe de mente Solow-modellen mislyktes med. En vekstmodell i økonomifaget er en modell som forsøker å forklare hva som er hovedårsakene til økonomisk vekst. I Solow-modellen, for eksempel, fremstilles økt realkapital som en viktig årsak til økonomisk vekst.
Innvendingen til Joan Robinson, som er kjent for å ha startet debatten i 1953, var at Solow-modellen anvendte det nyklassiske prinsippet om at priser blir bestemt av knapphet og grenseproduktiviteten til kapital og lønninger: Altså blir prisen på kapitaltjenester bestemt av den relative knappheten og grenseproduktet til samlet kapital i en økonomi, og lønninger blir bestemt av relativ knapphet og marginalproduktet til arbeiderne. Men for å komme fram til en abstrakt mengde med kapital som kan brukes i vekstmodellen, må man legge sammen kapital fra mange forskjellige næringer, og man avhenger derfor av prisen på kapital for å komme fram til en samlet mengde. Robinson viste at det ga liten mening å legge sammen forskjellige mengder kapital fra forskjellige sektorer for å representere “samlet kapital,” ettersom det ble som å legge sammen epler og pærer. Robinson mente Solow-modellen var bygget på et sirkulært resonnement: Prisen på kapital påvirkes av endringer i den samlede mengden kapital i økonomien – samtidig som den samlede “mengden” kapital påvirkes av kapitalpriser! Til tross for dette logiske problemet hadde Solow argumentert for at det var endringene i de fysiske mengdene som forårsaket prisendringene.
I tillegg, mente Robinson at det var misvisende å påstå at en viss “mengde” kapital sammen med arbeidskraft kunne produsere en viss produktmengde, ettersom forskjellige teknikker vil føre til ulik mengde produksjon, selv med de samme mengdene av kapital og arbeidskraft. For eksempel kan man se for seg at ti industriarbeidere i Norge kan produsere hundre gravemaskiner om dagen, mens ti industriarbeidere i Sverige kan produsere to hundre, til tross for at de har samme mengde kapital. Enkelt sagt er det sannsynlig at arbeidere vil produsere forskjellige mengder av et produkt om de bruker forskjellige teknikker, selv om de bruker like mye kapital.
Ifølge Robinson ble den nyklassiske modellen etter hvert et kraftig verktøy for feilinformering av økonomistudenter og offentligheten, og hun mente den tok oppmerksomhet vekk fra de kreftene som virkelig driver kapitalinvesteringer, og fra hvordan teknisk fremgang påvirker vekst og fordeling.
Etter en lang debatt mellom de to skolene, og forsøk av Solow og andre på å inkorporere deler av Robinsons kritikk, innrømmet Samuelson, en viktig figur på Cambridge, Massachusetts siden, i 1966 at det var en rekke problemer med den nyklassiske modellen som det ikke gikk an å se bort ifra. Til tross for at en av de fremste nyklassiske økonomene påpekte at det var store svakheter i den nyklassiske vekstmodellen, er det den, og ikke de heterodokse modellene, som undervises i økonomiutdannelsen rundt omkring i verden den dag i dag.