Er det virkelig så vanskelig å være enig med Rethinking Economics Blindern?

Skrevet av Borgar Løvold Ihle

Samfunnsøkonomi er for lite reflektert. Rethinking Economics Blindern mener dette er en unødvendig svakhet, og jobber for å styrke faget gjennom å sette det mer på plass.

Raddiser på samfunnsøkonomi?

Si ‘Rethinking Economics Blindern’ til en forbipasserende i tolvte etasje, og en bekymringsrynke vil instinktivt dukke opp i professor- eller stipendiatansiktet. Det er som om du nettopp vandret inn i bare undertøy og med hestemaske. Du kan formelig høre alle spørsmålene som venter på akademikerens lepper. Hva er det egentlig disse Rethinking-folkene står for? Er det bare en skokk med tedrikkende, Ravi Shankar-lyttende sekstiåttere født to generasjoner for sent, som iherdig kjemper for å ‘mangfoldiggjøre økonomifaget’ med Maos Lille Røde på lur bak ryggen? Er de bare bitre for en dårlig karakter i Matte 1? Er det denne gjengen som Schumpeter advarte mot da han beskrev enkelte studenters ideelle økonomifag som en ‘intellektuell konsentrasjonsleir’? I denne teksten skal jeg klargjøre litt om hva jeg mener det vil si å være engasjert i Rethinking Economics Blindern.

Hva mener vi?

Rethinking Economics Blindern (REB) sitt standpunkt kan oppsummeres med begrepet pluralisme. Hva betyr denne vage ismen? Pluralisme, i en faglig sammenheng, er et vitenskapsfilosofisk standpunkt som antar at den beste måten å komme frem til sannhet på er gjennom et mangfold av perspektiver. Dette mangfoldet kan eksistere på flere plan, deriblant (1) innenfor samfunnsøkonomi og (2) innenfor samfunnsvitenskapene under ett. Vi ønsker begge deler, og fokuserer på det første (derav navnet Rethinking Economics). Det er lett å tenke at et slikt meningsmangfold innebærer at ethvert prinsipp må sees relativt til perspektivet det kommer fra, og er irrelevant eller ugyldig utenfor sitt eget perspektiv. Men dette er ikke tilfellet: Pluralisme er ikke relativisme. Her følger to prinsipper som jeg ser på som absolutte, altså gyldige uansett perspektiv, innenfor samfunnsøkonomi. Etter min mening er disse forenlige med et pluralistisk prosjekt.

To vitenskapelige prinsipper
For det første er det økonomien som er samfunnsøkonomiens deskriptive utgangspunkt. Altså er det økonomien, samfunnets ressursnettverk, vi prøver å beskrive. For en samfunnsøkonom er størrelser som etnisitet, religion, seksualitet og kjønn sekundære i forhold til produsenter (ressurstilbydere) og forbrukere (ressursmottakere). De førstnevnte kan motivere, forklare og nyansere en økonomisk analyse, men inngår ikke i metoden på lik linje med de sistnevnte: De er ikke økonomiske størrelser som sådan. 

For det andre er det velferd som er samfunnsøkonomiens normative utgangspunkt. En antakelse for våre analyser er altså at vi bør etterstrebe størst mulig velferd. En nydøpt samfunnsøkonomistudent rekker knapt å riste av seg vievannet før ordet ‘nytte’ har blitt nevnt et tosifret antall ganger, men det tar lengre tid å innse at økonomifaget har dype røtter i utilitarismen. Innenfor samfunnsøkonomi skal man ikke ta stilling til om dette utgangspunktet er bra eller dårlig: Det er noe vi tar for gitt. Moralfilosofenes diskusjon har pågått i to tusen fem hundre år, og kommer til å fortsette lenge etter at vi er døde og magasinet du holder i hånden ligger gult og falmet i en avkrok. Det er en diskusjon vi som samfunnsøkonomer ikke alltid har tid til: Samfunnet krever løsninger akkurat her, akkurat nå! Som privatpersoner, derimot, bør vi ikke være like pragmatiske: Vi bør reflektere over hva som er grunnleggende bra og dårlig. Men vi er ikke faget vi studerer. Faget vårt må avgrense områdene for refleksjon: Det er ikke et studie om alt.

Et reflektert fag i dialog

I tråd med dette bør samfunnsøkonomi kunne reflektere over seg selv. Som samfunnsøkonomer burde vi kunne anerkjenne at faget vårt har oppstått i en gitt kontekst, og være åpne for at dette kan gi oss blindsoner. Ved ethvert steg på veien må vi være bevisste på at det finnes noe utenfor samfunnsøkonomisk mål og metode, og at våre analyseverktøy ikke alltid gir svarene. Om ressursproduksjon henger sammen med idéproduksjon, må samfunnsøkonomer vite at de bevisst har valgt å studere det første fenomenet, og at faget er dårlig egnet til å si noe om det andre. Denne faglige selvbevisstheten er en styrke i arbeidslivet, hvor vi ofte møter et kaotisk virvar som ikke passer med stiliserte modeller (bedre kjent som virkeligheten). Den er også en styrke innenfor faget selv, hvor kunnskap om fagets grenser kan hjelpe oss med å tegne opp nye eller forsvare det bestående. 

En reflektert forståelse av faget vårt vil også gjøre oss bedre skikket til å gå inn i dialog med andre fag, siden vi da vet mer om våre forskjellige utgangspunkt. Dette betyr ikke at samfunnsøkonomen, sosiologen og statsviteren skal sitte stumme som østers rundt samme bord, fordi de har forskjellige utgangspunkt og ikke blir enige uansett. Ei heller, som verre er, at det oppstår et basketak oppå bordet mellom samfunnsøkonomen og sosiologen, fordi her er uenighetene så dype at argumenter ikke strekker til (statsviteren noterer heftig i hjørnet, enda en varm krig!). Tvert imot: Samfunnsøkonomen skal fremlegge sine argumenter klart og tydelig, men samtidig være åpen for å utfylles av både statsviterens og sosiologens perspektiver. Det samme gjelder for de andre partene. 

Konklusjon: Bli selvbevisst!

Man lytter og snakker bedre når man anerkjenner at begge parter i en samtale har noe å komme med. Det er dette som er pluralismens formål: Reflektert diskusjon mellom jevnbyrdige. Rethinking Blindern kjemper for å skape samfunnsøkonomer som hverken er tause eller overkjørende i møte med andre fagfelt, men som derimot behersker tverrfaglig dialog. Vi opplever at det legges for lite vekt på å oppnå dette i dagens pedagogikk: Det forblir uklart hvor samfunnsøkonomien slutter og andre fag begynner. Kontekstualiseringen av faget uteblir fra forelesningssalen. Dette er uheldig for de som ønsker å forsvare dagens samfunnsøkonomi, for de som ønsker å kritisere faget, og for de som ønsker en god tverrfaglig debatt.

*Denne teksten sto først på trykk i Observator sin vårutgave for 2023.

Handelshøyskoler må utruste studentene med nye verktøy for å vurdere klimainvesteringer og -risiko. Grønne realopsjoner er en metode for å bake inn fleksibilitet og redusert klimarisiko i investeringsprosjekter, skriver tre forskere fra BI.

Olav B. Soldal, Stipendiat ved Handelshøyskolen BI og medlem i Rethinking Economics Norge
Espen R. Skaldehaug, Førstelektor ved Handelshøyskolen BI.
Hugo Firm, Stipendiat ved Handelshøyskolen BI.

For å oppnå politisk vedtatte klimamål må vi se betydelig større investeringer i lavutslippsteknologi fra privat sektor, inkludert fra små og mellomstore selskaper. Private investeringer i klimateknologier forblir derimot for lave, og falt på globalt nivå med 29 prosent gjennom 2022 ifølge nylige tall fra Bloomberg NEF. Dette er særlig en utfordring for små og mellomstore selskaper.

Hvordan kan det ha seg, i en tid hvor klimahandling står høyere på næringslivets dagsorden enn på lenge?

Vi mener det kan forklares med to trender.

For det første: Den norske finansnæringen opplever et stadig økende kompetansegap innen bærekraft og klimarisiko. En undersøkelse fra Finansforbundet i 2021 viste at over 80 prosent av ansatte innen finanssektoren føler seg usikre på å gi investeringsråd innen bærekraft og klimarisiko. 40 prosent av avgangsstudenter føler det samme.

Finansnæringen bør derfor integrere klimarisiko og bærekraft i sine opplærings- og sertifiseringsprogram, bemerket Finansforbundets Nanna Ringstad allerede i 2018, i Energi og Klimas rapport ‘Klimarisiko – finans og børs’.

I ‘Kompetansesjekken 2022’ avdekket Finans Norge at opptil 45 prosent av selskaper ikke finner jobbkandidater med den rette bærekraft- og klimarisikokompetansen. Samtidig anslår et flertall av bedriftene at mellom 40–60 prosent av arbeidsstyrken vil trenge kompetanse innen ‘bærekraftsvurderinger’ i løpet av 3–5 år.

For det andre: som slått fast i den siste rapporten fra FNs klimapanel, vet vi at klimaendringer og -omstillingen krever både økt endringstakt og omstillingsevne i næringslivet. Metoder for å beregne og forutse slike endringer, som scenarioanalyse, simuleringer og realopsjoner, har lenge vært påpekt som en mulig løsning.

Forskning fra en amerikansk kontekst anslår derimot at færre enn en fjerdedel av store selskaper benytter slike modeller til kapitalallokering. Finansforbundet fastslår at færre enn 25 prosent av finansinstitusjoner benytter scenarioanalyser i investeringsvurderinger.

Selskaper med betydelige investeringsmuskler og emisjonsmuligheter kan påta seg større gjeld samt utforske flere investeringer samtidig. Dette er sjeldent tilfelle for små og mellomstore bedrifter (SMB-er).

For oss bunner det i at fremtidige næringsdrivende, regnskapsførere og finansrådgivere ved landets utdanningsprogrammer innen bedriftsøkonomi og næringsliv ikke tilstrekkelig utrustes med verktøyene de trenger for å vurdere verdien av bærekraftige investeringer.

Hva lærer studenten å verdsette?

Kurs innen finans, finansiell analyse og verdsettelse samt finansregnskap lærer studentene ved handelshøyskoler som BI å beregne diskonterte nåverdier satt oppimot alternativkostnader og avkastningskrav. Studentene lærer at gjennom prinsippet om tidsverdi vil langt de fleste investeringsavkastninger være marginale på lang sikt.

I disse modellene antas den ‘risikofrie renten’ (altså den årlige avkastningen fra pengepapirer som statsobligasjoner) å ha en konstant vekstrate, samtidig som investeringer i nåtidens kjente og etablerte teknologier vurderes å ha en konstant verdi. Dermed undervurderes verdien av langsiktige investeringer.

Prinsippet om verdidiskontering inngår for øvrig også i samfunnsøkonomiske klimamodeller som beregner summen av fremtidige skader og makroøkonomiske utslag fra klimaendringer, gjennom den såkalte ‘sosiale karbonkostnaden’. Også her diskonteres fremtidige skadekostnader lineært, og relateres til alternative investeringsmuligheter i dag. (For en oppsummering av den faglige debatten, se Weitzman, 2007).

Uten storstilt klimatilpasning vil samfunnet være utsatt for betydelig større kostnader i fremtiden, for eksempel i form av natur- og vannskader. Tall fra naturskadestatistikken viser at erstatningsbeløp fra naturskader nærmer seg et milliardbeløp (i 2022 kom regningen på totalt 800 millioner kroner).

Med tiltagende klimaendringer og miljøutfordringer, samt politikk som søker å begrense dem, kan vi regne med at flere investeringer vil bli mindre verdt i fremtiden.

Likevel tar lite av pensum for seg disse temaene. En populær pensumbok (Hillier m.fl., 2019)beskriver langsiktig finansiering i ett kapittel og nevner ikke klimarisiko med et ord.

Vi hevder at dette stammer fra en i overkant stor tiltro til teoretiske modeller for kapitalprising utviklet rundt midten av forrige århundre.

Black-Scholes-modellen, først formulert av økonomene Fischer Black og Myron Scholes i en artikkel fra 1973 (altså 50 år siden i år), argumenter for at verdien av et selskaps eiendeler og gjeld kan beregnes som om de var finansielle opsjoner i et aksjemarked. Ettersom flere av selskapers aktiva har blitt tettere knyttet til aksjemarkeder har Black-Scholes blitt tett knyttet til den mer vidstrakte kapitalverdimodellen (kjent som KVM eller CAPM på engelsk).

Slike modeller utgjør i dag standarden for verdisetting av alternative investeringsobjekter, benyttet av store så vel som små selskap, og undervist ved handelshøyskoler verden rundt.

Black-Scholes-modellen har begrenset empirisk støtte, blant annet fordi den forutsetter stabile rentenivåer og en normalfordelt prisutvikling for opsjoner, noe også Black og Scholes erkjenner i sin artikkel (Black og Scholes, 1973). KVM er også kritisert for sjelden å la seg omsette fra teori til praksis. (For en utdypning av dette argumentet se: Fama og French, 2004).

Å regne med klimarisiko

Den største svakheten ved denne metoden for verdisetting er derimot dens blindsone for de grunnleggende og økende investeringsrisikoene klimaendringer og naturødeleggelser utgjør.

Klimarisiko kan være både systematisk og usystematisk. Dette er fordi klimaendringer fremtvinger større investeringsrisiko på to ulike måter.

På den ene siden medfører et varmere, våtere, villere klima større fysisk risiko på realkapital, produksjonsfasiliteter og kritisk infrastruktur, noe som kan medføre store investeringstap.

På den andre siden medfører det overgangsrisiko å gå over til en grønnere lavutslippsøkonomi som opererer uten fossil energi. Overgangsrisiko innebærer at det vi verdsatte i en fossildrevet økonomi, vil bli mindre verdt i en grønn økonomi.

Den usystematiske risikoen kan håndteres ved å investere i en bred portefølje av prosjekter som er utsatt for direkte klimarisiko i ulik grad.

Den systematiske risikoen kan imidlertid bety at enkelte investeringsobjekter eller teknologier vil bli utkonkurrert, eller regelrett forbudt, i fremtiden. Dette er allerede tilfellet for flere typer engangsprodukter i plast samt det nylig vedtatte forbudet mot fossil-biler på tvers av Europa fra 2035.

Grønne realopsjoner som reduserer klimarisiko

Black-Scholes-modellen anbefaler selskaper å benytte opsjoner i tilfeller hvor nåverdivolatilitet stammer fra systematisk risiko. Siden usystematisk risiko kan forsikres mot gjennom en bred investeringsportefølje, argumenterer modellen for at opsjoner kan redusere den systematiske investeringsrisikoen.

Tilsvarende vil det å holde opsjoner i realkapital redusere investeringsrisiko og dermed, ifølge realopsjonsteori, senke kapitalkostnader i form av en lavere diskontering av fremtidig avkastning.

Diskontering av fremtidige verdier spiller en sentral rolle i beregninger av forventede avkastninger. Gradvis tiltagende klimaendringer, som innebærer sjeldne, men svært kostbare skadevirkninger, gjør det betydelig vanskeligere å sette en nøyaktig diskonteringsrate. Dette fikk blant annet den fremtredende miljøøkonomen Martin Weitzman til å konkludere at «den største usikkerheten om klimaøkonomi er […] valg av diskonteringsrate» (Weitzman, 2007).

Flere økonomer, deriblant Weitzman og Nicholas Stern, har argumentert for at klimainvesteringer bør anvende en lavere diskonteringsrate dersom de på ulik måte bidrar til å redusere den systematiske risikoen ved klimaendringer. Andre har tatt til orde for å anvende gradvis nedadgående ‘risikofrie renter’ og avkastningskrav etter hvert som klimaendringene tiltar i omfang og konsekvenser.

Den største fordelen med grønne realopsjoner er at de gir prosjektforvalteren større fleksibilitet underveis i investeringsperioden. Større fleksibilitet handler om å vurdere og utvikle investeringsprosjekter trinnvis, og å fastholde flere valgalternativer, som tillater prosjektledelsen å imøtekomme uforutsette hendelser.

En ulempe med realopsjons-modellen er at du ikke i alle tilfeller kan vite hvilke opsjoner som er tilgjengelig, eller egnet til formålet. Kort forklart: Alle realopsjoner er kjente opsjoner. Kjenner du ikke til opsjoner som vil kunne virke motsyklisk ut prosjektperioden, så har du få muligheter til å redusere risiko. Adner og Levinthal (2004) argumenterte at ved tilfeller av radikale endringer i teknologier eller markeder vil det være fåfengt å anvende realopsjoner, ettersom du ikke kan forestille deg slike opsjoner.

Likevel, i de aller fleste tilfeller vil en realopsjon gi deg økt fleksibilitet. Ved å se oppgraderinger av kapitalbeholdninger som realopsjoner kan et selskap oppnå økt handlerom dersom markedsutsiktene, eller nye regelverk, skulle endre betingelsene for ulike investeringer.

Norske eksempler på konkrete investeringer med grønne realopsjoner på prosjektnivå inkluderer havner som utstyres med terminaler for grønt hydrogen, kommuner som lagrer grunnvarme i nye skolebygg og gårdsbruk som kobler seg på strømnettet for å selge overskuddsstrøm fra egen vindkraft.

En klimaforsikring for investeringer i eiendom og infrastruktur

Gjennom forskningsprosjektet earthresQue undersøker vi slike opsjoner for avkarbonisering og avfallsreduksjon i planlegging av samfunnets infrastruktur, samt investeringer i ‘klimaoppgraderinger’ i små og store byggeprosjekter.

Byggsektoren er nettopp en av flere sektorer som vil gagne av en slik tenkning. Dersom flere byggherrer, kommuner og rådgivere utvikler fleksible bygningsdesign som lett lar seg tilpasse fremtidens klima, vil de muliggjøre større bærekraft, bygge inn opsjoner for å oppgradere bygningen, og dermed redusere bygningens eksponering for fremtidig klimapåvirkning. Denne metoden er derfor ikke bare bra for miljøet, men også for brukere og forvaltere av eiendommen.

For bedre å imøtekomme klimarisiko bør selskaper se klimainvesteringer som en forsikring mot raskere klimaendringer og omstilling av samfunnet.

For å oppsummere, argumenterer vi for at realopsjoner vil tilsvare en trinnvis og lavrisiko strategi for SMB-er å imøtekomme det grønne skiftet. Handelshøyskolene som vår egen må i større grad utruste nåværende og fremtidige næringsdrivende med verktøy for å verdsette klimarisiko og grønne realopsjoner. Bare slik kan vi tette kompetansegapet og tillate flere selskaper å fange opp både gunstige òg grønne investeringer.

Teksten var publisert i Energi & Klima, 26.04.23

Kildeliste

Hillier, D., Ross, S., Westerfield, R., Jaffe, J., & Jordan, B. (2019). Corporate Finance, 4e. McGraw Hill.

Black, F., & Scholes, M. (1973, s. 653). The pricing of options and corporate liabilities. Journal of political economy, 81(3), 637-654.

Fama, E. F., & French, K. R. (2004). The capital asset pricing model: Theory and evidence. Journal of economic perspectives, 18(3), 25-46.

Mankins & Gottfredson (2022). Strategy-making in turbulent times. Harvard Business Review, September-Oktober 2022 utgave. [Hentet d. 10.12.22 fra: https://hbr.org/2022/09/strategy-making-in-turbulent-times]

Weitzman, M. L. (2007). A review of the Stern Review on the economics of climate change. Journal of economic literature, 45(3), 703-724.

Adner, R., & Levinthal, D. A. (2004). What is not a real option: Considering boundaries for the application of real options to business strategy. Academy of management review, 29(1), 74-85.

Yo, det her e Rethinking på mikken, 
Vi tar nu te ordet for å spytte frem kritikken 
Mot en ensretta skolering som vi bi lært
Det tenk vi e jævla autoritært 

Som Nord- Korea som blokker informasjon 
Lær vi teoria som om de va en religion 
Mainstream – nyklassisk, O’ monoteisme 
Det e på tide å bryt opp med konservatisme!

Når systemet splitter samfunnet så sku en tru 
At vi var fleir som vil bygge bru 
Mellom nytt og gammelt, klassisk, radikalt 
At ikkje fleire joine oss d syns vi e fette rart!

Vi veit at vi en dag vil få gehør, 
men vi ist ikje vent te at professoran dør.
Vi invitere alle mainstream økonoma 
i forskning, politikk og andre vikti’ posisjona 

Bli med og kjemp! for et nytt system 
At ting ikkje går rundt, e også dett problem
 Men probleman e mange, og vi må starte et sted
Her og nu e d ved ensretting vi sett en strek

En robust økonomi må vær mangfoldi’
Som en motstandsdyktig skog, du kalla “rikeli”
Når den har verdi som et dødt papir
Men ett tall e kun ett tall, og tang og tare det e liv

Refreng:

Homo economicus, en cis-kvit mann, 
med penga på tann og kalkulator i si hand,
Som teller tellekanter, e det sikkert at han
vil maxe egen nytte helt til verden går i brann

J M Keynes fronta en ganske go visjon:
systemet må ønsk meir enn akkumulasjon
Av kald kapital som gagne kun de få
som slepp ut mest karbon og slurpe Vouve Cliqout.

Veksthegemoniet har fullstendig transformert
Statens mål og meining   -ja, heile legitimitet
Denna ideologi,  som drive nihilisme
Ho som ligge i sengs med nyliberalismen. 

Den «Slibrige Tatcher- og Truss- visjonen»
Vi joina heller anti- vekst koalisjonen!
Kan vi fremme tanka som får Norge til å si
La oss dele av vår vekst, våres krigsprofeti

Når vi snakker om vekst, kan naturen  fortelle
Det eneste som voks uendlig e ei kreftcelle 
Det eneste som voks uendlig e ei kreftcelle
Elle melle  –  kreftcelle 

Vi vil skape en arena kor tanka bygges og brytes
Gammelt komposteres, sånn at nytt kan nytes
Nytenkning som florere fram kreativitet
 de e jo de uttafor boksen som e het!

Refreng:

Homo economicus, en cis-kvit mann, 
med penga på tann og kalkulator i si hand
Som teller tellekanter e det sikkert at han
Vil maxe egen nytte helt til verden går i brann

Skrevet av: Anna Nordahl Carlsen, leder i Rethinking Economics og Marie Storli, systemøkonom i Æra
Svar til kronikken Troen på økonomisk vekst må løftes opp av den politiske venstresiden, AaAF

I Aftenposten den 8.januar skriver Andreas Halse at “Høy vekst .. er en forutsetning for å gi folk muligheten til å leve et godt liv”. Kronikken er et interessant studium i hvor galt det kan gå når venstresiden glemmer seg selv. Økonomisk vekst er ikke løsningen på problemene Halse skisserer opp, snarere tvert i mot.

Først, hva er økonomisk vekst? Alle som har tatt et grunnkurs i økonomi eller politikk vet at det er vekst i Brutto Nasjonalprodukt (BNP) vi snakker om, og at dette ikke er et godt mål på velferd og livskvalitet. Økonomisk vekst korrelerer ikke med noen av de tingene venstresiden bør jobbe for, som kvalitet i velferdstjenestene, gode arbeidsplasser, sosial mobilitet og rettferdig fordeling. BNP smiler når vi kjøper antidepressiva, men ikke når vi tilbringer mer tid i naturen.

I dagens situasjon, med krig, klimakrise, og inflasjon, er det andre faktorer enn BNP som burde stå i fokus. Vår evne til å sikre folk tilgang til nødvendige goder (slik Halse er så opptatt av) avhenger nemlig ikke av økonomisk vekst, men av ressurser. Dette er første bud i samfunnsøkonomi. Det hjelper ikke hvor mye penger vi har, eller hvor mange konsulenter som jobber i McKinsey, hvis ikke vi har kvalifiserte sykepleiere som kan levere de helsetjenestene vi trenger. Spør du herr BNP er konsulenten verdt mye mer enn sykepleieren.

Ettersspørselssidens løsninger
Penger kan heller ikke trylle fram råvarene vi trenger i overgangen til et lavutslippssamfunn. Verden er ikke så simpel som Halse synes å tro. Å “møte klimakrisen gjennom å produsere mer”, er feilslått satrategi. Ja, vi trenger mer fornybar energi. Men vi kan ikke vokse oss ut av problemene som er skapt av vekst.

Mens Halse foreslår å pumpe opp tilbudssiden, viser FNs siste klimarapport at de store forbedringsmulighetene ligger i å endre etterspørselsmønstre. Ved å redusere forbruket (og produksjon) kan vi redusere utslippene med hele 40–70 prosent. Dette handler om å forbruke på en smartere måte, slik at alle får tilgang til godene de trenger.

Å tro at teknologi og endringer i produksjonsmønstre er løsningen på dagens store utfordringer er i beste fall naivt. Ny teknologi har en tendens til å øke forbruket. Har du hørt om Jevons paradoks?

Dessuten krever lavutslippsteknologien mer og flere metaller og mineraler enn fortidens fossile teknologi. Dette er ressurser som allerede er knappe. Kanskje kunne Halse lære noe av en annen tilhenger av økonomisk vekst, Jens Stoltenberg. I sin tale til NHOs landsforening la han vekt på næringslivets rolle i det geopolitiske spillet og hvordan stat og næringsliv må spille på lag for vår sikkerhet og forsyning.

Det handler med andre ord ikke om å maksimere vekst, men om å ta smarte valg. Vi må velge hva og i hvilket omfang vi skal produsere og handle. Her bør venstresiden komme på banen.

Myten om rettferdig vekst
Når Halse hevder at økonomisk vekst og rettferdig fordeling går hånd i hånd, kan vi ikke annet enn å tenke på Kuznets’ kurve. En snedig teori som ble utviklet av økonomen Simon Kuznet på 50-tallet, og som hevdet at man ikke skulle bekymre seg for økende økonomisk ulikhet i USA. Ulikheten ville utvikle seg som en omvendt U: først vil ulikheten øke med økonomisk vekst, men om man bare fortsatte å vokse ville ulikheten til slutt reduseres. I dag vet vi at Kuznets tok feil: USA er blant de landene med høyest ulikhet.

Det er lett å le av Kuznet’s kurve, men den brukes fortsatt flittig av (ny)liberalister for å argumentere i mot høyere beskatning. Vi mimrer tilbake til en samtale arrangert av Agenda for noen år siden, hvor Erik Reinert sa at “når folk glemmer at nyliberalismen bare er enda en politisk ideologi, så har den seiret”. Måtte det snarlig synke inn hos Halse.

For hva slags politikk er det som legges på bordet når høyere vekst er målet? Kutt i velferden og lavere beskatning av store formuer. Svakere lønnsutvikling til vanlige folk og større lederbonuser. Svekking av arbeidsmiljøloven og lavere miljøkrav.

Den grønne svanen
De negative miljøkonsekvensende ved økonomisk vekst er ingen “misforståelse”, slik Halse antyder til. Flere studier forteller at det finnes en signifikant sammenheng mellom økt inntekt og karbonutslipp. De som tjener mest, forbruker mest, flyr mest, kjører mest bil og bruker mest strøm.

Er Halse også her inspirert av Kuznets kurve? Den har nemlig også blitt brukt for å si at vi ikke må bekymre oss for at veksten ødelegger natur og bidrar til katastrofale klimaendringer. Også her finner vi en omvendt U: først vil veksten føre til at utslippene øker, men med fortsatt vekst vil utslippene reduseres. Kanskje kjenner du dette som påstanden om at det er mulig å frikoble vekst fra klimagassutslipp? Hypotesen er utdatert og uten rot i virkeligheten. Empirien viser at økonomisk vekst går hånd i hånd med klimagassutslipp; når veksten øker, øker også utslippene. De som hevder noe annet, overser klimaavtrykket fra importert forbruk. Det hjelper ikke at vi flytter utslippene våre til andre kontinenter så lenge vi bare har en atmosfære.

1,5-gradersmålet er kun uoppnåelig hvis vi fortsetter å legge til grunn at økonomien må fortsette å vokse. Skal vi sikre vår felles framtid bør vi se forbi økonomisk vekst.

Flere land samarbeider allerede om å skifte driverne i den økonomiske politikken gjennom initiativet Wellbeing Economy Governments. Ved å forlate målet om økonomisk vekst åpnes det for andre diskusjoner og målsetninger. Hvordan kan vi sikre alle mennesker muligheten til å leve et godt liv? Hvordan skaper vi en økonomi som tar vare på livsgrunnlaget for framtidige generasjoner? Og ikke minst: hvordan kan vi reversere økende økonomisk ulikhet?

Vi sier til Halse som vi pleier å si til økonomistudentene: Vi kan ikke løse problemer ved å bruke samme tenkning som skapte dem.