Featured

Rethinking the Role of the State

Lørdag 11. februar arrangerer vi konferansen «Rethinking the Role of the State». På grunn av internasjonale keynotes vil konferansen i hovedsak foregå på engelsk, med unntak av siste økt om pengepolitikk.

Etter tiår med en utvikling hvor staten har tatt en stadig mindre og markedsrettet rolle, førte pandemien til en revitalisering av statlig styring. Samtidig etterlyser mange økt statlig intervensjon i det grønne skiftet. En ny normal preges ikke bare av pandemi, men av krig, inflasjon og miljøkriser, og gir store utfordringer for staten for å sikre stabilitet og sikkerhet for både folk og marked.

Med konferansen Rethinking the Role of the State, løfter vi den økonomifaglige debatten om hvilken rolle staten har i å løse de største utfordringene vi står overfor i det 21. århundre.

Vi serverer lunsj og kaffe, ta gjerne med go’koppen din!

Kjøp billetter her

Program

09:30 Registrering og kaffe
10:00 Åpning v/ Anna Nordahl Carlsen (Leder av Rethinking Economics Norway) 

10:15 Keynote 1: Rethinking the role of the state – Rosie Collington (UCL)

11:00 Kaffepause

11:15 Panel: Mission Economy
Hvordan kan vi tenke nytt om staten sin rolle for økonomien, og hvilket potensial ligger i en “oppdragsbasert” økonomi (konseptualisert i En ny økonomi av Mariana Mazzucato)? Bakgrunnen for denne debatten er anerkjennelsen om at markedet ikke alltid er den riktige aktøren for teknologi- og samfunnsutvikling, på grunn av lønnsomhetskravet private aktører ofte styrer etter og de ulike avhengighetsforholdene de skaper. Hvordan kan staten være med å forme markeder som jobber mot det felles beste? Hvordan kan staten fasilitere samarbeid med markerer for å løse dagens utfordringer? 

How can we rethink the role of the state in the economy, and what potential lies in a mission-oriented economy? The background for this debate is the recognition that the market does not always find the best path for technology and social development, due to path dependence and profitability requirements. How can the state shape markets that work towards our collective goals? How can the state facilitate market and state cooperation to solve today’s challenges?

Med,
Viktor Normann (Professor Emeritus ved Norges Handelshøyskole)
Taran Thune (Professor ved Universitetet i Oslo)
Jonas Algers (PhD-kandidat ved Lunds Tekniska Högskola)
Rosie Collington 
Ordstyrer v/,
Marie Storli (Systemøkonom i Æra og tidligere leder av Rethinking Economics)

12:30 Lunsj

13:00   Keynote 2: Reclaiming Democracy – Thomas Fazi, forfatter og journalist
Kommentar: Kalle Moene (UiO)

14:15   Panel: Sustainable restructuring of the economy
De siste rapportene av IPCC og IPBES understreker nødvendigheten av å redusere materielt forbruk og omstrukturere dagens ressurskrevende økonomi. Hva gjør vi når økonomien ikke kan fortsette å vokse? Hvilke elementer bør en slik omstrukturering inkludere og hva er statens rolle? 

Recent reports from the IPCC and IPBES highlights the need for reduced material consumption and restructuring of the economy. What do we do when the economy can’t grow?How do we reorganize the economy to stay within planetary boundaries, and what is the role of the state in this?The previous reports from the IPCC and IPBES highlights the need for reduced material consumption

Introduseres ved
Louison-Cahen Fourot (Professor ved Roskilde Universitet (RUC)
I panel med,
Torfinn Hardin (Professor ved Universitet i Stavanger og Norges Handelshøyskole)
Ellen Stenslie (PhD kandidat ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet).
Ordstyrer v/,
Magnus Merkle (PhD kandidat ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet)

15:30 Kaffepause

15:45 Panel: Pengepolitikk for en ny økonomi 

Tradisjonelle økonomer promoterer pengepolitikken som et nøytralt verktøy, og styringsrenta som et av de viktigste virkemidlene. Men er dèt det eneste verktøyet vi har? Stagflasjonen i vår tid betegnes av enkelte som gassflasjon. Hva gjør vi når inflasjonen øker som et resultat av knapphet på ressursjer og teknologisk omstruktureringer? Hvordan kan pengepolitikk bidra til å oppnå bærekraftsmålene?

Traditional economics promotes monetary policy as a neutral instrument, with the key policy interest rate as its most important weapon. But does it have to be that way? Some are now talking about gasflation, as the stagflation of our time. What do we do when inflation increases as a result of resource scarcity and technological restructuring? And how can monetary policy contribute to achieving the sustainability target?

Med,
Martin Blomhoff Holm (Professor ved  Universitetet i Oslo)
Thorvald Grung Moe (Bard)
Andrea Thorup (Gode Penge)
Ordstyrer v/,
Marie Kirkedam (Universitetet i Oslo) 

16.30 Avsluttende panelsamtale
17.00 Slutt

Featured

Klimakrisen krever et dypere demokrati

For eksempel med et eget bærekraftshus i Stortinget.

Bilde hentet og redigert fra wikimedia commons

Skrevet av Arild Vatn

Økonomisk vekst er den viktigste faktoren bak klima- og naturkrisen. Den krever naturressurser og produserer tilsvarende mengder avfall. Dette svekker økosystemene – som igjen er livsgrunnlaget vårt.

Selv om det hevdes at vekst kan skje uten økt bruk av naturressurser, viser empiri noe annet. Fra 1990 og utover vokste globalt BNP og bruk av naturressurser like raskt. Selvsagt er ikke all ressursbruk og alt avfall like skadelig, men også vindmøller og elbiler krever naturressurser. Naturen er kjennetegnet av såkalte vippepunkter. Det er vanskelig å si hvor de befinner seg, men dersom de passeres, endres klima og økosystemer på grunnleggende måter og betingelsene for eksisterende livsformer forverres. Vi er kommet til et punkt der ytterligere vekst gjør at vi kan passere flere slike grenser. Vekst er blitt en risikabel strategi.

Det fremste svaret politikerne våre gir på utfordringene, er teknologisk endring – «grønn vekst». Selvsagt er et skifte fra fossil til fornybar energi nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig for å skape et bærekraftig samfunn. Minst like viktig er det å endre måten vi fatter beslutninger på. Vi må fjerne behovet for vekst. Rike land både kan og må forme en ny modell for utvikling.

Vår tids store dilemma

Politisk sett er vekst viktig for å håndtere fordelingsproblemer og sikre sysselsettingen i samfunnet. Videre gir en voksende økonomi bedre vilkår for avkastning på investeringene. Reduserte utsikter til vekst gjør investorer usikre og skaper økonomisk krise.

Dette er vår tids store dilemma: enten arbeidsløshet og sosiale problemer eller klima- og miljøproblemer av uante proporsjoner. Men ved å endre institusjonene våre kan vi komme rundt dette umulige valget. Teknologiske løsninger er bygget på håpet om at økonomien kan vokse uten å utfordre natursystemene. Selvsagt er det rom for gevinster her, men ikke i det «uendelige». Den fremste grunnen til å lete etter teknologiske løsninger nå er å vinne tid til å omstille beslutningssystemene mot en økonomi som fungerer godt uten å vokse.

Med dagens beslutningssystem klarer vi ikke å håndtere langsiktige utfordringer. Både politiske organer og investorer tenker i stor grad kortsiktig. Politikeres horisont er gjerne fire år mens investorer ofte krever rask avkastning og i liten grad tar hensyn til miljøeffektene av egen aktivitet siden det svekker lønnsomheten. Politisk regulering av næringslivet er derfor helt avgjørende. Klimaproblemet illustrerer at det er svært krevende å få til dette.

I en forvirret stampe

Her er vi ved kjernen av beslutningsproblemet. Den økonomiske politikken er rettet mot å fremme en ekspanderende økonomi. Dette skjer ut fra en underliggende forutsetning om at det ikke skader miljøet. Når slik skade likevel oppstår, starter en diskusjon om årsakene og kostnadene ved å endre produksjons- og forbruksmønstrene.

Her får man alle interessene knyttet til eksisterende produksjonsmåter mot seg – de vil verne investeringene sine. Vi har lenge visst at fossil energi gir oppvarming, men vi har i tiår etter tiår stått i stampe der sterke økonomiske og politiske krefter har forvirret debatten.

For å sikre en bærekraftig fremtid må vi bygge beslutningssystemer som gjør det mulig å tenke langsiktig. Videre må valgene forankres i befolkningen. Det er ikke mulig å skape de nødvendige endringene uten at det støttes og til dels drives frem nedenfra. De store endringene som allmenn stemmerett, arbeids- og sosiale rettigheter og miljøvern er alle drevet av slik mobilisering. Til slutt trenger vi å utvikle et næringsliv som selv evner å ta miljøhensyn ut over det man klarer å regulere politisk.

Bærekraft krever altså en utdyping av demokratiet. Den handler også om å innse at fortsatt forbruksvekst i rike land ikke leder til bedre liv. Å sikre rettferdig fordeling og bevare natur er langt viktigere for livskvaliteten enn fortsatt forbruksvekst.

Hvordan kan vi så endre måten vi beslutter på? La meg illustrere med tre forslag som tar utgangspunkt i at vi ikke bare er egoister, men også evner å tenke langsiktig og ta hensyn til andre. For å mobilisere denne kraften trengs institusjoner som gjør det meningsfullt å handle på vegne av fellesskapet.

Et annerledes storting?

For det første kan vi styrke borgerrollen og befolkningens deltagelse ved å etablere bærekraftsråd i tilknytning til storting og kommunestyrer. Her gis borgere mandat til å vurdere den langsiktige bærekraften til politiske beslutninger, mens kortsiktige hensyn delegitimeres. Rådene bør gis oppsettende myndighet, slik at de politiske organene må begrunne beslutninger offentlig i lys av bærekraftshensyn. Beslutninger kan endres som følge av dette, og sivilsamfunnets innflytelse og engasjement for det langsiktige øker.

Man kan også utvide denne ideen ved å gjøre endringer i hvordan Stortinget selv fungerer. Vi kan etablere et andre hus: et bærekraftens hus som velges ved ordinære valg og gis mandat til å utvikle Norge til et bærekraftig samfunn. Det gis vetorett i tilfeller der den mer kortsiktige politikken i det «første huset» går mot dette formålet. Som for bærekraftsrådene, er det mandatet – utformingen av ansvaret for langsiktighet og bærekraft – som endrer hvilke hensyn som tas. Samtidig vil debatten mellom de to husene mobilisere sivilsamfunnet.

Jørgen Randers har nylig presentert en idé som ved første øyekast ligner, i et intervju med Klassekampen tidligere i juni. Men i hans modell skal det han kaller et overhus, med vetorett overfor underhuset, velges av Stortinget selv. Han ser dette som ledd i å realisere en autoritær stat – noe han mener er nødvendig gitt klimakrisen.

Forslaget mitt er basert på en motsatt tankegang: på en fordypning av demokratiet der en styrkning av borgerrollen utløser endringsvilje. Randers mener befolkningen er like korttenkt som politikerne. Det er muligens en riktig beskrivelse av oss som forbrukere, men ikke som borgere.

Et sivilisasjonsprosjekt

Det tredje forslaget gjelder politikken som et reformert storting bør utvikle. Her kunne listen gjøres lang, men jeg vil nevne to ideer.

For det første bør de langsiktige virkninger av de teknologiene som utvikles, vurderes før de tas i bruk. For det andre bør man favorisere bedriftsmodeller og eierskapsformer som vektlegger langsiktighet – som ikke først og fremst er rettet mot snevre avkastningsmål, men som klarer å ta samfunnsmessige hensyn. Et
bærekraftig samfunn synes illusorisk uten endringer i hva som er formålet bak økonomisk aktivitet – hva som styrer bedriftene.

Demokrati og bærekraftsmandater gir ingen garanti, men det er sterke argumenter for at når en befolkning gis mulighet til å ta stilling til hva som trengs for å sikre langsiktig bærekraft, så vinner fremtiden. Vi må uansett gå den veien. Bærekraft er et sivilisasjonsprosjekt, ikke et teknologisk prosjekt.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 28.6.2022

Kvinnenes rolle i norsk økonomi – og hva med barna?

Tekst om feministisk økonomi skrevet av Charlotte Koren

For ti år siden ga jeg ut en bok «Kvinnenes rolle i norsk økonomi». Den handlet om revolusjonen som skjedde i norsk økonomi fra 1960-tallet til 2010. Nei, det var ikke funn av olje og bruken av oljepengene jeg tenkte på, men omveltningen i kvinners arbeid, i hvor og hvordan dette arbeidet fant sted.

I husmortiden produserte kvinner varer og tjenester for sin egen husholdning. Litt etter litt ble arbeidet deres flyttet ut til markedet, der de nå bidrar til økonomisk verdiskaping for sin arbeidsgiver, i næringsliv eller offentlig sektor, mot betaling. Jeg har sett denne overgangen som et siste ledd i overgangen fra naturalhusholdning (vi ser for oss gård på landet for noen hundre år siden, der man selv produserte det meste man trengte) til en pengeøkonomi, der økende del av det vi produserer blir omsatt på sin vei til forbrukeren.

Det har forresten skjedd en videreutvikling i forholdet mellom markedsproduksjon og husholdsproduksjon etter at jeg skrev boken. Jeg skrev at nå er det matlagingen som er på vei ut av husholdningen. Så sant. Men jeg hadde ikke forutsett Foodora og Wolt. Jeg tenkte vel ikke lenger enn at vi skulle gå enda mer på kafe. Også selve innkjøpet, lørdagshandelen, flyttes nå over til markedet. Hvorfor gå i butikken når du kan sende en bestilling til ODA? Du trenger ikke tenke på handlelisten heller, tjenesten kommer med ferdig forslag til mengder av melk og brød.

Samtidig gir digitalisering endringer den andre veien, tilbake til ubetalt egenarbeid. Fremstilling av en rekke tjenester er ført tilbake til kundene, og det uten at vi blir betalt for jobbene vi overtar. Jeg tenker på hvordan vi nå er blitt våre egne kontordamer, bankfunksjonærer, reisebyrå, og fyller ut alskens skjemaer selv.

Kvinnene gikk ut i arbeidslivet, men de tok arbeidsoppgavene sine med seg ut. Nå måtte de kjøpe det de tidligere hadde laget selv. Strikke og sy gikk over fra å være et arbeid til å være en hobby. Damer i Asia syr klærne våre nå. på samlebånd. Bønder i Guatemala plukker sukkerertene. Bestemors jordbæresyltetøy er erstattet av NORAs. Og når NORA bruker bestemødre i reklamen sin, så er det fordi bestemødrene bærer noe i seg som syltetøyet alene ikke gir. (Tenk på det: Det er ODA og det er NORA. Ville du kjøpt syltetøy av Tom, Even, Arnstein eller Truls?)

Kvinnene gikk ut fra hjemmene og i arbeidslivet produserte de særlig tjenester. De ble leger og sykepleiere, hjemmehjelpere. Lærere og byråkrater. Frisører. Kokker og bartendere. Designere og interiørarkitekter. Og ikke minst barnehagelærere. De oppgavene de tidligere gjorde hjemme, var og er helt nødvendige, og de må nå produseres i pengeøkonomien. Ser vi på statistikken fra 1960 til 2010, viser det seg at hver syvende kvinne som gikk ut av hjemmet, gikk inn i barnehagen.

Men å produsere tjenester er ikke helt det samme som lage varer. Forskjellen ligger i møtet mellom mennesker. Det er forskjell på å jobbe på en hårbørstefabrikk og å gre håret til en kunde – eller en pleiepasient. En viktig gruppe tjenester er omsorgsarbeidet – som småbarnsomsorg og pleie og stell av syke og eldre. Slikt arbeid består både av tunge løft og av omtanke og nærhet. Det utføres både i markedet og i velferdsstaten mot lønn, men også i nære personlige forhold, av kjærlighet, plikt eller nød, og gis dels som en gave.

Kvinnene «har gått ut i arbeidslivet / inntektsgivende arbeid». De har hatt mange fordeler av dette, økt produktivitet, økt inntekt, økte forbruksmuligheter, økt uavhengighet av ektefelle. Samtidig har det gitt kvinnene økt avhengighet av NAV eller arbeidsgiveren. Men vi kan også se på denne prosessen som at det er markedet og staten som har flyttet seg inn mot privatlivet, mot de næreste, innerste ting. Og der, innerst, har vi barna. Når jeg her på slutten av foredraget skal snakke om småbarnsomsorgen, må jeg forberede dere på at mine egne holdninger til hvordan vi tar vare på de minste barna, nok vil skinne igjennom.

Småbarnsforeldre i parforhold har den lengste arbeidsdagen i samfunnet (når vi legger sammen lønnet og ulønnet arbeidsinnsats) – to timer mer per døgn enn gjennomsnittet i befolkningen. Utvikling gjennom de 40 årene vi har statistikk for, går i retning av mer likestilling mellom mødre og fedre. Det skyldes særlig at kvinner har redusert husarbeidet kraftig.

La meg gå litt inn på arbeidet utenfor markedet, ofte kalt ubetalt arbeid. Når det gjelder å avgrense og tallfeste husholdsarbeidet, altså ubetalt arbeid for egen husholdning, har jeg lent meg tungt på SSBs Tidsbruksstatistikk. Hvilken definisjon har de på ubetalt arbeid? Arbeid er aktiviteter som andre i prinsippet kan utføre for deg, betalt eller ubetalt. Det skiller seg fra fritid (gå på kino, jogge, slappe av, hobbyer) og personlige behov (sove og tisse, say no more…), aktiviteter man må gjøre selv.

Ubetalt, ulønnet, uformelt, i vår pengesentrerte økonomi omtaler vi husholdsarbeidet ved en rekke negasjoner. Jeg liker bedre det ordet som ble brukt i SSBs første undersøkelse: egenarbeid. Da betones at det er arbeid vi gjør for oss selv, som vi selv nyter fruktene av. Jeg tenker at ubetalt arbeid er noe slaver gjør. Frivillig arbeid er igjen en annen kategori, du får ikke lønn for det, annet enn i himmelen kanskje, mens det er andre som nyter fruktene. Det blir en gave. Det gis også gaver innenfor familiene – hvor skal vi kategorisere menn som viser sin kjærlighet ved å bygge en terrasse på familieboligen?

Omsorg, pass og stell av barn står i en særstilling innen husholdsarbeidet. Det er en 24 timers forpliktelse som hviler på de som har små barn i familien. Det er ikke slik at dette kan rasjonaliseres særlig. Det er ikke slik at du praktisk kan samle alle frokostene på mandag, alle middagene på tirsdag, vaske alle klærne på onsdag, lese alle eventyrene på torsdag, trøste mot mareritt og sette plaster på knær på fredag. Men bare en del av tiden kommer med i statistikken. Sover du ved siden av ditt nyfødte barn, regnes det som din søvn. Men det er jo hvilende vakt, det vet alle som har hatt barn.

Hvordan ser økonomer på dette?

Jeg tenker at de skvatt da Dagens Næringsliv publiserte en liten artikkel av Anne Bærug fra Ammesenteret på Folkehelseinstituttet – som jeg fikk være med på: Ammende kvinner bidrar til bærekraftig matproduksjon, matsikkerhet og bedre helse. Her anslår vi verdien av norske kvinners morsmelksproduksjon til 900 milliarder kroner i året. Det ultimate ulønnede arbeid? Nå er det ikke opplagt hvordan man skal prissette dette, vi har sett på det fra flere sider. Det finnes et marked for morsmelk til tidligfødte på sykehus, og den er ikke billig. Ammende kvinners tid koster penger, som all annen tid. Alternativet er industriell morsmelkserstatning som selvsagt trekker andre økonomiske ressurser. Det går faktisk så mye som 13,7 kg kumelk til for å fremstille en kg morsmelkserstatning.

Tradisjonell økonomisk teori kan være steril og hjerteløs i sin måte å studere omsorgsarbeid på. I sin kritikk av en økonomisk analyse av foreldre og barn, sier den feministiske økonomen Nancy Folbre at barnet kan bli sett på som et «kjæledyr». Har vi råd, har vi tid, skal vi heller ta hytte og hund? Utgifter til skole og barnehage kan modelleres som investeringer i fremtidig kvalifisert arbeidskraft, og økonomer definerer dermed bort at det dreier seg om små menneskers livsinnhold. Barn kan også gi store mennesker et livsinnhold.

Det er en grunn til at småbarnsmødrene var de siste som gikk ut i jobb, og kvinner med barn har fremdeles kortere arbeidstid i lønnet arbeid enn jevnaldrende uten omsorgsforpliktelser. Det sterke båndet mellom foreldre og barn er noe av det dypeste og alvorligste du kan ha i livet. Det må få plass. Dessuten er småbarnsomsorgen så livsnødvendig for barnet. Du kan liksom ikke ta den litt halvveis når det passer. Psykologen Line Marie Warholm skrev i Aftenposten.no 18. oktober 2022: I småbarnslivet er det ikke noe som heter kvalitetstid. Det er kvantitet som teller. Tenk om hun har rett?

Småbarnsomsorg, pass og pleie, lek og opplæring, er ressurskrevende virksomhet. I første rekke kreves mye arbeidskraft. Men også selve barnehagen koster store penger. Aftenposten.no hadde 12. november 2022 ett oppslag om planene for en gigantbarnehage på Carl Berners plass. 1,1 milliard kroner skulle ombyggingen koste, 20 avdelinger, stort lekeområde, og bydelshus. Jeg har ikke klare tall på hva en barnehageplass koster, ofte er bygninger og administrasjon plassert i andre deler av kommuneregnskapet. Men vi kan tenke ut fra realøkonomien, hvilke ressurser skal til for å lage omsorg? Er det mer rasjonelt?

Får vi stordriftsfordeler av å samle barn i barnehager og slik frigjøre foreldrenes tid til annet arbeid?

Ja, en viss spesialisering- og rasjonaliseringsgevinst får vi. Nå er malen for voksentetthet i småbarnsavdelingene blitt tre barn pr heltidsansatt. Det er ikke langt fra hvordan det kan være i en familie.

Barneomsorg i hjemmet sparer en del andre kostnader. Hjemmet er jo der, man sparer opptaksregler og korresponadanse og anbud på ansettelse av vaskehjelp og administrasjon av måltider. Man sparer tid og kostnader til å hente og levere. Kanskje har man spart en hel buss? Og så er spørsmålet, hvem er det som betaler, hvem bærer kostnadene?

Det ville ikke koste samfunnet mye å gi foreldrene til ettåringene lenger permisjon med lønn når vi ser hvilke ressurser barnehagene trekker. Det kommer jo andre momenter i tillegg, hvor godt man trives med jobb kontra hjemmetilværelse, praktiske muligheter, kvaliteten på omsorgen begge steder, barnets behov, og disse momentene kan trekke i ulike retninger.

Når jeg snakker med folk om dette og sier det som er min oppfatning, nemlig at det ville være best for ettåringene om de fikk vente et halvt år med barnehage, og at vi burde gjøre dette mulig for familiene, får jeg alltid samme svar: nei, det må vi ikke gjøre, for da er det mor som blir hjemme. Likestilling er viktigere enn småbarns livskvalitet.

Likevel, kullkastingen av småbarns hverdagsliv den siste generasjonen – fra å vokse opp hjemme hos mor til å ha lange dager i barnehage – har vel ikke egentlig vært noen målsetting med familiepolitikken?  Hvis hensynet til barnet var det viktigste hadde institusjoner og økonomiske rammer for familiene sannsynligvis vært annerledes.

Teksten er basert på et manuskript til Kvinneuniversitetet Oslo og Norden sin møteserie om feministisk økonomi, tirsdag 15. november 2022 på Deichman Bjørvika

Kan vi regne oss frem til idéhistorien?

Om Marx sitt liv og virke i parallelle universer

For en liten tid tilbake ble artikkelen «The Mainstreaming of Marx: Measuring the Effect of the Russian Revolution on Karl Marx’s Influence» publisert i the Journal of Political Economy (JPE). To økonomer ønsket å undersøke hvilken effekt fremveksten av Sovjetunionen hadde hatt på Karl Marx sin akademiske status. Ved å telle antall siteringer av Marx i et stort utvalg betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner, kunne de måle et klart opprykk etter oktoberrevolusjonen i 1917.

Måten de avdekket den kausale effekten fra revolusjonen til Marx’ popularitet var å bruke en såkalt syntetisk kontroll metode. Metoden består i å konstruere en kontrafaktisk størrelse basert på datagenererte prosesser. I dette tilfellet vil det si å lage en «syntetisk Marx», som er en tenkt utgave av Marx som aldri ble populær i Sovjetunionen etter revolusjonen. Denne «syntetiske Marx» var et vektet gjennomsnitt av andre tenkere og forfattere som hadde publiseringstall som lignet den ekte Marx sine siteringstall før 1917. Ved å sammenligne den faktiske og den syntetiske Marx’ siteringstrender etter 1917 kunne man klart se at, mens den faktiske Marx sine siteringer skjøt i været, var det ikke en nevneverdig endring i siteringene til den syntetiske Marx. En kausal sammenheng kunne trekkes fra Oktoberrevolusjon og kommunismens frammarsj i øst, til Marx sin innflytelse over den intellektuelle verden.

Artikkelen ble gjenstand for flere kritiske bemerkninger. Flere poengterte at denne syntetiske Marx, som blant annet besto av 10 prosent Oscar Wilde, et par prosent Abraham Lincoln og 63 prosent Lassalle, neppe var en troverdig kontrafaktisk. Andre poengterte at Marx var verdens fjortende mest siterte navn i 1916, og dermed allerede svært betydningsfull før revolusjonen.

Det er likevel større prinsipielle spørsmål som bør stilles om metoden som Magness og Makovi lener seg på. Er det i det heletatt meningsfullt å snakke om en kontrafaktisk verden der den russiske revolusjonen aldri forekom, og trekke paralleller til vår egen virkelighet? En slik øvelse beror på en viktig forutsetning som økonomer benytter seg av i nesten alt sitt arbeid: ceteris paribus, eller «alt annet likt».  Artikkelen om den syntetiske Marx ber oss se for oss en verden der en av de største historiske begivenhetene i det forrige århundret aldri forekom, men som ellers er helt lik vår egen. Det er rimelig å anta at en verden uten den russiske revolusjon ville sett annerledes ut, på så utallige mange måter, at øvelsen å holde alt annet likt blir umulig.

Når økonomer begir seg ut på slike tolkninger av det historiske forløp i en alternativ virkelighet, bør man gå frem med den største varsomhet. I histografien kalles denne typen metode for kontrafaktisk historie. Problemet med en slik kontrafaktisk spekulasjon, er nettopp at det øyeblikket man åpner opp for en alternativ virkelighet kan absolutt alt skje, og det er naturlig å tenke at det er andre ting enn Marx’ siteringstall som vil være ugjenkjennelige.

Et annet problem er hvilken tolkning som legges i resultatene i artikkelen. Forfatterne bruker sine statistisk robuste funn til å trekke noen sterke konklusjoner om Marx sin akademiske status. Ettersom Marx’ popularitet blant akademikere – ifølge forfatterne – i stor grad hadde sitt opphav i Sovjetunionens fremmarsj, bør også hans intellektuelle bidrag leses i lys av de tragiske konsekvensene som det totalitære kommunistregimet medførte. Som de selv skriver:

“While much of the discussion emanating from the bicentennial of Marx’s birth sought to separate the discussion of his modern relevance from the brutal totalitarian track record of twentieth-century communism, the elevation of Marx’s stature provided by the most significant communist political event of the same period illustrates that the two cannot be easily separated”

Akkurat hva det betyr at disse to tingene ikke enkelt kan separeres er ikke åpenbart. Bør Marx ta skylden for det politiske prosjektet som fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen, 34 år etter hans død? Bør man føle en form for skam om man aksepterer noe av Marx sin argumentasjon? Kan man virkelige ikke koble diskusjonen om arbeidsverditeorien fra Stalins forfølgelseskampanjer og politiske massehenrettelser?

Det er også et teoretisk vakuum i artikkelen til Magness og Makovi. De fremsetter ingen teori om hvordan akademia absorberer ideer. De peker på at Marx sin popularitet først og fremst er et produkt av kommunistisk propaganda. Hvorfor og hvordan store deler av samfunnsvitenskapen og humaniora falt for propagandaen blir ikke drøftet. Har Marx lurt seg inn i akademikeres bevissthet, mens andre tenkere har fått sin plass på hederlig vis? De nevner på et tidspunkt at lesningen av Marx ble viktig for å undersøke den kommunistiske fremmarsjen i øst. Det er likevel en lang vei fra denne observasjonen, til det de selv hevder er dagens enorme innflytelsen av marxistisk teori innen en rekke fagdisipliner. Fraværet av teori er spesielt betenkelig når det eksisterer enorme forskningsfelt, vitenskapssosiologi og vitenskapsfilosofi, som nettopp undersøker hvordan ulike kunnskapsregimer vinner sin plass blant akademikere og forplanter seg i samfunnet for øvrig. Ingen slike disipliner blir trukket på. Det eneste vi kan konkludere med etter å ha lest artikkelen til Magness og Makovi, er at antall siteringer av Marx steg i årene etter 1917.

At det blir skrevet en økonomisk artikkel med tvilsom metode og dårlig argumenter er i seg selv ingen tragedie. Det er verre at artikkelen ble publisert i JPE, en av de mest prestisjetunge fagfellevurderte tidsskriftene innen økonomi. Det tyder på at forvaltningen av historisk og idéhistorisk materiale blant akademiske økonomer kan bli mye bedre. Historiske metoder kan ikke erstattes av kvantitative metoder. Tvert imot tyder denne artikkelens innpass i JPE på at det er et umiddelbart behov for å heve de humanistiske disiplinene status blant økonomer, og ikke minst økonomistudenter.

Skrevet av: Daniel Fullman

Stillingsutlysning: Rekrutterings- og medlemsansvarlig i Rethinking Economics Norge (20 prosent)

Er du en økonomistudent med en kritisk brodd? Brenner du for faget, men føler at studiet ikke lever helt opp til forventningene dine? Ønsker du  å få unik arbeidserfaring fra organisasjonslivet og reformere økonomiutdanningen? Da passer du perfekt som Rethinking Economics Norges nye organisasjons- og rekrutteringsansvarlige. 

Rethinking Economics Norge jobber for et større mangfold av ideer og metoder i utdanningen av samfunnsøkonomer. I tillegg er vi en premissleverandør for god og kritisk debatt om økonomiske spørsmål i offentligheten. 

I dag har organisasjonen ingen ansatte og baseres på frivillig arbeid. Dette medfører at vi ikke har så mye arbeidskapasitet som vi skulle ønske. Vi skulle gjerne ha startet lokallag på alle læresteder som tilbyr økonomiutdanning, arrangert flere møter, seminarer og konferanser, og involvert flere av medlemmene våre i arbeidet. Alt dette krever tid og ressurser.

Rethinking Economics Norge ser etter en initiativrik student som vår nye organisasjons- og rekrutteringsansvarlig. 

For å få mer ut av potensialet til Rethinking Economics, behøver vi en studentansatt. Det er her du kommer inn i bildet. Du vil jobbe som en utadrettet verver, som hjelper oss å bygge organisasjonen videre. I tillegg vil du få en sentral stilling som ansvarlig for forvaltningen av Rethinking Economics’ medlemsregister.

Arbeidsoppgavene er varierte, men vil blant annet inkludere:

  • Lede vervekampanjer for organisasjonen
  • Arrangere eventer i regi av Rethinking Economics Norge
  • Besøke ulike universiteter i Norge for å bygge og styrke lokallag
  • Være i kontakt med bedrifter og andre aktører som Rethinking Economics Norge samarbeider med

Vi kan tilby:

  • Konkurransedyktig lønn
  • Reise til lokallag i hele Norge
  • Fleksibel arbeidstid
  • Et stort nettverk av fagøkonomer innen offentlig, privat og ideell sektor

Vi ser etter deg som studerer økonomi på bachelor- eller masternivå, som jobber selvstendig og har et brennende ønske om å forbedre økonomifaget. 

For å søke, send CV og søknadstekst til: rethinkingnorge@gmail.com

Søknadsfrist: 4. januar

Tiltredelse: Så snart som mulig, etter avtale

Har du spørsmål om stilling, ta kontakt med Daniel Fullman:

fullman.daniel@gmail.com

+47 412 13 343

Vi gleder oss til å høre fra deg!

Kees Klomp: Eksistensiell økonomi

– Vi er på randen av å se en ny økonomisk skole, som jeg kaller for eksistensiell økonomi. 

Foran meg sitter trebarnsfaren, buddhisten og klimaaktivisten Kees Klomp. Vi er i foajeen til Clarion Hub, hvor investorer, akademikere, bærekraftskonsulenter og businessfolk er samlet under S-Hub sin sjette konferanse om bærekraftige investeringer

Klomp er også forretningskonsulenten, forfatteren og forskeren som én time tidligere oppfordret storsalen til å “investere i motvekst, heller enn vekst”. 

– Det var noen paffe fjes i salen, men jeg så også noen smil, humrer han mildt. 

Et av de smilene var motvekst- entusiastiske meg. Selv kjenner jeg Klomp som medredaktøren av boken Thrive – Fundamentals for a new Economy. Da jeg dagen før så navnelappen klistret til brystet hans, kunne jeg ikke dy meg. Jeg brast ut i ros, og fikk lurt til meg et “intervju jeg ikke helt vet hva skal bli til”. Med ett var boken Thrive blitt enda mer levende.

 I Thrive har Klomp og medredaktør Shinta Osterwald samlet 24 essayer med ulike perspektiver på hvordan vi kan forstå og forme en økonomi som setter menneskelig og økologisk velvære i sentrum. Boken fronter perspektiver som buddhistisk økonomi, økofeministisk økonomi, overflodsøkonomi, urbefolkningsøkonomi, motvekst og alternative pengesystemer. En frydefull lesning for en alternativ-økonomi-junkie som meg selv!

– Det de økonomiske tankene i boken har til felles, er at de er alle er sentrert rundt livet. Jeg tenker at de er alle representerer en post-økonomi, forteller Klomp om boken.

Thrive er grunnlaget som har inspirert Klomp til å forme det han beskriver som en ny økonomisk skole, eksistensiell økonomi.

– Hovedfokuset i forskningsarbeidet mitt står parallelt med Rethinking Economics (RE) sitt fantastiske arbeid. Du vet, vi må endre økonomiutdanningssystemet – nå! Jeg er stor tilhenger av en pluralistisk tilnærming til hvordan vi kan forstå og forme fremtidens økonomi, sier Klomp engasjert.

Jeg må her meddele at det var Klomp sitt kjennskap til RE som ga meg motet til å be om et intervju. Han er tydeligvis en tett støttespiller av studentene: Før vi satte oss ned for å snakke, tok han fram telefonen for å sende en selfie av oss til RE-engasjerte i Rotterdam.

Ah, grenseløse fellesskap er vakkert. Nå, ja. Tilbake til Klomp om eksistensiell økonomi:

– Jeg tror vi kan lære mye av motvekst, men jeg tror ikke motvekst har alle svarene. Vi kan også lære mye fra Buddhistisk økonomi, spesielt fra deres perspektiver om tilstrekkelighet, men igjen så omfavner heller ikke dét alle svarene. I eksistensiell økonomi brukes alle mulige forskjellige elementer for ulike problemstillinger.

Så det er en måte å overskride de forskjellige økonomiske tankene på? I stedet for å velge én retning, så ser man mulighetene og egenskapene i flere?

– Akkurat! Kate Raworth er eksempelvis blitt veldig kjent for sin smultringøkonomi, men utfordringen er at mange behandler denne modellen som en metode. Jeg elsker Kate, men som du har lest i Thrive, så er det ganske mange folk der ute med viktige perspektiver. Jeg synes vi skal ta de i betraktning.

I kjernen av eksistensiell økonomi ligger en sammenflettet tilnærming. Her behandles ikke økonomien som innflettet i naturen, men sammenflettet til alt liv. Livet presenteres ikke i sentrum av økonomien som den ultimate mening, men som den eneste mening, ifølge Klomp. Retorikken på konferansen underbygger hvor separerte vi er:

– Du har sett hvor villige vi er til å rapportere og måle ting, så lenge det “ikke er i veien for business”. Det er derfor jeg bruker uttrykket eksistensiell, fordi det krever et fundamentalt nytt forhold mellom oss og den levende verden, sier Klomp.

Ved instituttet i Rotterdam har Klomp og teamet har gjort forskning som viser at den eneste måten å endre folks oppførsel på, er å endre deres væremåte. Vi vet kognitivt hva som skjer og hva vi må gjøre. Det som hindrer folk fra å endre seg er at man ikke føler seg tilknyttet. Det har ingenting å gjøre med kognisjon å gjøre, men erfaringer. 

Erfarer vi egentlig livet vi lever? 

– Vestlig, moderne livsstil har drept vår følelse av tilhørighet og ekte erfaring av livet. Dette har distansert oss fra oss selv, hverandre og naturen. Mange av urbefolkningene har svarene – de vet hvordan å leve i nært forhold med naturen, derfor har vi inkludert deres stemme i boken vår, deler Klomp.

Språket som brukes i dag er veldig menneskesentrert, i motsetning til språkstilen til mange av bidragsyterne i Thrive, som for eksempel et av mine favorittbidrag: Robin Wall Kimmerer sitt essay om overflodsøkonomi. Det hinter litt til dypøkologi. Kan man kalle eksistensiell økonomi en form for “dyp- økonomi”.

– Ja! Arne Næss er en av mine store helter, og i boken min om eksistensiell økonomi snakker jeg masse om han og hans livsfilosofi. Jeg kaller det nettopp for dyp- økonomi. For her ligger store deler av problemet: Livsstilen vi lever i dag er basert på overfladiskhet. Det er sentrert rundt å konsumere, produsere, skape penger og suksess. Dersom man ikke tenker over hvorfor, så får vi aldri svarene.

På dette tidspunktet må jeg ærlig innrømme at jeg er påvirket av en eller annen form for bekreftelsestendens. Ordene til Klomp kiler i kroppen min, mye fordi han setter ord på tanker som allerede surrer i meg. Men også fordi han har en væremåte som fyller rommet; den overdødige foajeen kjennes mye mer menneskelig i selskap med Klomp.

Klomp snakker med hjertet mens han fremmer at vi trenger en økonomi som bruker nettopp hjertet, ikke bare hjernen. Han er et vandrende eksempel på hva vårt travle og separerte samfunn trenger mer av: ekte tilstedeværelse og tilknytning.

– Hva som mangler er følelsen av interbeing. Om vi ikke føler oss tilknyttet til folk, hvorfor skal vi bry oss? Om du evner å relatere deg til andre mennesker, så er du bundet til å bry deg, akkurat som med familie.

Dine tanker minner meg om et sitat av Rachel Carson, moren til dypøkologi: «Dersom fakta er frøene som senere produserer kunnskap og visdom, så er følelser og sanseinntrykk den fertile jorda frøene trenger for å gro».

– Vakkert, kan du sende meg det?

Selvsagt.

– Jeg er ikke her for å kritisere folk, men jeg tror du er enig i hvor viktig deres (Rethinking Economics) arbeid er etter disse to seminardagene. Jeg mener, majoriteten av samtalene har som utgangspunkt i at vi er veldig fornøyde med oss selv – og hvordan i pokker kan vi være det?

Spør du meg, så spør jeg deg.

– Den stygge sannhetener at framtiden til dere unge ser virkelig, virkelig dyster ut. Det skjærer i hjertet mitt å si det, for jeg har selv tre barn. Jeg tror noe av det største man kan oppnå som forelder, er å kunne ligge ved dødsleiet med en betryggende følelse om at barna vil være trygge uten deg, sier Klomp med en vibrerende stemme.

– Uansett hvor hardt jeg jobber, så vet jeg at jeg vil dø bekymret – ikke fordi jeg er et sabla nervevrak, men fordi en trygg fremtid for de unge er så fjern. Det er så vondt å tenke på, og når jeg ser på gutten min på åtte, blir jeg ofte bekymret. Men jeg blir også drevet – han er min største driver for å gjøre aktivisme.

Klomp i halsen.

Skrevet av: Anna Nordahl Carlsen

De illusoriske klimagassutslippene

Denne teksten er første bidrag til den splitter nye Mangfoldsbloggen. I Mangfoldsbloggen inviterer vi medlemmer og følgere til å dele sine tekster med omverden.

Skrevet av: Thomas Røkas
Lenke til hele masteroppgaven finner du her.

Det går trend i å utforme ambisiøse klimamål, enten det gjelder for bedrifter, organisasjoner, kommuner eller nasjoner. Nylig annonserte Oljefondet at alle selskapene de investerer i skal være netto-nullutslipp innen 2050. I samarbeid med EU har Norge høynet sine ambisjoner om klimakutt opp mot 55% innen 2030, og 95% innen 2050 sammenlignet med nivået i 1990. 

Slike mål ser flotte ut på papiret, men maskerer historiske utslipp og neglisjerer spørsmålet angående hvem som har ansvar for å kutte på veien mot et globalt nullutslippssamfunn. Skal vi ha en rimelig sjanse til å begrense oppvarmingen til 1.5 eller 2 grader, må vi på alvor begynne å snakke om fordelingen av det gjenværende karbonbudsjettet. Et initiativ som burde komme fra rike og ressurstunge økonomier som Norge.

Norsk økonomi i et smultring-perspektiv

I masteroppgaven min bruker jeg smultring-økonomi (Raworth, 2017) som rammeverk for å definere en bærekraftig og rettferdig norsk økonomi. Smultringen illustrerer et bærekraftig handlingsrom for økonomien som sikrer menneskelig velferd innenfor planetens tålegrenser (Figur 1). Dette handlingsrommet er definert av økologiske og sosiale tålegrenser (ytre og indre sirkel av figuren) som forhindrer samfunnet å overskride vippepunkter i naturen, samt oppfyller alle menneskers grunnleggende behov og rettigheter etter ambisjonene i Bærekraftsmålene. 

Smultringen henter inspirasjon fra teorier innenfor fagfelter som feministisk-, økologisk-, og institusjonell økonomi – fagfelter som supplerer den dominerende økonomiforståelsen i dag basert på nyklassiske teorimodeller. Blant annet utfordrer smultringmodellen paradigmet om at økonomisk vekst er en forutsetning for utvikling. I stedet for å ha vekst som et mål i seg selv, burde heller økonomien brukes som en drivkraft til å oppfylle essensielle samfunnsmål synlig i smultringen.

Figur 2. Utslipp (CO2 ekvivalenter, i millioner tonn) fra norsk økonomi for 2020, kalkulert ut i fra ulike fordelingsmetodikker.
Kilde: Raworth, 2017. Illustrasjon: Hilde Lorentzen https://www.spireorg.no/nyheter/hvor-kan-smultringen-ta-oss  

I oppgaven min forsøker jeg å gjøre smultring-rammeverket relevant for en norsk kontekst og konkret for nasjonale beslutningstakere gjennom en nedenfra-opp tilnærming. En del av arbeidet inkluderte å nedskalere og definere et rettferdig norsk klimabudsjett. I etterkant har jeg forstått at budsjettering og regnskapsføring av klimagasser er en komplisert og potensielt kreativ øvelse som kan resultere i vidt forskjellige utfall avhengig av hvilke prinsipper som legges til grunn. I dag er den standardiserte måten å kalkulere klimagasser på gjennom territoriale utslipp. Dette er utslipp som forekommer innenfor et lands grenser, og det er for slike utslipp Norge og andre land setter klimamål etter konsensus i FN. I 2020 tilsvarte slike utslipp 49.3 millioner tonn CO2 ekvivalenter (Mt CO2e) for Norge.

Det finnes derimot andre metoder å kalkulere klimagasser på, dog disse har fått langt mindre oppmerksomhet. For eksempel kan utslipp fra norsk næringsvirksomhet utenfor landegrensene også inkluderes, slik som internasjonal luft- og sjøfart. Et slikt regnskap over økonomisk aktivitet tilsvarte 66.4 Mt CO2e for Norge i 2020. En annen metode som har fått noe mer fokus de seneste årene er såkalte forbruksbaserte utslipp. Disse tilsvarte 89.1 Mt CO2e i 2020. Her kalkuleres klimagassene som forårsakes av varer og tjenester gjennom hele forsyningskjeden, fra utvinning til butikkhyllen, og kvitteres til landet som etterspør varen eller tjenesten. En fjerde metode som så vidt har sett dagslys, men som kanskje fortjener mer søkelys for karbonbaserte økonomier, er såkalte utvinningsbaserte utslipp. Her kalkuleres klimagassene som er innebygd i de fossile brenslene som blir utvunnet, og kvitteres på landet som utvinner og som regel tjener på disse ressursene. Av de fire ovennevnte metodene, har Norge utvilsomt de høyeste utslippene relatert til et utvinningsbasert klimaregnskap[1], med 457.5 Mt CO2e for 2020 (Figur 2).

Figur 2. Utslipp (CO2 ekvivalenter, i millioner tonn) fra norsk økonomi for 2020, kalkulert ut i fra ulike fordelingsmetodikker.

Datakilder: Statistisk Sentralbyrå (territoriale utslipp og økonomisk aktivitet), Eora MRIO https://worldmrio.com/  (forbruksbaserte), Andrew, 2021 (utvinningsbaserte).

Det urettferdige klimagassregnskapet

Det er for øvrig kun de territoriale utslippene som gjør seg gjeldende i norsk og internasjonal klimapolitikk. Et annet slående element i klimapolitikken anført av globale aktører som UNFCCC, og rike medlemsland som Norge, er at klimagassutslipp regnes kun etter årlige estimater. Et ambisiøst klimamål for år X (f.eks., 2050) måles i prosentvis reduksjon sammenlignet med en historisk tilstand i år Y (f.eks., 1990). Utslippene som oppstår mellom slike referanseår er utelatt fra kalkylen. Ved å utelate kumulerte utslipp fraskrives nasjoners og andre aktørers historiske utslipp, noe som gjør det umulig å vurdere ansvarsbyrden for fremtidige utslippsreduksjoner. Det gjør det umulig å vurdere hva som innebærer en rettferdig fordeling av det gjenværende karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 eller 2 grader. 

I oppgaven min ønsket jeg å inkludere slike «utelatte» utslipp ved å beregne kumulerte klimagassregnskap for Norge. Jeg ønsket også å beregne Norges rettferdige andel av det globale klimagassbudsjettet, basert på prinsippet om at alle verdens innbyggere har rett til en lik andel av klimagassene, på tvers av generasjoner. Hvis vi går ut ifra et referanseår i 1990 (pga., tilgjengelig data), og en ambisjon om klimanøytralitet i 2055, tilsvarer Norges budsjett 1 129 Mt CO2e, basert på befolkningsfremskrivninger. Dette kan virke som et høyt tall når vi sammenligner det med Norges (territoriale) utslipp i 2020 på 49.3 Mt CO2e. Men når en inkluderer kumulerte utslipp fra 1990 og fram til i dag viser det seg at Norge allerede har overskredet budsjettet med 47%.

Hva betyr dette? Jo, det betyr at hvis Norge skal respektere sin rettferdige andel av det globale karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 grader, trengs negative årlige utslipp fram mot 2055. Mer nøyaktig trenger Norge å fange opp nærmere 38 Mt CO2e årlig fram til 2055, i tillegg til å kompensere for alle pre net-null utslipp. Hvis en kalkulerer de kumulerte utslippene relatert til norsk økonomisk aktivitet, og for forbruks- og utvinningsbaserte utslipp, viser overskridelsene seg å være enda større (Figur 3). For eksempel, hvis et utvinningsbasert regnskap legges til grunn, overskrider Norge sin rettferdige andel med 1257%.

Figur 3. Kumulerte utslipp (CO2 ekvivalenter, i millioner tonn) mellom 1990 og 2020, kalkulert ut i fra ulike fordelingsmetodikker. Den røde linjen representerer Norges rettferdige andel av det globale karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 grader.
Datakilder: Statistisk Sentralbyrå (territoriale utslipp og økonomisk aktivitet), Eora MRIO https://worldmrio.com/  (forbruksbaserte), Andrew, 2021 (utvinningsbaserte).

Den manglende moralpolitikken  

Det er nok kanskje ikke tilfeldig at det er territoriale utslipp som er den internasjonale revisjonsstandarden. Det er godt kjent at rike land sender store og ressurssterke delegasjoner til klimatoppmøter, mens utviklingsland som regel stiller med langt færre ressurser og maktmidler rundt forhandlingsbordet. Vi vet at utviklede land har flagget ut store deler av sin vareproduksjon til utviklingsland de siste tiårene, og er i stor grad avhengig av import for sine forbruksvarer, enten det er snakk om tekstiler, elektriske biler eller eksotiske frukter. I praksis innebærer dagens politikk at utviklingsland kvitterer for klimagassene som forårsakes av utvikledes lands forbruksvaner. At en el-bil i dag ankommer Norge «klimanøytral» og blir en del av en voksende «utslippsfri bilpark», er beskrivende for hvor beleilig territorial regnskapsføring slår ut for Norge.

Det store bildet gjør seg nemlig synlig; historisk har utviklede land hatt betydelig større påvirkning på klimaet enn utviklingsland. Av utslippene som har bidratt til å overskrive klimaets tålegrense, kan 92% tilskrives land i det globale Nord (Hickel, 2020). Og hvis dagens utvikling fortsetter, vil klimaavtrykkene blant de rikeste og fattigste segmentene av verdensbefolkningen variere etter ekstreme proporsjoner, hvor de rikeste vil forurense flere titalls ganger mer enn de fattigste (Gore m.fl., 2021).

Det er med andre ord det rikeste segmentet av verdensbefolkningen som har et klart større ansvar for klimakrisen som utfolder seg. Samtidig oppfordrer Paris-avtalen alle medlemsland å melde inn ambisiøse reduksjonsmål, imens utslipp skal rapporteres gjennom u-kumulerte og territoriale regnskap. Etiske vurderinger av hvordan de gjenværende utslippene skal allokeres er praktisk talt fraværende – et hån mot utviklingsland som har bidratt minimalt til den globale oppvarmingen så langt. I stedet for å kunne bruke en del av det resterende globale karbonbudsjettet til å bygge opp fundamentale institusjoner og provisjonssystemer hva gjelder helse, utdanning, vann og energi osv., blir altså utviklingsland oppfordret til å kutte klimagasser på lik linje med land som allerede har fått mulighet til å utvikle seg.  

Et spørsmål blir stående igjen understreket: er dette rettferdig?

En mer rettferdig klimapolitikk

Ettersom rike og ressurstunge aktører har et ekstra stort ansvar for klimakrisen vi står i, har disse også et ekstra stort ansvar for å fremme politikk og løsninger til problemet. Dette impliserer også Norge. Jeg mener at vi som samfunn må se oss selv i speilet, og kreve en mer rettferdig klimapolitik. 

Kreve at de utslippene som har vært med på å bygge velferden vår de seneste tiårene inkluderes i våre egne klimaregnskaper gjennom kumulerte utslippsdata. Kreve at klimagassene som forårsakes av de varer og tjenester vi etterspør fra andre land settes på vår egen utslippskonto. Kreve at ambisiøse klimamål reflekterer ansvars- og fordelingsbyrden av globale utslipp, og ikke behandles som historieløse stillbilder på tvers av tid og sted. 

Slik kan vi legge til rette for en seriøs og transparent klimadebatt som belyser problematikken rundt illusoriske klimagassutslipp. Og virke som et første steg mot en klimakonsensus basert på rettferdighet og solidaritet. Essensielle verdier som må være fundamentet i politikken som skal løse klimakrisen. 

Tekst skrevet av Thomas Røkås, uteksaminert masterstudent i International Environmental Studies (NMBU).

Referanser:
Andrew, R. (2021, September 1). Norway`s emissions exports. Robbie Andrew. https://folk.universitetetioslo.no/roberan/t/export_emissions.shtml

Erickson, P., & Lazarus, M. (2013). Accounting for greenhouse gas emissions associated with the supply of fossil fuels (Discussion Brief). Seattle: Stockholm Environment Institute. Retrieved from: https://www.jstor.org/stable/resrep00382?seq=1

Gore, T., Ghosh, E., Nazareth, A., Kartha, S., & Dabi, N. (2021). Carbon inequality in 2030: Per capita consumption emissions and the 1.5 ⁰C goal. Institute for European Environmental Policy, Oxfam. DOI: 10.21201/2021.8274

Hickel, J. (2020). Quantifying national responsibility for climate breakdown: an equality-based attribution approach for carbon dioxide emissions in excess of the planetary boundary. The Lancet Planetary Health, 4(9), e399-e404. https://doi.org/10.1016/S2542-5196(20)30196-0

Raworth, K. (2017). Doughnut Economics. Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist.  London: Penguin Random House

Mangfoldsbloggen

Vil du være med å bidra til spredning av økonomiske tanker og ideer?

Nettopp levert masteren, eller skal du snart levere? Kanskje har du skrevet om et tema flere folk burde lære om i forbindelse med en skoleoppgave som nå er fordøyd av professor og kompostert til en karakter? Sitter du inne med en tanke du ønsker å bearbeide på tastaturet?

Del det med verden!

Rethinking Economics ønsker å spre tanker og ideer fra «vårt utvidede økosystem». Derfor setter vi av nettsideplass til bidrag fra våre følgere og medlemmer i «Mangfoldsbloggen». 

Som bidragsyter er du med på å øke mangfoldet i økonomisk tenkning, og alle bidrag mottas med stor takknemlighet!

Noen retningslinjer :

–  Skriv sjargongfritt; teksten burde være forståelig for ikke-økonomer. Bruk gjerne humor/metaforer/historiefortelling.

– Skriv konsist og spisset om noe du ønsker å formidle.  For eksempel et snodig funn fra masteroppgaven din.

–  Artikkelen/essayet kan gjerne handle om en aktuell problemstilling i samfunnet/økonomien, og diskutere løsninger til problemstillingen.

–  Teksten trenger ikke være basert på masteren din, så lenge den reflekterer og fremmer noen av Rethinking Economics kjerneverdier som mangfold i økonomisk tenkning og/eller lettfattlig formidling av økonomiske spørsmål. 

–  Teksten kan ikke være partipolitisk fundert.

–  Klarer du å formidle deg med få ord? Prima! Artikkelen bør være på omlag 700 ord og kan ikke overskrive 1200. Vi er fleksible dersom temaet er stort og bredt.

–  Dersom du refererer til kilder som folk burde sjekke ut, bruk gjerne kildehenvisning

– Innlegget/artikkelen sendes til rethinkingnorge@gmail.com, og du får tilbakemelding ila fem dager.

Framtidsøkonomien må fremme mangfold

Skrevet av: Anna Nordahl Carlsen

Denne høsten inviterer Rethinking Economics til møterekken Framtidsøkonomien, en serie med samtaler som gir deg innblikk i viktige diskusjoner innenfor bærekraftig økonomi. I samarbeid med Deichman Grünerløkka, arrangerer vi samtaler rundt en rekke ulike økonomiske perspektiver på hvordan vi kan skape en økonomi som fungerer innenfor planetens tålegrenser. Sammen skal vi høste inn pluralistiske tanker!

Mangfold = motstandsdyktig

Pluralisme betyr mangfold, og er det motsatte av ensretting. I det minste så betyr mangfold «mer enn én». I økologien er det etablert at en mangfoldig natur er en sunn natur. Eller en rik – effektiv – maksimerende, natur – som økonomene kanskje ville ha kalt det.

Likeledes som i økologien, mener Rethinking Economics at en mangfoldig økonomi er mer motstandsdyktig enn en økonomi om kun fremmer én måte å tenke på. Dette er tilfellet ved de fleste økonomiske læresteder, hvor nyklassisk teori – også kalt mainstream økonomi, råder monopol.

I en motstandsdyktig økonomi lever ulike teorier og tankesett i en sunn symbiose med rom for å bryte med og bygge på hverandre. I en robust økonomi komposteres gamle tanker, slik at nye får spire fram og gi liv til modeller som er tilpasset et økosystem i stadig endring.

I en robust økonomi komposteres gamle tanker, slik at nye får spire fram

Spørsmålet er ikke lenger om systemet endrer seg, men hvordan vi som samfunn velger å tilpasse oss i samsvar med endringene. Da må vi tilpasse vår økonomiske tenkning. I veien mot en mangfoldig fremtidsøkonomi, jobber vi i Rethinking blant annet med å bryte hegemoniet til nyklassisk økonomisk teori ved å fremme flere teorier.  

Cambridge-økonomen Ha-Joon Chang forklarer det lekent og lekkert: «Det er forferdelig at studenter blir lært at det bare finnes én smak av iskrem, når det finnes ni eller ti ulike. La dem i det minste smake på alle sammen, og hvis de konkluderer med at nyklassisk er best, så får så være. Men man må i det minste fortelle dem at det finnes mange andre typer teorier, dllers er man som Nord-Korea, hvor folk ikke blir fortalt at det finnes andre typer samfunn fordi informasjonen er blokkert».

Uten at vi skal gå altfor dypt inn på problemene ved Nord-Koreansk økonomi – unnskyld, jeg mener nyklassisk teori, så er det tydelig at den økonomiske iskremen vi har valgt å overspise av, er en usunn variant. Vi har nedarvet et økonomisk system som tærer på livsgrunnlaget vårt fordi naturen alltid trekker det korteste strået. Det er et system som leder til enorme ulikhet – mellom fattige og rik, mellom nord og sør, mellom mennesker og ikke-mennesker. Deler av problemet ligger i et monokultivert økonomistudie.

Ikke vær som Nord-Korea. Men ikke vær som Norge heller, om målet er å holde seg innenfor de planetære og de sosiale begrensningene? Faktisk er det ingen land som klarer å holde seg trygt innenfor de sosiale bærekraftsmålene og planetens egne begrensninger.

Vi trenger å tenke annerledes rundt økonomien. Men vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt for å hente inspirasjon. Så hva er alternativene til det dominerende mainstreamet? Når det kommer til økonomisk teori, så finnes det faktisk flere enn én, det eksisterer allerede et mangfold.

Økonomistudenter blir sjeldent (les: nærmest aldri) fortalt at ved siden av nyklassisk teori, finnes det feministisk økonomi, marxistisk økonomi, økologisk økonomi, institusjonell økonomi og moderne pengeteori m.m.

En av motivasjonene bak boken «Økonomisk Tenkning» og samtalerekken Framtidsøkonomien, er å bringe disse teoriene fram, i håp om å katalysere nye tanker hos leser og lytter.

Framtidsøkonomien MÅ fremme flere måter å tenke på; læresteder som utdanner framtidens økonomer MÅ fremme mer enn én økonomisk teori. En økonomiutdanning som velger monokultur foran mangfold er en ulevende én. Fordi, som ordtaket sier: «Hvis alle tenker likt, tenker ingen».

Sees på Deichmanske!

Framtidsøkonomien utover høsten – hold av datoene:
Evolusjonær økonomi med Erik Reinert:  Hvordan legge til rette for grønn innovasjon og skaperkraft? 

21. September kl 19:00 – 20:30  Mer info her

Post- keynesiansk økonomi og moderne pengeteori med Thorvald Grung Moe: Har vi råd til det grønne skiftet?
12. Oktober kl 19:00 – 20:30. Mer info her.

Institusjonell økonomi med Arild Vatn: Sammen er vi sterkere.
2. november kl 19:00 – 20:30. Mer info her

Feministisk økonomi med Iulie Aslaksen: Lykken kan ikke kjøpes.
24. november kl 19:00 – 20:30. Mer info her

Minner fra en Rethinkers drømmetur

Tekst: Kristine Eriksmoen, lokallagsleder ved RE NMBU
English version below.

Reisebrev fra Rethinking Economics International Gathering i Frankrike

Det var en gang 60 unge lovende studenter samlet seg på en Fransk gård for å diskutere de viktige tingene i livet; hvordan kan vi utfordre det nyklassiske hegemoniet i økonomifaget?

Studentene var alle rethinkers og kom fra hele verden, alle for å tilby sitt unike perspektiv på hvordan vi kan løse vår felles utfordring. Fra et lite hjørne langt oppi nord trappet jeg og min faste RE partner opp i håp om å lære noe nytt. 

I støyen av det som var flerfoldige språk ble det utvekslet sjenerte blikk og lure smil. Her kom vi alle fra forskjellige steder med ulike historier, perspektiver og privilegier. Vel innlosjert på La Bergerie de Villarceaux begynte programmet. Vi ble raskt introdusert for «one mic» og alle bidro til å etablere en kultur som rommet både trygghet og raushet. For en overveldet og angstete nordmann var det mye å ta inn over seg, men det ble fort klart at dette var en arena hvor det var plass til alle følelsene.

Først på agendaen var intet mindre enn «How to change the system». I en lek simulerte vi samfunnet og samspillet mellom ulike deler av det. Alle fikk ulike roller, men hvilke roller vi hadde var på den andre siden ukjent. Mens leken utspilte seg steg lydnivået, kaos brøt ut og regler ble brutt. Etter nærmest slåsskamp i jakten på godterier og to ødelagte plastboller endte samfunnet i noe som lignet en revolusjon, om ikke en borgerkrig. Det er underlig å tenke på at det var fra dette spillet jeg skulle ta med meg mest lærdom.

Under roligere og ordnet omstendigheter var vi gjennom uken innom lederskap, visjoner, verdier og hvordan lytte og vise empati, samt hentet inspirasjon fra tidligere sosiale bevegelser. Opplegget la vekt på å styrke de lokale gruppene i deres egne kontekstuelle utfordringer. Vi fikk en gjennomgang av historien til RE samt innsikt i pluralismens mangfold. Flere av våre deltakere delte av sin kunnskap fra egen forskning, og i regi av Economy Studies fikk vi utvikle vår eget ideelle økonomi emne, hvor vi drømte oss bort i feltarbeid og et flertall av teorier som utfordrer den nyklassiske linsen.  

Men det var da kveldene innhentet oss, og «one mic» ble til «more wine» at de virkelige verdifulle øyeblikkene fant sted. På den franske landsbygda i solnedgangens idyll fortsatte samtalene som dyrket vårt felleskap og ikke minst vennskap. På tross av våre ulikheter lå det en grunnleggende trygghet og aksept luften. Språkbarrieren hindret oss ikke i å utforske hverandres kontrastfulle liv. Det har vært interessant å lære om hverandres ulikheter og bakgrunner, og på samme tid finne at vårt mål er det samme. Ikke minst bydde kveldene på karoke, dans og speed-dating. Igjen er jeg minnet på at det fineste i livet er menneskene du møter på veien.

Etter fire dager, som på mange måter føltes som fire måneder, reiste vi omsider alle til hvert vårt. Hjem til nord med en uendelig lang «må lese liste», en banger spilleliste og påminnelsen om at verden er så mye mer enn mitt eget lille liv. Jeg sitter igjen med en haug av minner og verdifulle vennskap, og om ikke en liten sorg for at disse fine menneskene er strødd utover jorda, og ikke i byen min. Men til tross for store avstander er det fint å tenke på at vi er sammen i kampen mot nyliberalismen. Med ny giv og motivasjon er jeg klar for å ta kampen videre på universitetet mitt og være hodepine for professorer og administrasjonen. Ikke minst gleder jeg meg til å dele oppturer og nedturer med det internasjonale nettverket jeg stolt er del av. Jeg er takknemlig for opplevelsen jeg har hatt og for RE Int. som har tilrettelagt for denne samlingen.

Det kanskje viktigste jeg tar med meg er at RE handler om mye mer enn økonomifaget. At systemet som dreper planeten vår og mennesker på den, dyrkes i forelesningssaler verden over. Vårt økonomiske system er problemet, økonomifaget er bare der vi begynner å gjøre noe med det.

(Og hvis du vil at noen skal delta i revolusjonen din, er det avgjørende å forklare hvem du er, hva revolusjonen handler om og hvordan vedkommende vil få utbytte av den. Hvis ikke blir en stakkars bonde som bare prøver å sortere godteri med spisepinnene sine utrolig stresset.)

Masse kjærlighet
Kristine

Speed dating!!

RE international gathering in France – memories of a Rethinkers dream

Once upon a time 60 young and promising students gathered at a French farm to discuss the important things in life; how can we challenge the neoclassical hegemony in economy studies?

The students came from all over the world to offer their unique perspectives on how we can solve our shared challenge. From a small corner in the far north, my loyal RE partner and I showed up hoping to learn something new.  

With the background noise of what were multiple languages, shy glances and curious smiles were exchanged. Everyone came from various places with different stories, perspectives, and privileges. Once settled at La Bergerie de Villarceaux, the program began. We were quickly introduced to “one mic” and everyone contributed to establishing a culture that accommodated both security and generosity. To an overwhelmed and anxious Norwegian, it was a lot to take in, but it soon became clear that this was a space that could hold every emotion.

First on the agenda was nothing less than “How to change the system”. In a game, we simulated society and the interaction between different parts of it. Everyone was given different roles, however, our roles were not disclosed to each other. As the game unfolded, the noise level rose, chaos broke out and rules were broken. After physically fighting in the hunt for sweets and two broken plastic containers, society ended in something resembling a revolution, if not a civil war. It’s strange to think that it was from this game that I would learn the most.

During the week, under calmer and orderly circumstances, we explored leadership, visions, values, listening, and empathy as well as gathered inspiration from previous social movements. The program emphasized strengthening the local groups in their contextual challenges. We were given a review of the history of RE as well as an insight into the diversity of pluralism. Several of our participants shared knowledge from their research, and with the help of Economy Studies, we were able to develop our ideal economics subject where we dreamed ourselves away in fieldwork and a majority of theories that challenge the neoclassical lens.

However, it was when the evenings caught up with us, and “one mic” turned into “more wine” that the truly valuable moments took place. The conversations that cultivated our community and friendship continued with the French countryside and idyllic sunsets as a backdrop. Despite our differences, there was a basic sense of security and acceptance in the air. The language barrier did not prevent us from exploring each other’s contrasting lives. It has been interesting to learn about each other’s differences and backgrounds, and at the same time find that our goal is the same. None the less, the evenings offered karaoke, dancing, and speed dating. Again, I’m reminded that the most wonderful things in life are the people you meet along the way.

After four days, which in many ways felt like four months, we eventually went our separate ways. Home to the north with an endless long “must read list”, a banger playlist, and the reminder that the world is so much more than my own little life. I am left with a pile of memories, valuable friendships, and if not the sorrow that these amazing people are scattered across the world, and not my city. However, despite great distances, it is nice to think that we are together in the fight against neoliberalism. With renewed vigor and motivation, I am ready to continue the fight at my university and be a headache to professors and the administration. I look forward to sharing the ups and downs with the international network I am proud to be a part of. I am grateful for the experience I’ve had and for RE Int., who has organized this gathering.

Perhaps the most important thing I take with me is that RE is about much more than economics. That the system that is killing our planet and people on it is cultivated in lecture halls around the world. Our economic system is the problem, economics is just where we begin to do something about it.

(And if you want someone to participate in your revolution it is crucial to explain who you are, what the revolution is about, and how they will benefit from it. Otherwise, a poor farmer just trying to sort candy with her chopsticks will be heavily stressed.)

Lots of love

Kristine