Er grønn vekst mulig?

Ellen Stenslie og Per Espen Stoknes tirsdag 11. mai klokken 13:30 – 14:45. Se arrangement på facebook her.

Link til facebookarrangement her.

Dette er en stor debatt med mange perspektiver og poenger. For å inspirere til kritiske spørsmål og en opplyst samtale rundt disse spørsmålene deler vi her notatene fra Marie Storlis foredrag om Vekstparadigmet og behovet for nytenkning i økonomifaget – hvor hun konkluderer med at vi bør fri oss fra målet om økonomisk vekst – grønn eller ei!

Vekstparadigmet og alternative økonomiske modeller i møte med klimakrisa.

Dette notatet er basert på et foredrag Marie Storli holdt på Skjervheimseminaret i september 2020.

Dette er fortellingen om hvordan naturen havnet i økonomifagets blindsone, og hvordan vi kan bygge nye økonomiske modeller med naturen i sentrum. Den starter med bakgrunnen for vekstparadigmet, og ender ironisk nok med det som for mange er selve symbolet på amerikansk forbrukskultur – en smultring.

            Jeg vil bruke en del tid på å overbevise dere om at nyklassisk økonomisk teori ikke forstår naturen, altså at naturen er i økonomifagets blindsone. Her er det mange lag, og jeg vil bruke litt tid på denne kritikken. Og så skal jeg altså introdusere et alternativ, om enn noe kort. Tanken er at vi kan til å bruke mer tid på alternativene i ordskiftet etterpå, og at kritikken er viktig for å forstå hva som er problemet, så bær over med meg om dere synes det som kommer nå er mer problemfokusert enn løsningsorientert.

Økonomifaget er i dag dominert av den nyklassiske skolen. Denne spesifikke skolen, som har sine røtter til 1870-tallet, har hatt enorm innflytelse på hvordan det moderne mennesket tenker på seg selv – og vårt forhold til naturen. Og denne økonomiske skolen er selve opphavet til vekstparadigmet, og min påstand er at det skyldes denne blindsonen.

Men selv om jeg sier at økonomifaget ikke forstår naturen, så er det ikke sant at økonomifaget ikke kan forstå naturen, eller ikke bryr seg om natur. De klassiske økonomene, som er opphavet til nyklassisk økonomi, og som forbindes med økonomer som Smith, Ricardo og Marx, var opptatt av land. De betraktet økonomiske prosesser som et resultat av tre innsatsfaktorer: arbeidskraft, kapital og land. Dette henger sammen med at land var en knapp – eller begrenset – faktor i 1700-tallets Storbritannia.

Med tiden og teknologisk utvikling – i både transport og kommunikasjonsteknologi – kunne den britiske økonomien etterhvert skaffe seg tilgang på land og naturressurser i andre deler av verden – altså gjennom globaliseringen eller kolonialiseringen – og dette gjorde at land etterhvert skulle forsvinne fra økonomenes analyser. Fordi land ikke lengere var den avgjørende faktoren for økonomisk produksjon og vekst.

I den perioden da nyklassisk teori blir utviklet så er det kapital som er den knappe faktoren, det vil si at det primært var investeringer i kapital – som infrastruktur, maskineri, fabrikker osv. – som drev økonomisk utvikling, som førte til økt velferd. I dag har naturen blitt den knappe faktoren, som avgjør menneskenes framtidige velferd. Og det er da naturlig at naturen kommer tilbake til økonomiske analyser.

Det er altså en kontekst som forklarer hvorfor økonomisk teori ikke var så opptatt av å forstå naturen. Men, som mange av dere sikkert har tenkt allerede: Økonomer i dag bruker jo masse tid og ressurser på å studere natur i miljøøkonomi. Dette er forsøk på å sette naturen inn i et teoretisk rammeverk som ikke egner seg til dette formålet. Det er grunnleggende problemer som gjør at nyklassisk økonomi aldri vil lykkes i å forstå naturen. Fordi problemet er grunnleggende.

Nyklassisk teori kan sies å starte med Jevons’ artikkel ‘On the law of demand’ (om etterspørselens lov), hvor han lanserer et nytt konsept – nytte. I tittelen ligger et ønske om å gjøre økonomi til en vitenskap, der prosjektet er å definere lover – som fysikkens lover – for menneskelig atferd og økonomiske fenomener.

Jevons og hans samtidige var begeistret over de framskrittene som hadde funnet sted i fysikken. De tok et rammeverk som beskriver elektrisitet, og byttet rett og slett ut atomer med «individer» og elektrisitet med «nytte». Og på den måten kunne økonomiske analyser ikles matematisk drakt og oppnå høyere akademisk status.

Problemet er at dette rammeverket strider i mot økonomiens forhold til naturen. Fordi dette systemet av atomer og energi er et lukket system. Og her blir det litt teknisk: I fysikken skiller man mellom tre typer systemer. Vi har isolerte systemer, som ikke utveksler hverken masse eller energi med det utenfor. Så har vi lukkede systemer, som ikke utveksler masse, men som utveksler energi. Jordkloden er et slikt system. Vi mottar energi fra sola, og en del av denne energien reflekteres tilbake ut i universet – og selvfølgelig er klimaendringene drevet av at stadig mindre energi reflekteres tilbake, ikke sant. Men massen på jorda er tilnærmet konstant. Det skjer kanskje at det kommer en asteroide en gang i blant, men som hovedregel kan vi tenke at det finnes et begrenset antall atomer på jorden. Og til slutt har vi åpne systemer, som utveksler både masse og energi.

Jorda er altså et lukket system. Og innenfor dette systemet har vi samfunnet som er et system, og innenfor der igjen eksisterer økonomien som et eget system av produksjon og forbruk, med energi og masse. Men økonomien er et åpent system. Vi henter inn naturressurser, som vi bruker til produksjon av goder, som forbrukes en viss tid, og deretter kaster vi avfallet ut igjen – ofte tilbake til naturen. Så, økonomien handler hele tiden med naturen. Men naturen er konstant, så når økonomien skal vokse, så vokser den inn i naturen, altså reduseres naturen. Enten i kvantitet eller kvalitet. Dette er den grunnleggende lærdommen fra økologisk økonomi, som vi kommer tilbake til senere.

Men nyklassisk økonomi antar altså implisitt at økonomien er et lukket system.

I sin fasinasjon for fysikken og de harde vitenskapene, har nyklassisk teori definert seg selv som en positivistisk vitenskap. Den hevder altså å være verdi-nøytral, selv om «verdi» ironisk nok ligger i fagets aller innerste kjerne. «Nytte» er den tilfredshet eller glede som individet får av et gitt gode. All nyklassisk analyse følger fra dette konseptet, nytte.

Problemet ligger i den matematiske metoden. Fordi matematisk optimering krever det, så antar man at nytten alltid øker når konsumet gjør det. Selv om nytten er avtakende er den alltid positiv. Resultatet blir – ikke overaskende – at økonomisk vekst alltid leder til økt velferd. Og igjen kan dette forklares med historisk utvikling: Nyklassisk teori er tuftet på en annen tid. Denne teorien har sin storhetstid på 1900-tallet, som jo sammenfaller med en fantastisk vekst i både produksjon og velstand. Millioner av mennesker ble løftet ut av fattigdom.

Men, sammenhengen mellom inntekt og velferd korrelerer bare inntil et visst punkt – som Norge passerte allerede på 70-tallet; og den økonomiske ekspansjonen har produsert flere alvorlige miljøproblemer av global karakter, som står i fare for å ødelegge selve livsgrunnlaget – naturen. Det gjør at mye av veksten vi ser i dag slettes ikke øker menneskelig velferd, fordi tapet av natur – i dag og i framtiden – er en større kostnad enn den velferden som følger av økt konsum. Vi trenger et nytt økonomisk paradigme.

For de som ennå ikke er helt overbevist om at økonomer ikke forstår naturen vil jeg ta et konkret eksempel fra miljøøkonomi, en fagretning som vokser fram i siste halvdel av 1900-tallet som en reaksjon på at man blir mer og mer klar over de miljøproblemene som den moderne økonomien skaper. Miljøøkonomi har lenge vært dominert av mikroteori, hvor man tar for seg ett og ett marked. Fordi at naturen er utenfor det «lukkede» økonomiske systemet, berøres økonomien bare av det man kaller «eksternaliteter». F.eks. å kjøre på veien, fører til lokal og global forurensning, og tar plassen fra andre som vil kjøre på veien slik at det kan bli kø. Ved å sette en pris på disse eksterne kostnadene kan man internalisere eksternalitetene, det vil si å sette en pris på det slik at det reflekteres i markedsprisen. Dette kan man godt regne på, men det svarer ikke på de globale miljøproblemene som preger vår tid.

De siste tiårene har det vokst fram en ny gren innen miljøøkonomi som bygger på makroøkonomi, og altså studerer helheten. Denne retningen starter med klimamodellen DICE, publisert av økonomen Nordhaus i 1992. Dette var den første økonomiske modellen som beskrev klimaendringene, og alle økonomiske analyser som kommer etterpå bygger på Nordhaus sitt rammeverk. De som følger med på nyklassisk økonomi vet også at Nordhaus ble tildelt Alfred Nobels minnepris i økonomi i 2018. Han er både anerkjent og omstridt.

            DICE-modellen tar utgangspunkt i en modell utviklet av Robert Solow, som beskriver økonomisk vekst som et produkt av kapitalakkumulasjon og teknologisk utvikling. Nordhaus skriver altså økonomisk vekst inn i et klimasystem, og lar økonomisk produksjon lede til utslipp av klimagasser, som leder til klimaendringer, som igjen gir skader på økonomien. Modellen brukes til å optimere klimapolitikken, eller med andre ord, finne den optimale utslippsmengden.

            Nordhaus finner at 3,5 graders oppvarming er optimalt, og bruker på den måten modellen til å tale imot 2-gradersmålet. Argumentet er at når vi kutter klimagassutslipp, så går vi glipp av en viss produksjon – eller vekst. Og dette tapet føres som en kostnad for samfunnet i dag – og i framtiden. Dersom vi reduserer utslippene våre så mye at vi begrenser oppvarmingen til 2 grader, viser DICE-modellen at kostnadene av den økonomiske veksten vi går glipp av, er større en kostnadene av klimaendringene som følger dersom vi ikke kutter utslipp. I denne modellen har altså Nordhaus tatt visse elementer fra naturvitenskapene, snudd dem trill-rundt og bruker dem til å argumentere i mot klimaforskningens innsikter.

            Nordhaus sine konklusjoner ble naturligvis diskutert og kritisert fra første stund, men det var ikke før i 2006 at det første store og anerkjente arbeidet som forsøkte å motbevise Nordhaus kom. Rapporten var bestilt av den britiske regjeringen og er kjent som The Stern Review (Stern-rapporten). Her forsøker økonomen Nicholas Stern å vise at det er økonomisk lønnsomt å begrense klimaendringene. Den store forskjellen mellom Stern og Nordhaus er valget av diskonteringsrate.

Når man sammenligner ulike scenarioer i økonomisk kost-nytteanalyse, så legger man sammen verdien i dag, i morgen og i dette tilfellet noen hundre år fram i tid. Da må man oversette framtidig verdi til nåverdi, fordi 100 kroner i dag ikke er det samme som 100 kroner om et år. Det man gjør da er å diskontere verdien. 100 kroner om et år er i dag verdt det beløpet du måtte investert i dag, for å ha 100 kroner om et år. Hvis renten på min konto er 1%, og jeg setter 91 kroner på konto får jeg tilnærmet lik 100 kroner om et år. 100 kroner om et år er da verdt 91 kroner i dag.

Alle som kjenner begrepet renters renter forstår at når det går renter på noe i hundrevis av år, så har rentesatsen mye å si.

Mens Nordhaus bruker en rente som starter på 3 prosent, valgte Stern en diskonteringsrate på bare 0.1%. Sterns hovedkritikk av Nordhaus er at han bruker en høy rente, eller med andre ord at han ikke verdsetter framtidige generasjoners velferd høyt nok. Og dette er en legitim kritikk, som Nordhaus aksepterer. Problemet er at dette er et etisk argument, og økonomifaget baler ikke med normative spørsmål. Det er altså ukomplisert for Nordhaus å avfeie kritikken og si at ingen kan vite hva diskonteringsraten i virkeligheten er. Det eneste vi kan gjøre er å gjette, eller å basere oss på markedsrenter. Og her stagnerer debatten.

            Men det finnes en annen kritikk. Noen år etter Stern-rapporten kommer en artikkel ved navn «An even Sterner review» (En enda Sternere rapport), som viser at dersom vi tar innover oss at naturen vil være knappere i framtiden, så kan den ikke diskonteres på sammen måte som den 100 lappen fra forrige eksempel. Grunnlaget for å diskontere i klimamodellene ligger i den grunnleggende antakelsen at økonomien skal fortsette å vokse, og fordi den fortsetter å vokse så vil vi ha flere varer og tjenester i framtiden – de vil være mindre knappe enn i dag. Derfor er en ekstra datamaskin i dag mer verdt enn en datamaskin i framtiden, fordi de har så mange datamaskiner i framtiden – og nytten er avtakende. Hvis vi legger til grunn at menneskene i år 2100 har mindre natur enn vi har i dag, så er jo naturen mer verdt i framtiden og da må diskonteringen må snus helt rundt.

Så, nyklassisk teori kan brukes til å bevise det mange vet er riktig – at vi bør verne om naturen. Men hvordan, og hvor mye? Det kunne ikke Sterner svare på, og for å finne svaret på dette trenger vi en annen måte å forstå naturens rolle i økonomien. Da må vi nøste oss tilbake til start, og det vi egentlig var ute etter: å skape velferd for verdens mennesker både i dag og i morgen.

Smultring

En økonom som har gitt oss en ny måte å forstå naturen, økonomien og samfunnet i ett og samme rammeverk er Kate Raworth, som ble verdenskjent for sin bok ‘Doughnut economics’ (smultring-økonomi). Kate bygger på økologisk økonomi, som jeg nevnte tidligere.

Kate starter med å si at vi må kaste målet om økonomisk vekst på historiens skraphaug. I dag er den økonomiske politikken innstilt på vekst, men det kan vi ikke fortsette å sikte på. Dere kjenner nok debatten om grønn vekst som på en måte prøver å redde vekstparadigmet med å si at selv om ikke all vekst er bra, så kan vi skape grønn vekst. Tilhengere av grønn vekst hevder at teknologiske framskritt vil gjøre det mulig å ha økonomisk vekst samtidig som vi reduserer vårt press på naturen. Men er det mulig? Kanskje, men økologiske økonomer vil peke på at (1) økonomiske prosesser alltid bruker naturressurser og (2) empirien viser at ressursforbruket øker med økonomisk vekst, fordi det har vært sånn til nå. Kate oppfordrer oss til å bli vekstagnostikere: Kanskje vil økonomien vokse, kanskje ikke. Men veksten var jo aldri målet. Økonomisk vekst har alltid vært middelet, og målet er menneskelig velferd.

Men hva skal vi sikte på da?

Her skal jeg låne Kates egne ord: Problemet er at vi i dag har økonomier som må vokse, uansett om det innfrir menneskenes behov eller ikke. Det vi trenger er økonomier som innfrir våre behov, uansett om de vokser eller ikke.

Planetens grenser

Vårt samfunn har utviklet seg i tidsepoken Holocen, som har vart i nesten 12 000 år. Denne tidsepoken kjennetegnes ved spesielt stabile forhold. I dag vet vi at planeten har noen grenser, og at hvis vi krysser disse grensene så forandrer vi forholdene på jorda. Så vi må holde oss innenfor disse grensene for at jorda skal være et trygt sted for menneskene. Her har vi klimaendringer, biologisk mangfold, og så videre. Vi må altså ikke skyte utenfor smultringen.

Men vi kan heller ikke bare sikte på økologisk bærekraft. Vi har en svært skjev allokering av ressurser i økonomien, der noen får mye mens andre får nesten ingenting. Så selv om verdenssamfunnet må bruke mindre av jordas ressurser samlet sett, så er det mange mennesker i verden som må få mer. Vi må holde tunga rett i munnen og to tanker i hodet.

Rettferdighet

Smultringen har nemlig en innerside også, som er de menneskelige behovene vi må dekke, som vann og mat, utdanning, ytringsfrihet og likestilling. Vi m å tilpasse oss innenfor planetens grenser samtidig som vi innfrir menneskenes behov. Dette er smultringen.

Hvordan kommer vi så dit?

Vi må ut av den lineære – bruk-og-kast – økonomien. Vi kan ikke lengere hente ut ressurser og bruke dem til å produsere ‘raske produkter’ som kanskje ikke brukes mer enn én gang, og så kastes i søpla. Dette er den lineære økonomien. Vi trenger en sirkulær økonomi, hvor materialene økonomien legger beslag på sirkulerer flere ganger og kommer flere til gode. Bare på den måten kan vi fortsette å øke menneskenes velferd samtidig som vi holder oss innenfor planetens grenser.

Det må koste mer å hente ut nye naturressurser, sånn at det lønner seg å gjenbruke og resirkulere materialer.

Vi må redusere forbruket i vår del av verden.

Vi må dele mer. En del forretningsmodeller og plattformer gjør det mulig å leie isteden for å eie. Man kan leie naboens bil, eller abonnere på klær til småbarna så man slipper å kjøpe ny garderobe hvert år.

Noen ting kan vi kanskje slutte å forbruke, som engangssugerør. Eller vi kan forbedre kvaliteten, og gå over til sugerør laget av metall i stedet for plastikk slik at de kan brukes mange ganger. Vi må forlenge levetiden til produktene våre. Og her kommer en siste anekdote om hvordan gårsdagens økonomiske ideer ikke passer til den verden vi lever i. Mens vi i dag lurer på hvordan vi skal få produkter som varer lengere, lurte noen for snart hundre år siden på hvordan de skulle få til det motsatte.

Smultringen snur opp ned på hvordan økonomer tenker, og setter naturen i fokus. Gjennom min 5-åringe utdannelse i samfunnsøkonomi var jeg innom flere universiteter, og ingen økonomifag introduserte noe som ligner på dette. Jeg måtte oppsøke det selv. Det betyr altså at det fortsatt sitter framtidige samfunnsøkonomer på skolebenken, som bare lærer å maksimere funksjoner, og tenke innenfor dette lukkede systemet. Tenk hvor annerledes den neste generasjonen økonomer ville være dersom det første de møtte var smultringen. Om økonomifaget ble presentert som et studium der man søker å tilpasse økonomien innenfor planetens grenser, med en rettferdig fordeling av goder.

Vi må skrote vekstparadigmet, og bane veien for nye økonomiske ideer og modeller.

Sett på den måten kan det kanskje være kontraproduktivt å dreie samtalen over på grønn vekst? Dette er en debatt med mange synspunkter – derfor inviterer vi til webinar med Ellen Stenslie og Per Espen Stoknes tirsdag 11. mai klokken 13:30 – 14:45.

Se arrangement på facebook her.

Økonomiundervisningen mangler kritisk tenkning!

Å presentere samfunnsøkonomi som én tilnærming hvor alle problemer lar seg løse ved hjelp av den samme metoden, er å gjøre elevene en bjørnetjeneste.

Skrevet av Marie Storli, Daniel Fullman og Benedikt Goodman.

Den nye utdanningsplanen for samfunnsøkonomi gir lite rom for kritisk refleksjon, og setter ikke søkelys på de enorme utfordringene økonomer og samfunnet for øvrig vil møte i løpet av det 21. århundret. Det er bekymringsverdig at elever på videregående møter en læreplan som legger opp til fasitsvar på komplekse økonomiske spørsmål med en politisk slagside.

Det viktigste i enhver utdanning er at eleven trenes i å tenke kritisk og reflektere selvstendig. I likhet med andre samfunnsfag bør man forvente at elevene presenterer ting fra ulike synsvinkler, produserer drøftende tekster og utforsker aktuelle problemstillinger uten gitte svar.

For å sikre dette må stoffet problematiseres i større grad enn det legges opp til i nåværende forslag. Derfor foreslår Rethinking Economics Norge en rekke endringer til læreplanen, som kan åpne for mer refleksjon og mer diskusjon om de grunnleggende elementene i faget.

Grenser for økonomisk vekst

Samfunnsøkonomi er studiet av økonomien, og bør derfor gi elevene en forståelse av hvordan den fungerer. En ting vi vet vil prege økonomien i det 21. århundret er planetens økologiske grenser. Økonomien har fysiske begrensninger.

All økonomisk aktivitet begrenses av mengden ressurser og energi tilgjengelig i det globale økosystemet. Da er det viktig at elevene også lærer å tenke rundt disse spørsmålene.

I forslag til ny læreplan står det imidlertid at elevene skal lære «hvordan myndighetene kan legge til rette for økonomisk vekst samtidig som man tar miljø- og fordelingshensyn». Her er det slått fast at myndighetene bør legge til rette for fortsatt økonomisk vekst. Vi mener at dette er den typen spørsmål som elevene bør lære å reflektere kritisk rundt!

Politikk forkledd som utdanning

Klimaforskere og naturvitenskapene roper varsku om konsekvensene av en økonomi som vokser utenfor planetens tålegrenser, spesielt med tanke på klimaendringer og tap av biologisk mangfold. De kartlegger konsekvenser og framtidsutsikter av økonomiens overforbruk av naturens ressurser i utallige rapporter og forskningsprosjekter.

Vi mener derfor det er problematisk at et av læremålene legger det frem som at myndighetene nødvendigvis må tilrettelegge for vekst. Mange unge i dag er også bekymret for framtiden, og vår mening er at elevene bør få en introduksjon til disse problemstillingene i samfunnsøkonomifagene på videregående.

Den nye læreplanen legger heller ikke til rette for diskusjon rundt hva slags vekst man vil ha, eller i hvilken retning, eller om man skal ha vekst i det hele tatt. Det er essensielt at dagens elever lærer å tenke kritisk rundt vekst og bærekraft, og lærer om hvordan klimaendringene og ressursknapphet vil prege den verden de skal leve i. Det er de unge som har arvet oppgaven med å bygge en bærekraftig økonomi for framtida.

… undervisningen i videregående skole introduserer elevene bare for én retning, nemlig nyklassisk teori.

Selv om økonomifaget er mangfoldig og huser mange ulike teorier, introduserer undervisningen i videregående skole elevene bare for én retning, nemlig nyklassisk teori. Dette er én akademisk tradisjon, som kjennetegnes ved at analysen og forklaringsmodellene nærmest utelukkende fokuserer på å finne likevekt i idealiserte markeder, hvor effektiv bruk av varer og ressurser står i sentrum.

Heldigvis finnes det flere teoretiske rammeverk i økonomifaget, med ulike perspektiver og grunnantakelser. Ingen av dem har svaret på alt; alle har sine svakheter og styrker. Vi har for eksempel institusjonell teori, post-keynesiansk teori, feministisk økonomi og økologisk økonomi, for å nevne noen. 

Vi vil her fokusere litt på sistnevnte, som er spesielt godt egnet til å studere problemstillinger knyttet til bærekraft, og som har et veldig annerledes perspektiv på spørsmålet om økonomisk vekst – enn det man finner i mainstream økonomisk teori.

Økonomiutdanning for det 21. århundre

Økologisk økonomi settes bærekraft i sentrum for økonomisk analyse. Her forstås økonomien som et system innenfor planetens grenser. Her er planeten er et såkalt ‘lukket system’, som utveksler energi med omverdenen men ikke masse, mens økonomien er et ‘åpent system’ som utveksler både masse og energi med omverdenen. Dette står i kontrast til den nyklassiske forståelsen av økonomien hvor økonomien forstås som et lukket system og analysen fokuserer på arbeidskraft, penger og kapital som forflytter seg rundt i systemet.

Ved å introdusere elevene for at det finnes flere tilnærminger til økonomifaget kan de utvikle sin evne til kritiske refleksjon og lære å tenke selvstendig over samfunnsøkonomiske problemstillinger. 

Dette er vanlig innenfor de andre samfunnsfagene, og legger til rette for kritisk tenkning. Et mangfold av perspektiver og tilnærminger er sentralt for at faget skal oppfylle en av sine sentrale ambisjoner om å fremme “kritisk tenkning og etisk bevissthet […] gjennom refleksjon over hva som påvirker demokratiske og bærekraftige forhold i økonomisk sammenheng”.

For å utdanne økonomer for det 21. århundret må elevene introduseres for mer enn én tradisjon innen økonomifaget, de må lære om hvordan økonomien fungerer og hvordan den har utviklet seg historisk. Elevene må lære å bruke samfunnsøkonomifaget til å evaluere relevante problemstillinger som klimaendringer og økende økonomiske ulikheter, fordi dette er utfordringer som vil være sentrale i deres liv – uansett om de går videre til å studere økonomi på universitetet eller ikke.

Elevene bør trenes i å utforske spørsmål hvor det ikke finnes en gitt løsning. Å presentere samfunnsøkonomi som én tilnærming hvor alle problemer lar seg løse ved hjelp av den samme metoden er å gjøre elevene en bjørnetjeneste. Formaliserte teorier kan elevene lære seg når de starter på universitetet.

Kronikken ble opprinnelig publisert tirsdag 23. mars 2021 på utdanningsnytt.no.

Ulikhet på boligmarkedet

Skrevet av Hanna Gitmark

I dag, onsdag 17. februar arrangerer Rethinking Economics Blindern og Det Norske Studentersamfunn boligpolitisk debatt. Vi streamer live fra Chateau Neuf, se mer på arrangementssiden her.

I debatten er vi så heldige å ha med oss blant andre Hanna Gitmark, fagsjef i Tankesmien Agenda.

Gitmark ga ut boken Det Norske Hjem i 2020, om hvem som har vunnet og hvem som har tapt på utviklingen i boligmarkedet. Gitmark mener en utvikling der prisene i boligmarkedet løper fra lønningene og der staten ved å subsidiere dem som allerede eier holder andre ute fra markedet, ikke kan fortsette.

I det følgende har Hanna Gitmark skrevet et innlegg om det norske boligmarkedet, og hvilke politiske grep som kan tas for å snu utviklingen.

Det norske hjem

Utdanning, helse, pensjon − og bolig − til sammen utgjør de det vi kaller de fire «velferdspilarer». Det er lett å skjønne hvorfor. Hva slags bokvalitet vi har, hvem naboene er, hvor mye penger man bruker på å bo – alt dette påvirker selvsagt hvordan vi har det, altså velferden vår.

I dag har imidlertid likhetsnasjonen Norge et «eierorientert, selektivt og markedsstyrt» boligregime, ifølge forskerne. Det er paradoksalt og på grensen til absurd. Og det fungerer på mange områder heller ikke spesielt godt.

For det første gjør det at Matteus-effekten, altså at den som allerede har skal få mer, gjør seg altså gjeldende på boligmarkedet. Mange eier egen bolig i dag, men nesten en fjerdedel av befolkningen gjør det ikke. Det er ikke tilfeldig hvem som står utenfor boligmarkedet. De som tjener minst er også de som eier minst. Det er ofte dem uten en foreldrebank i ryggen. Dagens boligmarked bidrar derfor til å øke forskjellene i samfunnet.

Dagens system er ikke bare urettferdig for dem som står utenfor, men bidrar også til finansiell ustabilitet og kan derfor få negative konsekvenser også for dem som er innenfor. Vi har sett en merkelig mekanisme i boligmarkedet der etterspørselen stiger når prisene stiger, motsatt av den mekanismen vi vanligvis ser i markedet.  Høyere boligpriser gjør at vi kjøper mer og dyrere, fordi vi øker vår egenkapital. For dem som er med på festen er det fint. For resten innebærer det at drømmen om å eie blir stadig mer uoppnåelig. Dersom veksten snur – om vi får en boligboble og den sprekker – går det imidlertid ut over alle. Det så vi sist på begynnelsen av 1990-tallet – da boligmarkedet raknet og bankene måtte reddes av staten.

For selv om mange i Norge på papiret eier egen bolig, er det egentlig bankene som eier mest. Gjeldsveksten blant norske husholdninger har vært større enn inntektsveksten nesten uavbrutt siden utgangen av 1990-tallet, og er i dag på hele 232 prosent av disponibel inntekt: Dette er svært høyt både i en historisk kontekst og sammenlignet med andre OECD-land, der gjeldsbelastningen de siste årene er redusert.

Vi små snu denne utviklingen. På (minst) tre områder må vi ta grep:

  1. En langt strammere beskatning av eiendom. Dagens subsidiering av boligeiere gjennom rentefradrag uten korresponderende beskatning av eiendom er i realiteten en omvendt Robin Hood-politikk som attpåtil gjør det enda vanskeligere for dem utenfor boligmarkedet å komme inn.
  2. Offensive grep for å øke tilbudet av boliger i byer og pressområder. Utbyggere må ta ansvar og bygge der det faktisk er regulert, og kommunene må sørge for så effektive reguleringsprosesser som mulig. Så må vi også ta noen valg: enten bygge høyere og tettere, bygge i områder vi i dag helst vil la være, eller legge til rette for en offensiv satsing på transport slik at flere kan bo litt lenger utenfor byen.
  3. Prøve ut en tredje boligsektor. Dette er et tilbud mellom det kommersielle eie- og leiemarkedet og det offentlige sosiale tilbudet for de aller mest vanskeligstilte. Ved å satse på ordninger som leie-til-eie eller for eksempel en offentlig støttet ikke-kommersiell utleiesektor kan man bidra til at folk med helt vanlige inntekter kan bosette seg i områder der prisene er for høye for dem.

Galskapens speil

Skrevet av Erik Reinert

I år er det 300 år siden den første store finanskrisen traff Europa, samme år i London, Paris og Amsterdam. I London ble boblen oppkalt etter South Sea Company – et firma som drev stort i slavehandel – som i 1720 opplevde en enorm kursvekst med påfølgende kollaps. I Paris ble navnet Bulle du Mississippi etter at et lignende firma, Compagnie du Mississippi, ble sentrum for krisen samme år. Holland hadde hatt en stor finanskrise alt i 1630-årene, og i Amsterdam ble krisen i 1720 markert med en tykk bok i stort folioformat med tekst og hundrevis av illustrasjoner. Boken heter Galskapens store Speil: i de fantasifulle illustrasjonene kunne menneskene se speilbilder av sin egen finansielle dårskap.

Finanskriser er en problematikk jeg lenge har vært opptatt av. I bunn og grunn finnes to ulike måter å tjene penger på: enten A) at ting som allerede er produsert stiger i pris, eller B) å produsere nye varer og tjenester. Da menneskeheten beveget seg fra steinalderen inn i bronsealderen skjønner vi alle at dette ikke var fordi det var så mye penger å tjene på prisveksten i bolighuler. Det var fordi noen investerte i bronseteknologi.

Financialisation er et begrep som dukker opp i denne sammenhengen: det faktum at finanssektoren i flere tiår har utgjort en stadig større del av bruttonasjonalproduktet. Da jeg arbeidet i Norsk Investorforum avholdt vi i 1998 en konferanse i Oslo om denne problematikken. Da jeg i dag googlet financialisation på Wikipedia fant jeg til min forbauselse at min medforfatter og jeg den gangen «profetisk spurte: ‘I USA har antagelig mer penger blitt tjent på verdistigninger på eiendomsmarkedet enn på noen annen måte. Hva er de langsiktige konsekvensene av at en økende del av sparing og aktiva blir benyttet til å øke prisene på allerede eksisterende eiendeler – fast eiendom og aksjer – istedenfor til å skape ny produksjon og innovasjoner?». At amerikanske bedrifter nå kan kjøpe opp sine egne aksjer – hvilket var forbudt da jeg bodde i USA – bidrar til å få opp prisen etter mekanisme A ovenfor.

Denne problematikken er helt vesentlig for to ting som står oss nær: oljefondet og fornybar energi. Det er ingenting i Nicolai Tangens arbeidsbeskrivelse som sier om han skal tjene penger på metode A) eller metode B), og i praksis er det selvfølgelig også ofte vanskelig å skille mellom de to. I pressen viste Tangen nylig – sikkert med rette – til at det er vanskelig å finne gode prosjekter innenfor fornybar energi. ‘Det er mange om beinet’ sa Tangen.

Hva slags viktige krefter det er som bringer mekanismen beskrevet som metode B – nye oppfinnelser – fremover? I to bøker fra 1913 forsøkte den tyske økonomen Werner Sombart å svare på dette: ‘Krig og Kapitalisme’ og ‘Luksus og Kapitalisme’ (senere ‘Luksus, Kjærlighet og Kapitalisme’). Alt i 1693 ga Danmark-Norges Konge Christian V et slags resymé på Sombarts teser om disse drivkreftene da han nevnte sine største interesser som ‘Jagd, Elskov, Krigs-, og Søvæsen’.

Siden Leonardo da Vincis tid har krigføring produsert ny teknologi. I moderne tid høyteknologioppfinnelser som internett og kommunikasjonssatellitter, men også langt mer banale ting. Hermetikk ble oppfunnet i Frankrike under Napoleonskrigene gjennom en konkurranse om å produsere mer holdbar mat til troppene, og kulepennene ble oppfunnet i Det amerikanske flyvåpenet under 2. verdenskrig fordi fyllepenner sølte blekk i cockpiten. Oppfinnelser som alle ble gjort på statlig initiativ uten tanke på å tjene penger.

Vi må rett og slett ta lærdom av historien: vi må erklære krig mot forurensende energi og – som i krig, uten tanke på umiddelbar avkastning – kaste ressurser etter problemet. Med slike storstilte innovasjonsprosjekter trengs store investeringer lenge før et firma nærmer seg børsen, og det er naturlig at staten kommer inn både som investor og som risikoavlaster for private. Vi vet ikke om solceller, jordenergi, havvind, eller hydrogen blir den store vinneren. Vi må investere i mange. Satser vi på flere hester vil fortjenesten antagelig kunne dekke tapene. Når prosjektene er modnere og risken redusert vil Nicolai Tangen finne at det beinet det er så mange om er blitt mye større. Og med den enorme strategiske betydningen dette har, er det noe Statens Pensjonsfond burde kunne investere i også om firmaene er norske.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 18.11.2020

Rapport: Utdanner vi økonomer for det 21. århundre?

Rapporten er skrevet av Marie Storli, Liv Anna Lindman, Benedikt Goodman, Bent Arne Sæther og Ebba Boye.

Hva lærer egentlig studenter i samfunnsøkonomi i dag? Og er kritikken av økonomiutdanningen rettmessig? For å svare på disse spørsmålene har vi undersøkt hva studentene faktisk lærer, og hva de testes i. Vi har sett på bachelorutdanningen i samfunnsøkonomi, ved fem norske universiteter.

Denne studien er den første av sitt slag i Norge, men skriver seg inn i en større internasjonal dugnad der studentorganisasjoner gjennomfører systematiske evalueringer av økonomiutdanningen. Den kvantitative analysen er basert på et sett kriterier inspirert av, og utarbeidet sammen med, vårt internasjonale fellesskap av studenter for pluralisme i økonomifaget. Det foregår viktig fagdebatt innenfor økonomifaget, og vi vil med dette bringe debatten til Norge!

Rapporten finner at undervisningen langt på vei legger vekt på å lære studentene å operere modeller, og gir dem lite tid og plass til å utvikle evnen til selvstendig og kritisk refleksjon. Tekniske ferdigheter i matematikk, statistikk og modelløsing har høyeste prioritet. Dette går på bekostning av kunnskap om økonomisk politikk, institusjoner, historie og utviklingstrekk i den virkelige verden, samt kjennskap til økonomifagets utvikling og det mangfoldet av økonomiske teorier som finnes.

Videre finner vi at nyklassisk teori har en dominerende posisjon ved de største universitetene. Likevel er det ingen emne- eller programbeskrivelser som bruker begrepet ‘nyklassisk teori’, til tross for at det er denne teoretiske tilnærmingen studentene lærer. Dermed synliggjøres det ikke at den nyklassiske er én tradisjon blant flere. Dette kan se ut som faglig ensretting, og at en ikke anser alternative teorier som en del av økonomifaget. En annen tolkning av hvorfor det ikke nevnes hvilken økonomisk teori det undervises i, er at disiplinen ikke anser det som relevant informasjon. Dette er i så fall problematisk, for valget av teori former vårt verdenssyn lik måten et par briller endrer måten en ser på. Som Albert Einstein en gang sa, er det “teorien som avgjør hva som kan observeres”.

Vi mener at for å kunne se framtidens løsninger, tenke nytt og bidra til faglig utvikling må studentene utvikle en kritisk tilnærming til eget fag. Derfor er det behov for et større mangfold av teorier og perspektiver i økonomiutdanningen, slik at studentene ikke lærer bare ett tankesett og en type verktøy til bruk i alle sammenhenger. Det finnes ingen one size fits all i økonomisk teori.

Vår studie er ment som et verktøy for å forbedre pensum og undervisning i samfunnsøkonomi. Forfatterne av denne rapporten er studenter i samfunnsøkonomi eller praktiserende økonomer. Rapporten er dermed et innspill innenfra i samtalen om hvordan vi kan forbedre og berike utdanningen. Vi håper den kan komme til nytte for både studenter og forelesere, yrkesøkonomer og andre som vil forstå mer av den økonomiske debatten!

Den kvantitative analysen er basert på masteroppgaven til Liv Anna Lindman, se denne for en mer detaljert beskrivelse av metode og analysegrunnlag.

PS: Vil du bestille rapporten? For 270,- sender vi den hjem til deg i posten. Send oss en e-post på norge@rethinkeconomics.no!

Kan regnskap redde verden?

Skrevet av Vetle Westlie og Marie Storli

Rethinking Accounting er en konferanse om regnskap, og hvordan regnskapsførere kan redde verden. Konferansen arrangeres digitalt fredag 25. september, kl. 9:00-12:00, i samarbeid med Regnskap Norge.

“Regnskapsførerne er kanskje det siste håpet vi har for stabilt liv på jorden.”

Utfordringene vi står overfor i dag, knyttet til natur og klima, henger sammen med framveksten og ekspansjonen i den globale, industrielle økonomien. Mange klør seg nå i håret og lurer på hvordan vi skal løse denne floka. Men regnskapsførerne har verktøyene for å holde nasjoner og virksomheter ansvarlige for deres påvirkning på naturen og samfunnet.

Hvordan havnet regnskapsfaget – som tidligere ble sett på som et stort gjesp – i fronten av kampen for omstillingen til et mer bærekraftig samfunn?

Historisk har regnskapsfaget alltid hatt en sentral rolle i samfunnsutviklingen. Ifølge den tyske økonomen Sombart la regnskapsreglene som ble utviklet i 1400-tallets Venezia, grunnlaget for framveksten av kapitalismen. Det var balanseregnskapet som først synliggjorde bedriftenes kapitalbeholdning, slik at kapitalakkumulasjon ble det styrende målet. På den måten legger dette regnskapsprinsippet føringer for økonomiske beslutninger, som i sum har ledet den økonomiske utviklingen til der vi er i dag. Overraskende nok har disse regnskapsprinsippene i stor grad forblitt uendret fram til i dag. Dette til tross for at både økonomien og samfunnet har gjennomgått store omveltninger siden den gang.

Men regnskapsfaget er nå i ferd med å fornye seg. Organisasjoner som Regnskap Norge er allerede i gang med å revurdere nåværende regler og utvikle nye regnskapsprinsipper. Og de er ikke alene! De siste tiårene har det vokst fram et internasjonalt nettverk som jobber med å utforme framtidens regnskapsprinsipper, som skal fremme bærekraft ved å synliggjøre bedriftenes påvirkning på naturen og sosiale forhold. Regnskap, rapportering og økonomistyring skal nå sette fart på omstillingen til et bærekraftig samfunn.

Nøkkelen til å løse de utfordringene vi står overfor i vår tid går gjennom synliggjøring, og ansvarliggjøring. På engelsk er regnskapsføring ‘accounting’ som henger sammen med det å være ansvarlig (accountable). Altså er regnskapsførernes oppgave å vise hva bedrifter og virksomheter er ansvarlige for, uttrykt gjennom regnskap og årsberetninger. Inntil i dag har dette ansvaret utelukkende handlet om finansielle forhold.

Dette er i ferd med å forandre seg. I dag er det allerede mange viktige forhold som ligger utenfor regnskapet, som likevel regnes som viktige. Faktorer som omdømme, markedsandeler og kundeforhold synliggjøres allerede på andre måter, og rapporteres ved siden av finansielle rapporter og regnskap.

“regnskap er næringslivets språk”

Neste skritt er å synliggjøre bedriftenes påvirkning på samfunnet og naturen. For enten bedriftene vil det eller ikke, så påvirker all næringsvirksomhet naturen, samfunnet og menneskers livsgrunnlag. Ved å synliggjøre disse virkningene, blir bedriftene selv bevisst på sitt ansvar, samtidig som det hjelper investorer å identifisere de mest bærekraftige prosjektene og på den måten bidra til å flytte pengestrømmene til den grønne økonomien.

Hvis bedriftene måtte rapportere sitt klimaregnskap ville det trolig endre både motiver og beslutninger. Og dersom innvirkning på lokalmiljø og biologisk mangfold måtte bokføres, ville det trolig styre både økonomiske beslutninger og investeringer i en annen retning.

Denne tanken er ikke ny. Det er allerede 20 år siden John Elkington lanserte ideen om en «trippel bunnlinje» som tar inn effekter på planeten og menneskene i tillegg til profitt. Siden den gang har bedrifters samfunnsansvar vokst til å bli et eget fagfelt: Corporate Social Responsibility (CSR). En kritikk av CSR er imidlertid at det kun blir et tillegg til bedriftenes vanlige virksomhet, som likevel kan fortsette å drive rovdrift på natur og mennesker.

Bærekraftsrapporter som leveres ved siden av finansiell rapportering blir trolig liggende uåpnet og får dermed ikke de store ringvirkningene man håper på.

Det er her integrert rapportering kommer inn. Skal vi få til omstillingen til et bærekraftig samfunn, må hensyn til natur og sosial rettferdighet være grunnleggende for alt vi gjør. Klima- og miljøvirkninger kan ikke være et sekundært anliggende, og det er denne utfordringen ‘integrert rapportering’ søker å løse ved å integrere de eksterne virkningene i næringslivets sentrale verktøy.

For mens regnskapet tradisjonelt har fokusert på finansiell- og produksjonskapital, finnes også andre typer kapital: menneskelig kapital, intellektuell kapital, sosial og relasjonell kapital og naturkapital. Alle disse «kapitalklassene» må med i regnskapet, fordi regnskap er næringslivets språk og det som avgjør når beslutninger fattes i styrerom verden rundt.

Næringslivet spiller en avgjørende rolle i å løse utfordringene vi står overfor i det 21. århundre. Både fordi økonomisk aktivitet er kilden til problemene vi skal løse, og fordi bedrifter utøver en sentral samfunnsmakt som legger føringer for utviklingen i både økonomien og politikken. For å klare omstillingen til et bærekraftig samfunn, må vi ha næringslivet med på laget. Da må vi snakke deres språk, og dette språket er regnskapet.

Vil man forandre verden, må man engasjere seg i hvordan reglene for markedsøkonomien er utformet, og ikke minst tenke nytt om hvordan de kan endres. Politikere, miljøaktivister, journalister og økonomer bør alle engasjere seg mer i hvordan markedsøkonomien formes og styres, blant annet gjennom regnskapsreglene.

Regnskapsførerne kan kanskje ikke redde verden alene, men vi må ha dem med på laget hvis vi skal skal klare det!

Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 9. mars 2020.

Rethinking Economics Festival

Tekst skrevet av Ross Cathcart, Senior Organiser, RE Support Team
Oversatt av Liv Anna Lindman, Styremedlem RE Norge

Verden er inne en periode med omveltninger av uante  proporsjoner. Pandemien har forårsaket voldsomme bevegelser som har brutt med langvarige oppfatninger om hva økonomifaget er, og hvilken betydning og rolle økonomiske ideer bør ha i utformingen av samfunnene våre.

I kjølvannet av den globale helsekrisen har vi en økonomisk krise som har forsterket underliggende problemer i det økonomiske systemet som tydelig reflekteres ved økende økonomisk ulikhet. Videre har den tilspisset polariserende økonomisk diskriminering på bakgrunn av rase, kjønn og maktstrukturer. På samme tid har miljø- og klimakrisen ført til økt fokus på grunnleggende ideer og mål i samfunnet. Her spiller økonomifaget spiller en viktig rolle som forvaltningsverktøy for våre felles ressurser.

Krisene har til felles at de illustrerer behovet for tverrfaglig tilnærming i både forskning og undervisning. Økonomifaget må anerkjenne – og omfavne samarbeid med – andre fagområder og -miljøer. For å få til dette må det tas oppgjør med fagets utdaterte doktriner og dogmer.

2020 har så langt vært et år spekket med enorme endringer. Disse utvider sprekkene i det fagøkonomiske paradigmet. Likevel blir ofte godt dokumentert vitenskapelig kritikk avfeid. Kritikken belyser først og fremst disiplinens store skylapper og en paradoksal simplifisering av virkeligheten formidlet på et stadig mer formalisert og komplisert fagspråk. Dette fører til demokratisk underskudd i debatt om økonomisk politikk, og ensidig og mangelfull respons på de sosiale og økologiske krisene.

Finanskrisen i 2008 var utløsende for den globale studentbevegelsen som Rethinking Economic er en del av. Siden da har vi gang på gang sett bevis på at tiden er moden for en reform av økonomifaget og – undervisningen, for å skape en ny generasjon økonomer med andre tanker og verktøy. Både dagens og morgendagens økonomer må delta i en kritisk refleksjon rundt de utfordringene vi står overfor i dag – og vil møte i det 21. århundre. Dette krever blant annet at vi tør å stille spørsmålstegn ved allment aksepterte dogmer.

Rethinking Economics’ internationale festival er en feiring av det mangfoldet av ideer og perspektiver som finnes i økonomifaget som kan føre prosessen med å fornye økonomifaget framover. Her skaper vi en plattform hvor økonomer og studenter fra hele verden kan samles digitalt for å lytte, samtale og diskutere. Det er med stolthet vi kan presentere et program med virtuelle arrangementer – fra 22. til 26. juli – der alle som ønsker kan delta i økonomiske samtaler og debatter knyttet til de økonomiske spørsmålene i den virkelige verden.

Festivalen framhever 5 temaer:

  • Demokratisering, mangfoldighet og avkolonisering av økonomifaget
  • Økonomifagets rolle i globale spørsmål
  • Klima, miljø og økologi
  • Pluralisme i politikk og praksis 
  • Reform av økonomiutdanningen

Med festivalen vil vi skape en plattform for å diskutere både konvensjonelle og alternative tilnærminger, utforske kritiske og forsømte perspektiver og aktivt engasjere oss i spørsmålet om hvordan disse ideene kan hjelpe oss å navigere veien for globale utfordringer.

Sammen skal vi utnytte kraften i pluralisme (mangfold) både innenfor og utenfor økoomifaget for å finne løsninger på samfunnets store problemer – og hvordan vi kan bruke nye verktøy og perspektiver i arbeidet for en mer bærekraftig verden!

Med dette, ønsker vi å invitere deg (og alle andre) til Rethinking Economics’ internasjonale festival, 22.-26. juli 2020.

Når utviklingshjelp hindrer økonomisk utvikling

Rike land har heldigvis lenge drevet utviklingshjelp. Men noen ganger driver de også det som i praksis kan bli det motsatte – nemlig direkte og indirekte bidrag til å hindre økonomisk utvikling.

Skrevet av Erik S. Reinert.

Første gang jeg opplevde dette på nært hold var sist på 1970-tallet mens jeg skrev ferdig min doktoravhandling i Lima. Peruanerne har for vane å gi hvert år sitt eget slagord, og 1978 var Año de la austeridad, ‘Året for nøysomhet’.

Dette var et tidlig eksempel på Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets (IMFs) bruk av denne eufemismen for økonomisk innstramning. Peru markerte dette blant annet gjennom å utgi frimerker med slagordet.

Betingelser ødela for lokal melk

Midt oppe i Perus ‘nøysomhet’ skjedde det to uavhengige ting som til sammen fikk en ganske stor effekt. Washington-institusjonene (IMF og Verdensbanken) ble etter hvert beryktet for sine conditionalities, betingelsene de stilte for at land skulle motta støtte.

Peru fikk på 1970-tallet beskjed om å sette opp prisene på drivstoff – bensin og diesel – til et normalt internasjonalt prisnivå. Dette er et land med enorme distanser og store geografiske hindringer – les: høye fjell og tett jungel – mellom de ulike delene av landet.

Landet var selvforsynt med olje, og billig (men ikke subsidiert) drivstoff hadde vært nyttig for å øke den økonomiske integrasjonen i landet. Samtidig med at Washington-institusjonene tvang igjennom dette, dumpet Holland store mengder melkepulver på det peruanske markedet.

Som kjent har en bivirkning av EUs landbrukssubsidier vært en stor overproduksjon. Mye av denne overskuddsproduksjonen er tradisjonelt blitt dumpet til under kostpris i fattige land.

Gjennom ‘conditionalities’ har fattige land på den ene siden i praksis fått forbud mot å hjelpe sin industri, samtidig som de i mange tilfeller har fått ødelagt deler av sitt landbruk.

Den kombinerte effekten av de høye bensinprisene og melkepulveret solgt til under kostpris var at de lokale melkeprodusentene ikke lenger var ‘konkurransedyktige’. Vi så bilder i avisene som viste hvordan melken fra Arequipa-området, som tidligere var blitt solgt til Lima, nå ble helt i elven.

«Synlige hender» ga ingen vekst

Familien hadde på det tidspunktet en ett-åring, og som foreldre var vi fortørnet over det ferdigblandete pulvermelk-skvipet det nå var vanskelig å komme unna i Lima.

For meg ble dette et ganske brutalt møte med det såkalte ‘frie markedet’ som – i de teoribøker jeg måtte lese – med sin «usynlige hånd» av seg selv skulle produsere økonomisk vekst. Her var det isteden meget synlige hender som tvert imot produserte det stikk motsatte av økonomisk vekst.

I begynnelsen trodde jeg opplevelsen fra Peru var et sært enkelttilfelle. Over 40 års erfaringer har siden tvert imot vist meg hvor normal slik ‘underutviklingshjelp’ er. Vi finner det fremdeles, også i Europa.

Ukraina var lenge et kornkammer for verden. Da USA på 1800-tallet diskuterte om de skulle spesialisere seg i sitt ‘komparative fortrinn’ i å dyrke hvete eller å sette en høy toll for å produsere sine egne industrivarer, var de klar over at Ukraina ville bli deres største konkurrent som hveteprodusent.

Amerikanske politikere innså den gang at gikk de inn for frihandel ville levestandarden i Ukraina – gjennom prisen på hvete – indirekte bestemme levestandarden i USA. De valgte tollbeskyttelse og industrialisering.

I sin iver etter å fjerne seg fra Russland, og få reise inn i Schengen uten visum, hadde Ukraina begått den samme tabben overfor EU som Kina og Japan hadde gjort overfor USA og Europa på 1800-tallet. De hadde skrevet under noe de aldri burde ha skrevet under på.

«Unfair treaties» legger føringer

I 2017 trådte Ukrainas avtale med EU, et dokument på over 1.000 sider, i kraft. Etter en stund viste det seg at denne avtalen – som et parlamentsmedlem i Ukraina mente omtrent tre personer hadde lest – inneholdt klausuler. Disse klausulene begrenset ikke bare landets mulighet til å drive industripolitikk, de begrenset også i svært stor grad Ukrainas muligheter til å eksportere landbruksprodukter til EU.

For en del produkter hadde landet blitt tildelt svært små årlige kvoter. Disse kvotene – som for eksempel for tomater – var brukt opp i februar måned. Noen ganger kommer da en «snill» byråkrat fra Brüssel og tildeler landet for eksempel en kvote på ytterligere 50 tonn, så man kunne levere tomater en måned til.

I sin iver etter å fjerne seg fra Russland, og få reise inn i Schengen uten visum, hadde Ukraina begått den samme tabben overfor EU som Kina og Japan hadde gjort overfor USA og Europa på 1800-tallet. De hadde skrevet under noe de aldri burde ha skrevet under på.

Det som ble kalt de ‘urettferdige avtalene’ (unfair treaties, unequal treaties) forhindret Kina og Japan fra å drive den samme tollpolitikken og industrialiseringspolitikken USA og alle europeiske land gjorde på den tiden.

Japan undertegnet avtalen etter at USAs Admiral Perry i 1854 truet med å komme tilbake til Japan og bombe dem dersom japanerne ikke underskrev. Kolleger som jobber med Kina, forteller at disse ‘urettferdige avtalene’ fremdeles huskes med bitterhet i landet.

Fattige leverer, EU tjener

Går vi litt i dybden på avskogingen av Amazonas, finner vi spor av lignende politikk også her. EU eksporterer mat, som ost og skinke, men EU importerer omtrent 70 prosent av alt proteinrikt dyrefôr, som soyabønner.

Spesielt i Brasil har produksjonen av soyabønner økt kraftig de siste 30 årene, fra rundt 15 millioner tonn årlig til rundt 123 millioner tonn siste år. De som bryr seg om dette, rapporterer at kun 13 prosent av Europas import av soyabønner er ‘avskogingsfri’ (de-forestation free).

Samtidig har EU en tollbeskyttelse på rundt 50 prosent på storfekjøtt. Mens Sør-Amerika tidligere eksporterte kjøtt til EUs innbyggere, eksporterer de nå soyabønner til EUs kuer. 

Tilbake til perspektivet fra Lima sist på 1970-tallet: Fremdeles fremmer EU sin eksport av produkter med høy verdiskapning, som ost og melkepulver, og tvinger den fattigere del av verden inn i den klassiske rollen som råvareleverandør. Dette gjelder også i industrien, for eksempel avviklet EU den siste tollen på japanske biler i 2019.

Ukraina – som lenge var et ganske avansert industriland – er nå i ferd med sakte å gjenoppdage den ideologien som dominerte i USA gjennom hele 1800-tallet. Samtidig holder EU-avtalen, som i praksis hindrer Ukraina å føre samme politikk som EU selv gjør, liv i «underutviklingshjelpen».

«Dum spesialisering» gir økonomisk tap

For to år siden hadde jeg et prosjekt for EUs forskningssenter (JRC) som gikk på det som der heter ‘smart spesialisering’. Da var det selvfølgelig fristende å peke på at det motsatte – la oss kalle det ‘dum spesialisering’ – også finnes. Et eksempel på dette var Ukraina og den ovennevnte avtalen. Ukraina er i en situasjon der de eksporterer hvete til Italia og importerer tilbake spagetti – produsert av den samme hveten – til en pris som er enormt mye høyere.

Dette er godt betalte arbeidsplasser som uteblir. Et land som Usbekistan, som ikke har en slik avtale, klarer å føre en tollpolitikk (slik EU gjør) slik at de lager det meste av sin spagetti selv.

Med EU i ryggen begynte utenlandske firmaer for noen år siden å hugge ned gammel skog i Ukraina for å eksportere tømmerstokkene. Ukraina klarte imidlertid å stoppe denne eksporten, og opplevde at det samme trevirket fikk enormt mye større verdi når det ble bearbeidet innenlands til for eksempler tremøbler.

Ukraina – som lenge var et ganske avansert industriland – er nå i ferd med sakte å gjenoppdage den ideologien som dominerte i USA gjennom hele 1800-tallet. Samtidig holder EU-avtalen, som i praksis hindrer Ukraina å føre samme politikk som EU selv gjør, liv i «underutviklingshjelpen».

Opprinnelig publisert på Bistandsaktuelt.no 29.05.2020.

To skoler som utfyller hverandre

Den østerrikske og den ordoliberale Freiburgerskolen

Skrevet av Lars Peder Nordbakken

Den østerrikske skole

Carl Menger blir ofte regnet som en av de tre første «marginalistene», sammen med William Stanley Jevons og Leon Walras, som uavhengig av hverandre, kom opp med en ny verditeori basert på individuelle verdivurderinger og avtagende marginalnytte. Men her slutter likheten mellom de tre. Jevons og Walras var begge matematisk orienterte, og mente at en vitenskapelig tolkning av økonomien må kunne uttrykkes matematisk som et lukket system i likevekt – som en mekanisme.

Carl Menger gikk i en annen retning. I boken Principles of Economics (1871) utledet han et mer humanistisk perspektiv på økonomifaget. Mengers prosjekt var å utvikle en ny økonomisk teori, forankret i grunnleggende og allmenngyldige prinsipper for menneskelig adferd, avledet av subjektive verdivurderinger som utgangspunkt. Mengers retning ble senere tildelt navnet «den østerrikske skole», av dens kritikere innen den tyske historiske skolen.

Mengers subjektivisme stod allerede i 1871 i kontrast til de mekanistiske perspektivene til Jevons og Walras, selv om Mengers teoretiske innovasjoner i første rekke var et svar på det han oppfattet som store svakheter ved den klassiske skolens verditeori, og ved den historiske skolens avvisning av generelle økonomiske teorier og lover.

De mest distinkte kjennetegnene ved den østerrikske skole har, helt siden Mengers opprinnelige bidrag, vært forankret i den subjektive verditeorien og i et åpent prosessperspektiv på økonomien.

Blant Mengers toneangivende etterfølgere bør nevnes Eugen von Böhm-Bawerk, Friedrich von Wieser, Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Israel Kirzner. Den østerrikske skole hadde sitt geografiske sentrum i Wien frem til om lag 1934, og har siden levd i eksil. Den svenske økonomen Knut Wicksell og østerrikeren Joseph Schumpeter regnes også som nært forbundet med idéarven etter Menger. 

Den store metodestriden

Menger opplevde tidlig at hans teorier ikke fikk gjennomslag i Tyskland. Den dominerende historiske økonomiske skolen i Tyskland hadde utspring i statsvitenskap, var skeptisk til økonomiske teorier generelt, og hadde en tilbøyelighet til å bedømme andre metoder enn den historiske metoden som virkelighetsfjerne eller uinteressante.

Den såkalte metodestriden mellom den tyske historiske skolen og den østerrikske skolen tilspisset seg etter at Menger publiserte en bok om samfunnsvitenskapelige metoder i 1883. Mengers kritikk av den historiske skolen og dens ansvar for fraværet av vitenskapelige fremskritt innen økonomifaget i Tyskland ble nærmest betraktet som en majestetsfornærmelse av ledende representanter for den historiske skolen, med Gustav von Schmoller i spissen. Det er midt i denne striden begrepet «den østerrikske skole» oppstår, etterfulgt av følgende dom: «uegnet for undervisning på tyske universiteter».

Metodestriden har også en større kontekstuell dimensjon. I det striden tiltar i styrke er den økonomiske politikken i Tyskland i ferd med å bli mer preget av maktkonsentrasjon gjennom handelsproteksjonisme, interessekoalisjoner og kartelldannelser. Samtidig beveger Østerrike-Ungarn seg i motsatt retning, spesielt etter de liberale samfunnsreformene fra 1867, og særlig Wien opplever en mye omtalt blomstringsperiode innen økonomi, kultur og vitenskap, som varer frem til utbruddet av første verdenskrig. 

Menneskelige handlinger og markedsprosesser

Böhm-Bawerk og Wieser bidro til å utvide anvendelsen av Mengers subjektive metode til alt fra tidspreferanse, kapitalstruktur, produktivitet og skattesystem. Den mest systematiske videreutviklingen av den østerrikske skole kom med Ludwig von Mises, som studerte under Böhm-Bawerk. Hans første bidrag innen penge- og kreditteori i 1912 inneholdt også kimen til den senere mye omtalte østerrikske konjunkturteorien. Mises igangsatte også den store økonomiske systemdebatten med en artikkel i 1920 om problemene med å realisere en sosialistisk planøkonomi.

Det er først i Mises’ hovedverk Human Action fra 1949, som han hadde arbeidet med siden han emigrerte til Gèneve i 1934, vi finner en systematisk og helhetlig fremstilling av den moderne østerrikske skolen. I denne boken utvikler Mises både sin praxeologiske metode og viser dens anvendelser på forståelse av de fleste økonomiske fenomener og sammenhenger. Den mest betydningsfulle av Mises’ innsikter var å forstå markeder som åpne og dynamiske prosesser, drevet av entreprenørskap og konkurranse, og hvor prisdannelsen i markedet, sammen med økonomisk resultat i form av fortjeneste eller tap, gir incentiver til å tilfredsstille forbrukernes behov på stadig bedre og mer kostnadseffektive måter. På denne måten mente Mises at dynamiske markedsprosesser bidrar til økt produktivitet og økt velstand.

F.A. Hayek med pipe og Ludvig von Mises

Mises tok utgangspunkt i at alle menneskelige handlinger, uansett organisatorisk ramme og personlige motiver, kan sies å dele ett generelt formål: å erstatte en mindre verdsatt situasjon med en høyere verdsatt situasjon. Dessuten understreket Mises at alle handlinger er rettet mot en fremtid som ikke kan forutsies med sikkerhet, og som derfor må romme et visst spekulativt element. I kontrast til nyklassisk teori, som kun gjenspeiler tilpassende handlinger til informasjon som antas gitt, forstår Mises menneskelige handlinger som en kombinasjon av to typer: 1) tilpassende handlinger og 2) kreative handlinger, det vil si hvor vi handler for å skape og realisere noe nytt og bedre. 

Selv om markeder bidrar til koordinering av individuelle handlinger, kan markeder, ifølge Mises, aldri være perfekte eller i statisk likevekt. Koordineringen i reelle markeder skjer derfor alltid gjennom et dynamisk samspill av ulike krefter, som dels virker i retning av likevekt og dels i retning av ulikevekt. Ifølge Mises er markedet ikke en tilstand, men en åpen prosess omgitt av usikkerhet om fremtiden. 

Kunnskap og institusjoner

Friedrich Hayeks store bidrag til den østerrikske skole var å videreutvikle Mises’ og Mengers dynamiske markedsforståelse, til en utvidet forståelse av hvordan velfungerende markeder i praksis bidrar til 1) effektiv bruk av desentralisert kunnskap, og 2) til å skape, spre og nyttiggjøre ny verdifull kunnskap. I følge Hayek vil forsøk på sentral planstyring av økonomien feile på begge disse avgjørende punktene. Hayek mottok i 1974 Nobels minnepris i økonomi for denne innsikten, samt for sine bidrag til den østerrikske konjunkturteorien.

F.A. Hayek mottar Alfred Nobels minnepris i økonomi, fra Kung Carl Gustaf i December 1974.

Hayek ga også viktige bidrag til å forstå hvordan spontant ordnede prosesser, på tilsvarende måte som Adam Smiths «usynlige hånd», har bidratt til å utvikle en rekke verdifulle konvensjoner og institusjoner som språk, penger, lover og organisasjonsformer. Hayek var også påvirket av Walter Euckens ordoliberale tenkning og forståelse av markedsøkonomiens institusjonelle forutsetninger og begrensninger, og bidro også til å belyse vekselvirkninger mellom et samfunns økonomiske, juridiske og politiske institusjoner.

Spor av den østerrikske skole i dag

Den østerrikske skoleretningen har helt siden den, bokstavelig talt, flyktet i eksil fra Østerrike i 1934, blitt sterkt marginalisert, til tross for Hayeks Nobelpris. Flere sider ved skolens teoretiske perspektiver har dessuten gått mot hovedstrømmene innen økonomifaget, som mangelen på matematisk formalisering og en gjennomgående aversjon mot makroøkonomisk teori og modellering. 

Et av de mest vitale sporene av østerriksk teori i dag finner vi hos Israel Kirzner, en tidligere student av Mises, fra New York University. Kirzner har over mange år arbeidet med en videreutvikling av den østerrikske teorien om entreprenørskap og markedsprosesser, og har utviklet en syntese av tenkningen til Mises, Hayek og Schumpeter. Kirzners syn på markedsøkonomiens institusjonelle rammevilkår lener også i ordoliberal og institusjonell retning. Det samme gjelder Peter Boettke ved George Mason University, en student av James Buchanan, som også bygger broer til Buchanans konstitusjonelle økonomiske teori, samt til en annen Nobelprisvinner, Elinor Ostrom og den såkalte Bloomington skolen, for deres bidrag til teorien om polysentrisk orden.

Likevel er nok den østerrikske skole fortsatt mest kjent for sin konjunkturteori, og for den stadig like aktuelle forståelsen av hvordan alvorlige økonomiske kriser typisk oppstår gjennom ekspansiv pengepolitikk og en kombinasjon av finansielle bobler og realøkonomiske ubalanser.

Ellers er det et sjelden nevnt faktum at den østerrikske skole er den eneste samfunnsøkonomiske skoleretningen som kan sies å være i overensstemmelse med det bedriftsøkonomiske markedsføringsfaget.

Den ordoliberale Freiburgerskolen

Den ordoliberale skolen skiller seg ut som en normativ skole, nærmere bestemt som en teoretisk fundert retningsviser for en sammenhengende økonomisk politikk med et liberalt siktemål, så vel i økonomisk som i politisk og sosial forstand. Dannelsen av skolen gjenspeilet en kombinert faglig og etisk begrunnet protest, slik de toneangivende tenkerne med økonomen Walter Eucken i spissen så det, mot Tysklands lange og sammenhengende vei mot avgrunnen, fra 1880-tallet til 1945.

Tysklands lange og problematiske feilutvikling ble av de ordoliberale økonomene også sett på som en fallitterklæring for den dominerende, og stadig mer nasjonalistisk pregede, tyske historiske skolen.   

Et annet særpreg ved den ordoliberale skolen er at den åpner for stor grad av metodisk og teoretisk pluralisme. Walter Eucken, som selv inntok en slags mellomposisjon mellom de østerrikske og nyklassiske skolenes forståelse av økonomiens funksjonsmåte, mente at økonomer, i rollen som politiske rådgivere, bør være utstyrt med en verktøykasse av ulike teorier, og bør med et åpent sinn ta i bruk de teoriene som anses best egnet til å belyse det aktuelle politiske temaet.

Et tredje særpreg er skolens tverrfaglighet. Det hele startet i 1932, med et felles forskningsprosjekt mellom juristen Frans Böhm og økonomen Walter Eucken, begge ved universitetet i Freiburg, om «problemet med privat maktkonsentrasjon i et fritt samfunn».  

Foruten kretsen rundt den ledende Freiburger-økonomen Walter Eucken og juristen Frans Böhm, hører også økonomen Wilhelm Röpke og sosiologen Alexander Rüstow blant de viktigste opprinnelige ordoliberale. De to sistnevnte flyktet i 1933 i eksil til Istanbul. Kretsen rundt Eucken i Freiburg opererte under krigen i et hemmelig undergrunnsnettverk tilknyttet motstandslederen og presten Dietrich Bonhoeffer, og utviklet på oppdrag fra Bonhoeffer en skisse til et økonomisk program for et fritt Tyskland, etter nasjonalsosialismen.

Historisk erfaringslæring

Når Walter Eucken, under sin siste forelesningsserie på London School of Economics i 1950, formidlet en oppsummering av Tysklands dyrekjøpte erfaringer, valgte han å betone blant annet:

  • Den tiltagende maktkonsentrasjonen under Keiserriket fra rundt 1880 til 1914: tiltagende økonomisk nasjonalisme og handelsproteksjonisme, i kombinasjon med sosiale reformer og politisk legitimering av karteller, syndikater og storfusjoner.
  • At antall karteller økte dramatisk fra 6 i 1870 til 150 i 1880, og deretter 385 i 1905 og hele 2500 i 1930.
  • En ny rasjonaliserings- og planleggingsideologi i næringsliv og stat.
  • Hyperkonsentrasjon av økonomisk og politisk makt gjennom interessekoalisjoner.
  • En samfunnsomveltende hyperinflasjon i perioden 1919-23.
  • Økonomisk depresjon etter krakket i 1929, massearbeidsledighet og ødeleggende innstramningspolitikk.
  • Fra 1933: Overgang til sentralstyrt planøkonomi gjennom tvangskartellisering, undertrykt inflasjon og statsstyrt utenrikshandel.
  • Rustnings- og krigsdrevet kommandoøkonomi og selvberging gjennom erobring og okkupasjon.

Hva skal vi egentlig med samfunnsøkonomi?

Den store lærdommen som de ordoliberale økonomene trakk ut av de historiske erfaringene var at sammenhengene mellom samfunnets økonomiske og politiske orden er av avgjørende betydning. Dernest var de enige om at det ikke vil være mulig å skape en bærekraftig liberal samfunnsorden uten en velfungerende markedsøkonomi, som er omgitt av et velegnet sett av institusjonelle spilleregler.

En annen historisk lærdom var at verken sentralstyrt planøkonomi, statlige direkteintervensjoner i den økonomiske prosessen, eller myten om laissez faire og uregulerte markeder, hadde vist seg å være funksjonsdyktige.   

Walter Eucken skrev allerede i 1937 en pamflett hvor han stilte spørsmålet «hva skal vi egentlig med økonomifaget?», og svarte at en av de viktigste oppgavene er å gi råd og veilede den økonomiske politikken, basert på en bedre og mer systematisk forståelse av de innbyrdes sammenhengene i økonomien. Det må med andre ord legges mer vekt på å forstå hvordan enkeltelementer i en slik politikk kan settes sammen, og dernest bidra til å forme en velfungerende helhetlig økonomisk orden. Sagt på en annen måte, gjelder det å gi Adam Smiths velgjørende «usynlige hånd» best mulige arbeidsbetingelser.

Den økonomiske politikkens oppgaver

I sitt hovedverk om prinsipper for økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, definerer Eucken den økonomiske politikkens oppgaver i tre trinn:

  1. Valg av grunnmodell for det økonomiske systemet.
  2. Etablere, vedlikeholde og fornye de institusjonelle spillereglene for økonomien, med utgangspunkt i:
    1. Et overordnet prinsipp
    1. Et sett av konstituerende prinsipper
    1. Et sett av regulerende prinsipper
  3. Analysere, anbefale og beslutte aktuelle enkelttiltak med utgangspunkt i sannsynlige effekter på tre ulike nivåer:
    1. Direkte effekter på det aktuelle området eller marked
    1. Indirekte effekter på andre markeder og på det økonomiske systemet som helhet
    1. Indirekte effekter på andre samfunnsområder

I dette bildet inngår også Euckens metodiske pluralisme gjennom en anbefaling om å ta i bruk de teoriene og modellene som antas å være best egnet til å belyse det aktuelle økonomisk-politiske problemet.

Tysk frimerke avbildet Walter Eucken

Walter Euckens normative spørsmål og svar

Det konkrete normative spørsmålet som Eucken la til grunn for sitt hovedverk fra 1952 var dette: «Hvordan kan vi i et moderne industrisamfunn utvikle en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?». Med funksjonsdyktig mente Eucken spesielt evnen til å tilfredsstille materielle behov, og med menneskeverdig forstod han i første rekke det å gi alle reelle muligheter til å leve et selvbestemt liv og ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

Svaret er i form av en anbefalt institusjonell arkitektur for en velfungerende markedsøkonomi, som inngår som en viktig grunnpilar i en liberal samfunnsorden, og kan enklest sammenfattes med utgangspunkt i tre sett av prinsipper:

  1. Overordnet grunnprinsipp: Fri konkurranse og fri prisdannelse
  2. Konstituerende prinsipper:
    • Stabiliserende penge- og valutapolitikk, samt finanspolitikk
    • Privat eiendomsrett
    • Ansvar
    • Avtalefrihet
    • Åpne markeder, både nasjonalt og internasjonalt
    • Forutsigbar økonomisk politikk over tid
  3. Regulerende prinsipper:
    • Aktiv konkurransepolitikk og monopolkontroll
    • Korrigeringer for unormale tilbudsforhold, naturlige monopoler og ubalanserte maktforhold (for eksempel i arbeidsmarkedet)
    • Korrigeringer for betydelige eksternvirkninger
    • Inntektspolitikk og omfordeling

Et viktig gjennomgående kriterium for alle nevnte prinsipper er at de avledede spillereglene bør være generelle, gjelder likt for alle, og underbygger det overordnede prinsippet om fri konkurranse og fri prisdannelse.

Ordoliberale spor i vår tid

I motsetning til den østerrikske skole må den ordoliberale skolen kunne sies å ha hatt stor innflytelse på den økonomiske utviklingen etter andre verdenskrig. Euckens ordoliberale program viste seg raskt å få stor innflytelse på en rekke ledende liberale økonomer i Europa. For mange av dem, som Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Ludwig Erhard, Luigi Einaudi, Friedrich Hayek, Lionel Robbins og Jacques Reuff ble Euckens arbeid en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med å anbefale og gjennomføre markedsliberale reformer i etterkrigstiden. Mest omtalt er de økonomiske snuoperasjonene i Vest-Tyskland og Italia, og noe senere i Frankrike.

Mindre kjent er de ordoliberale sporene vi finner i regelverket rundt EUs indre marked, og spesielt i EUs konkurranselovgivning, utviklingen av det multilaterale og regelbaserte globale handelsregimet i GATT og senere WTO, samt utviklingen mot mer uavhengige sentralbanker.

Mange, hvis ikke de aller fleste, av de liberaliserende økonomiske reformene som ble gjennomført i de nordiske landene siden 1980-tallet kan i ettertid også tolkes inn i et ordoliberalt hovedmønster.

Spesielt i Tyskland står idéarven etter Walter Eucken fortsatt høyt i kurs, og favner langt utover økonomenes rekker. Den ordoliberale Freiburgerskolen står fortsatt sentralt gjennom fagområdet politisk økonomi på universiteter og høyskoler, gjennom flere akademiske nettverk og gjennom Walter Eucken Institut i Freiburg. Det sier også noe at lederen for det offisielle økonomiske ekspertrådet i Tyskland er professor ved universitetet i Freiburg, og leder av Walter Eucken Institut.


Denne teksten ble skrevet i forbindelse med et webinar Lars Peder Nordbakken var med på om den østerrikske skolen og den ordoliberale freiburgerskolen i økonomi, som del av vårt lynkurs i økonomi. Se hele webinaret her!

Å betale for krisa

Skrevet av Rune Skarstein.

Koronakrisa tynger som ein mare over heile kloden. Det internasjonale pengefondet (IMF) skriv at «Den store nedstenginga» representerer «den verste resesjonen» sidan den store depresjonen i 1930-åra og er «langt verre» enn den globale finanskrisa i 2008-2010.  IMF spår at i 2020 vil BNP i dei «fremste» («advanced») økonomiane falle med 6 prosent, medan utanrikshandelen vil bli redusert med nær 12 prosent. I denne situasjonen prøver dei fleste statar etter evne og kapasitet å avlaste befolkninga og, aller mest, næringslivet.

I Norge har statens økonomiske tiltak, inklusive såkalla automatiske stabilisatorar, hittil ført til at budsjettunderskotet for 2020 blir auka med 200 milliardar kroner. Det betyr nær ei dobling av det totale underskotet til 440 milliardar kroner, som svarer til vel 12 prosent av BNP prognostisert av Statistisk Sentralbyrå (SSB). Dette underskotet vil Finansdepartementet dekke med uttak frå Statens pensjonsfond utland (SPU). I Prop. 73 S frå 3. april heiter det: «Statens pensjonsfond utland gir Norge en handlefrihet i finanspolitikken som er få land forunt. … Fondsuttaket øker til nær 4 prosent … som andel av verdien av SPU ved inngangen til året.» Med andre ord: Underskot på statsbudsjettet blir eine og aleine dekka av uttak frå SPU.

Det same skriv SSB i sin konjunkturrapport av 24. april: I motsetnad til andre land «kan Norge benytte seg av rammeverket for Statens pensjonsfond utland og finansiere økt budsjettunderskudd med økte tilføringer fra oljefondet.» Desse utsegnene gir inntrykk av at den einaste måten å dekke budsjettunderskotet på, er å trekke pengar frå SPU.

Men SPU representerer Norges fordringar på utlandet. Det er blitt bygd opp på grunnlag av at eksporten av olje og gass har generert store handelsoverskot gjennom lang tid. Det inneber at vi som nasjon har tilgang på ei tilsvarande mengde ressursar i tillegg til våre eigne ressursar. Fondet er i utanlandsk valuta og kan ikkje bli brukt til betalingar inne i Norge. Det kan bli brukt berre til å finansiere import eller betene gjeld overfor utlandet. SPU er i realiteten eit importfond.

Uttak frå SPU blir gjort ved at Norges Bank sel aktiva i SPU i dollar (generelt utanlandsk valuta). Dette dollarbeløpet blir godskrive ein konto i Norges Bank som så ferdar ut eit tilsvarande kronebeløp og godskriv dette beløpet Finansdepartementet sin konto i banken. Utgiftene ved bruk av desse pengane vil ha ein importeffekt betydeleg mindre enn 50 prosent. Norges Bank sit derfor igjen med eit overskot av dollar som kan bli tilført valutareservane eller ført tilbake til SPU.  

Så lenge eksporten av olje og gass skaper solide overskot på handelsbalansen (dermed også rom for overføringar til SPU), kan heile operasjonen med «uttak» eller «overføring» frå SPU bli karakterisert som å gå over bekken etter vatn. Det næraste alternativet til desse uttaka er at Finansdepartementet dekker budsjettunderskotet med lån frå Norges Bank. Slik gjeld vil føre til auke i balansen til Norges Bank og kan om ønskjeleg bli ståande til evig tid. Stimulanseffekten på økonomien av denne opplåninga er den same som for uttak frå SPU.

Eit anna alternativ er sal av statsobligasjonar. Spesielt i krisetider ønskjer mange aktørar i økonomien å spare heller enn å auke sine utgifter til investerings- eller forbruksvarer. Sal av statsobligasjonar vil som regel føre til ein positiv etterspørselseffekt i økonomien. Derfor har den framståande økonomen William Vickrey kalla denne operasjonen «regjeringas resirkulering av sparing til inntekt».

Eit tredje alternativ, som neppe kjem på tale i noverande situasjon, er auka skattar. Krisa bør munne ut i djuptgripande reformer som fremjar miljøvennleg produksjon og meir rettferdig skattlegging, blant anna med sterkt progressiv formueskatt og arveavgift.

At finansiering av budsjettunderskotet er bunden til «bruk av oljepengar» fungerer som eit krav om disiplin overfor Stortinget. I eurosona er statens maksimale budsjettunderskot på 3 prosent av BNP fastsett gjennom Maastricht-avtalen. I Norge bestemmer «handlingsregelen» at underskotet kan vere maksimalt 3 prosent realavkasting av SPU. Sjølv om desse reglane blir ignorerte og brotne under krisa, representer dei ikkje «handlefrihet», men hindringar for ein meir opplyst, demokratisk og rettferdig finanspolitikk.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen onsdag 6. mai 2020.