Økonomi for vanlige folk

Det 21. århundret byr på betydelige utfordringer. Pandemien herjer fortsatt, krigen i Ukraina forstyrrer verdens matproduksjon og vi er på vei mot den største sultkatastrofen på lang tid. Disse sjokkene treffer oss i en tid som allerede var preget av usikre framtidsutsikter, klimakrisa, økende økonomisk ulikhet og en voksende usikkerhet rundt velferdsstatens bærekraft. Den nye regjeringen gikk til valg på at det nå er «vanlige folks tur», men hva betyr det?

Skrevet av Marie Storli og Daniel Fullman.

Denne teksten er basert på rapporten Økonomi for vanlige folk.

Rapporten presenteres og diskuteres på Rethinking Economics Norges medlemsmøte onsdag 6. april klokken 19:00 på Løkka Bar og Kjøkken i Oslo!

Vanlige folks tur

De siste to årene har vi virkelig fått se hvor kraftfullt staten kan trå til dersom krisa først er stor nok, og hvor raskt endringer kan implementeres når stat og næringsliv samarbeider. Men vi har ennå ikke sett hvordan det ville se ut dersom samme kraft og besluttsomhet ble satt inn for å bedre de økonomiske framtidsutsiktene til vanlige folk.

Det er vanskelig å ikke spørre seg hvordan klimapolitikken ville sett ut dersom den ble møtt med samme besluttsomhet og handlingskraft som covid-19. Et annet eksempler er hvor mange mennesker som kunne bli bosatt og integrert dersom staten var like løsningsorientert i møte med klimaflyktninger som med smittevernstiltakene? Tenk så mange grønne arbeidsplasser som kunne blitt skapt dersom statlig pengebruk inn i fornybare og «grønne» næringer var like raus som kompensasjonsordningene under koronakrisa!

Grønn omstilling

I løpet av de neste tiårene vil norsk økonomi gå gjennom dype endringer. Vi har en aldrende befolkning og fallende deltakelse i arbeidsmarkedet, og økende økonomisk ulikhet fører til at flere blir avhengig av velferdsstatens overføringer og tjenester. Sammen har dette ført til at flere stemmer nå roper varsku om velferdsstatens bærekraft.

Samtidig står vi midt i en «grønn» omstilling. Verden skal på kort tid vri sin økonomiske aktivitet bort fra fossil energi, og har satt seg mål om netto nullutslipp innen 2050. Klimakrisa er imidlertid ikke det eneste miljøproblemet verden står overfor i dag. Det er behov for en mer grunnleggende bærekraftig omstilling av økonomien. Dette krever nytenkning rundt hvordan vi bruker naturens ressurser, hvem som bærer kostnadene av forurensning og avfall, og hvilke politiske strategier som bidrar best til økonomisk utvikling og velferd.

Økonomifagets innflytelse strekker seg langt inn i de politiske korridorene,
og inn i hverdagslivet til folk flest.

De økonomiske utfordringene i det 21. århundret er betydelige. Det er behov for å tenke nytt. Dette må skje gjennom en åpen og tydelig samfunnsdebatt om hvilken framtid vi ønsker å skape, og hvilke valg vi må ta i dag, for å komme dit. Vi må tenke nytt om hvordan vi organiserer økonomien vår for å sikre at alle mennesker har «lik tilgang til de materielle og sosiale forutsetningene for det gode liv».[1] For å klare dette må vi tenke nytt om hva verdiskapning egentlig er, hva som skaper velferd, og hvordan vi sørger for at godene fordeles rettferdig.

I rapporten «Økonomi for vanlige folk» ser vi på de overordnede utfordringene norsk økonomi står overfor i det 21. århundret, og hvordan vi kan legge grunnlaget for en økonomisk politikk som virker til fordel for folk flest. Målet med rapporten er å bidra til et reflektert og opplyst, offentlig ordskifte i debatten om økonomiske spørsmål.

Økonomi for hvem?

Økonomifagets innflytelse strekker seg langt inn i de politiske korridorene, og inn i hverdagslivet til folk flest. Denne utviklingen kan ikke forstås uten å se nærmere på den økonomiske ekspertifiseringen av politikken og ensrettingen i økonomifaget.[2]

Tankene fra mainstream økonomisk teori har for lengst inntatt de aller fleste områder av politikken, men hva er «mainstream økonomi» og hvilke antakelser legges her til grunn?

Mainstream økonomi bygger på prinsipper fra nyklassisk teori (enkelt sagt: tilbuds- og etterspørselsøkonomi) og videreutvikling av denne. Det er dette som er den dominerende tilnærmingen til økonomisk politikk i dag. [3][4]

De som studerer samfunnsøkonomi ved norske universiteter i dag, lærer i all hovedsak nyklassisk teori, uten at de blir gjort klar over at dette er én spesifikk teoretisk tradisjon, blant mange andre.[5] Mange økonomer blir derfor ikke klar over at det finnes andre tilnærminger i økonomifaget.

Her går vi potensielt glipp av viktige diskusjoner og perspektiver. Hvilke antakelser man bygger på, og hvilke metoder man bruker, bestemmer både hva man kan si noe om og hva man ikke kan si noe om. Alle teoretiske tilnærminger har sine blindflekker, og jo snevrere fokus man har, desto større blir de.

hva om rommet for politisk diskusjon slik sett krympes, 
fordi vi lar ett økonomisk narrativ dominere?

Mainstream-økonomer vil gjerne påpeke at det finnes et stort mangfold av teorier og modeller innenfor det som regnes som mainstream. Det stemmer at det finnes en viss variasjon, men disse faller inn under den samme teoretiske tradisjonen fordi de bygger på ett felles sett med premisser.

Mainstream økonomi kjennetegnes blant annet ved metoden som brukes. Mens de fleste andre fagdisipliner er definert av hvilken del av virkeligheten de studerer, så er økonomifaget definert ut fra hvordan man studerer den. Mens historikere er opptatt av fortiden, og kjemikere ser på kjemiske forbindelser, så er økonomene ikke først og fremst opptatt av økonomien.[6]

Flere framtredende økonomer hevder at det er en fordel å ha ett sett med antakelser og metoder, fordi man får en bedre debatt dersom alle enes om noen grunnleggende «sannheter».[7][8] Ensrettingen hjelper økonomifaglige argumenter og konklusjoner til å virke mer vitenskapelige, og økonomenes svar fremlegges med to streker under fordi det finnes «én og bare én» økonomisk sannhet.

Men hva om rommet for politisk diskusjon slik sett krympes, fordi vi lar ett økonomisk narrativ dominere?

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Økonomifagets innflytelse over samfunnsutviklingen er særlig institusjonalisert gjennom bruken av samfunnsøkonomisk analyse i politiske beslutningsprosesser. Her blir foreslåtte tiltak veid og vurdert, ved å estimere verdiene av fordeler og kostnader knyttet til prosjektet. Hvis summen av fordeler er større enn kostnadene, så er det «samfunnsøkonomisk lønnsomt».

De økonomiske utfordringene beskrevet innledningsvis er eksempler på komplekse problemstillinger som krever ekspertråd og spesialisert kunnskap. Dette er nok noe av bakgrunnen for ekspertifiseringen av politiske beslutningsprosesser. Likevel er det påfallende i hvor stor grad økonomer dominerer som fagpersoner, ikke bare i spørsmål om økonomisk politikk, men nær sagt alle samfunnsområder.

Fra 1972 og fram til 2016 økte andelen forskere i NOU-utvalg markant. Spesielt har deltakelsen av samfunnsøkonomer økt kraftig. I dag har samfunnsøkonomi blitt «den desidert største enkeltdisiplinen i offentlige utvalg», og hvert fjerde forskermedlem kommer fra økonomifaglige forskningsinstitutter.[9]

Deltakelse i komiteer og utvalg gir gjerne uttrykk for hvilken type kunnskap som er toneangivende, og i så måte tyder dette på at samfunnsøkonomer har fått en viktigere rolle i norsk politikkutvikling de siste tiårene.

Økonomisk språk og tenkemåte har altså inntatt en viktig rolle i å styre samfunnsutviklingen. Er det grunn til å tro at dette begrenser «vanlige folks» mulighet til å delta og bli hørt i spørsmål som påvirker ens eget liv?

Økonokratiet

Når økonomiske diskusjoner foregår på et språk som kun et fåtall forstår, på steder ikke alle har tilgang til, og basert på premisser som folk flest ikke nødvendigvis er kjent med, er det kun et fåtall stemmer som får definere debattene. I dette tilfellet er det samfunnsøkonomene. Samtidig angår økonomi oss alle. Derfor er det viktig at alle kan delta i debatten om økonomiske spørsmål.

Økonokratiet ble til i det vi begynte å se på det «å forbedre økonomien» som et mål i seg selv – løsrevet fra andre målsetninger for samfunnet.

«Økonokrati» er et begrep som beskriver et samfunn der den økonomiske logikken blir dominerende. Hvor «politiske mål og tiltak vurderes ut i fra hvilken effekt de har på økonomien. Her vurderes økonomien som et eget system, med sin egen logikk, som må håndteres av eksperter.»[10] Et økonokrati har nemlig de formelle institusjonene til et representativt demokrati som vårt, politiske partier og jevnlige valg. Forskjellen er at politiske målsetninger defineres økonomisk, og dermed blir selve økonomien fokus for politikken – i stedet for å fokusere på vanlige folks behov og ønsker.

Et resultat av denne utviklingen er at vanlige folks opplevelser, meninger og perspektiver i mindre grad blir hørt. Det er «ekspertene» som får definere hvilke spørsmål som er viktige, og hva som er «riktig» løsning. Dermed er vi på kollisjonskurs med det liberale demokratiet, fordi politikk har blitt en «teknokratisk» øvelse heller enn en levende diskusjon om ulike verdigrunnlag og visjoner for framtiden.

Økonokratiet ble til i det vi begynte å se på det «å forbedre økonomien» som et mål i seg selv – løsrevet fra andre målsetninger for samfunnet. Det vil si, i det man begynte å tro på at det å forbedre et knippe økonomiske variabler er det samme som å skape et bedre samfunn for vanlige folk.[11]

Hva om økonomisk politikk var innrettet mot de tingene som er avgjørende for «det gode liv» – i stedet for å gå omveien om økonomisk vekst som den endelige målsetningen?

Nytenkning

Vi trenger å tenke nytt om økonomi og politikk for å navigere de økonomiske utfordringene i det 21. århundret. Albert Einstein skal en gang skal ha sagt, at vi ikke kan «løse et problem med det samme tankesettet vi brukte da vi skapte det

I rapporten Økonomi for vanlige folk belyser vi noen alternative perspektiver og strategier. Ved å dra veksler på et mangfold av teorier kan man få nye perspektiver på gamle økonomiske problemer.


[1] Ohlin-Wright, Antikapitalisme: Strategier og muligheter i det 21. århundret, 2021

[2] Innset, Markedsvendingen: Nyliberlismens historie i Norge., 2020, s. 10-11

[3] Reinert, Evolusjonær økonomi, 2021

[4] Sæther, Nyklassisk økonomi, 2021

[5] Storli, m.fl., Utdanner vi økonomer for det 21. århundret?, 2020

[6] Eliassen, Hysj vi regner, 2016, s. 10

[7] Kvaløy, Økonomisk alternativfelle

[8] Kvaløy, Er økonomifaget høyrevridd?

[9] Hesstvedt, ”Ekspertifisering” av offentlige utvalg?

[10] Earle, Moran og Ward-Perkins, Econocracy, 2017, s. 7

[11] Ibid, s. 14

Anmeldelse av boken Økonomisk tenkning: Økonomifaget trenger både kreativ ødeleggelse og dannelse

Smith, Tone, Ebba Boye og Bent Arne Sæther (red.). Økonomisk Tenkning. Bidrag til mangfold i økonomifaget. Solum Bokvennen 2021.

Skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita og medlem av Fagrådet i Rethinking Economics Norge. Innlegget ble opprinnelig publisert på Minerva tirsdag 08. februar 2022.

Redaktørene bak artikkelsamlingen Økonomisk tenkning, alle med tilknytning til Rethinking Economics Norge, har et felles programmatisk utgangspunkt. Det springer ut av den mangslungne bevegelsen som forsøker å fremme mer teoretisk pluralisme i den samfunnsøkonomiske undervisningen på universiteter og høyskoler. Bakgrunnen er en frustrasjon blant studenter av faget, som har bygget seg opp gjennom flere tiår. Frustrasjonsnivået steg merkbart etter den internasjonale finanskrisen 2008-2009, da det blir tydelig for en hel verden at toneangivende økonomiske teorier med ekstremt urealistiske antagelser om fullkommen informasjon og rasjonelle forventninger hadde feilet stygt.

Frustrasjonens hovedkilde er velkjent. Fullt så kjent er det ikke at lignende frustrasjoner har en historie som strekker seg langt tilbake i tid. Det vi gjerne tenker på i dag og som preger Rethinking Economics-bevegelsen kretser rundt den internasjonalt dominerende hovedstrømningen og læreboknormalen innen faget, som oftest går under navnet nyklassisk økonomi. Denne hovedretningen tar utgangspunkt i Lionel Robbins definisjon i boken The Nature and Significance of Economic Science (1932): samfunnsøkonomisk vitenskap handler primært om å forstå hvordan knappe ressurser med alternative anvendelsesmuligheter allokeres til konkurrerende formål under gitte og til dels svært idealiserte forutsetninger.

Det matematiske nirvana

Helt siden matematikeren Leon Walras på 1870-tallet utledet nyklassisismens nirvanatilstand, såkalt generell likevekt, har nyklassisk økonomi postulert og gravitert mot en vidunderlig harmonisk verden befolket av nyttemaksimerende forbrukere og profittmaksimerende bedrifter. Disse tilpasser seg slik at det er umulig å forestille seg en bedre teoretisk situasjon enn den som eksisterer i generell likevekt under såkalt perfekt konkurranse (som har svært lite til felles med reell markedskonkurranse). I denne idealtilstanden forutsettes det at alle aktører er ute av stand til å påvirke markedet og at alle aktører besitter fullkommen informasjon om alle relevante data. Der hersker med andre ord ingen usikkerhet og det skjer aldri noe nytt. Økonomien befinner seg i en arrivert tilstand hvor alle handlinger er redusert til ren rutine. Det var denne høyst urealistiske tilstanden den østerrikske økonomen Ludwig von Mises i sin tid treffende spissformulerte som «en jevnt roterende økonomi».

Men dette høyst urealistiske bildet av en jevnt roterende økonomi er forbundet med et ikke ubetydelig pedagogisk fortrinn. Det lar seg nemlig uttrykke matematisk. Derfor er det kanskje heller ikke så rart at det generelle likevektkonseptet ble unnfanget av nettopp matematikeren Walras, som ikke betraktet økonomifaget som noe annet enn anvendt matematikk. Den matematisk orienterte tilbøyeligheten stoppet som kjent ikke opp med Walras. Ifølge den norske samfunnsøkonomen Agnar Sandmo, som i sin bok Samfunnsøkonomi – en idéhistorie (2006) ga en oversikt over «de tenkere som har hatt sterkest innflytelse på faget slik vi kjenner det i dag» – altså på den dominerende hovedstrømmen – har utviklingen av faget over tid vært preget av tiltagende matematisk formalisering.

Sandmos tolkning sammenfatter temmelig treffsikkert, om enn utilsiktet, hovedkilden til den frustrasjonen som studenter i mange land har opplevd i møte med samfunnsøkonomi-studiet: et teoretisk ensrettet fag, innpakket i et matematisk språk, som det i liten grad gis rom til å stille kritiske spørsmål til, innenfor rammen av studiets pensum og undervisning. Men studentene er ikke alene. Selv Assar Lindbeck, mangeårig medlem av nobelpriskomiteen, har gitt tydelig uttrykk for sin frykt for at faget kan stå i fare for å utdanne altfor mange rene «teknikere» som behersker de matematiske og statistiske metodene til fingerspissene, men som ikke har med seg den genuine interessen for samfunnsspørsmål og politikk som er så avgjørende for fagets praktiske anvendelse og samfunnsnytte.    

1911: Schumpeter vs. Walras

Det er nå over 100 år siden en annen østerriksk økonom og studiekamerat av Mises, Joseph Schumpeter, i boken A Theory of Economic Development (1911), for første gang forklarte hvorfor det er helt umulig å forstå virkelighetens økonomiske utvikling med hjelp av Walras’ likevektkonsept. Schumpeter viste at dynamisk økonomisk utvikling og vekst umulig kan forklares med tilpassende adferd under fullkommen informasjon og null usikkerhet om fremtiden. Tvert imot kan dynamisk utvikling kun forstås som resultat av det stikk motsatte: av kreativ og innovativ adferd som hele tiden forstyrrer den bestående likevekten og som drives frem av entreprenører som gjennomfører «nye kombinasjoner», i håp om å oppnå høy lønnsomhet i en usikker fremtid. Produktiviteten øker når nye og bedre produkter og prosesser erstatter mindre konkurransedyktige gamle løsninger – gjennom markedets «kreative ødeleggelse».

Schumpeter er en av dem som med rette trekkes frem i artikkelsamlingen, av den uortodokse økonomen Erik Reinert, riktignok under det diskutable begrepet «evolusjonær økonomi». Reinert viser til Schumpeters berømte metafor om «kreativ ødeleggelse» og betydningen av ny teknologi. Det er vel og bra, men av en eller annen grunn lar Reinert være å knytte Schumpeters forståelse til innovasjonsdrevet konkurranse og åpne, dynamiske markedsprosesser – der hvor den i høy grad hører hjemme. I stedet ledes leseren over til mer normative betraktninger om nasjonale innovasjonssystemer, med røtter tilbake til Reinerts yndlingsøkonom Friedrich List, samt til Mariana Mazzucatos statlige mobiliseringsøkonomi i vår tid.

Det er uansett verd å registrere at det tok 70-80 år før Schumpeters og andre østerrikske økonomers banebrytende dynamiske innsikter ble bredt akseptert. Riktignok skjedde det gjennom en bakdør: Det skjedde takket være fremveksten av en empirisk fundert endogen vekstteori, som løftet frem betydningen av økonomiens institusjonelt betingede egenskaper og indre utviklingskraft som hovedforklaring på produktivitetsvekst. Selv om det tok lang tid før økonomifagets hovedstrøm tok til seg schumpeterianske innsikter, er det ikke urimelig å tolke dette eksemplet som et av flere bevis på at økonomifaget faktisk har endret seg siden 1980-tallet, til og med langs andre linjer enn Sandmos varslede formaliseringstrend skulle tilsi.

En bredere hovedstrøm

Et annet eksempel er såkalt adferdsøkonomi, som blant annet har bidratt til å minne økonomer om at de reelle motivene bak våre økonomiske handlinger ofte er langt mer sammensatte enn de man finner i Gary Beckers rendyrkede rasjonalistiske forestilling om den nyttemaksimerende homo oeconomicus. Det er samtidig litt rart å tenke på at knapt noen er klar over at Ludwig von Mises både forutså og løste spenningsforholdet mellom virkelige menneskers sammensatte handlingsmotiver og den stiliserte homo oeconomicus, allerede på 1940-tallet, i hans hovedverk Human Action (1949). Mises’ teoretiske løsning hadde ingenting med maksimering å gjøre, men snarere med å erkjenne at alle formålsrettede menneskelige handlinger av økonomer bør forstås som enkeltaktørers forsøk på å erstatte en lavere verdsatt tilstand med en høyere verdsatt tilstand, hinsides egoisme og altruisme. Han hadde et poeng.    

Siden artikkelsamlingen Økonomisk tenkning i første rekke er ment å gi et bidrag til å presentere andre perspektiver og skoleretninger innen økonomifaget enn den konvensjonelle, nyklassisk orienterte hovedstrømmen, er det også naturlig at kontrastene og konfliktene med det dominerende tankesettet gis stor plass. Det gjelder både kapitlene om evolusjonær økonomi, feministisk økonomi, marxistisk økonomi, post-keynesiansk teori, økologisk økonomi og østerriksk økonomi. Hovedlinjene i kapitlene om marxistisk og økologisk økonomi står dessuten i så tydelig opposisjon til et romslig tolket nyklassisk perspektiv at det er vanskelig å se for seg gode muligheter for dialog.  

Unntaket her er i så måte Arild Vatns kapittel om institusjonell økonomi. Det fremstår som mer forenlig og komplementært med en romslig tolket nyklassisk hovedstrøm innen økonomifaget. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at vi her også finner omtalt en rekke nobelprisvinnere som har bidratt til å sette sitt preg på deler av faget siden 1970-tallet, som Douglass North, Ronald Coase, Oliver Williamson, Herbert Simon, Elinor Ostrom og James Buchanan.

Coyles spørsmål

Et kjettersk spørsmål er om ikke Vatns unntak mer fremstår som «unntaket som bekrefter hovedregelen»: at hovedstrømmen innen økonomifaget faktisk er mer åpent for læring, nytenkning og utvikling enn Rethinking Economics-bevegelsen har for vane å gi inntrykk av. Kan det til og med være et poeng, som blant andre Diane Coyle nylig har gitt uttrykk for, at de siste par tiårenes fremganger innen statistiske analyseteknikker, anvendt på mer rikholdige tidsserier med data, i seg selv har bidratt til å åpne dørene for flere nye innsikter, hypoteser og teorier? Eller kanskje til og med bidratt til å bringe innsikt fra gamle heterodokse teorier bedre frem i et nytt mainstream-lys?  

Jeg tror Diane Coyle har et viktig poeng her. Et eksempel på det sistnevnte er IMFs empiriske studie av økonomiske kriser gjennom historien, gjennomført rett i etterkant av finanskrisen. Et hovedfunn var at dype økonomiske resesjoner, i motsetning til milde tilbakefall, som regel alltid blir utløst av en omfattende krise i det finansielle systemet. Dette funnet bidro til å rette fornyet oppmerksomhet mot både den østerrikske konjunkturteorien (Mises-Hayek-teorien) og Hyman Minskys kredittsyklusteori. Begge teorier er forøvrig berørt i artikkelsamlingen av henholdsvis Andreas Hardhaug Olsen, Anton Hellesøy og Thorvald Grong Moe.

Politikk etterspør alternativer

En annen mulighet for fruktbare samtaler mellom teorier fra ulike idéretninger, inklusive den nyklassiske hovedstrømmen, er knyttet til økonomisk politikk. Ut fra et hvilket som helst normativt perspektiv og mål for den økonomiske politikken er det faglig sett helt naturlig å stille seg spørsmålet om hvilke økonomiske teorier som kan være best egnet til å belyse de valgene man står overfor, samt konsekvensene av å velge en virkemiddelmiks fremfor en annen. To eksempler, som ikke nevnes i artikkelsamlingen, kan være illustrerende.

Den ordoliberale Freiburger-økonomen Walter Eucken er særlig kjent for sin svært innflytelsesrike (spesielt innen den tyskspråklige verden) bok om prinsipper for økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik. I den boken tok Eucken utgangspunkt i et eksplisitt normativt spørsmål: «hvordan kan vi innrette økonomien på en måte som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?» Han besvarte spørsmålet todelt: 1) hvilke grunnleggende institusjonelle prinsipper må være på plass og 2) hvordan bør spillereglene som definerer politikken konkret utformes, enkeltvis og i samspill med hverandre, samt i tråd med de grunnleggende prinsippene (for en velfungerende markedsøkonomi). I sine anbefalinger til både 1) og 2) mente Eucken at økonomer burde innta en åpen og pluralistisk holdning til hvilke teorier som til enhver tid er best egnet til å belyse og informere de konkrete politiske valgene. Eksemplet er interessant i denne sammenheng fordi det så tydelig illustrerer at en normativt økonomisk-politisk retning, i dette tilfellet en ordoliberal retning, er fullt ut forenlig med teoretisk pluralisme innen økonomifaget, ja til og med inviterer til pluralisme.  

Et lærebokeksempel

Et annet eksempel er Diane Coyles bok Markets, State, and People – Economics for Public Policy (2020), en lærebok i politisk økonomi innenfor det feltet som gjerne kalles offentlig økonomi, med vekt på drøfting av statens og markedets respektive roller i økonomien. Her minner hun om at det eneste økonomisk teori kan bidra med er å informere politiske valg om viktige sammenhenger og mulige konsekvenser. Derfor hevder Coyle at økonomisk teori, alene, aldri er tilstrekkelig når vi står overfor konkrete politiske valg: det finnes med andre ord ingen vei utenom politiske verdivurderinger – altså et normativt syn på økonomi og samfunn.

Til å være en i utgangspunktet relativt mainstream nyklassisk økonom er det bemerkelsesverdig i hvor stor grad Coyle eksplisitt ikke begrenser de teoretiske perspektivene til en typisk «lærebokaktig» fremstilling av den nyklassiske lære. Snarere tvert imot: Coyle åpner opp verktøykassen til flere teoriretninger, som inntar en dels korrigerende og dels utfyllende rolle til en nyklassisk tilnærming. Verdien av teoretisk pluralisme trer aller tydeligst frem i drøftingen av helt konkrete politikkutfordringer, fra konkurransepolitikk og regulering av naturlige monopoler til næringspolitikk, velferdsytelser, ulikhet og styring av offentlig sektor. Coyles konstruktive teoretiske pluralisme har mange likhetstrekk med Walter Euckens tilsvarende bidrag om lag sytti år tidligere.

Pluralisme og dannelse

Hvis jeg skulle ønsket meg noe mer av en artikkelsamling som Økonomisk tenkning, så måtte det nettopp være en mer inngående drøfting av de to forskjellige måtene å forstå pluralisme i faget på. På den ene siden et mangfold av perspektiver og teorier som står i tilsynelatende uforsonlig konflikt, uten spesielt gode utsikter til fruktbare dialoger, med en romslig forstått nyklassisk hovedstrøm innen økonomifaget. På den andre siden et mangfold av spørsmål, metoder og teorier som kan utfordre, korrigere og bygge ny innsikt gjennom konstruktiv dialog og forskningsbasert konkurranse med økonomifagets hovedstrømning.  

I valget mellom de to velger jeg meg den sistnevnte pluralismeforståelsen. Jeg mener økonomifaget har mye å vinne på å kultivere en konstruktiv, imøtekommende og inkluderende tilnærming til pluralisme innen faget. Og motsatt: Både faget og pluralismeforkjempere vil tape på harde fronter mot nye ideer og en motsvarende ekskluderende opposisjon til alle spor av nyklassisisme. Valget mellom de to pluralismene blir fort også et valg mellom dynamisk kunnskapsvekst og dogmatisk stagnasjon.

Det er ikke bare vår forståelse av dynamiske markeder som trenger tilførsel av mer schumpeteriansk kreativ ødeleggelse. Det samme kan sies om et fag med ambisjoner om dynamisk kunnskapsvekst.

Samtidig er det mye som taler i favør av at det rådende økonomifaget innen høyere utdanning blir tilført både økonomisk historie og økonomisk idéhistorie som obligatoriske deler av et mer romslig og søkende samfunnsøkonomisk fagfelt. Kall det gjerne et dannelsesprosjekt.

Nedtegnelser fra det lovede land: En hyllest til Danmark

Skrevet av Daniel Fullman, nestleder i Rethinking Economics Norge

I månedsskiftet august-september i 2021 arrangerte den danske organisasjonen Gode Penge sommerleir for økonomi-interesserte nerder som oss. Uken skulle bestå av foredrag om pengesystemet, kryptovaluta og grønn omstilling. Naturligvis med en kritisk brodd til det bestående systemet.

Selve leiren fant sted i Danmarks periferi: den vestjyllandske kyst, i en liten bygd kalt Staby. Som to unge og håpefulle økonomistudenter, med en kritisk brodd til økonomifaget (og de fleste samfunnsinstitusjoner for øvrig), var denne ekskursjonen perfekt for meg og min følgesvenn, Bård. 

Vi la i vei grytidlig en søndags morgen i august. Reisen startet med et lugg, i form av en liten gul lapp plassert under vindusviskeren på pappas gamle Audi. Surt, men det skal koste å dra på tur. Etter et par timers kjøring under en gyllenrosa soloppgang kom vi til vår første rasteplass: bryggekaien i Larvik. Et lugg skulle raskt vise seg å bli til to.

I motsetning til økonomiens naturlover, som er evig konstante, endres reiserestriksjonene under koronaregimet nesten daglig. Vi hadde ikke fått det med oss at det krevdes en negativ koronatest for å stige om bord på fergen. Etter en hard forhandling med vokteren av porten til det lovede land, måtte vi se oss nødt til å vende snuten til Sandefjord, for å ta en test. Da var klokken rundt syv om morgenen, og vi fikk nye billetter til neste ferge klokken fem på ettermiddagen.  

“Det var åpenbart at vi hadde kommet til et sted der drømmen om frihet og personlig utfoldelse fortsatt levde.

Testene kom tilbake negative og vi fikk papirer som bekreftet prøvesvarene. I tillegg fikk vi en regning på 800 kroner hver. Svært surt, men fortsatt innenfor budsjettet for uheldige og uforutsette hendelser. Mye, mye verre var det faktum at vi måtte tilbringe 10 timer i Larvik! Det virker som tiden beveger seg på en annen måte i denne byen.

Vi forsøkte å sove en stund i bilen, men hver gang jeg våknet etter det som føltes som dyp søvn hadde det bare gått et par minutter. Vi ga opp søvnen og gikk for å finne oss noe mat i stedet. Naturligvis var alt stengt. Vi måtte gå helt til enden av byen der en bensinstasjon solgte oss to wienere under tvil. Timene gikk. Vi leste litt. Spilte sjakk på gresset i en park. Etter hvert åpnet en kinarestaurant. Jeg fikk servert det jeg tror var wok i brun saus. Bård spiste innbakt svin i et hav av syltynn sursøt væske. Hva i alle dager? Etter det betalte vi regningen, løp til bilen så fort vi kunne og låste dørene. Vi satt der til fergekaia åpnet for innkjøring. Larvik er et galehus. 

Denne gangen gikk det bedre. Vi gled gjennom kontrollen med alle papirer i orden. Fergeturen gikk bra og i nitiden på kvelden, da solen igjen hadde begynt å dale ned over horisonten, kunne vi la våre fire gummidekk rulle inn i det lovede land. Det fantes ingen kontroller, ingen koronatester, ingen sure vektere eller politimenn. Det var åpenbart at vi hadde kommet til et sted der drømmen om frihet og personlig utfoldelse fortsatt levde.

Så kjørte vi ned gjennom Vest-Jylland. Det ble stadig mørkere, og danske veier mangler lys. Bård satt bak rattet hele veien ettersom jeg ikke har lappen. Jeg kunne se utmattelsen ligge tett rundt øynene hans. Men etter flere timer med bare lyset fra den selvlysende veistripen som rettesnor kom vi frem.

“Vi lærte om hvordan private banker skaper penger – som ut av løse lufta.”

Staby er en usynlig flekk på det danske kartet med om lag 200 innbyggere. Byen er utstyrt med kirke, en nærbutikk, barneskole og et veikryss som knytter alle delene sammen. Med dette som et livløst bakteppe var leiren vi kom til full av liv. Gode Penge hadde booket et enormt bygg med anneks for møter, stor hage flotte turområder rundt. Danskene var også helt utrolige. De var livlige og henrykte over å se ekte nordmenn.

Dagene gikk med til foredrag og faglige arrangementer. Vi lærte om hvordan private banker skaper penger – som ut av løse lufta. Hver gang et nytt låneforhold oppstår mellom en bank og en kunde, er det nye penger som skapes. Dette har enorme konsekvenser for makroøkonomien ettersom store pengemengder bygger opp under gjeldsbobler, kanaliserer kapital inn i spesifikke sektorer (som boligmarkedet) og gjør oss sårbare for økonomiske sjokk og finansiell ustabilitet.

Jeg (og Bård også tror jeg) hadde stor sympati med det normative problemet som Gode Penge skisserte opp. Under de rådende forholdene er økonomien ustabil, store inntekter tilfaller en stadig mindre, men desto mer privilegert, samfunnsgruppe, og resten av oss lever med stadig høyere lån til både bolig og forbruk.

“På 1970-tallet, en tid da flere vestlige økonomier så høy inflasjonsvekst sammen med høy arbeidsledighet, vant monetaristene delvis frem i debatten. Likevel viste monetarisme seg å ha begrenset slagkraft i praktisk politikk.”

Det var heller løsningen på problemet som jeg og min norske kompanjong måtte rynke så smått på nesen av. Svaret på utfordringen, som skulle gi en stødig økonomi og rettferdig samfunn var en pengeskapelseskomite. Komiteens oppgave skulle være å kontrollere veksten i økonomiens pengemengde gjennom et monopol på pengeskapelse. I tillegg skal komiteen også avgjøre allokeringen av de nytrykte pengene til det beste for samfunnet. For å få til dette skal man omregulere banker slik at de kun kan låne ut midler de allerede besitter. Bankene vil da miste evnen sin til å skape kreditt og omvandles til en mellommann, mellom sparer og lånere. 

Mitt opprinnelige neserynk ble utløst av denne ideen om en sentral komite. For det første er det uklart for meg hvordan en sentral komite på en god måte kan kontrollere pengemengden i økonomien, og for det andre hvorvidt dette løser de problemene som Gode Penge lister opp. 

Spørsmålet om kontroll av pengemengden har en lang og rik tradisjon i makroøkonomisk faglitteratur. Milton Friedman og monetaristene beskrev kontroll av veksten i pengemengden som det sentrale målet for pengepolitikken. På 1970-tallet, en tid da flere vestlige økonomier så høy inflasjonsvekst sammen med høy arbeidsledighet, vant monetaristene delvis frem i debatten. Likevel viste monetarisme seg å ha begrenset slagkraft i praktisk politikk. Både å måle pengemengden, samt kontrollere veksten i den, viste seg å være ekstremt krevende oppgaver. Selv om noen land, som Tyskland og Sveits til en viss grad styrte etter mål for pengemengden frem til 1990-tallet, var beslutningene ofte pragmatiske og ad-hoc. Hvordan denne komiteen skal fare bedre enn sentralbankene gjorde er uklart for meg.

I tillegg finnes det mange lavthengende frukter for å oppnå mer stabile og rettferdige økonomier, som ikke beror på en radikal omdannelse og sentralisering av pengesystemet. Om man hadde reversert bølgen av dereguleringer, spesielt av finansmarkeder, som skyldte innover Vesten fra 1980-tallet av, ville det antageligvis vært lengre mellom hver finanskrise. Om man i tillegg tok omfordeling av inntekt og formue på alvor, kunne selv sykepleiere bodd i Oslo uten å forgjelde seg for resten av yrkeslivet. 

Det var derfor litt skuffende at Gode Penger klamret seg til en enkelt «fix all»-oppskrift, uten helt å dvele ved de enorme komplikasjonene en slik reform innebærer. Men nok om det. Forfriskende perspektiver fikk vi uansett. 

Det store høydepunktet var å møte Katarina Juselius. En av de fremste økonomene innen teoretisk makroøkonometri. Hun holdt et foredrag om etterspørselen etter penger og konsekvensene dette hadde for realøkonomien til vår store fornøyelse.

Om kveldene var det tid for sosial omgang. Bård og jeg levde våre beste liv i Danmark, spesielt på kveldstid. Vi drakk bayere, snakket med danskene og danskene lot som de forsto. Den legendariske kokken Karsten, tidligere økonom i det danske finansdepartementet, disket opp vegetariske smaksopplevelser fra en annen verden.

På mange måter var turen til Danmark den perfekte avrunding på sommerferien der vi skulle gjøre alt. En av dagene gikk vi ned til stranden, som på Vest-Jylland strekker seg over mange hundre kilometer. Noe som får det til å virke som man har kommet til verdens ende. Her sto vi og så utover havet som kom skyllende inn. Men man kunne også se vannkanten der bølgene brast, og sanden enda var tørr. Alt det som verden har forsøkt å kaste på Danmark, fra restriktivt alkoholsalg og røykelover til en sivilisert innvandringsdebatt, forsøker Danmark fremdeles å stå imot. Og på samme måte som det meste av stranden var uberørt av de mørke bølgene, står enda Danmark som en ubesudlet halvøy der livet fremdeles er hellig.

Så takk for alt, Gode Penge! De gode samtalene, de faglige innsiktene, de bayerfylte kveldene, og ikke minst påminnelsen om at det fremdeles finnes noe elevert og ikke-verdslig ved tilværelsen.

Les mer om vår nye bok “Økonomisk tenkning” her:

Lansering torsdag 10. februar kl. 17.00 på Kulturhuset i Oslo.

Se video fra boklanseringen på Youtube her.

I løpet av kvelden møter du blant annet kapittelforfatterne Erik Reinert, Margunn Bjørnholt og Arild Vatn, i tillegg til redaktør Tone Smith. Forhåndspåmeldingen til arrangementet er dessverre full, men fra kl 16.45 åpner vi dørene for alle så lenge det er plass.

Mer info om arrangementet her.

Økonomisk tenkning – bidrag til mangfold i økonomifaget finnes endelig i bokhandlene. Den er redigert av Tone Smith, Ebba Boye og Bent Arne Sæther, med bidrag fra en rekke norske økonomer.

Ensrettingen i økonomifaget er bakgrunnen for det globale studentopprøret innenfor økonomifaget som har funnet sted siden tidlig på 2000-tallet. Studenter etterlyser et mer virkelighetsnært økonomifag med flere teorier og perspektiver på pensum. Denne boken er et bidrag til å dekke dette behovet. Her presenteres både evolusjonær, feministisk, institusjonell, marxistisk, økologisk, østerriksk og post-keynesiansk økonomi, ny monetær teori, samt økonomifagets mainstream – nyklassisk teori. Den kan brukes som pensumbok i introduksjonskurs til ulike økonomiske teorier eller som supplerende litteratur i andre kurs, samtidig som den kan leses også av de uten økonomifaglig bakgrunn.

Med Økonomisk tenkning – bidrag til mangfold i økonomifaget ønsker forfatterne å stimulere til debatt om sentrale økonomiske spørsmål i vår tid. Med bidrag av: Tone Smith, Ebba Boye, Bent Arne Sæther, Erik Reinert, Iulie Aslaksen, Margunn Bjørnholt, Charlotte Koren, Arild Vatn, Anders Ekeland, Anton Hellesøy, Thorvald Grung Moe og Andreas Hardhaug Olsen.

Du kan kjøpe boken her. Royalties fra salget går til Rethinking Economics Norge.

Reiseskildring fra Stavanger

Av Selmita Sverresdatter Finne, bachelorstudent i økonomi ved NMBU.

Dette er andre del i serien vår med reiseskildringer fra da Rethinking Economics sendte en gruppe økonomistudenter til Kåkånomics økonomifestival.

Noe av det fine med økonomifestivalen Kåkånomics er den gjennomgående tilgjengeligheten. Talerne må som regel gjennom salen for å komme seg ut av lokalet, og slipper vanskelig unna publikums nådeløse ankepunkter. Men det aller beste med Kåkånomics er forresten at det er så mye å hisse seg opp over.

Stemningen var påtakelig trykket under debatten om å avvikle oljeproduksjonen; vi var tross alt i Stavanger. Jeg fikk ikke med meg spørsmålsrunden fordi jeg måtte haste videre til Terje Tvedts foredrag om imperier gjennom historien, men mangelen på livvakter var ørlite urovekkende. Hadde jeg ikke hatt dårlig tid fordi jeg skulle rekke en paneldebatt om arveavgift, tror jeg dessuten at jeg hadde gitt Tvedt det glatte lag for hans politisk ladede tale om at historiefaget er for politisk ladet. Kåkånomics er virkelig drømmen. For hva er vel drømmen, om ikke en by full av godt voksne mennesker som ivrer etter å være uenige med meg? 

Er det typisk for en Rethinker å være krampaktig kontrær, kan du kalle meg en arketype, men en kommer rett og slett ingen vei uten å krangle. Taper en krangelen, burde man se på det som en gave. Sånn sett er Kåkånomics er rene julaften. Jeg, som er vant til bare å krangle med foreleserene på landbrukshøyskolen, ble plutselig kastet ut i diskusjoner med høytstående økonomer og andre samfunnsvitere. Synes du det høres tørt ut, kan jeg forsikre deg om at de fleste av dem er eksentrikere av rang. Synes du det høres skremmende ut, så husk på at dersom alle spørsmål er dumme, da er ingen det.

Vi fikk betalt reise og opphold via Rethinking Economics og Kåkånomics. Det dekkede oppholdet og den fremmede byen ga dessuten en følelse av å være på forretningsreise, så fornemmelsen om at jeg var der i et visst ærend var ikke til å komme unna. Så fort uken var omme og jeg hadde funnet plassen min på flyvningen til Oslo, åpnet jeg datamaskinen for å skrive et notat om arveavgift. Det er lov å tro man har fasiten, så lenge man tør å la seg utfordre. 

Høydepunktet fra reisen var å møte mitt forbilde, journalist og samfunnsøkonom Maria Berg Reinertsen, og å få signert min kopi av den nye boken hennes om Keynes. Det var for øvrig hun som, for noen år siden, tipset meg om Rethinking Economics, etter at jeg hadde sendte henne en svermende fan-mail. Jeg fortalte henne at det var hun som hadde inspirert meg til å studere samfunnsøkonomi, hvorpå hun fortalte meg at Sofie Mathiassen, den forhenværende DN-journalisten som hadde inspirert henne selv som ung, også var der den dagen. 

Verden er liten, men du må oppsøke den – den oppsøker ikke deg. 

Rapport fra Kåkånomics 2021

Reisebrev skrevet av Kristine Eriksmoen, bachelorstudent i samfunnsøkonomi ved NMBU

Som helt ny i økonomifaget, og helt ny i Rethinking Economics, var jeg heldig nok som fikk muligheten til å være med på Kåkånomics. Det skal sies jeg var litt tvilende da jeg takket ja. En økonomifestival høres liksom ikke veldig innbydende ut i en fersk økonomistudents øre, når økonomireferansene en har er ‘markedslikevekt’ og ‘alternativkostnader’. Kombinert med festival? Jeg fikk det ikke helt til å stemme. Likevel valgte jeg å hengi meg til det ukjente, pakket kofferten og reiste til Stavanger. Og hvem skulle tro. Det ble jo faktisk utrolig morsomt!

Vi ankom Stavanger 27. oktober, samme kvelden som festivalen begynte. Programmet var fullspekket av foredrag, panelsamtaler og workshops med fengende titler og interessante deltakere. Jeg ble introdusert for Guy Standing og hans ideer om grunninntekt, av Erling Holmøy ble jeg informert om at jeg som kvinne i snitt koster staten 15 millioner kroner i løpet av mitt liv, og Nicolai Tangen, selveste oljefondssjefen, fortalte om «lyden av penger til det norske folk!» etter et besøk på en oljeplattform.

Til sammen var vi 10 personer fra RE. Vår selveste Marie Storli og Tone Smith var paneldeltaker på til sammen 6 panelsamtaler. I tillegg var Marie programleder for bokslippet Økonomisk Tenkning som gikk for fullsatt lokale og utsolgt arrangement. Her deltok blant annet Victor Norman, tidligere rektor ved NHH. Han var hjertens enig i at det var behov for endring i økonomifaget, og at det var viktig at studentene blir introdusert for alternative teorier. Uten å lære andre perspektiver står man i fare for å «falle ned i det nyklassiske, svarte hullet», som han sa.

Det var gøy å oppleve at styret og studentene i Rethinking Economics var såpass tilstede på festivalen, enten som deltakere i panel, eller ved at de stilte kritiske spørsmål fra salen. Ekstra kult var det da organisasjonen rett og slett ble omtalt fra scenen.

Det ble diskutert om økonomifaget er høyrevridd, og hvorfor venstresiden har så dårlig smak i økonomisk teori, med blant andre Kalle Moene. Etter å ha lyttet til professorene oppdaget jeg, til min overraskelse, hvilken kontroversiell bevegelse jeg er blitt del av. Jeg møtte meg selv i min egen naivitet. Jeg lærte at det er radikalt med nytenkning i økonomifaget, og jeg skjønte at hvite menn som pusher femti ikke alltid vet best, og at jeg kan gjøre min naivitet til min superkraft.

Den siste kvelden fikk vi delta på Kåkånomics sin avslutningsfest og det skal sies jeg følte meg malplassert på en fest med akademikere og voksne mennesker i viktige jobber. RE fikk meg dog til å føle meg mer hjemme da noen i gruppen fikk byttet ut økonomiprofessor Ola Kvaløy sin spilleliste med hardcore techno. Det var i dette øyeblikket jeg skjønte at dette er en gjeng jeg vil være del av.  

Søndag 30. oktober pakket vi koffertene våre, ryddet oss ut av Airbnb’en og reiste hjem.  Jeg sitter igjen med en utrolig fin opplevelse, med mye intellektuelt innhold jeg kommer til å ta med meg videre i studieløpet mitt. Jeg har fått innsikt i Norges økonomiverden, som på alle måter består av mer enn markedslikevekt og alternativkostnader, og jeg har, ikke minst, fått bli kjent med svært inspirerende mennesker.

Jeg gleder meg til videre engasjement i Rethinking Economics Norge!

Myter i klimapolitikken

Skrevet av Per Bjørn Foros, tidligere førsteamanuensis ved NTNU. Innlegget sto opprinnelig på trykk i Aftenposten Innsikt, 9. september 2021.

Klimapolitikk står høyere opp på den politiske dagsorden enn noen gang tidligere. Både under COP 26 i Glasgow og i årene som kommer vil det svirre av kalkyler og regnestykker, lovnader og løsninger – med varierende relevans og realisme. Det loves både kvotehandel, kobolt og grønne skoger. Men er det gull alt som skinner?

Sannheten er denne: “There is no such thing as a free lunch». La oss se på fallgruvene – hvis vi legger fysiske realiteter og økonomisk edruelighet til grunn. Dette er et forsøk på å ta seg fram i jungelen av argumenter, og her følger noen av påstandene som krever motforestillinger. 

Slik sett er det bedre med et godt resonnement enn tvilsomme beregninger.

«Mulighetene er større enn problemene»

Noen ganger er det slik, men ofte ser vi at løsninger hausses opp, mens problemene blir oversett. Når det gjelder fornybar energi, hører vi om tenkte gevinster (reduserte utslipp), mens det i mindre grad snakkes om de negative sidene ved utbygging (samfunnskostnader og naturtap). Eksempler: vindkraft, høyhastighetstog. Skjulte innsatsfaktorer og ukjente konsekvenser er et sikkert innslag i denne blindheten.

Kåre Willoch er inne på dette – om enn i andre sammenhenger: Når vi snakker om gevinster, er to pluss to fem, men hvis det handler om ulemper, er to pluss to tre. For enhver kalkyle kan gi det svaret en ønsker, tallene og regnestykkene er ikke til å stole på. Av og til ligger djevelen i tallene. Slik sett er det bedre med et godt resonnement enn tvilsomme beregninger.

Samtidig handler det om et kappløp mellom problemer og løsninger. Vi løser ett problem, men skaper et annet: Elektriske biler og fly er skuddet, men utviklingen presser kraftmarkedet. Eller vi flytter problemet til et annet sted: Biodiesel gir positivt klimaregnskap i Norge, men er kanskje basert på planteolje fra rasert regnskog. 

Hvis vi vil beholde velferden for framtidige generasjoner, gjelder det å redusere produksjonen, ikke å øke den.”

– Trygve Haavelmo

«Grønn vekst er mulig»

All produksjon og transport innebærer en strøm av energi og materialer. Anvendt energi taper gradvis kvalitet (evnen til å utføre arbeid), og ender til slutt som verdiløs varme. Materialer omsettes fra begrensede ressurser til avfall og forurensning. Kildene tømmes og slukene tettes. Ifølge termodynamikkens lover innebærer dette at entropien (graden av uorden) øker, her forstått som miljøproblemer (forurensning, naturtap) og mindre tilgjengelige ressurser (forringet energikvalitet, spredning av materialer). Fysikkens verden er nådeløs.

Å gjenopprette orden krever innsats og medfører kostnader. Strevet med å redusere klimautslippene – kontrollere energistrømmene – er et eksempel på dette, både teknisk (rensetiltak, karbonfangst, elektrifisering av sokkelen) og samfunnsmessig (kontrollordninger og byråkrati, undersøkelser og forskning). Men entropien gjelder også for materialene. Å utvinne dem fra naturen er som å få en ordnet kortstokk i hendene, å omsette dem (gjennom vareproduksjon) er som å spre kortene for vinden, og gjenvinning av ressursene er som å ordne kortstokken på nytt. Tilsvarende koster det oss dyrt å rense og rydde opp på grunn av forurensning og avfallsopphopning. Vi ser da også at skatter og avgifter knyttet til klimatiltak og avfallshåndtering øker jevnt og trutt.

Kostnadene vi snakker om, innebærer hva vi kan kalle økonomisk entropi[1] – en økning i kaos, eller tap av kvalitet. I et slikt bilde fins det ingen «miljøvennlig» produksjon; all produksjon medfører kostnader og slitasje på natur og mennesker. Trygve Haavelmo, som i 1989 fikk Alfred Nobels minnepris i økonomi, sa det slik: Hvis vi vil beholde velferden for framtidige generasjoner, gjelder det å redusere produksjonen, ikke å øke den.[2]

Tidligere statsminister Per Borten var vel bevandret i gårdsdrift og avkastning. Han likte å fortelle historien om mannen som ville at den den ene kua han hadde, skulle gi mest mulig melk. Derfor begynte han å gi kua kraftfor, og økte mengden litt fra dag til dag. Resultatet uteble ikke; kua melket mer og mer. Men kostnadene økte, mens økningen i melkemengden etter hvert avtok. Dermed var gevinsten snudd til tap, og «kua gav ikke lenger mer melk, men mer møkk», ifølge den gamle statsmann. En presis analyse av en presset produksjonsprosess. Dette er loven om «det avtakende utbytte».

Visjonen om «grønn vekst» hviler på tynt grunnlag. Det er omfanget av produksjon (gjennomstrømningen av energi og materialer) som betyr noe, i mindre grad smartheten ved «løsninger»; det gjelder både for ressursbruk, forurensning, klimaendringer og helseskader.

Problemet ligger altså i selve veksten; i så måte er FNs naturpanel (IPBES)[3] klarere i sin konklusjon enn klimapanelet (IPCC)[4] – når det hevder at økonomisk vekst ikke er forenlig med «miljøhensyn»; en frikobling er umulig å forene med fysikkens lover. I EUs ferske klimapakke («Fit for 55»)[5] tas det til orde for en reduksjon av energiforbruket; det er nye toner fra en mektig allianse.         

«All fornybar energi er bra»

Fornybar energi er basert på kretsløpene som følger av innstråling fra sola: bioenergi (fra fotosyntesen), vannkraft (fordamping – nedbør), vindkraft (trykk- og temperaturforskjeller), bølgekraft (skapt av vind) – og stråleenergien i seg selv, omsatt til solkraft (elektrisk energi produsert ved solceller eller paraboler) eller til solvarme, oppsamlet i luft, jord og vann (tilgjengelig for varmepumpe).

Det viser seg at enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet, hvis vi må ty til naturinngrep (demninger, veier, arealbruk) og teknologisk hjelp. Med en gang innsatsfaktorene (energi, kostnader, naturkapital, naturtap) øker, kommer regnestykket under press. Det er heller ikke alltid slik at fornybar energi alltid erstatter ikke-fornybare kilder, slik det gjerne framstilles.

«Elektriske biler forurenser ikke»

I Norge er målet å stoppe salget av nye fossildrevne biler fra 2025; i EUs klimapakke skal det gjelde et forbud mot slike biler fra 2035. Dette er gode nyheter, men ikke uten forbehold. Batteriene i elektriske biler skal lades, og ett sted må energien komme fra. I Norge forbinder vi elektrisk energi med vannkraft, i andre land er den ofte basert på fossile kilder eller kjernekraft, med generatorer som produserer strøm fra varme. I det første tilfellet betyr det at vi flytter utslippene fra veier og gater til for eksempel et gasskraftverk, som slipper ut store mengder CO2. Mens satsing på kjernekraft innebærer strålingsrisiko ved utvinning av drivstoff, drift og avfallshåndtering.

Jo flere elektriske biler vi har, jo mer vil presset øke på kraftutbygging og kraftforsyning. Dette sammen med kraftbehov knyttet til andre framkomstmidler. Argumentasjonen for jernbane som miljøvennlig, er knyttet til elektrifisering, det samme gjelder for elektriske ferjer, og nå kommer flyene; på gateplan finner vi elsyklene og elsparkesyklene. Legg til alskens remedier og duppeditter, roboter og droner, dataservere og bitcoin-produksjon, så er det ikke vanskelig å forstå at elektrisk kraft vil bli mer og mer etterspurt. Alle politiske partier roper på mer elektrisk kraft, og norske kommuner kjemper om bygging av batterifabrikker.

«Nytt er bedre enn gammelt»

Nye biler bruker mindre energi enn gamle, og nye biler har mindre utslipp enn gamle. Da høres det jo rimelig ut at vi må kvitte oss med de gamle bilene – og erstatte dem med nye? Det er bare det at selve produksjonen av en ny bil krever mye energi og gir store utslipp – kanskje like mye som den sparer inn gjennom sin levetid. I så fall er gevinsten ved den nye bilen oppspist før den kommer på veien.

Det er generelt en tendens til nyanskaffelser framfor reparasjon, unødvendig utskifting av fullt brukbare ting og bygging av nye hus framfor renovering av gamle. All ny produksjon innebærer tilvekst i energi- og materialstrømmer, med tilhørende klimautslipp, og det skal mye til før slike løsninger innebærer fordeler i et klimaregnskap.

«Hydrogensamfunnet er veien»

Brenselsceller er en teknologi som drives av hydrogen og produserer elektrisk energi, med bare vanndamp som utslipp. Hydrogen har vi som kjent nok av, bundet i vann og karbohydrater, den er lett å lagre og svært anvendelig.

Når det gjelder utvinning fra vann, er elektrolysen velkjent som metode (hydrogen og oksygen skilles). Den skaper ingen forurensning, men krever store mengder el-kraft; dette gir såkalt «grønt» hydrogen. I Norge snakkes det om utvinning av hydrogen fra gass (metan, CH4), såkalt «blått» hydrogen, men da sitter vi igjen med store mengder CO2 vi må kvitte oss med; det er jo nettopp slike utslipp vi vil unngå. Og vi er tilbake til fasiten: Hydrogen er bare en energibærer, og den er i seg selv ikke mer miljøvennlig eller lønnsom enn primærkilden og produksjonsveien. Derfor snakkes det nå om elektrolyse via fornybare energikilder (særlig vindkraft) – eller karbonfangst og lagring (CCS)[6] ved utvinning fra gass, med de kostnadene og konsekvensene dette vil medføre.

«Vi må satse på bioenergi»

All forbrenning av karbonholdige stoffer gir utslipp av CO2. Men bioenergi er altså sett på som fornybar – gitt at det en tar ut av kretsløpet, erstattes med ny planting og tilvekst. Dette er en usikker forutsetning.

Biomasse som før eller siden vil bli utsatt for nedbryting – det være seg trevirke, slakteavfall eller planterester – kan forbrennes slik at energien utnyttes. Dette er «andregenerasjons» bioenergi (noe misvisende kalt «avansert» bioenergi), basert på allerede eksisterende organisk avfall. Annerledes stiller det seg med planteuttak (oljevekster, skog) for energiproduksjonens skyld. Dette er «førstegenerasjons» bioenergi (også kalt «konvensjonell»).

Det høres forlokkende ut: Aldri før har tilveksten vært større i norske skoger. Men all høsting av førstegenerasjons bioenergi (hogst, slått, høsting) innebærer tapt karbonbinding, i stedet gir forbrenningen utslipp, og det tar flere tiår etter gjenplanting før bindingen er som før. Næringstilgangen for nye planter er usikker, og før eller siden trengs det ny tilførsel. Da gripes det gjerne til kunstgjødsel, som er veldig energikrevende i produksjon, og energiregnskapet blir tvilsomt. Det kan fort nærme seg situasjonen i landbruket, der forholdet mellom energiinnsats og energiproduksjon er 10-15:1. Og i deler av verden kan vi få en konkurranse om arealene – mellom produksjon av drivstoff til maskiner og mat til mennesker.

«Avfallsforbrenning gjenvinner energi»

Det er bedre å brenne avfall og ta ut energien enn å kaste det på dynga. Det siste omtales som «deponi», det første har status som «energigjenvinning». Ved forbrenning er brennverdien avgjørende for gevinsten, og organisk avfall er ettertraktet – mens det burde gå til kompostering.

Når det gjelder industrivarer, betyr både deponering og energigjenvinning betyr at produktene må lages på nytt, med alt hva det innebærer av materialutvinning, vareproduksjon og klimautslipp. Derfor er det skjønnmaling å kalle avfallsforbrenning energigjenvinning; av og til forveksles det med materialgjenvinning og pynter opp statistikken.

Materialgjenvinning er et langt bedre alternativ, selv om det innebærer mye transport og kan ha andre ulemper. Fordelen er at vi kan gjenbruke materialressursene og slippe nyutvinning, men enda viktigere er det at vi sparer en hel runde i materialenes kretsløp («sirkulærøkonomi»), ved at vi slipper å etablere forbrenningsanlegg med alle sine innsatsfaktorer (bygging, drift, energi- og materialstrømmer, økonomiske kostnader).

Riktignok må selve produktet, for eksempel et plastbeger eller en ølboks, lages på nytt, men plasten og aluminiumen gjenbrukes. Bare direkte gjenbruk av produktet er bedre, slik vi husker det fra den gangen vi brukte kopper og flasker om og om igjen. Da sparer vi enda en runde i kretsløpet. For ikke å snakke om at noen produkter rett og slett ikke trengs.

Vi sitter igjen med denne rangeringen fra dårlig til god avfallshåndtering: deponi – avfallsforbrenning (energigjenvinning)  – materialgjenvinning – gjenbruk – utfasing av produktet.

“Snarere er det slik at norsk kraft vil komme på toppen av energimarkedet, senke prisene og øke energiforbruket, slik enhver tilvekst i energitilgang virker.”

«Karbonlagring kan berge oss»

I sin nyttårstale i 2007 kunne statsminister Jens Stoltenberg fortelle om den nye «månelandingen» i norsk teknologi – planene om karbonfangst- og lagring (CCS) i forbindelse med de prosjekterte gasskraftanleggene på Vestlandet. Planene ble etter hvert lagt på is, på grunn av for høye kostnader, men er nå hentet fram igjen og blankpusset.

Det handler altså om å brenne naturgass for å produsere elektrisk kraft, dette ved at varmen fra forbrenningen driver en gassturbin som genererer strøm. Men bare halvparten av energien blir til elektrisk kraft, resten ender som spillvarme. Tapet er enda større i vanlige biler, bare en tredjedel går til framdrift. Dette er prisen å betale for heving av energikvaliteten fra kjemisk energi – som er andreklasses – til bevegelse (turbin) og videre til elektrisk kraft – som begge er førsteklasses energiformer, i stand til å utføre arbeid og drive maskiner.

Spillvarmen er tredjeklasses energi, som bare duger til oppvarming. Denne energien er det ikke alltid lett å finne anvendelse for; på Tjeldbergodden snakket en lenge om å opprette en krokodillefarm for å utnytte spillvarmen.

Uttaket av en ikke-fornybar ressurs med så store tap av energi burde få alarmklokkene til å ringe. Men det var andre argumenter som kom til å gjelde: Norsk gasskraft skulle erstatte det som enda verre var, varmekraft basert på kull eller olje (der kull gir aller mest utslipp) eller kraft fra atomreaktorer. Tilsvarende heter det i dag om EUs tredje energimarkedspakke (ACER)[7] at norsk vannkraft skal erstatte mindre miljøvennlig energi i EU. Snarere er det slik at norsk kraft vil komme på toppen av energimarkedet, senke prisene og øke energiforbruket, slik enhver tilvekst i energitilgang virker. Håpet om erstatning av én energikilde med en annen, hviler på tynt grunnlag.  

Men med karbonfangst og lagring er vel gasskraft bra? Knapt nok – og bare hvis håpets regnestykke var til å stole på (erstatningsprinsippet, utnytting av spillvarmen), men da ville vel logikken snarere være: jo flere anlegg, jo bedre?

Kurt Oddekalv skrev i sin tid en ramsalt kronikk om dette, der han hevdet at hvis gasskraft og karbonfangst skal ha noe for seg, må gassen transporteres og kraftanlegget reises på et sted med en befolkning som kan betjenes av fjernvarme, videre at karbonfangsten må sikres og at det blir garantert for fjerning av et annet og «verre» alternativ – men det viktigste: energiforbruket må senkes!

Men det ser ut som om gass som energikilde er i ferd med å tape terreng; i EUs klimapakke heter det at en vil redusere bruken av gass både i industri, husholdninger og strømproduksjon. I virkeligheten er det slik at vi må la olje- og gassressurser ligge urørt, slik det hevdes i den siste rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA)[8]. I forbindelse med den siste rapporten fra FNs klimapanel sa generalsekretær Antonio Guterres at «den innebærer dødsstøtet for kull og fossile energikilder».

Alt peker i retning av en avkarbonisering, forstått som utfasing av fossile kilder; spørsmålet er hva som skal komme i stedet; det hefter noe ved alle energikilder. I alle fall er både utvinning og omsetning av fossil energi i ferd med å komme i et helt nytt lys, og markedet for norsk gass kan forsvinne i løpet av få tiår.  

«Vi må elektrifisere sokkelen»

Denne tanken er beslektet med «hvis»-retorikken ovenfor. Nå er det CO2-utslippene fra gassturbinene på plattformene (som gir kraft til driften) en vil stoppe – ved at det legges el-kabler fra land, og da med kraft fra fornybare kilder eller gasskraft med karbonfangst (CCS). Eller kraft fra havvind, noe som later til å være mindre kontroversielt. I alle tilfeller hevdes det at produksjonen på norsk sokkel vil bli «renere» enn annen olje- og gassutvinning, utvinningen kan fortsette og olje- og gassalderen forlenges.

Realismen i prosjektet begrenses av tilgangen på elektrisk kraft, ettersom dette markedet er under økende press – fra alskens andre sektorer. Vil ikke elektrifisering av sokkelen konkurrere med industriens kraftbehov? Og kildene skal altså helst være fornybare. Sist, men ikke minst: Vil gevinsten stå i forhold til kostnadene, og hva kunne de samme pengene vært brukt til?

Vi må ikke glemme at det er bruken av gass og olje som genererer de største utslippene, ikke utvinningen. Nylig ble oljeselskapet Shell domfelt i Nederland og pålagt en større reduksjon av klimautslipp også fra forbrenning av sine produkter. 

“jeg tar flyturen min, men betaler for isolering av vinduer i en polsk skole”

«Kvotehandel er tingen»

Tanken om handel med klimakvoter står sterkt blant norske politikere. Prinsippet er at vi kan forurense mer hvis vi betaler for rensetiltak og kjøper utslippskvoter et annet sted. I hovedsak handler det om ordninger for industrien, men prinsippet har også en «moralsk» dimensjon: Vi kan fortsette utslippene i Norge hvis vi støtter rensetiltak i Afrika; jeg tar flyturen min, men betaler for isolering av vinduer i en polsk skole. Mer finurlig er dette: Når vi kjøper varer fra Kina, belaster vi deres klimaregnskap og går fri selv.

Alt dette gjør at vi ikke trenger å innføre tiltak og betale prisen på hjemmebane. Det paradoksale er at det er vår oljerikdom gir oss råd til dette, gjennom salg av produkter som er blant hovedkildene til verdens klimautslipp.

«Tjenester er bedre enn industri»

Det gamle bondesamfunnet har forsvunnet, og primærnæringene er på vikende front. Men også industrisamfunnet og de såkalte sekundærnæringene er i sterk endring; røyken fra fabrikkpipene er i ferd med å forsvinne, og godt er vel det? I stedet har tjenestesektoren (tertiærnæringene) overtatt – og etter hvert hva jeg kaller «metasamfunnet»: stadig smalere nisjer med eksperter, konsulenter og fiksere.

Dette har fått noen til å snakke om «det postindustrielle samfunnet» – også forstått som et samfunn med færre miljøproblemer. Er det ikke bedre med utdanning og innovasjon, helse- og sosialarbeid, medier og kommunikasjon, kultur og reiseliv – enn med forurensende tungindustri? Tjeneste- og metasamfunnet har vel ikke noe særlig klimaavtrykk?

Det som skjer, er at det blir overført arbeidskraft fra industrien til tjeneste- og metasektoren, mens industrien produserer som aldri før og gjennomstrømningen av energi og materialer øker – leseren husker kanskje entropien? Norge for sin del flagger ut mye av sin industriproduksjon, og den globale omsetningen øker. 

Dessuten bygger tjeneste- og metasektoren på en rekke underliggende faktorer og forutsetninger: produksjon, varekonsum, teknologibruk, transport – og ikke minst: utdanning og forskning, som igjen har sine forutsetninger. Alt tyder på at det er like stort miljøavtrykk per arbeidsplass i tjeneste- og metasektoren som i tungindustrien. Og de nye næringssektorene er blitt til kolossale energisluk, knyttet som de er til nettservere, kunstig intelligens, roboter og bitcoin.

«Teknologi kan løse problemene»

Teknologien gir mange muligheter, men vi utnytter dem dårlig. Energieffektiviteten går opp (det produseres stadig mer per energienhet), men produksjonsveksten spiser opp gevinsten. Bilene bruker mindre og mindre drivstoff, men det blir stadig flere av dem, de brukes mer, og trafikken øker. Vaskemaskinene bruker mindre energi enn før, men vi har mer klær og vasker dem oftere. Sparedusjen er flott, men vi dusjer oftere og lenger. Vi superisolerer boligene og har solceller på taket, men arealer og innetemperatur øker. IT kan redusere mobilitet og reising, men energien serverne bruker, tærer på gevinsten. Alt for ofte er konklusjonen: «Vinninga går opp i spinninga».

Teknologi kan være god eller dårlig, billig eller dyr, innebære lav eller høy risiko og i ulik grad passe til lokale og kulturelle forhold. Vi må gå bak teknologien og vurdere innsatsfaktorer, kostnader, konsekvenser og naturinngrep, slik jeg har vært inne på når det gjelder vindkraft, høyhastighetstog, karbonfangst og elektrifisering av sokkelen.

Både når det gjelder energiforbruk og transport, er det selve omfanget som er problemet – og dette krever noe mer enn teknologiske løsninger. Politiske beslutninger, kulturell livsstil og personlig atferd er viktigere enn teknologiske utopier og store ord.

«Det er nok energi å ta av»

Av og til hører vi dette glade budskap – som jo også er riktig, så lenge vi snakker om fornybare kilder og ikke om lagerressurser. Innstrålingen av solenergi – knyttet til fotosyntese, vann, vind, bølger, varme i jord og vann – er ubegrenset, helt til sola slokner. Det er dette vi må ty til – og som er det eneste bærekraftige.

Begrensningen ligger i å skaffe nok energi av høy kvalitet, det vil si til å utføre arbeid og drive maskiner. Vi kan stå på båtdekket og undre oss over de kolossale mengdene av energi i havet (oppsamlet solvarme), men denne energien kan ikke drive båten framover, slik varmen fra varmepumper (hentet fra luft, jord og vann) ikke kan brukes til annet enn oppvarming.

Det er elektrisk kraft som er nøkkelen i dagens energiverden. Vi har sett at den lar seg generere gjennom fossil og biologisk energi, og det er lett å pumpe olje og hogge ned skog, men det hefter mange problemer ved denne produksjonsveien, selv om den er basert på lagret solenergi; det er enklest med primærproduksjonen – fotosyntesen.

Fornybar energi løser heller ikke alle problemer. Den innebærer å fange solenergien gjennom direkte innstråling eller som kretsløpsenergi. For dette kreves dyre teknologiske mellomledd (solceller, paraboler, turbiner) hvis vi vil produsere elektrisk kraft.

Men hva med kjernekraft? Den er i prinsippet ubegrenset – særlig hvis en lykkes med fusjonsenergi – og er til overmål utslippsfri. Slik sett er det ikke rart om noen ser til kjernekraft som løsning. Men jeg grøsser ved risikoen, og det ville bryte med alt av «føre-var»-prinsipper. På dette grunnlaget opponerer Tyskland og Danmark mot de landene i EU som svermer for kjernekraft.

Hva så om tilgangen på energi var ubegrenset? Vi ville tømme materiallagrene raskere, forurense mer og produsere mer avfall. Det verste ville være en formidabel varmeforurensning – som langt ville overstige dagens og eskalere klimaendringene fullstendig.

Greta Thunberg “We need more Action!”, May 2019 at Austrian World Summit.
Foto: Eugénie Berger, Creative Commons

Ingen gratis lunsj

Det eneste reelt bærekraftige er en solbasert økonomi, der vi må nøye oss med fotosyntesen og kretsløpene – og grensene dette setter.

Vi aner ikke hva en slik økonomi innebærer – bortsett fra at det vil være et mer nøysomt liv enn det vi kjenner i dag og kreve en mer rettferdig fordeling. Men kanskje kan det gi et realistisk framtidshåp og forhindre at vi etterlater enda en generasjon i en «business as usual» bygget på illusjoner og antakelser som ikke holder.

Dagens unge finner sitt håp i noe annet.


[1] For interesserte lesere: Georgescu-Roegen, Nicholas (1971). The Entropy Law and the Economic Process. Cambridge, Mass.: Harvard University Press; Rifkin, Jeremy (1989). Entropy: Into the Greenhouse World. N.Y.: Bantam Books; Foros, Per Bjørn (1996). Har vi råd til vekst? Om kappløpet mellom problem og løsninger. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.

[2] Haavelmo, Trygve (1993). Økonomi, individ og samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

[3] The Intergovernmental science-policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services

[4] Intergovernmental Panel on Climate Change

[5] «Fit for 55» henspiller på en reduksjon av klimautslipp på 55% i 2030, målt mot utslipp i 1990.

[6] Carbon Capture and Storage

[7] Agency for the Cooperation of Energy Regulators

[8] International Energy Agency

Vil du hjelpe oss og knuse noen økonomiske myter?

Rethinking Economics jobber for å skape en økonomi som tjener mennesker og planeten. Da må vi kaste ut gamle dogmer – og løfte frem nye ideer.

Nå ber vi DEG om hjelp. Vi er en ideell organisasjon uten ansatte. Vi opplever stor etterspørsel, men knappe ressurser gjør altså at vi er avhengig av finansiering for å kunne møte etterspørselen. Vil du hjelpe oss og knuse noen økonomiske myter, gjennom vår folkefinansieringskampanje på culturaflokk.no!

Rethinking Economics Norge jobber for å løfte frem nye ideer om hvordan vi skal skape en økonomi for det 21. århundre.  Vi er en ideell  organisasjon uten ansatte, i stor vekst. Vi bidrar med faglige debatter og innhold, og arrangerer konferanser, seminarer og åpne møter. For å gjennomføre planlagte prosjekter trenger vi mer finansiering – og vi håper du har lyst å hjelpe oss!
Hørt det før?

  • Vi trenger økonomisk vekst for å løse klimakrisa
  • Folk flest tjener på boligprisvekst
  • I fremtiden kommer vi ikke til å ha råd til samme standard på pensjoner og velferd 
  • Det er statens ansvar å redde kriserammede selskap
  • Det er kun næringslivet som skaper verdier i samfunnet 

Samfunnsdebatten om økonomisk politikk er full av myter om økonomien vår som begrenser hva vi tror er mulig. Fra en manglende forståelse for pengenes rolle i økonomien til en misvisende tolkning av menneskets natur og en snever forståelse av hvordan innovasjon foregår.

Heldigvis finnes det en rekke økonomer både i Norge og internasjonalt som jobber med nettopp dette!


Knuser økonomiske myter

  • Stephanie Kelton knuser myten om hva samfunnet har råd til.
  • Kate Raworth avkler myten om at vi trenger vekst for å løse klimakrisa.
  •  Mariana Mazzucato plukker fra hverandre myten om at det eneste som skaper verdi og driver innovasjon er næringslivet.

Dette er noen av ideene vi jobber for å løfte inn i den offentlige debatten, og ikke minst inn på pensum for økonomistudentene.

Rethinking Economics har ikke et politisk ståsted og støtter ikke et spesifikt syn. Vi jobber derimot for å avkle de økonomiske mytene, ved å dyrke den åpne og kritiske samtalen.

Litt om oss

Målet vårt er å løfte frem nye ideer, og bidra med kunnskap og selvtillit til de som ønsker å kaste seg inn i den offentlige debatten om hvordan vi skal skape en økonomi for det 21. århundre.

Vi er en frivillig drevet organisasjon, uten ansatte. Siden oppstarten i 2016 har vi hatt stor vekst, og har i dag over 300 medlemmer, samt fire lokallag ved norske universiteter og høyskoler. Vi opplever stort interesse og engasjement for det vi gjør, og mottar en rekke forespørsler. Men knappe ressurser gjør altså at vi er avhengig av finansiering for å kunne møte etterspørselen.

For å gjøre mer av det vi driver med trenger vi mer finansiering, og vi håper du har lyst å hjelpe oss!

Hva skal penge brukes til?

Denne folkefinansieringskampanjen skal bidra til at vi får midlene vi trenger for å gjennomføre våre prosjekter. Blant annet:

  • Høsten 2021 publiserer vi boken “Økonomisk tenkning”, en antologi og fagbok i økonomi der vi presenterer ulike økonomiske teoretiske skoler på norsk.
  • Høsten 2020 publiserte vi rapporten “Utdanner vi økonomer for det 21. århundre?” som undersøker de norske bachelorutdanningene i samfunnsøkonomi i Norge, ved hjelp av en folkefinansieringskampanje (tusen takk til alle som støttet prosjektet!). I den kvantitative analysen finner vi at pensum domineres av nyklassisk teori og metode. Nå som verden er i ferd med å gjenåpnes ønsker vi å bruke rapporten til å lage arrangementer, debatter og skape dialog med de respektive instituttene. 
  • Vi skal fortsette å skolere unge kritiske økonomer, og videreutvikle vårt nettverk for økonomer som vil tenke nytt. Målet er å koble nysgjerrige studenter med erfarne folk fra næringsliv, akademia og forvaltningen. Målet er å bygge økt selvtillit – til å forme egne tanker og tekster og til å stille de relevante kritiske spørsmålene.
  • Vi jobber videre med å utvikle nettsidene våre til å bli en kunnskapsbase for økonomiske teorier og kritisk debatt om økonomi. I tillegg til det vi produserer selv deler vi lesetips og podcaster.
  • Vi har fått støtte fra Fritt Ord til å gjennomføre debattrekken “Penger på bok” på Deichman høsten 2021, og med din støtte kan vi gjennomføre lignende offentlige arrangement og konferanser til våren. 

Vi skal tenke nytt om økonomien, og nytt om regnskap. Men vi kan foreløpig ikke trykke våre egne penger. Vi trenger din hjelp.

Les mer og støtt kampanjen på culturaflokk.no!

Månedens bok: Borgerlønn

Borgerlønn – Ideen som endrer spillet, skrevet av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal (Res Publica 2018) 260 sider.

Bokanmeldelse skrevet av Veronika Heilund, styremedlem i Rethinking Economics Norge

De raskt akselererende teknologiske fremskrittene i verden skaper både muligheter og utfordringer, og fører med seg et stadig skiftende og mer usikkert arbeidsmarked. Hvordan skal vi møte disse endringene når også velferdsstaten er under press? Med boken Borgerlønn ønsker forfatterne Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal å “sette fart i en nasjonal debatt om hvorvidt borgerlønn kan være en løsning på de stadig økende økonomiske forskjellene og redusere usikkerheten som siver inn i arbeidslivet.”

Korona-relevant

Selv om boken ble utgitt i 2018 – og det har skjedd ganske mye med verdensøkonomien siden den gang – fremstår den som kanskje enda mer relevant i 2021. Koronapandemien har gitt større fart til den teknologiske utviklingen, og mange har følt usikkerheten på kroppen i løpet av det siste halvannet året. Senest i år vedtok Landsmøtet til Venstre at de er positive til å prøve ut borgerlønn i noen kommuner. I denne boken får vi en god innføring i de ulike ideene om borgerlønn og argumentene som har blitt ført i diskusjonen, både for og mot. Ideen om borgerlønn er flere hundre år gammel, og siden den ble fremsatt for første gang av Thomas Paine på 1700-tallet har ideen blitt både foreslått, diskutert og utprøvd mange ganger. Eliassen og Omdal gir en oversikt over flere av disse tidligere forsøkene og debattene, til glede og opplysning for dem av oss som stort sett bare har hørt om det berømte borgerlønn-eksperimentet i Finland fra 2017.

Debatten om borgerlønn er på ingen måte enkel. Både på den politiske høyre- og venstresiden er det store uenigheter om hvorvidt innføring av borgerlønn vil føre til at folk arbeider mer eller til at folk arbeider mindre. På begge sider av debatten er det også ulike meninger om hvordan den kan finansieres, og hvordan den ikke kan finansieres. I boken blir vi presentert for disse ulike alternativene og meningene, og selv om tonen i boken er positivt ladet i retning borgerlønn, gis leseren et balansert bilde av motargumentene der det kommer frem hvorfor motstanderne tror det ikke vil fungere.

“Å stille krav er å bry seg”

En gjenganger blant argumentene for å innføre borgerlønn handler om den stigmatiseringen som dagens brukere av NAV-systemet opplever. Dersom borgerlønn i stedet blir utbetalt uten krav om at mottakerne må bevise at de tjener lite nok eller er syke nok, vil det kunne redusere store mengder stress. Samtidig begrunner Høyre og Anniken Hauglie sin motstand med at “å stille krav er å bry seg”, og tidligere LO-sjef Hans-Christian Gabrielsen la vekt på at arbeid gir livet mening og en grunn til å stå opp om morgenen. Arbeidslinjen, det politiske målet om at flest mulig skal arbeide i stedet for å leve på trygd eller sosialhjelp, står sterkt blant fagorganisasjonene.

Trenger vi å jobbe så mye?

Hans-Christian Gabrielsens største bekymring rundt borgerlønn var at det vil føre til at folk arbeider mindre, noe han la frem som en negativ ting. Eliassen og Omdal utfordrer denne tanken – er 37,5 timer i uken en naturlov? Er det så farlig om vi ender opp med å jobbe litt mindre? Hvis robotene faktisk kommer og overtar jobbene våre, vil det egentlig være så ille? Den britiske økonomen John Maynard Keynes mente at det er positivt dersom den teknologiske utviklingen fritar mennesker fra “det økonomiske problem”, altså strevet vi har med å dekke våre grunnleggende behov. Hvis maskiner kan overta så mange jobber at det ikke vil være nok arbeid igjen til alle oss mennesker, kan vi heller ta oss til mer åndelige sysler, mente han. Det ville være en velsignelse for menneskeheten.

Finansieringsproblemet

Debatten om borgerlønn blir fattig om man skal la være å diskutere finansiering. Motstanderne er overbevist om at Norge ikke har råd til en slik ordning, og sammenliknet med de velferdsordningene vi allerede har vil innføring av borgerlønn være veldig mye dyrere. Forfatterne er enige i at dersom borgerlønnen skal være universell og ikke koste mer penger enn det velferdsordningene gjør i dag, vil det bety at den samme mengden penger blir fordelt på flere mennesker – og mindre penger til de mest trengende. Som motargument foreslår forfatterne rett og slett å øke størrelsen på kaken – store deler av fellesskapets skattepenger blir i dag unndratt, og det finnes skjevheter i dagens skattesystem som kan rettes opp. Selv om akkurat ideene rundt finansiering kanskje er blant de vagere poengene i boken, settes tanker og ideer i gang som står i fin kontrast til vi-har-ikke-råd-argumentet.

Inspirerer til videre tenkning

Borgerlønn er et bra utgangspunkt for en tankeprosess som gir nye ideer og rom for å danne egne meninger. Boken har god struktur og språk, noe som gjør teksten forståelig og interessant – uavhengig av leserens nivå og forkunnskaper om borgerlønn eller økonomi generelt. Med intervjuer og kommentarer som bare synes å bli mer relevant med tiden, viser Eliassen og Omdal at de ikke er alene i sin oppdagelse av at borgerlønn kanskje er en god idé, for eksempel med følgende sitat fra den britiske økonomen og professoren Guy Standing: “det ser ut til at verden har innsett at den beste måten å håndtere lave inntekter på, er å gi folk høyere inntekt.”

Skrevet av Veronika Heilund.

Den samfunnsøkonomiske inkvisisjonen

Dette innlegget kommenterer kritikken av økonomen Mariana Mazzucato som har teke stad i norske avisspalter dei siste månedene, og særleg Ola Kvaløy sin kronikk Økonomisk alternativfelle i Klassekampen 5. mai. 

Av Thor Olav Iversen, samfunnsøkonom og doktorgradsstipendiat ved Senter for vitskapsteori, Universitetet i Bergen

Ola Kvaløy er professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger og har sett spøkelse på høglys dag: Ein kjettersk økonom som ikkje følgjer metodeskriftene. 

Mariana Mazzucato er ein økonom ved University College London som nett har gjeve ut ei bok om innovasjon. Den freistar å dra lærdom av dei amerikanske romprogramma for å seie noko om potensialet til offentleg og privat samarbeid kva gjeld utvikling av teknologi. Ho har utført dødssynden å drive med historiske djubdestudium, snarere enn dei abstrakte modellane, eksperimenta eller økonometrien som er dominarende ved norske økonomi-institutt. 

Difor skildrar professor Kvaløy den vitskaplege verksemda til Mazzucato som ikkje mindre enn “alternativ medisin”. Med det freistar han å seie at den den faglege produksjonen til Mazzucato er rett fram ikkje-vitskapleg.

Kvaløy målbærer eit vitskapsfilosofisk sneversyn som får Indremisjonen til å framstå som opensinna. Tragisk nok for både verda der ute og økonomar sin forståing av ho representerer truleg Kvaløy sitt syn på vitskap ein del økonomar. Til dømes har fleire norske økonomar stått i kø for å utføre akademiske karakterdrap på Mazzucato. Professor Einar Lie kalla ho jamvel for “totalitær”!

Økonomen Erik Reinert har skildra korleis David Ricardo inspirerte til abstrakt økonomisk teori fram til 1848, då meir historisk og geografisk betinga teoriar tok over. Under den kalde krigen nytta ein Ricardo att for å mellom anna hevde at frihandel var eit abstrakt gode som alle involverte tener på. Det var startskotet for ei abstraksjonsbølgje som har vart heilt fram til i dag. 

Mazzucato listar derimot opp dei ikoniske økonomane Schumpeter og Keynes som sine inspirasjonskjelder. Det er teikn til at ein økonomifaglegheit som i større mon byggjer på historie, geografi og kontekst er på veg attende. Mazzucato sin popularitet kan altså truge det nær komplette hegemoniet til denne måten å drive økonomiforsking. 

Abstraksjonsbølgja kan vere i ferd med å bryte. Då er det ikkje rart at faglege yppersteprestar kjempar med nebb, klør og utdefinisjon.

Det er ikkje i seg sjølv noko gale med å halde seg til ein spesifikk familie med matematiske modellar, eller nytte eksperiment og andre statistiske metoder som grunnlag for empirisk forsking. Men dette kan ikkje vere den einaste måten å drive forsking i eit økonomifag som er og blir ein samfunnsvitskap.

Som innlegget til Kvaløy syner, vert ein fort støytt ut og brennmerka som “heterodoks” (ein polar motsetnad til “ortodoks”) dersom ein snakkar og tenkjer utanfor boksen. Det gjeld alt frå kontekst-tung evolusjonær økonomi som studerer historia og utviklinga til spesifikke verksemder og sektorar, til økologisk eller feministisk orientert økonomi.

Slike “heterodokse” økonomar er ifølgje Kvaløy så fagleg elendige at dei ikkje får til å publisere i gode økonomiske tidsskrift. Dette minnar om sirkelargumentasjon: For å vere ein god samfunnsøkonom må ein publisere i dei høgst rangerte tidsskrifta, som på ingen måte nøytrale med omsyn til metode. Dei er snarare portvoktarar for eit usedvanleg snevert vitskapleg paradigme, som Kvaløy sjølv syner at han er blind for. Mazzucato har publisert i prestisjetunge fagtidsskrift innan andre greiner av økonomifaget og vert jamvel sitert i det første økonomiske white paperet til Biden-administrasjonen

På innføringsemnet i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen lærte eg at eit grunnleggende mandat for økonomifaget er å studere korleis menneske handsamer knappe ressursar. Det er all grunn til å tru at til dømes arkivstudium, etnografi og kvalitative intervju har mykje å by på når ein skal studere slike fenomen, akkurat slik dei har i andre samfunnsvitenskaper.

Slik dogmatisme er grunnen til at eg i min tid takka nei til eit doktorgradsstipend i samfunnsøkonomi, til fordel for vitskapsteori. Skylappane i samfunnsøkonomi kan vere så hardt skrudd på at ein forvekslar aspekt ved eigne modellar med ein fullgod representasjon av røynda der ute. Det ender aldri godt når vitskapsfolk gjer det.

Heldigvis tenkjer ikkje alle samfunnsøkonomar slik. Sjølv var eg heldig å få ein rettleiiar ved Chr. Michelsens Institutt som oppmoda meg til å skrive ei masteroppgåve som henta inspirasjon frå antropologien. 

Men einsrettinga ved norske økonomiske institutt må ta slutt.