Galskapens speil

Skrevet av Erik Reinert

I år er det 300 år siden den første store finanskrisen traff Europa, samme år i London, Paris og Amsterdam. I London ble boblen oppkalt etter South Sea Company – et firma som drev stort i slavehandel – som i 1720 opplevde en enorm kursvekst med påfølgende kollaps. I Paris ble navnet Bulle du Mississippi etter at et lignende firma, Compagnie du Mississippi, ble sentrum for krisen samme år. Holland hadde hatt en stor finanskrise alt i 1630-årene, og i Amsterdam ble krisen i 1720 markert med en tykk bok i stort folioformat med tekst og hundrevis av illustrasjoner. Boken heter Galskapens store Speil: i de fantasifulle illustrasjonene kunne menneskene se speilbilder av sin egen finansielle dårskap.

Finanskriser er en problematikk jeg lenge har vært opptatt av. I bunn og grunn finnes to ulike måter å tjene penger på: enten A) at ting som allerede er produsert stiger i pris, eller B) å produsere nye varer og tjenester. Da menneskeheten beveget seg fra steinalderen inn i bronsealderen skjønner vi alle at dette ikke var fordi det var så mye penger å tjene på prisveksten i bolighuler. Det var fordi noen investerte i bronseteknologi.

Financialisation er et begrep som dukker opp i denne sammenhengen: det faktum at finanssektoren i flere tiår har utgjort en stadig større del av bruttonasjonalproduktet. Da jeg arbeidet i Norsk Investorforum avholdt vi i 1998 en konferanse i Oslo om denne problematikken. Da jeg i dag googlet financialisation på Wikipedia fant jeg til min forbauselse at min medforfatter og jeg den gangen «profetisk spurte: ‘I USA har antagelig mer penger blitt tjent på verdistigninger på eiendomsmarkedet enn på noen annen måte. Hva er de langsiktige konsekvensene av at en økende del av sparing og aktiva blir benyttet til å øke prisene på allerede eksisterende eiendeler – fast eiendom og aksjer – istedenfor til å skape ny produksjon og innovasjoner?». At amerikanske bedrifter nå kan kjøpe opp sine egne aksjer – hvilket var forbudt da jeg bodde i USA – bidrar til å få opp prisen etter mekanisme A ovenfor.

Denne problematikken er helt vesentlig for to ting som står oss nær: oljefondet og fornybar energi. Det er ingenting i Nicolai Tangens arbeidsbeskrivelse som sier om han skal tjene penger på metode A) eller metode B), og i praksis er det selvfølgelig også ofte vanskelig å skille mellom de to. I pressen viste Tangen nylig – sikkert med rette – til at det er vanskelig å finne gode prosjekter innenfor fornybar energi. ‘Det er mange om beinet’ sa Tangen.

Hva slags viktige krefter det er som bringer mekanismen beskrevet som metode B – nye oppfinnelser – fremover? I to bøker fra 1913 forsøkte den tyske økonomen Werner Sombart å svare på dette: ‘Krig og Kapitalisme’ og ‘Luksus og Kapitalisme’ (senere ‘Luksus, Kjærlighet og Kapitalisme’). Alt i 1693 ga Danmark-Norges Konge Christian V et slags resymé på Sombarts teser om disse drivkreftene da han nevnte sine største interesser som ‘Jagd, Elskov, Krigs-, og Søvæsen’.

Siden Leonardo da Vincis tid har krigføring produsert ny teknologi. I moderne tid høyteknologioppfinnelser som internett og kommunikasjonssatellitter, men også langt mer banale ting. Hermetikk ble oppfunnet i Frankrike under Napoleonskrigene gjennom en konkurranse om å produsere mer holdbar mat til troppene, og kulepennene ble oppfunnet i Det amerikanske flyvåpenet under 2. verdenskrig fordi fyllepenner sølte blekk i cockpiten. Oppfinnelser som alle ble gjort på statlig initiativ uten tanke på å tjene penger.

Vi må rett og slett ta lærdom av historien: vi må erklære krig mot forurensende energi og – som i krig, uten tanke på umiddelbar avkastning – kaste ressurser etter problemet. Med slike storstilte innovasjonsprosjekter trengs store investeringer lenge før et firma nærmer seg børsen, og det er naturlig at staten kommer inn både som investor og som risikoavlaster for private. Vi vet ikke om solceller, jordenergi, havvind, eller hydrogen blir den store vinneren. Vi må investere i mange. Satser vi på flere hester vil fortjenesten antagelig kunne dekke tapene. Når prosjektene er modnere og risken redusert vil Nicolai Tangen finne at det beinet det er så mange om er blitt mye større. Og med den enorme strategiske betydningen dette har, er det noe Statens Pensjonsfond burde kunne investere i også om firmaene er norske.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 18.11.2020

Rapport: Utdanner vi økonomer for det 21. århundre?

Rapporten er skrevet av Marie Storli, Liv Anna Lindman, Benedikt Goodman, Oliver Groth Pettersen, Bent Arne Sæther og Ebba Boye.

Hva lærer egentlig studenter i samfunnsøkonomi i dag? Og er kritikken av økonomiutdanningen rettmessig? For å svare på disse spørsmålene har vi undersøkt hva studentene faktisk lærer, og hva de testes i. Vi har sett på bachelorutdanningen i samfunnsøkonomi, ved fem norske universiteter.

Denne studien er den første av sitt slag i Norge, men skriver seg inn i en større internasjonal dugnad der studentorganisasjoner gjennomfører systematiske evalueringer av økonomiutdanningen. Den kvantitative analysen er basert på et sett kriterier inspirert av, og utarbeidet sammen med, vårt internasjonale fellesskap av studenter for pluralisme i økonomifaget. Det foregår viktig fagdebatt innenfor økonomifaget, og vi vil med dette bringe debatten til Norge!

Rapporten finner at undervisningen langt på vei legger vekt på å lære studentene å operere modeller, og gir dem lite tid og plass til å utvikle evnen til selvstendig og kritisk refleksjon. Tekniske ferdigheter i matematikk, statistikk og modelløsing har høyeste prioritet. Dette går på bekostning av kunnskap om økonomisk politikk, institusjoner, historie og utviklingstrekk i den virkelige verden, samt kjennskap til økonomifagets utvikling og det mangfoldet av økonomiske teorier som finnes.

Videre finner vi at nyklassisk teori har en dominerende posisjon ved de største universitetene. Likevel er det ingen emne- eller programbeskrivelser som bruker begrepet ‘nyklassisk teori’, til tross for at det er denne teoretiske tilnærmingen studentene lærer. Dermed synliggjøres det ikke at den nyklassiske er én tradisjon blant flere. Dette kan se ut som faglig ensretting, og at en ikke anser alternative teorier som en del av økonomifaget. En annen tolkning av hvorfor det ikke nevnes hvilken økonomisk teori det undervises i, er at disiplinen ikke anser det som relevant informasjon. Dette er i så fall problematisk, for valget av teori former vårt verdenssyn lik måten et par briller endrer måten en ser på. Som Albert Einstein en gang sa, er det “teorien som avgjør hva som kan observeres”.

Vi mener at for å kunne se framtidens løsninger, tenke nytt og bidra til faglig utvikling må studentene utvikle en kritisk tilnærming til eget fag. Derfor er det behov for et større mangfold av teorier og perspektiver i økonomiutdanningen, slik at studentene ikke lærer bare ett tankesett og en type verktøy til bruk i alle sammenhenger. Det finnes ingen one size fits all i økonomisk teori.

Vår studie er ment som et verktøy for å forbedre pensum og undervisning i samfunnsøkonomi. Forfatterne av denne rapporten er studenter i samfunnsøkonomi eller praktiserende økonomer. Rapporten er dermed et innspill innenfra i samtalen om hvordan vi kan forbedre og berike utdanningen. Vi håper den kan komme til nytte for både studenter og forelesere, yrkesøkonomer og andre som vil forstå mer av den økonomiske debatten!

Den kvantitative analysen er basert på masteroppgaven til Liv Anna Lindman, se denne for en mer detaljert beskrivelse av metode og analysegrunnlag.

PS: Vil du bestille rapporten? For 270,- sender vi den hjem til deg i posten. Send oss en e-post på norge@rethinkeconomics.no!

Kan regnskap redde verden?

Skrevet av Vetle Westlie og Marie Storli

Rethinking Accounting er en konferanse om regnskap, og hvordan regnskapsførere kan redde verden. Konferansen arrangeres digitalt fredag 25. september, kl. 9:00-12:00, i samarbeid med Regnskap Norge.

“Regnskapsførerne er kanskje det siste håpet vi har for stabilt liv på jorden.”

Utfordringene vi står overfor i dag, knyttet til natur og klima, henger sammen med framveksten og ekspansjonen i den globale, industrielle økonomien. Mange klør seg nå i håret og lurer på hvordan vi skal løse denne floka. Men regnskapsførerne har verktøyene for å holde nasjoner og virksomheter ansvarlige for deres påvirkning på naturen og samfunnet.

Hvordan havnet regnskapsfaget – som tidligere ble sett på som et stort gjesp – i fronten av kampen for omstillingen til et mer bærekraftig samfunn?

Historisk har regnskapsfaget alltid hatt en sentral rolle i samfunnsutviklingen. Ifølge den tyske økonomen Sombart la regnskapsreglene som ble utviklet i 1400-tallets Venezia, grunnlaget for framveksten av kapitalismen. Det var balanseregnskapet som først synliggjorde bedriftenes kapitalbeholdning, slik at kapitalakkumulasjon ble det styrende målet. På den måten legger dette regnskapsprinsippet føringer for økonomiske beslutninger, som i sum har ledet den økonomiske utviklingen til der vi er i dag. Overraskende nok har disse regnskapsprinsippene i stor grad forblitt uendret fram til i dag. Dette til tross for at både økonomien og samfunnet har gjennomgått store omveltninger siden den gang.

Men regnskapsfaget er nå i ferd med å fornye seg. Organisasjoner som Regnskap Norge er allerede i gang med å revurdere nåværende regler og utvikle nye regnskapsprinsipper. Og de er ikke alene! De siste tiårene har det vokst fram et internasjonalt nettverk som jobber med å utforme framtidens regnskapsprinsipper, som skal fremme bærekraft ved å synliggjøre bedriftenes påvirkning på naturen og sosiale forhold. Regnskap, rapportering og økonomistyring skal nå sette fart på omstillingen til et bærekraftig samfunn.

Nøkkelen til å løse de utfordringene vi står overfor i vår tid går gjennom synliggjøring, og ansvarliggjøring. På engelsk er regnskapsføring ‘accounting’ som henger sammen med det å være ansvarlig (accountable). Altså er regnskapsførernes oppgave å vise hva bedrifter og virksomheter er ansvarlige for, uttrykt gjennom regnskap og årsberetninger. Inntil i dag har dette ansvaret utelukkende handlet om finansielle forhold.

Dette er i ferd med å forandre seg. I dag er det allerede mange viktige forhold som ligger utenfor regnskapet, som likevel regnes som viktige. Faktorer som omdømme, markedsandeler og kundeforhold synliggjøres allerede på andre måter, og rapporteres ved siden av finansielle rapporter og regnskap.

“regnskap er næringslivets språk”

Neste skritt er å synliggjøre bedriftenes påvirkning på samfunnet og naturen. For enten bedriftene vil det eller ikke, så påvirker all næringsvirksomhet naturen, samfunnet og menneskers livsgrunnlag. Ved å synliggjøre disse virkningene, blir bedriftene selv bevisst på sitt ansvar, samtidig som det hjelper investorer å identifisere de mest bærekraftige prosjektene og på den måten bidra til å flytte pengestrømmene til den grønne økonomien.

Hvis bedriftene måtte rapportere sitt klimaregnskap ville det trolig endre både motiver og beslutninger. Og dersom innvirkning på lokalmiljø og biologisk mangfold måtte bokføres, ville det trolig styre både økonomiske beslutninger og investeringer i en annen retning.

Denne tanken er ikke ny. Det er allerede 20 år siden John Elkington lanserte ideen om en «trippel bunnlinje» som tar inn effekter på planeten og menneskene i tillegg til profitt. Siden den gang har bedrifters samfunnsansvar vokst til å bli et eget fagfelt: Corporate Social Responsibility (CSR). En kritikk av CSR er imidlertid at det kun blir et tillegg til bedriftenes vanlige virksomhet, som likevel kan fortsette å drive rovdrift på natur og mennesker.

Bærekraftsrapporter som leveres ved siden av finansiell rapportering blir trolig liggende uåpnet og får dermed ikke de store ringvirkningene man håper på.

Det er her integrert rapportering kommer inn. Skal vi få til omstillingen til et bærekraftig samfunn, må hensyn til natur og sosial rettferdighet være grunnleggende for alt vi gjør. Klima- og miljøvirkninger kan ikke være et sekundært anliggende, og det er denne utfordringen ‘integrert rapportering’ søker å løse ved å integrere de eksterne virkningene i næringslivets sentrale verktøy.

For mens regnskapet tradisjonelt har fokusert på finansiell- og produksjonskapital, finnes også andre typer kapital: menneskelig kapital, intellektuell kapital, sosial og relasjonell kapital og naturkapital. Alle disse «kapitalklassene» må med i regnskapet, fordi regnskap er næringslivets språk og det som avgjør når beslutninger fattes i styrerom verden rundt.

Næringslivet spiller en avgjørende rolle i å løse utfordringene vi står overfor i det 21. århundre. Både fordi økonomisk aktivitet er kilden til problemene vi skal løse, og fordi bedrifter utøver en sentral samfunnsmakt som legger føringer for utviklingen i både økonomien og politikken. For å klare omstillingen til et bærekraftig samfunn, må vi ha næringslivet med på laget. Da må vi snakke deres språk, og dette språket er regnskapet.

Vil man forandre verden, må man engasjere seg i hvordan reglene for markedsøkonomien er utformet, og ikke minst tenke nytt om hvordan de kan endres. Politikere, miljøaktivister, journalister og økonomer bør alle engasjere seg mer i hvordan markedsøkonomien formes og styres, blant annet gjennom regnskapsreglene.

Regnskapsførerne kan kanskje ikke redde verden alene, men vi må ha dem med på laget hvis vi skal skal klare det!

Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 9. mars 2020.

Rethinking Economics Festival

Tekst skrevet av Ross Cathcart, Senior Organiser, RE Support Team
Oversatt av Liv Anna Lindman, Styremedlem RE Norge

Verden er inne en periode med omveltninger av uante  proporsjoner. Pandemien har forårsaket voldsomme bevegelser som har brutt med langvarige oppfatninger om hva økonomifaget er, og hvilken betydning og rolle økonomiske ideer bør ha i utformingen av samfunnene våre.

I kjølvannet av den globale helsekrisen har vi en økonomisk krise som har forsterket underliggende problemer i det økonomiske systemet som tydelig reflekteres ved økende økonomisk ulikhet. Videre har den tilspisset polariserende økonomisk diskriminering på bakgrunn av rase, kjønn og maktstrukturer. På samme tid har miljø- og klimakrisen ført til økt fokus på grunnleggende ideer og mål i samfunnet. Her spiller økonomifaget spiller en viktig rolle som forvaltningsverktøy for våre felles ressurser.

Krisene har til felles at de illustrerer behovet for tverrfaglig tilnærming i både forskning og undervisning. Økonomifaget må anerkjenne – og omfavne samarbeid med – andre fagområder og -miljøer. For å få til dette må det tas oppgjør med fagets utdaterte doktriner og dogmer.

2020 har så langt vært et år spekket med enorme endringer. Disse utvider sprekkene i det fagøkonomiske paradigmet. Likevel blir ofte godt dokumentert vitenskapelig kritikk avfeid. Kritikken belyser først og fremst disiplinens store skylapper og en paradoksal simplifisering av virkeligheten formidlet på et stadig mer formalisert og komplisert fagspråk. Dette fører til demokratisk underskudd i debatt om økonomisk politikk, og ensidig og mangelfull respons på de sosiale og økologiske krisene.

Finanskrisen i 2008 var utløsende for den globale studentbevegelsen som Rethinking Economic er en del av. Siden da har vi gang på gang sett bevis på at tiden er moden for en reform av økonomifaget og – undervisningen, for å skape en ny generasjon økonomer med andre tanker og verktøy. Både dagens og morgendagens økonomer må delta i en kritisk refleksjon rundt de utfordringene vi står overfor i dag – og vil møte i det 21. århundre. Dette krever blant annet at vi tør å stille spørsmålstegn ved allment aksepterte dogmer.

Rethinking Economics’ internationale festival er en feiring av det mangfoldet av ideer og perspektiver som finnes i økonomifaget som kan føre prosessen med å fornye økonomifaget framover. Her skaper vi en plattform hvor økonomer og studenter fra hele verden kan samles digitalt for å lytte, samtale og diskutere. Det er med stolthet vi kan presentere et program med virtuelle arrangementer – fra 22. til 26. juli – der alle som ønsker kan delta i økonomiske samtaler og debatter knyttet til de økonomiske spørsmålene i den virkelige verden.

Festivalen framhever 5 temaer:

  • Demokratisering, mangfoldighet og avkolonisering av økonomifaget
  • Økonomifagets rolle i globale spørsmål
  • Klima, miljø og økologi
  • Pluralisme i politikk og praksis 
  • Reform av økonomiutdanningen

Med festivalen vil vi skape en plattform for å diskutere både konvensjonelle og alternative tilnærminger, utforske kritiske og forsømte perspektiver og aktivt engasjere oss i spørsmålet om hvordan disse ideene kan hjelpe oss å navigere veien for globale utfordringer.

Sammen skal vi utnytte kraften i pluralisme (mangfold) både innenfor og utenfor økoomifaget for å finne løsninger på samfunnets store problemer – og hvordan vi kan bruke nye verktøy og perspektiver i arbeidet for en mer bærekraftig verden!

Med dette, ønsker vi å invitere deg (og alle andre) til Rethinking Economics’ internasjonale festival, 22.-26. juli 2020.

Når utviklingshjelp hindrer økonomisk utvikling

Rike land har heldigvis lenge drevet utviklingshjelp. Men noen ganger driver de også det som i praksis kan bli det motsatte – nemlig direkte og indirekte bidrag til å hindre økonomisk utvikling.

Skrevet av Erik S. Reinert.

Første gang jeg opplevde dette på nært hold var sist på 1970-tallet mens jeg skrev ferdig min doktoravhandling i Lima. Peruanerne har for vane å gi hvert år sitt eget slagord, og 1978 var Año de la austeridad, ‘Året for nøysomhet’.

Dette var et tidlig eksempel på Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets (IMFs) bruk av denne eufemismen for økonomisk innstramning. Peru markerte dette blant annet gjennom å utgi frimerker med slagordet.

Betingelser ødela for lokal melk

Midt oppe i Perus ‘nøysomhet’ skjedde det to uavhengige ting som til sammen fikk en ganske stor effekt. Washington-institusjonene (IMF og Verdensbanken) ble etter hvert beryktet for sine conditionalities, betingelsene de stilte for at land skulle motta støtte.

Peru fikk på 1970-tallet beskjed om å sette opp prisene på drivstoff – bensin og diesel – til et normalt internasjonalt prisnivå. Dette er et land med enorme distanser og store geografiske hindringer – les: høye fjell og tett jungel – mellom de ulike delene av landet.

Landet var selvforsynt med olje, og billig (men ikke subsidiert) drivstoff hadde vært nyttig for å øke den økonomiske integrasjonen i landet. Samtidig med at Washington-institusjonene tvang igjennom dette, dumpet Holland store mengder melkepulver på det peruanske markedet.

Som kjent har en bivirkning av EUs landbrukssubsidier vært en stor overproduksjon. Mye av denne overskuddsproduksjonen er tradisjonelt blitt dumpet til under kostpris i fattige land.

Gjennom ‘conditionalities’ har fattige land på den ene siden i praksis fått forbud mot å hjelpe sin industri, samtidig som de i mange tilfeller har fått ødelagt deler av sitt landbruk.

Den kombinerte effekten av de høye bensinprisene og melkepulveret solgt til under kostpris var at de lokale melkeprodusentene ikke lenger var ‘konkurransedyktige’. Vi så bilder i avisene som viste hvordan melken fra Arequipa-området, som tidligere var blitt solgt til Lima, nå ble helt i elven.

«Synlige hender» ga ingen vekst

Familien hadde på det tidspunktet en ett-åring, og som foreldre var vi fortørnet over det ferdigblandete pulvermelk-skvipet det nå var vanskelig å komme unna i Lima.

For meg ble dette et ganske brutalt møte med det såkalte ‘frie markedet’ som – i de teoribøker jeg måtte lese – med sin «usynlige hånd» av seg selv skulle produsere økonomisk vekst. Her var det isteden meget synlige hender som tvert imot produserte det stikk motsatte av økonomisk vekst.

I begynnelsen trodde jeg opplevelsen fra Peru var et sært enkelttilfelle. Over 40 års erfaringer har siden tvert imot vist meg hvor normal slik ‘underutviklingshjelp’ er. Vi finner det fremdeles, også i Europa.

Ukraina var lenge et kornkammer for verden. Da USA på 1800-tallet diskuterte om de skulle spesialisere seg i sitt ‘komparative fortrinn’ i å dyrke hvete eller å sette en høy toll for å produsere sine egne industrivarer, var de klar over at Ukraina ville bli deres største konkurrent som hveteprodusent.

Amerikanske politikere innså den gang at gikk de inn for frihandel ville levestandarden i Ukraina – gjennom prisen på hvete – indirekte bestemme levestandarden i USA. De valgte tollbeskyttelse og industrialisering.

I sin iver etter å fjerne seg fra Russland, og få reise inn i Schengen uten visum, hadde Ukraina begått den samme tabben overfor EU som Kina og Japan hadde gjort overfor USA og Europa på 1800-tallet. De hadde skrevet under noe de aldri burde ha skrevet under på.

«Unfair treaties» legger føringer

I 2017 trådte Ukrainas avtale med EU, et dokument på over 1.000 sider, i kraft. Etter en stund viste det seg at denne avtalen – som et parlamentsmedlem i Ukraina mente omtrent tre personer hadde lest – inneholdt klausuler. Disse klausulene begrenset ikke bare landets mulighet til å drive industripolitikk, de begrenset også i svært stor grad Ukrainas muligheter til å eksportere landbruksprodukter til EU.

For en del produkter hadde landet blitt tildelt svært små årlige kvoter. Disse kvotene – som for eksempel for tomater – var brukt opp i februar måned. Noen ganger kommer da en «snill» byråkrat fra Brüssel og tildeler landet for eksempel en kvote på ytterligere 50 tonn, så man kunne levere tomater en måned til.

I sin iver etter å fjerne seg fra Russland, og få reise inn i Schengen uten visum, hadde Ukraina begått den samme tabben overfor EU som Kina og Japan hadde gjort overfor USA og Europa på 1800-tallet. De hadde skrevet under noe de aldri burde ha skrevet under på.

Det som ble kalt de ‘urettferdige avtalene’ (unfair treaties, unequal treaties) forhindret Kina og Japan fra å drive den samme tollpolitikken og industrialiseringspolitikken USA og alle europeiske land gjorde på den tiden.

Japan undertegnet avtalen etter at USAs Admiral Perry i 1854 truet med å komme tilbake til Japan og bombe dem dersom japanerne ikke underskrev. Kolleger som jobber med Kina, forteller at disse ‘urettferdige avtalene’ fremdeles huskes med bitterhet i landet.

Fattige leverer, EU tjener

Går vi litt i dybden på avskogingen av Amazonas, finner vi spor av lignende politikk også her. EU eksporterer mat, som ost og skinke, men EU importerer omtrent 70 prosent av alt proteinrikt dyrefôr, som soyabønner.

Spesielt i Brasil har produksjonen av soyabønner økt kraftig de siste 30 årene, fra rundt 15 millioner tonn årlig til rundt 123 millioner tonn siste år. De som bryr seg om dette, rapporterer at kun 13 prosent av Europas import av soyabønner er ‘avskogingsfri’ (de-forestation free).

Samtidig har EU en tollbeskyttelse på rundt 50 prosent på storfekjøtt. Mens Sør-Amerika tidligere eksporterte kjøtt til EUs innbyggere, eksporterer de nå soyabønner til EUs kuer. 

Tilbake til perspektivet fra Lima sist på 1970-tallet: Fremdeles fremmer EU sin eksport av produkter med høy verdiskapning, som ost og melkepulver, og tvinger den fattigere del av verden inn i den klassiske rollen som råvareleverandør. Dette gjelder også i industrien, for eksempel avviklet EU den siste tollen på japanske biler i 2019.

Ukraina – som lenge var et ganske avansert industriland – er nå i ferd med sakte å gjenoppdage den ideologien som dominerte i USA gjennom hele 1800-tallet. Samtidig holder EU-avtalen, som i praksis hindrer Ukraina å føre samme politikk som EU selv gjør, liv i «underutviklingshjelpen».

«Dum spesialisering» gir økonomisk tap

For to år siden hadde jeg et prosjekt for EUs forskningssenter (JRC) som gikk på det som der heter ‘smart spesialisering’. Da var det selvfølgelig fristende å peke på at det motsatte – la oss kalle det ‘dum spesialisering’ – også finnes. Et eksempel på dette var Ukraina og den ovennevnte avtalen. Ukraina er i en situasjon der de eksporterer hvete til Italia og importerer tilbake spagetti – produsert av den samme hveten – til en pris som er enormt mye høyere.

Dette er godt betalte arbeidsplasser som uteblir. Et land som Usbekistan, som ikke har en slik avtale, klarer å føre en tollpolitikk (slik EU gjør) slik at de lager det meste av sin spagetti selv.

Med EU i ryggen begynte utenlandske firmaer for noen år siden å hugge ned gammel skog i Ukraina for å eksportere tømmerstokkene. Ukraina klarte imidlertid å stoppe denne eksporten, og opplevde at det samme trevirket fikk enormt mye større verdi når det ble bearbeidet innenlands til for eksempler tremøbler.

Ukraina – som lenge var et ganske avansert industriland – er nå i ferd med sakte å gjenoppdage den ideologien som dominerte i USA gjennom hele 1800-tallet. Samtidig holder EU-avtalen, som i praksis hindrer Ukraina å føre samme politikk som EU selv gjør, liv i «underutviklingshjelpen».

Opprinnelig publisert på Bistandsaktuelt.no 29.05.2020.

To skoler som utfyller hverandre

Den østerrikske og den ordoliberale Freiburgerskolen

Skrevet av Lars Peder Nordbakken

Den østerrikske skole

Carl Menger blir ofte regnet som en av de tre første «marginalistene», sammen med William Stanley Jevons og Leon Walras, som uavhengig av hverandre, kom opp med en ny verditeori basert på individuelle verdivurderinger og avtagende marginalnytte. Men her slutter likheten mellom de tre. Jevons og Walras var begge matematisk orienterte, og mente at en vitenskapelig tolkning av økonomien må kunne uttrykkes matematisk som et lukket system i likevekt – som en mekanisme.

Carl Menger gikk i en annen retning. I boken Principles of Economics (1871) utledet han et mer humanistisk perspektiv på økonomifaget. Mengers prosjekt var å utvikle en ny økonomisk teori, forankret i grunnleggende og allmenngyldige prinsipper for menneskelig adferd, avledet av subjektive verdivurderinger som utgangspunkt. Mengers retning ble senere tildelt navnet «den østerrikske skole», av dens kritikere innen den tyske historiske skolen.

Mengers subjektivisme stod allerede i 1871 i kontrast til de mekanistiske perspektivene til Jevons og Walras, selv om Mengers teoretiske innovasjoner i første rekke var et svar på det han oppfattet som store svakheter ved den klassiske skolens verditeori, og ved den historiske skolens avvisning av generelle økonomiske teorier og lover.

De mest distinkte kjennetegnene ved den østerrikske skole har, helt siden Mengers opprinnelige bidrag, vært forankret i den subjektive verditeorien og i et åpent prosessperspektiv på økonomien.

Blant Mengers toneangivende etterfølgere bør nevnes Eugen von Böhm-Bawerk, Friedrich von Wieser, Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Israel Kirzner. Den østerrikske skole hadde sitt geografiske sentrum i Wien frem til om lag 1934, og har siden levd i eksil. Den svenske økonomen Knut Wicksell og østerrikeren Joseph Schumpeter regnes også som nært forbundet med idéarven etter Menger. 

Den store metodestriden

Menger opplevde tidlig at hans teorier ikke fikk gjennomslag i Tyskland. Den dominerende historiske økonomiske skolen i Tyskland hadde utspring i statsvitenskap, var skeptisk til økonomiske teorier generelt, og hadde en tilbøyelighet til å bedømme andre metoder enn den historiske metoden som virkelighetsfjerne eller uinteressante.

Den såkalte metodestriden mellom den tyske historiske skolen og den østerrikske skolen tilspisset seg etter at Menger publiserte en bok om samfunnsvitenskapelige metoder i 1883. Mengers kritikk av den historiske skolen og dens ansvar for fraværet av vitenskapelige fremskritt innen økonomifaget i Tyskland ble nærmest betraktet som en majestetsfornærmelse av ledende representanter for den historiske skolen, med Gustav von Schmoller i spissen. Det er midt i denne striden begrepet «den østerrikske skole» oppstår, etterfulgt av følgende dom: «uegnet for undervisning på tyske universiteter».

Metodestriden har også en større kontekstuell dimensjon. I det striden tiltar i styrke er den økonomiske politikken i Tyskland i ferd med å bli mer preget av maktkonsentrasjon gjennom handelsproteksjonisme, interessekoalisjoner og kartelldannelser. Samtidig beveger Østerrike-Ungarn seg i motsatt retning, spesielt etter de liberale samfunnsreformene fra 1867, og særlig Wien opplever en mye omtalt blomstringsperiode innen økonomi, kultur og vitenskap, som varer frem til utbruddet av første verdenskrig. 

Menneskelige handlinger og markedsprosesser

Böhm-Bawerk og Wieser bidro til å utvide anvendelsen av Mengers subjektive metode til alt fra tidspreferanse, kapitalstruktur, produktivitet og skattesystem. Den mest systematiske videreutviklingen av den østerrikske skole kom med Ludwig von Mises, som studerte under Böhm-Bawerk. Hans første bidrag innen penge- og kreditteori i 1912 inneholdt også kimen til den senere mye omtalte østerrikske konjunkturteorien. Mises igangsatte også den store økonomiske systemdebatten med en artikkel i 1920 om problemene med å realisere en sosialistisk planøkonomi.

Det er først i Mises’ hovedverk Human Action fra 1949, som han hadde arbeidet med siden han emigrerte til Gèneve i 1934, vi finner en systematisk og helhetlig fremstilling av den moderne østerrikske skolen. I denne boken utvikler Mises både sin praxeologiske metode og viser dens anvendelser på forståelse av de fleste økonomiske fenomener og sammenhenger. Den mest betydningsfulle av Mises’ innsikter var å forstå markeder som åpne og dynamiske prosesser, drevet av entreprenørskap og konkurranse, og hvor prisdannelsen i markedet, sammen med økonomisk resultat i form av fortjeneste eller tap, gir incentiver til å tilfredsstille forbrukernes behov på stadig bedre og mer kostnadseffektive måter. På denne måten mente Mises at dynamiske markedsprosesser bidrar til økt produktivitet og økt velstand.

F.A. Hayek med pipe og Ludvig von Mises

Mises tok utgangspunkt i at alle menneskelige handlinger, uansett organisatorisk ramme og personlige motiver, kan sies å dele ett generelt formål: å erstatte en mindre verdsatt situasjon med en høyere verdsatt situasjon. Dessuten understreket Mises at alle handlinger er rettet mot en fremtid som ikke kan forutsies med sikkerhet, og som derfor må romme et visst spekulativt element. I kontrast til nyklassisk teori, som kun gjenspeiler tilpassende handlinger til informasjon som antas gitt, forstår Mises menneskelige handlinger som en kombinasjon av to typer: 1) tilpassende handlinger og 2) kreative handlinger, det vil si hvor vi handler for å skape og realisere noe nytt og bedre. 

Selv om markeder bidrar til koordinering av individuelle handlinger, kan markeder, ifølge Mises, aldri være perfekte eller i statisk likevekt. Koordineringen i reelle markeder skjer derfor alltid gjennom et dynamisk samspill av ulike krefter, som dels virker i retning av likevekt og dels i retning av ulikevekt. Ifølge Mises er markedet ikke en tilstand, men en åpen prosess omgitt av usikkerhet om fremtiden. 

Kunnskap og institusjoner

Friedrich Hayeks store bidrag til den østerrikske skole var å videreutvikle Mises’ og Mengers dynamiske markedsforståelse, til en utvidet forståelse av hvordan velfungerende markeder i praksis bidrar til 1) effektiv bruk av desentralisert kunnskap, og 2) til å skape, spre og nyttiggjøre ny verdifull kunnskap. I følge Hayek vil forsøk på sentral planstyring av økonomien feile på begge disse avgjørende punktene. Hayek mottok i 1974 Nobels minnepris i økonomi for denne innsikten, samt for sine bidrag til den østerrikske konjunkturteorien.

F.A. Hayek mottar Alfred Nobels minnepris i økonomi, fra Kung Carl Gustaf i December 1974.

Hayek ga også viktige bidrag til å forstå hvordan spontant ordnede prosesser, på tilsvarende måte som Adam Smiths «usynlige hånd», har bidratt til å utvikle en rekke verdifulle konvensjoner og institusjoner som språk, penger, lover og organisasjonsformer. Hayek var også påvirket av Walter Euckens ordoliberale tenkning og forståelse av markedsøkonomiens institusjonelle forutsetninger og begrensninger, og bidro også til å belyse vekselvirkninger mellom et samfunns økonomiske, juridiske og politiske institusjoner.

Spor av den østerrikske skole i dag

Den østerrikske skoleretningen har helt siden den, bokstavelig talt, flyktet i eksil fra Østerrike i 1934, blitt sterkt marginalisert, til tross for Hayeks Nobelpris. Flere sider ved skolens teoretiske perspektiver har dessuten gått mot hovedstrømmene innen økonomifaget, som mangelen på matematisk formalisering og en gjennomgående aversjon mot makroøkonomisk teori og modellering. 

Et av de mest vitale sporene av østerriksk teori i dag finner vi hos Israel Kirzner, en tidligere student av Mises, fra New York University. Kirzner har over mange år arbeidet med en videreutvikling av den østerrikske teorien om entreprenørskap og markedsprosesser, og har utviklet en syntese av tenkningen til Mises, Hayek og Schumpeter. Kirzners syn på markedsøkonomiens institusjonelle rammevilkår lener også i ordoliberal og institusjonell retning. Det samme gjelder Peter Boettke ved George Mason University, en student av James Buchanan, som også bygger broer til Buchanans konstitusjonelle økonomiske teori, samt til en annen Nobelprisvinner, Elinor Ostrom og den såkalte Bloomington skolen, for deres bidrag til teorien om polysentrisk orden.

Likevel er nok den østerrikske skole fortsatt mest kjent for sin konjunkturteori, og for den stadig like aktuelle forståelsen av hvordan alvorlige økonomiske kriser typisk oppstår gjennom ekspansiv pengepolitikk og en kombinasjon av finansielle bobler og realøkonomiske ubalanser.

Ellers er det et sjelden nevnt faktum at den østerrikske skole er den eneste samfunnsøkonomiske skoleretningen som kan sies å være i overensstemmelse med det bedriftsøkonomiske markedsføringsfaget.

Den ordoliberale Freiburgerskolen

Den ordoliberale skolen skiller seg ut som en normativ skole, nærmere bestemt som en teoretisk fundert retningsviser for en sammenhengende økonomisk politikk med et liberalt siktemål, så vel i økonomisk som i politisk og sosial forstand. Dannelsen av skolen gjenspeilet en kombinert faglig og etisk begrunnet protest, slik de toneangivende tenkerne med økonomen Walter Eucken i spissen så det, mot Tysklands lange og sammenhengende vei mot avgrunnen, fra 1880-tallet til 1945.

Tysklands lange og problematiske feilutvikling ble av de ordoliberale økonomene også sett på som en fallitterklæring for den dominerende, og stadig mer nasjonalistisk pregede, tyske historiske skolen.   

Et annet særpreg ved den ordoliberale skolen er at den åpner for stor grad av metodisk og teoretisk pluralisme. Walter Eucken, som selv inntok en slags mellomposisjon mellom de østerrikske og nyklassiske skolenes forståelse av økonomiens funksjonsmåte, mente at økonomer, i rollen som politiske rådgivere, bør være utstyrt med en verktøykasse av ulike teorier, og bør med et åpent sinn ta i bruk de teoriene som anses best egnet til å belyse det aktuelle politiske temaet.

Et tredje særpreg er skolens tverrfaglighet. Det hele startet i 1932, med et felles forskningsprosjekt mellom juristen Frans Böhm og økonomen Walter Eucken, begge ved universitetet i Freiburg, om «problemet med privat maktkonsentrasjon i et fritt samfunn».  

Foruten kretsen rundt den ledende Freiburger-økonomen Walter Eucken og juristen Frans Böhm, hører også økonomen Wilhelm Röpke og sosiologen Alexander Rüstow blant de viktigste opprinnelige ordoliberale. De to sistnevnte flyktet i 1933 i eksil til Istanbul. Kretsen rundt Eucken i Freiburg opererte under krigen i et hemmelig undergrunnsnettverk tilknyttet motstandslederen og presten Dietrich Bonhoeffer, og utviklet på oppdrag fra Bonhoeffer en skisse til et økonomisk program for et fritt Tyskland, etter nasjonalsosialismen.

Historisk erfaringslæring

Når Walter Eucken, under sin siste forelesningsserie på London School of Economics i 1950, formidlet en oppsummering av Tysklands dyrekjøpte erfaringer, valgte han å betone blant annet:

  • Den tiltagende maktkonsentrasjonen under Keiserriket fra rundt 1880 til 1914: tiltagende økonomisk nasjonalisme og handelsproteksjonisme, i kombinasjon med sosiale reformer og politisk legitimering av karteller, syndikater og storfusjoner.
  • At antall karteller økte dramatisk fra 6 i 1870 til 150 i 1880, og deretter 385 i 1905 og hele 2500 i 1930.
  • En ny rasjonaliserings- og planleggingsideologi i næringsliv og stat.
  • Hyperkonsentrasjon av økonomisk og politisk makt gjennom interessekoalisjoner.
  • En samfunnsomveltende hyperinflasjon i perioden 1919-23.
  • Økonomisk depresjon etter krakket i 1929, massearbeidsledighet og ødeleggende innstramningspolitikk.
  • Fra 1933: Overgang til sentralstyrt planøkonomi gjennom tvangskartellisering, undertrykt inflasjon og statsstyrt utenrikshandel.
  • Rustnings- og krigsdrevet kommandoøkonomi og selvberging gjennom erobring og okkupasjon.

Hva skal vi egentlig med samfunnsøkonomi?

Den store lærdommen som de ordoliberale økonomene trakk ut av de historiske erfaringene var at sammenhengene mellom samfunnets økonomiske og politiske orden er av avgjørende betydning. Dernest var de enige om at det ikke vil være mulig å skape en bærekraftig liberal samfunnsorden uten en velfungerende markedsøkonomi, som er omgitt av et velegnet sett av institusjonelle spilleregler.

En annen historisk lærdom var at verken sentralstyrt planøkonomi, statlige direkteintervensjoner i den økonomiske prosessen, eller myten om laissez faire og uregulerte markeder, hadde vist seg å være funksjonsdyktige.   

Walter Eucken skrev allerede i 1937 en pamflett hvor han stilte spørsmålet «hva skal vi egentlig med økonomifaget?», og svarte at en av de viktigste oppgavene er å gi råd og veilede den økonomiske politikken, basert på en bedre og mer systematisk forståelse av de innbyrdes sammenhengene i økonomien. Det må med andre ord legges mer vekt på å forstå hvordan enkeltelementer i en slik politikk kan settes sammen, og dernest bidra til å forme en velfungerende helhetlig økonomisk orden. Sagt på en annen måte, gjelder det å gi Adam Smiths velgjørende «usynlige hånd» best mulige arbeidsbetingelser.

Den økonomiske politikkens oppgaver

I sitt hovedverk om prinsipper for økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, definerer Eucken den økonomiske politikkens oppgaver i tre trinn:

  1. Valg av grunnmodell for det økonomiske systemet.
  2. Etablere, vedlikeholde og fornye de institusjonelle spillereglene for økonomien, med utgangspunkt i:
    1. Et overordnet prinsipp
    1. Et sett av konstituerende prinsipper
    1. Et sett av regulerende prinsipper
  3. Analysere, anbefale og beslutte aktuelle enkelttiltak med utgangspunkt i sannsynlige effekter på tre ulike nivåer:
    1. Direkte effekter på det aktuelle området eller marked
    1. Indirekte effekter på andre markeder og på det økonomiske systemet som helhet
    1. Indirekte effekter på andre samfunnsområder

I dette bildet inngår også Euckens metodiske pluralisme gjennom en anbefaling om å ta i bruk de teoriene og modellene som antas å være best egnet til å belyse det aktuelle økonomisk-politiske problemet.

Tysk frimerke avbildet Walter Eucken

Walter Euckens normative spørsmål og svar

Det konkrete normative spørsmålet som Eucken la til grunn for sitt hovedverk fra 1952 var dette: «Hvordan kan vi i et moderne industrisamfunn utvikle en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?». Med funksjonsdyktig mente Eucken spesielt evnen til å tilfredsstille materielle behov, og med menneskeverdig forstod han i første rekke det å gi alle reelle muligheter til å leve et selvbestemt liv og ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

Svaret er i form av en anbefalt institusjonell arkitektur for en velfungerende markedsøkonomi, som inngår som en viktig grunnpilar i en liberal samfunnsorden, og kan enklest sammenfattes med utgangspunkt i tre sett av prinsipper:

  1. Overordnet grunnprinsipp: Fri konkurranse og fri prisdannelse
  2. Konstituerende prinsipper:
    • Stabiliserende penge- og valutapolitikk, samt finanspolitikk
    • Privat eiendomsrett
    • Ansvar
    • Avtalefrihet
    • Åpne markeder, både nasjonalt og internasjonalt
    • Forutsigbar økonomisk politikk over tid
  3. Regulerende prinsipper:
    • Aktiv konkurransepolitikk og monopolkontroll
    • Korrigeringer for unormale tilbudsforhold, naturlige monopoler og ubalanserte maktforhold (for eksempel i arbeidsmarkedet)
    • Korrigeringer for betydelige eksternvirkninger
    • Inntektspolitikk og omfordeling

Et viktig gjennomgående kriterium for alle nevnte prinsipper er at de avledede spillereglene bør være generelle, gjelder likt for alle, og underbygger det overordnede prinsippet om fri konkurranse og fri prisdannelse.

Ordoliberale spor i vår tid

I motsetning til den østerrikske skole må den ordoliberale skolen kunne sies å ha hatt stor innflytelse på den økonomiske utviklingen etter andre verdenskrig. Euckens ordoliberale program viste seg raskt å få stor innflytelse på en rekke ledende liberale økonomer i Europa. For mange av dem, som Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Ludwig Erhard, Luigi Einaudi, Friedrich Hayek, Lionel Robbins og Jacques Reuff ble Euckens arbeid en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med å anbefale og gjennomføre markedsliberale reformer i etterkrigstiden. Mest omtalt er de økonomiske snuoperasjonene i Vest-Tyskland og Italia, og noe senere i Frankrike.

Mindre kjent er de ordoliberale sporene vi finner i regelverket rundt EUs indre marked, og spesielt i EUs konkurranselovgivning, utviklingen av det multilaterale og regelbaserte globale handelsregimet i GATT og senere WTO, samt utviklingen mot mer uavhengige sentralbanker.

Mange, hvis ikke de aller fleste, av de liberaliserende økonomiske reformene som ble gjennomført i de nordiske landene siden 1980-tallet kan i ettertid også tolkes inn i et ordoliberalt hovedmønster.

Spesielt i Tyskland står idéarven etter Walter Eucken fortsatt høyt i kurs, og favner langt utover økonomenes rekker. Den ordoliberale Freiburgerskolen står fortsatt sentralt gjennom fagområdet politisk økonomi på universiteter og høyskoler, gjennom flere akademiske nettverk og gjennom Walter Eucken Institut i Freiburg. Det sier også noe at lederen for det offisielle økonomiske ekspertrådet i Tyskland er professor ved universitetet i Freiburg, og leder av Walter Eucken Institut.


Denne teksten ble skrevet i forbindelse med et webinar Lars Peder Nordbakken var med på om den østerrikske skolen og den ordoliberale freiburgerskolen i økonomi, som del av vårt lynkurs i økonomi. Se hele webinaret her!

Å betale for krisa

Skrevet av Rune Skarstein.

Koronakrisa tynger som ein mare over heile kloden. Det internasjonale pengefondet (IMF) skriv at «Den store nedstenginga» representerer «den verste resesjonen» sidan den store depresjonen i 1930-åra og er «langt verre» enn den globale finanskrisa i 2008-2010.  IMF spår at i 2020 vil BNP i dei «fremste» («advanced») økonomiane falle med 6 prosent, medan utanrikshandelen vil bli redusert med nær 12 prosent. I denne situasjonen prøver dei fleste statar etter evne og kapasitet å avlaste befolkninga og, aller mest, næringslivet.

I Norge har statens økonomiske tiltak, inklusive såkalla automatiske stabilisatorar, hittil ført til at budsjettunderskotet for 2020 blir auka med 200 milliardar kroner. Det betyr nær ei dobling av det totale underskotet til 440 milliardar kroner, som svarer til vel 12 prosent av BNP prognostisert av Statistisk Sentralbyrå (SSB). Dette underskotet vil Finansdepartementet dekke med uttak frå Statens pensjonsfond utland (SPU). I Prop. 73 S frå 3. april heiter det: «Statens pensjonsfond utland gir Norge en handlefrihet i finanspolitikken som er få land forunt. … Fondsuttaket øker til nær 4 prosent … som andel av verdien av SPU ved inngangen til året.» Med andre ord: Underskot på statsbudsjettet blir eine og aleine dekka av uttak frå SPU.

Det same skriv SSB i sin konjunkturrapport av 24. april: I motsetnad til andre land «kan Norge benytte seg av rammeverket for Statens pensjonsfond utland og finansiere økt budsjettunderskudd med økte tilføringer fra oljefondet.» Desse utsegnene gir inntrykk av at den einaste måten å dekke budsjettunderskotet på, er å trekke pengar frå SPU.

Men SPU representerer Norges fordringar på utlandet. Det er blitt bygd opp på grunnlag av at eksporten av olje og gass har generert store handelsoverskot gjennom lang tid. Det inneber at vi som nasjon har tilgang på ei tilsvarande mengde ressursar i tillegg til våre eigne ressursar. Fondet er i utanlandsk valuta og kan ikkje bli brukt til betalingar inne i Norge. Det kan bli brukt berre til å finansiere import eller betene gjeld overfor utlandet. SPU er i realiteten eit importfond.

Uttak frå SPU blir gjort ved at Norges Bank sel aktiva i SPU i dollar (generelt utanlandsk valuta). Dette dollarbeløpet blir godskrive ein konto i Norges Bank som så ferdar ut eit tilsvarande kronebeløp og godskriv dette beløpet Finansdepartementet sin konto i banken. Utgiftene ved bruk av desse pengane vil ha ein importeffekt betydeleg mindre enn 50 prosent. Norges Bank sit derfor igjen med eit overskot av dollar som kan bli tilført valutareservane eller ført tilbake til SPU.  

Så lenge eksporten av olje og gass skaper solide overskot på handelsbalansen (dermed også rom for overføringar til SPU), kan heile operasjonen med «uttak» eller «overføring» frå SPU bli karakterisert som å gå over bekken etter vatn. Det næraste alternativet til desse uttaka er at Finansdepartementet dekker budsjettunderskotet med lån frå Norges Bank. Slik gjeld vil føre til auke i balansen til Norges Bank og kan om ønskjeleg bli ståande til evig tid. Stimulanseffekten på økonomien av denne opplåninga er den same som for uttak frå SPU.

Eit anna alternativ er sal av statsobligasjonar. Spesielt i krisetider ønskjer mange aktørar i økonomien å spare heller enn å auke sine utgifter til investerings- eller forbruksvarer. Sal av statsobligasjonar vil som regel føre til ein positiv etterspørselseffekt i økonomien. Derfor har den framståande økonomen William Vickrey kalla denne operasjonen «regjeringas resirkulering av sparing til inntekt».

Eit tredje alternativ, som neppe kjem på tale i noverande situasjon, er auka skattar. Krisa bør munne ut i djuptgripande reformer som fremjar miljøvennleg produksjon og meir rettferdig skattlegging, blant anna med sterkt progressiv formueskatt og arveavgift.

At finansiering av budsjettunderskotet er bunden til «bruk av oljepengar» fungerer som eit krav om disiplin overfor Stortinget. I eurosona er statens maksimale budsjettunderskot på 3 prosent av BNP fastsett gjennom Maastricht-avtalen. I Norge bestemmer «handlingsregelen» at underskotet kan vere maksimalt 3 prosent realavkasting av SPU. Sjølv om desse reglane blir ignorerte og brotne under krisa, representer dei ikkje «handlefrihet», men hindringar for ein meir opplyst, demokratisk og rettferdig finanspolitikk.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen onsdag 6. mai 2020.

Et problem markedet ikke kan løse

Skrevet av Jørgen Randers

Koronakrisen er en generalprøve på ukonvensjonell finansiering av ulønnsomme prosjekt som vil bidra sterkt til økt velferd for folk flest.

Pengetrykking er en egnet metode til å finansiere ulønnsomme tiltak – som bygging av flytende havvind eller betaling av folks lønn mens de ikke får lov til å jobbe. Men pengetrykking bryter med etablerte tabu mot «å slippe seddelpressen» løs. Det er derfor gledelig å se at stadig flere land vedtar romslige koronapakker som vil demonstrere at inflasjonstrusselen ikke er så akutt likevel. Men vel å merke forutsatt at pengetrykkingen gjøres på riktig måte. I tillegg er det nyttig at koronaepidemien vil demonstrere hvorledes samfunnet kan bruke nytrykte penger til å løse av andre «uløselige» problem i tiårene fremover – spesielt klimaproblemet..

Koronakrisen er en generalprøve på løsning av et problem markedet ikke kan løse. Men krisen er samtidig en forståelig introduksjon til en utfordring verden vil stå overfor flere ganger i tiden fram mot 2050. Nemlig problem som ikke kan løses av et uregulert marked. Problem der fellesskapet (staten) må trå til for å unngå store velferdstap for folk flest. Problem som krever bruk av penger – mange penger.

Mitt hovedpoeng er at disse pengene kan trykkes – de behøver ikke lånes eller frembringes gjennom skattelegging. Pengene kan overføres fra sentralbanken til statens konti ved et tastetrykk. Og helt avgjørende: den digitale pengetrykkingen kan skje uten fare for høy inflasjon – så lenge den gjøres på rett måte. For pengetrykkingen vil ikke lede til inflasjon så lenge staten benytter de ny-trykte pengene til å betale ledige folk og bedrifter for å lage ting samfunnet har bruk for, men som ikke er lønnsomme nok til å interessere profittsøkende investorer. Det er en ekstra sikkerhetsmargin at problemene, selv om de er store, kan løses for 5-10 prosent av BNP. Så lenge pengetrykkingen begrenses til dette, kan man ikke få hyperinflasjon.

Det er selvfølgelig et faktum at slik overføringer er forbudt ved lov. Så lenge det fins penger i Oljefondet er Norges Bank forpliktet til å ta pengene derfra – ikke trykke nye. Men dette er en selvpålagt begrensning, som kan fjernes av Stortinget (hjemmelen fins allerede i den nye sentralbankloven). Akkurat som vår andre viktige strek i sanden, nemlig Handlingsregelen. I praksis er det et spørsmål om staten skal betale tilbake gjeld til sentralbanken eller ikke. Det vil si å flytte penger tilbake fra venstre til høyre bukselomme.

Heldigvis får vi nå – takket være koronaepidemien – en praktisk test på om dette er riktig tenkt. Vi lever midt i et full-skala eksperiment som samfunnsforskere ellers bare kan drømme om. Myndighetene har allerede vedtatt voldsomt dyre mottiltak, i utgangspunktet uten budsjettdekning. Heldigvis har de gjort det på en måte som vanskelig kan lede til inflasjon. Myndighetene har bevilget rundt 200 milliarder kroner (7 % av Norges BNP) for å bidra til at folk opprettholder sin inntekt (sånn noenlunde), mens de ikke får full lønn fra arbeidsgiveren. Denne kompensasjonen av bortfalt inntekt kan vanskelig lede til høy inflasjon, kun til å dempe et fall i prisene som ellers ville skade næringslivet. Kompensasjonen vil først og fremst bidra til at bedriftene fortsatt får solgt sine varer og tjenester (i alle fall til en viss grad), mens de ansatte sitter hjemme og underviser egne barn. I tillegg har myndighetene gitt rundt 100 milliarder kroner til norsk næringsliv for å betale nødvendige regninger, slik at ikke underleverandørene går konkurs. Dette kan heller ikke lede til faretruende inflasjon.

Med andre ord er norske myndigheter i full gang med å undersøke om en infusjon av rundt 300 milliarder friske kroner i systemet leder til inflasjon. De gjør det i trygg forvissning om at den forrige infusjonen – etter finanskrisen – heller ikke ledet til en inflasjonsbølge (snarere tvert imot).

Mitt første poeng er at Stortinget gjerne kunne vært enda mer rundhåndet, uten å bekymre seg om budsjettbalansen eller inflasjonseffekten. Og uten å planlegge nedbetaling av statens nye lån i sentralbanken. Og uten å be Oljefondet selge verdipapir i utlandet mens kursene er lave. Mitt andre poeng er at Stortinget står helt fritt til å repetere glansnummeret, så lenge de ber ledige folk og bedrifter om å lage noe Norge trenger – i bytte mot overføring av nytrykte penger.

Hvordan kan man forhindre at dette leder til utglidning over tid? Ved å insistere på at mottakerne må produsere noe landet trenger i bytte mot overføringene. Og at dette «noe» ikke er lønnsomt sett fra investorenes synsvinkel. For eksempel å levere grunnlaget for en grønn industri etter oljen. I praksis ville Stortinget kunne bestille x havgående vindmøller, y karbon-fangst og -lagrings anlegg, z produksjonsanlegg for grønn hydrogen, samt q elektriske fartøy, og betale for dette med nytrykte penger. Og la størrelsen på x, y, z og q bli bestemt av hvor mye som trengs for å opprettholde full sysselsetting i offshorenæringen.

Målet burde være å fylle det hullet som vil oppstå når investorene ikke lenger er villige til å investere 150 milliarder kroner pr år i leting og nye plattformer. Hvis dette tallet falt til 100 milliarder kroner per år, kunne Stortinget løse problemet ved å trykke 50 milliarder nye kroner pr år (under 2 % av BNP) og bestille grønne industriprodukter for dette beløpet – uten inflasjonsfrykt.

Jeg ser utviklingen våren 2020 som en generalprøve på fremtidsrettet politikk: Statlig løsning av problem som markedet ikke kan løse på egen hånd, ved hjelp av lån fra sentralbanken som staten aldri behøver betale tilbake. Med sikte på å bedre velferden for folk flest.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 21. april.

Spareparadokset og italienske tilstander

Skrevet av Erik Reinert.

For en familie som vår som hadde Bergamo som en base i nesten 20 år har de siste ukene vært ekstra dramatiske. Folk i den lille landsbyen der vi bodde 12 km utenfor byen ser ut som om de har klart seg bra, men den lakoniske beskjeden derfra var at ‘i Bergamo dør de som fluer’.

Som alt annet skjedde koronakrisen i Italia i en kontekst. En del av denne var at nyliberalistisk økonomisk politikk – under statsministrene Berlusconi og Monti – hadde kuttet landets helsebudsjett med 25 milliarder Euro mellom 2010 og 2015 mens senere regjeringer kuttet 12 milliarder til mellom 2015 og 2019. Dagens helseutgifter pr. innbygger ligger i Italia på € 2.326 pr innbygger. Dette er € 2.000 mindre enn i Tyskland.

Beveger vi oss ett skritt videre bakover i det økonomiske handlingsforløpet ligger problemet i at EU ikke har forstått det Keynes kalte spareparadokset. EU har lenge påtvunget Italia innsparinger på budsjettene som automatisk må føre til at hele realøkonomien – ikke bare helsebudsjettet – må krympe. Den amerikanske økonomen Jan Kregel, tidligere sjefsøkonom i det italienske industriforbundet (Confindustria), har pekt på dette. EUs ideologi er dominert av Tyskland, som siden hyperinflasjonen etter 1. Verdenskrig lider av en kombinasjon av sparemani og kult av budsjettoverskudd. Tyskland vil ikke ta inn over seg at landets enorme overskudd på handelsbalansen (langt mer enn EUs politikk egentlig tillater) må føre til underskudd på andre lands handelsbalanse, for eksempel Italias. Siden devalueringer er umulige så lenge Euroen fungerer som tvangstrøye, blir hele Eurosonen ifølge Kregel et Ponzi-scheme: en slags økonomisk pyramidespill som før eller siden må kollapse.

Det tok lang tid før EU kom med hjelp til Italias enorme koronakrise. Den 12. mars gjorde Den europeiske sentralbankens president Christine Lagarde vondt verre med en uttalelse om at banken «ikke så det som sin plikt å redusere forskjellene i rentekostnadene mellom landene». Midt oppe i koronakrisen sendte dette rentene på Italias statsobligasjoner rett til værs, og børsen falt med 17 %.

Da EU fremdeles nølte kom politikeren Matteo Salvini 27. mars med en usedvanlig kraftig salve mot EU «som nå tar seg 14 dager til for å bestemme seg hva de skal gjøre, og om de skal hjelpe. Drit og dra. Først vinner vi over viruset, og deretter tenker vi oss om når det gjelder Europa. Og hvis det er det vi beslutter, tar vi farvel. Uten engang å si takk for oss.»  

Kriser kan føre til endringer i økonomisk politikk. 1846 var, med Englands opphevelse av tollbeskyttelse på korn, et høydepunkt for liberalisme og frihandel. Med en stor finanskrise i 1847 kombinert med dårlige avlinger i store deler av Europa i 1848, snudde bildet seg raskt, og samme år opplevde man revolusjoner i alle store europeiske land unntatt England og Russland. Bakgrunnen var 1840-tallet som the hungry 40s. Har man først sett mønsteret i litteraturen, som hos Charles Dickens, er det opplagt at H.C. Andersens Piken med svovelstikkene også ble skrevet på 1840-tallet.

«Mennesker dør, i dag som følge av lungesvikt, i morgen kanskje av fattigdom» sa Matteo Salvini. Etter Murens fall i 1989 har tilbudsside-økonomi (supply-side economics) vunnet frem politisk: reduserte skatter og deregulering forutsettes å skape økonomisk vekst. Dette har isteden ført til kapitalvareinflasjon (asset price inflation): økende priser på kapitalvarer som boliger, men mange steder synkende lønninger for de som må leie boligene. Korona-krisen utløser først og fremst et gigantisk fall i etterspørselen, og vi blir – endelig – nødt til å gjenoppdage Keynes og etterspørsels-økonomien (demand-side economics).   

Forrige gang Italia hadde etterspørselsdrevet økonomi var på 1970- og 80-tallet. Da så det uansvarlig ut: politisk radikale fagforeninger drev igjennom indeksregulering av lønningene i en tid med høy inflasjon. Vi som drev produksjonsbedrifter der i denne situasjonen fant ut at den eneste løsningen var å sette mye mer kapital – som da hadde en dypt negativ realrente – bak hver arbeidsplass. Italia fikk da en økonomisk vekst som var høyere enn Tysklands. Dyr arbeidskraft kan bent frem være teknologidrivende. 

Midt i den enorme skuffelsen over EU er takknemligheten italienerne føler over den norske kontingenten av leger og sykepleiere som ble sendt til provinsen Bergamo rørende stor.    

Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen onsdag 22. april.

Hvor kommer pengene fra?

Skrevet av Jørgen Randers og Thorvald Grung Moe.

Stortinget har bedre råd enn det tror.

Vi observerer med glede at Stortinget har reagert med styrke for å redusere de økonomiske skadevirkningene av arbeidet med å bremse smittespredningen – hittil med bevilgning av rundt 300 milliarder kroner (som rundt regnet tilsvarer det vi normalt investerer i olje- og gassutvinning på to hele år).

Mange lurer nok på hvor pengene kommer fra. Og bekymrer seg over at de må komme fra oljefondet. Dette er en helt unødvendig bekymring. Det er ikke slik at Stortinget må trekke på oljefondet for å løse korona-krisen. Ei heller øke statens gjeld. Norge kan, som andre land med egen valuta, be sentralbanken stille de nødvendige midler til disposisjon ved å «trykke penger» – dvs ved et tastetrykk. Stortinget står i realiteten svært fritt til å bruke mye penger i en krisetid. Det vil riktignok kreve justeringer i den eksisterende lovgivning, men slike justeringer er fullt mulig og trolig ha bred politisk oppslutning.

Vi skriver dette for å svekke misoppfatningene rundt hva som begrenser Stortingets handlingsfrihet i krisetider. Folk hører ofte i media at det er oljefondet som gir oss økonomisk handlingsrom. Vi har «pæeng på bok», som tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen så populært kalte det. Dette er noe riktig i det, men det er ikke den fulle sannhet. Vi nordmenn har i tillegg (som alle andre land med egen valuta) anledning til å øke pengemengden og bruke de nye pengene til å øke etterspørsel, omsetning og – etter hvert – produksjonen.

Når Stortinget vedtar en krisepakke blir friske elektroniske kroner disponible på statens driftskonto – «ved et tastetrykk» i Norges Bank.

I alle land uten oljefond, må staten låne pengene før de kan brukes (fordi det tar for lang tid å få inn nye skatteinntekter). Men slik er det ikke i Norge. Vi kan – og må i henhold til eksisterende lovgivning – trekke på oljefondet. Det vil si at sentralbanken må selge verdipapir i utlandet og veksle dem til norske kroner før de stiller dem til Stortingets disposisjon.

1 krone fra 1940

Vårt poeng er at dette ikke er nødvendig – kun en selvpålagt restriksjon. Sentralbanken behøver ikke å trekke på oljefondet, sentralbanken kan øke likviditeten med et tastetrykk. Og, videre, sentralbanken behøver ikke å gi likviditeten til finansaktører som banker eller investorer, den kan like gjerne gi pengene til Stortinget, som så kan bevilge dem videre til folk flest eller næringslivet.

Det er økende forståelse for at stater med egen valuta har denne friheten. Pengene er der når det virkelig trengs. Det illustreres av utsagnet til kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez sist høst om finansiering av en Grønn New Deal i USA: «Vi vil finansiere den på samme måte som staten betalte for redningspakkene til bankene under den siste finanskrisen og slik vi betalte for krigsutgiftene under den andre verdenskrigen».

Vi skriver dette fordi vi ønsker at folk flest skal forstå at Stortingets krisetiltak vil bli dekket opp samme måte som alle andre statlige utgifter, nemlig med penger fra Norges Bank. Når Stortinget vedtar en krisepakke blir friske elektroniske kroner disponible på statens driftskonto – «ved et tastetrykk» i Norges Bank. Hvorfra pengene spres på vanlig vis gjennom statlige innkjøp og investeringer (for eksempel i dagpenger og nye intensivplasser). Den gammeldagse analogien er at sentralbanken trykker penger og gir dem til Stortinget, men det er ikke slik det skjer i vår digitale tidsalder.

Hva er så effekten av denne digitale manøveren? Jo, statens gjeld til sentralbanken øker. Men siden det er vi nordmenn som eier begge deler, spiller dette liten rolle – det er som å flytte penger fra venstre til høyre bukselomme. Selv erkeliberale «The Economist» går nå inn for at sentralbankene bør finansiere nødvendige krisetiltak på denne måten (leder, 22. mars).

Noen vil hevde at slik digital pengetrykking vil lede til inflasjon. Ja vanligvis, men ikke i dagens situasjon fordi vi er så langt fra full kapasitetsutnyttelse. Og den digitale manøver vil ikke forverre statens fremtidige evne til å finansiere eldrebølgen, fordi staten jo eier sentralbanken.

Vårt budskap er at vi ikke trenger valuta fra oljefondet for å finansiere nødvendige statlige utgifter i kroner. Det er vår egen regel for oljefondet som pålegger Norges Bank å selge nok verdipapir i utlandet til å oppveie de nye utgiftene. Det er fullt mulig å endre denne loven, og på den måten gjøre det mulig for sentralbanken å bidra med økt kronelikviditet uten å først å selge deler av oljefondets verdipapir.

Vårt budskap er at vi ikke trenger valuta fra oljefondet for å finansiere nødvendige statlige utgifter i kroner.

At vi har regelverk som begrenser Stortingets bruk av midler fra Norges Bank er fornuftig i normale tider. Men i dagens akutte situasjon må vi frigjøre oss fra en slik selvpålagt tvangstrøye og forstå at Statens økonomiske handlingsrom er stort og fleksibelt nok til at alle nødvendige Covid-19 tiltak kan finansieres. Pengene er bare et tastetrykk unna.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 28.03.2020.