Featured

Rethinking the Role of the State

Lørdag 11. februar arrangerer vi konferansen «Rethinking the Role of the State». På grunn av internasjonale keynotes vil konferansen i hovedsak foregå på engelsk, med unntak av siste økt om pengepolitikk.

Etter tiår med en utvikling hvor staten har tatt en stadig mindre og markedsrettet rolle, førte pandemien til en revitalisering av statlig styring. Samtidig etterlyser mange økt statlig intervensjon i det grønne skiftet. En ny normal preges ikke bare av pandemi, men av krig, inflasjon og miljøkriser, og gir store utfordringer for staten for å sikre stabilitet og sikkerhet for både folk og marked.

Med konferansen Rethinking the Role of the State, løfter vi den økonomifaglige debatten om hvilken rolle staten har i å løse de største utfordringene vi står overfor i det 21. århundre.

Vi serverer lunsj og kaffe, ta gjerne med go’koppen din!
Sted: Auditorium 1/ Eilert Sundts hus , Molke Moes vei 31 Blindern

Kjøp billetter her

Program

09:30 Registrering og kaffe
10:00 Åpning v/ Anna Nordahl Carlsen (Leder av Rethinking Economics Norway) 

10:15 Keynote 1: Rethinking the role of the state – Rosie Collington (UCL)

11:00 Kaffepause

11:15 Panel: Mission Economy
Hvordan kan vi tenke nytt om staten sin rolle for økonomien, og hvilket potensial ligger i en “oppdragsbasert” økonomi (konseptualisert i En ny økonomi av Mariana Mazzucato)? Bakgrunnen for denne debatten er anerkjennelsen om at markedet ikke alltid er den riktige aktøren for teknologi- og samfunnsutvikling, på grunn av lønnsomhetskravet private aktører ofte styrer etter og de ulike avhengighetsforholdene de skaper. Hvordan kan staten være med å forme markeder som jobber mot det felles beste? Hvordan kan staten fasilitere samarbeid med markerer for å løse dagens utfordringer? 

How can we rethink the role of the state in the economy, and what potential lies in a mission-oriented economy? The background for this debate is the recognition that the market does not always find the best path for technology and social development, due to path dependence and profitability requirements. How can the state shape markets that work towards our collective goals? How can the state facilitate market and state cooperation to solve today’s challenges?

Med,
Victor Norman (Professor Emeritus ved Norges Handelshøyskole)
Taran Thune (Professor ved Universitetet i Oslo)
Jonas Algers (PhD-kandidat ved Lunds Tekniska Högskola)
Maria Reinertsen (Samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet)
Rosie Collington 
Ordstyrer v/,
Marie Storli (Systemøkonom i Æra og tidligere leder av Rethinking Economics)

12:30 Lunsj

13:00   Keynote 2: Reclaiming Democracy – Thomas Fazi, forfatter og journalist
Kommentar: Kalle Moene (UiO)

14:15   Panel: Sustainable restructuring of the economy
De siste rapportene av IPCC og IPBES understreker nødvendigheten av å redusere materielt forbruk og omstrukturere dagens ressurskrevende økonomi. Hva gjør vi når økonomien ikke kan fortsette å vokse? Hvilke elementer bør en slik omstrukturering inkludere og hva er statens rolle? 

Recent reports from the IPCC and IPBES highlights the need for reduced material consumption and restructuring of the economy. What do we do when the economy can’t grow?How do we reorganize the economy to stay within planetary boundaries, and what is the role of the state in this?The previous reports from the IPCC and IPBES highlights the need for reduced material consumption

Introduseres ved
Louison-Cahen Fourot (Professor ved Roskilde Universitet (RUC)
I panel med,
Torfinn Hardin (Professor ved Universitet i Stavanger og Norges Handelshøyskole)
Ellen Stenslie (PhD kandidat ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet).
Ordstyrer v/,
Magnus Merkle (PhD kandidat ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet)

15:30 Kaffepause

15:45 Panel: Pengepolitikk for en ny økonomi 

Tradisjonelle økonomer forfekter at pengepolitikken er et nøytralt verktøy, og styringsrenta det viktigste virkemiddelet. Men er dét det eneste verktøyet vi har? Noen snakker om gassflasjon, hvor høye energipriser presser opp prisene i alle andre sektorer av økonomien. Kan styringsrenta gjøre noe med dette?

Hva gjør vi når inflasjonen øker som et resultat av knapphet på ressursjer og teknologisk omstruktureringer? Hvordan forhindre at pengepolitikken motvirker innsats for å oppnå bærekraftsmålene?

Traditional economics promotes monetary policy as a neutral instrument, with the key policy interest rate as its most important weapon. But does it have to be that way? Some are now talking about gasflation, as the stagflation of our time. What do we do when inflation increases as a result of resource scarcity and technological restructuring? And how can monetary policy contribute to achieving the sustainability target?

Med,
Martin Blomhoff Holm (Professor ved  Universitetet i Oslo)
Thorvald Grung Moe (Bard)
Andrea Thorup (Gode Penge)
Ordstyrer v/,
Marie Kirkedam (Universitetet i Oslo) 

16.30 Avsluttende panelsamtale
17.00 Slutt

Featured

Klimakrisen krever et dypere demokrati

For eksempel med et eget bærekraftshus i Stortinget.

Bilde hentet og redigert fra wikimedia commons

Skrevet av Arild Vatn

Økonomisk vekst er den viktigste faktoren bak klima- og naturkrisen. Den krever naturressurser og produserer tilsvarende mengder avfall. Dette svekker økosystemene – som igjen er livsgrunnlaget vårt.

Selv om det hevdes at vekst kan skje uten økt bruk av naturressurser, viser empiri noe annet. Fra 1990 og utover vokste globalt BNP og bruk av naturressurser like raskt. Selvsagt er ikke all ressursbruk og alt avfall like skadelig, men også vindmøller og elbiler krever naturressurser. Naturen er kjennetegnet av såkalte vippepunkter. Det er vanskelig å si hvor de befinner seg, men dersom de passeres, endres klima og økosystemer på grunnleggende måter og betingelsene for eksisterende livsformer forverres. Vi er kommet til et punkt der ytterligere vekst gjør at vi kan passere flere slike grenser. Vekst er blitt en risikabel strategi.

Det fremste svaret politikerne våre gir på utfordringene, er teknologisk endring – «grønn vekst». Selvsagt er et skifte fra fossil til fornybar energi nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig for å skape et bærekraftig samfunn. Minst like viktig er det å endre måten vi fatter beslutninger på. Vi må fjerne behovet for vekst. Rike land både kan og må forme en ny modell for utvikling.

Vår tids store dilemma

Politisk sett er vekst viktig for å håndtere fordelingsproblemer og sikre sysselsettingen i samfunnet. Videre gir en voksende økonomi bedre vilkår for avkastning på investeringene. Reduserte utsikter til vekst gjør investorer usikre og skaper økonomisk krise.

Dette er vår tids store dilemma: enten arbeidsløshet og sosiale problemer eller klima- og miljøproblemer av uante proporsjoner. Men ved å endre institusjonene våre kan vi komme rundt dette umulige valget. Teknologiske løsninger er bygget på håpet om at økonomien kan vokse uten å utfordre natursystemene. Selvsagt er det rom for gevinster her, men ikke i det «uendelige». Den fremste grunnen til å lete etter teknologiske løsninger nå er å vinne tid til å omstille beslutningssystemene mot en økonomi som fungerer godt uten å vokse.

Med dagens beslutningssystem klarer vi ikke å håndtere langsiktige utfordringer. Både politiske organer og investorer tenker i stor grad kortsiktig. Politikeres horisont er gjerne fire år mens investorer ofte krever rask avkastning og i liten grad tar hensyn til miljøeffektene av egen aktivitet siden det svekker lønnsomheten. Politisk regulering av næringslivet er derfor helt avgjørende. Klimaproblemet illustrerer at det er svært krevende å få til dette.

I en forvirret stampe

Her er vi ved kjernen av beslutningsproblemet. Den økonomiske politikken er rettet mot å fremme en ekspanderende økonomi. Dette skjer ut fra en underliggende forutsetning om at det ikke skader miljøet. Når slik skade likevel oppstår, starter en diskusjon om årsakene og kostnadene ved å endre produksjons- og forbruksmønstrene.

Her får man alle interessene knyttet til eksisterende produksjonsmåter mot seg – de vil verne investeringene sine. Vi har lenge visst at fossil energi gir oppvarming, men vi har i tiår etter tiår stått i stampe der sterke økonomiske og politiske krefter har forvirret debatten.

For å sikre en bærekraftig fremtid må vi bygge beslutningssystemer som gjør det mulig å tenke langsiktig. Videre må valgene forankres i befolkningen. Det er ikke mulig å skape de nødvendige endringene uten at det støttes og til dels drives frem nedenfra. De store endringene som allmenn stemmerett, arbeids- og sosiale rettigheter og miljøvern er alle drevet av slik mobilisering. Til slutt trenger vi å utvikle et næringsliv som selv evner å ta miljøhensyn ut over det man klarer å regulere politisk.

Bærekraft krever altså en utdyping av demokratiet. Den handler også om å innse at fortsatt forbruksvekst i rike land ikke leder til bedre liv. Å sikre rettferdig fordeling og bevare natur er langt viktigere for livskvaliteten enn fortsatt forbruksvekst.

Hvordan kan vi så endre måten vi beslutter på? La meg illustrere med tre forslag som tar utgangspunkt i at vi ikke bare er egoister, men også evner å tenke langsiktig og ta hensyn til andre. For å mobilisere denne kraften trengs institusjoner som gjør det meningsfullt å handle på vegne av fellesskapet.

Et annerledes storting?

For det første kan vi styrke borgerrollen og befolkningens deltagelse ved å etablere bærekraftsråd i tilknytning til storting og kommunestyrer. Her gis borgere mandat til å vurdere den langsiktige bærekraften til politiske beslutninger, mens kortsiktige hensyn delegitimeres. Rådene bør gis oppsettende myndighet, slik at de politiske organene må begrunne beslutninger offentlig i lys av bærekraftshensyn. Beslutninger kan endres som følge av dette, og sivilsamfunnets innflytelse og engasjement for det langsiktige øker.

Man kan også utvide denne ideen ved å gjøre endringer i hvordan Stortinget selv fungerer. Vi kan etablere et andre hus: et bærekraftens hus som velges ved ordinære valg og gis mandat til å utvikle Norge til et bærekraftig samfunn. Det gis vetorett i tilfeller der den mer kortsiktige politikken i det «første huset» går mot dette formålet. Som for bærekraftsrådene, er det mandatet – utformingen av ansvaret for langsiktighet og bærekraft – som endrer hvilke hensyn som tas. Samtidig vil debatten mellom de to husene mobilisere sivilsamfunnet.

Jørgen Randers har nylig presentert en idé som ved første øyekast ligner, i et intervju med Klassekampen tidligere i juni. Men i hans modell skal det han kaller et overhus, med vetorett overfor underhuset, velges av Stortinget selv. Han ser dette som ledd i å realisere en autoritær stat – noe han mener er nødvendig gitt klimakrisen.

Forslaget mitt er basert på en motsatt tankegang: på en fordypning av demokratiet der en styrkning av borgerrollen utløser endringsvilje. Randers mener befolkningen er like korttenkt som politikerne. Det er muligens en riktig beskrivelse av oss som forbrukere, men ikke som borgere.

Et sivilisasjonsprosjekt

Det tredje forslaget gjelder politikken som et reformert storting bør utvikle. Her kunne listen gjøres lang, men jeg vil nevne to ideer.

For det første bør de langsiktige virkninger av de teknologiene som utvikles, vurderes før de tas i bruk. For det andre bør man favorisere bedriftsmodeller og eierskapsformer som vektlegger langsiktighet – som ikke først og fremst er rettet mot snevre avkastningsmål, men som klarer å ta samfunnsmessige hensyn. Et
bærekraftig samfunn synes illusorisk uten endringer i hva som er formålet bak økonomisk aktivitet – hva som styrer bedriftene.

Demokrati og bærekraftsmandater gir ingen garanti, men det er sterke argumenter for at når en befolkning gis mulighet til å ta stilling til hva som trengs for å sikre langsiktig bærekraft, så vinner fremtiden. Vi må uansett gå den veien. Bærekraft er et sivilisasjonsprosjekt, ikke et teknologisk prosjekt.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 28.6.2022

Framtidsøkonomien vol 2. – II: en bærekraftig økonomi

Tid: 18:00 // 26. oktober
Sted: Deichmann Grünerløkka

Hvordan skal vi snu kursen for fremtidsøkonomien i retning bærekraft? Utsiktene for økonomien peker fremdeles i retning økt utslipp, og naturen blir stadig mer presset. Dogmene fra mainstream økonomi gjør det vanskelig å flytte både samtalen og økonomien vekk fra et dystert spor. Hvordan kan vi tenke annerledes om økonomi for å nå målene våre om en bærekraftig framtidsøkonomi?

Arild Vatn er professor emeritus innen institusjonell og økologisk økonomi ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han har tidligere vært president ved European society of ecological economics og mottatt en rekke priser for sin forskning. Han skrevet boken Bærekraftig økonomi og er en av førsteforfatterne på rapporten fra FNs Naturpanel.

Daniel Fullman er nestleder i Rethinking Economics Norge og er utdannet samfunnsøkonom ved UiO.

I samarbeid med Rethinking Economics Norge inviterer Deichman Grünerløkka til en møteserie hvor du får møte et mangfold av økonomiske perspektiver og hvordan disse kan anvendes til å løse morgendagens utfordringer. Serien vil utforsøke temaer som økonomi, kunstig intelligens, politikk og samfunn.

Framtidsøkonomien er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.

Den selvbevisste samfunnsøkonom*

Er det virkelig så vanskelig å være enig med Rethinking Economics Blindern?

Skrevet av Borgar Løvold Ihle

Samfunnsøkonomi er for lite reflektert. Rethinking Economics Blindern mener dette er en unødvendig svakhet, og jobber for å styrke faget gjennom å sette det mer på plass.

Raddiser på samfunnsøkonomi?

Si ‘Rethinking Economics Blindern’ til en forbipasserende i tolvte etasje, og en bekymringsrynke vil instinktivt dukke opp i professor- eller stipendiatansiktet. Det er som om du nettopp vandret inn i bare undertøy og med hestemaske. Du kan formelig høre alle spørsmålene som venter på akademikerens lepper. Hva er det egentlig disse Rethinking-folkene står for? Er det bare en skokk med tedrikkende, Ravi Shankar-lyttende sekstiåttere født to generasjoner for sent, som iherdig kjemper for å ‘mangfoldiggjøre økonomifaget’ med Maos Lille Røde på lur bak ryggen? Er de bare bitre for en dårlig karakter i Matte 1? Er det denne gjengen som Schumpeter advarte mot da han beskrev enkelte studenters ideelle økonomifag som en ‘intellektuell konsentrasjonsleir’? I denne teksten skal jeg klargjøre litt om hva jeg mener det vil si å være engasjert i Rethinking Economics Blindern.

Hva mener vi?

Rethinking Economics Blindern (REB) sitt standpunkt kan oppsummeres med begrepet pluralisme. Hva betyr denne vage ismen? Pluralisme, i en faglig sammenheng, er et vitenskapsfilosofisk standpunkt som antar at den beste måten å komme frem til sannhet på er gjennom et mangfold av perspektiver. Dette mangfoldet kan eksistere på flere plan, deriblant (1) innenfor samfunnsøkonomi og (2) innenfor samfunnsvitenskapene under ett. Vi ønsker begge deler, og fokuserer på det første (derav navnet Rethinking Economics). Det er lett å tenke at et slikt meningsmangfold innebærer at ethvert prinsipp må sees relativt til perspektivet det kommer fra, og er irrelevant eller ugyldig utenfor sitt eget perspektiv. Men dette er ikke tilfellet: Pluralisme er ikke relativisme. Her følger to prinsipper som jeg ser på som absolutte, altså gyldige uansett perspektiv, innenfor samfunnsøkonomi. Etter min mening er disse forenlige med et pluralistisk prosjekt.

To vitenskapelige prinsipper
For det første er det økonomien som er samfunnsøkonomiens deskriptive utgangspunkt. Altså er det økonomien, samfunnets ressursnettverk, vi prøver å beskrive. For en samfunnsøkonom er størrelser som etnisitet, religion, seksualitet og kjønn sekundære i forhold til produsenter (ressurstilbydere) og forbrukere (ressursmottakere). De førstnevnte kan motivere, forklare og nyansere en økonomisk analyse, men inngår ikke i metoden på lik linje med de sistnevnte: De er ikke økonomiske størrelser som sådan

For det andre er det velferd som er samfunnsøkonomiens normative utgangspunkt. En antakelse for våre analyser er altså at vi bør etterstrebe størst mulig velferd. En nydøpt samfunnsøkonomistudent rekker knapt å riste av seg vievannet før ordet ‘nytte’ har blitt nevnt et tosifret antall ganger, men det tar lengre tid å innse at økonomifaget har dype røtter i utilitarismen. Innenfor samfunnsøkonomi skal man ikke ta stilling til om dette utgangspunktet er bra eller dårlig: Det er noe vi tar for gitt. Moralfilosofenes diskusjon har pågått i to tusen fem hundre år, og kommer til å fortsette lenge etter at vi er døde og magasinet du holder i hånden ligger gult og falmet i en avkrok. Det er en diskusjon vi som samfunnsøkonomer ikke alltid har tid til: Samfunnet krever løsninger akkurat her, akkurat nå! Som privatpersoner, derimot, bør vi ikke være like pragmatiske: Vi bør reflektere over hva som er grunnleggende bra og dårlig. Men vi er ikke faget vi studerer. Faget vårt må avgrense områdene for refleksjon: Det er ikke et studie om alt.

Et reflektert fag i dialog

I tråd med dette bør samfunnsøkonomi kunne reflektere over seg selv. Som samfunnsøkonomer burde vi kunne anerkjenne at faget vårt har oppstått i en gitt kontekst, og være åpne for at dette kan gi oss blindsoner. Ved ethvert steg på veien må vi være bevisste på at det finnes noe utenfor samfunnsøkonomisk mål og metode, og at våre analyseverktøy ikke alltid gir svarene. Om ressursproduksjon henger sammen med idéproduksjon, må samfunnsøkonomer vite at de bevisst har valgt å studere det første fenomenet, og at faget er dårlig egnet til å si noe om det andre. Denne faglige selvbevisstheten er en styrke i arbeidslivet, hvor vi ofte møter et kaotisk virvar som ikke passer med stiliserte modeller (bedre kjent som virkeligheten). Den er også en styrke innenfor faget selv, hvor kunnskap om fagets grenser kan hjelpe oss med å tegne opp nye eller forsvare det bestående. 

En reflektert forståelse av faget vårt vil også gjøre oss bedre skikket til å gå inn i dialog med andre fag, siden vi da vet mer om våre forskjellige utgangspunkt. Dette betyr ikke at samfunnsøkonomen, sosiologen og statsviteren skal sitte stumme som østers rundt samme bord, fordi de har forskjellige utgangspunkt og ikke blir enige uansett. Ei heller, som verre er, at det oppstår et basketak oppå bordet mellom samfunnsøkonomen og sosiologen, fordi her er uenighetene så dype at argumenter ikke strekker til (statsviteren noterer heftig i hjørnet, enda en varm krig!). Tvert imot: Samfunnsøkonomen skal fremlegge sine argumenter klart og tydelig, men samtidig være åpen for å utfylles av både statsviterens og sosiologens perspektiver. Det samme gjelder for de andre partene. 

Konklusjon: Bli selvbevisst!

Man lytter og snakker bedre når man anerkjenner at begge parter i en samtale har noe å komme med. Det er dette som er pluralismens formål: Reflektert diskusjon mellom jevnbyrdige. Rethinking Blindern kjemper for å skape samfunnsøkonomer som hverken er tause eller overkjørende i møte med andre fagfelt, men som derimot behersker tverrfaglig dialog. Vi opplever at det legges for lite vekt på å oppnå dette i dagens pedagogikk: Det forblir uklart hvor samfunnsøkonomien slutter og andre fag begynner. Kontekstualiseringen av faget uteblir fra forelesningssalen. Dette er uheldig for de som ønsker å forsvare dagens samfunnsøkonomi, for de som ønsker å kritisere faget, og for de som ønsker en god tverrfaglig debatt.

*Denne teksten sto først på trykk i Observator sin vårutgave for 2023.

Bokanbefaling: Bullshit jobs

Er kapitalismen effektiv?

Både markedsliberalister og marxister vil svare ja. Under kapitalismen tvinger nådeløs konkurranse prisene ned og ressursene dit de kaster mest av seg, hevder de. Kapitalister som sløser med ressursene, vil raskt bli utkonkurrert. Jobber som ikke skaper verdi for eierne, vil derfor bli elliminert.

Det mener David Graeber, forfatter av boka Bullshit Jobs, er helt feil. Han mener moderne arbeidsliv er tvert imot fylt til randen av folk som ikke gjør noe som helst.

Graeber har intervjuet hundrevis av mennesker som selv beskriver jobbene sine som meningsløse. Mellomledere, HR-assistenter, forretningsadvokater, analytikere, konsulenter og kommunikasjonsarbeidere som meg selv. Høyt utdannede mennesker med høy lønn, hvit skjorte og fleksitid. De tilbringer lange dager på kontoret med å sitte i møter, lage presentasjoner, fylle ut skjemaer og svare på e-post. Arbeidet deres blir sjelden sett av andre enn deres nærmeste leder og får sjelden konkret innvirkning på hvordan bedriften produserer varer og tjenester. De er som regel miserable.

Hvis kapitalismen var effektiv, burde alle disse menneskene fått sparken. I stedet er de regnet som noen av de mest verdifulle tannhjulene i vårt økonomiske system. De har jevnt over langt høyere lønn og prestisje enn sykepleiere, lærere, industriarbeidere og andre fagarbeidere til tross for at de gjør en langt mindre viktig jobb.

De jobber også mer enn tidligere generasjoner. Til tross for at flere jobber blir automatisert, har gjennomsnittlig arbeidsmengde gått opp. Vi jobber mer og produserer mindre.

Hvordan er det mulig? Graeber svarer at arbeid er et mer komplekst sosialt samspill enn økonomenes lærebøker vil ha det til. Det handler ikke bare om produksjon av varer og tjenester, men også om makt, ritual, sosialt hierarki og intern ressurskamp.

Hvis du for eksempel vil ha større gjennomslag i et møte, lønner det seg å ha med deg en hird av funksjonærer som kan bekrefte det du sier. For den enkelte leder kan det være rasjonelt å utvide staben for å ta seg bedre ut, selv om de ikke har konkrete arbeidsoppgaver til de nyansatte. På samme måte hyret middelalderjarler inn riddere for å stå i rommet når de ville ha politisk gjennomslag. Klærne og metodene har endret seg, men dynamikken er den samme.

Få steder er det så synlig som i FIRE-bransjen: finans, eiendom og forsikring. Disse bransjene skaper ikke nye verdier, men lever av å kreve inn renter. Jobbene handler om å kjempe til seg større andeler av rentene som kommer inn, ikke om å produsere mer effektivt. Nettopp derfor er det her vi ser mest maktkamp, meningsløse jobber og sadomasochistiske arbeidskulturer, ifølge Graeber.

Konsekvensen av alt dette, for dem som kjøper Graebers argument, er at vi kunne jobbet vesentlig mindre, samtidig som vi opprettholdt dagens produksjon av varer og tjenester. Vi kunne levd friere og mer meningsfulle liv. Men da må vi erkjenne problemet.

Boka anbefales på det varmeste.

Teksten er skrevet av Olve Wold, siviløkonom og rådgiver i Geelmuyden Kiese (først skrevet som en post på Linkedin)


Etterspurt: Nye finansverktøy for å verdsette en grønnere fremtid

Handelshøyskoler må utruste studentene med nye verktøy for å vurdere klimainvesteringer og -risiko. Grønne realopsjoner er en metode for å bake inn fleksibilitet og redusert klimarisiko i investeringsprosjekter, skriver tre forskere fra BI.

Olav B. Soldal, Stipendiat ved Handelshøyskolen BI og medlem i Rethinking Economics Norge
Espen R. Skaldehaug, Førstelektor ved Handelshøyskolen BI.
Hugo Firm, Stipendiat ved Handelshøyskolen BI.

For å oppnå politisk vedtatte klimamål må vi se betydelig større investeringer i lavutslippsteknologi fra privat sektor, inkludert fra små og mellomstore selskaper. Private investeringer i klimateknologier forblir derimot for lave, og falt på globalt nivå med 29 prosent gjennom 2022 ifølge nylige tall fra Bloomberg NEF. Dette er særlig en utfordring for små og mellomstore selskaper.

Hvordan kan det ha seg, i en tid hvor klimahandling står høyere på næringslivets dagsorden enn på lenge?

Vi mener det kan forklares med to trender.

For det første: Den norske finansnæringen opplever et stadig økende kompetansegap innen bærekraft og klimarisiko. En undersøkelse fra Finansforbundet i 2021 viste at over 80 prosent av ansatte innen finanssektoren føler seg usikre på å gi investeringsråd innen bærekraft og klimarisiko. 40 prosent av avgangsstudenter føler det samme.

Finansnæringen bør derfor integrere klimarisiko og bærekraft i sine opplærings- og sertifiseringsprogram, bemerket Finansforbundets Nanna Ringstad allerede i 2018, i Energi og Klimas rapport ‘Klimarisiko – finans og børs’.

I ‘Kompetansesjekken 2022’ avdekket Finans Norge at opptil 45 prosent av selskaper ikke finner jobbkandidater med den rette bærekraft- og klimarisikokompetansen. Samtidig anslår et flertall av bedriftene at mellom 40–60 prosent av arbeidsstyrken vil trenge kompetanse innen ‘bærekraftsvurderinger’ i løpet av 3–5 år.

For det andre: som slått fast i den siste rapporten fra FNs klimapanel, vet vi at klimaendringer og -omstillingen krever både økt endringstakt og omstillingsevne i næringslivet. Metoder for å beregne og forutse slike endringer, som scenarioanalyse, simuleringer og realopsjoner, har lenge vært påpekt som en mulig løsning.

Forskning fra en amerikansk kontekst anslår derimot at færre enn en fjerdedel av store selskaper benytter slike modeller til kapitalallokering. Finansforbundet fastslår at færre enn 25 prosent av finansinstitusjoner benytter scenarioanalyser i investeringsvurderinger.

Selskaper med betydelige investeringsmuskler og emisjonsmuligheter kan påta seg større gjeld samt utforske flere investeringer samtidig. Dette er sjeldent tilfelle for små og mellomstore bedrifter (SMB-er).

For oss bunner det i at fremtidige næringsdrivende, regnskapsførere og finansrådgivere ved landets utdanningsprogrammer innen bedriftsøkonomi og næringsliv ikke tilstrekkelig utrustes med verktøyene de trenger for å vurdere verdien av bærekraftige investeringer.

Hva lærer studenten å verdsette?

Kurs innen finans, finansiell analyse og verdsettelse samt finansregnskap lærer studentene ved handelshøyskoler som BI å beregne diskonterte nåverdier satt oppimot alternativkostnader og avkastningskrav. Studentene lærer at gjennom prinsippet om tidsverdi vil langt de fleste investeringsavkastninger være marginale på lang sikt.

I disse modellene antas den ‘risikofrie renten’ (altså den årlige avkastningen fra pengepapirer som statsobligasjoner) å ha en konstant vekstrate, samtidig som investeringer i nåtidens kjente og etablerte teknologier vurderes å ha en konstant verdi. Dermed undervurderes verdien av langsiktige investeringer.

Prinsippet om verdidiskontering inngår for øvrig også i samfunnsøkonomiske klimamodeller som beregner summen av fremtidige skader og makroøkonomiske utslag fra klimaendringer, gjennom den såkalte ‘sosiale karbonkostnaden’. Også her diskonteres fremtidige skadekostnader lineært, og relateres til alternative investeringsmuligheter i dag. (For en oppsummering av den faglige debatten, se Weitzman, 2007).

Uten storstilt klimatilpasning vil samfunnet være utsatt for betydelig større kostnader i fremtiden, for eksempel i form av natur- og vannskader. Tall fra naturskadestatistikken viser at erstatningsbeløp fra naturskader nærmer seg et milliardbeløp (i 2022 kom regningen på totalt 800 millioner kroner).

Med tiltagende klimaendringer og miljøutfordringer, samt politikk som søker å begrense dem, kan vi regne med at flere investeringer vil bli mindre verdt i fremtiden.

Likevel tar lite av pensum for seg disse temaene. En populær pensumbok (Hillier m.fl., 2019)beskriver langsiktig finansiering i ett kapittel og nevner ikke klimarisiko med et ord.

Vi hevder at dette stammer fra en i overkant stor tiltro til teoretiske modeller for kapitalprising utviklet rundt midten av forrige århundre.

Black-Scholes-modellen, først formulert av økonomene Fischer Black og Myron Scholes i en artikkel fra 1973 (altså 50 år siden i år), argumenter for at verdien av et selskaps eiendeler og gjeld kan beregnes som om de var finansielle opsjoner i et aksjemarked. Ettersom flere av selskapers aktiva har blitt tettere knyttet til aksjemarkeder har Black-Scholes blitt tett knyttet til den mer vidstrakte kapitalverdimodellen (kjent som KVM eller CAPM på engelsk).

Slike modeller utgjør i dag standarden for verdisetting av alternative investeringsobjekter, benyttet av store så vel som små selskap, og undervist ved handelshøyskoler verden rundt.

Black-Scholes-modellen har begrenset empirisk støtte, blant annet fordi den forutsetter stabile rentenivåer og en normalfordelt prisutvikling for opsjoner, noe også Black og Scholes erkjenner i sin artikkel (Black og Scholes, 1973). KVM er også kritisert for sjelden å la seg omsette fra teori til praksis. (For en utdypning av dette argumentet se: Fama og French, 2004).

Å regne med klimarisiko

Den største svakheten ved denne metoden for verdisetting er derimot dens blindsone for de grunnleggende og økende investeringsrisikoene klimaendringer og naturødeleggelser utgjør.

Klimarisiko kan være både systematisk og usystematisk. Dette er fordi klimaendringer fremtvinger større investeringsrisiko på to ulike måter.

På den ene siden medfører et varmere, våtere, villere klima større fysisk risiko på realkapital, produksjonsfasiliteter og kritisk infrastruktur, noe som kan medføre store investeringstap.

På den andre siden medfører det overgangsrisiko å gå over til en grønnere lavutslippsøkonomi som opererer uten fossil energi. Overgangsrisiko innebærer at det vi verdsatte i en fossildrevet økonomi, vil bli mindre verdt i en grønn økonomi.

Den usystematiske risikoen kan håndteres ved å investere i en bred portefølje av prosjekter som er utsatt for direkte klimarisiko i ulik grad.

Den systematiske risikoen kan imidlertid bety at enkelte investeringsobjekter eller teknologier vil bli utkonkurrert, eller regelrett forbudt, i fremtiden. Dette er allerede tilfellet for flere typer engangsprodukter i plast samt det nylig vedtatte forbudet mot fossil-biler på tvers av Europa fra 2035.

Grønne realopsjoner som reduserer klimarisiko

Black-Scholes-modellen anbefaler selskaper å benytte opsjoner i tilfeller hvor nåverdivolatilitet stammer fra systematisk risiko. Siden usystematisk risiko kan forsikres mot gjennom en bred investeringsportefølje, argumenterer modellen for at opsjoner kan redusere den systematiske investeringsrisikoen.

Tilsvarende vil det å holde opsjoner i realkapital redusere investeringsrisiko og dermed, ifølge realopsjonsteori, senke kapitalkostnader i form av en lavere diskontering av fremtidig avkastning.

Diskontering av fremtidige verdier spiller en sentral rolle i beregninger av forventede avkastninger. Gradvis tiltagende klimaendringer, som innebærer sjeldne, men svært kostbare skadevirkninger, gjør det betydelig vanskeligere å sette en nøyaktig diskonteringsrate. Dette fikk blant annet den fremtredende miljøøkonomen Martin Weitzman til å konkludere at «den største usikkerheten om klimaøkonomi er […] valg av diskonteringsrate» (Weitzman, 2007).

Flere økonomer, deriblant Weitzman og Nicholas Stern, har argumentert for at klimainvesteringer bør anvende en lavere diskonteringsrate dersom de på ulik måte bidrar til å redusere den systematiske risikoen ved klimaendringer. Andre har tatt til orde for å anvende gradvis nedadgående ‘risikofrie renter’ og avkastningskrav etter hvert som klimaendringene tiltar i omfang og konsekvenser.

Den største fordelen med grønne realopsjoner er at de gir prosjektforvalteren større fleksibilitet underveis i investeringsperioden. Større fleksibilitet handler om å vurdere og utvikle investeringsprosjekter trinnvis, og å fastholde flere valgalternativer, som tillater prosjektledelsen å imøtekomme uforutsette hendelser.

En ulempe med realopsjons-modellen er at du ikke i alle tilfeller kan vite hvilke opsjoner som er tilgjengelig, eller egnet til formålet. Kort forklart: Alle realopsjoner er kjente opsjoner. Kjenner du ikke til opsjoner som vil kunne virke motsyklisk ut prosjektperioden, så har du få muligheter til å redusere risiko. Adner og Levinthal (2004) argumenterte at ved tilfeller av radikale endringer i teknologier eller markeder vil det være fåfengt å anvende realopsjoner, ettersom du ikke kan forestille deg slike opsjoner.

Likevel, i de aller fleste tilfeller vil en realopsjon gi deg økt fleksibilitet. Ved å se oppgraderinger av kapitalbeholdninger som realopsjoner kan et selskap oppnå økt handlerom dersom markedsutsiktene, eller nye regelverk, skulle endre betingelsene for ulike investeringer.

Norske eksempler på konkrete investeringer med grønne realopsjoner på prosjektnivå inkluderer havner som utstyres med terminaler for grønt hydrogen, kommuner som lagrer grunnvarme i nye skolebygg og gårdsbruk som kobler seg på strømnettet for å selge overskuddsstrøm fra egen vindkraft.

En klimaforsikring for investeringer i eiendom og infrastruktur

Gjennom forskningsprosjektet earthresQue undersøker vi slike opsjoner for avkarbonisering og avfallsreduksjon i planlegging av samfunnets infrastruktur, samt investeringer i ‘klimaoppgraderinger’ i små og store byggeprosjekter.

Byggsektoren er nettopp en av flere sektorer som vil gagne av en slik tenkning. Dersom flere byggherrer, kommuner og rådgivere utvikler fleksible bygningsdesign som lett lar seg tilpasse fremtidens klima, vil de muliggjøre større bærekraft, bygge inn opsjoner for å oppgradere bygningen, og dermed redusere bygningens eksponering for fremtidig klimapåvirkning. Denne metoden er derfor ikke bare bra for miljøet, men også for brukere og forvaltere av eiendommen.

For bedre å imøtekomme klimarisiko bør selskaper se klimainvesteringer som en forsikring mot raskere klimaendringer og omstilling av samfunnet.

For å oppsummere, argumenterer vi for at realopsjoner vil tilsvare en trinnvis og lavrisiko strategi for SMB-er å imøtekomme det grønne skiftet. Handelshøyskolene som vår egen må i større grad utruste nåværende og fremtidige næringsdrivende med verktøy for å verdsette klimarisiko og grønne realopsjoner. Bare slik kan vi tette kompetansegapet og tillate flere selskaper å fange opp både gunstige òg grønne investeringer.

Teksten var publisert i Energi & Klima, 26.04.23

Kildeliste

Hillier, D., Ross, S., Westerfield, R., Jaffe, J., & Jordan, B. (2019). Corporate Finance, 4e. McGraw Hill.

Black, F., & Scholes, M. (1973, s. 653). The pricing of options and corporate liabilities. Journal of political economy, 81(3), 637-654.

Fama, E. F., & French, K. R. (2004). The capital asset pricing model: Theory and evidence. Journal of economic perspectives, 18(3), 25-46.

Mankins & Gottfredson (2022). Strategy-making in turbulent times. Harvard Business Review, September-Oktober 2022 utgave. [Hentet d. 10.12.22 fra: https://hbr.org/2022/09/strategy-making-in-turbulent-times]

Weitzman, M. L. (2007). A review of the Stern Review on the economics of climate change. Journal of economic literature, 45(3), 703-724.

Adner, R., & Levinthal, D. A. (2004). What is not a real option: Considering boundaries for the application of real options to business strategy. Academy of management review, 29(1), 74-85.

Rethink-Rap: Homo økonomikus

Den 29. april inviterer vi alle som vil til å bli med og spille inn musikkvideo til økonomi-rap’en vår.

Oppmøte på plenen foran UR-bygget (NMBU) kl 11:00
Dersom du kommer senere, er det bare å sms-e Anna på 921 33 668
Etter innspillingen inviterer vi til regenerativ vandring og sosialt samvær i skogsområdet rundt NMBU, hvor vi legger opp til grillings/potluck. Ta gjerne med noe godt å spise som du vil dele med folk. Og ta gjerne med en venn. ALLE er velkomne



Yo, det her e Rethinking på mikken, 
Vi tar nu te ordet for å spytte frem kritikken 
Mot en ensretta skolering som vi bi lært
Det tenk vi e jævla autoritært 

Som Nord- Korea som blokker informasjon 
Lær vi teoria som om de va en religion 
Mainstream – nyklassisk, O’ monoteisme 
Det e på tide å bryt opp med konservatisme!

Når systemet splitter samfunnet så sku en tru 
At vi var fleir som vil bygge bru 
Mellom nytt og gammelt, klassisk, radikalt 
At ikkje fleire joine oss d syns vi e fette rart!

Vi veit at vi en dag vil få gehør, 
men vi ist ikje vent te at professoran dør.
Vi invitere alle mainstream økonoma 
i forskning, politikk og andre vikti’ posisjona 

Bli med og kjemp! for et nytt system 
At ting ikkje går rundt, e også dett problem
 Men probleman e mange, og vi må starte et sted
Her og nu e d ved ensretting vi sett en strek

En robust økonomi må vær mangfoldi’
Som en motstandsdyktig skog, du kalla “rikeli”
Når den har verdi som et dødt papir
Men ett tall e kun ett tall, og tang og tare det e liv

Refreng:

Homo economicus, en cis-kvit mann, 
med penga på tann og kalkulator i si hand,
Som teller tellekanter, e det sikkert at han
vil maxe egen nytte helt til verden går i brann

J M Keynes fronta en ganske go visjon:
systemet må ønsk meir enn akkumulasjon
Av kald kapital som gagne kun de få
som slepp ut mest karbon og slurpe Vouve Cliqout.

Veksthegemoniet har fullstendig transformert
Statens mål og meining   -ja, heile legitimitet
Denna ideologi,  som drive nihilisme
Ho som ligge i sengs med nyliberalismen. 

Den «Slibrige Tatcher- og Truss- visjonen»
Vi joina heller anti- vekst koalisjonen!
Kan vi fremme tanka som får Norge til å si
La oss dele av vår vekst, våres krigsprofeti

Når vi snakker om vekst, kan naturen  fortelle
Det eneste som voks uendlig e ei kreftcelle 
Det eneste som voks uendlig e ei kreftcelle
Elle melle  –  kreftcelle 

Vi vil skape en arena kor tanka bygges og brytes
Gammelt komposteres, sånn at nytt kan nytes
Nytenkning som florere fram kreativitet
 de e jo de uttafor boksen som e het!

Refreng:

Homo economicus, en cis-kvit mann, 
med penga på tann og kalkulator i si hand
Som teller tellekanter e det sikkert at han
Vil maxe egen nytte helt til verden går i brann



Troen på økonomisk vekst må forkastes av begge de politiske sidene

Skrevet av: Anna Nordahl Carlsen, leder i Rethinking Economics og Marie Storli, systemøkonom i Æra
Svar til kronikken Troen på økonomisk vekst må løftes opp av den politiske venstresiden, AaAF


I Aftenposten den 8.januar skriver Andreas Halse at “Høy vekst .. er en forutsetning for å gi folk muligheten til å leve et godt liv”. Kronikken er et interessant studium i hvor galt det kan gå når venstresiden glemmer seg selv. Økonomisk vekst er ikke løsningen på problemene Halse skisserer opp, snarere tvert i mot.

Først, hva er økonomisk vekst? Alle som har tatt et grunnkurs i økonomi eller politikk vet at det er vekst i Brutto Nasjonalprodukt (BNP) vi snakker om, og at dette ikke er et godt mål på velferd og livskvalitet. Økonomisk vekst korrelerer ikke med noen av de tingene venstresiden bør jobbe for, som kvalitet i velferdstjenestene, gode arbeidsplasser, sosial mobilitet og rettferdig fordeling. BNP smiler når vi kjøper antidepressiva, men ikke når vi tilbringer mer tid i naturen.

I dagens situasjon, med krig, klimakrise, og inflasjon, er det andre faktorer enn BNP som burde stå i fokus. Vår evne til å sikre folk tilgang til nødvendige goder (slik Halse er så opptatt av) avhenger nemlig ikke av økonomisk vekst, men av ressurser. Dette er første bud i samfunnsøkonomi. Det hjelper ikke hvor mye penger vi har, eller hvor mange konsulenter som jobber i McKinsey, hvis ikke vi har kvalifiserte sykepleiere som kan levere de helsetjenestene vi trenger. Spør du herr BNP er konsulenten verdt mye mer enn sykepleieren.

Ettersspørselssidens løsninger
Penger kan heller ikke trylle fram råvarene vi trenger i overgangen til et lavutslippssamfunn. Verden er ikke så simpel som Halse synes å tro. Å “møte klimakrisen gjennom å produsere mer”, er feilslått satrategi. Ja, vi trenger mer fornybar energi. Men vi kan ikke vokse oss ut av problemene som er skapt av vekst.

Mens Halse foreslår å pumpe opp tilbudssiden, viser FNs siste klimarapport at de store forbedringsmulighetene ligger i å endre etterspørselsmønstre. Ved å redusere forbruket (og produksjon) kan vi redusere utslippene med hele 40–70 prosent. Dette handler om å forbruke på en smartere måte, slik at alle får tilgang til godene de trenger.

Å tro at teknologi og endringer i produksjonsmønstre er løsningen på dagens store utfordringer er i beste fall naivt. Ny teknologi har en tendens til å øke forbruket. Har du hørt om Jevons paradoks?

Dessuten krever lavutslippsteknologien mer og flere metaller og mineraler enn fortidens fossile teknologi. Dette er ressurser som allerede er knappe. Kanskje kunne Halse lære noe av en annen tilhenger av økonomisk vekst, Jens Stoltenberg. I sin tale til NHOs landsforening la han vekt på næringslivets rolle i det geopolitiske spillet og hvordan stat og næringsliv må spille på lag for vår sikkerhet og forsyning.

Det handler med andre ord ikke om å maksimere vekst, men om å ta smarte valg. Vi må velge hva og i hvilket omfang vi skal produsere og handle. Her bør venstresiden komme på banen.

Myten om rettferdig vekst
Når Halse hevder at økonomisk vekst og rettferdig fordeling går hånd i hånd, kan vi ikke annet enn å tenke på Kuznets’ kurve. En snedig teori som ble utviklet av økonomen Simon Kuznet på 50-tallet, og som hevdet at man ikke skulle bekymre seg for økende økonomisk ulikhet i USA. Ulikheten ville utvikle seg som en omvendt U: først vil ulikheten øke med økonomisk vekst, men om man bare fortsatte å vokse ville ulikheten til slutt reduseres. I dag vet vi at Kuznets tok feil: USA er blant de landene med høyest ulikhet.

Det er lett å le av Kuznet’s kurve, men den brukes fortsatt flittig av (ny)liberalister for å argumentere i mot høyere beskatning. Vi mimrer tilbake til en samtale arrangert av Agenda for noen år siden, hvor Erik Reinert sa at “når folk glemmer at nyliberalismen bare er enda en politisk ideologi, så har den seiret”. Måtte det snarlig synke inn hos Halse.

For hva slags politikk er det som legges på bordet når høyere vekst er målet? Kutt i velferden og lavere beskatning av store formuer. Svakere lønnsutvikling til vanlige folk og større lederbonuser. Svekking av arbeidsmiljøloven og lavere miljøkrav.


Den grønne svanen
De negative miljøkonsekvensende ved økonomisk vekst er ingen “misforståelse”, slik Halse antyder til. Flere studier forteller at det finnes en signifikant sammenheng mellom økt inntekt og karbonutslipp. De som tjener mest, forbruker mest, flyr mest, kjører mest bil og bruker mest strøm.

Er Halse også her inspirert av Kuznets kurve? Den har nemlig også blitt brukt for å si at vi ikke må bekymre oss for at veksten ødelegger natur og bidrar til katastrofale klimaendringer. Også her finner vi en omvendt U: først vil veksten føre til at utslippene øker, men med fortsatt vekst vil utslippene reduseres. Kanskje kjenner du dette som påstanden om at det er mulig å frikoble vekst fra klimagassutslipp? Hypotesen er utdatert og uten rot i virkeligheten. Empirien viser at økonomisk vekst går hånd i hånd med klimagassutslipp; når veksten øker, øker også utslippene. De som hevder noe annet, overser klimaavtrykket fra importert forbruk. Det hjelper ikke at vi flytter utslippene våre til andre kontinenter så lenge vi bare har en atmosfære.

1,5-gradersmålet er kun uoppnåelig hvis vi fortsetter å legge til grunn at økonomien må fortsette å vokse. Skal vi sikre vår felles framtid bør vi se forbi økonomisk vekst.

Flere land samarbeider allerede om å skifte driverne i den økonomiske politikken gjennom initiativet Wellbeing Economy Governments. Ved å forlate målet om økonomisk vekst åpnes det for andre diskusjoner og målsetninger. Hvordan kan vi sikre alle mennesker muligheten til å leve et godt liv? Hvordan skaper vi en økonomi som tar vare på livsgrunnlaget for framtidige generasjoner? Og ikke minst: hvordan kan vi reversere økende økonomisk ulikhet?

Vi sier til Halse som vi pleier å si til økonomistudentene: Vi kan ikke løse problemer ved å bruke samme tenkning som skapte dem.

Kvinnenes rolle i norsk økonomi – og hva med barna?

Tekst om feministisk økonomi skrevet av Charlotte Koren

For ti år siden ga jeg ut en bok «Kvinnenes rolle i norsk økonomi». Den handlet om revolusjonen som skjedde i norsk økonomi fra 1960-tallet til 2010. Nei, det var ikke funn av olje og bruken av oljepengene jeg tenkte på, men omveltningen i kvinners arbeid, i hvor og hvordan dette arbeidet fant sted.

I husmortiden produserte kvinner varer og tjenester for sin egen husholdning. Litt etter litt ble arbeidet deres flyttet ut til markedet, der de nå bidrar til økonomisk verdiskaping for sin arbeidsgiver, i næringsliv eller offentlig sektor, mot betaling. Jeg har sett denne overgangen som et siste ledd i overgangen fra naturalhusholdning (vi ser for oss gård på landet for noen hundre år siden, der man selv produserte det meste man trengte) til en pengeøkonomi, der økende del av det vi produserer blir omsatt på sin vei til forbrukeren.

Det har forresten skjedd en videreutvikling i forholdet mellom markedsproduksjon og husholdsproduksjon etter at jeg skrev boken. Jeg skrev at nå er det matlagingen som er på vei ut av husholdningen. Så sant. Men jeg hadde ikke forutsett Foodora og Wolt. Jeg tenkte vel ikke lenger enn at vi skulle gå enda mer på kafe. Også selve innkjøpet, lørdagshandelen, flyttes nå over til markedet. Hvorfor gå i butikken når du kan sende en bestilling til ODA? Du trenger ikke tenke på handlelisten heller, tjenesten kommer med ferdig forslag til mengder av melk og brød.

Samtidig gir digitalisering endringer den andre veien, tilbake til ubetalt egenarbeid. Fremstilling av en rekke tjenester er ført tilbake til kundene, og det uten at vi blir betalt for jobbene vi overtar. Jeg tenker på hvordan vi nå er blitt våre egne kontordamer, bankfunksjonærer, reisebyrå, og fyller ut alskens skjemaer selv.

Kvinnene gikk ut i arbeidslivet, men de tok arbeidsoppgavene sine med seg ut. Nå måtte de kjøpe det de tidligere hadde laget selv. Strikke og sy gikk over fra å være et arbeid til å være en hobby. Damer i Asia syr klærne våre nå. på samlebånd. Bønder i Guatemala plukker sukkerertene. Bestemors jordbæresyltetøy er erstattet av NORAs. Og når NORA bruker bestemødre i reklamen sin, så er det fordi bestemødrene bærer noe i seg som syltetøyet alene ikke gir. (Tenk på det: Det er ODA og det er NORA. Ville du kjøpt syltetøy av Tom, Even, Arnstein eller Truls?)

Kvinnene gikk ut fra hjemmene og i arbeidslivet produserte de særlig tjenester. De ble leger og sykepleiere, hjemmehjelpere. Lærere og byråkrater. Frisører. Kokker og bartendere. Designere og interiørarkitekter. Og ikke minst barnehagelærere. De oppgavene de tidligere gjorde hjemme, var og er helt nødvendige, og de må nå produseres i pengeøkonomien. Ser vi på statistikken fra 1960 til 2010, viser det seg at hver syvende kvinne som gikk ut av hjemmet, gikk inn i barnehagen.

Men å produsere tjenester er ikke helt det samme som lage varer. Forskjellen ligger i møtet mellom mennesker. Det er forskjell på å jobbe på en hårbørstefabrikk og å gre håret til en kunde – eller en pleiepasient. En viktig gruppe tjenester er omsorgsarbeidet – som småbarnsomsorg og pleie og stell av syke og eldre. Slikt arbeid består både av tunge løft og av omtanke og nærhet. Det utføres både i markedet og i velferdsstaten mot lønn, men også i nære personlige forhold, av kjærlighet, plikt eller nød, og gis dels som en gave.

Kvinnene «har gått ut i arbeidslivet / inntektsgivende arbeid». De har hatt mange fordeler av dette, økt produktivitet, økt inntekt, økte forbruksmuligheter, økt uavhengighet av ektefelle. Samtidig har det gitt kvinnene økt avhengighet av NAV eller arbeidsgiveren. Men vi kan også se på denne prosessen som at det er markedet og staten som har flyttet seg inn mot privatlivet, mot de næreste, innerste ting. Og der, innerst, har vi barna. Når jeg her på slutten av foredraget skal snakke om småbarnsomsorgen, må jeg forberede dere på at mine egne holdninger til hvordan vi tar vare på de minste barna, nok vil skinne igjennom.

Småbarnsforeldre i parforhold har den lengste arbeidsdagen i samfunnet (når vi legger sammen lønnet og ulønnet arbeidsinnsats) – to timer mer per døgn enn gjennomsnittet i befolkningen. Utvikling gjennom de 40 årene vi har statistikk for, går i retning av mer likestilling mellom mødre og fedre. Det skyldes særlig at kvinner har redusert husarbeidet kraftig.

La meg gå litt inn på arbeidet utenfor markedet, ofte kalt ubetalt arbeid. Når det gjelder å avgrense og tallfeste husholdsarbeidet, altså ubetalt arbeid for egen husholdning, har jeg lent meg tungt på SSBs Tidsbruksstatistikk. Hvilken definisjon har de på ubetalt arbeid? Arbeid er aktiviteter som andre i prinsippet kan utføre for deg, betalt eller ubetalt. Det skiller seg fra fritid (gå på kino, jogge, slappe av, hobbyer) og personlige behov (sove og tisse, say no more…), aktiviteter man må gjøre selv.

Ubetalt, ulønnet, uformelt, i vår pengesentrerte økonomi omtaler vi husholdsarbeidet ved en rekke negasjoner. Jeg liker bedre det ordet som ble brukt i SSBs første undersøkelse: egenarbeid. Da betones at det er arbeid vi gjør for oss selv, som vi selv nyter fruktene av. Jeg tenker at ubetalt arbeid er noe slaver gjør. Frivillig arbeid er igjen en annen kategori, du får ikke lønn for det, annet enn i himmelen kanskje, mens det er andre som nyter fruktene. Det blir en gave. Det gis også gaver innenfor familiene – hvor skal vi kategorisere menn som viser sin kjærlighet ved å bygge en terrasse på familieboligen?

Omsorg, pass og stell av barn står i en særstilling innen husholdsarbeidet. Det er en 24 timers forpliktelse som hviler på de som har små barn i familien. Det er ikke slik at dette kan rasjonaliseres særlig. Det er ikke slik at du praktisk kan samle alle frokostene på mandag, alle middagene på tirsdag, vaske alle klærne på onsdag, lese alle eventyrene på torsdag, trøste mot mareritt og sette plaster på knær på fredag. Men bare en del av tiden kommer med i statistikken. Sover du ved siden av ditt nyfødte barn, regnes det som din søvn. Men det er jo hvilende vakt, det vet alle som har hatt barn.

Hvordan ser økonomer på dette?

Jeg tenker at de skvatt da Dagens Næringsliv publiserte en liten artikkel av Anne Bærug fra Ammesenteret på Folkehelseinstituttet – som jeg fikk være med på: Ammende kvinner bidrar til bærekraftig matproduksjon, matsikkerhet og bedre helse. Her anslår vi verdien av norske kvinners morsmelksproduksjon til 900 milliarder kroner i året. Det ultimate ulønnede arbeid? Nå er det ikke opplagt hvordan man skal prissette dette, vi har sett på det fra flere sider. Det finnes et marked for morsmelk til tidligfødte på sykehus, og den er ikke billig. Ammende kvinners tid koster penger, som all annen tid. Alternativet er industriell morsmelkserstatning som selvsagt trekker andre økonomiske ressurser. Det går faktisk så mye som 13,7 kg kumelk til for å fremstille en kg morsmelkserstatning.

Tradisjonell økonomisk teori kan være steril og hjerteløs i sin måte å studere omsorgsarbeid på. I sin kritikk av en økonomisk analyse av foreldre og barn, sier den feministiske økonomen Nancy Folbre at barnet kan bli sett på som et «kjæledyr». Har vi råd, har vi tid, skal vi heller ta hytte og hund? Utgifter til skole og barnehage kan modelleres som investeringer i fremtidig kvalifisert arbeidskraft, og økonomer definerer dermed bort at det dreier seg om små menneskers livsinnhold. Barn kan også gi store mennesker et livsinnhold.

Det er en grunn til at småbarnsmødrene var de siste som gikk ut i jobb, og kvinner med barn har fremdeles kortere arbeidstid i lønnet arbeid enn jevnaldrende uten omsorgsforpliktelser. Det sterke båndet mellom foreldre og barn er noe av det dypeste og alvorligste du kan ha i livet. Det må få plass. Dessuten er småbarnsomsorgen så livsnødvendig for barnet. Du kan liksom ikke ta den litt halvveis når det passer. Psykologen Line Marie Warholm skrev i Aftenposten.no 18. oktober 2022: I småbarnslivet er det ikke noe som heter kvalitetstid. Det er kvantitet som teller. Tenk om hun har rett?

Småbarnsomsorg, pass og pleie, lek og opplæring, er ressurskrevende virksomhet. I første rekke kreves mye arbeidskraft. Men også selve barnehagen koster store penger. Aftenposten.no hadde 12. november 2022 ett oppslag om planene for en gigantbarnehage på Carl Berners plass. 1,1 milliard kroner skulle ombyggingen koste, 20 avdelinger, stort lekeområde, og bydelshus. Jeg har ikke klare tall på hva en barnehageplass koster, ofte er bygninger og administrasjon plassert i andre deler av kommuneregnskapet. Men vi kan tenke ut fra realøkonomien, hvilke ressurser skal til for å lage omsorg? Er det mer rasjonelt?

Får vi stordriftsfordeler av å samle barn i barnehager og slik frigjøre foreldrenes tid til annet arbeid?

Ja, en viss spesialisering- og rasjonaliseringsgevinst får vi. Nå er malen for voksentetthet i småbarnsavdelingene blitt tre barn pr heltidsansatt. Det er ikke langt fra hvordan det kan være i en familie.

Barneomsorg i hjemmet sparer en del andre kostnader. Hjemmet er jo der, man sparer opptaksregler og korresponadanse og anbud på ansettelse av vaskehjelp og administrasjon av måltider. Man sparer tid og kostnader til å hente og levere. Kanskje har man spart en hel buss? Og så er spørsmålet, hvem er det som betaler, hvem bærer kostnadene?

Det ville ikke koste samfunnet mye å gi foreldrene til ettåringene lenger permisjon med lønn når vi ser hvilke ressurser barnehagene trekker. Det kommer jo andre momenter i tillegg, hvor godt man trives med jobb kontra hjemmetilværelse, praktiske muligheter, kvaliteten på omsorgen begge steder, barnets behov, og disse momentene kan trekke i ulike retninger.

Når jeg snakker med folk om dette og sier det som er min oppfatning, nemlig at det ville være best for ettåringene om de fikk vente et halvt år med barnehage, og at vi burde gjøre dette mulig for familiene, får jeg alltid samme svar: nei, det må vi ikke gjøre, for da er det mor som blir hjemme. Likestilling er viktigere enn småbarns livskvalitet.

Likevel, kullkastingen av småbarns hverdagsliv den siste generasjonen – fra å vokse opp hjemme hos mor til å ha lange dager i barnehage – har vel ikke egentlig vært noen målsetting med familiepolitikken?  Hvis hensynet til barnet var det viktigste hadde institusjoner og økonomiske rammer for familiene sannsynligvis vært annerledes.

Teksten er basert på et manuskript til Kvinneuniversitetet Oslo og Norden sin møteserie om feministisk økonomi, tirsdag 15. november 2022 på Deichman Bjørvika

Kan vi regne oss frem til idéhistorien?

Om Marx sitt liv og virke i parallelle universer

For en liten tid tilbake ble artikkelen «The Mainstreaming of Marx: Measuring the Effect of the Russian Revolution on Karl Marx’s Influence» publisert i the Journal of Political Economy (JPE). To økonomer ønsket å undersøke hvilken effekt fremveksten av Sovjetunionen hadde hatt på Karl Marx sin akademiske status. Ved å telle antall siteringer av Marx i et stort utvalg betydningsfulle vitenskapelige publikasjoner, kunne de måle et klart opprykk etter oktoberrevolusjonen i 1917.

Måten de avdekket den kausale effekten fra revolusjonen til Marx’ popularitet var å bruke en såkalt syntetisk kontroll metode. Metoden består i å konstruere en kontrafaktisk størrelse basert på datagenererte prosesser. I dette tilfellet vil det si å lage en «syntetisk Marx», som er en tenkt utgave av Marx som aldri ble populær i Sovjetunionen etter revolusjonen. Denne «syntetiske Marx» var et vektet gjennomsnitt av andre tenkere og forfattere som hadde publiseringstall som lignet den ekte Marx sine siteringstall før 1917. Ved å sammenligne den faktiske og den syntetiske Marx’ siteringstrender etter 1917 kunne man klart se at, mens den faktiske Marx sine siteringer skjøt i været, var det ikke en nevneverdig endring i siteringene til den syntetiske Marx. En kausal sammenheng kunne trekkes fra Oktoberrevolusjon og kommunismens frammarsj i øst, til Marx sin innflytelse over den intellektuelle verden.

Artikkelen ble gjenstand for flere kritiske bemerkninger. Flere poengterte at denne syntetiske Marx, som blant annet besto av 10 prosent Oscar Wilde, et par prosent Abraham Lincoln og 63 prosent Lassalle, neppe var en troverdig kontrafaktisk. Andre poengterte at Marx var verdens fjortende mest siterte navn i 1916, og dermed allerede svært betydningsfull før revolusjonen.

Det er likevel større prinsipielle spørsmål som bør stilles om metoden som Magness og Makovi lener seg på. Er det i det heletatt meningsfullt å snakke om en kontrafaktisk verden der den russiske revolusjonen aldri forekom, og trekke paralleller til vår egen virkelighet? En slik øvelse beror på en viktig forutsetning som økonomer benytter seg av i nesten alt sitt arbeid: ceteris paribus, eller «alt annet likt».  Artikkelen om den syntetiske Marx ber oss se for oss en verden der en av de største historiske begivenhetene i det forrige århundret aldri forekom, men som ellers er helt lik vår egen. Det er rimelig å anta at en verden uten den russiske revolusjon ville sett annerledes ut, på så utallige mange måter, at øvelsen å holde alt annet likt blir umulig.

Når økonomer begir seg ut på slike tolkninger av det historiske forløp i en alternativ virkelighet, bør man gå frem med den største varsomhet. I histografien kalles denne typen metode for kontrafaktisk historie. Problemet med en slik kontrafaktisk spekulasjon, er nettopp at det øyeblikket man åpner opp for en alternativ virkelighet kan absolutt alt skje, og det er naturlig å tenke at det er andre ting enn Marx’ siteringstall som vil være ugjenkjennelige.

Et annet problem er hvilken tolkning som legges i resultatene i artikkelen. Forfatterne bruker sine statistisk robuste funn til å trekke noen sterke konklusjoner om Marx sin akademiske status. Ettersom Marx’ popularitet blant akademikere – ifølge forfatterne – i stor grad hadde sitt opphav i Sovjetunionens fremmarsj, bør også hans intellektuelle bidrag leses i lys av de tragiske konsekvensene som det totalitære kommunistregimet medførte. Som de selv skriver:

“While much of the discussion emanating from the bicentennial of Marx’s birth sought to separate the discussion of his modern relevance from the brutal totalitarian track record of twentieth-century communism, the elevation of Marx’s stature provided by the most significant communist political event of the same period illustrates that the two cannot be easily separated”

Akkurat hva det betyr at disse to tingene ikke enkelt kan separeres er ikke åpenbart. Bør Marx ta skylden for det politiske prosjektet som fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen, 34 år etter hans død? Bør man føle en form for skam om man aksepterer noe av Marx sin argumentasjon? Kan man virkelige ikke koble diskusjonen om arbeidsverditeorien fra Stalins forfølgelseskampanjer og politiske massehenrettelser?

Det er også et teoretisk vakuum i artikkelen til Magness og Makovi. De fremsetter ingen teori om hvordan akademia absorberer ideer. De peker på at Marx sin popularitet først og fremst er et produkt av kommunistisk propaganda. Hvorfor og hvordan store deler av samfunnsvitenskapen og humaniora falt for propagandaen blir ikke drøftet. Har Marx lurt seg inn i akademikeres bevissthet, mens andre tenkere har fått sin plass på hederlig vis? De nevner på et tidspunkt at lesningen av Marx ble viktig for å undersøke den kommunistiske fremmarsjen i øst. Det er likevel en lang vei fra denne observasjonen, til det de selv hevder er dagens enorme innflytelsen av marxistisk teori innen en rekke fagdisipliner. Fraværet av teori er spesielt betenkelig når det eksisterer enorme forskningsfelt, vitenskapssosiologi og vitenskapsfilosofi, som nettopp undersøker hvordan ulike kunnskapsregimer vinner sin plass blant akademikere og forplanter seg i samfunnet for øvrig. Ingen slike disipliner blir trukket på. Det eneste vi kan konkludere med etter å ha lest artikkelen til Magness og Makovi, er at antall siteringer av Marx steg i årene etter 1917.

At det blir skrevet en økonomisk artikkel med tvilsom metode og dårlig argumenter er i seg selv ingen tragedie. Det er verre at artikkelen ble publisert i JPE, en av de mest prestisjetunge fagfellevurderte tidsskriftene innen økonomi. Det tyder på at forvaltningen av historisk og idéhistorisk materiale blant akademiske økonomer kan bli mye bedre. Historiske metoder kan ikke erstattes av kvantitative metoder. Tvert imot tyder denne artikkelens innpass i JPE på at det er et umiddelbart behov for å heve de humanistiske disiplinene status blant økonomer, og ikke minst økonomistudenter.

Skrevet av: Daniel Fullman

Stillingsutlysning: Rekrutterings- og medlemsansvarlig i Rethinking Economics Norge (20 prosent)

Er du en økonomistudent med en kritisk brodd? Brenner du for faget, men føler at studiet ikke lever helt opp til forventningene dine? Ønsker du  å få unik arbeidserfaring fra organisasjonslivet og reformere økonomiutdanningen? Da passer du perfekt som Rethinking Economics Norges nye organisasjons- og rekrutteringsansvarlige. 

Rethinking Economics Norge jobber for et større mangfold av ideer og metoder i utdanningen av samfunnsøkonomer. I tillegg er vi en premissleverandør for god og kritisk debatt om økonomiske spørsmål i offentligheten. 

I dag har organisasjonen ingen ansatte og baseres på frivillig arbeid. Dette medfører at vi ikke har så mye arbeidskapasitet som vi skulle ønske. Vi skulle gjerne ha startet lokallag på alle læresteder som tilbyr økonomiutdanning, arrangert flere møter, seminarer og konferanser, og involvert flere av medlemmene våre i arbeidet. Alt dette krever tid og ressurser.

Rethinking Economics Norge ser etter en initiativrik student som vår nye organisasjons- og rekrutteringsansvarlig. 

For å få mer ut av potensialet til Rethinking Economics, behøver vi en studentansatt. Det er her du kommer inn i bildet. Du vil jobbe som en utadrettet verver, som hjelper oss å bygge organisasjonen videre. I tillegg vil du få en sentral stilling som ansvarlig for forvaltningen av Rethinking Economics’ medlemsregister.

Arbeidsoppgavene er varierte, men vil blant annet inkludere:

  • Lede vervekampanjer for organisasjonen
  • Arrangere eventer i regi av Rethinking Economics Norge
  • Besøke ulike universiteter i Norge for å bygge og styrke lokallag
  • Være i kontakt med bedrifter og andre aktører som Rethinking Economics Norge samarbeider med

Vi kan tilby:

  • Konkurransedyktig lønn
  • Reise til lokallag i hele Norge
  • Fleksibel arbeidstid
  • Et stort nettverk av fagøkonomer innen offentlig, privat og ideell sektor

Vi ser etter deg som studerer økonomi på bachelor- eller masternivå, som jobber selvstendig og har et brennende ønske om å forbedre økonomifaget. 

For å søke, send CV og søknadstekst til: rethinkingnorge@gmail.com

Søknadsfrist: 4. januar

Tiltredelse: Så snart som mulig, etter avtale

Har du spørsmål om stilling, ta kontakt med Daniel Fullman:

fullman.daniel@gmail.com

+47 412 13 343

Vi gleder oss til å høre fra deg!