Rethinking Economics Festival

Tekst skrevet av Ross Cathcart, Senior Organiser, RE Support Team
Oversatt av Liv Anna Lindman, Styremedlem RE Norge

Verden er inne en periode med omveltninger av uante  proporsjoner. Pandemien har forårsaket voldsomme bevegelser som har brutt med langvarige oppfatninger om hva økonomifaget er, og hvilken betydning og rolle økonomiske ideer bør ha i utformingen av samfunnene våre.

I kjølvannet av den globale helsekrisen har vi en økonomisk krise som har forsterket underliggende problemer i det økonomiske systemet som tydelig reflekteres ved økende økonomisk ulikhet. Videre har den tilspisset polariserende økonomisk diskriminering på bakgrunn av rase, kjønn og maktstrukturer. På samme tid har miljø- og klimakrisen ført til økt fokus på grunnleggende ideer og mål i samfunnet. Her spiller økonomifaget spiller en viktig rolle som forvaltningsverktøy for våre felles ressurser.

Krisene har til felles at de illustrerer behovet for tverrfaglig tilnærming i både forskning og undervisning. Økonomifaget må anerkjenne – og omfavne samarbeid med – andre fagområder og -miljøer. For å få til dette må det tas oppgjør med fagets utdaterte doktriner og dogmer.

2020 har så langt vært et år spekket med enorme endringer. Disse utvider sprekkene i det fagøkonomiske paradigmet. Likevel blir ofte godt dokumentert vitenskapelig kritikk avfeid. Kritikken belyser først og fremst disiplinens store skylapper og en paradoksal simplifisering av virkeligheten formidlet på et stadig mer formalisert og komplisert fagspråk. Dette fører til demokratisk underskudd i debatt om økonomisk politikk, og ensidig og mangelfull respons på de sosiale og økologiske krisene.

Finanskrisen i 2008 var utløsende for den globale studentbevegelsen som Rethinking Economic er en del av. Siden da har vi gang på gang sett bevis på at tiden er moden for en reform av økonomifaget og – undervisningen, for å skape en ny generasjon økonomer med andre tanker og verktøy. Både dagens og morgendagens økonomer må delta i en kritisk refleksjon rundt de utfordringene vi står overfor i dag – og vil møte i det 21. århundre. Dette krever blant annet at vi tør å stille spørsmålstegn ved allment aksepterte dogmer.

Rethinking Economics’ internationale festival er en feiring av det mangfoldet av ideer og perspektiver som finnes i økonomifaget som kan føre prosessen med å fornye økonomifaget framover. Her skaper vi en plattform hvor økonomer og studenter fra hele verden kan samles digitalt for å lytte, samtale og diskutere. Det er med stolthet vi kan presentere et program med virtuelle arrangementer – fra 22. til 26. juli – der alle som ønsker kan delta i økonomiske samtaler og debatter knyttet til de økonomiske spørsmålene i den virkelige verden.

Festivalen framhever 5 temaer:

  • Demokratisering, mangfoldighet og avkolonisering av økonomifaget
  • Økonomifagets rolle i globale spørsmål
  • Klima, miljø og økologi
  • Pluralisme i politikk og praksis 
  • Reform av økonomiutdanningen

Med festivalen vil vi skape en plattform for å diskutere både konvensjonelle og alternative tilnærminger, utforske kritiske og forsømte perspektiver og aktivt engasjere oss i spørsmålet om hvordan disse ideene kan hjelpe oss å navigere veien for globale utfordringer.

Sammen skal vi utnytte kraften i pluralisme (mangfold) både innenfor og utenfor økoomifaget for å finne løsninger på samfunnets store problemer – og hvordan vi kan bruke nye verktøy og perspektiver i arbeidet for en mer bærekraftig verden!

Med dette, ønsker vi å invitere deg (og alle andre) til Rethinking Economics’ internasjonale festival, 22.-26. juli 2020.

Når utviklingshjelp hindrer økonomisk utvikling

Rike land har heldigvis lenge drevet utviklingshjelp. Men noen ganger driver de også det som i praksis kan bli det motsatte – nemlig direkte og indirekte bidrag til å hindre økonomisk utvikling.

Skrevet av Erik S. Reinert.

Første gang jeg opplevde dette på nært hold var sist på 1970-tallet mens jeg skrev ferdig min doktoravhandling i Lima. Peruanerne har for vane å gi hvert år sitt eget slagord, og 1978 var Año de la austeridad, ‘Året for nøysomhet’.

Dette var et tidlig eksempel på Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets (IMFs) bruk av denne eufemismen for økonomisk innstramning. Peru markerte dette blant annet gjennom å utgi frimerker med slagordet.

Betingelser ødela for lokal melk

Midt oppe i Perus ‘nøysomhet’ skjedde det to uavhengige ting som til sammen fikk en ganske stor effekt. Washington-institusjonene (IMF og Verdensbanken) ble etter hvert beryktet for sine conditionalities, betingelsene de stilte for at land skulle motta støtte.

Peru fikk på 1970-tallet beskjed om å sette opp prisene på drivstoff – bensin og diesel – til et normalt internasjonalt prisnivå. Dette er et land med enorme distanser og store geografiske hindringer – les: høye fjell og tett jungel – mellom de ulike delene av landet.

Landet var selvforsynt med olje, og billig (men ikke subsidiert) drivstoff hadde vært nyttig for å øke den økonomiske integrasjonen i landet. Samtidig med at Washington-institusjonene tvang igjennom dette, dumpet Holland store mengder melkepulver på det peruanske markedet.

Som kjent har en bivirkning av EUs landbrukssubsidier vært en stor overproduksjon. Mye av denne overskuddsproduksjonen er tradisjonelt blitt dumpet til under kostpris i fattige land.

Gjennom ‘conditionalities’ har fattige land på den ene siden i praksis fått forbud mot å hjelpe sin industri, samtidig som de i mange tilfeller har fått ødelagt deler av sitt landbruk.

Den kombinerte effekten av de høye bensinprisene og melkepulveret solgt til under kostpris var at de lokale melkeprodusentene ikke lenger var ‘konkurransedyktige’. Vi så bilder i avisene som viste hvordan melken fra Arequipa-området, som tidligere var blitt solgt til Lima, nå ble helt i elven.

«Synlige hender» ga ingen vekst

Familien hadde på det tidspunktet en ett-åring, og som foreldre var vi fortørnet over det ferdigblandete pulvermelk-skvipet det nå var vanskelig å komme unna i Lima.

For meg ble dette et ganske brutalt møte med det såkalte ‘frie markedet’ som – i de teoribøker jeg måtte lese – med sin «usynlige hånd» av seg selv skulle produsere økonomisk vekst. Her var det isteden meget synlige hender som tvert imot produserte det stikk motsatte av økonomisk vekst.

I begynnelsen trodde jeg opplevelsen fra Peru var et sært enkelttilfelle. Over 40 års erfaringer har siden tvert imot vist meg hvor normal slik ‘underutviklingshjelp’ er. Vi finner det fremdeles, også i Europa.

Ukraina var lenge et kornkammer for verden. Da USA på 1800-tallet diskuterte om de skulle spesialisere seg i sitt ‘komparative fortrinn’ i å dyrke hvete eller å sette en høy toll for å produsere sine egne industrivarer, var de klar over at Ukraina ville bli deres største konkurrent som hveteprodusent.

Amerikanske politikere innså den gang at gikk de inn for frihandel ville levestandarden i Ukraina – gjennom prisen på hvete – indirekte bestemme levestandarden i USA. De valgte tollbeskyttelse og industrialisering.

I sin iver etter å fjerne seg fra Russland, og få reise inn i Schengen uten visum, hadde Ukraina begått den samme tabben overfor EU som Kina og Japan hadde gjort overfor USA og Europa på 1800-tallet. De hadde skrevet under noe de aldri burde ha skrevet under på.

«Unfair treaties» legger føringer

I 2017 trådte Ukrainas avtale med EU, et dokument på over 1.000 sider, i kraft. Etter en stund viste det seg at denne avtalen – som et parlamentsmedlem i Ukraina mente omtrent tre personer hadde lest – inneholdt klausuler. Disse klausulene begrenset ikke bare landets mulighet til å drive industripolitikk, de begrenset også i svært stor grad Ukrainas muligheter til å eksportere landbruksprodukter til EU.

For en del produkter hadde landet blitt tildelt svært små årlige kvoter. Disse kvotene – som for eksempel for tomater – var brukt opp i februar måned. Noen ganger kommer da en «snill» byråkrat fra Brüssel og tildeler landet for eksempel en kvote på ytterligere 50 tonn, så man kunne levere tomater en måned til.

I sin iver etter å fjerne seg fra Russland, og få reise inn i Schengen uten visum, hadde Ukraina begått den samme tabben overfor EU som Kina og Japan hadde gjort overfor USA og Europa på 1800-tallet. De hadde skrevet under noe de aldri burde ha skrevet under på.

Det som ble kalt de ‘urettferdige avtalene’ (unfair treaties, unequal treaties) forhindret Kina og Japan fra å drive den samme tollpolitikken og industrialiseringspolitikken USA og alle europeiske land gjorde på den tiden.

Japan undertegnet avtalen etter at USAs Admiral Perry i 1854 truet med å komme tilbake til Japan og bombe dem dersom japanerne ikke underskrev. Kolleger som jobber med Kina, forteller at disse ‘urettferdige avtalene’ fremdeles huskes med bitterhet i landet.

Fattige leverer, EU tjener

Går vi litt i dybden på avskogingen av Amazonas, finner vi spor av lignende politikk også her. EU eksporterer mat, som ost og skinke, men EU importerer omtrent 70 prosent av alt proteinrikt dyrefôr, som soyabønner.

Spesielt i Brasil har produksjonen av soyabønner økt kraftig de siste 30 årene, fra rundt 15 millioner tonn årlig til rundt 123 millioner tonn siste år. De som bryr seg om dette, rapporterer at kun 13 prosent av Europas import av soyabønner er ‘avskogingsfri’ (de-forestation free).

Samtidig har EU en tollbeskyttelse på rundt 50 prosent på storfekjøtt. Mens Sør-Amerika tidligere eksporterte kjøtt til EUs innbyggere, eksporterer de nå soyabønner til EUs kuer. 

Tilbake til perspektivet fra Lima sist på 1970-tallet: Fremdeles fremmer EU sin eksport av produkter med høy verdiskapning, som ost og melkepulver, og tvinger den fattigere del av verden inn i den klassiske rollen som råvareleverandør. Dette gjelder også i industrien, for eksempel avviklet EU den siste tollen på japanske biler i 2019.

Ukraina – som lenge var et ganske avansert industriland – er nå i ferd med sakte å gjenoppdage den ideologien som dominerte i USA gjennom hele 1800-tallet. Samtidig holder EU-avtalen, som i praksis hindrer Ukraina å føre samme politikk som EU selv gjør, liv i «underutviklingshjelpen».

«Dum spesialisering» gir økonomisk tap

For to år siden hadde jeg et prosjekt for EUs forskningssenter (JRC) som gikk på det som der heter ‘smart spesialisering’. Da var det selvfølgelig fristende å peke på at det motsatte – la oss kalle det ‘dum spesialisering’ – også finnes. Et eksempel på dette var Ukraina og den ovennevnte avtalen. Ukraina er i en situasjon der de eksporterer hvete til Italia og importerer tilbake spagetti – produsert av den samme hveten – til en pris som er enormt mye høyere.

Dette er godt betalte arbeidsplasser som uteblir. Et land som Usbekistan, som ikke har en slik avtale, klarer å føre en tollpolitikk (slik EU gjør) slik at de lager det meste av sin spagetti selv.

Med EU i ryggen begynte utenlandske firmaer for noen år siden å hugge ned gammel skog i Ukraina for å eksportere tømmerstokkene. Ukraina klarte imidlertid å stoppe denne eksporten, og opplevde at det samme trevirket fikk enormt mye større verdi når det ble bearbeidet innenlands til for eksempler tremøbler.

Ukraina – som lenge var et ganske avansert industriland – er nå i ferd med sakte å gjenoppdage den ideologien som dominerte i USA gjennom hele 1800-tallet. Samtidig holder EU-avtalen, som i praksis hindrer Ukraina å føre samme politikk som EU selv gjør, liv i «underutviklingshjelpen».

Opprinnelig publisert på Bistandsaktuelt.no 29.05.2020.

To skoler som utfyller hverandre

Den østerrikske og den ordoliberale Freiburgerskolen

Skrevet av Lars Peder Nordbakken

Den østerrikske skole

Carl Menger blir ofte regnet som en av de tre første «marginalistene», sammen med William Stanley Jevons og Leon Walras, som uavhengig av hverandre, kom opp med en ny verditeori basert på individuelle verdivurderinger og avtagende marginalnytte. Men her slutter likheten mellom de tre. Jevons og Walras var begge matematisk orienterte, og mente at en vitenskapelig tolkning av økonomien må kunne uttrykkes matematisk som et lukket system i likevekt – som en mekanisme.

Carl Menger gikk i en annen retning. I boken Principles of Economics (1871) utledet han et mer humanistisk perspektiv på økonomifaget. Mengers prosjekt var å utvikle en ny økonomisk teori, forankret i grunnleggende og allmenngyldige prinsipper for menneskelig adferd, avledet av subjektive verdivurderinger som utgangspunkt. Mengers retning ble senere tildelt navnet «den østerrikske skole», av dens kritikere innen den tyske historiske skolen.

Mengers subjektivisme stod allerede i 1871 i kontrast til de mekanistiske perspektivene til Jevons og Walras, selv om Mengers teoretiske innovasjoner i første rekke var et svar på det han oppfattet som store svakheter ved den klassiske skolens verditeori, og ved den historiske skolens avvisning av generelle økonomiske teorier og lover.

De mest distinkte kjennetegnene ved den østerrikske skole har, helt siden Mengers opprinnelige bidrag, vært forankret i den subjektive verditeorien og i et åpent prosessperspektiv på økonomien.

Blant Mengers toneangivende etterfølgere bør nevnes Eugen von Böhm-Bawerk, Friedrich von Wieser, Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Israel Kirzner. Den østerrikske skole hadde sitt geografiske sentrum i Wien frem til om lag 1934, og har siden levd i eksil. Den svenske økonomen Knut Wicksell og østerrikeren Joseph Schumpeter regnes også som nært forbundet med idéarven etter Menger. 

Den store metodestriden

Menger opplevde tidlig at hans teorier ikke fikk gjennomslag i Tyskland. Den dominerende historiske økonomiske skolen i Tyskland hadde utspring i statsvitenskap, var skeptisk til økonomiske teorier generelt, og hadde en tilbøyelighet til å bedømme andre metoder enn den historiske metoden som virkelighetsfjerne eller uinteressante.

Den såkalte metodestriden mellom den tyske historiske skolen og den østerrikske skolen tilspisset seg etter at Menger publiserte en bok om samfunnsvitenskapelige metoder i 1883. Mengers kritikk av den historiske skolen og dens ansvar for fraværet av vitenskapelige fremskritt innen økonomifaget i Tyskland ble nærmest betraktet som en majestetsfornærmelse av ledende representanter for den historiske skolen, med Gustav von Schmoller i spissen. Det er midt i denne striden begrepet «den østerrikske skole» oppstår, etterfulgt av følgende dom: «uegnet for undervisning på tyske universiteter».

Metodestriden har også en større kontekstuell dimensjon. I det striden tiltar i styrke er den økonomiske politikken i Tyskland i ferd med å bli mer preget av maktkonsentrasjon gjennom handelsproteksjonisme, interessekoalisjoner og kartelldannelser. Samtidig beveger Østerrike-Ungarn seg i motsatt retning, spesielt etter de liberale samfunnsreformene fra 1867, og særlig Wien opplever en mye omtalt blomstringsperiode innen økonomi, kultur og vitenskap, som varer frem til utbruddet av første verdenskrig. 

Menneskelige handlinger og markedsprosesser

Böhm-Bawerk og Wieser bidro til å utvide anvendelsen av Mengers subjektive metode til alt fra tidspreferanse, kapitalstruktur, produktivitet og skattesystem. Den mest systematiske videreutviklingen av den østerrikske skole kom med Ludwig von Mises, som studerte under Böhm-Bawerk. Hans første bidrag innen penge- og kreditteori i 1912 inneholdt også kimen til den senere mye omtalte østerrikske konjunkturteorien. Mises igangsatte også den store økonomiske systemdebatten med en artikkel i 1920 om problemene med å realisere en sosialistisk planøkonomi.

Det er først i Mises’ hovedverk Human Action fra 1949, som han hadde arbeidet med siden han emigrerte til Gèneve i 1934, vi finner en systematisk og helhetlig fremstilling av den moderne østerrikske skolen. I denne boken utvikler Mises både sin praxeologiske metode og viser dens anvendelser på forståelse av de fleste økonomiske fenomener og sammenhenger. Den mest betydningsfulle av Mises’ innsikter var å forstå markeder som åpne og dynamiske prosesser, drevet av entreprenørskap og konkurranse, og hvor prisdannelsen i markedet, sammen med økonomisk resultat i form av fortjeneste eller tap, gir incentiver til å tilfredsstille forbrukernes behov på stadig bedre og mer kostnadseffektive måter. På denne måten mente Mises at dynamiske markedsprosesser bidrar til økt produktivitet og økt velstand.

F.A. Hayek med pipe og Ludvig von Mises

Mises tok utgangspunkt i at alle menneskelige handlinger, uansett organisatorisk ramme og personlige motiver, kan sies å dele ett generelt formål: å erstatte en mindre verdsatt situasjon med en høyere verdsatt situasjon. Dessuten understreket Mises at alle handlinger er rettet mot en fremtid som ikke kan forutsies med sikkerhet, og som derfor må romme et visst spekulativt element. I kontrast til nyklassisk teori, som kun gjenspeiler tilpassende handlinger til informasjon som antas gitt, forstår Mises menneskelige handlinger som en kombinasjon av to typer: 1) tilpassende handlinger og 2) kreative handlinger, det vil si hvor vi handler for å skape og realisere noe nytt og bedre. 

Selv om markeder bidrar til koordinering av individuelle handlinger, kan markeder, ifølge Mises, aldri være perfekte eller i statisk likevekt. Koordineringen i reelle markeder skjer derfor alltid gjennom et dynamisk samspill av ulike krefter, som dels virker i retning av likevekt og dels i retning av ulikevekt. Ifølge Mises er markedet ikke en tilstand, men en åpen prosess omgitt av usikkerhet om fremtiden. 

Kunnskap og institusjoner

Friedrich Hayeks store bidrag til den østerrikske skole var å videreutvikle Mises’ og Mengers dynamiske markedsforståelse, til en utvidet forståelse av hvordan velfungerende markeder i praksis bidrar til 1) effektiv bruk av desentralisert kunnskap, og 2) til å skape, spre og nyttiggjøre ny verdifull kunnskap. I følge Hayek vil forsøk på sentral planstyring av økonomien feile på begge disse avgjørende punktene. Hayek mottok i 1974 Nobels minnepris i økonomi for denne innsikten, samt for sine bidrag til den østerrikske konjunkturteorien.

F.A. Hayek mottar Alfred Nobels minnepris i økonomi, fra Kung Carl Gustaf i December 1974.

Hayek ga også viktige bidrag til å forstå hvordan spontant ordnede prosesser, på tilsvarende måte som Adam Smiths «usynlige hånd», har bidratt til å utvikle en rekke verdifulle konvensjoner og institusjoner som språk, penger, lover og organisasjonsformer. Hayek var også påvirket av Walter Euckens ordoliberale tenkning og forståelse av markedsøkonomiens institusjonelle forutsetninger og begrensninger, og bidro også til å belyse vekselvirkninger mellom et samfunns økonomiske, juridiske og politiske institusjoner.

Spor av den østerrikske skole i dag

Den østerrikske skoleretningen har helt siden den, bokstavelig talt, flyktet i eksil fra Østerrike i 1934, blitt sterkt marginalisert, til tross for Hayeks Nobelpris. Flere sider ved skolens teoretiske perspektiver har dessuten gått mot hovedstrømmene innen økonomifaget, som mangelen på matematisk formalisering og en gjennomgående aversjon mot makroøkonomisk teori og modellering. 

Et av de mest vitale sporene av østerriksk teori i dag finner vi hos Israel Kirzner, en tidligere student av Mises, fra New York University. Kirzner har over mange år arbeidet med en videreutvikling av den østerrikske teorien om entreprenørskap og markedsprosesser, og har utviklet en syntese av tenkningen til Mises, Hayek og Schumpeter. Kirzners syn på markedsøkonomiens institusjonelle rammevilkår lener også i ordoliberal og institusjonell retning. Det samme gjelder Peter Boettke ved George Mason University, en student av James Buchanan, som også bygger broer til Buchanans konstitusjonelle økonomiske teori, samt til en annen Nobelprisvinner, Elinor Ostrom og den såkalte Bloomington skolen, for deres bidrag til teorien om polysentrisk orden.

Likevel er nok den østerrikske skole fortsatt mest kjent for sin konjunkturteori, og for den stadig like aktuelle forståelsen av hvordan alvorlige økonomiske kriser typisk oppstår gjennom ekspansiv pengepolitikk og en kombinasjon av finansielle bobler og realøkonomiske ubalanser.

Ellers er det et sjelden nevnt faktum at den østerrikske skole er den eneste samfunnsøkonomiske skoleretningen som kan sies å være i overensstemmelse med det bedriftsøkonomiske markedsføringsfaget.

Den ordoliberale Freiburgerskolen

Den ordoliberale skolen skiller seg ut som en normativ skole, nærmere bestemt som en teoretisk fundert retningsviser for en sammenhengende økonomisk politikk med et liberalt siktemål, så vel i økonomisk som i politisk og sosial forstand. Dannelsen av skolen gjenspeilet en kombinert faglig og etisk begrunnet protest, slik de toneangivende tenkerne med økonomen Walter Eucken i spissen så det, mot Tysklands lange og sammenhengende vei mot avgrunnen, fra 1880-tallet til 1945.

Tysklands lange og problematiske feilutvikling ble av de ordoliberale økonomene også sett på som en fallitterklæring for den dominerende, og stadig mer nasjonalistisk pregede, tyske historiske skolen.   

Et annet særpreg ved den ordoliberale skolen er at den åpner for stor grad av metodisk og teoretisk pluralisme. Walter Eucken, som selv inntok en slags mellomposisjon mellom de østerrikske og nyklassiske skolenes forståelse av økonomiens funksjonsmåte, mente at økonomer, i rollen som politiske rådgivere, bør være utstyrt med en verktøykasse av ulike teorier, og bør med et åpent sinn ta i bruk de teoriene som anses best egnet til å belyse det aktuelle politiske temaet.

Et tredje særpreg er skolens tverrfaglighet. Det hele startet i 1932, med et felles forskningsprosjekt mellom juristen Frans Böhm og økonomen Walter Eucken, begge ved universitetet i Freiburg, om «problemet med privat maktkonsentrasjon i et fritt samfunn».  

Foruten kretsen rundt den ledende Freiburger-økonomen Walter Eucken og juristen Frans Böhm, hører også økonomen Wilhelm Röpke og sosiologen Alexander Rüstow blant de viktigste opprinnelige ordoliberale. De to sistnevnte flyktet i 1933 i eksil til Istanbul. Kretsen rundt Eucken i Freiburg opererte under krigen i et hemmelig undergrunnsnettverk tilknyttet motstandslederen og presten Dietrich Bonhoeffer, og utviklet på oppdrag fra Bonhoeffer en skisse til et økonomisk program for et fritt Tyskland, etter nasjonalsosialismen.

Historisk erfaringslæring

Når Walter Eucken, under sin siste forelesningsserie på London School of Economics i 1950, formidlet en oppsummering av Tysklands dyrekjøpte erfaringer, valgte han å betone blant annet:

  • Den tiltagende maktkonsentrasjonen under Keiserriket fra rundt 1880 til 1914: tiltagende økonomisk nasjonalisme og handelsproteksjonisme, i kombinasjon med sosiale reformer og politisk legitimering av karteller, syndikater og storfusjoner.
  • At antall karteller økte dramatisk fra 6 i 1870 til 150 i 1880, og deretter 385 i 1905 og hele 2500 i 1930.
  • En ny rasjonaliserings- og planleggingsideologi i næringsliv og stat.
  • Hyperkonsentrasjon av økonomisk og politisk makt gjennom interessekoalisjoner.
  • En samfunnsomveltende hyperinflasjon i perioden 1919-23.
  • Økonomisk depresjon etter krakket i 1929, massearbeidsledighet og ødeleggende innstramningspolitikk.
  • Fra 1933: Overgang til sentralstyrt planøkonomi gjennom tvangskartellisering, undertrykt inflasjon og statsstyrt utenrikshandel.
  • Rustnings- og krigsdrevet kommandoøkonomi og selvberging gjennom erobring og okkupasjon.

Hva skal vi egentlig med samfunnsøkonomi?

Den store lærdommen som de ordoliberale økonomene trakk ut av de historiske erfaringene var at sammenhengene mellom samfunnets økonomiske og politiske orden er av avgjørende betydning. Dernest var de enige om at det ikke vil være mulig å skape en bærekraftig liberal samfunnsorden uten en velfungerende markedsøkonomi, som er omgitt av et velegnet sett av institusjonelle spilleregler.

En annen historisk lærdom var at verken sentralstyrt planøkonomi, statlige direkteintervensjoner i den økonomiske prosessen, eller myten om laissez faire og uregulerte markeder, hadde vist seg å være funksjonsdyktige.   

Walter Eucken skrev allerede i 1937 en pamflett hvor han stilte spørsmålet «hva skal vi egentlig med økonomifaget?», og svarte at en av de viktigste oppgavene er å gi råd og veilede den økonomiske politikken, basert på en bedre og mer systematisk forståelse av de innbyrdes sammenhengene i økonomien. Det må med andre ord legges mer vekt på å forstå hvordan enkeltelementer i en slik politikk kan settes sammen, og dernest bidra til å forme en velfungerende helhetlig økonomisk orden. Sagt på en annen måte, gjelder det å gi Adam Smiths velgjørende «usynlige hånd» best mulige arbeidsbetingelser.

Den økonomiske politikkens oppgaver

I sitt hovedverk om prinsipper for økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik, definerer Eucken den økonomiske politikkens oppgaver i tre trinn:

  1. Valg av grunnmodell for det økonomiske systemet.
  2. Etablere, vedlikeholde og fornye de institusjonelle spillereglene for økonomien, med utgangspunkt i:
    1. Et overordnet prinsipp
    1. Et sett av konstituerende prinsipper
    1. Et sett av regulerende prinsipper
  3. Analysere, anbefale og beslutte aktuelle enkelttiltak med utgangspunkt i sannsynlige effekter på tre ulike nivåer:
    1. Direkte effekter på det aktuelle området eller marked
    1. Indirekte effekter på andre markeder og på det økonomiske systemet som helhet
    1. Indirekte effekter på andre samfunnsområder

I dette bildet inngår også Euckens metodiske pluralisme gjennom en anbefaling om å ta i bruk de teoriene og modellene som antas å være best egnet til å belyse det aktuelle økonomisk-politiske problemet.

Tysk frimerke avbildet Walter Eucken

Walter Euckens normative spørsmål og svar

Det konkrete normative spørsmålet som Eucken la til grunn for sitt hovedverk fra 1952 var dette: «Hvordan kan vi i et moderne industrisamfunn utvikle en økonomisk orden som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?». Med funksjonsdyktig mente Eucken spesielt evnen til å tilfredsstille materielle behov, og med menneskeverdig forstod han i første rekke det å gi alle reelle muligheter til å leve et selvbestemt liv og ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

Svaret er i form av en anbefalt institusjonell arkitektur for en velfungerende markedsøkonomi, som inngår som en viktig grunnpilar i en liberal samfunnsorden, og kan enklest sammenfattes med utgangspunkt i tre sett av prinsipper:

  1. Overordnet grunnprinsipp: Fri konkurranse og fri prisdannelse
  2. Konstituerende prinsipper:
    • Stabiliserende penge- og valutapolitikk, samt finanspolitikk
    • Privat eiendomsrett
    • Ansvar
    • Avtalefrihet
    • Åpne markeder, både nasjonalt og internasjonalt
    • Forutsigbar økonomisk politikk over tid
  3. Regulerende prinsipper:
    • Aktiv konkurransepolitikk og monopolkontroll
    • Korrigeringer for unormale tilbudsforhold, naturlige monopoler og ubalanserte maktforhold (for eksempel i arbeidsmarkedet)
    • Korrigeringer for betydelige eksternvirkninger
    • Inntektspolitikk og omfordeling

Et viktig gjennomgående kriterium for alle nevnte prinsipper er at de avledede spillereglene bør være generelle, gjelder likt for alle, og underbygger det overordnede prinsippet om fri konkurranse og fri prisdannelse.

Ordoliberale spor i vår tid

I motsetning til den østerrikske skole må den ordoliberale skolen kunne sies å ha hatt stor innflytelse på den økonomiske utviklingen etter andre verdenskrig. Euckens ordoliberale program viste seg raskt å få stor innflytelse på en rekke ledende liberale økonomer i Europa. For mange av dem, som Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Ludwig Erhard, Luigi Einaudi, Friedrich Hayek, Lionel Robbins og Jacques Reuff ble Euckens arbeid en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med å anbefale og gjennomføre markedsliberale reformer i etterkrigstiden. Mest omtalt er de økonomiske snuoperasjonene i Vest-Tyskland og Italia, og noe senere i Frankrike.

Mindre kjent er de ordoliberale sporene vi finner i regelverket rundt EUs indre marked, og spesielt i EUs konkurranselovgivning, utviklingen av det multilaterale og regelbaserte globale handelsregimet i GATT og senere WTO, samt utviklingen mot mer uavhengige sentralbanker.

Mange, hvis ikke de aller fleste, av de liberaliserende økonomiske reformene som ble gjennomført i de nordiske landene siden 1980-tallet kan i ettertid også tolkes inn i et ordoliberalt hovedmønster.

Spesielt i Tyskland står idéarven etter Walter Eucken fortsatt høyt i kurs, og favner langt utover økonomenes rekker. Den ordoliberale Freiburgerskolen står fortsatt sentralt gjennom fagområdet politisk økonomi på universiteter og høyskoler, gjennom flere akademiske nettverk og gjennom Walter Eucken Institut i Freiburg. Det sier også noe at lederen for det offisielle økonomiske ekspertrådet i Tyskland er professor ved universitetet i Freiburg, og leder av Walter Eucken Institut.


Denne teksten ble skrevet i forbindelse med et webinar Lars Peder Nordbakken var med på om den østerrikske skolen og den ordoliberale freiburgerskolen i økonomi, som del av vårt lynkurs i økonomi. Se hele webinaret her!

Å betale for krisa

Skrevet av Rune Skarstein.

Koronakrisa tynger som ein mare over heile kloden. Det internasjonale pengefondet (IMF) skriv at «Den store nedstenginga» representerer «den verste resesjonen» sidan den store depresjonen i 1930-åra og er «langt verre» enn den globale finanskrisa i 2008-2010.  IMF spår at i 2020 vil BNP i dei «fremste» («advanced») økonomiane falle med 6 prosent, medan utanrikshandelen vil bli redusert med nær 12 prosent. I denne situasjonen prøver dei fleste statar etter evne og kapasitet å avlaste befolkninga og, aller mest, næringslivet.

I Norge har statens økonomiske tiltak, inklusive såkalla automatiske stabilisatorar, hittil ført til at budsjettunderskotet for 2020 blir auka med 200 milliardar kroner. Det betyr nær ei dobling av det totale underskotet til 440 milliardar kroner, som svarer til vel 12 prosent av BNP prognostisert av Statistisk Sentralbyrå (SSB). Dette underskotet vil Finansdepartementet dekke med uttak frå Statens pensjonsfond utland (SPU). I Prop. 73 S frå 3. april heiter det: «Statens pensjonsfond utland gir Norge en handlefrihet i finanspolitikken som er få land forunt. … Fondsuttaket øker til nær 4 prosent … som andel av verdien av SPU ved inngangen til året.» Med andre ord: Underskot på statsbudsjettet blir eine og aleine dekka av uttak frå SPU.

Det same skriv SSB i sin konjunkturrapport av 24. april: I motsetnad til andre land «kan Norge benytte seg av rammeverket for Statens pensjonsfond utland og finansiere økt budsjettunderskudd med økte tilføringer fra oljefondet.» Desse utsegnene gir inntrykk av at den einaste måten å dekke budsjettunderskotet på, er å trekke pengar frå SPU.

Men SPU representerer Norges fordringar på utlandet. Det er blitt bygd opp på grunnlag av at eksporten av olje og gass har generert store handelsoverskot gjennom lang tid. Det inneber at vi som nasjon har tilgang på ei tilsvarande mengde ressursar i tillegg til våre eigne ressursar. Fondet er i utanlandsk valuta og kan ikkje bli brukt til betalingar inne i Norge. Det kan bli brukt berre til å finansiere import eller betene gjeld overfor utlandet. SPU er i realiteten eit importfond.

Uttak frå SPU blir gjort ved at Norges Bank sel aktiva i SPU i dollar (generelt utanlandsk valuta). Dette dollarbeløpet blir godskrive ein konto i Norges Bank som så ferdar ut eit tilsvarande kronebeløp og godskriv dette beløpet Finansdepartementet sin konto i banken. Utgiftene ved bruk av desse pengane vil ha ein importeffekt betydeleg mindre enn 50 prosent. Norges Bank sit derfor igjen med eit overskot av dollar som kan bli tilført valutareservane eller ført tilbake til SPU.  

Så lenge eksporten av olje og gass skaper solide overskot på handelsbalansen (dermed også rom for overføringar til SPU), kan heile operasjonen med «uttak» eller «overføring» frå SPU bli karakterisert som å gå over bekken etter vatn. Det næraste alternativet til desse uttaka er at Finansdepartementet dekker budsjettunderskotet med lån frå Norges Bank. Slik gjeld vil føre til auke i balansen til Norges Bank og kan om ønskjeleg bli ståande til evig tid. Stimulanseffekten på økonomien av denne opplåninga er den same som for uttak frå SPU.

Eit anna alternativ er sal av statsobligasjonar. Spesielt i krisetider ønskjer mange aktørar i økonomien å spare heller enn å auke sine utgifter til investerings- eller forbruksvarer. Sal av statsobligasjonar vil som regel føre til ein positiv etterspørselseffekt i økonomien. Derfor har den framståande økonomen William Vickrey kalla denne operasjonen «regjeringas resirkulering av sparing til inntekt».

Eit tredje alternativ, som neppe kjem på tale i noverande situasjon, er auka skattar. Krisa bør munne ut i djuptgripande reformer som fremjar miljøvennleg produksjon og meir rettferdig skattlegging, blant anna med sterkt progressiv formueskatt og arveavgift.

At finansiering av budsjettunderskotet er bunden til «bruk av oljepengar» fungerer som eit krav om disiplin overfor Stortinget. I eurosona er statens maksimale budsjettunderskot på 3 prosent av BNP fastsett gjennom Maastricht-avtalen. I Norge bestemmer «handlingsregelen» at underskotet kan vere maksimalt 3 prosent realavkasting av SPU. Sjølv om desse reglane blir ignorerte og brotne under krisa, representer dei ikkje «handlefrihet», men hindringar for ein meir opplyst, demokratisk og rettferdig finanspolitikk.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen onsdag 6. mai 2020.

Et problem markedet ikke kan løse

Skrevet av Jørgen Randers

Koronakrisen er en generalprøve på ukonvensjonell finansiering av ulønnsomme prosjekt som vil bidra sterkt til økt velferd for folk flest.

Pengetrykking er en egnet metode til å finansiere ulønnsomme tiltak – som bygging av flytende havvind eller betaling av folks lønn mens de ikke får lov til å jobbe. Men pengetrykking bryter med etablerte tabu mot «å slippe seddelpressen» løs. Det er derfor gledelig å se at stadig flere land vedtar romslige koronapakker som vil demonstrere at inflasjonstrusselen ikke er så akutt likevel. Men vel å merke forutsatt at pengetrykkingen gjøres på riktig måte. I tillegg er det nyttig at koronaepidemien vil demonstrere hvorledes samfunnet kan bruke nytrykte penger til å løse av andre «uløselige» problem i tiårene fremover – spesielt klimaproblemet..

Koronakrisen er en generalprøve på løsning av et problem markedet ikke kan løse. Men krisen er samtidig en forståelig introduksjon til en utfordring verden vil stå overfor flere ganger i tiden fram mot 2050. Nemlig problem som ikke kan løses av et uregulert marked. Problem der fellesskapet (staten) må trå til for å unngå store velferdstap for folk flest. Problem som krever bruk av penger – mange penger.

Mitt hovedpoeng er at disse pengene kan trykkes – de behøver ikke lånes eller frembringes gjennom skattelegging. Pengene kan overføres fra sentralbanken til statens konti ved et tastetrykk. Og helt avgjørende: den digitale pengetrykkingen kan skje uten fare for høy inflasjon – så lenge den gjøres på rett måte. For pengetrykkingen vil ikke lede til inflasjon så lenge staten benytter de ny-trykte pengene til å betale ledige folk og bedrifter for å lage ting samfunnet har bruk for, men som ikke er lønnsomme nok til å interessere profittsøkende investorer. Det er en ekstra sikkerhetsmargin at problemene, selv om de er store, kan løses for 5-10 prosent av BNP. Så lenge pengetrykkingen begrenses til dette, kan man ikke få hyperinflasjon.

Det er selvfølgelig et faktum at slik overføringer er forbudt ved lov. Så lenge det fins penger i Oljefondet er Norges Bank forpliktet til å ta pengene derfra – ikke trykke nye. Men dette er en selvpålagt begrensning, som kan fjernes av Stortinget (hjemmelen fins allerede i den nye sentralbankloven). Akkurat som vår andre viktige strek i sanden, nemlig Handlingsregelen. I praksis er det et spørsmål om staten skal betale tilbake gjeld til sentralbanken eller ikke. Det vil si å flytte penger tilbake fra venstre til høyre bukselomme.

Heldigvis får vi nå – takket være koronaepidemien – en praktisk test på om dette er riktig tenkt. Vi lever midt i et full-skala eksperiment som samfunnsforskere ellers bare kan drømme om. Myndighetene har allerede vedtatt voldsomt dyre mottiltak, i utgangspunktet uten budsjettdekning. Heldigvis har de gjort det på en måte som vanskelig kan lede til inflasjon. Myndighetene har bevilget rundt 200 milliarder kroner (7 % av Norges BNP) for å bidra til at folk opprettholder sin inntekt (sånn noenlunde), mens de ikke får full lønn fra arbeidsgiveren. Denne kompensasjonen av bortfalt inntekt kan vanskelig lede til høy inflasjon, kun til å dempe et fall i prisene som ellers ville skade næringslivet. Kompensasjonen vil først og fremst bidra til at bedriftene fortsatt får solgt sine varer og tjenester (i alle fall til en viss grad), mens de ansatte sitter hjemme og underviser egne barn. I tillegg har myndighetene gitt rundt 100 milliarder kroner til norsk næringsliv for å betale nødvendige regninger, slik at ikke underleverandørene går konkurs. Dette kan heller ikke lede til faretruende inflasjon.

Med andre ord er norske myndigheter i full gang med å undersøke om en infusjon av rundt 300 milliarder friske kroner i systemet leder til inflasjon. De gjør det i trygg forvissning om at den forrige infusjonen – etter finanskrisen – heller ikke ledet til en inflasjonsbølge (snarere tvert imot).

Mitt første poeng er at Stortinget gjerne kunne vært enda mer rundhåndet, uten å bekymre seg om budsjettbalansen eller inflasjonseffekten. Og uten å planlegge nedbetaling av statens nye lån i sentralbanken. Og uten å be Oljefondet selge verdipapir i utlandet mens kursene er lave. Mitt andre poeng er at Stortinget står helt fritt til å repetere glansnummeret, så lenge de ber ledige folk og bedrifter om å lage noe Norge trenger – i bytte mot overføring av nytrykte penger.

Hvordan kan man forhindre at dette leder til utglidning over tid? Ved å insistere på at mottakerne må produsere noe landet trenger i bytte mot overføringene. Og at dette «noe» ikke er lønnsomt sett fra investorenes synsvinkel. For eksempel å levere grunnlaget for en grønn industri etter oljen. I praksis ville Stortinget kunne bestille x havgående vindmøller, y karbon-fangst og -lagrings anlegg, z produksjonsanlegg for grønn hydrogen, samt q elektriske fartøy, og betale for dette med nytrykte penger. Og la størrelsen på x, y, z og q bli bestemt av hvor mye som trengs for å opprettholde full sysselsetting i offshorenæringen.

Målet burde være å fylle det hullet som vil oppstå når investorene ikke lenger er villige til å investere 150 milliarder kroner pr år i leting og nye plattformer. Hvis dette tallet falt til 100 milliarder kroner per år, kunne Stortinget løse problemet ved å trykke 50 milliarder nye kroner pr år (under 2 % av BNP) og bestille grønne industriprodukter for dette beløpet – uten inflasjonsfrykt.

Jeg ser utviklingen våren 2020 som en generalprøve på fremtidsrettet politikk: Statlig løsning av problem som markedet ikke kan løse på egen hånd, ved hjelp av lån fra sentralbanken som staten aldri behøver betale tilbake. Med sikte på å bedre velferden for folk flest.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 21. april.

Spareparadokset og italienske tilstander

Skrevet av Erik Reinert.

For en familie som vår som hadde Bergamo som en base i nesten 20 år har de siste ukene vært ekstra dramatiske. Folk i den lille landsbyen der vi bodde 12 km utenfor byen ser ut som om de har klart seg bra, men den lakoniske beskjeden derfra var at ‘i Bergamo dør de som fluer’.

Som alt annet skjedde koronakrisen i Italia i en kontekst. En del av denne var at nyliberalistisk økonomisk politikk – under statsministrene Berlusconi og Monti – hadde kuttet landets helsebudsjett med 25 milliarder Euro mellom 2010 og 2015 mens senere regjeringer kuttet 12 milliarder til mellom 2015 og 2019. Dagens helseutgifter pr. innbygger ligger i Italia på € 2.326 pr innbygger. Dette er € 2.000 mindre enn i Tyskland.

Beveger vi oss ett skritt videre bakover i det økonomiske handlingsforløpet ligger problemet i at EU ikke har forstått det Keynes kalte spareparadokset. EU har lenge påtvunget Italia innsparinger på budsjettene som automatisk må føre til at hele realøkonomien – ikke bare helsebudsjettet – må krympe. Den amerikanske økonomen Jan Kregel, tidligere sjefsøkonom i det italienske industriforbundet (Confindustria), har pekt på dette. EUs ideologi er dominert av Tyskland, som siden hyperinflasjonen etter 1. Verdenskrig lider av en kombinasjon av sparemani og kult av budsjettoverskudd. Tyskland vil ikke ta inn over seg at landets enorme overskudd på handelsbalansen (langt mer enn EUs politikk egentlig tillater) må føre til underskudd på andre lands handelsbalanse, for eksempel Italias. Siden devalueringer er umulige så lenge Euroen fungerer som tvangstrøye, blir hele Eurosonen ifølge Kregel et Ponzi-scheme: en slags økonomisk pyramidespill som før eller siden må kollapse.

Det tok lang tid før EU kom med hjelp til Italias enorme koronakrise. Den 12. mars gjorde Den europeiske sentralbankens president Christine Lagarde vondt verre med en uttalelse om at banken «ikke så det som sin plikt å redusere forskjellene i rentekostnadene mellom landene». Midt oppe i koronakrisen sendte dette rentene på Italias statsobligasjoner rett til værs, og børsen falt med 17 %.

Da EU fremdeles nølte kom politikeren Matteo Salvini 27. mars med en usedvanlig kraftig salve mot EU «som nå tar seg 14 dager til for å bestemme seg hva de skal gjøre, og om de skal hjelpe. Drit og dra. Først vinner vi over viruset, og deretter tenker vi oss om når det gjelder Europa. Og hvis det er det vi beslutter, tar vi farvel. Uten engang å si takk for oss.»  

Kriser kan føre til endringer i økonomisk politikk. 1846 var, med Englands opphevelse av tollbeskyttelse på korn, et høydepunkt for liberalisme og frihandel. Med en stor finanskrise i 1847 kombinert med dårlige avlinger i store deler av Europa i 1848, snudde bildet seg raskt, og samme år opplevde man revolusjoner i alle store europeiske land unntatt England og Russland. Bakgrunnen var 1840-tallet som the hungry 40s. Har man først sett mønsteret i litteraturen, som hos Charles Dickens, er det opplagt at H.C. Andersens Piken med svovelstikkene også ble skrevet på 1840-tallet.

«Mennesker dør, i dag som følge av lungesvikt, i morgen kanskje av fattigdom» sa Matteo Salvini. Etter Murens fall i 1989 har tilbudsside-økonomi (supply-side economics) vunnet frem politisk: reduserte skatter og deregulering forutsettes å skape økonomisk vekst. Dette har isteden ført til kapitalvareinflasjon (asset price inflation): økende priser på kapitalvarer som boliger, men mange steder synkende lønninger for de som må leie boligene. Korona-krisen utløser først og fremst et gigantisk fall i etterspørselen, og vi blir – endelig – nødt til å gjenoppdage Keynes og etterspørsels-økonomien (demand-side economics).   

Forrige gang Italia hadde etterspørselsdrevet økonomi var på 1970- og 80-tallet. Da så det uansvarlig ut: politisk radikale fagforeninger drev igjennom indeksregulering av lønningene i en tid med høy inflasjon. Vi som drev produksjonsbedrifter der i denne situasjonen fant ut at den eneste løsningen var å sette mye mer kapital – som da hadde en dypt negativ realrente – bak hver arbeidsplass. Italia fikk da en økonomisk vekst som var høyere enn Tysklands. Dyr arbeidskraft kan bent frem være teknologidrivende. 

Midt i den enorme skuffelsen over EU er takknemligheten italienerne føler over den norske kontingenten av leger og sykepleiere som ble sendt til provinsen Bergamo rørende stor.    

Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen onsdag 22. april.

Hvor kommer pengene fra?

Skrevet av Jørgen Randers og Thorvald Grung Moe.

Stortinget har bedre råd enn det tror.

Vi observerer med glede at Stortinget har reagert med styrke for å redusere de økonomiske skadevirkningene av arbeidet med å bremse smittespredningen – hittil med bevilgning av rundt 300 milliarder kroner (som rundt regnet tilsvarer det vi normalt investerer i olje- og gassutvinning på to hele år).

Mange lurer nok på hvor pengene kommer fra. Og bekymrer seg over at de må komme fra oljefondet. Dette er en helt unødvendig bekymring. Det er ikke slik at Stortinget må trekke på oljefondet for å løse korona-krisen. Ei heller øke statens gjeld. Norge kan, som andre land med egen valuta, be sentralbanken stille de nødvendige midler til disposisjon ved å «trykke penger» – dvs ved et tastetrykk. Stortinget står i realiteten svært fritt til å bruke mye penger i en krisetid. Det vil riktignok kreve justeringer i den eksisterende lovgivning, men slike justeringer er fullt mulig og trolig ha bred politisk oppslutning.

Vi skriver dette for å svekke misoppfatningene rundt hva som begrenser Stortingets handlingsfrihet i krisetider. Folk hører ofte i media at det er oljefondet som gir oss økonomisk handlingsrom. Vi har «pæeng på bok», som tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen så populært kalte det. Dette er noe riktig i det, men det er ikke den fulle sannhet. Vi nordmenn har i tillegg (som alle andre land med egen valuta) anledning til å øke pengemengden og bruke de nye pengene til å øke etterspørsel, omsetning og – etter hvert – produksjonen.

Når Stortinget vedtar en krisepakke blir friske elektroniske kroner disponible på statens driftskonto – «ved et tastetrykk» i Norges Bank.

I alle land uten oljefond, må staten låne pengene før de kan brukes (fordi det tar for lang tid å få inn nye skatteinntekter). Men slik er det ikke i Norge. Vi kan – og må i henhold til eksisterende lovgivning – trekke på oljefondet. Det vil si at sentralbanken må selge verdipapir i utlandet og veksle dem til norske kroner før de stiller dem til Stortingets disposisjon.

1 krone fra 1940

Vårt poeng er at dette ikke er nødvendig – kun en selvpålagt restriksjon. Sentralbanken behøver ikke å trekke på oljefondet, sentralbanken kan øke likviditeten med et tastetrykk. Og, videre, sentralbanken behøver ikke å gi likviditeten til finansaktører som banker eller investorer, den kan like gjerne gi pengene til Stortinget, som så kan bevilge dem videre til folk flest eller næringslivet.

Det er økende forståelse for at stater med egen valuta har denne friheten. Pengene er der når det virkelig trengs. Det illustreres av utsagnet til kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez sist høst om finansiering av en Grønn New Deal i USA: «Vi vil finansiere den på samme måte som staten betalte for redningspakkene til bankene under den siste finanskrisen og slik vi betalte for krigsutgiftene under den andre verdenskrigen».

Vi skriver dette fordi vi ønsker at folk flest skal forstå at Stortingets krisetiltak vil bli dekket opp samme måte som alle andre statlige utgifter, nemlig med penger fra Norges Bank. Når Stortinget vedtar en krisepakke blir friske elektroniske kroner disponible på statens driftskonto – «ved et tastetrykk» i Norges Bank. Hvorfra pengene spres på vanlig vis gjennom statlige innkjøp og investeringer (for eksempel i dagpenger og nye intensivplasser). Den gammeldagse analogien er at sentralbanken trykker penger og gir dem til Stortinget, men det er ikke slik det skjer i vår digitale tidsalder.

Hva er så effekten av denne digitale manøveren? Jo, statens gjeld til sentralbanken øker. Men siden det er vi nordmenn som eier begge deler, spiller dette liten rolle – det er som å flytte penger fra venstre til høyre bukselomme. Selv erkeliberale «The Economist» går nå inn for at sentralbankene bør finansiere nødvendige krisetiltak på denne måten (leder, 22. mars).

Noen vil hevde at slik digital pengetrykking vil lede til inflasjon. Ja vanligvis, men ikke i dagens situasjon fordi vi er så langt fra full kapasitetsutnyttelse. Og den digitale manøver vil ikke forverre statens fremtidige evne til å finansiere eldrebølgen, fordi staten jo eier sentralbanken.

Vårt budskap er at vi ikke trenger valuta fra oljefondet for å finansiere nødvendige statlige utgifter i kroner. Det er vår egen regel for oljefondet som pålegger Norges Bank å selge nok verdipapir i utlandet til å oppveie de nye utgiftene. Det er fullt mulig å endre denne loven, og på den måten gjøre det mulig for sentralbanken å bidra med økt kronelikviditet uten å først å selge deler av oljefondets verdipapir.

Vårt budskap er at vi ikke trenger valuta fra oljefondet for å finansiere nødvendige statlige utgifter i kroner.

At vi har regelverk som begrenser Stortingets bruk av midler fra Norges Bank er fornuftig i normale tider. Men i dagens akutte situasjon må vi frigjøre oss fra en slik selvpålagt tvangstrøye og forstå at Statens økonomiske handlingsrom er stort og fleksibelt nok til at alle nødvendige Covid-19 tiltak kan finansieres. Pengene er bare et tastetrykk unna.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 28.03.2020.

Å regne med en katastrofe

Tegnet av Ritgruvan

Koronapandemien belyser hvordan samfunnsøkonomiske analyser ikke alltid er det beste faggrunnlaget for å utforme politikk. Den viser oss hvor nyklassisk økonomi kommer til kort.

Skrevet av Marie Storli, leder i Rethinking Economics Norge.

Nå handler alt om korona. Det handler om selve sykdommen, og det handler om den økonomiske krisen som er i ferd med å bre seg utover verdens markeder, som et resultat av det første. I mylderet av tiltak og hensyn, er det et overordnet spørsmål som stilles stadig oftere: koster det for mye å bremse pandemien? Er det en for stor kostnad for samfunnet? Dette poenget synes å bli tatt på alvor at de store mediene, og fortjener derfor en liten oppmerksomhet.

Først, hva er det som koster? Debatten belyser hvordan nyklassiske økonomer noen ganger kan bomme på virkeligheten, dersom de er så langt inne i modellene at de glemmer å løfte blikket og se ut av vinduet. Samfunnsøkonom Karen Helene Ulltveit-Moe skriver i en kronikk i DN[1] at “mennesker mister livsgrunnlaget” som følger av regjeringens smittevernstiltak. Et annet knippe nyklassiske økonomer – Torfinn Harding, Magne Mogstad, Andreas Moxnes og Kjetil Storesletten – skriver at “denne krisen i stor grad er et resultat av politikk”.[2] Men krisen verden står overfor er en pandemi. Akkurat det er ikke opp til hverken oss eller regjeringen.

Økonomene klør i fingrene etter å utføre samfunnsøkonomisk analyse – også kjent som nyttekostanalyse. Tanken er at man kan maksimere samfunnsøkonomiske nytte ved å veie opp mot hverandre hva vi må gi, med hva vi får. Helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen, illustrerer hvordan det kan gjøres[3]. Regjeringen planlegger å redusere antall smittede med 960 000, som gir 11 000 unngåtte dødsfall. Prisen på et godt leveår er 1,25 millioner, “hvilket betyr en verdi på 152 milliarder kroner for unngåtte dødsfall”. Konklusjonen er at vi kan bruke opptil dette beløpet på å begrense pandemien. Hvis vi bruker mer, kommer vi som samfunn dårligere ut. Teoretisk er denne påstanden meningsfull, men i møtet med virkeligheten glipper det.

Økende arbeidsledighet kan gi 220 milliarder redusert verdiskapning, som alene overgår den potensielle gevinsten av å redde liv. Kristiansen konkluderer at det «tyder på at de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til regjeringens smittevern» er for høye. Dette hviler på en antakelse om at kostnaden av pandemien kan regnes ut ved å gange antall personer med den statistiske verdien av et godt leveår.

Det er her det brister. Det er helt riktig at det finnes en estimert verdi for «et godt leveår» som brukes (som hjelp) til å ta politiske beslutninger – være det investeringer i trafikksikkerhet, eller kreftbehandling. Ingen mener at dette målet er uproblematisk, men vi bruker det likevel. Aksepterer man dette premisset stemmer det også, som Bård Bjerkolt skriver i en annen kronikk[4], at selv om vi “setter en høy pris på tiltak som kan redde liv, er ikke verdien av et liv ubegrenset.” Med andre ord, dersom vi aksepterer at det finnes en pris, og hvis denne ikke er uendelig høy, så finnes det også en pris som er for høy.

Forskjellen mellom COVID-19 og disse andre vurderingene, er at den har et potensielt katastrofalt utfall. Det finnes en mulighet for at helsesystemet kollapser, hvor smitten begynner å gå blant helsepersonell og det bli vanskelig å få medisinsk hjelp. Å bremse spredningen handler ikke om «å forlenge livet til noen gamlinger», det handler om de som skal føde barn, de som skades i trafikkulykker og alle de tusenvis som får hjelp av norsk helsetjeneste hver eneste dag.

Kostnaden av kollaps i helsesektoren kan være uendelig høyt. Det er liten sannsynlighet for at det skjer, men det at det er mulig gjør at den nyklassiske tilnærmingen bryter sammen. Det samme poenget har blitt brukt i klimadebatten, blant annet av Martin Weitzman.[5] Kostnaden av katastrofen vil overskygge resten av analysen, og gjør at svaret blir ubrukelig. Eneste mulige løsning er å utelukke katastrofen fra analysen. Altså for å regne på korona må vi anta at helsesystemet ikke kan kollapse. Men det vet vi er feil.

I spørsmål om liv og død, eller andre potensielt katastrofale scenarioer, blir det plutselig åpenbart at samfunnet styres etter andre verdier enn bare å legge til rette for økonomien.[6] Det bør være sånn at målet med økonomien er å bidra til mest mulig verdi for oss mennesker – ikke motsatt. Kanskje er dette lærdommen vi bør ta med oss videre.

Heldigvis blir ikke samfunnsøkonomene overflødige av den grunn. I tiden som kommer spiller økonomene en viktig rolle i å utforme krisepakker og sørge for at vi stabiliserer økonomien. Nyttekostanalysene er gode verktøy når vi skal vurdere marginale tiltak opp mot hverandre. Fordi nyklassisk teori er marginalistiske egner den seg best til å vurdere marginale valg og utfall.

Kronikken ble opprinnelig publisert på Morgenbladet.no, tirsdag 7. april 2020.


[1] Karen Helene Ulltveit-Moe og Bettina Banoun (25.03.2020). Går vi i krigen med feil strategi? Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/kronikk/koronaviruset/politikk/okonomi/kronikk-gar-vi-i-krigen-med-feil-strategi/2-1-781026

[2] Harding, Mogstad, Moxnes og Storesletten (22.03.2020). Feil å gjøre “alt som trengs” må finne ut “hva som trengs”. Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/helse/okonomi/koronaviruset/innlegg-feil-a-gjore-alt-som-trengs-ma-finne-ut-hva-som-trengs/2-1-778863

[3] Ivar Sønbø Kristiansen (24.03.2020). Står kostnadene i forhold til helsegevinstene? La oss sette tall på det. Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/koronaviruset/helse/okonomi/innlegg-star-kostnadene-i-forhold-til-helsegevinstene-la-oss-sette-tall-pa-det/2-1-779496

[4] Bård Bjerkholt (18.03.2020). Når kuren er verre enn sykdommen. Dagens Næringsliv: www.dn.no/dn/kommentar/koronaviruset/oslo-universitetssykehus/bent-hoie/nar-kuren-er-verre-enn-sykdommen/

[5] Martin Weitzman (2011). Fat-tailed Uncertainty in the Economics of Catastrophic Climate Change. Review of Environmental Economics and Policy, volume 5, issue 2, summer 2011, pp. 275–292. Hentet fra: https://scholar.harvard.edu/files/weitzman/files/fattaileduncertaintyeconomics.pdf

[6] Adam Tooze (20.03.2020). Coronavirus has shattered the myth that the economy must come first. The Guardian: https://www.theguardian.com/commentisfree/2020/mar/20/coronavirus-myth-economy-uk-business-life-death

La seddelpressa gå!

Det er mange som tar til orde for en ny pengepolitikk. Debatten går både her hjemme og i verden forøvrig. Skal vi la sentralbanken trykke de pengene vi trenger for å komme oss ut av korona-knipa?

Jørgen Randers og Thorvald Grung Moe, begge medlemmer av fagrådet i Rethinking Economics Norge, berømmer Storting og Regjering for arbeidet med krisepakkene i en kronikk som sto på trykk i Klassekampen lørdag 28. mars 2020. Det er bra at de bruker mange, mange penger på å stimulere økonomien. Og nei, pengebruken er ikke avhengig av oljefondet.

Det er ikke slik at Stortinget må trekke på oljefondet for å løse korona-krisen. Ei heller øke statens gjeld. Norge kan, som andre land med egen valuta, be sentralbanken stille de nødvendige midler til disposisjon ved å ‘trykke penger‘ -det vil si ved et tastetrykk.

– Jørgen Randers og Thorvald Grung Moe

Kronikken peker på et levende tabu i økonomien. Nemlig det at Sentralbanken ikke kan trykke penger og gi dem direkte til staten. Dette er blant annet stadfestet i Sentralbankloven. Hvordan foregår dette idag? Og hvordan skiller det seg fra forslaget?

(…) sentralbanken må selge verdipapir i utlandet og veksle dem til norske kroner før de stiler dem til Stortingets disposisjon. Vårt poeng er at dette ikke er nødvendig -kun en selvpålagt restriksjon. Sentralbanken behøver ikke trekke på oljefondet, sentralbanken kan øke likviditeten med et tastetrykk. Og videre, sentralbanken behøver ikke å gi likviditeten til finansaktører som banker eller investorer, den kan like gjerne gi engene til Stortinget, som så kan bevilge dem videre til folk flest eller næringslivet.

– Jørgen Randers og Thorvald Grung Moe

Hvorfor er det i dag så vanskelig å for folkevalgte politikere å få tilgang til ‘pengesekken’? Det handler i stor grad om frykten for inflasjon, og at det historisk ikke har gått så bra når bukken har hatt kontrollen over havresekken. Det er gode grunner til at vi begrenser Stortinget bruk av midler i normale tider, men i den krisen vi står i nå mener Grung Moe og Randers at det er viktig at vi forstår at handlingsrommet er langt større og mer fleksibelt enn vi er vant til å tenke. Pengene er bare et tastetrykk unna.

Randers og Grung Moe er ikke alene om å løfte pengetrykking som løsning på den økonomiske situasjonen vi står i. Terje Erikstad, Finansredaktør i Dagens Næringsliv, har også kommet på banen, med et betimelig spørsmål: Er tiden inne for å gjøre noe ulovlig?

Her forklarer han at det er ikke unormalt at det pengepolitiske handlingsrommet forandres i krisetider. Opptil finanskrisen i 2008 var det rentekutt og tilførsel av likviditet til bankene som var de tradisjonelle virkemidlene til Sentralbanken. Men da disse ikke strakk til under forrige krise tok Ben Bernanke, daværende sentralbanksjef i USA, grep. Et nytt pengepolitisk verktøy ble født, og kjent under navnet kvantitative lettelser.

Også den anerkjente (mainstream) makroøkonomen Jordi Gali til ordet for å bryte dette tabuet: Å dele ut gratispenger. Den økonomiske situasjonen som rulles ut under koronapandemien “er så ekstrem, at dersom vi noen gang skal ta i bruk dette ultimate virkemiddelet, så er det nå”.

I kronikken Helicopter money: The time is now skriver Galí om hvorfor vi bør gi bukken tilgang til havresekken akkurat nå som store deler av økonomien må stenge ned for å bremse smitten av koronaviruset. Dette har en direkte effekt på økonomien ved at produksjon og salg kollapser delvis eller totalt som et resultat av tilbudssidesjokket eller etterspørselsbortfall.

A direct loss of GDP is thus unavoidable, given the path of action to contain the spread of the virus. (…) Unfortunately, that direct cost may be amplified by the presence of indirect effects if tha fall in output leads to a significatn reduction in employment (with the subsequent loss of income and consumption).

– Jordi Galí

Grunnen til at vi bør finne nye løsninger nå, skriver Galí, er lærdommene fra forrige krise. Dersom statene nå må låne penger for å finansiere krisepakkene vil det bare utsette og flytte problemet. Statene ville da enten øke skattene nå, eller låne penger i markedene og øke gjeldsgraden (som tilsier at de må øke skattene i framtiden). Dette er ikke risikofritt gitt statenes allerede høye gjeldsrater, og vil trolig bare utsette problemet.

Fortunately, there is an alternative to a strategy based on higher taxes and/or more government debt in order to finance such an emergency fiscal program, albeit one that has remained a taboo among most economists and policymakers -namely, direct unrepayable funding by the central bank of the additional fiscal transfers deemed necessary, an intervention commonly known as helicopter money.

– Jordi Galí

Direkte overføringer er, som Galí skriver, et av de eksisterende tabuene i økonomifaget. Organisasjoner som Positive Money i Storbritannia har lenge løftet disse debattene. De mener, at dersom Sentralbanken kan gi kvantitative lettelser banker og aktører i finansmarkedene, må de også kunne gi lettelser til vanlige folk. Her skriver David Barnes at To help fight COVID-19 The Bank of England must commit to direct monetary financing. Problemet, hevder de, med kvantitative lettelser slik de ble brukt under finanskrisen er blant annet at det bidrar til økt ulikhet.

… the Bank of England also has a crucial role to play, which demands continued scrutiny. It must commit to full transparency and direct monetary financing now, to support a bail-out for people, not financial markets.

– David Barmes

Vi følger spent med på denne debatten, som har fått et helt nytt liv nå i pandemiens tid.

Kollektive kriser krever kollektive løsninger

Skrevet av Marie Storli, leder i Rethinking Economics Norge.

Hele verden er i krisemodus. Det er kun et fåtall land som ennå ikke er berørt, og alle forbereder seg nå på det verste. I krisesituasjoner som denne er det stor enighet om behovet for at alle jobber sammen og støtter hverandre. Alle må handle solidarisk, og ingen må hamstre med seg alt dopapiret på supermarkedet. Det gis kriselån til de som trenger det, samtidig som vi avlyser både ferieturer og andre aktiviteter. Ikke av hensyn til oss selv, men av hensyn til de rundt oss. Nå handler det om å begrense skadeomfanget, og vi er villige til å ofre kortsiktige utsikter til økonomisk vekst for dette.

En forutsetning for at vi selv skal være villige til å gi opp goder er at vi opplever at også andre gjør det samme. Derfor etterlyses det nå flere og strengere forbud. Hvor er de absolutte og tydelige rådene fra myndighetene? Bør jeg gå i butikken, og hva hvis jeg bor sammen med noen som sitter i karantene? Krisefølelsen gjør at vi etterspør strengere og tydeligere reguleringer som legger begrensninger på både liv og virke. For selv om ingen blir syk av at jeg går på butikken alene, så har summen av alle valg stor virkning. Forbud gjelder likt for alle og oppleves derfor rettferdig.

I møte med pandemien ser vi en handlingskraft vi ikke har sett på lang tid. Her hjemme forandret alt seg i løpet av noen få dager. Grensene ble stengt, og all unødig reising stoppet opp. Bare noen få serveringssteder holder åpent, og bare til klokka 21. Alle fikk beskjed om å gå hjem og bli der, og fra en dag til den neste tømtes gatene for mennesker, hotellene for turister og butikkhyllene for dopapir. Summen av mange små handlinger er lett å få øye på.

Den koordinerte responsen står i sterk kontrast til vår løsning på klimakrisen, for klima skal løses på markedets premisser. Her er det økonomene som styrer, og som økonomistudent brukte jeg mye tid på å regne på hvorfor forbud og reguleringer ikke var den mest samfunnsøkonomisk lønnsomme måten å få ned utslippene på. Isteden lærte vi hvordan markedsmekanismer – som kvoter og avgifter – sikrer en effektiv allokering av samfunnets ressurser. Disse tiltakene har også fått en sentral rolle i regjeringens klimapolitikk, og det er særdeles få absolutte begrensninger. Det vil si, istedenfor å diskutere et tak på antall flyvninger hver og en av oss bør kunne ta på et år, ble det innført en liten flyseteavgift. Slik gjør markedsmekanismen at vi må betale litt mer, men de fleste flyr gladelig likevel.

Markedsmekanismen kan endre utfall i markedet marginalt. Det vil si, ved å innføre en avgift eller subsidie kan man redusere eller øke etterspørsel eller tilbud, slik man ønsker det. Men når man ønsker seg fundamentale endringer er det lite som tyder på at prismekanismen er spesielt effektiv. For det første har markedsmekanismen alltid en fordelingseffekt. Det er ingen som har foreslått at vi løser problemet med at for mange nå reiser på hytta med å innføre en avgift. Da ville de mest ressurssterke kunnet betale seg ut av problemet. For det andre, løser det ikke ressursproblemet. Noen kroner i sykehuskassa gjør ikke at antallet sykepleiere i distrikts-Norge vokser over natta. Penger kan heller ikke gjøre plass til flere tonn CO2 i atmosfæren. Hvis vi vil at flere skal endre atferd må vi innføre restriksjoner som gjelder for alle – nemlig forbud.

I situasjoner der vår felles framtid er truet trenger vi en felles oppdragelse og bevissthet. Løsningene på kollektive kriser er alltid kollektive. For å finne disse løsningene må vi altså aktivere vår sosiale rasjonalitet. Fordi, selv om mainstream økonomi anser mennesket for å være fundamentalt egoistisk vet vi fra den virkelige verden at mennesket også handler altruistisk og solidarisk. Her er det mye kunnskap å hente fra institusjonell teori, som anerkjenner at mennesket er multi-rasjonelt. Det vil si at vi evner både å tenke på hva som er best for oss selv (individuell rasjonalitet) og samtidig ta hensyn til hva som er best for andre (sosial rasjonalitet). De to kan være sammenfallende eller motstridende.

For eksempel er det individuelt rasjonelt å reise på hytta i disse koronatider, men det er ikke sosialt rasjonelt – fordi det er usolidarisk overfor distriktsnorge. Det er altså rasjonelt for oss som samfunn at byfolk blir der de er. Det ville også være sosialt rasjonelt om vi sluttet å fly, for å begrense utslipp av klimagasser. Men disse rasjonalitetene må ikke være motstridende. Det er både individuelt og sosialt rasjonelt å vaske hendene godt og lenge.

Håndteringen av COVID-19 viser oss at vi kan endre atferd veldig raskt dersom vi bare vil, og dersom sentrale myndigheter koordinerer og pålegger endringen basert på godt funderte faglige råd. De neste ukene vil vi se hvor sterk summen av mange små valg er. Vi skal holde oss hjemme, ferdes mindre, og ta mer vare på hverandre. Nå får vi se hvor sterkt fellesskapet er når hver av oss sitter hjemme, ikke av bekymring for egen helse, men fordi en vil forhindre å eventuelt smitte andre. Det vil si å ta hensyn til en hypotetisk annen som vi ikke engang kjenner. Dette kalles altruisme, og det er det sosial rasjonalitet er. Et ønske om å gjøre noe, ikke bare for meg selv, men for noen andre.

La oss bruke denne hjemmetiden til å lære noe om hvordan vi som fellesskap håndterer en krise, og å minne oss om verdien av kollektive beslutninger og politikkens rolle i å styre atferd. Løsningene på kollektive kriser må være kollektive. Vi må komme i kontakt med, og bruke, vår sosiale rasjonalitet. Da er det statlig styring – ikke markedsmekanismen – som gir resultater.