Møte om finansialiseringen av samfunnet

FINANSIALISERING

 

Foredrag med Claes Belfrage og Bent Sofus Tranøy

Tid: Onsdag 7. februar kl 19.00-20.30
Sted: Litteraturhuset, Amalie Skram – salen

Er samfunnet vårt i ferd med å finansialiseres?

Ja, mener Claes Belfrage. Han har nylig publisert en rapport om finansialiseringen av Sverige, og kommer til Norge for å presentere resultatene sine. Sammen med Bent Sofus Tranøy, professor i statsvitenskap, skal han diskutere om den samme diagnosen kan settes på Norge.

Finansialisering er en prosess som kjennetegnes av at finansverdenens språk og praksis tar over stadig flere deler av våre hverdagsliv. Boligene våre forvandles fra en rettighet til et investeringsobjekt. Samtidig foregår det en eksepsjonell vekst og lønnsomhet i finanssektoren. Beslutninger og veivalg omtales gjerne som avkastning og risikovurderinger. Finansmarkedenes ideologi om aksjonærverdi driver opp avkastningskravene i hele næringslivet. I tillegg påpeker Belfrage at det i dag er staten som garanterer finanssystemets lønnsomhet og stabilitet. Han mener den offentlige samtalen om alternativer har stilnet, og det er han i Norge for å gjøre noe med.

Rethinking Finance er en forelesningsrekke organisert av Rethinking Economics Norge våren 2018. Den er finansiert av Finansmarkedsfondet og avsluttes med en større konferanse på BI 12. – 13. april 2018.

Mer informasjon på Facebook

Om Claes Belfrage:

  • Claes Belfrage er Senior Lecturer i Global Politisk Økonomi ved University of Liverpool Management School. Hans forskning kretser i hovedsak rundt spørsmål om finansialiseringen og hvordan denne prosessen påvirker ulike organisasjonsformer og sosiale forhold.

Om Bent Sofus Tranøy:

  • Bent Sofus Tranøy, professor i Statsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet og Høyskolen Kristiania. Han ga i fjor ut boka “Ustabilitetens politiske økonomi” på Cappelen, sammen med Ingrid Hjertaker, og har tidligere skrevet Markedets makt over sinnene (Aschehoug, 2006)

Rapporten om finansialiseringen av Sverige kan leses her.

Med støtte fra

Finansmarkedsfondetblå

Har økonomer for mye politisk makt?

Julie Brun Bjørkheim og Jenny Nygaardsmoen (styremedlem i Rethinking Economics Norge) har skrevet denne artikkelen om boken The Econocracy: The Perils of Leaving Economics to the Experts. Teksten har tidligere stått på trykk i tidsskriftet Røyst (2017, #8).

9781526110138
Bilde: Manchester University Press

I kjølvannet av finanskrisa i 2007–2008 har det foregått en debatt om økonomifagets rolle i politiske beslutninger. Krisa ble en katalysator for Rethinking Economics, en global bevegelse etablert av studenter blant annet ved Universitet i Manchester. De tok til orde for reform av økonomiutdanninga, kritiserte økonomifagets snevre innretting og argumenterte for at vi lever i et «økonokrati» – et samfunn der politiske mål blir definert ut fra hvilken effekt de har på økonomien, som igjen blir sett på som et system med en indre logikk som kun kan forstås og håndteres av eksperter.[1]

Robert Lucas, økonom ved Universitetet i Chicago med ekspertise i makroøkonomi, uttalte at «[the] central problem of depression prevention has been solved, for all practical purposes» på American Economic Association i 2003.[2] Makroøkonomi har vært en suksesshistorie skal vi tro den amerikanske økonomen. Få år etter utsagnet rammet finanskrisa med verdensomspennende konsekvenser. «Why did no one see it coming?» spurte Dronningen av England da hun besøkte London School of Economics i november 2008.[3] Burde ikke økonomer oppdaget tendenser i tiden og svakheter ved systemet? Krasj og kriser er fraværende tema på økonomiutdanninger verden over. Lucas’ utsagn reflekterer muligens akkurat denne virkelighetsforståelsen til økonomer: krasj og kriser anses som løste problemer.

Boken The Econocracy er skrevet av tre av initiativtakerne til Post-Crash Economics Society ved Universitet i Manchester,[4] hvor de problematiserer at økonomiske avgjørelser blir avpolitisert og overlatt til ekspertene. Slik som undertittelen til boka, «The perils of leaving economics to the experts», antyder, har dette konsekvenser for oss. Det er problematisk om ikke vanlige folk kan ta del i økonomiske beslutninger og forstå avveiningene økonomer kommer med i enkeltsaker, fordi det ikke er tydelig hvilke premisser argumentene deres baserer seg på.

Forfatterne av boka tar til orde for at denne typen ekskludering leder til demokratisk underskudd både i form av debattens manglende mangfold av perspektiver og gjennom/ved fremmedgjøring fra politiske vedtak. Det blir et samfunn der noen kan delta, og andre må godta. De påpeker at vi de facto lever i en form for teknokrati dersom vi overlater økonomiske avgjørelser til ekspertene alene.

Utgangspunktet for denne teksten er tesen om at vi lever i et økonokrati, med et klart demokratisk underskudd, slik boka presenterer. For å kunne vurdere om dette gjelder for Norge i dag vil vi ta utgangspunkt i to spørsmål:

  1. Har økonomer for mye politisk makt?
  2. Er vanlige folk ekskludert fra den økonomiske debatten?

Men først kan vi kanskje spørre oss: Er det egentlig så problematisk å underkaste seg økonokratiet? Hadde økonomene fungert som perfekte teknokrater, ville vi da ropt varsko? Perfekte i den forstand at de fungerte som et nøytralt og effektivt verktøy for å gjøre det lettere for politikere å prioritere, som en meteorolog som kan hjelpe oss med å ta avgjørelsen om vi skal dra på telttur til helga. En del økonomer har nok dette synet på seg selv allerede. I motsetning til meteorologi er imidlertid ikke samfunnsøkonomi en naturvitenskap. Det finnes ikke økonomiske naturlover. Økonomi er en menneskelig interaksjon og skjer kun i kraft av mennesker. Det gjøres stadig forsøk på å lage modeller for hvordan mennesket opererer, men det vil alltid forbli en samfunnsstruktur og ikke absolutte lovmessigheter. Årsakene til hvorfor det er umulig å modellere menneskelig aktivitet ligger i kilden til menneskelig aktivitet – biologi. Inkludert i biologibegrepets fullstendige betydning ligger også psykologi, sosiologi og eventuelle andre faktorer som bidrar til tilfeldighetene og variasjonen i menneskelig aktivitet.

Hvordan bør økonomer relatere seg til politikere og byråkratiet for at deres ekspertise skal være hensiktsmessig? Fordi økonomi er en samfunnsvitenskap trenger vi økonomer som har bred forståelse av teorier, kritisk og ydmyk tilnærming til eget fagfelt. Økonomene må ha vitenskapsteoretisk dybde, i tillegg til at ideologi og verdiladning i disiplinen bør utfordres med jevne mellomrom, og hvor man innser begrensningene av eget fagfelt. Et av hovedproblemene til økonomer, som de fleste andre akademikere (særlig i humaniora og samfunnsvitenskapen), er at de er for lite tverrfaglig orienterte. Har man ikke innsikt i andre fagområder som interagerer med sitt eget, kan en aldri (uten unntak) skape teorier eller modeller som representerer komplekse interdisiplinære fenomen som mennesket (herunder menneskelig aktivitet), naturen eller universet.

Forfatterne bak boka kommer med hard kritikk av kunnskapen ferdigutdannede økonomer sitter på og mener utdanningen har store mangler. For det første er utdanningen virkelighetsfjern. Man bruker få eksempler fra virkeligheten, som fører til at økonomistudenter har lite kunnskap om faktiske og historiske forhold som er høyst relevante for å kunne relatere faget til politiske og samfunnsmessige forhold. Situasjoner som finanskrisa og eurokrisa blir ikke diskutert, og tilnærmet hele bachelorgraden går til teoretisk abstraksjon.

For det andre mener de at økonomiutdanningen er for teoretisk snever. Faget har en teoretisk og ideologisk ensretting, som fører til at økonomistudentene kun lærer én måte å tilnærme seg økonomiske spørsmål på. Historisk sett har økonomifaget inneholdt mange ulike økonomiske retninger, der klassisk, marxistisk, postkeynesiansk, østerriksk og feministisk teori er blant dem. Dette er teorier som gir ulike, av og til motstridende, forklaringer og teorier om økonomiske tema. For eksempel, når vi ser på verdiskapningen i et land (BNP) så vil nyklassisk teori kun inkludere det som har en pris i markedet. Feministisk teori vil derimot verdsette ulønnet omsorgsarbeid eller arbeid i frivillige organisasjoner i sitt syn på økonomien. Avhengig av hvilket rammeverk som benyttes, vil BNP altså ha forskjellige verdier, og fremstår dermed ikke som en nøytral observasjon. På UiB er det kun i emnet Samfunnsøkonomisk idéhistorie hvor andre perspektiver enn det nyklassiske blir diskutert.

Rethinking Economics kritiserer økonomers manglende forståelse av fagets politiske og sosiale konsekvenser. Økonomifaget benytter seg av et nyklassisk rammeverk, som hviler på premisser om rasjonelle individer og maksimering av nytte – hvor tilbud alltid møter etterspørsel og danner et harmonisk marked. Det brukes i liten grad andre tilnærminger enn dette synet på individ og samfunn for å forstå økonomisk aktivitet på. Hvis det finnes akademiske svakheter, får det direkte konsekvenser for folk. Det er ikke en disiplin som kun befinner seg inne på lukkede universitetskontor. Samfunnsvitenskapen har i kraft av sin direkte og betydelige relevans for samfunnsutviklinga fått stort gehør i politiske kretser.

Fordi alle nevnte perspektiver vil inkludere verdivurderinger, vil all økonomi være politisk. Verdiprioriteringer er politikk. Uansett hvor mange perspektiver en samfunnsøkonom blir presentert for vil en samfunnsøkonomisk analyse alltid ha en form for politisk innhold. Kan vi da overlate viktige samfunnsspørsmål til økonomer?

Cathrine Holst, professor i sosiologi ved Universitet i Oslo, skriver i Morgenbladet 29.09.17 om hvordan politikk vitenskapeliggjøres. Sammen med Johan Christensen har hun sett på endringer i NOU[5]-er fra finansdepartementet over tid. Selv om det er en generell nedgang i antall NOU-er, er det samtidig en økning av forskere som både sitter i, og leder, utvalgene – stadig flere er økonomiprofessorer. Dette står i kontrast til tidligere, da det satt flere politikere og personer fra sivilsamfunnet, deriblant interesseorganisasjoner, i utvalgene. Litteraturlista reflekterer også vitenskapeliggjøringen av NOU-ene da de i stadig større grad refererer til vitenskapelige tidsskrift. Dette tyder på et skifte fra en situasjon der det å representere visse verdier og interesser er viktig, til en der man har en større tro på forskeres og akademias svar på landets utfordringer.

Når spørsmål avpolitiseres og kles opp i økonomisk språkdrakt, fremmedgjøres alle dem som ikke deltar i det fellesskapet. De som ikke snakker et økonomisk språk, ekskluderes fra viktige, politiske debatter. The Econocracy tar opp en spørreundersøkelse gjort av YouGov hvor de spurte et utvalg briter om deres økonomiske forståelse. Gitt hvor mye økonomiske begreper blir brukt i politiske debatter, var det overraskende lav andel som kunne definere hva som inkluderes i BNP, og hva som menes med underskuddsbudsjettering og statsgjeld. Hvem kan reelt sett delta i samfunnet og de økonomiske debattene når situasjonen er slik?

Ekskludering ved bruk av et økonomisk språk og ekspertifisering av samfunnsdebatten svekker demokratiet, og undergraver dets legitimitet. Dette er et grunnleggende problem om vi ønsker et bredt demokrati som bygger på politisk likhet. Derfor kan man også spørre seg om man reelt har politisk likhet når de med høy utdannelse og ekspertstatus har fått stadig mer å si i offentlig forvaltning.

 

[1] Joe Earle, Cahal Moran and Zach Ward-Perkins (2016) The Econocracy, s. 8.

[2] The Economist (2017) «Predicting Our Economic Future».

[3] Financial Times (2008) «The Economic Forecasters’ Failing Vision»

[4] Post-Crash Economics Society er en del av Rethinking-nettverket, men som ikke har byttet navn ettersom de var etablert før Rethinking Economics.

[5] Norges Offentlige Utredninger

 

Øko-systemet

Av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge.

Vi bør få øynene opp for nye teorier om hvordan vi kan redde kloden.

Er årsaken til klimaproblemene at vi ikke har satt en riktig pris på forurensning? Det kommer an på hvilken økonom du spør. Fagretningene miljø-økonomi og økologisk økonomi representerer ulik forståelse av hvordan økonomien og naturen påvirker hverandre.

Continue reading “Øko-systemet”

”Her studerer vi økonomi for modellenes del, ikke motsatt”

Av Marie Storli, styremedlem i Rethinking Economics Norge og masterstudent i samfunnsøkonomi, UiO.


Despair, Zoja Trofimiuk, 2012 

Professoren går langsomt og kalkulerende fram og tilbake foran tavla mens han glaner ut over salen. Det er forelesning i makroøkonomi, noe de fleste av oss til nå har forbundet med store størrelser som oljefond og nasjonalregnskap. Gjennom bachelorgraden har vi studert modeller med en tradisjonell keynesiansk forankring, mens vi på masternivå nå blir møtt med en annen virkelighet: Den består av ett individ. Den representative aktøren fungerer som et aggregert bilde av samfunnet. Én aktør er alt i denne økonomien: Konsument, arbeider og kapitalist.

“New classical” makroøkonomisk teori kjennetegnes blant annet av (1) én representativ aktør med (2) rasjonell adferd og perfekt framsyn som (3) maksimerer nytte i (4) et miljø som favoriserer perfekt konkurranse. Alle disse forenklingene skjuler mekanismer som er viktige for makroøkonomien, og det finnes gode faglige begrunnelser for å betvile konklusjonene de leder til. Likevel underviser man i disse teoriene uten at de teoretiske diskusjonene framkommer annet enn bak et komma. Det virker som det er en utbredt oppfatning om at studentene ikke må eksponeres for diskusjoner, motsetninger eller ulike retninger innen økonomifaget fordi det kan komme til å forvirre dem. Kanskje er det nettopp dette som forvirrer mest?

”Blir det sparing i denne økonomien?”. Spørsmålet får henge i lufta mens foreleseren fortsetter å glane intetsigende på oss. Det han ser, er sannsynligvis en bukett blanke blikk. Det kommer et forslag, nesten lydløst, fra salen om at det kanskje blir litt sparing. ”Nei”, kommer det kontant tilbake fra professoren, som tar enda et par lange runder foran tavla. ”Alle i denne økonomien er like; det blir ingen sparing”. Forvirringen blant studentene er til å ta og føle på, selv om det vi har foran oss er et svært enkelt bilde: Det er bare én aktør i denne økonomien, så han har ingen å låne av. Velkommen til det moderne, nyklassiske universet.

Denne typen makromodeller trekker noen generelle konklusjoner, for eksempel ricardiansk ekvivalens, som sier at ekspansiv finanspolitikk ikke har noen virkning på økonomien. Dette er fordi konsumentene skjønner at det vil føre til en skatteøkning i fremtiden og derfor forbruker mindre i dag. Økonomiens likevekt bestemmes av eksogene faktorer som befolkningsvekst og teknologisk framgang, som gjennom produktivitetsveksten avgjør et lands velferd. Dermed kan ikke økonomisk politikk gjøre annet enn å forstyrre balansen i økonomien. Dette bygger blant annet på antagelser om at alle i økonomien er like, rasjonelle og har perfekt framsyn: Det finnes ingen ulikhet. Ingen tar valg de senere angrer på, og framtiden er kjent for vår representative aktør.

Man ser altså bort fra en del faktorer som gjør at staten faktisk kan påvirke økonomiens velferdsnivå. I virkeligheten driver staten aktiv motkonjunkturpolitikk gjennom sentralbankens rentesetting i tillegg til statlige utgifter over statsbudsjettet. Dessuten driver staten omfordelingspolitikk, gjennom skatter og overføringer. Dette, samt statlig garanterte ordninger som grunnskole og pensjonsordning ser ut til å bidra til det høye velferdsnivået vårt i Norge. Likevel har ikke staten noen velferdsskapende rolle i den type makroøkonomi vi lærer her.

Figur. Eneste langsiktige effekt av aktiv statlig politikk er økt inflasjon

Vi har antatt oss fram til et fjernt univers som minner lite om den verden vi kjenner, og det er lett å miste grepet om hva vi studerer: Økonomien i den virkelige verden, eller i dette abstrakte landskapet. ”Hva kan dette fortelle oss?” spør jeg, og denne gangen er det professoren som stirrer blankt tilbake: at det ikke blir noen sparing. Det synes knapt som om han ser noe annet poeng enn at dette er et forunderlig modellresultat. Her er det tydelig at vi studerer økonomi for modellenes del, ikke motsatt.

Professoren har tatt oss med inn i en verden uten motsetninger eller konflikt, hvor alle som én jobber mot et felles mål. I den virkelige økonomien spiller imidlertid ulike aktører forskjellige roller: konsumenter og produsenter, investorer og kapitaleiere, arbeidsgivere og arbeidstakere. Alle har ulike interesser, informasjon, ønsker og forventninger. Noen sparer, noen låner, noen sløser, andre effektiviserer og strekker det de har så langt det går. Noen klarer det, andre kapitulerer. Det samme gjelder studentene, og det er gjerne de skarpeste som faller av, fordi man ikke lager plass til å snakke om modellene, men snakker fra innsiden av dem.

Det jeg egentlig vil spørre om, er ikke om vår representative aktør sparer, men hvorfor vi ikke snakker mer om de store spørsmålene som preger dagens økonomier. Hvordan driver for eksempel innovasjonsklynger vekst i økonomien, og hva skjer når maskinene tar over jobbene på gulvet? Hvor ble det av de globale finansmarkedene hvor forventningene rår og boblene brister? Tilsynelatende kan ikke disse modellene gi svar på disse spørsmålene, og derfor var de heller ikke spesielt nyttige da finanskrisen inntraff. Det er så mye mer som er avgjørende for hvordan samfunnet utvikler seg, enn hva dette nyklassiske universet rommer.

De abstrakte makromodellene er nok verdifulle i noen sammenhenger til tross for store svakheter. Det sentrale er at svakhetene må belyses fordi kommende generasjoner samfunnsøkonomer blir nødt til å forholde seg til mekanismer som ikke passer inn i det nyklassiske universet. All den tid modeller er og skal være forenklinger av virkeligheten må man ha en diskusjon om hva de kan og ikke kan brukes til. I en kompleks verden er det klart at hver modell bare kan dekke en liten brikke av bildet, derfor trenger vi ulike typer modeller for å legge hele puslespillet.

Heldigvis finnes det også mer i universet av økonomisk teori. Ja, det finnes en hel verden der ute, mens vi sitter her inne og diskuterer hvorfor ”ingen” i denne økonomien er villige til å spare. Der tradisjonell nyklassisk teori bygger på antagelser om fullstendig informasjon og rasjonell adferd, finnes det interessante utgangspunkter innen institusjonell økonomi og adferdsøkonomi, med begreper som begrenset rasjonalitet og satisfiering. Isteden for å ta utgangspunkt i likevekt finnes det modeller som baserer seg på ustabilitet og studerer hvordan bobler oppstår og brister. Dette vet også professoren mens han spankulerer fram og tilbake foran studentene med et smil om munnen. Likevel fortsetter han å snakke om denne modellen som om den var det eneste som eksisterte, mens studentene gjesper fra bakerste rad.

Økonomisk motepress i SSB

Av John K. Dagsvik, Seniorforsker, SSB. Teksten har tidligere stått på trykk som Kronikk i Klassekampen (07.12.17)

Statistisk sentralbyråFoto: Wikimedia Commons

I forbindelse med planene om reorganisering av Forskningsavdelingen i SSB har det som kjent pågått en diskusjon om hvordan forskning skal kvalitetssikres. Alle er enige i at internasjonal publisering er sentralt i arbeidet med å styrke kvaliteten på forskningen i forskningsinstitusjoner. Det som imidlertid er problematisk, er hvordan krav om publisering praktiseres.

Tellekantmetoden ville vært mindre kontroversiell dersom det var en unison oppfatning av hva som menes med kvalitet i forskningen, og hvis det var enighet om at høyt rangerte tidsskrifter gjennomgående inneholdt artikler av høy kvalitet (passende definert). Sammenhengen mellom tidsskriftenes rangering og innhold er mer komplisert enn som så. I for eksempel økonomifaget er det nemlig en betydelig strid om hvilke teoretiske og metodiske strategier som bør være rådende.

Innen makrofeltet har det ved ledende universiteter (spesielt amerikanske) i de siste årtier vært drevet forskning innen modellrammeverket som noe forenklet går under betegnelsen DSGE. Modeller à la DSGE er stiliserte i en ekstrem grad, blant annet ved at de er basert på svært sterke og urealistiske forutsetninger. Dette gjelder spesielt forutsetninger som forenkler aggregeringsproblemet, slik som forutsetningen om den representative aktør. Nylig er det blitt utviklet mer generelle varianter av DSGE som tillater flere aktørene med ulike preferanser, ulike evner til å investere i utdanning, og hvor aktørene står overfor ulike restriksjoner.

Forskere innen denne forskningsretningen er flinke til å finne fram til passende forutsetninger om hvordan preferanser og rammebetingelser kan representeres matematisk slik at aggregeringsproblemet blir vesentlig forenklet. I tillegg fastsetter de parametere ved å vise til hva andre forskere har benyttet i mer eller mindre sammenliknbare problemstillinger. Dette er et eksempel på hva moderne makroøkonomer mener når de snakker om at DSGE-modeller har et såkalt «mikrofundament». Men det faktum at det finnes slike forutsetninger som forenkler aggregeringsproblemet, betyr naturligvis ikke at disse nødvendigvis er realistiske i empirisk forstand, snarere tvert imot.

Ytterligere urealistiske antakelser er at det forutsettes kun én sektor i økonomien og et perfekt frikonkurransemarked. Det som videre er bemerkelsesverdig for dem som jobber innenfor denne såkalte moderne makrolitteraturen, er at de vanligvis ikke i særlig grad føler behov for å begrunne sine forutsetninger i empirisk forstand ytterligere. I noen sammenhenger kan det vises at slike modeller kan reprodusere enkelte trekk i (aggregert) data, men den typiske måten disse modellene testes på, er svært overflatisk.

I diskusjonen omkring relevansen til ulike makromodeller, blant annet i sammenheng med reorganiseringen av forskningsavdelingen i SSB, har det blitt foreslått at SSB burde satse på mer moderne modellrammeverk slik som DSGE i stedet for tradisjonelle modelltyper som er utviklet i SSB, og hvor nasjonalregnskapet spiller en viktig rolle. Det som er et viktig poeng i denne sammenhengen, er at mens både moderne og tradisjonelle teorier og metoder i makroøkonomi er basert på drastiske forenklinger, så representerer nasjonalregnskapet essensiell og detaljert informasjon om faktiske sammenhenger i økonomien. I den forstand er tradisjonelle modeller basert på nasjonalregnskap mer å stole på enn moderne tilnærminger som i temmelig begrenset grad utnytter faktisk informasjon og data om økonomiske sammenhenger.

Det er et tankekors at varianter av DSGE-tradisjonen oppnår publisering i høyt rangerte tidsskrifter mens tradisjonelle modeller (slik som SSB-modellene) i liten grad er et forskningsfelt innen akademia. Ifølge tellekantprinsippet vil derfor forskning og publisering innen moderne makroøkonomi à la DSGE ha mulighet til å skåre høyt, mens det mer tradisjonelle arbeidet i stor grad utdefineres som interessant forskningsfelt. (Teksten fortsetter under bildet)

Costume Parisien No.608 1804 01.jpgMoteretninger skifter stadig, men mote er ikke det samme som vitenskapelig kvalitet og relevans.
Foto: Wikimedia Commons.

Noe som er slående, er at en motsatt moteretning har betydelig medvind innen empirisk mikroøkonomi. Mens det tradisjonelt har vært populært å drive med såkalte strukturelle analyser (analyser basert på økonometriske modeller avledet av teori) av mikrodata, har det i den senere tid bredt seg en oppfatning om at strukturelle modeller er spekulative og at en helst bør unngå bruk av økonomisk teori og metode i særlig grad. Helst bør en benytte enkle empiriske strategier. Videre er det typisk populært å forske på temaer som ligger utenfor, eller i grenseland for økonomenes tradisjonelle domene. En måte å spissformulere rådende moteretninger på er at mens det er mote i mikrofeltet å utvikle modeller der økonomisk teori har liten eller ingen rolle er det i makrofeltet mote å utvikle teoretiske modeller med temmelig begrenset bruk av data.

Det er altså betydelig strid i økonomifaget om hva som er gode forskningsstrategier og hva som bør regnes som relevant og interessant forskning. En konsekvens av dette er kamp om kontroll over tidsskriftredaksjonene. Dette har gått så langt at enkelte tidsskriftredaksjoner nekter å vurdere artikler som ikke passer innenfor de rådende moteretninger skissert ovenfor. Det blir derfor temmelig overflatisk å basere vurdering av forskningskvalitet først og fremst på hvilke tidsskrifter arbeider publiseres i.

Hvorfor sløse bort Oljefondet?

Av Anton Hellesøy, sosialøkonom og medlem i Rethinking Economics Norge. En versjon av teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampen.

4 of 10 - Karl Johan Gate at Night, Oslo - NORWAY.jpgFoto: Wikimedia Commons

Hvert år når politikerne diskuterer statsbudsjettet, dukker det opp en problemstilling som vanligvis behandles ganske overfladisk. Hver gang når noen konkluderer med at neste års budsjett vil ende med et betydelig underskudd, så slutter de (uten unntak) direkte derfra til at underskuddet må dekkes av Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland), og videre derfra igjen til at dette er måten å sløse bort hele Oljefondet på.

Oljefondet er i dag på ca. 1000 milliarder amerikanske dollar, tilsvarende to og en halv gang vårt samlede brutto nasjonalprodukt. Verdien av oljefondet for oss er at det gir staten mulighet for å importere varer og tjenester vi ikke selv kan produsere, enten fordi vi ikke har ressursene til det eller teknologien som må til. Å trekke på Oljefondet, selv bare den finansielle avkastningen, i en situasjon hvor vi fortsatt har ledige og uutnyttede ressurser i Norge, er dårlig forvaltning av fondet – nærmest sløseri.

Derfor, hvis man først er kommet til at det er fornuftig økonomisk politikk å pådra seg underskudd på statsbudsjettet – fordi vi har betydelig med arbeidsløshet og ledige ressurser, og underskuddet er et bidrag til statlig etterspørsel rettet mot de ledige ressursene – så burde man også diskutere hvordan dette underskuddet best kan dekkes. Det finnes nemlig andre muligheter enn å trekke på oljefondet, for eksempel slike som land som ikke har et oljefond, må ty til. Det vanligste er at staten utsteder statsobligasjoner for å dekke sine underskudd (i USA kalles det for Treasuries, i Storbritannia for Gilts). Disse statsobligasjonene, som kan være av forskjellig løpetid, omtales gjerne som statens gjeld, og det er jo for så vidt riktig.

Men selv om obligasjonene er gjeld for staten, er de et verdipapir for kjøperne av obligasjonene. De kan selges til pensjonsfond, pensjonskasser, forsikringsselskaper og sparere for øvrig som ønsker en sikker plassering av sine sparemidler. De kan også selges til Norges Bank. Statsobligasjoner utstedt av en stat som har en valuta som landet helt og holdent selv rår over (fiat-penger), slik vi rår over kronen, er den sikreste av alle finansplasseringer. Det er ingen grunn til å anta at en slik statsgjeld som er plassert i norske kroner i praksis vil begrense statens handlefrihet, og det er heller ikke mulig at staten på noe tidspunkt kan komme i mislighold overfor disse obligasjonene.

Noen mener at når staten tar opp gjeld på denne måten, så vil de bli en byrde for fremtidige generasjoner. Det motsatte er snarere tilfelle. Norske statsobligasjoner representerer det sikreste av alle verdipapir og kan selvsagt overtas av våre barn og barnebarn hvis det er det de ønsker, eller de kan når som helst innfris av staten uten at det koster skattebetalerne et rødt øre. På hvilken måte dette representerer en byrde for fremtidige generasjoner er høyst uklart.

Spørsmålet er derfor, hvis man er så bekymret for at man år etter år sløser bort Oljefondet på å dekke underskudd på statsbudsjettet, hvorfor har ingen heller foreslått å dekke underskuddet ved at staten utsteder statsobligasjoner? Spørsmålet kan rettes til alle partiene på Stortinget når de skal vedta neste års statsbudsjett.

 

Vi trenger modell-mangfold, ikke ensretting

Rethinking Economics Norge mener den foreslåtte omleggingen av SSB vil føre til en skadelig ensretting av den økonomiske forskningen i Norge. Stadig flere ledende økonomer er skeptiske til DSGE-modellene som råder i internasjonale tidsskrifter. Det er derfor mulig  omleggingen i SSB vil gjøre forskningen både mindre vitenskapelig og mindre relevant – stikk i strid med den uttalte hensikten.

Av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge. En versjon av innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 09.11.17.

Hilde Bjørnland og Kjetil Storesletten svarte på innlegget i , fulgt av en replikk

Related image
Statistisk Sentralbyrå. Foto: Wikipedia

Den foreslåtte omleggingen av modellbruken i Statistisk Sentralbyrå (SSB) vil bidra til ensretting i det økonomiske fagmiljøet i Norge. SSB har i lang tid forvaltet den økonometriske arven etter nobelprisvinnerne Haavelmo og Frisch. Tidsserieøkonometri har stått sterkt, og nærheten til statistikkproduksjonen, ikke mist nasjonalregnskapet, har vært en stor styrke for politikkrelevant forskning. En omlegging i den retningen professorene Kjetil Storesletten og Hilde C. Bjørnland går inn for, vil være et tap for mangfoldet i økonomimiljøet i Norge. Det er dessuten viktig å være klar over at det modellsynet de forfekter, på langt nær står så sterkt internasjonalt som de vil ha det til.

Ifølge professor Kjetil Storesletten er SSB sine modeller «utdaterte, foreldede og milevis unna den internasjonale forskningsfronten». Forskningsfronten for Storesletten er «moderne makroøkonomiske modeller, som for eksempel dynamisk-stokastiske generelle likevektsmodeller (DSGE-modeller)». Slike modeller bør i følge Storesletten på sikt kunne avløse byråets tradisjonelle modeller (som KVARTS og MODAG). For å få til en slik omstilling er det «nødvendig å få inn nye ressurser med denne kompetansen». Det følger at de forskerne som jobber med dagens modeller bør se seg om etter noe annet å gjøre.

Økonomene Olivier Blanchard (tidligere sjeføkonom i IMF) og Larry Summers (tidligere finansminister i USA) kom nylig med meget sterk kritikk av teoriretningen Storesletten tar til orde for på en konferanse om makroøkonomisk politikk i regi av den konservative tenketanken Peterson Institute. Der fremholdt de at finanskrisen viste at virkelighetens økonomi er ustabil og preget av ikke-lineære sammenhenger. Da nytter det ikke å tviholde på modeller som baserer seg på eksogene sjokk og lineære sammenhenger, og som alltid går tilbake mot en likevekt. Slike (DSGE-)modeller var lite egnet til å forstå finanskrisen, og vi trenger i følge de to toppøkonomene en «grunnleggende revurdering av makroøkonomisk tenkning og politikk».

Enda mer kritisk var Adam Posen (styreleder av Peterson Institute, og tidligere medlem av den pengepolitiske komiteen i Bank of England), da han i innledningen til den samme konferansen kom med følgende kraftsalve: «Hele DSGE-tilnærmingen er basert på en rekke antagelser uten empirisk belegg, og vi må se oss om etter alternativer som kan bidra til bedre politikk». Dette er kritiske toner fra tungvektere i den makroøkonomiske verdenseliten. Da blir det litt rart at vi i lille Norge skal legge om modellbruken i alle de tre sentrale økonomimiljøene, SSB, Finansdepartementet og Norges Bank, i denne retningen?

Ledelsen ved SSB gir nå inntrykk av de ikke vil SSB sine tradisjonelle modeller til livs likevel, men det er liten tvil om at det er det som vil være de faktiske konsekvensene av omleggingene det nå legges opp til. Dyktige forskere som kjenner SSBs modeller til bunns har allerede sluttet eller blir flyttet fra forskningsavdelingen, folk med DSGE-kompetanse kommer til. Endringen er allerede i gang.

I debatten om SSB ligger det som premiss at publisering i topp rangerte internasjonale tidsskrifter er synonymt med vitenskapelig kvalitet. Problemet er at tidsskriftene så langt ikke tar innover seg all kritikken som har kommet mot DSGE-tilnærmingen, og foreløpig konserverer et paradigme som synes å være modent for utskiftning. I tillegg kommer poenget om at det som er relevant for internasjonale tidsskrifter, ikke nødvendigvis er relevant for norsk økonomi uansett.

Rethinking Economics Norge er en forening av og for økonomistudenter og økonomer som ønsker teoretisk mangfold og en kritisk tilnærming til alle teorier og faglige praksiser. Vi har tidligere påpekt faren ved en ensidig undervisning i økonomifaget. Hvis alle de økonomiske fagmiljøene i Norge skulle gå i samme fellen, mener vi det vil være til stor skade både for økonomifaget i Norge og den økonomiske politikken i vårt land. Heldigvis er det ennå tid til å snu!

 

Metodedebatt om SSB på avveier: Les Bjørnlands og Storeslettens svar til Boyes innlegg her. Under følger Boyes replikk til Bjørnland og Storesletten, trykket i DN 15.11.17

 

Modellmangfold (av Ebba Boye, trykket i DN 15.11.17)


Professorene Bjørnland og Storesletten benytter ufine metoder i sitt svar på mitt innlegg i DN torsdag. Jeg påpekte der at det modellsyn som de står for, i det siste har fått hard medfart av fremtredende internasjonale økonomer, som Oliver Blanchard og Larry Summers. I stedet for å forholde seg til denne kritikken, ber de meg lese vedlegget til SSB-rapporten fra i vår, som jeg faktisk siterte i mitt innlegg.

Rethinking Economics Norge er for teoretisk mangfold og ønsker en kritisk tilnærming til alle økonomiske teorier og faglige praksiser. Vi er selvsagt for faglig fornying og internasjonal publisering. Men at en bestemt teoriretning – som Bjørnland og Storesletten forfekter – fremstilles som «moderne» og fornuftig, mens det påstås at forskerne i SSB klamrer seg til et gammeldags modellsyn som er gått ut på dato, reagerer vi på.

Ifølge Bjørnland og Storesletten «bør SSB derfor bygge opp moderne makroøkonomiske modeller, som for eksempel DSGE-modeller, for på sikt å kunne avløse de tradisjonelle modellene (KVARTS, MODAG)» (sitat fra vedlegget). De viser samtidig til at Finansdepartementet er i en prosess der de vurderer å bygge opp tilsvarende modeller for sine analyser og prognoser.

Etter vårt syn er det svært uheldig dersom alle våre fremste økonommiljøer, og nå også SSB, skal konverteres til denne DSGE-tradisjonen, samtidig som den møter stadig mer motbør blant fremtredende internasjonale økonomer. Bjørnland og Storesletten velger å ignorere denne kritikken. De synes å være så sikre i sitt grunnsyn at mangfold for dem blir variasjoner over et DSGE-tema.

 

 

«Når en idé er blitt riktig gammel og avfeldig, kommer den til Norge for å dø»

Av Erik Reinert, medlem av fagrådet i Rethinking Economics Norge. (Teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampen.)

Illustrasjon: Knut Løvås

 

Generasjonsskifte i økonomifaget

INET, Institute for New Economic Thinking, er en organisasjon som er kritisk til hovedstrømmene i dagens økonomifag, til det som også kalles nyklassisk økonomi. INET ble stiftet for 7 år siden og holdt i oktober sin årlige konferanse, i år i Adam Smiths Edinburgh. Før selve møtet var denne gangen 700 unge økonomer samlet i tre dager til en egen festival og konferanse, Young Scholars Initiative. I Norge er gruppen Rethinking Economics Norge samarbeidspartneren her.

Til tross for alderen var jeg invitert til noen av seansene de unge økonomene arrangerte. Jeg hadde ikke vært i Edinburgh siden 1990, også da på en økonomikonferanse, den gang i anledning av at det var 200 år siden Adam Smith gikk bort. Da hadde man samlet nesten alle vinnerne av Nobels Minnepris i økonomi, og faget ble feiret både med en stor konferanse og med en utstilling på Det skotske nasjonalmuseet. Her kunne man se korrespondansen rundt den danske oversettelsen av Smiths bok Nasjonenes Velstand, som var blitt til på norsk initiativ.

Berlin-murens fall året før bidro nok til den underliggende følelsen av triumf på konferansen i 1990. Nobelprisvinnerne som ble avbildet ved Adam Smiths gravsted på den lokale kirkegården var alle såre fornøyd med tingenes tilstand. Med unntak av to. Harvard-økonomen Wassily Leontief var dypt kritisk til et fag han mente beveget seg inn i nærsynt irrelevans, doktorgradsstudentene på MIT og Harvard ble presentert for litteraturlister der nesten ingen referanser var mer enn to-tre år gamle. Den franske økonomen Maurice Allais tordnet mot et fag som etter hans mening premierte virtuos matematikk på bekostning av det å studere virkeligheten. Allais var en av de første som så hvor galt globaliseringen ville føre frem, og var i det han skrev på grensen til det hånlige kritisk til David Ricardos frihandelsteori.

Wassily Leontief 1973.jpgWassily Leontief var skeptisk til utviklingen i økonomifaget.
Foto: Wikimedia Commons

Møtet i Edinburgh i juli 1990 ga nytt mot. Selv Nobelprisvinnere kunne være like uenige i det som foregikk i økonomifaget som jeg var, og man skapte – slik Allais også så det – teorier som gjorde de fattige fattigere. Men Leontief var født i 1906 og Allais i 1911, i 1990 var de alt «forrige generasjon».

Møtet i Edinburgh i oktober 2017 var igjen svært oppmuntrende – her var det samlet hundrevis av unge økonomer som uttrykte den type fagkritikk som Leontief og Allais hadde gjort i samme by 27 år tidligere. Situasjonen fikk en til å tenke på Joseph Schumpeter som hevdet at det gylne tiåret da man er mellom 20 og 30 år for de fleste er bestemmende for hva de mener livet ut. Meget få er i stand til det Keynes gjorde: å endre mening etter at man er fylt 30 år selv om man skulle bli konfrontert med en helt ny virkelighet. Dette bidrar til å skape sykluser i økonomifaget: i gode tider øker abstraksjonsnivået, og det er ikke før problemene for alvor når verdens rikeste nasjoner at en ny generasjon skaper tvil om relevansen i forrige generasjons abstrakte og ofte kontekstløse tenkning.

Marshall-planens meget aktive økonomiske politikk – ispedd til dels kraftig proteksjonisme – skapte en periode med utrolig velstandsøkning mellom 1945 og 1975. I Den kalde krigens enkle og binære verdenssyn ble dette imidlertid tolket som en seier for ‘markedet’, og basert på det kunne økonomisk forskning i stor grad bevege seg inn i det territoriet Leontief og Allais kritiserte.

Også i oktober 2017 publiserte Stanford-forskeren John Ioannidis – kjent som en refser av bad science – og hans kolleger en artikkel i Economic Journal der de hadde gått igjennom store mengder prestisjefylt empirisk økonomisk forskning. De fant at nesten 80 prosent av artiklene rapporterte effekter som er overdrevet, typisk med en faktor på 2, mens resultatene i 1/3 av artiklene var overdrevet (inflated) med en faktor på 4 eller mer.

Samtidig opplever vi her hjemme en strid innen Statistisk Sentralbyrå der den økonomiske tilnærmingen som nå blir refset både av de unge økonomene i Edinburgh og av Ioannidis og hans kolleger synes å gå av med seieren. Det ser ut som det er de mest relevante forskerne, de som er for opptatt av den norske virkeligheten til å publisere i prestisjefulle men ofte irrelevante tidsskrifter, som går tapende ut av striden. Som Audun Lysbakken en gang skal ha sagt: «Når en idé er blitt riktig gammel og avfeldig kommer den til Norge for å dø».

Das Kapital fyller 150 år. Hva kan vi lære av Marx i dag?

Av Rune Skarstein, medlem i fagrådet til Rethinking Economics Norge. (Innlegget har tidligere stått på trykk i Klassekampen).

 

Karl Marx (1818-1883). Foto: Wikimedia Commons

 

Das Kapital 150 år

I september var det 150 år sidan første bindet av Das Kapital kom ut. Kva kan vi framleis lære av dette verket som står på UNESCOs liste over «Verdas dokumentarv»? Eg skal nemne nokre få av Marx’ banebrytande innsikter.

Eit viktig aspekt ved hans økonomiske teori er at ulike produksjonsmåtar skil seg frå kvarandre både når det gjeld eigedomsforhold og former for utbytting av arbeidskrafta. Den føydale produksjonsmåten var basert på utpressing av eit meirprodukt frå bøndene utan innebygde mekanismar for auke av deira arbeidsproduktivitet. Føydalherrane sine «investeringar» var uproduktive, erobringar av nytt land og fleire liveigne, borger, festningar, slott, kyrkjer og kloster. Arbeidssparande investeringar var i strid med den føydale produksjonsmåtens reproduksjonslogikk og etikk.

Enten leiglendingen betalte produkt- eller pengeavgift, visste han at avgifta var ein del av det han og huslyden hans hadde produsert. Meirproduktet var synleg. I den kapitalistiske produksjonsmåten er arbeidskrafta blitt ei vare med «marknadsbestemt» pris. Meirverdien (profitt og grunnrente) blir anonymisert i produksjonen og realisert på marknaden i form av pengar. Marx understreka at kapitalismen er den første produksjonsmåten i historia der det samfunnsmessige meirproduktet blir produsert i verdiform, som eit pengemål, og realisert på marknaden som profitt/meirverdi. Meirproduktet blir auka gjennom utbytting av lønnsarbeidarane ved arbeidssparande tekniske innovasjonar og investeringar.

Marx var den første som analyserte kapitalismens enorme dynamikk. Meir intuitivt enn analytisk gjorde han det alt i Det kommunistiske manifest (1848): «Gjennom den raske forbetringa av alle produksjonsinstrument, gjennom uendeleg lettare kommunikasjonar, riv borgarskapet også dei mest barbariske nasjonar inn i sivilisasjonen. Dei billege vareprisane er det tunge artilleriet som knusar alle kinesiske murar.»

Sjølv om dampmaskina representerte den mest avanserte teknologien på Marx si tid, formulerte han ein storslått teori om utviklinga av dei kapitalistiske pro­duktiv­kreftene som til og med føregrip moderne automatisering: «I takt med at storindustrien utviklar seg, blir produksjonen av verkelig rikdom mindre avhengig av arbeidstida og kvantumet av anvendt arbeid enn av krafta til midla som blir sette i bevegelse i arbeidstida. Disse midla står på si side ikkje … i noko forhold til den direkte arbeidstida som produksjonen av rikdomen kostar, men er langt meir avhengige av det generelle nivået i vitskapen og det teknologiske framsteget, eller bruken av denne vitskapen i produksjonen. (…) Arbeidet kjem ikkje lenger til syne som innelukka i produksjonsprosessen, sidan mennesket langt meir stiller seg som vaktar og regulator av han.»

I Marx’ teori skaper kapitalismens dynamikk bølgjer av ekspansjon og kriser, og denne produksjonsmåten genererer stadig på nytt ein «industriell reservearmé». Også finanskriser og det som i dag blir kalla «finansialisering», var del av teorien hans: «Verdien har si mest handgripelege ytringsform i pengeforma. Sirkulasjonsforma P–P’ [pengar–meir pengar. R.S.], som har verkelege pengar som utgangs- og sluttpunkt, er derfor det mest konkrete uttrykket for det drivande motivet i den kapitalistiske produksjonen, nemlig jakta på pengar. Her fortoner produksjonsprosessen seg berre som eit uunngåeleg mellomledd, som eit naudsynt vonde, i pengejakta. Alle nasjonar med en kapitalistisk produksjonsmåte blir derfor i periodar gripne av ei hektisk verksemd for å tene pengar utan innblanding frå produksjonsprosessen.»

Marx kunne ikkje føresjå dei øydeleggande konsekvensane av fossile brennstoff. Likevel såg han langt meir enn hans samtidige: «Den kapitalistiske produksjonen øydelegg stoffskiftet mellom menneske og jord. Det vil seie at dei oppbrukte komponentane i jorda i form av næringsmiddel og klede ikkje blir førte tilbake, altså det evige naturvilkåret for vedvarande fruktbar jord. … Den kapitalistiske produksjonen utviklar berre teknikken og kombinasjonane i den samfunnsmessige produksjonsprosessen ved at han samtidig undergrev springkjeldene til all rikdom: jorda og arbeidaren.»

Om Manifestet skriv Hans Magnus Enzensberger: «Marx og Engels’ mektige setningar vil ryste og kaste lys også over det tjueførste hundreåret.» Det er all grunn til å spå det same om Das Kapital.

 

 

Kåkånomics – økonomifestivalen i Stavanger

Forrige uke (1.-4. november) gikk økonomifestivalen Kåkånomics av stabelen i Stavanger. Styremedlem i Rethinking Economics Norge, Roman L. Eliassen, og Cahal Moran, en av grunnleggerne av Post-Crash Society i Manchester, diskuterte økonomifagets tilstand med Professor Kalle Moene. Resultatet kan dere se her:

Festivalen bød i tillegg på en rekke andre spennende temaer og innledere. Steve Keen – presentert av Kåkånomics som “professoren som forutså finanskrisen” – intervjues her. På hovedkonferansen snakket Paul Mason og Evgeny Morozov om digitaliseringens muligheter og farer, og utopiske og dystopiske fremtidsscenarier for et postkapitalistisk eller neoføydalt samfunn. Pluss mye mer, som dere finner i youtube-kanalen til Kåkå.