Les mer om vår nye bok “Økonomisk tenkning” her:

Lansering torsdag 10. februar kl. 17.00 på Kulturhuset i Oslo.

Se video fra boklanseringen på Youtube her.

I løpet av kvelden møter du blant annet kapittelforfatterne Erik Reinert, Margunn Bjørnholt og Arild Vatn, i tillegg til redaktør Tone Smith. Forhåndspåmeldingen til arrangementet er dessverre full, men fra kl 16.45 åpner vi dørene for alle så lenge det er plass.

Mer info om arrangementet her.

Økonomisk tenkning – bidrag til mangfold i økonomifaget finnes endelig i bokhandlene. Den er redigert av Tone Smith, Ebba Boye og Bent Arne Sæther, med bidrag fra en rekke norske økonomer.

Ensrettingen i økonomifaget er bakgrunnen for det globale studentopprøret innenfor økonomifaget som har funnet sted siden tidlig på 2000-tallet. Studenter etterlyser et mer virkelighetsnært økonomifag med flere teorier og perspektiver på pensum. Denne boken er et bidrag til å dekke dette behovet. Her presenteres både evolusjonær, feministisk, institusjonell, marxistisk, økologisk, østerriksk og post-keynesiansk økonomi, ny monetær teori, samt økonomifagets mainstream – nyklassisk teori. Den kan brukes som pensumbok i introduksjonskurs til ulike økonomiske teorier eller som supplerende litteratur i andre kurs, samtidig som den kan leses også av de uten økonomifaglig bakgrunn.

Med Økonomisk tenkning – bidrag til mangfold i økonomifaget ønsker forfatterne å stimulere til debatt om sentrale økonomiske spørsmål i vår tid. Med bidrag av: Tone Smith, Ebba Boye, Bent Arne Sæther, Erik Reinert, Iulie Aslaksen, Margunn Bjørnholt, Charlotte Koren, Arild Vatn, Anders Ekeland, Anton Hellesøy, Thorvald Grung Moe og Andreas Hardhaug Olsen.

Du kan kjøpe boken her. Royalties fra salget går til Rethinking Economics Norge.

Reiseskildring fra Stavanger

Av Selmita Sverresdatter Finne, bachelorstudent i økonomi ved NMBU.

Dette er andre del i serien vår med reiseskildringer fra da Rethinking Economics sendte en gruppe økonomistudenter til Kåkånomics økonomifestival.

Noe av det fine med økonomifestivalen Kåkånomics er den gjennomgående tilgjengeligheten. Talerne må som regel gjennom salen for å komme seg ut av lokalet, og slipper vanskelig unna publikums nådeløse ankepunkter. Men det aller beste med Kåkånomics er forresten at det er så mye å hisse seg opp over.

Stemningen var påtakelig trykket under debatten om å avvikle oljeproduksjonen; vi var tross alt i Stavanger. Jeg fikk ikke med meg spørsmålsrunden fordi jeg måtte haste videre til Terje Tvedts foredrag om imperier gjennom historien, men mangelen på livvakter var ørlite urovekkende. Hadde jeg ikke hatt dårlig tid fordi jeg skulle rekke en paneldebatt om arveavgift, tror jeg dessuten at jeg hadde gitt Tvedt det glatte lag for hans politisk ladede tale om at historiefaget er for politisk ladet. Kåkånomics er virkelig drømmen. For hva er vel drømmen, om ikke en by full av godt voksne mennesker som ivrer etter å være uenige med meg? 

Er det typisk for en Rethinker å være krampaktig kontrær, kan du kalle meg en arketype, men en kommer rett og slett ingen vei uten å krangle. Taper en krangelen, burde man se på det som en gave. Sånn sett er Kåkånomics er rene julaften. Jeg, som er vant til bare å krangle med foreleserene på landbrukshøyskolen, ble plutselig kastet ut i diskusjoner med høytstående økonomer og andre samfunnsvitere. Synes du det høres tørt ut, kan jeg forsikre deg om at de fleste av dem er eksentrikere av rang. Synes du det høres skremmende ut, så husk på at dersom alle spørsmål er dumme, da er ingen det.

Vi fikk betalt reise og opphold via Rethinking Economics og Kåkånomics. Det dekkede oppholdet og den fremmede byen ga dessuten en følelse av å være på forretningsreise, så fornemmelsen om at jeg var der i et visst ærend var ikke til å komme unna. Så fort uken var omme og jeg hadde funnet plassen min på flyvningen til Oslo, åpnet jeg datamaskinen for å skrive et notat om arveavgift. Det er lov å tro man har fasiten, så lenge man tør å la seg utfordre. 

Høydepunktet fra reisen var å møte mitt forbilde, journalist og samfunnsøkonom Maria Berg Reinertsen, og å få signert min kopi av den nye boken hennes om Keynes. Det var for øvrig hun som, for noen år siden, tipset meg om Rethinking Economics, etter at jeg hadde sendte henne en svermende fan-mail. Jeg fortalte henne at det var hun som hadde inspirert meg til å studere samfunnsøkonomi, hvorpå hun fortalte meg at Sofie Mathiassen, den forhenværende DN-journalisten som hadde inspirert henne selv som ung, også var der den dagen. 

Verden er liten, men du må oppsøke den – den oppsøker ikke deg. 

Rapport fra Kåkånomics 2021

Reisebrev skrevet av Kristine Eriksmoen, bachelorstudent i samfunnsøkonomi ved NMBU

Som helt ny i økonomifaget, og helt ny i Rethinking Economics, var jeg heldig nok som fikk muligheten til å være med på Kåkånomics. Det skal sies jeg var litt tvilende da jeg takket ja. En økonomifestival høres liksom ikke veldig innbydende ut i en fersk økonomistudents øre, når økonomireferansene en har er ‘markedslikevekt’ og ‘alternativkostnader’. Kombinert med festival? Jeg fikk det ikke helt til å stemme. Likevel valgte jeg å hengi meg til det ukjente, pakket kofferten og reiste til Stavanger. Og hvem skulle tro. Det ble jo faktisk utrolig morsomt!

Vi ankom Stavanger 27. oktober, samme kvelden som festivalen begynte. Programmet var fullspekket av foredrag, panelsamtaler og workshops med fengende titler og interessante deltakere. Jeg ble introdusert for Guy Standing og hans ideer om grunninntekt, av Erling Holmøy ble jeg informert om at jeg som kvinne i snitt koster staten 15 millioner kroner i løpet av mitt liv, og Nicolai Tangen, selveste oljefondssjefen, fortalte om «lyden av penger til det norske folk!» etter et besøk på en oljeplattform.

Til sammen var vi 10 personer fra RE. Vår selveste Marie Storli og Tone Smith var paneldeltaker på til sammen 6 panelsamtaler. I tillegg var Marie programleder for bokslippet Økonomisk Tenkning som gikk for fullsatt lokale og utsolgt arrangement. Her deltok blant annet Victor Norman, tidligere rektor ved NHH. Han var hjertens enig i at det var behov for endring i økonomifaget, og at det var viktig at studentene blir introdusert for alternative teorier. Uten å lære andre perspektiver står man i fare for å «falle ned i det nyklassiske, svarte hullet», som han sa.

Det var gøy å oppleve at styret og studentene i Rethinking Economics var såpass tilstede på festivalen, enten som deltakere i panel, eller ved at de stilte kritiske spørsmål fra salen. Ekstra kult var det da organisasjonen rett og slett ble omtalt fra scenen.

Det ble diskutert om økonomifaget er høyrevridd, og hvorfor venstresiden har så dårlig smak i økonomisk teori, med blant andre Kalle Moene. Etter å ha lyttet til professorene oppdaget jeg, til min overraskelse, hvilken kontroversiell bevegelse jeg er blitt del av. Jeg møtte meg selv i min egen naivitet. Jeg lærte at det er radikalt med nytenkning i økonomifaget, og jeg skjønte at hvite menn som pusher femti ikke alltid vet best, og at jeg kan gjøre min naivitet til min superkraft.

Den siste kvelden fikk vi delta på Kåkånomics sin avslutningsfest og det skal sies jeg følte meg malplassert på en fest med akademikere og voksne mennesker i viktige jobber. RE fikk meg dog til å føle meg mer hjemme da noen i gruppen fikk byttet ut økonomiprofessor Ola Kvaløy sin spilleliste med hardcore techno. Det var i dette øyeblikket jeg skjønte at dette er en gjeng jeg vil være del av.  

Søndag 30. oktober pakket vi koffertene våre, ryddet oss ut av Airbnb’en og reiste hjem.  Jeg sitter igjen med en utrolig fin opplevelse, med mye intellektuelt innhold jeg kommer til å ta med meg videre i studieløpet mitt. Jeg har fått innsikt i Norges økonomiverden, som på alle måter består av mer enn markedslikevekt og alternativkostnader, og jeg har, ikke minst, fått bli kjent med svært inspirerende mennesker.

Jeg gleder meg til videre engasjement i Rethinking Economics Norge!

Myter i klimapolitikken

Skrevet av Per Bjørn Foros, tidligere førsteamanuensis ved NTNU. Innlegget sto opprinnelig på trykk i Aftenposten Innsikt, 9. september 2021.

Klimapolitikk står høyere opp på den politiske dagsorden enn noen gang tidligere. Både under COP 26 i Glasgow og i årene som kommer vil det svirre av kalkyler og regnestykker, lovnader og løsninger – med varierende relevans og realisme. Det loves både kvotehandel, kobolt og grønne skoger. Men er det gull alt som skinner?

Sannheten er denne: “There is no such thing as a free lunch». La oss se på fallgruvene – hvis vi legger fysiske realiteter og økonomisk edruelighet til grunn. Dette er et forsøk på å ta seg fram i jungelen av argumenter, og her følger noen av påstandene som krever motforestillinger. 

Slik sett er det bedre med et godt resonnement enn tvilsomme beregninger.

«Mulighetene er større enn problemene»

Noen ganger er det slik, men ofte ser vi at løsninger hausses opp, mens problemene blir oversett. Når det gjelder fornybar energi, hører vi om tenkte gevinster (reduserte utslipp), mens det i mindre grad snakkes om de negative sidene ved utbygging (samfunnskostnader og naturtap). Eksempler: vindkraft, høyhastighetstog. Skjulte innsatsfaktorer og ukjente konsekvenser er et sikkert innslag i denne blindheten.

Kåre Willoch er inne på dette – om enn i andre sammenhenger: Når vi snakker om gevinster, er to pluss to fem, men hvis det handler om ulemper, er to pluss to tre. For enhver kalkyle kan gi det svaret en ønsker, tallene og regnestykkene er ikke til å stole på. Av og til ligger djevelen i tallene. Slik sett er det bedre med et godt resonnement enn tvilsomme beregninger.

Samtidig handler det om et kappløp mellom problemer og løsninger. Vi løser ett problem, men skaper et annet: Elektriske biler og fly er skuddet, men utviklingen presser kraftmarkedet. Eller vi flytter problemet til et annet sted: Biodiesel gir positivt klimaregnskap i Norge, men er kanskje basert på planteolje fra rasert regnskog. 

Hvis vi vil beholde velferden for framtidige generasjoner, gjelder det å redusere produksjonen, ikke å øke den.”

– Trygve Haavelmo

«Grønn vekst er mulig»

All produksjon og transport innebærer en strøm av energi og materialer. Anvendt energi taper gradvis kvalitet (evnen til å utføre arbeid), og ender til slutt som verdiløs varme. Materialer omsettes fra begrensede ressurser til avfall og forurensning. Kildene tømmes og slukene tettes. Ifølge termodynamikkens lover innebærer dette at entropien (graden av uorden) øker, her forstått som miljøproblemer (forurensning, naturtap) og mindre tilgjengelige ressurser (forringet energikvalitet, spredning av materialer). Fysikkens verden er nådeløs.

Å gjenopprette orden krever innsats og medfører kostnader. Strevet med å redusere klimautslippene – kontrollere energistrømmene – er et eksempel på dette, både teknisk (rensetiltak, karbonfangst, elektrifisering av sokkelen) og samfunnsmessig (kontrollordninger og byråkrati, undersøkelser og forskning). Men entropien gjelder også for materialene. Å utvinne dem fra naturen er som å få en ordnet kortstokk i hendene, å omsette dem (gjennom vareproduksjon) er som å spre kortene for vinden, og gjenvinning av ressursene er som å ordne kortstokken på nytt. Tilsvarende koster det oss dyrt å rense og rydde opp på grunn av forurensning og avfallsopphopning. Vi ser da også at skatter og avgifter knyttet til klimatiltak og avfallshåndtering øker jevnt og trutt.

Kostnadene vi snakker om, innebærer hva vi kan kalle økonomisk entropi[1] – en økning i kaos, eller tap av kvalitet. I et slikt bilde fins det ingen «miljøvennlig» produksjon; all produksjon medfører kostnader og slitasje på natur og mennesker. Trygve Haavelmo, som i 1989 fikk Alfred Nobels minnepris i økonomi, sa det slik: Hvis vi vil beholde velferden for framtidige generasjoner, gjelder det å redusere produksjonen, ikke å øke den.[2]

Tidligere statsminister Per Borten var vel bevandret i gårdsdrift og avkastning. Han likte å fortelle historien om mannen som ville at den den ene kua han hadde, skulle gi mest mulig melk. Derfor begynte han å gi kua kraftfor, og økte mengden litt fra dag til dag. Resultatet uteble ikke; kua melket mer og mer. Men kostnadene økte, mens økningen i melkemengden etter hvert avtok. Dermed var gevinsten snudd til tap, og «kua gav ikke lenger mer melk, men mer møkk», ifølge den gamle statsmann. En presis analyse av en presset produksjonsprosess. Dette er loven om «det avtakende utbytte».

Visjonen om «grønn vekst» hviler på tynt grunnlag. Det er omfanget av produksjon (gjennomstrømningen av energi og materialer) som betyr noe, i mindre grad smartheten ved «løsninger»; det gjelder både for ressursbruk, forurensning, klimaendringer og helseskader.

Problemet ligger altså i selve veksten; i så måte er FNs naturpanel (IPBES)[3] klarere i sin konklusjon enn klimapanelet (IPCC)[4] – når det hevder at økonomisk vekst ikke er forenlig med «miljøhensyn»; en frikobling er umulig å forene med fysikkens lover. I EUs ferske klimapakke («Fit for 55»)[5] tas det til orde for en reduksjon av energiforbruket; det er nye toner fra en mektig allianse.         

«All fornybar energi er bra»

Fornybar energi er basert på kretsløpene som følger av innstråling fra sola: bioenergi (fra fotosyntesen), vannkraft (fordamping – nedbør), vindkraft (trykk- og temperaturforskjeller), bølgekraft (skapt av vind) – og stråleenergien i seg selv, omsatt til solkraft (elektrisk energi produsert ved solceller eller paraboler) eller til solvarme, oppsamlet i luft, jord og vann (tilgjengelig for varmepumpe).

Det viser seg at enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet, hvis vi må ty til naturinngrep (demninger, veier, arealbruk) og teknologisk hjelp. Med en gang innsatsfaktorene (energi, kostnader, naturkapital, naturtap) øker, kommer regnestykket under press. Det er heller ikke alltid slik at fornybar energi alltid erstatter ikke-fornybare kilder, slik det gjerne framstilles.

«Elektriske biler forurenser ikke»

I Norge er målet å stoppe salget av nye fossildrevne biler fra 2025; i EUs klimapakke skal det gjelde et forbud mot slike biler fra 2035. Dette er gode nyheter, men ikke uten forbehold. Batteriene i elektriske biler skal lades, og ett sted må energien komme fra. I Norge forbinder vi elektrisk energi med vannkraft, i andre land er den ofte basert på fossile kilder eller kjernekraft, med generatorer som produserer strøm fra varme. I det første tilfellet betyr det at vi flytter utslippene fra veier og gater til for eksempel et gasskraftverk, som slipper ut store mengder CO2. Mens satsing på kjernekraft innebærer strålingsrisiko ved utvinning av drivstoff, drift og avfallshåndtering.

Jo flere elektriske biler vi har, jo mer vil presset øke på kraftutbygging og kraftforsyning. Dette sammen med kraftbehov knyttet til andre framkomstmidler. Argumentasjonen for jernbane som miljøvennlig, er knyttet til elektrifisering, det samme gjelder for elektriske ferjer, og nå kommer flyene; på gateplan finner vi elsyklene og elsparkesyklene. Legg til alskens remedier og duppeditter, roboter og droner, dataservere og bitcoin-produksjon, så er det ikke vanskelig å forstå at elektrisk kraft vil bli mer og mer etterspurt. Alle politiske partier roper på mer elektrisk kraft, og norske kommuner kjemper om bygging av batterifabrikker.

«Nytt er bedre enn gammelt»

Nye biler bruker mindre energi enn gamle, og nye biler har mindre utslipp enn gamle. Da høres det jo rimelig ut at vi må kvitte oss med de gamle bilene – og erstatte dem med nye? Det er bare det at selve produksjonen av en ny bil krever mye energi og gir store utslipp – kanskje like mye som den sparer inn gjennom sin levetid. I så fall er gevinsten ved den nye bilen oppspist før den kommer på veien.

Det er generelt en tendens til nyanskaffelser framfor reparasjon, unødvendig utskifting av fullt brukbare ting og bygging av nye hus framfor renovering av gamle. All ny produksjon innebærer tilvekst i energi- og materialstrømmer, med tilhørende klimautslipp, og det skal mye til før slike løsninger innebærer fordeler i et klimaregnskap.

«Hydrogensamfunnet er veien»

Brenselsceller er en teknologi som drives av hydrogen og produserer elektrisk energi, med bare vanndamp som utslipp. Hydrogen har vi som kjent nok av, bundet i vann og karbohydrater, den er lett å lagre og svært anvendelig.

Når det gjelder utvinning fra vann, er elektrolysen velkjent som metode (hydrogen og oksygen skilles). Den skaper ingen forurensning, men krever store mengder el-kraft; dette gir såkalt «grønt» hydrogen. I Norge snakkes det om utvinning av hydrogen fra gass (metan, CH4), såkalt «blått» hydrogen, men da sitter vi igjen med store mengder CO2 vi må kvitte oss med; det er jo nettopp slike utslipp vi vil unngå. Og vi er tilbake til fasiten: Hydrogen er bare en energibærer, og den er i seg selv ikke mer miljøvennlig eller lønnsom enn primærkilden og produksjonsveien. Derfor snakkes det nå om elektrolyse via fornybare energikilder (særlig vindkraft) – eller karbonfangst og lagring (CCS)[6] ved utvinning fra gass, med de kostnadene og konsekvensene dette vil medføre.

«Vi må satse på bioenergi»

All forbrenning av karbonholdige stoffer gir utslipp av CO2. Men bioenergi er altså sett på som fornybar – gitt at det en tar ut av kretsløpet, erstattes med ny planting og tilvekst. Dette er en usikker forutsetning.

Biomasse som før eller siden vil bli utsatt for nedbryting – det være seg trevirke, slakteavfall eller planterester – kan forbrennes slik at energien utnyttes. Dette er «andregenerasjons» bioenergi (noe misvisende kalt «avansert» bioenergi), basert på allerede eksisterende organisk avfall. Annerledes stiller det seg med planteuttak (oljevekster, skog) for energiproduksjonens skyld. Dette er «førstegenerasjons» bioenergi (også kalt «konvensjonell»).

Det høres forlokkende ut: Aldri før har tilveksten vært større i norske skoger. Men all høsting av førstegenerasjons bioenergi (hogst, slått, høsting) innebærer tapt karbonbinding, i stedet gir forbrenningen utslipp, og det tar flere tiår etter gjenplanting før bindingen er som før. Næringstilgangen for nye planter er usikker, og før eller siden trengs det ny tilførsel. Da gripes det gjerne til kunstgjødsel, som er veldig energikrevende i produksjon, og energiregnskapet blir tvilsomt. Det kan fort nærme seg situasjonen i landbruket, der forholdet mellom energiinnsats og energiproduksjon er 10-15:1. Og i deler av verden kan vi få en konkurranse om arealene – mellom produksjon av drivstoff til maskiner og mat til mennesker.

«Avfallsforbrenning gjenvinner energi»

Det er bedre å brenne avfall og ta ut energien enn å kaste det på dynga. Det siste omtales som «deponi», det første har status som «energigjenvinning». Ved forbrenning er brennverdien avgjørende for gevinsten, og organisk avfall er ettertraktet – mens det burde gå til kompostering.

Når det gjelder industrivarer, betyr både deponering og energigjenvinning betyr at produktene må lages på nytt, med alt hva det innebærer av materialutvinning, vareproduksjon og klimautslipp. Derfor er det skjønnmaling å kalle avfallsforbrenning energigjenvinning; av og til forveksles det med materialgjenvinning og pynter opp statistikken.

Materialgjenvinning er et langt bedre alternativ, selv om det innebærer mye transport og kan ha andre ulemper. Fordelen er at vi kan gjenbruke materialressursene og slippe nyutvinning, men enda viktigere er det at vi sparer en hel runde i materialenes kretsløp («sirkulærøkonomi»), ved at vi slipper å etablere forbrenningsanlegg med alle sine innsatsfaktorer (bygging, drift, energi- og materialstrømmer, økonomiske kostnader).

Riktignok må selve produktet, for eksempel et plastbeger eller en ølboks, lages på nytt, men plasten og aluminiumen gjenbrukes. Bare direkte gjenbruk av produktet er bedre, slik vi husker det fra den gangen vi brukte kopper og flasker om og om igjen. Da sparer vi enda en runde i kretsløpet. For ikke å snakke om at noen produkter rett og slett ikke trengs.

Vi sitter igjen med denne rangeringen fra dårlig til god avfallshåndtering: deponi – avfallsforbrenning (energigjenvinning)  – materialgjenvinning – gjenbruk – utfasing av produktet.

“Snarere er det slik at norsk kraft vil komme på toppen av energimarkedet, senke prisene og øke energiforbruket, slik enhver tilvekst i energitilgang virker.”

«Karbonlagring kan berge oss»

I sin nyttårstale i 2007 kunne statsminister Jens Stoltenberg fortelle om den nye «månelandingen» i norsk teknologi – planene om karbonfangst- og lagring (CCS) i forbindelse med de prosjekterte gasskraftanleggene på Vestlandet. Planene ble etter hvert lagt på is, på grunn av for høye kostnader, men er nå hentet fram igjen og blankpusset.

Det handler altså om å brenne naturgass for å produsere elektrisk kraft, dette ved at varmen fra forbrenningen driver en gassturbin som genererer strøm. Men bare halvparten av energien blir til elektrisk kraft, resten ender som spillvarme. Tapet er enda større i vanlige biler, bare en tredjedel går til framdrift. Dette er prisen å betale for heving av energikvaliteten fra kjemisk energi – som er andreklasses – til bevegelse (turbin) og videre til elektrisk kraft – som begge er førsteklasses energiformer, i stand til å utføre arbeid og drive maskiner.

Spillvarmen er tredjeklasses energi, som bare duger til oppvarming. Denne energien er det ikke alltid lett å finne anvendelse for; på Tjeldbergodden snakket en lenge om å opprette en krokodillefarm for å utnytte spillvarmen.

Uttaket av en ikke-fornybar ressurs med så store tap av energi burde få alarmklokkene til å ringe. Men det var andre argumenter som kom til å gjelde: Norsk gasskraft skulle erstatte det som enda verre var, varmekraft basert på kull eller olje (der kull gir aller mest utslipp) eller kraft fra atomreaktorer. Tilsvarende heter det i dag om EUs tredje energimarkedspakke (ACER)[7] at norsk vannkraft skal erstatte mindre miljøvennlig energi i EU. Snarere er det slik at norsk kraft vil komme på toppen av energimarkedet, senke prisene og øke energiforbruket, slik enhver tilvekst i energitilgang virker. Håpet om erstatning av én energikilde med en annen, hviler på tynt grunnlag.  

Men med karbonfangst og lagring er vel gasskraft bra? Knapt nok – og bare hvis håpets regnestykke var til å stole på (erstatningsprinsippet, utnytting av spillvarmen), men da ville vel logikken snarere være: jo flere anlegg, jo bedre?

Kurt Oddekalv skrev i sin tid en ramsalt kronikk om dette, der han hevdet at hvis gasskraft og karbonfangst skal ha noe for seg, må gassen transporteres og kraftanlegget reises på et sted med en befolkning som kan betjenes av fjernvarme, videre at karbonfangsten må sikres og at det blir garantert for fjerning av et annet og «verre» alternativ – men det viktigste: energiforbruket må senkes!

Men det ser ut som om gass som energikilde er i ferd med å tape terreng; i EUs klimapakke heter det at en vil redusere bruken av gass både i industri, husholdninger og strømproduksjon. I virkeligheten er det slik at vi må la olje- og gassressurser ligge urørt, slik det hevdes i den siste rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA)[8]. I forbindelse med den siste rapporten fra FNs klimapanel sa generalsekretær Antonio Guterres at «den innebærer dødsstøtet for kull og fossile energikilder».

Alt peker i retning av en avkarbonisering, forstått som utfasing av fossile kilder; spørsmålet er hva som skal komme i stedet; det hefter noe ved alle energikilder. I alle fall er både utvinning og omsetning av fossil energi i ferd med å komme i et helt nytt lys, og markedet for norsk gass kan forsvinne i løpet av få tiår.  

«Vi må elektrifisere sokkelen»

Denne tanken er beslektet med «hvis»-retorikken ovenfor. Nå er det CO2-utslippene fra gassturbinene på plattformene (som gir kraft til driften) en vil stoppe – ved at det legges el-kabler fra land, og da med kraft fra fornybare kilder eller gasskraft med karbonfangst (CCS). Eller kraft fra havvind, noe som later til å være mindre kontroversielt. I alle tilfeller hevdes det at produksjonen på norsk sokkel vil bli «renere» enn annen olje- og gassutvinning, utvinningen kan fortsette og olje- og gassalderen forlenges.

Realismen i prosjektet begrenses av tilgangen på elektrisk kraft, ettersom dette markedet er under økende press – fra alskens andre sektorer. Vil ikke elektrifisering av sokkelen konkurrere med industriens kraftbehov? Og kildene skal altså helst være fornybare. Sist, men ikke minst: Vil gevinsten stå i forhold til kostnadene, og hva kunne de samme pengene vært brukt til?

Vi må ikke glemme at det er bruken av gass og olje som genererer de største utslippene, ikke utvinningen. Nylig ble oljeselskapet Shell domfelt i Nederland og pålagt en større reduksjon av klimautslipp også fra forbrenning av sine produkter. 

“jeg tar flyturen min, men betaler for isolering av vinduer i en polsk skole”

«Kvotehandel er tingen»

Tanken om handel med klimakvoter står sterkt blant norske politikere. Prinsippet er at vi kan forurense mer hvis vi betaler for rensetiltak og kjøper utslippskvoter et annet sted. I hovedsak handler det om ordninger for industrien, men prinsippet har også en «moralsk» dimensjon: Vi kan fortsette utslippene i Norge hvis vi støtter rensetiltak i Afrika; jeg tar flyturen min, men betaler for isolering av vinduer i en polsk skole. Mer finurlig er dette: Når vi kjøper varer fra Kina, belaster vi deres klimaregnskap og går fri selv.

Alt dette gjør at vi ikke trenger å innføre tiltak og betale prisen på hjemmebane. Det paradoksale er at det er vår oljerikdom gir oss råd til dette, gjennom salg av produkter som er blant hovedkildene til verdens klimautslipp.

«Tjenester er bedre enn industri»

Det gamle bondesamfunnet har forsvunnet, og primærnæringene er på vikende front. Men også industrisamfunnet og de såkalte sekundærnæringene er i sterk endring; røyken fra fabrikkpipene er i ferd med å forsvinne, og godt er vel det? I stedet har tjenestesektoren (tertiærnæringene) overtatt – og etter hvert hva jeg kaller «metasamfunnet»: stadig smalere nisjer med eksperter, konsulenter og fiksere.

Dette har fått noen til å snakke om «det postindustrielle samfunnet» – også forstått som et samfunn med færre miljøproblemer. Er det ikke bedre med utdanning og innovasjon, helse- og sosialarbeid, medier og kommunikasjon, kultur og reiseliv – enn med forurensende tungindustri? Tjeneste- og metasamfunnet har vel ikke noe særlig klimaavtrykk?

Det som skjer, er at det blir overført arbeidskraft fra industrien til tjeneste- og metasektoren, mens industrien produserer som aldri før og gjennomstrømningen av energi og materialer øker – leseren husker kanskje entropien? Norge for sin del flagger ut mye av sin industriproduksjon, og den globale omsetningen øker. 

Dessuten bygger tjeneste- og metasektoren på en rekke underliggende faktorer og forutsetninger: produksjon, varekonsum, teknologibruk, transport – og ikke minst: utdanning og forskning, som igjen har sine forutsetninger. Alt tyder på at det er like stort miljøavtrykk per arbeidsplass i tjeneste- og metasektoren som i tungindustrien. Og de nye næringssektorene er blitt til kolossale energisluk, knyttet som de er til nettservere, kunstig intelligens, roboter og bitcoin.

«Teknologi kan løse problemene»

Teknologien gir mange muligheter, men vi utnytter dem dårlig. Energieffektiviteten går opp (det produseres stadig mer per energienhet), men produksjonsveksten spiser opp gevinsten. Bilene bruker mindre og mindre drivstoff, men det blir stadig flere av dem, de brukes mer, og trafikken øker. Vaskemaskinene bruker mindre energi enn før, men vi har mer klær og vasker dem oftere. Sparedusjen er flott, men vi dusjer oftere og lenger. Vi superisolerer boligene og har solceller på taket, men arealer og innetemperatur øker. IT kan redusere mobilitet og reising, men energien serverne bruker, tærer på gevinsten. Alt for ofte er konklusjonen: «Vinninga går opp i spinninga».

Teknologi kan være god eller dårlig, billig eller dyr, innebære lav eller høy risiko og i ulik grad passe til lokale og kulturelle forhold. Vi må gå bak teknologien og vurdere innsatsfaktorer, kostnader, konsekvenser og naturinngrep, slik jeg har vært inne på når det gjelder vindkraft, høyhastighetstog, karbonfangst og elektrifisering av sokkelen.

Både når det gjelder energiforbruk og transport, er det selve omfanget som er problemet – og dette krever noe mer enn teknologiske løsninger. Politiske beslutninger, kulturell livsstil og personlig atferd er viktigere enn teknologiske utopier og store ord.

«Det er nok energi å ta av»

Av og til hører vi dette glade budskap – som jo også er riktig, så lenge vi snakker om fornybare kilder og ikke om lagerressurser. Innstrålingen av solenergi – knyttet til fotosyntese, vann, vind, bølger, varme i jord og vann – er ubegrenset, helt til sola slokner. Det er dette vi må ty til – og som er det eneste bærekraftige.

Begrensningen ligger i å skaffe nok energi av høy kvalitet, det vil si til å utføre arbeid og drive maskiner. Vi kan stå på båtdekket og undre oss over de kolossale mengdene av energi i havet (oppsamlet solvarme), men denne energien kan ikke drive båten framover, slik varmen fra varmepumper (hentet fra luft, jord og vann) ikke kan brukes til annet enn oppvarming.

Det er elektrisk kraft som er nøkkelen i dagens energiverden. Vi har sett at den lar seg generere gjennom fossil og biologisk energi, og det er lett å pumpe olje og hogge ned skog, men det hefter mange problemer ved denne produksjonsveien, selv om den er basert på lagret solenergi; det er enklest med primærproduksjonen – fotosyntesen.

Fornybar energi løser heller ikke alle problemer. Den innebærer å fange solenergien gjennom direkte innstråling eller som kretsløpsenergi. For dette kreves dyre teknologiske mellomledd (solceller, paraboler, turbiner) hvis vi vil produsere elektrisk kraft.

Men hva med kjernekraft? Den er i prinsippet ubegrenset – særlig hvis en lykkes med fusjonsenergi – og er til overmål utslippsfri. Slik sett er det ikke rart om noen ser til kjernekraft som løsning. Men jeg grøsser ved risikoen, og det ville bryte med alt av «føre-var»-prinsipper. På dette grunnlaget opponerer Tyskland og Danmark mot de landene i EU som svermer for kjernekraft.

Hva så om tilgangen på energi var ubegrenset? Vi ville tømme materiallagrene raskere, forurense mer og produsere mer avfall. Det verste ville være en formidabel varmeforurensning – som langt ville overstige dagens og eskalere klimaendringene fullstendig.

Greta Thunberg “We need more Action!”, May 2019 at Austrian World Summit.
Foto: Eugénie Berger, Creative Commons

Ingen gratis lunsj

Det eneste reelt bærekraftige er en solbasert økonomi, der vi må nøye oss med fotosyntesen og kretsløpene – og grensene dette setter.

Vi aner ikke hva en slik økonomi innebærer – bortsett fra at det vil være et mer nøysomt liv enn det vi kjenner i dag og kreve en mer rettferdig fordeling. Men kanskje kan det gi et realistisk framtidshåp og forhindre at vi etterlater enda en generasjon i en «business as usual» bygget på illusjoner og antakelser som ikke holder.

Dagens unge finner sitt håp i noe annet.


[1] For interesserte lesere: Georgescu-Roegen, Nicholas (1971). The Entropy Law and the Economic Process. Cambridge, Mass.: Harvard University Press; Rifkin, Jeremy (1989). Entropy: Into the Greenhouse World. N.Y.: Bantam Books; Foros, Per Bjørn (1996). Har vi råd til vekst? Om kappløpet mellom problem og løsninger. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.

[2] Haavelmo, Trygve (1993). Økonomi, individ og samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

[3] The Intergovernmental science-policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services

[4] Intergovernmental Panel on Climate Change

[5] «Fit for 55» henspiller på en reduksjon av klimautslipp på 55% i 2030, målt mot utslipp i 1990.

[6] Carbon Capture and Storage

[7] Agency for the Cooperation of Energy Regulators

[8] International Energy Agency

Vil du hjelpe oss og knuse noen økonomiske myter?

Rethinking Economics jobber for å skape en økonomi som tjener mennesker og planeten. Da må vi kaste ut gamle dogmer – og løfte frem nye ideer.

Nå ber vi DEG om hjelp. Vi er en ideell organisasjon uten ansatte. Vi opplever stor etterspørsel, men knappe ressurser gjør altså at vi er avhengig av finansiering for å kunne møte etterspørselen. Vil du hjelpe oss og knuse noen økonomiske myter, gjennom vår folkefinansieringskampanje på culturaflokk.no!

Rethinking Economics Norge jobber for å løfte frem nye ideer om hvordan vi skal skape en økonomi for det 21. århundre.  Vi er en ideell  organisasjon uten ansatte, i stor vekst. Vi bidrar med faglige debatter og innhold, og arrangerer konferanser, seminarer og åpne møter. For å gjennomføre planlagte prosjekter trenger vi mer finansiering – og vi håper du har lyst å hjelpe oss!
Hørt det før?

  • Vi trenger økonomisk vekst for å løse klimakrisa
  • Folk flest tjener på boligprisvekst
  • I fremtiden kommer vi ikke til å ha råd til samme standard på pensjoner og velferd 
  • Det er statens ansvar å redde kriserammede selskap
  • Det er kun næringslivet som skaper verdier i samfunnet 

Samfunnsdebatten om økonomisk politikk er full av myter om økonomien vår som begrenser hva vi tror er mulig. Fra en manglende forståelse for pengenes rolle i økonomien til en misvisende tolkning av menneskets natur og en snever forståelse av hvordan innovasjon foregår.

Heldigvis finnes det en rekke økonomer både i Norge og internasjonalt som jobber med nettopp dette!


Knuser økonomiske myter

  • Stephanie Kelton knuser myten om hva samfunnet har råd til.
  • Kate Raworth avkler myten om at vi trenger vekst for å løse klimakrisa.
  •  Mariana Mazzucato plukker fra hverandre myten om at det eneste som skaper verdi og driver innovasjon er næringslivet.

Dette er noen av ideene vi jobber for å løfte inn i den offentlige debatten, og ikke minst inn på pensum for økonomistudentene.

Rethinking Economics har ikke et politisk ståsted og støtter ikke et spesifikt syn. Vi jobber derimot for å avkle de økonomiske mytene, ved å dyrke den åpne og kritiske samtalen.

Litt om oss

Målet vårt er å løfte frem nye ideer, og bidra med kunnskap og selvtillit til de som ønsker å kaste seg inn i den offentlige debatten om hvordan vi skal skape en økonomi for det 21. århundre.

Vi er en frivillig drevet organisasjon, uten ansatte. Siden oppstarten i 2016 har vi hatt stor vekst, og har i dag over 300 medlemmer, samt fire lokallag ved norske universiteter og høyskoler. Vi opplever stort interesse og engasjement for det vi gjør, og mottar en rekke forespørsler. Men knappe ressurser gjør altså at vi er avhengig av finansiering for å kunne møte etterspørselen.

For å gjøre mer av det vi driver med trenger vi mer finansiering, og vi håper du har lyst å hjelpe oss!

Hva skal penge brukes til?

Denne folkefinansieringskampanjen skal bidra til at vi får midlene vi trenger for å gjennomføre våre prosjekter. Blant annet:

  • Høsten 2021 publiserer vi boken “Økonomisk tenkning”, en antologi og fagbok i økonomi der vi presenterer ulike økonomiske teoretiske skoler på norsk.
  • Høsten 2020 publiserte vi rapporten “Utdanner vi økonomer for det 21. århundre?” som undersøker de norske bachelorutdanningene i samfunnsøkonomi i Norge, ved hjelp av en folkefinansieringskampanje (tusen takk til alle som støttet prosjektet!). I den kvantitative analysen finner vi at pensum domineres av nyklassisk teori og metode. Nå som verden er i ferd med å gjenåpnes ønsker vi å bruke rapporten til å lage arrangementer, debatter og skape dialog med de respektive instituttene. 
  • Vi skal fortsette å skolere unge kritiske økonomer, og videreutvikle vårt nettverk for økonomer som vil tenke nytt. Målet er å koble nysgjerrige studenter med erfarne folk fra næringsliv, akademia og forvaltningen. Målet er å bygge økt selvtillit – til å forme egne tanker og tekster og til å stille de relevante kritiske spørsmålene.
  • Vi jobber videre med å utvikle nettsidene våre til å bli en kunnskapsbase for økonomiske teorier og kritisk debatt om økonomi. I tillegg til det vi produserer selv deler vi lesetips og podcaster.
  • Vi har fått støtte fra Fritt Ord til å gjennomføre debattrekken “Penger på bok” på Deichman høsten 2021, og med din støtte kan vi gjennomføre lignende offentlige arrangement og konferanser til våren. 

Vi skal tenke nytt om økonomien, og nytt om regnskap. Men vi kan foreløpig ikke trykke våre egne penger. Vi trenger din hjelp.

Les mer og støtt kampanjen på culturaflokk.no!

Månedens bok: Borgerlønn

Borgerlønn – Ideen som endrer spillet, skrevet av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal (Res Publica 2018) 260 sider.

Bokanmeldelse skrevet av Veronika Heilund, styremedlem i Rethinking Economics Norge

De raskt akselererende teknologiske fremskrittene i verden skaper både muligheter og utfordringer, og fører med seg et stadig skiftende og mer usikkert arbeidsmarked. Hvordan skal vi møte disse endringene når også velferdsstaten er under press? Med boken Borgerlønn ønsker forfatterne Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal å “sette fart i en nasjonal debatt om hvorvidt borgerlønn kan være en løsning på de stadig økende økonomiske forskjellene og redusere usikkerheten som siver inn i arbeidslivet.”

Korona-relevant

Selv om boken ble utgitt i 2018 – og det har skjedd ganske mye med verdensøkonomien siden den gang – fremstår den som kanskje enda mer relevant i 2021. Koronapandemien har gitt større fart til den teknologiske utviklingen, og mange har følt usikkerheten på kroppen i løpet av det siste halvannet året. Senest i år vedtok Landsmøtet til Venstre at de er positive til å prøve ut borgerlønn i noen kommuner. I denne boken får vi en god innføring i de ulike ideene om borgerlønn og argumentene som har blitt ført i diskusjonen, både for og mot. Ideen om borgerlønn er flere hundre år gammel, og siden den ble fremsatt for første gang av Thomas Paine på 1700-tallet har ideen blitt både foreslått, diskutert og utprøvd mange ganger. Eliassen og Omdal gir en oversikt over flere av disse tidligere forsøkene og debattene, til glede og opplysning for dem av oss som stort sett bare har hørt om det berømte borgerlønn-eksperimentet i Finland fra 2017.

Debatten om borgerlønn er på ingen måte enkel. Både på den politiske høyre- og venstresiden er det store uenigheter om hvorvidt innføring av borgerlønn vil føre til at folk arbeider mer eller til at folk arbeider mindre. På begge sider av debatten er det også ulike meninger om hvordan den kan finansieres, og hvordan den ikke kan finansieres. I boken blir vi presentert for disse ulike alternativene og meningene, og selv om tonen i boken er positivt ladet i retning borgerlønn, gis leseren et balansert bilde av motargumentene der det kommer frem hvorfor motstanderne tror det ikke vil fungere.

“Å stille krav er å bry seg”

En gjenganger blant argumentene for å innføre borgerlønn handler om den stigmatiseringen som dagens brukere av NAV-systemet opplever. Dersom borgerlønn i stedet blir utbetalt uten krav om at mottakerne må bevise at de tjener lite nok eller er syke nok, vil det kunne redusere store mengder stress. Samtidig begrunner Høyre og Anniken Hauglie sin motstand med at “å stille krav er å bry seg”, og tidligere LO-sjef Hans-Christian Gabrielsen la vekt på at arbeid gir livet mening og en grunn til å stå opp om morgenen. Arbeidslinjen, det politiske målet om at flest mulig skal arbeide i stedet for å leve på trygd eller sosialhjelp, står sterkt blant fagorganisasjonene.

Trenger vi å jobbe så mye?

Hans-Christian Gabrielsens største bekymring rundt borgerlønn var at det vil føre til at folk arbeider mindre, noe han la frem som en negativ ting. Eliassen og Omdal utfordrer denne tanken – er 37,5 timer i uken en naturlov? Er det så farlig om vi ender opp med å jobbe litt mindre? Hvis robotene faktisk kommer og overtar jobbene våre, vil det egentlig være så ille? Den britiske økonomen John Maynard Keynes mente at det er positivt dersom den teknologiske utviklingen fritar mennesker fra “det økonomiske problem”, altså strevet vi har med å dekke våre grunnleggende behov. Hvis maskiner kan overta så mange jobber at det ikke vil være nok arbeid igjen til alle oss mennesker, kan vi heller ta oss til mer åndelige sysler, mente han. Det ville være en velsignelse for menneskeheten.

Finansieringsproblemet

Debatten om borgerlønn blir fattig om man skal la være å diskutere finansiering. Motstanderne er overbevist om at Norge ikke har råd til en slik ordning, og sammenliknet med de velferdsordningene vi allerede har vil innføring av borgerlønn være veldig mye dyrere. Forfatterne er enige i at dersom borgerlønnen skal være universell og ikke koste mer penger enn det velferdsordningene gjør i dag, vil det bety at den samme mengden penger blir fordelt på flere mennesker – og mindre penger til de mest trengende. Som motargument foreslår forfatterne rett og slett å øke størrelsen på kaken – store deler av fellesskapets skattepenger blir i dag unndratt, og det finnes skjevheter i dagens skattesystem som kan rettes opp. Selv om akkurat ideene rundt finansiering kanskje er blant de vagere poengene i boken, settes tanker og ideer i gang som står i fin kontrast til vi-har-ikke-råd-argumentet.

Inspirerer til videre tenkning

Borgerlønn er et bra utgangspunkt for en tankeprosess som gir nye ideer og rom for å danne egne meninger. Boken har god struktur og språk, noe som gjør teksten forståelig og interessant – uavhengig av leserens nivå og forkunnskaper om borgerlønn eller økonomi generelt. Med intervjuer og kommentarer som bare synes å bli mer relevant med tiden, viser Eliassen og Omdal at de ikke er alene i sin oppdagelse av at borgerlønn kanskje er en god idé, for eksempel med følgende sitat fra den britiske økonomen og professoren Guy Standing: “det ser ut til at verden har innsett at den beste måten å håndtere lave inntekter på, er å gi folk høyere inntekt.”

Skrevet av Veronika Heilund.

Den samfunnsøkonomiske inkvisisjonen

Dette innlegget kommenterer kritikken av økonomen Mariana Mazzucato som har teke stad i norske avisspalter dei siste månedene, og særleg Ola Kvaløy sin kronikk Økonomisk alternativfelle i Klassekampen 5. mai. 

Av Thor Olav Iversen, samfunnsøkonom og doktorgradsstipendiat ved Senter for vitskapsteori, Universitetet i Bergen

Ola Kvaløy er professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger og har sett spøkelse på høglys dag: Ein kjettersk økonom som ikkje følgjer metodeskriftene. 

Mariana Mazzucato er ein økonom ved University College London som nett har gjeve ut ei bok om innovasjon. Den freistar å dra lærdom av dei amerikanske romprogramma for å seie noko om potensialet til offentleg og privat samarbeid kva gjeld utvikling av teknologi. Ho har utført dødssynden å drive med historiske djubdestudium, snarere enn dei abstrakte modellane, eksperimenta eller økonometrien som er dominarende ved norske økonomi-institutt. 

Difor skildrar professor Kvaløy den vitskaplege verksemda til Mazzucato som ikkje mindre enn “alternativ medisin”. Med det freistar han å seie at den den faglege produksjonen til Mazzucato er rett fram ikkje-vitskapleg.

Kvaløy målbærer eit vitskapsfilosofisk sneversyn som får Indremisjonen til å framstå som opensinna. Tragisk nok for både verda der ute og økonomar sin forståing av ho representerer truleg Kvaløy sitt syn på vitskap ein del økonomar. Til dømes har fleire norske økonomar stått i kø for å utføre akademiske karakterdrap på Mazzucato. Professor Einar Lie kalla ho jamvel for “totalitær”!

Økonomen Erik Reinert har skildra korleis David Ricardo inspirerte til abstrakt økonomisk teori fram til 1848, då meir historisk og geografisk betinga teoriar tok over. Under den kalde krigen nytta ein Ricardo att for å mellom anna hevde at frihandel var eit abstrakt gode som alle involverte tener på. Det var startskotet for ei abstraksjonsbølgje som har vart heilt fram til i dag. 

Mazzucato listar derimot opp dei ikoniske økonomane Schumpeter og Keynes som sine inspirasjonskjelder. Det er teikn til at ein økonomifaglegheit som i større mon byggjer på historie, geografi og kontekst er på veg attende. Mazzucato sin popularitet kan altså truge det nær komplette hegemoniet til denne måten å drive økonomiforsking. 

Abstraksjonsbølgja kan vere i ferd med å bryte. Då er det ikkje rart at faglege yppersteprestar kjempar med nebb, klør og utdefinisjon.

Det er ikkje i seg sjølv noko gale med å halde seg til ein spesifikk familie med matematiske modellar, eller nytte eksperiment og andre statistiske metoder som grunnlag for empirisk forsking. Men dette kan ikkje vere den einaste måten å drive forsking i eit økonomifag som er og blir ein samfunnsvitskap.

Som innlegget til Kvaløy syner, vert ein fort støytt ut og brennmerka som “heterodoks” (ein polar motsetnad til “ortodoks”) dersom ein snakkar og tenkjer utanfor boksen. Det gjeld alt frå kontekst-tung evolusjonær økonomi som studerer historia og utviklinga til spesifikke verksemder og sektorar, til økologisk eller feministisk orientert økonomi.

Slike “heterodokse” økonomar er ifølgje Kvaløy så fagleg elendige at dei ikkje får til å publisere i gode økonomiske tidsskrift. Dette minnar om sirkelargumentasjon: For å vere ein god samfunnsøkonom må ein publisere i dei høgst rangerte tidsskrifta, som på ingen måte nøytrale med omsyn til metode. Dei er snarare portvoktarar for eit usedvanleg snevert vitskapleg paradigme, som Kvaløy sjølv syner at han er blind for. Mazzucato har publisert i prestisjetunge fagtidsskrift innan andre greiner av økonomifaget og vert jamvel sitert i det første økonomiske white paperet til Biden-administrasjonen

På innføringsemnet i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen lærte eg at eit grunnleggende mandat for økonomifaget er å studere korleis menneske handsamer knappe ressursar. Det er all grunn til å tru at til dømes arkivstudium, etnografi og kvalitative intervju har mykje å by på når ein skal studere slike fenomen, akkurat slik dei har i andre samfunnsvitenskaper.

Slik dogmatisme er grunnen til at eg i min tid takka nei til eit doktorgradsstipend i samfunnsøkonomi, til fordel for vitskapsteori. Skylappane i samfunnsøkonomi kan vere så hardt skrudd på at ein forvekslar aspekt ved eigne modellar med ein fullgod representasjon av røynda der ute. Det ender aldri godt når vitskapsfolk gjer det.

Heldigvis tenkjer ikkje alle samfunnsøkonomar slik. Sjølv var eg heldig å få ein rettleiiar ved Chr. Michelsens Institutt som oppmoda meg til å skrive ei masteroppgåve som henta inspirasjon frå antropologien. 

Men einsrettinga ved norske økonomiske institutt må ta slutt. 

Natur eller finans?

«Naturkapital» og «økosystemtjenester» – knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk.

Skrevet av Tone Smith, økologisk økonom (Ph.D) og leder av fagrådet til Rethinking Economics Norge.

2021 er et år fullt av forventinger på naturens vegne. Endelig har tapet av biologisk mangfold begynt å få sin rettmessige del av offentlig oppmerksomhet. I juni ble mellomforhandlingene til både Klimakonvensjonen og Biomangfoldskonvensjonen avsluttet. I oktober skal en internasjonal Naturavtale – inspirert av Parisavtalen – etter planen vedtas. Samtidig er 2021-30 erklært som FNs tiår for restaurering av natur. Alt dette kan gi inntrykk av at vi er godt på vei til å ta bedre vare på naturen.

Netto-natur

I virkeligheten er det derimot i ferd med å gå motsatt vei. Man har redusert ambisjonene, gitt opp troen på å beskytte intakt natur, og istedet valgt seg restaurering og ‘arealnøytralitet’ som fokus. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å reparere forringet natur. Men når restaurering tar over fra bevaring og bærekraftig bruk, må det ropes et varsko. Da blir det kun å anse som siste tilskudd på listen over innovative ideer som tillater oss å fortsette som før (altså: ødelegge natur), mens det gis inntrykk av at noe gjøres.

‘Arealnøytralitet’ er allerede blitt et begrep i Norge, og i den forbindelse er det satt igang pilotprosjekter med utvikling av arealregnskap. Man ser for seg at disse etterhvert kan inngå i et nasjonalt styringssystem hvor man kan overvåke netto-effekten av bygge- og utviklingsprosjekter. Dette er helt i tråd med foreliggende utkast til Naturavtale som har ”netto forbedring i natur” som målsetning for 2050. En slik nettotankegang gir større handlefrihet hevdes det. Men som Maria Berg Reinertsen nylig skrev i Morgenbladet, er jo en av grunnene til at det er blitt stadig enklere å bygge i Norge de siste årene nettopp den lokale handlefriheten, dvs. kommunenes muligheten for gi dispensasjon i byggesaker.

Natur-baserte løsninger

På klimafeltet heter siste oppfinnelse ‘naturbaserte løsninger’: Sunn natur lagrer mye CO2 og mer lagring kan skje gjennom restaurering og skogplanting. Slike ‘løsninger’ tar imidlertid fokus bort fra at vi må både fase ut fossil energi og i tillegg øke opptaket av karbon i naturen om vi skal ha noen sjanse for å nå målene i Parisavtalen. Naturbaserte løsninger bidrar istedet til å viske ut dette skillet og dermed til å legitimere fortsatt bruk av fossil energi.

I tillegg har denne typen ‘løsning’ allerede en lang og vond historie mange steder. Å betale for å få plantet trær i fattige land langt borte har lenge vært en mulighet for de som har ønsket å kompensere sine klimagassutslipp. Men i prosjekt etter prosjekt har det vist seg at tiltakene har gått utover lokalbefolkningen som i ulik grad utsettes for landran, tvangsflytting eller andre menneskerettighetsbrudd. Ofte etableres skogplantasjer med hurtigvoksende tresorter som dermed forringer det naturmangfoldet som eksisterte tidligere.

Allikevel er slike kompensasjonsordninger nå i ferd med å anta helt nye dimensjoner. For nå skal ‘alle’ – både storkonsern, land og byer – bli klimanøytrale!

Foto: Sigmund @unsplash.com

Tilrettelegger for finans

En ny rapport fra FN og verdens økonomiske forum anslår at verden trenger å investere 536 mrd. USD – årlig – i naturbaserte løsninger fram til 2050 for å kunne dekke den forventede etterspørselen etter klimakompensasjon. Utfordringen så langt har vært at man ikke klarer å tiltrekke seg finanskapital i den størrelsesorden som trengs. Dette ønsker FNs Miljøprogram å gjøre noe med og har nylig lansert idéen om en ny type verdipapirer, kalt nature-backed securities. Til tross for at innovativ finans fikk et heller dårlig rykte etter finanskrisa i 2008, er formålet nettopp å bygge på ‘suksessideen’ bak morgage-backed securities.

knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk

Men er virkelig mangelen på risikovillig finanskapital den største begrensningen for en god miljøpolitikk? En gruppe norske biologiprofessorer hevder at naturbaserte løsninger er billige og at de ikke krever voldsomme investeringer. Her er det altså noe som ikke stemmer. At ‘løsninger’ som krever store investeringer allikevel ser ut til å prioriteres, har å gjøre med hvem sine interesser de ivaretar. Enkle og billige løsninger, eller tiltak som rett og slett begrenser visse typer aktivitet, er ikke attraktivt for storkonsern og finansaktører. De leter etter prosjekter der de kan investere og få en avkastning.

I den britiske Dasgupta-rapporten om biomangfoldets økonomi, presenteres også naturen som en type kapital, altså et investeringsobjekt. Mens Morgenbladets anmelder av rapporten lot seg forføre av dens retorikk, som blant annet inneholder passasjer om «kjærlighet til naturen og dens prosesser», spiller rapporten direkte til finansialisering av natur og markedsretting av miljøpolitikken. Rapportens overordnede anbefaling er at naturen må forvaltes som en aksjeportefølje. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at det var finansdepartementet som ga Dasgupta dette oppdraget. Et av finansminister Rishi Sunaks prosjekter er å gjøre London til et globalt senter for handel med frivillige miljøkompensasjoner.

Ytterligere finansialisering

Uttrykket ‘finansialisering’ henspeiler på finanssektorens økende dominans i økonomien, men også på en prosess der finansverdenens språk og praksis tar over stadig flere deler av våre liv. Politiske beslutninger omtales stadig oftere som risikovurderinger eller muligheter for avkastning, mens andre verdier skyves i bakgrunnen. Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk. Mens de negative konsekvensene av at boliger er forvandlet fra en rettighet til et investerings- og spekulasjonsobjekt har fått mye oppmerksomhet i det siste, er det få som reagerer på at det tilrettelegges for den samme utviklingen på miljøområdet. Norsk miljøbevegelse støtter både restaurering, naturbaserte løsninger og arealnøytralitet. Det gjør også Norges eneste miljøparti, som på dette området har funnet en potensiell samarbeidspartner i Arbeiderpartiet.

Avpolitisering

I denne tilnærmingen til miljøpolitikk er imidlertid alle politiske dimensjoner fjernet. Ved å redusere saken til et spørsmål om å best mulig forvalting av naturkapitalen, der politikernes jobb er å maksimere avkastningen til det beste for befolkningen, hopper man bukk over både politiske og verdibaserte spørsmål. Disse handler om hvordan vi skal bruke, forvalte og leve med den naturen vi er en del av.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Morgenbladet 8. juli.

Bokanmeldelse: Good Economics for hard times

Dette er en bokanmeldelse av Abhijit V. Banarjee og Esther Duflos siste bok Good Economics for Hard Times. Better Answers to Our Biggest Problems (2020).

Økonomi er for viktig til å bli overlatt til økonomer

Skrevet av Hamdi A. Mohamed, styremedlem i Rethinking Economics Norge.

Inntektsulikhetene øker, verden blir mer polarisert og akselererende klimaendringer gir utfordringer som må løses globalt. Hvem skal vi rådføre oss med for å løse de tøffe sosiale og politiske problemene i vår tid? 

Innvandring, global handel, avtakende økonomisk vekst, klimaendringer – og en teknologisk utvikling som overtar arbeidet til ufaglærte: de nobelprisvinnende økonomene Abhijit V. Banerjee og Esther Duflo viser hvordan økonomi, når det gjøres riktig, kan hjelpe oss med å finne løsninger på disse utfordringene. 

Boken starter med en undersøkelse som viser at tilliten til økonomer ligger veldig lavt sammenlignet med andre yrker. Tilliten er på bunn, kun overgått av politikere. Årsaken til dette er ifølge forfatterne at debatten om økonomiske problemstillinger i stor grad blir ‘kapret’ av menn i dress som kommer med polariserende meninger på TV. De ‘gode’ økonomene er ofte dårlige til å forklare forskningen sin på et språk som mannen i gata forstår.

Tilliten til økonomer svekkes også av at det er vanskelig  å se hvor forskningen ender, og ideologien starter. Modellene som brukes er bygget på et visst sett med antagelser som utelater en del viktig informasjon, som maktforhold og interessemotsetninger for å nevne noe.  I en del problemstillinger kan dette være viktige faktorer for en god analyse.

Løsningen på dette er ifølge forfatterne at økonomene må gjøre forskningen sin mer tilgjengelig for allmennheten, og ta mer plass i diskusjoner som går på TV. De bør også bli flinkere på å kommunisere antagelsene som ligger til grunn i modellene som blir brukt. 

Banerjee og Duflo har stor tro på naturlige eksperimenter for å finne svar på de store problemstillingene som løftes frem i boken. Gjennom metoden som kalles randomiserte kontrollerte studier (RCT) kan man måle effekten av ulike politiske tiltak. RCT gjør det mulig å måle og sammenligne resultatene til en gruppe som får intervensjon versus de som ikke får det (kontrollgruppe). Funnene i disse studiene blir deretter sammenlignet med det som er spådd av økonomisk teori. Resultatet er ofte at de avslører store forskjeller mellom teori og empiri.

Spørsmålet jeg som leser, og nylig uteksaminert økonomistudent, sitter igjen med er om disse resultatene ikke burde føre til endringer i hvilke teorier som undervises på universitetet? 

Banerjee og Duflo argumenterer videre for at menneskelig verdighet må få en mye mer sentral plass i den økonomiske tenkningen. Dette vil sette i gang nytenking av økonomiske prioriteringer, og endre hvordan samfunnet bryr seg om sine borgere, spesielt de som er i nød.

Et kapittel jeg ønsker å løfte frem er det som tar for seg innvandring, og spesielt hvordan debatten om innvandring foregår i rike land og hva empiriske studier viser.

Foto: Criss Briggs, hentet fra Unsplash.com

Migrasjonsmyten

Innvandringsdebatten tar stor plass i det offentlige ordskiftet, og har en tendens til å være spesielt polariserende, og i liten grad preget av informasjon og fakta. Her kunne økonomenes forskning kanskje være opplysende? 

Mange tar til orde for at strenge regler må til for å begrense den uendelige strømmen av innvandrere som vil ta jobbene til majoritetsbefolkningen. Argumentet er at innvandrere vil komme i stort antall og overforsyne arbeidsmarkedet. Dette bidrar til at lønnen reduseres og at jobbmulighetene for mennesker som allerede bor på disse stedene blir minimal, i følge denne myten.

Forskning gjort av Banerjee og Duflo viser at økonomien endrer seg mye saktere enn det teorien antar, den er mer “sticky”. Folk er også mindre mobile enn det som antas i modellene. Arbeidsmarkedet er komplekst og kan ikke forklares av en enkel tilbud-etterspørselsmodell. Med dette  menes det at det er lite som støtter opp tanken om at alle vil flytte til rike land hvis de får muligheten til jobb og bedre inntekt.

Folk flest liker å holde seg hjemme, og er ikke primært motivert av ønsket om å tjene mer penger.

Under gjeldskrisen i Hellas i etterkant av finanskrisen flyttet bare 3% av de arbeidsledige til andre EU-land, til tross for at ledigheten i landet var over 20%. Et eksperiment gjort i indiske landsbyer, hvor folk ble tilbudt å jobbe i store byer der inntekten var doblet, viste at de færreste var villige til å gjøre det. Forklaringen da de ble spurt om årsaken er at man har familie, sosialt nettverk og misliker endring. Krig og klimaendringer er en mer sannsynlig grunn til at folk flytter vekk fra hjemmene sine.

Bygning ved Alexanderplatz i Berlin.
Foto: Crawford Jolly, hentet fra Unsplash.com

Å støtte opp under innvandring er positivt for økonomien, sier forfatterne, fordi en tar med sin kjøpekraft og bidrar til lokaløkonomien der de bor. Det finnes også undersøkelser over lengre perioder som viser at innvandringens innvirkning på lønnen til befolkningen er minimal.

Blant de viktige poengene i boken er at  økonomiske insentiver overvurderes når det gjelder å påvirke menneskelig atferd. Forfatterne viser god evne til å tenke tverrfaglig, og drar linjer mellom økonomi og psykologi, samt skillet mellom mikro- og makroøkonomi – som de hevder er en lite hjelpsom konstruksjon.

Ved å sette menneskelig verdighet sentralt i sin økonomiske tenkning, håper forfatterne å sette i gang tankeprosesser som utfordrer leseren til å tenke utenfor boksen, for ‘Økonomi er for viktig til å bli overlatt til økonomer,’ ifølge Banerjee og Duflo.

Les mer om Good Economics for Hard Times her.

En ny økonomi – aktiv næringspolitikk

Skrevet av Lars Peder Nordbakken, for Minerva.

Det hører med til sjeldenhetene at nylig utgitt saksprosa på engelsk oversettes og utgis så fort på norsk som tilfellet er med den italiensk-amerikanske økonomen Mariana Mazzucatos siste bok, En ny økonomi. En del av forklaringen er nok at forlaget bak utgivelsen, Res Publica, er eiet av en av Mazzucatos største fanklubber i Norge: tankesmien Agenda. Dessuten er det valgår, og det betyr at flere på rødgrønn side har et spesielt behov for å ta Mazzucatos tenkning til inntekt for sin egen «aktive næringspolitikk».

Men Mazzucato står på egne ben og er, i politisk forstand, sannsynligvis den mest innflytelsesrike økonomen i verden i dag. Det hele startet i 2013 med boken The Entrepreneurial State, en mikro-historisk bok om den amerikanske statens betydning for banebrytende teknologisk forskning og innovasjon.

Gjennombruddet

Boken fra 2013 var litt av en sensasjon og gjorde straks Mariana Mazzucato til en svært ettertraktet foredragsholder for verdens politiske ledere. For hvem hadde vel trodd at en serie statlig finansierte forskningsprogrammer, som et uintendert biprodukt, og motivert av geopolitiske og militære hensyn, skulle ende opp med å utvikle helt ny teknologi, som senere har vist seg avgjørende i utviklingen av alt fra internett, smarttelefoner og GPS-navigasjon til joggesko og pulverkaffe? Kan det samme gjentas på nytt?

Med denne fortellingen ville Mazzucato gjendrive det hun selv mente var en svært utbredt og uberettiget undervurdering av statens betydning for innovasjon i økonomien. Men i sin iver etter å rette opp dette påståtte inntrykket glemte hun helt å klargjøre forskjellen mellom offentlig finansiert forskning og oppfinnelser på den ene siden, og gjennomføring av produktutvikling, design, produksjons- og distribusjonsutvikling, og gjennomføring av en rekke andre supplerende innovasjoner i næringslivet, på den andre siden.

Når alt dette sauses sammen med staten som utgangspunkt, slik Mazzucato har for vane å gjøre, produseres det nye myter om statens betydning, denne gang med motsatt fortegn. For å unngå denne fellen trengte ikke Mazzucato gjort stort annet enn å lese litt nøyere i bøkene til Joseph Schumpeter, som hun selv hevder å ha hentet inspirasjon fra. Men den finlesningen ville nok stå i fare for å forstyrre Mazzucatos fortelling. I Schumpeters skrifter kunne hun til og med fått med seg at differensierende markedsrettet innovasjon, i alle sine former, ikke bare er bedriftenes viktigste konkurransevirkemidler i dynamiske markeder, men også den viktigste kilden til økonomisk vekst over tid – gjennom den nådeløse seleksjonsprosessen som Schumpeter kalte «kreativ ødeleggelse». Men dette skriver ikke Mazzucato noe om. Det er veldig uvanlig, spesielt for en som hevder å være inspirert av nettopp Schumpeter.

To hovedbudskap

Boken Ny økonomi bygger på den første boken, og den kan sies å formidle to hovedbudskap. For det første hevder Mazzucato at gapet mellom en ønsket samfunnsutvikling og den erfarte utviklingen er blitt stadig større – både i USA, Storbritannia og i Europa. Som en konsekvens er vi nå omgitt av mange uløste, store og komplekse samfunnsutfordringer, fra lav realvekst, høy finansvekst, økende sosiale forskjeller og en tiltagende klima- og miljøkrise, samtidig som vi står midt i en alvorlig pandemi og en digital omstilling.

For å løse så krevende utfordringer kreves nytenkning, større vektlegging av samfunnsmål og en langt mer kompetent og aktiv stat, hevder Mazzucato. Og hun er ikke sen med å peke på den dominerende nyklassiske tenkningen innen økonomifaget som en allestedsnærværende syndebukk, og som et hinder for gjennomføringen av det hun mener trengs.

Det andre hovedbudskapet er å formidle inspirasjon, fra blant annet romfartsprogrammet Apollo, og en anbefalt metode for å omforme store og sammensatte samfunnsutfordringer til nye kilder til inkluderende vekst og utvikling gjennom en oppdragsorientert tilnærming til å nå viktige samfunnsmål. Denne oppdrags- eller «mission»-orienterte metoden bygger på lærdommer fra amerikanske forskningsprogrammer innen romfart og militær teknologi, samt et stort utviklingsprosjekt for EU-kommisjonen.

At Mazzucatos innflytelse er blitt så stor på kort tid skyldes nok først og fremst hennes gjennomslag i EU-systemet. Innretningen av EUs Green Deal og det nye store forsknings- og innovasjonsprogrammet Horizon Europe bygger direkte på Mazzucatos tenkning, fokusert på fem prioriterte samfunnsutfordringer.

MARIANA MAZZUCCATO

Boken ‘En ny økonomi – Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen’ er til salgs gjennom Res Publica her!

Markedsfiksing eller markedsforming?

Det er ikke helt enkelt å plassere Mariana Mazzucato som økonom. Dels skyldes det at hennes faglige inspirasjon er tydeligst forankret i grensesnittet mellom økonomisk mikro-historie, økonomisk sosiologi og strategisk endringsledelse. Med andre ord et godt stykke unna kjernen i det samfunnsøkonomiske fagfeltet. Metodisk ligger hun nærmest opp til den statsaktivistiske tyske historiske skolen (ca. 1870-1930) med Gustav von Schmoller i spissen, med vekt på historisk og praktisk avledet kunnskap, samt en motsvarende avvisning av generell økonomisk teori.

Mazzucatos gjennomgående mangel på dialog med store deler av økonomifaget, herunder også den omfattende forskningslitteraturen som retter seg spesifikt inn på innovasjon, entreprenørskap og dynamisk vekst, er bemerkelsesverdig. Hun har også påfallende lite å si om sin forståelse av markeder og markedsprosesser, herunder hvordan velfungerende markeder er betinget av institusjonelle spilleregler, som former produktive insentiver og fremmer konkurransedrevet innovasjon. Det er litt av et paradoks, all den tid Mazzucato selv er så opptatt av nettopp å ville «forme markeder». Her blir jeg naturlig spørrende: Hva er det hun egentlig forstår med begrepet «å forme markeder»?

Man sitter derfor lett igjen med det inntrykket at Mazzucatos «forming av markeder» egentlig kun er interessant når det er forbundet med Mazzucatos egne konkrete oppdragsbaserte forsknings- og innovasjonsprosjekter med en retningsvisende stat i førersetet. Det er en oppsiktsvekkende smal tilnærming, for å si det forsiktig. Det samme inntrykket forsterkes av Mazzucatos summariske reduksjon av alle andre anerkjente politiske virkemidler for å håndtere fellesgoder, asymmetrisk informasjon, eksternvirkninger, monopoler og maktmisbruk som nærmest trivielle former for «markedsfiksing» uten nevneverdig betydning. Når sluttet slike virkemidler å være retningsgivende og markedsformende?

En teknokratisk oppdragsmodell

Mazzucatos mest konstruktive og seriøse bidrag til å løse store og komplekse samfunnsutfordringer er knyttet til den grunnmodellen hun har utviklet for å strukturere oppdragsorienterte forsknings- og innovasjonssatsinger. Denne modellen vies også stor plass i boken og formidles med inspirasjon fra blant annet den amerikanske DARPA-modellen. Modellen er blitt til etter en grundig og tverrfaglig prosess i EU, hvor ulike interessentgrupper har fått anledning til å medvirke. Boken inneholder flere såkalte «mission maps» (oppdragskart), eksemplifisert ved anvendelse på flere av de 17 bærekraftmålene.

Oppdragsmodellen har en stor politisk definert samfunnsutfordring som sitt utgangspunkt. Derunder følger en oppdragsdefinisjon med konkrete mål, en opplisting av alle berørte sektorer og nøkkelressurser, og til slutt en portefølje av samvirkende prosjekter som er definert og drevet av aktører som er blitt valgt ut på grunnlag av en åpen konkurranseinvitasjon. Det er prosjektporteføljen som skal realisere oppdraget.

Den overordnede styringen av oppdraget blir ivaretatt av en kompetent offentlig ledergruppe, som evaluerer og belønner prosjektaktørene etter oppnådde resultater per avtalt milepæl og prosjektfase. Prosjektaktørene tilføres parallelt andre ressurser, herunder finansiering, kapital og tilskudd, etter en virkemiddel- og budsjettfleksibel modell. Prosjekter som ikke viser seg å levere verdi avsluttes, mens prosjekter som viser stort verdiskapende potensial, tilføres ekstraressurser.

Mazzucatos oppdragsmodell har flere sterke sider, sammenlignet med mer tradisjonelle former for offentlig støtte og subsidiering: Den er ubyråkratisk, fleksibel, åpen og konkurranseinviterende, samtidig som den utnytter alle involverte aktørers kunnskap og erfaring i en lærende prosess fra begynnelse til slutt. Fasevis evaluering og belønning, koblet sammen med fleksibel bruk av virkemidler underveis, deling av risiko og gevinst mellom private og offentlige aktører, legger i prinsippet til rette for et kompetent partnerskap disiplinert av resultatorienterte kriterier.

Selve prosessdesignet i Mazzucatos modell har mange likhetstrekk med såkalte åpne innovasjonsprosesser i store internasjonale teknologiselskaper, og deler også flere kjennetegn med måten venturekapitalaktører bidrar til oppstart og tidlig vekstfase i innovative selskaper. Tilført noen viktige krav til likeverdige spilleregler i grensesnittet mellom private og offentlige aktører kan også Mazzucatos modell vise seg å bli langt mer markeds- og konkurransekonform, sammenlignet med tradisjonelle offentlige virkemidler. Det siste er det så langt ingen på rødgrønn side som har kommentert.

De vanskelige spørsmålene

Kan en løfterik modell med klare paralleller til verdiskapende prosesser i det private næringslivet også danne basis for en bedre innovasjonspolitikk?

Det første spørsmålet som dukker opp i praksis er hvilke store samfunnsutfordringer som skal prioriteres, etter hvilke kriterier, samt i hvilken rekkefølge. Og ikke minst: hvordan kommer politikken inn i dette bildet, både med hensyn til beslutningsprosesser og delegering av makt? Her går Mazzucato ganske stille i dørene og nøyer seg med å betone betydningen av å engasjere offentligheten.

Når representanter for de fire partiene Ap, Sp, SV og MDG i fjor kom sammen, med tankesmien Agenda som sekretariat, ble de enige om fire definerte samfunnsoppdraginnenfor det grønne skiftet: ren skipsfart, norsk fôrproduksjon, bærekraftig havbruk og utvikling av hydrogen. I hvilken grad kriteriene for utvelgelse av nettopp disse fire oppdragene bygger på mer enn rent partitaktiske hensyn, er litt uklart.

En helt kritisk forutsetning for å kunne gjennomføre Mazzucatos oppdragsmodell på en kompetent måte er et profesjonelt embetsverk med egen spisskompetanse på de oppdragsrelevante områdene. Det er på ingen måte gitt at staten besitter denne typen kompetanse i utgangspunktet, og ganske sikkert ikke på et sammenlignbart nivå med den amerikanske statens Apollo- og DARPA-programmer. Dette er noe som også Mazzucato er meget bevisst på, og som hun, ikke uten grunn, betrakter som en begrensende faktor for en vellykket realisering av egen oppdragsmodell.

Derav følger følgende spørsmål: Hvor mange oppdragssatsinger er den norske stat i stand til å gjennomføre på en betryggende profesjonell måte, og i hvilket omfang? Tar vi utgangspunkt i Forskningsrådets tverrgående temasatsinger, kan vi kanskje ane at svaret kan ligge et sted rundt fem, hvilket også samsvarer med Horizon Europes fem oppdragsområder. Men her er det de konkrete detaljene som avgjør, og blant dem kan det nok skjule seg opptil flere «djevler».

En av dem er konsulentfellen. Jo større gapet blir mellom den nye styringsviljens ambisjoner og den statlige kapasiteten til å gjennomføre oppdragsprosjekter på en kompetent og upartisk måte, desto mer må staten lene seg på ekstern konsulenthjelp. Og jo tyngre denne avhengigheten blir, desto mer undergraves statens egen evne til å drive oppdragsprosjekter på en måte som ivaretar de kritiske suksessfaktorene. På dette punktet er forresten også Mazzucato helt entydig og klar: den operative og koordinerende lederrollen egner seg ikke til å bli satt ut til eksterne konsulentselskaper.

Gamle og nye styringsutfordringer

I tillegg kommer en styringsutfordring som er knyttet til et i utgangspunktet komplekst og ureformert forsknings- og næringsrettet virkemiddelapparat. En tydelig vridning av den offentlige ressursbruken i retning av oppdragsbaserte satsinger reiser en rekke spørsmål om effektiv og ansvarlig styring av den samlede porteføljen av virkemiddelaktører, involverte departementer, virkemiddeltyper og metoder.

Allerede i utgangspunktet, altså før man legger til oppdragssatsinger, er det på det rene at det norske virkemiddelapparatet er omgitt og gjennomsyret av et mangfold av utfordringer som knytter seg til lobbying, rent seeking, organiserte særinteresser med sterk innflytelse og makt, asymmetrisk informasjon i flere ledd, betydelige positive og negative eksternvirkninger mellom ulike virkemidler/målgrupper, overlappende departementale ansvarsområder, uklare mål, definisjoner og oppfølging av resultatansvar mv. Alt dette er kilder til statlig styringssvikt. Ikke bare det, men summen har en lei tendens til å utvikle en egen dynamikk som forsterker problemene over tid.

Dette beskriver også skyggesiden av Mazzucatos ambisiøse og styringsoptimistiske retorikk og forslag. I Mazzucatos verden kan det se ut som om det ikke finnes noen nevneverdige utfordringer med statlig styringssvikt. Det er i grunnen veldig rart, siden Mazzucato i høyeste grad viser at hun er kritisk til privat rent seeking i dagens økonomiske system. Hva er det ved Mazzucatos egen politikk som får dette spørsmålet til å bli borte? Den britiske økonomen Diane Coyle, en ledende ekspert på feltet offentlig og politisk økonomi, har kalt denne oppsiktsvekkende mangelen i Mazzucatos tenkning for «the dark side of the moonshot». Det er nok en ganske treffsikker karakteristikk.

Hvor liten vekt Mazzucato legger på farene for styringssvikt i kjølvannet av egne politiske forslag trer tydelig frem av hennes grenseløse vilje til å ta i bruk alle tilgjengelige statlige styringsinstrumenter som ledd i en politisk styrt grønn omstilling – på toppen av nye oppdragsorienterte prosjekter. Og mere til: Etablering av nye statlige investeringsbanker, omgjøring av selskaper med statlig eierandel til heleide statsselskaper som skal tas av børs og «oppdragsorienteres». Alt dette finner vi i Manifest-rapporten Den grønne kjempen som er utarbeidet av Institute for Innovation and Public Purpose i London, som ledes av Mazzucato.

I tillegg reiser det seg vanligvis også et spørsmål om statens finansielle kapasitet, selv om det spørsmålet ikke er like prekært i Norge. Det er likevel oppsiktsvekkende å registrere at Mazzucato også avviser denne problemstillingen ved å hevde at staten har en tilnærmet ubegrenset finansiell kapasitet gjennom trykking av penger, og med å vise til såkalt Modern Monetary Theory.

Faglig polarisering

Til nå har jeg valgt ikke å henge meg opp i en slagside som er gjennomgående i alle Mazzucatos bøker: De er formet som overtalende fortellinger og gjennomsyret av en polariserende, avvisende og overflatisk omgang med andre tankeretninger innen det brede økonomifaget. Det kan nok finnes mange veloverveide grunner til å innta en kritisk holdning til flere retninger innen økonomifaget, herunder den dominerende nyklassiske lærebokretningen. Det problematiske er at Mazzucato velger, på syltynt grunnlag og med skråsikker fremtoning, å gi inntrykk av at alle økonomer som på en eller annen måte kan settes i forbindelse med de brede strømningene innen faget, på en eller annen måte er syndebukkene for de store samfunnsproblemene vi står overfor i dag. Politikken derimot, slipper vesentlig billigere unna.

Denne tilbøyeligheten til overflatisk polarisering får lett noen pinlige konsekvenser. Det blir kanskje aller tydeligst når Mazzucato, i all stillhet,velger å overse det mest effektive av alle tenkelige klimatiltak: En effektiv og gjennomgående prising av CO2-utslipp på et tilstrekkelig høyt nivå til å sannsynliggjøre innfrielse av Paris-målene. Denne brede veien gjennom det grønne skiftet passer liksom ikke helt inn i Mazzucatos fortelling. Hvilket reiser spørsmålet om Mazzucato lar sin egen fortelling overstyre hensynet til valg av effektive virkemidler.

Det finnes også en mengde andre overfladiske betraktninger i Mazzucatos bok, som lettest kommer til syne i forsøkene på å pynte egen fortelling med assosiasjoner til økonomer og tenkere som hun gjerne vil bli forbundet med. Jeg har allerede innledningsvis pekt på hennes påfallende lettvinte omgang med Joseph Schumpeters innovasjonstenkning. Det ene Keynes-sitatet som går igjen på ett eller to steder i hver av hennes tre viktigste bøker, er et annet eksempel. Jeg kan heller ikke annet enn å smile når jeg ser minst like overfladiske henvisninger til nobelprisvinneren Elinor Ostroms teori om polysentrisk orden og filosofen Hannah Arendts oppgradering av det offentlige politiske livet som vita activa.

Det kan være krevende nok å se hvor Arendts vita activa i det hele tatt vil få lov til å bry seg med den relativt tungt teknokratiske styringsmodellen som Mazzucato har utviklet og anbefaler. Det samme var også tilfellet ved Mazzucatos historiske inspirasjonskilder, USAs topphemmelige forskningsprosjekter innen romfart og militær teknologi under den kalde krigen.

Det spørs om ikke den aktive borgerlige offentligheten får mer å si når politikken handler mer spesifikt om å utvikle og fornye de institusjonelle rammebetingelsene for våre liv – herunder våre næringsliv.

Et politisk veivalg

Likevel finnes det noen gode, ja til og med noen liberale, grunner til ikke å avvise Mazzucatos oppdragsmodell. Det finnes nemlig et potensial for at denne modellen kan bidra konstruktivt til å reformere den eksisterende forsknings- og innovasjonspolitikken i en mer åpen, dynamisk og resultatorientert retning. Gjennomført på riktig måte er det ikke utenkelig at Mazzucatos modell faktisk kan bidra til vesentlig mer produktiv bruk av offentlige midler innen forsknings- og innovasjonsfeltet.

Om dette potensialet vil bli realisert, kommer til syvende og sist an på noe mer enn politisk styringsvilje. Det kommer fremfor alt an på det politiske lederskapets evne til å forstå utfordringene og mulighetene til å skape reelle forbedringer i et komplekst næringsrettet virkemiddelapparat med flere dysfunksjonelle trekk, og hvor den politiske standardløsningen på ethvert problem synes å være å bruke mer penger.

Det verste som kan skje nå, er trolig at et politisk flertall etter valget omsetter en ukritisk omfavnelse av Mazzucatos ideer og retorikk til overilt handling, uten å ta de to viktigste skrittene på veien videre: 1) en kritisk og kompetent drøfting av oppdragsmodellens egenskaper, muligheter og begrensninger, og 2) en grunnleggende reform av både innholdet og organiseringen av det samlede næringsrettede virkemiddelapparatet.

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Minerva, tirsdag 11. mai 2021.

Boken ‘En ny økonomi – Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen’ er til salgs gjennom Res Publica her!