Rethinking Economics Norge

Kees Klomp: Eksistensiell økonomi

– Vi er på randen av å se en ny økonomisk skole, som jeg kaller for eksistensiell økonomi.

Foran meg sitter trebarnsfaren, buddhisten og klimaaktivisten Kees Klomp. Vi er i foajeen til Clarion Hub, hvor investorer, akademikere, bærekraftskonsulenter og businessfolk er samlet under S-Hub sin sjette konferanse om bærekraftige investeringer.

Klomp er også forretningskonsulenten, forfatteren og forskeren som én time tidligere oppfordret storsalen til å “investere i motvekst, heller enn vekst”.

– Det var noen paffe fjes i salen, men jeg så også noen smil, humrer han mildt.

Et av de smilene var motvekst- entusiastiske meg. Selv kjenner jeg Klomp som medredaktøren av boken Thrive – Fundamentals for a new Economy. Da jeg dagen før så navnelappen klistret til brystet hans, kunne jeg ikke dy meg. Jeg brast ut i ros, og fikk lurt til meg et “intervju jeg ikke helt vet hva skal bli til”. Med ett var boken Thrive blitt enda mer levende.

I Thrive har Klomp og medredaktør Shinta Osterwald samlet 24 essayer med ulike perspektiver på hvordan vi kan forstå og forme en økonomi som setter menneskelig og økologisk velvære i sentrum. Boken fronter perspektiver som buddhistisk økonomi, økofeministisk økonomi, overflodsøkonomi, urbefolkningsøkonomi, motvekst og alternative pengesystemer. En frydefull lesning for en alternativ-økonomi-junkie som meg selv!

– Det de økonomiske tankene i boken har til felles, er at de er alle er sentrert rundt livet. Jeg tenker at de er alle representerer en post-økonomi, forteller Klomp om boken.

Thrive er grunnlaget som har inspirert Klomp til å forme det han beskriver som en ny økonomisk skole, eksistensiell økonomi.

– Hovedfokuset i forskningsarbeidet mitt står parallelt med Rethinking Economics (RE) sitt fantastiske arbeid. Du vet, vi må endre økonomiutdanningssystemet – nå! Jeg er stor tilhenger av en pluralistisk tilnærming til hvordan vi kan forstå og forme fremtidens økonomi, sier Klomp engasjert.

Jeg må her meddele at det var Klomp sitt kjennskap til RE som ga meg motet til å be om et intervju. Han er tydeligvis en tett støttespiller av studentene: Før vi satte oss ned for å snakke, tok han fram telefonen for å sende en selfie av oss til RE-engasjerte i Rotterdam.

Ah, grenseløse fellesskap er vakkert. Nå, ja. Tilbake til Klomp om eksistensiell økonomi:

– Jeg tror vi kan lære mye av motvekst, men jeg tror ikke motvekst har alle svarene. Vi kan også lære mye fra Buddhistisk økonomi, spesielt fra deres perspektiver om tilstrekkelighet, men igjen så omfavner heller ikke dét alle svarene. I eksistensiell økonomi brukes alle mulige forskjellige elementer for ulike problemstillinger.

Så det er en måte å overskride de forskjellige økonomiske tankene på? I stedet for å velge én retning, så ser man mulighetene og egenskapene i flere?

– Akkurat! Kate Raworth er eksempelvis blitt veldig kjent for sin smultringøkonomi, men utfordringen er at mange behandler denne modellen som en metode. Jeg elsker Kate, men som du har lest i Thrive, så er det ganske mange folk der ute med viktige perspektiver. Jeg synes vi skal ta de i betraktning.

I kjernen av eksistensiell økonomi ligger en sammenflettet tilnærming. Her behandles ikke økonomien som innflettet i naturen, men sammenflettet til alt liv. Livet presenteres ikke i sentrum av økonomien som den ultimate mening, men som den eneste mening, ifølge Klomp. Retorikken på konferansen underbygger hvor separerte vi er:

– Du har sett hvor villige vi er til å rapportere og måle ting, så lenge det “ikke er i veien for business”. Det er derfor jeg bruker uttrykket eksistensiell, fordi det krever et fundamentalt nytt forhold mellom oss og den levende verden, sier Klomp.

Ved instituttet i Rotterdam har Klomp og teamet har gjort forskning som viser at den eneste måten å endre folks oppførsel på, er å endre deres væremåte. Vi vet kognitivt hva som skjer og hva vi må gjøre. Det som hindrer folk fra å endre seg er at man ikke føler seg tilknyttet. Det har ingenting å gjøre med kognisjon å gjøre, men erfaringer.

Erfarer vi egentlig livet vi lever?

– Vestlig, moderne livsstil har drept vår følelse av tilhørighet og ekte erfaring av livet. Dette har distansert oss fra oss selv, hverandre og naturen. Mange av urbefolkningene har svarene – de vet hvordan å leve i nært forhold med naturen, derfor har vi inkludert deres stemme i boken vår, deler Klomp.

Språket som brukes i dag er veldig menneskesentrert, i motsetning til språkstilen til mange av bidragsyterne i Thrive, som for eksempel et av mine favorittbidrag: Robin Wall Kimmerer sitt essay om overflodsøkonomi. Det hinter litt til dypøkologi. Kan man kalle eksistensiell økonomi en form for “dyp- økonomi”.

– Ja! Arne Næss er en av mine store helter, og i boken min om eksistensiell økonomi snakker jeg masse om han og hans livsfilosofi. Jeg kaller det nettopp for dyp- økonomi. For her ligger store deler av problemet: Livsstilen vi lever i dag er basert på overfladiskhet. Det er sentrert rundt å konsumere, produsere, skape penger og suksess. Dersom man ikke tenker over hvorfor, så får vi aldri svarene.

På dette tidspunktet må jeg ærlig innrømme at jeg er påvirket av en eller annen form for bekreftelsestendens. Ordene til Klomp kiler i kroppen min, mye fordi han setter ord på tanker som allerede surrer i meg. Men også fordi han har en væremåte som fyller rommet; den overdødige foajeen kjennes mye mer menneskelig i selskap med Klomp.

Klomp snakker med hjertet mens han fremmer at vi trenger en økonomi som bruker nettopp hjertet, ikke bare hjernen. Han er et vandrende eksempel på hva vårt travle og separerte samfunn trenger mer av: ekte tilstedeværelse og tilknytning.

– Hva som mangler er følelsen av interbeing. Om vi ikke føler oss tilknyttet til folk, hvorfor skal vi bry oss? Om du evner å relatere deg til andre mennesker, så er du bundet til å bry deg, akkurat som med familie.

Dine tanker minner meg om et sitat av Rachel Carson, moren til dypøkologi: «Dersom fakta er frøene som senere produserer kunnskap og visdom, så er følelser og sanseinntrykk den fertile jorda frøene trenger for å gro».

– Vakkert, kan du sende meg det?

Selvsagt.

– Jeg er ikke her for å kritisere folk, men jeg tror du er enig i hvor viktig deres (Rethinking Economics) arbeid er etter disse to seminardagene. Jeg mener, majoriteten av samtalene har som utgangspunkt i at vi er veldig fornøyde med oss selv – og hvordan i pokker kan vi være det?

Spør du meg, så spør jeg deg.

– Den stygge sannhetener at framtiden til dere unge ser virkelig, virkelig dyster ut. Det skjærer i hjertet mitt å si det, for jeg har selv tre barn. Jeg tror noe av det største man kan oppnå som forelder, er å kunne ligge ved dødsleiet med en betryggende følelse om at barna vil være trygge uten deg, sier Klomp med en vibrerende stemme.

– Uansett hvor hardt jeg jobber, så vet jeg at jeg vil dø bekymret – ikke fordi jeg er et sabla nervevrak, men fordi en trygg fremtid for de unge er så fjern. Det er så vondt å tenke på, og når jeg ser på gutten min på åtte, blir jeg ofte bekymret. Men jeg blir også drevet – han er min største driver for å gjøre aktivisme.

Klomp i halsen.

Skrevet av: Anna Nordahl Carlsen

De illusoriske klimagassutslippene

Denne teksten er første bidrag til den splitter nye Mangfoldsbloggen. I Mangfoldsbloggen inviterer vi medlemmer og følgere til å dele sine tekster med omverden.

Skrevet av: Thomas Røkas
Lenke til hele masteroppgaven finner du her.

Det går trend i å utforme ambisiøse klimamål, enten det gjelder for bedrifter, organisasjoner, kommuner eller nasjoner. Nylig annonserte Oljefondet at alle selskapene de investerer i skal være netto-nullutslipp innen 2050. I samarbeid med EU har Norge høynet sine ambisjoner om klimakutt opp mot 55% innen 2030, og 95% innen 2050 sammenlignet med nivået i 1990.

Slike mål ser flotte ut på papiret, men maskerer historiske utslipp og neglisjerer spørsmålet angående hvem som har ansvar for å kutte på veien mot et globalt nullutslippssamfunn. Skal vi ha en rimelig sjanse til å begrense oppvarmingen til 1.5 eller 2 grader, må vi på alvor begynne å snakke om fordelingen av det gjenværende karbonbudsjettet. Et initiativ som burde komme fra rike og ressurstunge økonomier som Norge.

Norsk økonomi i et smultring-perspektiv

I masteroppgaven min bruker jeg smultring-økonomi (Raworth, 2017) som rammeverk for å definere en bærekraftig og rettferdig norsk økonomi. Smultringen illustrerer et bærekraftig handlingsrom for økonomien som sikrer menneskelig velferd innenfor planetens tålegrenser (Figur 1). Dette handlingsrommet er definert av økologiske og sosiale tålegrenser (ytre og indre sirkel av figuren) som forhindrer samfunnet å overskride vippepunkter i naturen, samt oppfyller alle menneskers grunnleggende behov og rettigheter etter ambisjonene i Bærekraftsmålene.

Smultringen henter inspirasjon fra teorier innenfor fagfelter som feministisk-, økologisk-, og institusjonell økonomi – fagfelter som supplerer den dominerende økonomiforståelsen i dag basert på nyklassiske teorimodeller. Blant annet utfordrer smultringmodellen paradigmet om at økonomisk vekst er en forutsetning for utvikling. I stedet for å ha vekst som et mål i seg selv, burde heller økonomien brukes som en drivkraft til å oppfylle essensielle samfunnsmål synlig i smultringen.

I oppgaven min forsøker jeg å gjøre smultring-rammeverket relevant for en norsk kontekst og konkret for nasjonale beslutningstakere gjennom en nedenfra-opp tilnærming. En del av arbeidet inkluderte å nedskalere og definere et rettferdig norsk klimabudsjett. I etterkant har jeg forstått at budsjettering og regnskapsføring av klimagasser er en komplisert og potensielt kreativ øvelse som kan resultere i vidt forskjellige utfall avhengig av hvilke prinsipper som legges til grunn. I dag er den standardiserte måten å kalkulere klimagasser på gjennom territoriale utslipp. Dette er utslipp som forekommer innenfor et lands grenser, og det er for slike utslipp Norge og andre land setter klimamål etter konsensus i FN. I 2020 tilsvarte slike utslipp 49.3 millioner tonn CO₂ ekvivalenter (Mt CO₂e) for Norge.

Det finnes derimot andre metoder å kalkulere klimagasser på, dog disse har fått langt mindre oppmerksomhet. For eksempel kan utslipp fra norsk næringsvirksomhet utenfor landegrensene også inkluderes, slik som internasjonal luft- og sjøfart. Et slikt regnskap over økonomisk aktivitet tilsvarte 66.4 Mt CO₂e for Norge i 2020. En annen metode som har fått noe mer fokus de seneste årene er såkalte forbruksbaserte utslipp. Disse tilsvarte 89.1 Mt CO₂e i 2020. Her kalkuleres klimagassene som forårsakes av varer og tjenester gjennom hele forsyningskjeden, fra utvinning til butikkhyllen, og kvitteres til landet som etterspør varen eller tjenesten. En fjerde metode som så vidt har sett dagslys, men som kanskje fortjener mer søkelys for karbonbaserte økonomier, er såkalte utvinningsbaserte utslipp. Her kalkuleres klimagassene som er innebygd i de fossile brenslene som blir utvunnet, og kvitteres på landet som utvinner og som regel tjener på disse ressursene. Av de fire ovennevnte metodene, har Norge utvilsomt de høyeste utslippene relatert til et utvinningsbasert klimaregnskap[1], med 457.5 Mt CO₂e for 2020 (Figur 2).

Figur 2. Utslipp (CO₂ekvivalenter, i millioner tonn) fra norsk økonomi for 2020, kalkulert ut i fra ulike fordelingsmetodikker.

Datakilder: Statistisk Sentralbyrå (territoriale utslipp og økonomisk aktivitet), Eora MRIO https://worldmrio.com/ (forbruksbaserte), Andrew, 2021 (utvinningsbaserte).

Det urettferdige klimagassregnskapet

Det er for øvrig kun de territoriale utslippene som gjør seg gjeldende i norsk og internasjonal klimapolitikk. Et annet slående element i klimapolitikken anført av globale aktører som UNFCCC, og rike medlemsland som Norge, er at klimagassutslipp regnes kun etter årlige estimater. Et ambisiøst klimamål for år X (f.eks., 2050) måles i prosentvis reduksjon sammenlignet med en historisk tilstand i år Y (f.eks., 1990). Utslippene som oppstår mellom slike referanseår er utelatt fra kalkylen. Ved å utelate kumulerte utslipp fraskrives nasjoners og andre aktørers historiske utslipp, noe som gjør det umulig å vurdere ansvarsbyrden for fremtidige utslippsreduksjoner. Det gjør det umulig å vurdere hva som innebærer en rettferdig fordeling av det gjenværende karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 eller 2 grader.

I oppgaven min ønsket jeg å inkludere slike «utelatte» utslipp ved å beregne kumulerte klimagassregnskap for Norge. Jeg ønsket også å beregne Norges rettferdige andel av det globale klimagassbudsjettet, basert på prinsippet om at alle verdens innbyggere har rett til en lik andel av klimagassene, på tvers av generasjoner. Hvis vi går ut ifra et referanseår i 1990 (pga., tilgjengelig data), og en ambisjon om klimanøytralitet i 2055, tilsvarer Norges budsjett 1 129 Mt CO₂e, basert på befolkningsfremskrivninger. Dette kan virke som et høyt tall når vi sammenligner det med Norges (territoriale) utslipp i 2020 på 49.3 Mt CO₂e. Men når en inkluderer kumulerte utslipp fra 1990 og fram til i dag viser det seg at Norge allerede har overskredet budsjettet med 47%.

Hva betyr dette? Jo, det betyr at hvis Norge skal respektere sin rettferdige andel av det globale karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 grader, trengs negative årlige utslipp fram mot 2055. Mer nøyaktig trenger Norge å fange opp nærmere 38 Mt CO₂e årlig fram til 2055, i tillegg til å kompensere for alle pre net-null utslipp. Hvis en kalkulerer de kumulerte utslippene relatert til norsk økonomisk aktivitet, og for forbruks- og utvinningsbaserte utslipp, viser overskridelsene seg å være enda større (Figur 3). For eksempel, hvis et utvinningsbasert regnskap legges til grunn, overskrider Norge sin rettferdige andel med 1257%.

Figur 3. Kumulerte utslipp (CO₂ekvivalenter, i millioner tonn) mellom 1990 og 2020, kalkulert ut i fra ulike fordelingsmetodikker. Den røde linjen representerer Norges rettferdige andel av det globale karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1.5 grader.
Datakilder: Statistisk Sentralbyrå (territoriale utslipp og økonomisk aktivitet), Eora MRIO https://worldmrio.com/ (forbruksbaserte), Andrew, 2021 (utvinningsbaserte).

Den manglende moralpolitikken

Det er nok kanskje ikke tilfeldig at det er territoriale utslipp som er den internasjonale revisjonsstandarden. Det er godt kjent at rike land sender store og ressurssterke delegasjoner til klimatoppmøter, mens utviklingsland som regel stiller med langt færre ressurser og maktmidler rundt forhandlingsbordet. Vi vet at utviklede land har flagget ut store deler av sin vareproduksjon til utviklingsland de siste tiårene, og er i stor grad avhengig av import for sine forbruksvarer, enten det er snakk om tekstiler, elektriske biler eller eksotiske frukter. I praksis innebærer dagens politikk at utviklingsland kvitterer for klimagassene som forårsakes av utvikledes lands forbruksvaner. At en el-bil i dag ankommer Norge «klimanøytral» og blir en del av en voksende «utslippsfri bilpark», er beskrivende for hvor beleilig territorial regnskapsføring slår ut for Norge.

Det store bildet gjør seg nemlig synlig; historisk har utviklede land hatt betydelig større påvirkning på klimaet enn utviklingsland. Av utslippene som har bidratt til å overskrive klimaets tålegrense, kan 92% tilskrives land i det globale Nord (Hickel, 2020). Og hvis dagens utvikling fortsetter, vil klimaavtrykkene blant de rikeste og fattigste segmentene av verdensbefolkningen variere etter ekstreme proporsjoner, hvor de rikeste vil forurense flere titalls ganger mer enn de fattigste (Gore m.fl., 2021).

Det er med andre ord det rikeste segmentet av verdensbefolkningen som har et klart større ansvar for klimakrisen som utfolder seg. Samtidig oppfordrer Paris-avtalen alle medlemsland å melde inn ambisiøse reduksjonsmål, imens utslipp skal rapporteres gjennom u-kumulerte og territoriale regnskap. Etiske vurderinger av hvordan de gjenværende utslippene skal allokeres er praktisk talt fraværende – et hån mot utviklingsland som har bidratt minimalt til den globale oppvarmingen så langt. I stedet for å kunne bruke en del av det resterende globale karbonbudsjettet til å bygge opp fundamentale institusjoner og provisjonssystemer hva gjelder helse, utdanning, vann og energi osv., blir altså utviklingsland oppfordret til å kutte klimagasser på lik linje med land som allerede har fått mulighet til å utvikle seg.

Et spørsmål blir stående igjen understreket: er dette rettferdig?

En mer rettferdig klimapolitikk

Ettersom rike og ressurstunge aktører har et ekstra stort ansvar for klimakrisen vi står i, har disse også et ekstra stort ansvar for å fremme politikk og løsninger til problemet. Dette impliserer også Norge. Jeg mener at vi som samfunn må se oss selv i speilet, og kreve en mer rettferdig klimapolitik.

Kreve at de utslippene som har vært med på å bygge velferden vår de seneste tiårene inkluderes i våre egne klimaregnskaper gjennom kumulerte utslippsdata. Kreve at klimagassene som forårsakes av de varer og tjenester vi etterspør fra andre land settes på vår egen utslippskonto. Kreve at ambisiøse klimamål reflekterer ansvars- og fordelingsbyrden av globale utslipp, og ikke behandles som historieløse stillbilder på tvers av tid og sted.

Slik kan vi legge til rette for en seriøs og transparent klimadebatt som belyser problematikken rundt illusoriske klimagassutslipp. Og virke som et første steg mot en klimakonsensus basert på rettferdighet og solidaritet. Essensielle verdier som må være fundamentet i politikken som skal løse klimakrisen.

Tekst skrevet av Thomas Røkås, uteksaminert masterstudent i International Environmental Studies (NMBU).

Referanser:
Andrew, R. (2021, September 1). Norway`s emissions exports. Robbie Andrew. https://folk.universitetetioslo.no/roberan/t/export_emissions.shtml

Erickson, P., & Lazarus, M. (2013). Accounting for greenhouse gas emissions associated with the supply of fossil fuels (Discussion Brief). Seattle: Stockholm Environment Institute. Retrieved from: https://www.jstor.org/stable/resrep00382?seq=1

Gore, T., Ghosh, E., Nazareth, A., Kartha, S., & Dabi, N. (2021). Carbon inequality in 2030: Per capita consumption emissions and the 1.5 ⁰C goal. Institute for European Environmental Policy, Oxfam. DOI: 10.21201/2021.8274

Hickel, J. (2020). Quantifying national responsibility for climate breakdown: an equality-based attribution approach for carbon dioxide emissions in excess of the planetary boundary. The Lancet Planetary Health, 4(9), e399-e404. https://doi.org/10.1016/S2542-5196(20)30196-0

Raworth, K. (2017). Doughnut Economics. Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist. London: Penguin Random House

Mangfoldsbloggen

Vil du være med å bidra til spredning av økonomiske tanker og ideer?

Nettopp levert masteren, eller skal du snart levere? Kanskje har du skrevet om et tema flere folk burde lære om i forbindelse med en skoleoppgave som nå er fordøyd av professor og kompostert til en karakter? Sitter du inne med en tanke du ønsker å bearbeide på tastaturet?

Del det med verden!

Rethinking Economics ønsker å spre tanker og ideer fra «vårt utvidede økosystem». Derfor setter vi av nettsideplass til bidrag fra våre følgere og medlemmer i «Mangfoldsbloggen».

Som bidragsyter er du med på å øke mangfoldet i økonomisk tenkning, og alle bidrag mottas med stor takknemlighet!

Noen retningslinjer :

– Skriv sjargongfritt; teksten burde være forståelig for ikke-økonomer. Bruk gjerne humor/metaforer/historiefortelling.

– Skriv konsist og spisset om noe du ønsker å formidle. For eksempel et snodig funn fra masteroppgaven din.

– Artikkelen/essayet kan gjerne handle om en aktuell problemstilling i samfunnet/økonomien, og diskutere løsninger til problemstillingen.

– Teksten trenger ikke være basert på masteren din, så lenge den reflekterer og fremmer noen av Rethinking Economics kjerneverdier som mangfold i økonomisk tenkning og/eller lettfattlig formidling av økonomiske spørsmål.

– Teksten kan ikke være partipolitisk fundert.

– Klarer du å formidle deg med få ord? Prima! Artikkelen bør være på omlag 700 ord og kan ikke overskrive 1200. Vi er fleksible dersom temaet er stort og bredt.

– Dersom du refererer til kilder som folk burde sjekke ut, bruk gjerne kildehenvisning

– Innlegget/artikkelen sendes til rethinkingnorge@gmail.com, og du får tilbakemelding ila fem dager.

Framtidsøkonomien må fremme mangfold

Skrevet av: Anna Nordahl Carlsen

Denne høsten inviterer Rethinking Economics til møterekken Framtidsøkonomien, en serie med samtaler som gir deg innblikk i viktige diskusjoner innenfor bærekraftig økonomi. I samarbeid med Deichman Grünerløkka, arrangerer vi samtaler rundt en rekke ulike økonomiske perspektiver på hvordan vi kan skape en økonomi som fungerer innenfor planetens tålegrenser. Sammen skal vi høste inn pluralistiske tanker!

Mangfold = motstandsdyktig

Pluralisme betyr mangfold, og er det motsatte av ensretting. I det minste så betyr mangfold «mer enn én». I økologien er det etablert at en mangfoldig natur er en sunn natur. Eller en rik – effektiv – maksimerende, natur – som økonomene kanskje ville ha kalt det.

Likeledes som i økologien, mener Rethinking Economics at en mangfoldig økonomi er mer motstandsdyktig enn en økonomi om kun fremmer én måte å tenke på. Dette er tilfellet ved de fleste økonomiske læresteder, hvor nyklassisk teori – også kalt mainstream økonomi, råder monopol.

I en motstandsdyktig økonomi lever ulike teorier og tankesett i en sunn symbiose med rom for å bryte med og bygge på hverandre. I en robust økonomi komposteres gamle tanker, slik at nye får spire fram og gi liv til modeller som er tilpasset et økosystem i stadig endring.

I en robust økonomi komposteres gamle tanker, slik at nye får spire fram

Spørsmålet er ikke lenger om systemet endrer seg, men hvordan vi som samfunn velger å tilpasse oss i samsvar med endringene. Da må vi tilpasse vår økonomiske tenkning. I veien mot en mangfoldig fremtidsøkonomi, jobber vi i Rethinking blant annet med å bryte hegemoniet til nyklassisk økonomisk teori ved å fremme flere teorier.

Cambridge-økonomen Ha-Joon Chang forklarer det lekent og lekkert: «Det er forferdelig at studenter blir lært at det bare finnes én smak av iskrem, når det finnes ni eller ti ulike. La dem i det minste smake på alle sammen, og hvis de konkluderer med at nyklassisk er best, så får så være. Men man må i det minste fortelle dem at det finnes mange andre typer teorier, dllers er man som Nord-Korea, hvor folk ikke blir fortalt at det finnes andre typer samfunn fordi informasjonen er blokkert».

Uten at vi skal gå altfor dypt inn på problemene ved Nord-Koreansk økonomi – unnskyld, jeg mener nyklassisk teori, så er det tydelig at den økonomiske iskremen vi har valgt å overspise av, er en usunn variant. Vi har nedarvet et økonomisk system som tærer på livsgrunnlaget vårt fordi naturen alltid trekker det korteste strået. Det er et system som leder til enorme ulikhet – mellom fattige og rik, mellom nord og sør, mellom mennesker og ikke-mennesker. Deler av problemet ligger i et monokultivert økonomistudie.

Ikke vær som Nord-Korea. Men ikke vær som Norge heller, om målet er å holde seg innenfor de planetære og de sosiale begrensningene? Faktisk er det ingen land som klarer å holde seg trygt innenfor de sosiale bærekraftsmålene og planetens egne begrensninger.

Vi trenger å tenke annerledes rundt økonomien. Men vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt for å hente inspirasjon. Så hva er alternativene til det dominerende mainstreamet? Når det kommer til økonomisk teori, så finnes det faktisk flere enn én, det eksisterer allerede et mangfold.

Økonomistudenter blir sjeldent (les: nærmest aldri) fortalt at ved siden av nyklassisk teori, finnes det feministisk økonomi, marxistisk økonomi, økologisk økonomi, institusjonell økonomi og moderne pengeteori m.m.

En av motivasjonene bak boken «Økonomisk Tenkning» og samtalerekken Framtidsøkonomien, er å bringe disse teoriene fram, i håp om å katalysere nye tanker hos leser og lytter.

Framtidsøkonomien MÅ fremme flere måter å tenke på; læresteder som utdanner framtidens økonomer MÅ fremme mer enn én økonomisk teori. En økonomiutdanning som velger monokultur foran mangfold er en ulevende én. Fordi, som ordtaket sier: «Hvis alle tenker likt, tenker ingen».

Sees på Deichmanske!

Framtidsøkonomien utover høsten – hold av datoene:
Evolusjonær økonomi med Erik Reinert: Hvordan legge til rette for grønn innovasjon og skaperkraft?

21. September kl 19:00 – 20:30 Mer info her

Post- keynesiansk økonomi og moderne pengeteori med Thorvald Grung Moe: Har vi råd til det grønne skiftet?
12. Oktober kl 19:00 – 20:30. Mer info her.

Institusjonell økonomi med Arild Vatn: Sammen er vi sterkere.
2. november kl 19:00 – 20:30. Mer info her

Feministisk økonomi med Iulie Aslaksen: Lykken kan ikke kjøpes.
24. november kl 19:00 – 20:30. Mer info her

Møteserien er muliggjort takket være støtte fra Fritt Ord og Bergesenstiftelsen

Minner fra en Rethinkers drømmetur

Tekst: Kristine Eriksmoen, lokallagsleder ved RE NMBU
English version below.

Reisebrev fra Rethinking Economics International Gathering i Frankrike

Det var en gang 60 unge lovende studenter samlet seg på en Fransk gård for å diskutere de viktige tingene i livet; hvordan kan vi utfordre det nyklassiske hegemoniet i økonomifaget?

Studentene var alle rethinkers og kom fra hele verden, alle for å tilby sitt unike perspektiv på hvordan vi kan løse vår felles utfordring. Fra et lite hjørne langt oppi nord trappet jeg og min faste RE partner opp i håp om å lære noe nytt.

I støyen av det som var flerfoldige språk ble det utvekslet sjenerte blikk og lure smil. Her kom vi alle fra forskjellige steder med ulike historier, perspektiver og privilegier. Vel innlosjert på La Bergerie de Villarceaux begynte programmet. Vi ble raskt introdusert for «one mic» og alle bidro til å etablere en kultur som rommet både trygghet og raushet. For en overveldet og angstete nordmann var det mye å ta inn over seg, men det ble fort klart at dette var en arena hvor det var plass til alle følelsene.

Først på agendaen var intet mindre enn «How to change the system». I en lek simulerte vi samfunnet og samspillet mellom ulike deler av det. Alle fikk ulike roller, men hvilke roller vi hadde var på den andre siden ukjent. Mens leken utspilte seg steg lydnivået, kaos brøt ut og regler ble brutt. Etter nærmest slåsskamp i jakten på godterier og to ødelagte plastboller endte samfunnet i noe som lignet en revolusjon, om ikke en borgerkrig. Det er underlig å tenke på at det var fra dette spillet jeg skulle ta med meg mest lærdom.

Under roligere og ordnet omstendigheter var vi gjennom uken innom lederskap, visjoner, verdier og hvordan lytte og vise empati, samt hentet inspirasjon fra tidligere sosiale bevegelser. Opplegget la vekt på å styrke de lokale gruppene i deres egne kontekstuelle utfordringer. Vi fikk en gjennomgang av historien til RE samt innsikt i pluralismens mangfold. Flere av våre deltakere delte av sin kunnskap fra egen forskning, og i regi av Economy Studies fikk vi utvikle vår eget ideelle økonomi emne, hvor vi drømte oss bort i feltarbeid og et flertall av teorier som utfordrer den nyklassiske linsen.

Men det var da kveldene innhentet oss, og «one mic» ble til «more wine» at de virkelige verdifulle øyeblikkene fant sted. På den franske landsbygda i solnedgangens idyll fortsatte samtalene som dyrket vårt felleskap og ikke minst vennskap. På tross av våre ulikheter lå det en grunnleggende trygghet og aksept luften. Språkbarrieren hindret oss ikke i å utforske hverandres kontrastfulle liv. Det har vært interessant å lære om hverandres ulikheter og bakgrunner, og på samme tid finne at vårt mål er det samme. Ikke minst bydde kveldene på karoke, dans og speed-dating. Igjen er jeg minnet på at det fineste i livet er menneskene du møter på veien.

Etter fire dager, som på mange måter føltes som fire måneder, reiste vi omsider alle til hvert vårt. Hjem til nord med en uendelig lang «må lese liste», en banger spilleliste og påminnelsen om at verden er så mye mer enn mitt eget lille liv. Jeg sitter igjen med en haug av minner og verdifulle vennskap, og om ikke en liten sorg for at disse fine menneskene er strødd utover jorda, og ikke i byen min. Men til tross for store avstander er det fint å tenke på at vi er sammen i kampen mot nyliberalismen. Med ny giv og motivasjon er jeg klar for å ta kampen videre på universitetet mitt og være hodepine for professorer og administrasjonen. Ikke minst gleder jeg meg til å dele oppturer og nedturer med det internasjonale nettverket jeg stolt er del av. Jeg er takknemlig for opplevelsen jeg har hatt og for RE Int. som har tilrettelagt for denne samlingen.

Det kanskje viktigste jeg tar med meg er at RE handler om mye mer enn økonomifaget. At systemet som dreper planeten vår og mennesker på den, dyrkes i forelesningssaler verden over. Vårt økonomiske system er problemet, økonomifaget er bare der vi begynner å gjøre noe med det.

(Og hvis du vil at noen skal delta i revolusjonen din, er det avgjørende å forklare hvem du er, hva revolusjonen handler om og hvordan vedkommende vil få utbytte av den. Hvis ikke blir en stakkars bonde som bare prøver å sortere godteri med spisepinnene sine utrolig stresset.)

Masse kjærlighet
Kristine

RE international gathering in France – memories of a Rethinkers dream

Once upon a time 60 young and promising students gathered at a French farm to discuss the important things in life; how can we challenge the neoclassical hegemony in economy studies?

The students came from all over the world to offer their unique perspectives on how we can solve our shared challenge. From a small corner in the far north, my loyal RE partner and I showed up hoping to learn something new.

With the background noise of what were multiple languages, shy glances and curious smiles were exchanged. Everyone came from various places with different stories, perspectives, and privileges. Once settled at La Bergerie de Villarceaux, the program began. We were quickly introduced to “one mic” and everyone contributed to establishing a culture that accommodated both security and generosity. To an overwhelmed and anxious Norwegian, it was a lot to take in, but it soon became clear that this was a space that could hold every emotion.

First on the agenda was nothing less than “How to change the system”. In a game, we simulated society and the interaction between different parts of it. Everyone was given different roles, however, our roles were not disclosed to each other. As the game unfolded, the noise level rose, chaos broke out and rules were broken. After physically fighting in the hunt for sweets and two broken plastic containers, society ended in something resembling a revolution, if not a civil war. It’s strange to think that it was from this game that I would learn the most.

During the week, under calmer and orderly circumstances, we explored leadership, visions, values, listening, and empathy as well as gathered inspiration from previous social movements. The program emphasized strengthening the local groups in their contextual challenges. We were given a review of the history of RE as well as an insight into the diversity of pluralism. Several of our participants shared knowledge from their research, and with the help of Economy Studies, we were able to develop our ideal economics subject where we dreamed ourselves away in fieldwork and a majority of theories that challenge the neoclassical lens.

However, it was when the evenings caught up with us, and “one mic” turned into “more wine” that the truly valuable moments took place. The conversations that cultivated our community and friendship continued with the French countryside and idyllic sunsets as a backdrop. Despite our differences, there was a basic sense of security and acceptance in the air. The language barrier did not prevent us from exploring each other’s contrasting lives. It has been interesting to learn about each other’s differences and backgrounds, and at the same time find that our goal is the same. None the less, the evenings offered karaoke, dancing, and speed dating. Again, I’m reminded that the most wonderful things in life are the people you meet along the way.

After four days, which in many ways felt like four months, we eventually went our separate ways. Home to the north with an endless long “must read list”, a banger playlist, and the reminder that the world is so much more than my own little life. I am left with a pile of memories, valuable friendships, and if not the sorrow that these amazing people are scattered across the world, and not my city. However, despite great distances, it is nice to think that we are together in the fight against neoliberalism. With renewed vigor and motivation, I am ready to continue the fight at my university and be a headache to professors and the administration. I look forward to sharing the ups and downs with the international network I am proud to be a part of. I am grateful for the experience I’ve had and for RE Int., who has organized this gathering.

Perhaps the most important thing I take with me is that RE is about much more than economics. That the system that is killing our planet and people on it is cultivated in lecture halls around the world. Our economic system is the problem, economics is just where we begin to do something about it.

(And if you want someone to participate in your revolution it is crucial to explain who you are, what the revolution is about, and how they will benefit from it. Otherwise, a poor farmer just trying to sort candy with her chopsticks will be heavily stressed.)

Lots of love

Kristine

Klimakrisen krever et dypere demokrati

For eksempel med et eget bærekraftshus i Stortinget.

Bilde hentet og redigert fra wikimedia commons

Skrevet av Arild Vatn

Økonomisk vekst er den viktigste faktoren bak klima- og naturkrisen. Den krever naturressurser og produserer tilsvarende mengder avfall. Dette svekker økosystemene – som igjen er livsgrunnlaget vårt.

Selv om det hevdes at vekst kan skje uten økt bruk av naturressurser, viser empiri noe annet. Fra 1990 og utover vokste globalt BNP og bruk av naturressurser like raskt. Selvsagt er ikke all ressursbruk og alt avfall like skadelig, men også vindmøller og elbiler krever naturressurser. Naturen er kjennetegnet av såkalte vippepunkter. Det er vanskelig å si hvor de befinner seg, men dersom de passeres, endres klima og økosystemer på grunnleggende måter og betingelsene for eksisterende livsformer forverres. Vi er kommet til et punkt der ytterligere vekst gjør at vi kan passere flere slike grenser. Vekst er blitt en risikabel strategi.

Det fremste svaret politikerne våre gir på utfordringene, er teknologisk endring – «grønn vekst». Selvsagt er et skifte fra fossil til fornybar energi nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig for å skape et bærekraftig samfunn. Minst like viktig er det å endre måten vi fatter beslutninger på. Vi må fjerne behovet for vekst. Rike land både kan og må forme en ny modell for utvikling.

Vår tids store dilemma

Politisk sett er vekst viktig for å håndtere fordelingsproblemer og sikre sysselsettingen i samfunnet. Videre gir en voksende økonomi bedre vilkår for avkastning på investeringene. Reduserte utsikter til vekst gjør investorer usikre og skaper økonomisk krise.

Dette er vår tids store dilemma: enten arbeidsløshet og sosiale problemer eller klima- og miljøproblemer av uante proporsjoner. Men ved å endre institusjonene våre kan vi komme rundt dette umulige valget. Teknologiske løsninger er bygget på håpet om at økonomien kan vokse uten å utfordre natursystemene. Selvsagt er det rom for gevinster her, men ikke i det «uendelige». Den fremste grunnen til å lete etter teknologiske løsninger nå er å vinne tid til å omstille beslutningssystemene mot en økonomi som fungerer godt uten å vokse.

Med dagens beslutningssystem klarer vi ikke å håndtere langsiktige utfordringer. Både politiske organer og investorer tenker i stor grad kortsiktig. Politikeres horisont er gjerne fire år mens investorer ofte krever rask avkastning og i liten grad tar hensyn til miljøeffektene av egen aktivitet siden det svekker lønnsomheten. Politisk regulering av næringslivet er derfor helt avgjørende. Klimaproblemet illustrerer at det er svært krevende å få til dette.

I en forvirret stampe

Her er vi ved kjernen av beslutningsproblemet. Den økonomiske politikken er rettet mot å fremme en ekspanderende økonomi. Dette skjer ut fra en underliggende forutsetning om at det ikke skader miljøet. Når slik skade likevel oppstår, starter en diskusjon om årsakene og kostnadene ved å endre produksjons- og forbruksmønstrene.

Her får man alle interessene knyttet til eksisterende produksjonsmåter mot seg – de vil verne investeringene sine. Vi har lenge visst at fossil energi gir oppvarming, men vi har i tiår etter tiår stått i stampe der sterke økonomiske og politiske krefter har forvirret debatten.

For å sikre en bærekraftig fremtid må vi bygge beslutningssystemer som gjør det mulig å tenke langsiktig. Videre må valgene forankres i befolkningen. Det er ikke mulig å skape de nødvendige endringene uten at det støttes og til dels drives frem nedenfra. De store endringene som allmenn stemmerett, arbeids- og sosiale rettigheter og miljøvern er alle drevet av slik mobilisering. Til slutt trenger vi å utvikle et næringsliv som selv evner å ta miljøhensyn ut over det man klarer å regulere politisk.

Bærekraft krever altså en utdyping av demokratiet. Den handler også om å innse at fortsatt forbruksvekst i rike land ikke leder til bedre liv. Å sikre rettferdig fordeling og bevare natur er langt viktigere for livskvaliteten enn fortsatt forbruksvekst.

Hvordan kan vi så endre måten vi beslutter på? La meg illustrere med tre forslag som tar utgangspunkt i at vi ikke bare er egoister, men også evner å tenke langsiktig og ta hensyn til andre. For å mobilisere denne kraften trengs institusjoner som gjør det meningsfullt å handle på vegne av fellesskapet.

Et annerledes storting?

For det første kan vi styrke borgerrollen og befolkningens deltagelse ved å etablere bærekraftsråd i tilknytning til storting og kommunestyrer. Her gis borgere mandat til å vurdere den langsiktige bærekraften til politiske beslutninger, mens kortsiktige hensyn delegitimeres. Rådene bør gis oppsettende myndighet, slik at de politiske organene må begrunne beslutninger offentlig i lys av bærekraftshensyn. Beslutninger kan endres som følge av dette, og sivilsamfunnets innflytelse og engasjement for det langsiktige øker.

Man kan også utvide denne ideen ved å gjøre endringer i hvordan Stortinget selv fungerer. Vi kan etablere et andre hus: et bærekraftens hus som velges ved ordinære valg og gis mandat til å utvikle Norge til et bærekraftig samfunn. Det gis vetorett i tilfeller der den mer kortsiktige politikken i det «første huset» går mot dette formålet. Som for bærekraftsrådene, er det mandatet – utformingen av ansvaret for langsiktighet og bærekraft – som endrer hvilke hensyn som tas. Samtidig vil debatten mellom de to husene mobilisere sivilsamfunnet.

Jørgen Randers har nylig presentert en idé som ved første øyekast ligner, i et intervju med Klassekampen tidligere i juni. Men i hans modell skal det han kaller et overhus, med vetorett overfor underhuset, velges av Stortinget selv. Han ser dette som ledd i å realisere en autoritær stat – noe han mener er nødvendig gitt klimakrisen.

Forslaget mitt er basert på en motsatt tankegang: på en fordypning av demokratiet der en styrkning av borgerrollen utløser endringsvilje. Randers mener befolkningen er like korttenkt som politikerne. Det er muligens en riktig beskrivelse av oss som forbrukere, men ikke som borgere.

Et sivilisasjonsprosjekt

Det tredje forslaget gjelder politikken som et reformert storting bør utvikle. Her kunne listen gjøres lang, men jeg vil nevne to ideer.

For det første bør de langsiktige virkninger av de teknologiene som utvikles, vurderes før de tas i bruk. For det andre bør man favorisere bedriftsmodeller og eierskapsformer som vektlegger langsiktighet – som ikke først og fremst er rettet mot snevre avkastningsmål, men som klarer å ta samfunnsmessige hensyn. Et
bærekraftig samfunn synes illusorisk uten endringer i hva som er formålet bak økonomisk aktivitet – hva som styrer bedriftene.

Demokrati og bærekraftsmandater gir ingen garanti, men det er sterke argumenter for at når en befolkning gis mulighet til å ta stilling til hva som trengs for å sikre langsiktig bærekraft, så vinner fremtiden. Vi må uansett gå den veien. Bærekraft er et sivilisasjonsprosjekt, ikke et teknologisk prosjekt.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 28.6.2022

Økonomi for vanlige folk

Det 21. århundret byr på betydelige utfordringer. Pandemien herjer fortsatt, krigen i Ukraina forstyrrer verdens matproduksjon og vi er på vei mot den største sultkatastrofen på lang tid. Disse sjokkene treffer oss i en tid som allerede var preget av usikre framtidsutsikter, klimakrisa, økende økonomisk ulikhet og en voksende usikkerhet rundt velferdsstatens bærekraft. Den nye regjeringen gikk til valg på at det nå er «vanlige folks tur», men hva betyr det?

Skrevet av Marie Storli og Daniel Fullman.

Denne teksten er basert på rapporten Økonomi for vanlige folk.

Rapporten presenteres og diskuteres på Rethinking Economics Norges medlemsmøte onsdag 6. april klokken 19:00 på Løkka Bar og Kjøkken i Oslo!

Rapporten *Økonomi for vanlige folk* kan leses i sin helhet her:
https://www.samfunnsviterne.no/-/media/Files/Politikk/NY2022Rapport–konomi-for-vanlige-folk–68.ashx

Vanlige folks tur

De siste to årene har vi virkelig fått se hvor kraftfullt staten kan trå til dersom krisa først er stor nok, og hvor raskt endringer kan implementeres når stat og næringsliv samarbeider. Men vi har ennå ikke sett hvordan det ville se ut dersom samme kraft og besluttsomhet ble satt inn for å bedre de økonomiske framtidsutsiktene til vanlige folk.

Det er vanskelig å ikke spørre seg hvordan klimapolitikken ville sett ut dersom den ble møtt med samme besluttsomhet og handlingskraft som covid-19. Et annet eksempler er hvor mange mennesker som kunne bli bosatt og integrert dersom staten var like løsningsorientert i møte med klimaflyktninger som med smittevernstiltakene? Tenk så mange grønne arbeidsplasser som kunne blitt skapt dersom statlig pengebruk inn i fornybare og «grønne» næringer var like raus som kompensasjonsordningene under koronakrisa!

Grønn omstilling

I løpet av de neste tiårene vil norsk økonomi gå gjennom dype endringer. Vi har en aldrende befolkning og fallende deltakelse i arbeidsmarkedet, og økende økonomisk ulikhet fører til at flere blir avhengig av velferdsstatens overføringer og tjenester. Sammen har dette ført til at flere stemmer nå roper varsku om velferdsstatens bærekraft.

Samtidig står vi midt i en «grønn» omstilling. Verden skal på kort tid vri sin økonomiske aktivitet bort fra fossil energi, og har satt seg mål om netto nullutslipp innen 2050. Klimakrisa er imidlertid ikke det eneste miljøproblemet verden står overfor i dag. Det er behov for en mer grunnleggende bærekraftig omstilling av økonomien. Dette krever nytenkning rundt hvordan vi bruker naturens ressurser, hvem som bærer kostnadene av forurensning og avfall, og hvilke politiske strategier som bidrar best til økonomisk utvikling og velferd.

Økonomifagets innflytelse strekker seg langt inn i de politiske korridorene,
og inn i hverdagslivet til folk flest.

De økonomiske utfordringene i det 21. århundret er betydelige. Det er behov for å tenke nytt. Dette må skje gjennom en åpen og tydelig samfunnsdebatt om hvilken framtid vi ønsker å skape, og hvilke valg vi må ta i dag, for å komme dit. Vi må tenke nytt om hvordan vi organiserer økonomien vår for å sikre at alle mennesker har «lik tilgang til de materielle og sosiale forutsetningene for det gode liv».^[1] For å klare dette må vi tenke nytt om hva verdiskapning egentlig er, hva som skaper velferd, og hvordan vi sørger for at godene fordeles rettferdig.

I rapporten «Økonomi for vanlige folk» ser vi på de overordnede utfordringene norsk økonomi står overfor i det 21. århundret, og hvordan vi kan legge grunnlaget for en økonomisk politikk som virker til fordel for folk flest. Målet med rapporten er å bidra til et reflektert og opplyst, offentlig ordskifte i debatten om økonomiske spørsmål.

Økonomi for hvem?

Økonomifagets innflytelse strekker seg langt inn i de politiske korridorene, og inn i hverdagslivet til folk flest. Denne utviklingen kan ikke forstås uten å se nærmere på den økonomiske ekspertifiseringen av politikken og ensrettingen i økonomifaget.^[2]

Tankene fra mainstream økonomisk teori har for lengst inntatt de aller fleste områder av politikken, men hva er «mainstream økonomi» og hvilke antakelser legges her til grunn?

Mainstream økonomi bygger på prinsipper fra nyklassisk teori (enkelt sagt: tilbuds- og etterspørselsøkonomi) og videreutvikling av denne. Det er dette som er den dominerende tilnærmingen til økonomisk politikk i dag.^{^[3]^[4]}

De som studerer samfunnsøkonomi ved norske universiteter i dag, lærer i all hovedsak nyklassisk teori, uten at de blir gjort klar over at dette er én spesifikk teoretisk tradisjon, blant mange andre.^[5] Mange økonomer blir derfor ikke klar over at det finnes andre tilnærminger i økonomifaget.

Her går vi potensielt glipp av viktige diskusjoner og perspektiver. Hvilke antakelser man bygger på, og hvilke metoder man bruker, bestemmer både hva man kan si noe om og hva man ikke kan si noe om. Alle teoretiske tilnærminger har sine blindflekker, og jo snevrere fokus man har, desto større blir de.

hva om rommet for politisk diskusjon slik sett krympes,
fordi vi lar ett økonomisk narrativ dominere?

Mainstream-økonomer vil gjerne påpeke at det finnes et stort mangfold av teorier og modeller innenfor det som regnes som mainstream. Det stemmer at det finnes en viss variasjon, men disse faller inn under den samme teoretiske tradisjonen fordi de bygger på ett felles sett med premisser.

Mainstream økonomi kjennetegnes blant annet ved metoden som brukes. Mens de fleste andre fagdisipliner er definert av hvilken del av virkeligheten de studerer, så er økonomifaget definert ut fra hvordan man studerer den. Mens historikere er opptatt av fortiden, og kjemikere ser på kjemiske forbindelser, så er økonomene ikke først og fremst opptatt av økonomien.^[6]

Flere framtredende økonomer hevder at det er en fordel å ha ett sett med antakelser og metoder, fordi man får en bedre debatt dersom alle enes om noen grunnleggende «sannheter».^[7]^[8] Ensrettingen hjelper økonomifaglige argumenter og konklusjoner til å virke mer vitenskapelige, og økonomenes svar fremlegges med to streker under fordi det finnes «én og bare én» økonomisk sannhet.

Men hva om rommet for politisk diskusjon slik sett krympes, fordi vi lar ett økonomisk narrativ dominere?

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Økonomifagets innflytelse over samfunnsutviklingen er særlig institusjonalisert gjennom bruken av samfunnsøkonomisk analyse i politiske beslutningsprosesser. Her blir foreslåtte tiltak veid og vurdert, ved å estimere verdiene av fordeler og kostnader knyttet til prosjektet. Hvis summen av fordeler er større enn kostnadene, så er det «samfunnsøkonomisk lønnsomt».

De økonomiske utfordringene beskrevet innledningsvis er eksempler på komplekse problemstillinger som krever ekspertråd og spesialisert kunnskap. Dette er nok noe av bakgrunnen for ekspertifiseringen av politiske beslutningsprosesser. Likevel er det påfallende i hvor stor grad økonomer dominerer som fagpersoner, ikke bare i spørsmål om økonomisk politikk, men nær sagt alle samfunnsområder.

Fra 1972 og fram til 2016 økte andelen forskere i NOU-utvalg markant. Spesielt har deltakelsen av samfunnsøkonomer økt kraftig. I dag har samfunnsøkonomi blitt «den desidert største enkeltdisiplinen i offentlige utvalg», og hvert fjerde forskermedlem kommer fra økonomifaglige forskningsinstitutter.^[9]

Deltakelse i komiteer og utvalg gir gjerne uttrykk for hvilken type kunnskap som er toneangivende, og i så måte tyder dette på at samfunnsøkonomer har fått en viktigere rolle i norsk politikkutvikling de siste tiårene.

Økonomisk språk og tenkemåte har altså inntatt en viktig rolle i å styre samfunnsutviklingen. Er det grunn til å tro at dette begrenser «vanlige folks» mulighet til å delta og bli hørt i spørsmål som påvirker ens eget liv?

Økonokratiet

Når økonomiske diskusjoner foregår på et språk som kun et fåtall forstår, på steder ikke alle har tilgang til, og basert på premisser som folk flest ikke nødvendigvis er kjent med, er det kun et fåtall stemmer som får definere debattene. I dette tilfellet er det samfunnsøkonomene. Samtidig angår økonomi oss alle. Derfor er det viktig at alle kan delta i debatten om økonomiske spørsmål.

Økonokratiet ble til i det vi begynte å se på det «å forbedre økonomien» som et mål i seg selv – løsrevet fra andre målsetninger for samfunnet.

«Økonokrati» er et begrep som beskriver et samfunn der den økonomiske logikken blir dominerende. Hvor «politiske mål og tiltak vurderes ut i fra hvilken effekt de har på økonomien. Her vurderes økonomien som et eget system, med sin egen logikk, som må håndteres av eksperter.»^[10] Et økonokrati har nemlig de formelle institusjonene til et representativt demokrati som vårt, politiske partier og jevnlige valg. Forskjellen er at politiske målsetninger defineres økonomisk, og dermed blir selve økonomien fokus for politikken – i stedet for å fokusere på vanlige folks behov og ønsker.

Et resultat av denne utviklingen er at vanlige folks opplevelser, meninger og perspektiver i mindre grad blir hørt. Det er «ekspertene» som får definere hvilke spørsmål som er viktige, og hva som er «riktig» løsning. Dermed er vi på kollisjonskurs med det liberale demokratiet, fordi politikk har blitt en «teknokratisk» øvelse heller enn en levende diskusjon om ulike verdigrunnlag og visjoner for framtiden.

Økonokratiet ble til i det vi begynte å se på det «å forbedre økonomien» som et mål i seg selv – løsrevet fra andre målsetninger for samfunnet. Det vil si, i det man begynte å tro på at det å forbedre et knippe økonomiske variabler er det samme som å skape et bedre samfunn for vanlige folk.^[11]

Hva om økonomisk politikk var innrettet mot de tingene som er avgjørende for «det gode liv» – i stedet for å gå omveien om økonomisk vekst som den endelige målsetningen?

Nytenkning

Vi trenger å tenke nytt om økonomi og politikk for å navigere de økonomiske utfordringene i det 21. århundret. Albert Einstein skal en gang skal ha sagt, at vi ikke kan «løse et problem med det samme tankesettet vi brukte da vi skapte det.»

I rapporten Økonomi for vanlige folk belyser vi noen alternative perspektiver og strategier. Ved å dra veksler på et mangfold av teorier kan man få nye perspektiver på gamle økonomiske problemer.

^[1]Ohlin-Wright, Antikapitalisme: Strategier og muligheter i det 21. århundret, 2021

^[2] Innset, Markedsvendingen: Nyliberlismens historie i Norge., 2020, s. 10-11

^[3]Reinert, Evolusjonær økonomi, 2021

^[4] Sæther, Nyklassisk økonomi, 2021

^[5] Storli, m.fl., Utdanner vi økonomer for det 21. århundret?, 2020

^[6] Eliassen, Hysj vi regner, 2016, s. 10

^[7] Kvaløy, Økonomisk alternativfelle

^[8] Kvaløy, Er økonomifaget høyrevridd?

^[9] Hesstvedt, ”Ekspertifisering” av offentlige utvalg?

^[10] Earle, Moran og Ward-Perkins, Econocracy, 2017, s. 7

^[11] Ibid, s. 14

Anmeldelse av boken Økonomisk tenkning: Økonomifaget trenger både kreativ ødeleggelse og dannelse

Smith, Tone, Ebba Boye og Bent Arne Sæther (red.). Økonomisk Tenkning. Bidrag til mangfold i økonomifaget. Solum Bokvennen 2021.

Skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita og medlem av Fagrådet i Rethinking Economics Norge. Innlegget ble opprinnelig publisert på Minerva tirsdag 08. februar 2022.

Redaktørene bak artikkelsamlingen Økonomisk tenkning, alle med tilknytning til Rethinking Economics Norge, har et felles programmatisk utgangspunkt. Det springer ut av den mangslungne bevegelsen som forsøker å fremme mer teoretisk pluralisme i den samfunnsøkonomiske undervisningen på universiteter og høyskoler. Bakgrunnen er en frustrasjon blant studenter av faget, som har bygget seg opp gjennom flere tiår. Frustrasjonsnivået steg merkbart etter den internasjonale finanskrisen 2008-2009, da det blir tydelig for en hel verden at toneangivende økonomiske teorier med ekstremt urealistiske antagelser om fullkommen informasjon og rasjonelle forventninger hadde feilet stygt.

Frustrasjonens hovedkilde er velkjent. Fullt så kjent er det ikke at lignende frustrasjoner har en historie som strekker seg langt tilbake i tid. Det vi gjerne tenker på i dag og som preger Rethinking Economics-bevegelsen kretser rundt den internasjonalt dominerende hovedstrømningen og læreboknormalen innen faget, som oftest går under navnet nyklassisk økonomi. Denne hovedretningen tar utgangspunkt i Lionel Robbins definisjon i boken The Nature and Significance of Economic Science (1932): samfunnsøkonomisk vitenskap handler primært om å forstå hvordan knappe ressurser med alternative anvendelsesmuligheter allokeres til konkurrerende formål under gitte og til dels svært idealiserte forutsetninger.

Det matematiske nirvana

Helt siden matematikeren Leon Walras på 1870-tallet utledet nyklassisismens nirvanatilstand, såkalt generell likevekt, har nyklassisk økonomi postulert og gravitert mot en vidunderlig harmonisk verden befolket av nyttemaksimerende forbrukere og profittmaksimerende bedrifter. Disse tilpasser seg slik at det er umulig å forestille seg en bedre teoretisk situasjon enn den som eksisterer i generell likevekt under såkalt perfekt konkurranse (som har svært lite til felles med reell markedskonkurranse). I denne idealtilstanden forutsettes det at alle aktører er ute av stand til å påvirke markedet og at alle aktører besitter fullkommen informasjon om alle relevante data. Der hersker med andre ord ingen usikkerhet og det skjer aldri noe nytt. Økonomien befinner seg i en arrivert tilstand hvor alle handlinger er redusert til ren rutine. Det var denne høyst urealistiske tilstanden den østerrikske økonomen Ludwig von Mises i sin tid treffende spissformulerte som «en jevnt roterende økonomi».

Men dette høyst urealistiske bildet av en jevnt roterende økonomi er forbundet med et ikke ubetydelig pedagogisk fortrinn. Det lar seg nemlig uttrykke matematisk. Derfor er det kanskje heller ikke så rart at det generelle likevektkonseptet ble unnfanget av nettopp matematikeren Walras, som ikke betraktet økonomifaget som noe annet enn anvendt matematikk. Den matematisk orienterte tilbøyeligheten stoppet som kjent ikke opp med Walras. Ifølge den norske samfunnsøkonomen Agnar Sandmo, som i sin bok Samfunnsøkonomi – en idéhistorie (2006) ga en oversikt over «de tenkere som har hatt sterkest innflytelse på faget slik vi kjenner det i dag» – altså på den dominerende hovedstrømmen – har utviklingen av faget over tid vært preget av tiltagende matematisk formalisering.

Sandmos tolkning sammenfatter temmelig treffsikkert, om enn utilsiktet, hovedkilden til den frustrasjonen som studenter i mange land har opplevd i møte med samfunnsøkonomi-studiet: et teoretisk ensrettet fag, innpakket i et matematisk språk, som det i liten grad gis rom til å stille kritiske spørsmål til, innenfor rammen av studiets pensum og undervisning. Men studentene er ikke alene. Selv Assar Lindbeck, mangeårig medlem av nobelpriskomiteen, har gitt tydelig uttrykk for sin frykt for at faget kan stå i fare for å utdanne altfor mange rene «teknikere» som behersker de matematiske og statistiske metodene til fingerspissene, men som ikke har med seg den genuine interessen for samfunnsspørsmål og politikk som er så avgjørende for fagets praktiske anvendelse og samfunnsnytte.

1911: Schumpeter vs. Walras

Det er nå over 100 år siden en annen østerriksk økonom og studiekamerat av Mises, Joseph Schumpeter, i boken A Theory of Economic Development (1911), for første gang forklarte hvorfor det er helt umulig å forstå virkelighetens økonomiske utvikling med hjelp av Walras’ likevektkonsept. Schumpeter viste at dynamisk økonomisk utvikling og vekst umulig kan forklares med tilpassende adferd under fullkommen informasjon og null usikkerhet om fremtiden. Tvert imot kan dynamisk utvikling kun forstås som resultat av det stikk motsatte: av kreativ og innovativ adferd som hele tiden forstyrrer den bestående likevekten og som drives frem av entreprenører som gjennomfører «nye kombinasjoner», i håp om å oppnå høy lønnsomhet i en usikker fremtid. Produktiviteten øker når nye og bedre produkter og prosesser erstatter mindre konkurransedyktige gamle løsninger – gjennom markedets «kreative ødeleggelse».

Schumpeter er en av dem som med rette trekkes frem i artikkelsamlingen, av den uortodokse økonomen Erik Reinert, riktignok under det diskutable begrepet «evolusjonær økonomi». Reinert viser til Schumpeters berømte metafor om «kreativ ødeleggelse» og betydningen av ny teknologi. Det er vel og bra, men av en eller annen grunn lar Reinert være å knytte Schumpeters forståelse til innovasjonsdrevet konkurranse og åpne, dynamiske markedsprosesser – der hvor den i høy grad hører hjemme. I stedet ledes leseren over til mer normative betraktninger om nasjonale innovasjonssystemer, med røtter tilbake til Reinerts yndlingsøkonom Friedrich List, samt til Mariana Mazzucatos statlige mobiliseringsøkonomi i vår tid.

Det er uansett verd å registrere at det tok 70-80 år før Schumpeters og andre østerrikske økonomers banebrytende dynamiske innsikter ble bredt akseptert. Riktignok skjedde det gjennom en bakdør: Det skjedde takket være fremveksten av en empirisk fundert endogen vekstteori, som løftet frem betydningen av økonomiens institusjonelt betingede egenskaper og indre utviklingskraft som hovedforklaring på produktivitetsvekst. Selv om det tok lang tid før økonomifagets hovedstrøm tok til seg schumpeterianske innsikter, er det ikke urimelig å tolke dette eksemplet som et av flere bevis på at økonomifaget faktisk har endret seg siden 1980-tallet, til og med langs andre linjer enn Sandmos varslede formaliseringstrend skulle tilsi.

En bredere hovedstrøm

Et annet eksempel er såkalt adferdsøkonomi, som blant annet har bidratt til å minne økonomer om at de reelle motivene bak våre økonomiske handlinger ofte er langt mer sammensatte enn de man finner i Gary Beckers rendyrkede rasjonalistiske forestilling om den nyttemaksimerende homo oeconomicus. Det er samtidig litt rart å tenke på at knapt noen er klar over at Ludwig von Mises både forutså og løste spenningsforholdet mellom virkelige menneskers sammensatte handlingsmotiver og den stiliserte homo oeconomicus, allerede på 1940-tallet, i hans hovedverk Human Action (1949). Mises’ teoretiske løsning hadde ingenting med maksimering å gjøre, men snarere med å erkjenne at alle formålsrettede menneskelige handlinger av økonomer bør forstås som enkeltaktørers forsøk på å erstatte en lavere verdsatt tilstand med en høyere verdsatt tilstand, hinsides egoisme og altruisme. Han hadde et poeng.

Siden artikkelsamlingen Økonomisk tenkning i første rekke er ment å gi et bidrag til å presentere andre perspektiver og skoleretninger innen økonomifaget enn den konvensjonelle, nyklassisk orienterte hovedstrømmen, er det også naturlig at kontrastene og konfliktene med det dominerende tankesettet gis stor plass. Det gjelder både kapitlene om evolusjonær økonomi, feministisk økonomi, marxistisk økonomi, post-keynesiansk teori, økologisk økonomi og østerriksk økonomi. Hovedlinjene i kapitlene om marxistisk og økologisk økonomi står dessuten i så tydelig opposisjon til et romslig tolket nyklassisk perspektiv at det er vanskelig å se for seg gode muligheter for dialog.

Unntaket her er i så måte Arild Vatns kapittel om institusjonell økonomi. Det fremstår som mer forenlig og komplementært med en romslig tolket nyklassisk hovedstrøm innen økonomifaget. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at vi her også finner omtalt en rekke nobelprisvinnere som har bidratt til å sette sitt preg på deler av faget siden 1970-tallet, som Douglass North, Ronald Coase, Oliver Williamson, Herbert Simon, Elinor Ostrom og James Buchanan.

Coyles spørsmål

Et kjettersk spørsmål er om ikke Vatns unntak mer fremstår som «unntaket som bekrefter hovedregelen»: at hovedstrømmen innen økonomifaget faktisk er mer åpent for læring, nytenkning og utvikling enn Rethinking Economics-bevegelsen har for vane å gi inntrykk av. Kan det til og med være et poeng, som blant andre Diane Coyle nylig har gitt uttrykk for, at de siste par tiårenes fremganger innen statistiske analyseteknikker, anvendt på mer rikholdige tidsserier med data, i seg selv har bidratt til å åpne dørene for flere nye innsikter, hypoteser og teorier? Eller kanskje til og med bidratt til å bringe innsikt fra gamle heterodokse teorier bedre frem i et nytt mainstream-lys?

Jeg tror Diane Coyle har et viktig poeng her. Et eksempel på det sistnevnte er IMFs empiriske studie av økonomiske kriser gjennom historien, gjennomført rett i etterkant av finanskrisen. Et hovedfunn var at dype økonomiske resesjoner, i motsetning til milde tilbakefall, som regel alltid blir utløst av en omfattende krise i det finansielle systemet. Dette funnet bidro til å rette fornyet oppmerksomhet mot både den østerrikske konjunkturteorien (Mises-Hayek-teorien) og Hyman Minskys kredittsyklusteori. Begge teorier er forøvrig berørt i artikkelsamlingen av henholdsvis Andreas Hardhaug Olsen, Anton Hellesøy og Thorvald Grong Moe.

Politikk etterspør alternativer

En annen mulighet for fruktbare samtaler mellom teorier fra ulike idéretninger, inklusive den nyklassiske hovedstrømmen, er knyttet til økonomisk politikk. Ut fra et hvilket som helst normativt perspektiv og mål for den økonomiske politikken er det faglig sett helt naturlig å stille seg spørsmålet om hvilke økonomiske teorier som kan være best egnet til å belyse de valgene man står overfor, samt konsekvensene av å velge en virkemiddelmiks fremfor en annen. To eksempler, som ikke nevnes i artikkelsamlingen, kan være illustrerende.

Den ordoliberale Freiburger-økonomen Walter Eucken er særlig kjent for sin svært innflytelsesrike (spesielt innen den tyskspråklige verden) bok om prinsipper for økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik. I den boken tok Eucken utgangspunkt i et eksplisitt normativt spørsmål: «hvordan kan vi innrette økonomien på en måte som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?» Han besvarte spørsmålet todelt: 1) hvilke grunnleggende institusjonelle prinsipper må være på plass og 2) hvordan bør spillereglene som definerer politikken konkret utformes, enkeltvis og i samspill med hverandre, samt i tråd med de grunnleggende prinsippene (for en velfungerende markedsøkonomi). I sine anbefalinger til både 1) og 2) mente Eucken at økonomer burde innta en åpen og pluralistisk holdning til hvilke teorier som til enhver tid er best egnet til å belyse og informere de konkrete politiske valgene. Eksemplet er interessant i denne sammenheng fordi det så tydelig illustrerer at en normativt økonomisk-politisk retning, i dette tilfellet en ordoliberal retning, er fullt ut forenlig med teoretisk pluralisme innen økonomifaget, ja til og med inviterer til pluralisme.

Et lærebokeksempel

Et annet eksempel er Diane Coyles bok Markets, State, and People – Economics for Public Policy (2020), en lærebok i politisk økonomi innenfor det feltet som gjerne kalles offentlig økonomi, med vekt på drøfting av statens og markedets respektive roller i økonomien. Her minner hun om at det eneste økonomisk teori kan bidra med er å informere politiske valg om viktige sammenhenger og mulige konsekvenser. Derfor hevder Coyle at økonomisk teori, alene, aldri er tilstrekkelig når vi står overfor konkrete politiske valg: det finnes med andre ord ingen vei utenom politiske verdivurderinger – altså et normativt syn på økonomi og samfunn.

Til å være en i utgangspunktet relativt mainstream nyklassisk økonom er det bemerkelsesverdig i hvor stor grad Coyle eksplisitt ikke begrenser de teoretiske perspektivene til en typisk «lærebokaktig» fremstilling av den nyklassiske lære. Snarere tvert imot: Coyle åpner opp verktøykassen til flere teoriretninger, som inntar en dels korrigerende og dels utfyllende rolle til en nyklassisk tilnærming. Verdien av teoretisk pluralisme trer aller tydeligst frem i drøftingen av helt konkrete politikkutfordringer, fra konkurransepolitikk og regulering av naturlige monopoler til næringspolitikk, velferdsytelser, ulikhet og styring av offentlig sektor. Coyles konstruktive teoretiske pluralisme har mange likhetstrekk med Walter Euckens tilsvarende bidrag om lag sytti år tidligere.

Pluralisme og dannelse

Hvis jeg skulle ønsket meg noe mer av en artikkelsamling som Økonomisk tenkning, så måtte det nettopp være en mer inngående drøfting av de to forskjellige måtene å forstå pluralisme i faget på. På den ene siden et mangfold av perspektiver og teorier som står i tilsynelatende uforsonlig konflikt, uten spesielt gode utsikter til fruktbare dialoger, med en romslig forstått nyklassisk hovedstrøm innen økonomifaget. På den andre siden et mangfold av spørsmål, metoder og teorier som kan utfordre, korrigere og bygge ny innsikt gjennom konstruktiv dialog og forskningsbasert konkurranse med økonomifagets hovedstrømning.

I valget mellom de to velger jeg meg den sistnevnte pluralismeforståelsen. Jeg mener økonomifaget har mye å vinne på å kultivere en konstruktiv, imøtekommende og inkluderende tilnærming til pluralisme innen faget. Og motsatt: Både faget og pluralismeforkjempere vil tape på harde fronter mot nye ideer og en motsvarende ekskluderende opposisjon til alle spor av nyklassisisme. Valget mellom de to pluralismene blir fort også et valg mellom dynamisk kunnskapsvekst og dogmatisk stagnasjon.

Det er ikke bare vår forståelse av dynamiske markeder som trenger tilførsel av mer schumpeteriansk kreativ ødeleggelse. Det samme kan sies om et fag med ambisjoner om dynamisk kunnskapsvekst.

Samtidig er det mye som taler i favør av at det rådende økonomifaget innen høyere utdanning blir tilført både økonomisk historie og økonomisk idéhistorie som obligatoriske deler av et mer romslig og søkende samfunnsøkonomisk fagfelt. Kall det gjerne et dannelsesprosjekt.

Nedtegnelser fra det lovede land: En hyllest til Danmark

Skrevet av Daniel Fullman, nestleder i Rethinking Economics Norge

I månedsskiftet august-september i 2021 arrangerte den danske organisasjonen Gode Penge sommerleir for økonomi-interesserte nerder som oss. Uken skulle bestå av foredrag om pengesystemet, kryptovaluta og grønn omstilling. Naturligvis med en kritisk brodd til det bestående systemet.

Selve leiren fant sted i Danmarks periferi: den vestjyllandske kyst, i en liten bygd kalt Staby. Som to unge og håpefulle økonomistudenter, med en kritisk brodd til økonomifaget (og de fleste samfunnsinstitusjoner for øvrig), var denne ekskursjonen perfekt for meg og min følgesvenn, Bård.

Vi la i vei grytidlig en søndags morgen i august. Reisen startet med et lugg, i form av en liten gul lapp plassert under vindusviskeren på pappas gamle Audi. Surt, men det skal koste å dra på tur. Etter et par timers kjøring under en gyllenrosa soloppgang kom vi til vår første rasteplass: bryggekaien i Larvik. Et lugg skulle raskt vise seg å bli til to.

I motsetning til økonomiens naturlover, som er evig konstante, endres reiserestriksjonene under koronaregimet nesten daglig. Vi hadde ikke fått det med oss at det krevdes en negativ koronatest for å stige om bord på fergen. Etter en hard forhandling med vokteren av porten til det lovede land, måtte vi se oss nødt til å vende snuten til Sandefjord, for å ta en test. Da var klokken rundt syv om morgenen, og vi fikk nye billetter til neste ferge klokken fem på ettermiddagen.

“Det var åpenbart at vi hadde kommet til et sted der drømmen om frihet og personlig utfoldelse fortsatt levde.“

Testene kom tilbake negative og vi fikk papirer som bekreftet prøvesvarene. I tillegg fikk vi en regning på 800 kroner hver. Svært surt, men fortsatt innenfor budsjettet for uheldige og uforutsette hendelser. Mye, mye verre var det faktum at vi måtte tilbringe 10 timer i Larvik! Det virker som tiden beveger seg på en annen måte i denne byen.

Vi forsøkte å sove en stund i bilen, men hver gang jeg våknet etter det som føltes som dyp søvn hadde det bare gått et par minutter. Vi ga opp søvnen og gikk for å finne oss noe mat i stedet. Naturligvis var alt stengt. Vi måtte gå helt til enden av byen der en bensinstasjon solgte oss to wienere under tvil. Timene gikk. Vi leste litt. Spilte sjakk på gresset i en park. Etter hvert åpnet en kinarestaurant. Jeg fikk servert det jeg tror var wok i brun saus. Bård spiste innbakt svin i et hav av syltynn sursøt væske. Hva i alle dager? Etter det betalte vi regningen, løp til bilen så fort vi kunne og låste dørene. Vi satt der til fergekaia åpnet for innkjøring. Larvik er et galehus.

Denne gangen gikk det bedre. Vi gled gjennom kontrollen med alle papirer i orden. Fergeturen gikk bra og i nitiden på kvelden, da solen igjen hadde begynt å dale ned over horisonten, kunne vi la våre fire gummidekk rulle inn i det lovede land. Det fantes ingen kontroller, ingen koronatester, ingen sure vektere eller politimenn. Det var åpenbart at vi hadde kommet til et sted der drømmen om frihet og personlig utfoldelse fortsatt levde.

Så kjørte vi ned gjennom Vest-Jylland. Det ble stadig mørkere, og danske veier mangler lys. Bård satt bak rattet hele veien ettersom jeg ikke har lappen. Jeg kunne se utmattelsen ligge tett rundt øynene hans. Men etter flere timer med bare lyset fra den selvlysende veistripen som rettesnor kom vi frem.

“Vi lærte om hvordan private banker skaper penger – som ut av løse lufta.”

Staby er en usynlig flekk på det danske kartet med om lag 200 innbyggere. Byen er utstyrt med kirke, en nærbutikk, barneskole og et veikryss som knytter alle delene sammen. Med dette som et livløst bakteppe var leiren vi kom til full av liv. Gode Penge hadde booket et enormt bygg med anneks for møter, stor hage flotte turområder rundt. Danskene var også helt utrolige. De var livlige og henrykte over å se ekte nordmenn.

Dagene gikk med til foredrag og faglige arrangementer. Vi lærte om hvordan private banker skaper penger – som ut av løse lufta. Hver gang et nytt låneforhold oppstår mellom en bank og en kunde, er det nye penger som skapes. Dette har enorme konsekvenser for makroøkonomien ettersom store pengemengder bygger opp under gjeldsbobler, kanaliserer kapital inn i spesifikke sektorer (som boligmarkedet) og gjør oss sårbare for økonomiske sjokk og finansiell ustabilitet.

Jeg (og Bård også tror jeg) hadde stor sympati med det normative problemet som Gode Penge skisserte opp. Under de rådende forholdene er økonomien ustabil, store inntekter tilfaller en stadig mindre, men desto mer privilegert, samfunnsgruppe, og resten av oss lever med stadig høyere lån til både bolig og forbruk.

“På 1970-tallet, en tid da flere vestlige økonomier så høy inflasjonsvekst sammen med høy arbeidsledighet, vant monetaristene delvis frem i debatten. Likevel viste monetarisme seg å ha begrenset slagkraft i praktisk politikk.”

Det var heller løsningen på problemet som jeg og min norske kompanjong måtte rynke så smått på nesen av. Svaret på utfordringen, som skulle gi en stødig økonomi og rettferdig samfunn var en pengeskapelseskomite. Komiteens oppgave skulle være å kontrollere veksten i økonomiens pengemengde gjennom et monopol på pengeskapelse. I tillegg skal komiteen også avgjøre allokeringen av de nytrykte pengene til det beste for samfunnet. For å få til dette skal man omregulere banker slik at de kun kan låne ut midler de allerede besitter. Bankene vil da miste evnen sin til å skape kreditt og omvandles til en mellommann, mellom sparer og lånere.

Mitt opprinnelige neserynk ble utløst av denne ideen om en sentral komite. For det første er det uklart for meg hvordan en sentral komite på en god måte kan kontrollere pengemengden i økonomien, og for det andre hvorvidt dette løser de problemene som Gode Penge lister opp.

Spørsmålet om kontroll av pengemengden har en lang og rik tradisjon i makroøkonomisk faglitteratur. Milton Friedman og monetaristene beskrev kontroll av veksten i pengemengden som det sentrale målet for pengepolitikken. På 1970-tallet, en tid da flere vestlige økonomier så høy inflasjonsvekst sammen med høy arbeidsledighet, vant monetaristene delvis frem i debatten. Likevel viste monetarisme seg å ha begrenset slagkraft i praktisk politikk. Både å måle pengemengden, samt kontrollere veksten i den, viste seg å være ekstremt krevende oppgaver. Selv om noen land, som Tyskland og Sveits til en viss grad styrte etter mål for pengemengden frem til 1990-tallet, var beslutningene ofte pragmatiske og ad-hoc. Hvordan denne komiteen skal fare bedre enn sentralbankene gjorde er uklart for meg.

I tillegg finnes det mange lavthengende frukter for å oppnå mer stabile og rettferdige økonomier, som ikke beror på en radikal omdannelse og sentralisering av pengesystemet. Om man hadde reversert bølgen av dereguleringer, spesielt av finansmarkeder, som skyldte innover Vesten fra 1980-tallet av, ville det antageligvis vært lengre mellom hver finanskrise. Om man i tillegg tok omfordeling av inntekt og formue på alvor, kunne selv sykepleiere bodd i Oslo uten å forgjelde seg for resten av yrkeslivet.

Det var derfor litt skuffende at Gode Penger klamret seg til en enkelt «fix all»-oppskrift, uten helt å dvele ved de enorme komplikasjonene en slik reform innebærer. Men nok om det. Forfriskende perspektiver fikk vi uansett.

Det store høydepunktet var å møte Katarina Juselius. En av de fremste økonomene innen teoretisk makroøkonometri. Hun holdt et foredrag om etterspørselen etter penger og konsekvensene dette hadde for realøkonomien til vår store fornøyelse.

Om kveldene var det tid for sosial omgang. Bård og jeg levde våre beste liv i Danmark, spesielt på kveldstid. Vi drakk bayere, snakket med danskene og danskene lot som de forsto. Den legendariske kokken Karsten, tidligere økonom i det danske finansdepartementet, disket opp vegetariske smaksopplevelser fra en annen verden.

På mange måter var turen til Danmark den perfekte avrunding på sommerferien der vi skulle gjøre alt. En av dagene gikk vi ned til stranden, som på Vest-Jylland strekker seg over mange hundre kilometer. Noe som får det til å virke som man har kommet til verdens ende. Her sto vi og så utover havet som kom skyllende inn. Men man kunne også se vannkanten der bølgene brast, og sanden enda var tørr. Alt det som verden har forsøkt å kaste på Danmark, fra restriktivt alkoholsalg og røykelover til en sivilisert innvandringsdebatt, forsøker Danmark fremdeles å stå imot. Og på samme måte som det meste av stranden var uberørt av de mørke bølgene, står enda Danmark som en ubesudlet halvøy der livet fremdeles er hellig.

Så takk for alt, Gode Penge! De gode samtalene, de faglige innsiktene, de bayerfylte kveldene, og ikke minst påminnelsen om at det fremdeles finnes noe elevert og ikke-verdslig ved tilværelsen.

Les mer om vår nye bok “Økonomisk tenkning” her:

Lansering torsdag 10. februar kl. 17.00 på Kulturhuset i Oslo.

Se video fra boklanseringen på Youtube her.

I løpet av kvelden møter du blant annet kapittelforfatterne Erik Reinert, Margunn Bjørnholt og Arild Vatn, i tillegg til redaktør Tone Smith. Forhåndspåmeldingen til arrangementet er dessverre full, men fra kl 16.45 åpner vi dørene for alle så lenge det er plass.

Mer info om arrangementet her.

Økonomisk tenkning – bidrag til mangfold i økonomifaget finnes endelig i bokhandlene. Den er redigert av Tone Smith, Ebba Boye og Bent Arne Sæther, med bidrag fra en rekke norske økonomer.

Ensrettingen i økonomifaget er bakgrunnen for det globale studentopprøret innenfor økonomifaget som har funnet sted siden tidlig på 2000-tallet. Studenter etterlyser et mer virkelighetsnært økonomifag med flere teorier og perspektiver på pensum. Denne boken er et bidrag til å dekke dette behovet. Her presenteres både evolusjonær, feministisk, institusjonell, marxistisk, økologisk, østerriksk og post-keynesiansk økonomi, ny monetær teori, samt økonomifagets mainstream – nyklassisk teori. Den kan brukes som pensumbok i introduksjonskurs til ulike økonomiske teorier eller som supplerende litteratur i andre kurs, samtidig som den kan leses også av de uten økonomifaglig bakgrunn.

Med Økonomisk tenkning – bidrag til mangfold i økonomifaget ønsker forfatterne å stimulere til debatt om sentrale økonomiske spørsmål i vår tid. Med bidrag av: Tone Smith, Ebba Boye, Bent Arne Sæther, Erik Reinert, Iulie Aslaksen, Margunn Bjørnholt, Charlotte Koren, Arild Vatn, Anders Ekeland, Anton Hellesøy, Thorvald Grung Moe og Andreas Hardhaug Olsen.

Du kan kjøpe boken her. Royalties fra salget går til Rethinking Economics Norge.