Dette innlegget kommenterer kritikken av økonomen Mariana Mazzucato som har teke stad i norske avisspalter dei siste månedene, og særleg Ola Kvaløy sin kronikk Økonomisk alternativfelle i Klassekampen 5. mai.
Av Thor Olav Iversen, samfunnsøkonom og doktorgradsstipendiat ved Senter for vitskapsteori, Universitetet i Bergen
Ola Kvaløy er professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger og har sett spøkelse på høglys dag: Ein kjettersk økonom som ikkje følgjer metodeskriftene.
Mariana Mazzucato er ein økonom ved University College London som nett har gjeve ut ei bok om innovasjon. Den freistar å dra lærdom av dei amerikanske romprogramma for å seie noko om potensialet til offentleg og privat samarbeid kva gjeld utvikling av teknologi. Ho har utført dødssynden å drive med historiske djubdestudium, snarere enn dei abstrakte modellane, eksperimenta eller økonometrien som er dominarende ved norske økonomi-institutt.
Difor skildrar professor Kvaløy den vitskaplege verksemda til Mazzucato som ikkje mindre enn “alternativ medisin”. Med det freistar han å seie at den den faglege produksjonen til Mazzucato er rett fram ikkje-vitskapleg.
Kvaløy målbærer eit vitskapsfilosofisk sneversyn som får Indremisjonen til å framstå som opensinna. Tragisk nok for både verda der ute og økonomar sin forståing av ho representerer truleg Kvaløy sitt syn på vitskap ein del økonomar. Til dømes har fleire norske økonomar stått i kø for å utføre akademiske karakterdrap på Mazzucato. Professor Einar Lie kalla ho jamvel for “totalitær”!
Økonomen Erik Reinert har skildra korleis David Ricardo inspirerte til abstrakt økonomisk teori fram til 1848, då meir historisk og geografisk betinga teoriar tok over. Under den kalde krigen nytta ein Ricardo att for å mellom anna hevde at frihandel var eit abstrakt gode som alle involverte tener på. Det var startskotet for ei abstraksjonsbølgje som har vart heilt fram til i dag.
Mazzucato listar derimot opp dei ikoniske økonomane Schumpeter og Keynes som sine inspirasjonskjelder. Det er teikn til at ein økonomifaglegheit som i større mon byggjer på historie, geografi og kontekst er på veg attende. Mazzucato sin popularitet kan altså truge det nær komplette hegemoniet til denne måten å drive økonomiforsking.
Abstraksjonsbølgja kan vere i ferd med å bryte. Då er det ikkje rart at faglege yppersteprestar kjempar med nebb, klør og utdefinisjon.
Det er ikkje i seg sjølv noko gale med å halde seg til ein spesifikk familie med matematiske modellar, eller nytte eksperiment og andre statistiske metoder som grunnlag for empirisk forsking. Men dette kan ikkje vere den einaste måten å drive forsking i eit økonomifag som er og blir ein samfunnsvitskap.
Som innlegget til Kvaløy syner, vert ein fort støytt ut og brennmerka som “heterodoks” (ein polar motsetnad til “ortodoks”) dersom ein snakkar og tenkjer utanfor boksen. Det gjeld alt frå kontekst-tung evolusjonær økonomi som studerer historia og utviklinga til spesifikke verksemder og sektorar, til økologisk eller feministisk orientert økonomi.
Slike “heterodokse” økonomar er ifølgje Kvaløy så fagleg elendige at dei ikkje får til å publisere i gode økonomiske tidsskrift. Dette minnar om sirkelargumentasjon: For å vere ein god samfunnsøkonom må ein publisere i dei høgst rangerte tidsskrifta, som på ingen måte nøytrale med omsyn til metode. Dei er snarare portvoktarar for eit usedvanleg snevert vitskapleg paradigme, som Kvaløy sjølv syner at han er blind for. Mazzucato har publisert i prestisjetunge fagtidsskrift innan andre greiner av økonomifaget og vert jamvel sitert i det første økonomiske white paperet til Biden-administrasjonen.
På innføringsemnet i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen lærte eg at eit grunnleggende mandat for økonomifaget er å studere korleis menneske handsamer knappe ressursar. Det er all grunn til å tru at til dømes arkivstudium, etnografi og kvalitative intervju har mykje å by på når ein skal studere slike fenomen, akkurat slik dei har i andre samfunnsvitenskaper.
Slik dogmatisme er grunnen til at eg i min tid takka nei til eit doktorgradsstipend i samfunnsøkonomi, til fordel for vitskapsteori. Skylappane i samfunnsøkonomi kan vere så hardt skrudd på at ein forvekslar aspekt ved eigne modellar med ein fullgod representasjon av røynda der ute. Det ender aldri godt når vitskapsfolk gjer det.
Heldigvis tenkjer ikkje alle samfunnsøkonomar slik. Sjølv var eg heldig å få ein rettleiiar ved Chr. Michelsens Institutt som oppmoda meg til å skrive ei masteroppgåve som henta inspirasjon frå antropologien.
Men einsrettinga ved norske økonomiske institutt må ta slutt.
«Naturkapital» og «økosystemtjenester» – knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk.
Skrevet av Tone Smith, økologisk økonom (Ph.D) og leder av fagrådet til Rethinking Economics Norge.
2021 er et år fullt av forventinger på naturens vegne. Endelig har tapet av biologisk mangfold begynt å få sin rettmessige del av offentlig oppmerksomhet. I juni ble mellomforhandlingene til både Klimakonvensjonen og Biomangfoldskonvensjonen avsluttet. I oktober skal en internasjonal Naturavtale – inspirert av Parisavtalen – etter planen vedtas. Samtidig er 2021-30 erklært som FNs tiår for restaurering av natur. Alt dette kan gi inntrykk av at vi er godt på vei til å ta bedre vare på naturen.
Netto-natur
I virkeligheten er det derimot i ferd med å gå motsatt vei. Man har redusert ambisjonene, gitt opp troen på å beskytte intakt natur, og istedet valgt seg restaurering og ‘arealnøytralitet’ som fokus. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å reparere forringet natur. Men når restaurering tar over fra bevaring og bærekraftig bruk, må det ropes et varsko. Da blir det kun å anse som siste tilskudd på listen over innovative ideer som tillater oss å fortsette som før (altså: ødelegge natur), mens det gis inntrykk av at noe gjøres.
‘Arealnøytralitet’ er allerede blitt et begrep i Norge, og i den forbindelse er det satt igang pilotprosjekter med utvikling av arealregnskap. Man ser for seg at disse etterhvert kan inngå i et nasjonalt styringssystem hvor man kan overvåke netto-effekten av bygge- og utviklingsprosjekter. Dette er helt i tråd med foreliggende utkast til Naturavtale som har ”netto forbedring i natur” som målsetning for 2050. En slik nettotankegang gir større handlefrihet hevdes det. Men som Maria Berg Reinertsen nylig skrev i Morgenbladet, er jo en av grunnene til at det er blitt stadig enklere å bygge i Norge de siste årene nettopp den lokale handlefriheten, dvs. kommunenes muligheten for gi dispensasjon i byggesaker.
Natur-baserte løsninger
På klimafeltet heter siste oppfinnelse ‘naturbaserte løsninger’: Sunn natur lagrer mye CO2 og mer lagring kan skje gjennom restaurering og skogplanting. Slike ‘løsninger’ tar imidlertid fokus bort fra at vi må både fase ut fossil energi og i tillegg øke opptaket av karbon i naturen om vi skal ha noen sjanse for å nå målene i Parisavtalen. Naturbaserte løsninger bidrar istedet til å viske ut dette skillet og dermed til å legitimere fortsatt bruk av fossil energi.
I tillegg har denne typen ‘løsning’ allerede en lang og vond historie mange steder. Å betale for å få plantet trær i fattige land langt borte har lenge vært en mulighet for de som har ønsket å kompensere sine klimagassutslipp. Men i prosjekt etter prosjekt har det vist seg at tiltakene har gått utover lokalbefolkningen som i ulik grad utsettes for landran, tvangsflytting eller andre menneskerettighetsbrudd. Ofte etableres skogplantasjer med hurtigvoksende tresorter som dermed forringer det naturmangfoldet som eksisterte tidligere.
Allikevel er slike kompensasjonsordninger nå i ferd med å anta helt nye dimensjoner. For nå skal ‘alle’ – både storkonsern, land og byer – bli klimanøytrale!
Foto: Sigmund @unsplash.com
Tilrettelegger for finans
En ny rapport fra FN og verdens økonomiske forum anslår at verden trenger å investere 536 mrd. USD – årlig – i naturbaserte løsninger fram til 2050 for å kunne dekke den forventede etterspørselen etter klimakompensasjon. Utfordringen så langt har vært at man ikke klarer å tiltrekke seg finanskapital i den størrelsesorden som trengs. Dette ønsker FNs Miljøprogram å gjøre noe med og har nylig lansert idéen om en ny type verdipapirer, kalt nature-backed securities. Til tross for at innovativ finans fikk et heller dårlig rykte etter finanskrisa i 2008, er formålet nettopp å bygge på ‘suksessideen’ bak morgage-backed securities.
“knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk“
Men er virkelig mangelen på risikovillig finanskapital den største begrensningen for en god miljøpolitikk? En gruppe norske biologiprofessorer hevder at naturbaserte løsninger er billige og at de ikke krever voldsomme investeringer. Her er det altså noe som ikke stemmer. At ‘løsninger’ som krever store investeringer allikevel ser ut til å prioriteres, har å gjøre med hvem sine interesser de ivaretar. Enkle og billige løsninger, eller tiltak som rett og slett begrenser visse typer aktivitet, er ikke attraktivt for storkonsern og finansaktører. De leter etter prosjekter der de kan investere og få en avkastning.
I den britiske Dasgupta-rapporten om biomangfoldets økonomi, presenteres også naturen som en type kapital, altså et investeringsobjekt. Mens Morgenbladets anmelder av rapporten lot seg forføre av dens retorikk, som blant annet inneholder passasjer om «kjærlighet til naturen og dens prosesser», spiller rapporten direkte til finansialisering av natur og markedsretting av miljøpolitikken. Rapportens overordnede anbefaling er at naturen må forvaltes som en aksjeportefølje. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at det var finansdepartementet som ga Dasgupta dette oppdraget. Et av finansminister Rishi Sunaks prosjekter er å gjøre London til et globalt senter for handel med frivillige miljøkompensasjoner.
Ytterligere finansialisering
Uttrykket ‘finansialisering’ henspeiler på finanssektorens økende dominans i økonomien, men også på en prosess der finansverdenens språk og praksis tar over stadig flere deler av våre liv. Politiske beslutninger omtales stadig oftere som risikovurderinger eller muligheter for avkastning, mens andre verdier skyves i bakgrunnen. Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk. Mens de negative konsekvensene av at boliger er forvandlet fra en rettighet til et investerings- og spekulasjonsobjekt har fått mye oppmerksomhet i det siste, er det få som reagerer på at det tilrettelegges for den samme utviklingen på miljøområdet. Norsk miljøbevegelse støtter både restaurering, naturbaserte løsninger og arealnøytralitet. Det gjør også Norges eneste miljøparti, som på dette området har funnet en potensiell samarbeidspartner i Arbeiderpartiet.
Avpolitisering
I denne tilnærmingen til miljøpolitikk er imidlertid alle politiske dimensjoner fjernet. Ved å redusere saken til et spørsmål om å best mulig forvalting av naturkapitalen, der politikernes jobb er å maksimere avkastningen til det beste for befolkningen, hopper man bukk over både politiske og verdibaserte spørsmål. Disse handler om hvordan vi skal bruke, forvalte og leve med den naturen vi er en del av.
Dette er en bokanmeldelse av Abhijit V. Banarjee og Esther Duflos siste bok Good Economics for Hard Times. Better Answers to Our Biggest Problems (2020).
Økonomi er for viktig til å bli overlatt til økonomer
Skrevet av Hamdi A. Mohamed, styremedlem i Rethinking Economics Norge.
Inntektsulikhetene øker, verden blir mer polarisert og akselererende klimaendringer gir utfordringer som må løses globalt. Hvem skal vi rådføre oss med for å løse de tøffe sosiale og politiske problemene i vår tid?
Innvandring, global handel, avtakende økonomisk vekst, klimaendringer – og en teknologisk utvikling som overtar arbeidet til ufaglærte: de nobelprisvinnende økonomene Abhijit V. Banerjee og Esther Duflo viser hvordan økonomi, når det gjøres riktig, kan hjelpe oss med å finne løsninger på disse utfordringene.
Boken starter med en undersøkelse som viser at tilliten til økonomer ligger veldig lavt sammenlignet med andre yrker. Tilliten er på bunn, kun overgått av politikere. Årsaken til dette er ifølge forfatterne at debatten om økonomiske problemstillinger i stor grad blir ‘kapret’ av menn i dress som kommer med polariserende meninger på TV. De ‘gode’ økonomene er ofte dårlige til å forklare forskningen sin på et språk som mannen i gata forstår.
Tilliten til økonomer svekkes også av at det er vanskelig å se hvor forskningen ender, og ideologien starter. Modellene som brukes er bygget på et visst sett med antagelser som utelater en del viktig informasjon, som maktforhold og interessemotsetninger for å nevne noe. I en del problemstillinger kan dette være viktige faktorer for en god analyse.
Løsningen på dette er ifølge forfatterne at økonomene må gjøre forskningen sin mer tilgjengelig for allmennheten, og ta mer plass i diskusjoner som går på TV. De bør også bli flinkere på å kommunisere antagelsene som ligger til grunn i modellene som blir brukt.
Banerjee og Duflo har stor tro på naturlige eksperimenter for å finne svar på de store problemstillingene som løftes frem i boken. Gjennom metoden som kalles randomiserte kontrollerte studier (RCT) kan man måle effekten av ulike politiske tiltak. RCT gjør det mulig å måle og sammenligne resultatene til en gruppe som får intervensjon versus de som ikke får det (kontrollgruppe). Funnene i disse studiene blir deretter sammenlignet med det som er spådd av økonomisk teori. Resultatet er ofte at de avslører store forskjeller mellom teori og empiri.
Spørsmålet jeg som leser, og nylig uteksaminert økonomistudent, sitter igjen med er om disse resultatene ikke burde føre til endringer i hvilke teorier som undervises på universitetet?
Banerjee og Duflo argumenterer videre for at menneskelig verdighet må få en mye mer sentral plass i den økonomiske tenkningen. Dette vil sette i gang nytenking av økonomiske prioriteringer, og endre hvordan samfunnet bryr seg om sine borgere, spesielt de som er i nød.
Et kapittel jeg ønsker å løfte frem er det som tar for seg innvandring, og spesielt hvordan debatten om innvandring foregår i rike land og hva empiriske studier viser.
Foto: Criss Briggs, hentet fra Unsplash.com
Migrasjonsmyten
Innvandringsdebatten tar stor plass i det offentlige ordskiftet, og har en tendens til å være spesielt polariserende, og i liten grad preget av informasjon og fakta. Her kunne økonomenes forskning kanskje være opplysende?
Mange tar til orde for at strenge regler må til for å begrense den uendelige strømmen av innvandrere som vil ta jobbene til majoritetsbefolkningen. Argumentet er at innvandrere vil komme i stort antall og overforsyne arbeidsmarkedet. Dette bidrar til at lønnen reduseres og at jobbmulighetene for mennesker som allerede bor på disse stedene blir minimal, i følge denne myten.
Forskning gjort av Banerjee og Duflo viser at økonomien endrer seg mye saktere enn det teorien antar, den er mer “sticky”. Folk er også mindre mobile enn det som antas i modellene. Arbeidsmarkedet er komplekst og kan ikke forklares av en enkel tilbud-etterspørselsmodell. Med dette menes det at det er lite som støtter opp tanken om at alle vil flytte til rike land hvis de får muligheten til jobb og bedre inntekt.
Folk flest liker å holde seg hjemme, og er ikke primært motivert av ønsket om å tjene mer penger.
Under gjeldskrisen i Hellas i etterkant av finanskrisen flyttet bare 3% av de arbeidsledige til andre EU-land, til tross for at ledigheten i landet var over 20%. Et eksperiment gjort i indiske landsbyer, hvor folk ble tilbudt å jobbe i store byer der inntekten var doblet, viste at de færreste var villige til å gjøre det. Forklaringen da de ble spurt om årsaken er at man har familie, sosialt nettverk og misliker endring. Krig og klimaendringer er en mer sannsynlig grunn til at folk flytter vekk fra hjemmene sine.
Bygning ved Alexanderplatz i Berlin. Foto: Crawford Jolly, hentet fra Unsplash.com
Å støtte opp under innvandring er positivt for økonomien, sier forfatterne, fordi en tar med sin kjøpekraft og bidrar til lokaløkonomien der de bor. Det finnes også undersøkelser over lengre perioder som viser at innvandringens innvirkning på lønnen til befolkningen er minimal.
Blant de viktige poengene i boken er at økonomiske insentiver overvurderes når det gjelder å påvirke menneskelig atferd. Forfatterne viser god evne til å tenke tverrfaglig, og drar linjer mellom økonomi og psykologi, samt skillet mellom mikro- og makroøkonomi – som de hevder er en lite hjelpsom konstruksjon.
Ved å sette menneskelig verdighet sentralt i sin økonomiske tenkning, håper forfatterne å sette i gang tankeprosesser som utfordrer leseren til å tenke utenfor boksen, for ‘Økonomi er for viktig til å bli overlatt til økonomer,’ ifølge Banerjee og Duflo.
Det hører med til sjeldenhetene at nylig utgitt saksprosa på engelsk oversettes og utgis så fort på norsk som tilfellet er med den italiensk-amerikanske økonomen Mariana Mazzucatos siste bok, En ny økonomi. En del av forklaringen er nok at forlaget bak utgivelsen, Res Publica, er eiet av en av Mazzucatos største fanklubber i Norge: tankesmien Agenda. Dessuten er det valgår, og det betyr at flere på rødgrønn side har et spesielt behov for å ta Mazzucatos tenkning til inntekt for sin egen «aktive næringspolitikk».
Men Mazzucato står på egne ben og er, i politisk forstand, sannsynligvis den mest innflytelsesrike økonomen i verden i dag. Det hele startet i 2013 med boken The Entrepreneurial State, en mikro-historisk bok om den amerikanske statens betydning for banebrytende teknologisk forskning og innovasjon.
Gjennombruddet
Boken fra 2013 var litt av en sensasjon og gjorde straks Mariana Mazzucato til en svært ettertraktet foredragsholder for verdens politiske ledere. For hvem hadde vel trodd at en serie statlig finansierte forskningsprogrammer, som et uintendert biprodukt, og motivert av geopolitiske og militære hensyn, skulle ende opp med å utvikle helt ny teknologi, som senere har vist seg avgjørende i utviklingen av alt fra internett, smarttelefoner og GPS-navigasjon til joggesko og pulverkaffe? Kan det samme gjentas på nytt?
Med denne fortellingen ville Mazzucato gjendrive det hun selv mente var en svært utbredt og uberettiget undervurdering av statens betydning for innovasjon i økonomien. Men i sin iver etter å rette opp dette påståtte inntrykket glemte hun helt å klargjøre forskjellen mellom offentlig finansiert forskning og oppfinnelser på den ene siden, og gjennomføring av produktutvikling, design, produksjons- og distribusjonsutvikling, og gjennomføring av en rekke andre supplerende innovasjoner i næringslivet, på den andre siden.
Når alt dette sauses sammen med staten som utgangspunkt, slik Mazzucato har for vane å gjøre, produseres det nye myter om statens betydning, denne gang med motsatt fortegn. For å unngå denne fellen trengte ikke Mazzucato gjort stort annet enn å lese litt nøyere i bøkene til Joseph Schumpeter, som hun selv hevder å ha hentet inspirasjon fra. Men den finlesningen ville nok stå i fare for å forstyrre Mazzucatos fortelling. I Schumpeters skrifter kunne hun til og med fått med seg at differensierende markedsrettet innovasjon, i alle sine former, ikke bare er bedriftenes viktigste konkurransevirkemidler i dynamiske markeder, men også den viktigste kilden til økonomisk vekst over tid – gjennom den nådeløse seleksjonsprosessen som Schumpeter kalte «kreativ ødeleggelse». Men dette skriver ikke Mazzucato noe om. Det er veldig uvanlig, spesielt for en som hevder å være inspirert av nettopp Schumpeter.
To hovedbudskap
Boken Ny økonomi bygger på den første boken, og den kan sies å formidle to hovedbudskap. For det første hevder Mazzucato at gapet mellom en ønsket samfunnsutvikling og den erfarte utviklingen er blitt stadig større – både i USA, Storbritannia og i Europa. Som en konsekvens er vi nå omgitt av mange uløste, store og komplekse samfunnsutfordringer, fra lav realvekst, høy finansvekst, økende sosiale forskjeller og en tiltagende klima- og miljøkrise, samtidig som vi står midt i en alvorlig pandemi og en digital omstilling.
For å løse så krevende utfordringer kreves nytenkning, større vektlegging av samfunnsmål og en langt mer kompetent og aktiv stat, hevder Mazzucato. Og hun er ikke sen med å peke på den dominerende nyklassiske tenkningen innen økonomifaget som en allestedsnærværende syndebukk, og som et hinder for gjennomføringen av det hun mener trengs.
Det andre hovedbudskapet er å formidle inspirasjon, fra blant annet romfartsprogrammet Apollo, og en anbefalt metode for å omforme store og sammensatte samfunnsutfordringer til nye kilder til inkluderende vekst og utvikling gjennom en oppdragsorientert tilnærming til å nå viktige samfunnsmål. Denne oppdrags- eller «mission»-orienterte metoden bygger på lærdommer fra amerikanske forskningsprogrammer innen romfart og militær teknologi, samt et stort utviklingsprosjekt for EU-kommisjonen.
At Mazzucatos innflytelse er blitt så stor på kort tid skyldes nok først og fremst hennes gjennomslag i EU-systemet. Innretningen av EUs Green Deal og det nye store forsknings- og innovasjonsprogrammet Horizon Europe bygger direkte på Mazzucatos tenkning, fokusert på fem prioriterte samfunnsutfordringer.
MARIANA MAZZUCCATO
Boken ‘En ny økonomi – Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen’ er til salgs gjennom Res Publica her!
Markedsfiksing eller markedsforming?
Det er ikke helt enkelt å plassere Mariana Mazzucato som økonom. Dels skyldes det at hennes faglige inspirasjon er tydeligst forankret i grensesnittet mellom økonomisk mikro-historie, økonomisk sosiologi og strategisk endringsledelse. Med andre ord et godt stykke unna kjernen i det samfunnsøkonomiske fagfeltet. Metodisk ligger hun nærmest opp til den statsaktivistiske tyske historiske skolen (ca. 1870-1930) med Gustav von Schmoller i spissen, med vekt på historisk og praktisk avledet kunnskap, samt en motsvarende avvisning av generell økonomisk teori.
Mazzucatos gjennomgående mangel på dialog med store deler av økonomifaget, herunder også den omfattende forskningslitteraturen som retter seg spesifikt inn på innovasjon, entreprenørskap og dynamisk vekst, er bemerkelsesverdig. Hun har også påfallende lite å si om sin forståelse av markeder og markedsprosesser, herunder hvordan velfungerende markeder er betinget av institusjonelle spilleregler, som former produktive insentiver og fremmer konkurransedrevet innovasjon. Det er litt av et paradoks, all den tid Mazzucato selv er så opptatt av nettopp å ville «forme markeder». Her blir jeg naturlig spørrende: Hva er det hun egentlig forstår med begrepet «å forme markeder»?
Man sitter derfor lett igjen med det inntrykket at Mazzucatos «forming av markeder» egentlig kun er interessant når det er forbundet med Mazzucatos egne konkrete oppdragsbaserte forsknings- og innovasjonsprosjekter med en retningsvisende stat i førersetet. Det er en oppsiktsvekkende smal tilnærming, for å si det forsiktig. Det samme inntrykket forsterkes av Mazzucatos summariske reduksjon av alle andre anerkjente politiske virkemidler for å håndtere fellesgoder, asymmetrisk informasjon, eksternvirkninger, monopoler og maktmisbruk som nærmest trivielle former for «markedsfiksing» uten nevneverdig betydning. Når sluttet slike virkemidler å være retningsgivende og markedsformende?
En teknokratisk oppdragsmodell
Mazzucatos mest konstruktive og seriøse bidrag til å løse store og komplekse samfunnsutfordringer er knyttet til den grunnmodellen hun har utviklet for å strukturere oppdragsorienterte forsknings- og innovasjonssatsinger. Denne modellen vies også stor plass i boken og formidles med inspirasjon fra blant annet den amerikanske DARPA-modellen. Modellen er blitt til etter en grundig og tverrfaglig prosess i EU, hvor ulike interessentgrupper har fått anledning til å medvirke. Boken inneholder flere såkalte «mission maps» (oppdragskart), eksemplifisert ved anvendelse på flere av de 17 bærekraftmålene.
Oppdragsmodellen har en stor politisk definert samfunnsutfordring som sitt utgangspunkt. Derunder følger en oppdragsdefinisjon med konkrete mål, en opplisting av alle berørte sektorer og nøkkelressurser, og til slutt en portefølje av samvirkende prosjekter som er definert og drevet av aktører som er blitt valgt ut på grunnlag av en åpen konkurranseinvitasjon. Det er prosjektporteføljen som skal realisere oppdraget.
Den overordnede styringen av oppdraget blir ivaretatt av en kompetent offentlig ledergruppe, som evaluerer og belønner prosjektaktørene etter oppnådde resultater per avtalt milepæl og prosjektfase. Prosjektaktørene tilføres parallelt andre ressurser, herunder finansiering, kapital og tilskudd, etter en virkemiddel- og budsjettfleksibel modell. Prosjekter som ikke viser seg å levere verdi avsluttes, mens prosjekter som viser stort verdiskapende potensial, tilføres ekstraressurser.
Mazzucatos oppdragsmodell har flere sterke sider, sammenlignet med mer tradisjonelle former for offentlig støtte og subsidiering: Den er ubyråkratisk, fleksibel, åpen og konkurranseinviterende, samtidig som den utnytter alle involverte aktørers kunnskap og erfaring i en lærende prosess fra begynnelse til slutt. Fasevis evaluering og belønning, koblet sammen med fleksibel bruk av virkemidler underveis, deling av risiko og gevinst mellom private og offentlige aktører, legger i prinsippet til rette for et kompetent partnerskap disiplinert av resultatorienterte kriterier.
Selve prosessdesignet i Mazzucatos modell har mange likhetstrekk med såkalte åpne innovasjonsprosesser i store internasjonale teknologiselskaper, og deler også flere kjennetegn med måten venturekapitalaktører bidrar til oppstart og tidlig vekstfase i innovative selskaper. Tilført noen viktige krav til likeverdige spilleregler i grensesnittet mellom private og offentlige aktører kan også Mazzucatos modell vise seg å bli langt mer markeds- og konkurransekonform, sammenlignet med tradisjonelle offentlige virkemidler. Det siste er det så langt ingen på rødgrønn side som har kommentert.
De vanskelige spørsmålene
Kan en løfterik modell med klare paralleller til verdiskapende prosesser i det private næringslivet også danne basis for en bedre innovasjonspolitikk?
Det første spørsmålet som dukker opp i praksis er hvilke store samfunnsutfordringer som skal prioriteres, etter hvilke kriterier, samt i hvilken rekkefølge. Og ikke minst: hvordan kommer politikken inn i dette bildet, både med hensyn til beslutningsprosesser og delegering av makt? Her går Mazzucato ganske stille i dørene og nøyer seg med å betone betydningen av å engasjere offentligheten.
Når representanter for de fire partiene Ap, Sp, SV og MDG i fjor kom sammen, med tankesmien Agenda som sekretariat, ble de enige om fire definerte samfunnsoppdraginnenfor det grønne skiftet: ren skipsfart, norsk fôrproduksjon, bærekraftig havbruk og utvikling av hydrogen. I hvilken grad kriteriene for utvelgelse av nettopp disse fire oppdragene bygger på mer enn rent partitaktiske hensyn, er litt uklart.
En helt kritisk forutsetning for å kunne gjennomføre Mazzucatos oppdragsmodell på en kompetent måte er et profesjonelt embetsverk med egen spisskompetanse på de oppdragsrelevante områdene. Det er på ingen måte gitt at staten besitter denne typen kompetanse i utgangspunktet, og ganske sikkert ikke på et sammenlignbart nivå med den amerikanske statens Apollo- og DARPA-programmer. Dette er noe som også Mazzucato er meget bevisst på, og som hun, ikke uten grunn, betrakter som en begrensende faktor for en vellykket realisering av egen oppdragsmodell.
Derav følger følgende spørsmål: Hvor mange oppdragssatsinger er den norske stat i stand til å gjennomføre på en betryggende profesjonell måte, og i hvilket omfang? Tar vi utgangspunkt i Forskningsrådets tverrgående temasatsinger, kan vi kanskje ane at svaret kan ligge et sted rundt fem, hvilket også samsvarer med Horizon Europes fem oppdragsområder. Men her er det de konkrete detaljene som avgjør, og blant dem kan det nok skjule seg opptil flere «djevler».
En av dem er konsulentfellen. Jo større gapet blir mellom den nye styringsviljens ambisjoner og den statlige kapasiteten til å gjennomføre oppdragsprosjekter på en kompetent og upartisk måte, desto mer må staten lene seg på ekstern konsulenthjelp. Og jo tyngre denne avhengigheten blir, desto mer undergraves statens egen evne til å drive oppdragsprosjekter på en måte som ivaretar de kritiske suksessfaktorene. På dette punktet er forresten også Mazzucato helt entydig og klar: den operative og koordinerende lederrollen egner seg ikke til å bli satt ut til eksterne konsulentselskaper.
Gamle og nye styringsutfordringer
I tillegg kommer en styringsutfordring som er knyttet til et i utgangspunktet komplekst og ureformert forsknings- og næringsrettet virkemiddelapparat. En tydelig vridning av den offentlige ressursbruken i retning av oppdragsbaserte satsinger reiser en rekke spørsmål om effektiv og ansvarlig styring av den samlede porteføljen av virkemiddelaktører, involverte departementer, virkemiddeltyper og metoder.
Allerede i utgangspunktet, altså før man legger til oppdragssatsinger, er det på det rene at det norske virkemiddelapparatet er omgitt og gjennomsyret av et mangfold av utfordringer som knytter seg til lobbying, rent seeking, organiserte særinteresser med sterk innflytelse og makt, asymmetrisk informasjon i flere ledd, betydelige positive og negative eksternvirkninger mellom ulike virkemidler/målgrupper, overlappende departementale ansvarsområder, uklare mål, definisjoner og oppfølging av resultatansvar mv. Alt dette er kilder til statlig styringssvikt. Ikke bare det, men summen har en lei tendens til å utvikle en egen dynamikk som forsterker problemene over tid.
Dette beskriver også skyggesiden av Mazzucatos ambisiøse og styringsoptimistiske retorikk og forslag. I Mazzucatos verden kan det se ut som om det ikke finnes noen nevneverdige utfordringer med statlig styringssvikt. Det er i grunnen veldig rart, siden Mazzucato i høyeste grad viser at hun er kritisk til privat rent seeking i dagens økonomiske system. Hva er det ved Mazzucatos egen politikk som får dette spørsmålet til å bli borte? Den britiske økonomen Diane Coyle, en ledende ekspert på feltet offentlig og politisk økonomi, har kalt denne oppsiktsvekkende mangelen i Mazzucatos tenkning for «the dark side of the moonshot». Det er nok en ganske treffsikker karakteristikk.
Hvor liten vekt Mazzucato legger på farene for styringssvikt i kjølvannet av egne politiske forslag trer tydelig frem av hennes grenseløse vilje til å ta i bruk alle tilgjengelige statlige styringsinstrumenter som ledd i en politisk styrt grønn omstilling – på toppen av nye oppdragsorienterte prosjekter. Og mere til: Etablering av nye statlige investeringsbanker, omgjøring av selskaper med statlig eierandel til heleide statsselskaper som skal tas av børs og «oppdragsorienteres». Alt dette finner vi i Manifest-rapporten Den grønne kjempen som er utarbeidet av Institute for Innovation and Public Purpose i London, som ledes av Mazzucato.
I tillegg reiser det seg vanligvis også et spørsmål om statens finansielle kapasitet, selv om det spørsmålet ikke er like prekært i Norge. Det er likevel oppsiktsvekkende å registrere at Mazzucato også avviser denne problemstillingen ved å hevde at staten har en tilnærmet ubegrenset finansiell kapasitet gjennom trykking av penger, og med å vise til såkalt Modern Monetary Theory.
Faglig polarisering
Til nå har jeg valgt ikke å henge meg opp i en slagside som er gjennomgående i alle Mazzucatos bøker: De er formet som overtalende fortellinger og gjennomsyret av en polariserende, avvisende og overflatisk omgang med andre tankeretninger innen det brede økonomifaget. Det kan nok finnes mange veloverveide grunner til å innta en kritisk holdning til flere retninger innen økonomifaget, herunder den dominerende nyklassiske lærebokretningen. Det problematiske er at Mazzucato velger, på syltynt grunnlag og med skråsikker fremtoning, å gi inntrykk av at alle økonomer som på en eller annen måte kan settes i forbindelse med de brede strømningene innen faget, på en eller annen måte er syndebukkene for de store samfunnsproblemene vi står overfor i dag. Politikken derimot, slipper vesentlig billigere unna.
Denne tilbøyeligheten til overflatisk polarisering får lett noen pinlige konsekvenser. Det blir kanskje aller tydeligst når Mazzucato, i all stillhet,velger å overse det mest effektive av alle tenkelige klimatiltak: En effektiv og gjennomgående prising av CO2-utslipp på et tilstrekkelig høyt nivå til å sannsynliggjøre innfrielse av Paris-målene. Denne brede veien gjennom det grønne skiftet passer liksom ikke helt inn i Mazzucatos fortelling. Hvilket reiser spørsmålet om Mazzucato lar sin egen fortelling overstyre hensynet til valg av effektive virkemidler.
Det finnes også en mengde andre overfladiske betraktninger i Mazzucatos bok, som lettest kommer til syne i forsøkene på å pynte egen fortelling med assosiasjoner til økonomer og tenkere som hun gjerne vil bli forbundet med. Jeg har allerede innledningsvis pekt på hennes påfallende lettvinte omgang med Joseph Schumpeters innovasjonstenkning. Det ene Keynes-sitatet som går igjen på ett eller to steder i hver av hennes tre viktigste bøker, er et annet eksempel. Jeg kan heller ikke annet enn å smile når jeg ser minst like overfladiske henvisninger til nobelprisvinneren Elinor Ostroms teori om polysentrisk orden og filosofen Hannah Arendts oppgradering av det offentlige politiske livet som vita activa.
Det kan være krevende nok å se hvor Arendts vita activa i det hele tatt vil få lov til å bry seg med den relativt tungt teknokratiske styringsmodellen som Mazzucato har utviklet og anbefaler. Det samme var også tilfellet ved Mazzucatos historiske inspirasjonskilder, USAs topphemmelige forskningsprosjekter innen romfart og militær teknologi under den kalde krigen.
Det spørs om ikke den aktive borgerlige offentligheten får mer å si når politikken handler mer spesifikt om å utvikle og fornye de institusjonelle rammebetingelsene for våre liv – herunder våre næringsliv.
Et politisk veivalg
Likevel finnes det noen gode, ja til og med noen liberale, grunner til ikke å avvise Mazzucatos oppdragsmodell. Det finnes nemlig et potensial for at denne modellen kan bidra konstruktivt til å reformere den eksisterende forsknings- og innovasjonspolitikken i en mer åpen, dynamisk og resultatorientert retning. Gjennomført på riktig måte er det ikke utenkelig at Mazzucatos modell faktisk kan bidra til vesentlig mer produktiv bruk av offentlige midler innen forsknings- og innovasjonsfeltet.
Om dette potensialet vil bli realisert, kommer til syvende og sist an på noe mer enn politisk styringsvilje. Det kommer fremfor alt an på det politiske lederskapets evne til å forstå utfordringene og mulighetene til å skape reelle forbedringer i et komplekst næringsrettet virkemiddelapparat med flere dysfunksjonelle trekk, og hvor den politiske standardløsningen på ethvert problem synes å være å bruke mer penger.
Det verste som kan skje nå, er trolig at et politisk flertall etter valget omsetter en ukritisk omfavnelse av Mazzucatos ideer og retorikk til overilt handling, uten å ta de to viktigste skrittene på veien videre: 1) en kritisk og kompetent drøfting av oppdragsmodellens egenskaper, muligheter og begrensninger, og 2) en grunnleggende reform av både innholdet og organiseringen av det samlede næringsrettede virkemiddelapparatet.
Dette innlegget er skrevet avHamdi A. Mohamed og Marie Storli.
De siste ukene har det gått en liten debatt mellom Rethinking Economics og Ola Kvaløy, dekan og professor i økonomi ved Universitetet i Stavanger, i Klassekampen. Vi ønsker selvfølgelig debatten velkommen, og ønsker her å svare på noen av punktene der vi opplever at vi snakker forbi hverandre: Hva legger vi i kravet om pluralisme i økonomiutdanningen? Og hvorfor må studentene lære mer enn bare mainstream økonomisk teori?
En av kritikkene som løftes mot Rethinking Economics og den internasjonale studentbevegelsen for pluralisme i økonomifaget (ISIPE) er at ‘bevegelsen’ ikke evner å stille høye krav til metode når man analyserer komplekse økonomiske sammenhenger, slik at man dropper kravene til metodisk nøyaktighet til fordel for flere teorier. Dette er direkte feil.
Premisset for pluralisme i økonomifaget er at det undervises i ulike retninger parallelt, og at studentene blir gjort bevisst på begrensningene til enhver modell/teori. Man trenger altså mer enn én teori for å forstå hva som skjer i økonomien fordi den er så kompleks og i stadig endring.
Ola Kvaløy påstår i en kronikk i Klassekampen 05.05 at pluralismen «i ytterste konsekvens gjør det umulig for samfunnsøkonomer å følge hverandres argumenter, og som dermed ødelegger for fagets mulighet til å utøve relevant kritikk og analyse», en påstand som det ikke finnes noe belegg for.
Målet for faglig utvikling kan ikke være at økonomene skal bli gode til å snakke sammen på sitt eget matematiske språk. Målet for samfunnsvitenskapen må alltid være å forbedre sine analyser av virkeligheten, å ta inn kunnskap fra andre fagfelt og disipliner, og lytte til økonomiske argumenter som blir fremsatt ved hjelp av andre metoder enn de som gir innpass i de høyest rangerte økonomi-tidsskriftene.
Økonomer som Kvaløy har et såkalt “kumulativt vitenskapssyn” og synes å tro på at det er de beste teoriene som overlever. Dette positivistiske og lineære synet på vitenskapelig framgang brukes ukritisk til å forklare at heterodokse økonomi kan avfeies; hvis det var bra nok så ville det allerede stå på pensum, og diskuteres i de riktige tidsskriftene. Fordi, hvis teoriene er gode nok så blir de akseptert inn i mainstream.
Problemet er ontologisk. Det kan stemme at mainstream evner å ta til seg nye perspektiver og ideer, men det finnes også ting som ikke lar seg inkludere i det nyklassiske universet.
Problemet er at nyklassisk økonomi legger til grunn tre såkalte aksiomer (grunnleggende sannheter som man ikke behøver å bevise): at økonomisk analyse bør (1) ikles matematisk form, og (2) ta utgangspunkt i å finne likevektsløsninger, og at økonomiske fenomener bør forklares med (3) utgangspunkt i metodologisk individualisme (som homo economicus). Det vil si at man tar utgangspunkt i individers atferd, som homo oeconomicus.
Dette utelukker for eksempel perspektiver som tar utgangspunkt i grupper eller systemer, og forklarer nok mye av årsaken til at markedet som regel kommer seirende ut som den beste allokeringsmekanismen. Vi antar jo at folk er individer som maksimerer sin egen nytte. Gitt at dette er problemet vi ønsker å løse, så er markedet nesten alltid best.
Mange nyklassiske økonomer insisterer på at makroteori bør baseres på individer atferd, og resultatet har blitt modeller som Ramsey, som beskriver økonomien med utgangspunkt i én “representativ aktør”, som skal representere alle individene. Det leder til visse resultater, og fungerer i visse typer spørsmål, men man mister en del av dynamikken som vi mennesker har oss i mellom.
Fenomener som bobler og krasj kan for eksempel ikke forklares med individuell rasjonalitet, fordi dette er resultat av menneskelig flokkmentalitet, når vi blir overivrige skaper vi av og til bobler, og i det frykten slår inn i markedet så er krasjet allerede i gang. Hyman Minski’s teori om finansiell ustabilitet, fikk for eksempel økt popularitet i tiden etter finanskrisen – fordi den kan brukes til å beskrive det som skjedde, langt bedre enn nyklassisk teori.
Som John Maynard Keynes sa det, en god økonom behøver en svært bred og rik kombinasjon av kvaliteter.
The master-economist must possess a rare combination of gifts …. He must be mathematician, historian, statesman, philosopher—in some degree. He must understand symbols and speak in words. He must contemplate the particular, in terms of the general, and touch abstract and concrete in the same flight of thought. He must study the present in the light of the past for the purposes of the future. No part of man’s nature or his institutions must be entirely outside his regard. He must be purposeful and disinterested in a simultaneous mood, as aloof and incorruptible as an artist, yet sometimes as near to earth as a politician.
John Maynard Keynes
Det er viktig å understreke at Rethinking Economics ikke mener at det er noe galt med nyklassisk teori i seg selv. Vår påstand er bare at nyklassisk teori neppe egner seg best i alle situasjoner og problemstillinger. Pluralisme handler om å gi studentene en større verktøykasse med tilnærminger, teorier og modeller – og det handler om å legge til rette for fagkritikk og nytenkning.
Bevisstgjøring på bredden av teorier som finnes i faget er med på å bidra til innovasjon i tenkning, mulighet for å få bredere innsikt i hvordan dagens utfordringer kan løses og gir samfunnsøkonomer flere verktøy å bruke i deres analyser av dagsaktuelle temaer. Derfor er pluralismen i økonomifaget så viktig.
Spørsmålet vi bør stille er ikke om ‘vi har råd til å jobbe mindre’, men om vi har råd til å jobbe så mye som vi gjør nå?
De koronakorte dagene i barnehagen har tvunget mange småbarnsforeldre inn i en tilværelse med sekstimersdagen, skriver Silje Bekeng-Flemmen i kronikken «Tida som ikke finnes» (VL 6.5.21).
Halvannen time kortere arbeidstid utgjør en stor forskjell for dem som står i tidsklemma: de som skal rekke å leke, lage mat, vaske opp, kjøre barn på trening, hjelpe til med lekser og rekke en liten kosestund før leggetid.
Hvorfor unner vi ikke småbarnsforeldre denne tiden? Fordi dette arbeidet er ulønnet.
Samfunnets økonomiske logikk
Vi har bygget oss et samfunn som fungerer etter en viss, økonomisk logikk. Her skal individet vise sin styrke gjennom selvhevdelse, og leve et liv som bidrar til økonomisk vekst for fellesskapet. Her går det et knallhardt skille mellom det som er «produktivt» og det som ikke er det.
Ofte forveksler vi dette som objektive størrelser. Vi tenker at det er rettferdig at kvinner som jobber mindre i lønnet arbeid for å oppdra barna sine også mottar mindre i pensjon, fordi de har brukt mindre tid på produktivt arbeid. Men hva er vel mer produktivitetsfremmende enn barneoppdragelse?
Arbeidslinja bygger på en forutsetning om at det skal lønne seg å ha betalt arbeid. Aller helst skal du jobbe full tid, det vil si 7,5 timer om dagen – og arbeid i hjemmet telles altså ikke.
Dersom vi tok utgangspunkt i tidsbruk ville det kanskje være enklere å gi fri fra jobb, for å frigjøre tid til omsorgsarbeid.
Husarbeid som fritidssyssel
Heldigvis utfører SSB fortsatt tidsbruksundersøkelsen så vi kan se hvordan dette forandrer seg over tid. Her kan vi lære at kvinner brukte i overkant av to timer mindre på husarbeid per dag i 2010 sammenlignet med 1970. Samtidig bruker de i underkant av to timer mer på lønnsarbeid. Til sammenligning brukte menn i overkant av en time mindre på arbeid i 2010 enn i 1970.
Likestillingen har kommet så langt at kvinner og menn jobber nesten like mye. Er det en seier? Og i så fall, for hvem?
Til tross for at vi i dagligtalen snakker om husarbeid, så er all tiden vi bruker på arbeid i hjemmet regnet som ikke produktiv i økonomiske termer. Det regnes ikke som arbeid. Det føles kanskje ikke som fritid, men det er slik økonomene vil betegne denne tiden. Det regnes nemlig ikke med i Bruttonasjonalprodukt (BNP). Men hva er egentlig BNP?
For BNP er det mye bedre at vi bruker tiden vår på betalt arbeid, og heller kjøper omsorgstjenester i markedet
Marie Storli
Viktige kvinner for norsk økonomi
Den internasjonale standarden for BNP ble etablert i 1953, og i Norge begynte vi å beregne BNP i 1970. Vi bruker det til å måle hvor stor den økonomiske produksjonen er, som et anslag på velstanden i samfunnet. Siden den gang har vi blitt veldig opptatt av dette tallet.
Det er fornuftig å ha et mål som sier noe om produksjonskapasiteten i økonomien, og om denne går ned eller opp over tid. Men vi bør ikke la det styre samfunnsutviklingen. Det er ikke en objektiv sannhet at samfunnet blir bedre hvis BNP øker – tvert i mot, det er politisk.
For BNP er det mye bedre at vi bruker tiden vår på betalt arbeid, og heller kjøper omsorgstjenester i markedet – fordi da telles det med og bidrar til «økonomisk vekst». På festdager som kvinnedagen pleier vi å påpeke hvor viktige kvinner er for norsk økonomi: kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet er en viktig driver av økonomisk vekst i tiden etter 1970.
Økonomer trekker det ofte fram som en gullalder, der økonomien vokste radig i store deler av verden. Til dels vokser økonomisk produksjon i denne perioden på grunn av kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet.
Barnehager er bra for BNP
Feministiske økonomer mener mesteparten av veksten i denne perioden altså skyldes en kommersialisering av omsorgsoppgaver og husarbeid som kvinnene tidligere utførte utenfor markedet.
Den feministiske økonomen Nancy Folbre påpeker at land hvor kvinner jobber har statistisk sett høyere BNP enn land hvor kvinner ikke ennå har inntatt arbeidsmarkedet. Ofte omsetter vi dette i hodene våre til at disse landene er mindre velstående enn vårt – men er det en nødvendig sannhet?
Det er viktig at vi forstår forskjellen mellom BNP og velferd. For BNP har det stor verdi at barnet ditt går i barnehage mens du er på jobb: Ikke bare tjener du penger på jobb, som telles med i BNP, men samtidig tjener noen andre penger på å passe barnet ditt – enda flere penger i kassa og BNP øker igjen. Men hva med velferden? Det er uklart.
Barna får det neppe så mye bedre i overgangen til barnehage. Ikke fordi barnehagene ikke er gode, men fordi mange barn nok har det like fint eller bedre sammen med mamma, eller ei tante som bor nedi gata. Men vi har sluttet å spørre oss selv hva som er bra for barna, og snakker bare om BNP.
For å passe inn i det økonomiske narrativet har likestilling blitt forvekslet med at kvinner bør jobbe like mye som menn i lønnet arbeid. Men det er ikke det som er poenget. Likestilling bør bety at omsorgsarbeid også verdsettes!
Hva er verdi?
En annen, viktig kritikk fra feministisk økonomi er hvordan naturen gis verdi fordi den ikke telles i BNP. Marilyn Waring, som skrev det første store verket inne feministisk økonomi påpeker at naturen først får verdi for økonomien når den ødelegges. Til tross for at trærne i skogen jobber kontinuerlig for å rense lufta vår, så har den først økonomisk verdi når den hugges ned.
Naturen trenger at vi gjør litt færre ting, og lever litt langsommere.
Men naturens økosystemer er viktigere for vår velferd – eller overlevelse – enn alt annet. Den har en eksistensiell verdi, langt større enn markedets totale verdi på et gitt tidspunkt. Fordi uten naturens goder og tjenester så ville ikke markedet finnes.
Bør ta oss råd til å jobbe mindre
Og dette viser oss tilbake til sekstimersdagen. Mange mainstream økonomer vil regne på verdien av tapt arbeidstid, altså timelønn per timer redusert arbeid og fortelle deg at dette er «kostnaden». Men det kan ikke stemme.
Naturen trenger at vi gjør litt færre ting, og lever litt langsommere. Vi skal ikke tilbake til steinalderen, men vi bør reise litt mindre, kjøpe færre ting, reparere flere av tingene våre når de er slitt eller ødelagt, og bruke litt mer tid på å være medmennesker som tar vare på hverandre.
Mange av oss har råd til å jobbe litt mindre. Det vi ikke har råd til er å rasere planeten vår!
Dette er en stor debatt med mange perspektiver og poenger. For å inspirere til kritiske spørsmål og en opplyst samtale rundt disse spørsmålene deler vi her notatene fra Marie Storlis foredrag om Vekstparadigmet og behovet for nytenkning i økonomifaget – hvor hun konkluderer med at vi bør fri oss fra målet om økonomisk vekst – grønn eller ei!
Vekstparadigmet og alternative økonomiske modeller i møte med klimakrisa.
Dette notatet er basert på et foredrag Marie Storli holdt på Skjervheimseminaret i september 2020.
Dette er fortellingen om hvordan naturen havnet i økonomifagets blindsone, og hvordan vi kan bygge nye økonomiske modeller med naturen i sentrum. Den starter med bakgrunnen for vekstparadigmet, og ender ironisk nok med det som for mange er selve symbolet på amerikansk forbrukskultur – en smultring.
Jeg vil bruke en del tid på å overbevise dere om at nyklassisk økonomisk teori ikke forstår naturen, altså at naturen er i økonomifagets blindsone. Her er det mange lag, og jeg vil bruke litt tid på denne kritikken. Og så skal jeg altså introdusere et alternativ, om enn noe kort. Tanken er at vi kan til å bruke mer tid på alternativene i ordskiftet etterpå, og at kritikken er viktig for å forstå hva som er problemet, så bær over med meg om dere synes det som kommer nå er mer problemfokusert enn løsningsorientert.
Økonomifaget er i dag dominert av den nyklassiske skolen. Denne spesifikke skolen, som har sine røtter til 1870-tallet, har hatt enorm innflytelse på hvordan det moderne mennesket tenker på seg selv – og vårt forhold til naturen. Og denne økonomiske skolen er selve opphavet til vekstparadigmet, og min påstand er at det skyldes denne blindsonen.
Men selv om jeg sier at økonomifaget ikke forstår naturen, så er det ikke sant at økonomifaget ikke kan forstå naturen, eller ikke bryr seg om natur. De klassiske økonomene, som er opphavet til nyklassisk økonomi, og som forbindes med økonomer som Smith, Ricardo og Marx, var opptatt av land. De betraktet økonomiske prosesser som et resultat av tre innsatsfaktorer: arbeidskraft, kapital og land. Dette henger sammen med at land var en knapp – eller begrenset – faktor i 1700-tallets Storbritannia.
Med tiden og teknologisk utvikling – i både transport og kommunikasjonsteknologi – kunne den britiske økonomien etterhvert skaffe seg tilgang på land og naturressurser i andre deler av verden – altså gjennom globaliseringen eller kolonialiseringen – og dette gjorde at land etterhvert skulle forsvinne fra økonomenes analyser. Fordi land ikke lengere var den avgjørende faktoren for økonomisk produksjon og vekst.
I den perioden da nyklassisk teori blir utviklet så er det kapital som er den knappe faktoren, det vil si at det primært var investeringer i kapital – som infrastruktur, maskineri, fabrikker osv. – som drev økonomisk utvikling, som førte til økt velferd. I dag har naturen blitt den knappe faktoren, som avgjør menneskenes framtidige velferd. Og det er da naturlig at naturen kommer tilbake til økonomiske analyser.
Det er altså en kontekst som forklarer hvorfor økonomisk teori ikke var så opptatt av å forstå naturen. Men, som mange av dere sikkert har tenkt allerede: Økonomer i dag bruker jo masse tid og ressurser på å studere natur i miljøøkonomi. Dette er forsøk på å sette naturen inn i et teoretisk rammeverk som ikke egner seg til dette formålet. Det er grunnleggende problemer som gjør at nyklassisk økonomi aldri vil lykkes i å forstå naturen. Fordi problemet er grunnleggende.
Nyklassisk teori kan sies å starte med Jevons’ artikkel ‘On the law of demand’ (om etterspørselens lov), hvor han lanserer et nytt konsept – nytte. I tittelen ligger et ønske om å gjøre økonomi til en vitenskap, der prosjektet er å definere lover – som fysikkens lover – for menneskelig atferd og økonomiske fenomener.
Jevons og hans samtidige var begeistret over de framskrittene som hadde funnet sted i fysikken. De tok et rammeverk som beskriver elektrisitet, og byttet rett og slett ut atomer med «individer» og elektrisitet med «nytte». Og på den måten kunne økonomiske analyser ikles matematisk drakt og oppnå høyere akademisk status.
Problemet er at dette rammeverket strider i mot økonomiens forhold til naturen. Fordi dette systemet av atomer og energi er et lukket system. Og her blir det litt teknisk: I fysikken skiller man mellom tre typer systemer. Vi har isolerte systemer, som ikke utveksler hverken masse eller energi med det utenfor. Så har vi lukkede systemer, som ikke utveksler masse, men som utveksler energi. Jordkloden er et slikt system. Vi mottar energi fra sola, og en del av denne energien reflekteres tilbake ut i universet – og selvfølgelig er klimaendringene drevet av at stadig mindre energi reflekteres tilbake, ikke sant. Men massen på jorda er tilnærmet konstant. Det skjer kanskje at det kommer en asteroide en gang i blant, men som hovedregel kan vi tenke at det finnes et begrenset antall atomer på jorden. Og til slutt har vi åpne systemer, som utveksler både masse og energi.
Jorda er altså et lukket system. Og innenfor dette systemet har vi samfunnet som er et system, og innenfor der igjen eksisterer økonomien som et eget system av produksjon og forbruk, med energi og masse. Men økonomien er et åpent system. Vi henter inn naturressurser, som vi bruker til produksjon av goder, som forbrukes en viss tid, og deretter kaster vi avfallet ut igjen – ofte tilbake til naturen. Så, økonomien handler hele tiden med naturen. Men naturen er konstant, så når økonomien skal vokse, så vokser den inn i naturen, altså reduseres naturen. Enten i kvantitet eller kvalitet. Dette er den grunnleggende lærdommen fra økologisk økonomi, som vi kommer tilbake til senere.
Men nyklassisk økonomi antar altså implisitt at økonomien er et lukket system.
I sin fasinasjon for fysikken og de harde vitenskapene, har nyklassisk teori definert seg selv som en positivistisk vitenskap. Den hevder altså å være verdi-nøytral, selv om «verdi» ironisk nok ligger i fagets aller innerste kjerne. «Nytte» er den tilfredshet eller glede som individet får av et gitt gode. All nyklassisk analyse følger fra dette konseptet, nytte.
Problemet ligger i den matematiske metoden. Fordi matematisk optimering krever det, så antar man at nytten alltid øker når konsumet gjør det. Selv om nytten er avtakende er den alltid positiv. Resultatet blir – ikke overaskende – at økonomisk vekst alltid leder til økt velferd. Og igjen kan dette forklares med historisk utvikling: Nyklassisk teori er tuftet på en annen tid. Denne teorien har sin storhetstid på 1900-tallet, som jo sammenfaller med en fantastisk vekst i både produksjon og velstand. Millioner av mennesker ble løftet ut av fattigdom.
Men, sammenhengen mellom inntekt og velferd korrelerer bare inntil et visst punkt – som Norge passerte allerede på 70-tallet; og den økonomiske ekspansjonen har produsert flere alvorlige miljøproblemer av global karakter, som står i fare for å ødelegge selve livsgrunnlaget – naturen. Det gjør at mye av veksten vi ser i dag slettes ikke øker menneskelig velferd, fordi tapet av natur – i dag og i framtiden – er en større kostnad enn den velferden som følger av økt konsum. Vi trenger et nytt økonomisk paradigme.
For de som ennå ikke er helt overbevist om at økonomer ikke forstår naturen vil jeg ta et konkret eksempel fra miljøøkonomi, en fagretning som vokser fram i siste halvdel av 1900-tallet som en reaksjon på at man blir mer og mer klar over de miljøproblemene som den moderne økonomien skaper. Miljøøkonomi har lenge vært dominert av mikroteori, hvor man tar for seg ett og ett marked. Fordi at naturen er utenfor det «lukkede» økonomiske systemet, berøres økonomien bare av det man kaller «eksternaliteter». F.eks. å kjøre på veien, fører til lokal og global forurensning, og tar plassen fra andre som vil kjøre på veien slik at det kan bli kø. Ved å sette en pris på disse eksterne kostnadene kan man internalisere eksternalitetene, det vil si å sette en pris på det slik at det reflekteres i markedsprisen. Dette kan man godt regne på, men det svarer ikke på de globale miljøproblemene som preger vår tid.
De siste tiårene har det vokst fram en ny gren innen miljøøkonomi som bygger på makroøkonomi, og altså studerer helheten. Denne retningen starter med klimamodellen DICE, publisert av økonomen Nordhaus i 1992. Dette var den første økonomiske modellen som beskrev klimaendringene, og alle økonomiske analyser som kommer etterpå bygger på Nordhaus sitt rammeverk. De som følger med på nyklassisk økonomi vet også at Nordhaus ble tildelt Alfred Nobels minnepris i økonomi i 2018. Han er både anerkjent og omstridt.
DICE-modellen tar utgangspunkt i en modell utviklet av Robert Solow, som beskriver økonomisk vekst som et produkt av kapitalakkumulasjon og teknologisk utvikling. Nordhaus skriver altså økonomisk vekst inn i et klimasystem, og lar økonomisk produksjon lede til utslipp av klimagasser, som leder til klimaendringer, som igjen gir skader på økonomien. Modellen brukes til å optimere klimapolitikken, eller med andre ord, finne den optimale utslippsmengden.
Nordhaus finner at 3,5 graders oppvarming er optimalt, og bruker på den måten modellen til å tale imot 2-gradersmålet. Argumentet er at når vi kutter klimagassutslipp, så går vi glipp av en viss produksjon – eller vekst. Og dette tapet føres som en kostnad for samfunnet i dag – og i framtiden. Dersom vi reduserer utslippene våre så mye at vi begrenser oppvarmingen til 2 grader, viser DICE-modellen at kostnadene av den økonomiske veksten vi går glipp av, er større en kostnadene av klimaendringene som følger dersom vi ikke kutter utslipp. I denne modellen har altså Nordhaus tatt visse elementer fra naturvitenskapene, snudd dem trill-rundt og bruker dem til å argumentere i mot klimaforskningens innsikter.
Nordhaus sine konklusjoner ble naturligvis diskutert og kritisert fra første stund, men det var ikke før i 2006 at det første store og anerkjente arbeidet som forsøkte å motbevise Nordhaus kom. Rapporten var bestilt av den britiske regjeringen og er kjent som The Stern Review (Stern-rapporten). Her forsøker økonomen Nicholas Stern å vise at det er økonomisk lønnsomt å begrense klimaendringene. Den store forskjellen mellom Stern og Nordhaus er valget av diskonteringsrate.
Når man sammenligner ulike scenarioer i økonomisk kost-nytteanalyse, så legger man sammen verdien i dag, i morgen og i dette tilfellet noen hundre år fram i tid. Da må man oversette framtidig verdi til nåverdi, fordi 100 kroner i dag ikke er det samme som 100 kroner om et år. Det man gjør da er å diskontere verdien. 100 kroner om et år er i dag verdt det beløpet du måtte investert i dag, for å ha 100 kroner om et år. Hvis renten på min konto er 1%, og jeg setter 91 kroner på konto får jeg tilnærmet lik 100 kroner om et år. 100 kroner om et år er da verdt 91 kroner i dag.
Alle som kjenner begrepet renters renter forstår at når det går renter på noe i hundrevis av år, så har rentesatsen mye å si.
Mens Nordhaus bruker en rente som starter på 3 prosent, valgte Stern en diskonteringsrate på bare 0.1%. Sterns hovedkritikk av Nordhaus er at han bruker en høy rente, eller med andre ord at han ikke verdsetter framtidige generasjoners velferd høyt nok. Og dette er en legitim kritikk, som Nordhaus aksepterer. Problemet er at dette er et etisk argument, og økonomifaget baler ikke med normative spørsmål. Det er altså ukomplisert for Nordhaus å avfeie kritikken og si at ingen kan vite hva diskonteringsraten i virkeligheten er. Det eneste vi kan gjøre er å gjette, eller å basere oss på markedsrenter. Og her stagnerer debatten.
Men det finnes en annen kritikk. Noen år etter Stern-rapporten kommer en artikkel ved navn «An even Sterner review» (En enda Sternere rapport), som viser at dersom vi tar innover oss at naturen vil være knappere i framtiden, så kan den ikke diskonteres på sammen måte som den 100 lappen fra forrige eksempel. Grunnlaget for å diskontere i klimamodellene ligger i den grunnleggende antakelsen at økonomien skal fortsette å vokse, og fordi den fortsetter å vokse så vil vi ha flere varer og tjenester i framtiden – de vil være mindre knappe enn i dag. Derfor er en ekstra datamaskin i dag mer verdt enn en datamaskin i framtiden, fordi de har så mange datamaskiner i framtiden – og nytten er avtakende. Hvis vi legger til grunn at menneskene i år 2100 har mindre natur enn vi har i dag, så er jo naturen mer verdt i framtiden og da må diskonteringen må snus helt rundt.
Så, nyklassisk teori kan brukes til å bevise det mange vet er riktig – at vi bør verne om naturen. Men hvordan, og hvor mye? Det kunne ikke Sterner svare på, og for å finne svaret på dette trenger vi en annen måte å forstå naturens rolle i økonomien. Da må vi nøste oss tilbake til start, og det vi egentlig var ute etter: å skape velferd for verdens mennesker både i dag og i morgen.
Smultring
En økonom som har gitt oss en ny måte å forstå naturen, økonomien og samfunnet i ett og samme rammeverk er Kate Raworth, som ble verdenskjent for sin bok ‘Doughnut economics’ (smultring-økonomi). Kate bygger på økologisk økonomi, som jeg nevnte tidligere.
Kate starter med å si at vi må kaste målet om økonomisk vekst på historiens skraphaug. I dag er den økonomiske politikken innstilt på vekst, men det kan vi ikke fortsette å sikte på. Dere kjenner nok debatten om grønn vekst som på en måte prøver å redde vekstparadigmet med å si at selv om ikke all vekst er bra, så kan vi skape grønn vekst. Tilhengere av grønn vekst hevder at teknologiske framskritt vil gjøre det mulig å ha økonomisk vekst samtidig som vi reduserer vårt press på naturen. Men er det mulig? Kanskje, men økologiske økonomer vil peke på at (1) økonomiske prosesser alltid bruker naturressurser og (2) empirien viser at ressursforbruket øker med økonomisk vekst, fordi det har vært sånn til nå. Kate oppfordrer oss til å bli vekstagnostikere: Kanskje vil økonomien vokse, kanskje ikke. Men veksten var jo aldri målet. Økonomisk vekst har alltid vært middelet, og målet er menneskelig velferd.
Men hva skal vi sikte på da?
Her skal jeg låne Kates egne ord: Problemet er at vi i dag har økonomier som må vokse, uansett om det innfrir menneskenes behov eller ikke. Det vi trenger er økonomier som innfrir våre behov, uansett om de vokser eller ikke.
Planetens grenser
Vårt samfunn har utviklet seg i tidsepoken Holocen, som har vart i nesten 12 000 år. Denne tidsepoken kjennetegnes ved spesielt stabile forhold. I dag vet vi at planeten har noen grenser, og at hvis vi krysser disse grensene så forandrer vi forholdene på jorda. Så vi må holde oss innenfor disse grensene for at jorda skal være et trygt sted for menneskene. Her har vi klimaendringer, biologisk mangfold, og så videre. Vi må altså ikke skyte utenfor smultringen.
Men vi kan heller ikke bare sikte på økologisk bærekraft. Vi har en svært skjev allokering av ressurser i økonomien, der noen får mye mens andre får nesten ingenting. Så selv om verdenssamfunnet må bruke mindre av jordas ressurser samlet sett, så er det mange mennesker i verden som må få mer. Vi må holde tunga rett i munnen og to tanker i hodet.
Rettferdighet
Smultringen har nemlig en innerside også, som er de menneskelige behovene vi må dekke, som vann og mat, utdanning, ytringsfrihet og likestilling. Vi m å tilpasse oss innenfor planetens grenser samtidig som vi innfrir menneskenes behov. Dette er smultringen.
Hvordan kommer vi så dit?
Vi må ut av den lineære – bruk-og-kast – økonomien. Vi kan ikke lengere hente ut ressurser og bruke dem til å produsere ‘raske produkter’ som kanskje ikke brukes mer enn én gang, og så kastes i søpla. Dette er den lineære økonomien. Vi trenger en sirkulær økonomi, hvor materialene økonomien legger beslag på sirkulerer flere ganger og kommer flere til gode. Bare på den måten kan vi fortsette å øke menneskenes velferd samtidig som vi holder oss innenfor planetens grenser.
Det må koste mer å hente ut nye naturressurser, sånn at det lønner seg å gjenbruke og resirkulere materialer.
Vi må redusere forbruket i vår del av verden.
Vi må dele mer. En del forretningsmodeller og plattformer gjør det mulig å leie isteden for å eie. Man kan leie naboens bil, eller abonnere på klær til småbarna så man slipper å kjøpe ny garderobe hvert år.
Noen ting kan vi kanskje slutte å forbruke, som engangssugerør. Eller vi kan forbedre kvaliteten, og gå over til sugerør laget av metall i stedet for plastikk slik at de kan brukes mange ganger. Vi må forlenge levetiden til produktene våre. Og her kommer en siste anekdote om hvordan gårsdagens økonomiske ideer ikke passer til den verden vi lever i. Mens vi i dag lurer på hvordan vi skal få produkter som varer lengere, lurte noen for snart hundre år siden på hvordan de skulle få til det motsatte.
Smultringen snur opp ned på hvordan økonomer tenker, og setter naturen i fokus. Gjennom min 5-åringe utdannelse i samfunnsøkonomi var jeg innom flere universiteter, og ingen økonomifag introduserte noe som ligner på dette. Jeg måtte oppsøke det selv. Det betyr altså at det fortsatt sitter framtidige samfunnsøkonomer på skolebenken, som bare lærer å maksimere funksjoner, og tenke innenfor dette lukkede systemet. Tenk hvor annerledes den neste generasjonen økonomer ville være dersom det første de møtte var smultringen. Om økonomifaget ble presentert som et studium der man søker å tilpasse økonomien innenfor planetens grenser, med en rettferdig fordeling av goder.
Vi må skrote vekstparadigmet, og bane veien for nye økonomiske ideer og modeller.
Sett på den måten kan det kanskje være kontraproduktivt å dreie samtalen over på grønn vekst? Dette er en debatt med mange synspunkter – derfor inviterer vi til webinar med Ellen Stenslie og Per Espen Stoknes tirsdag 11. mai klokken 13:30 – 14:45.
Å presentere samfunnsøkonomi som én tilnærming hvor alle problemer lar seg løse ved hjelp av den samme metoden, er å gjøre elevene en bjørnetjeneste.
Skrevet av Marie Storli, Daniel Fullman og Benedikt Goodman.
Den nye utdanningsplanen for samfunnsøkonomi gir lite rom for kritisk refleksjon, og setter ikke søkelys på de enorme utfordringene økonomer og samfunnet for øvrig vil møte i løpet av det 21. århundret. Det er bekymringsverdig at elever på videregående møter en læreplan som legger opp til fasitsvar på komplekse økonomiske spørsmål med en politisk slagside.
Det viktigste i enhver utdanning er at eleven trenes i å tenke kritisk og reflektere selvstendig. I likhet med andre samfunnsfag bør man forvente at elevene presenterer ting fra ulike synsvinkler, produserer drøftende tekster og utforsker aktuelle problemstillinger uten gitte svar.
For å sikre dette må stoffet problematiseres i større grad enn det legges opp til i nåværende forslag. Derfor foreslår Rethinking Economics Norge en rekke endringer til læreplanen, som kan åpne for mer refleksjon og mer diskusjon om de grunnleggende elementene i faget.
Grenser for økonomisk vekst
Samfunnsøkonomi er studiet av økonomien, og bør derfor gi elevene en forståelse av hvordan den fungerer. En ting vi vet vil prege økonomien i det 21. århundret er planetens økologiske grenser. Økonomien har fysiske begrensninger.
All økonomisk aktivitet begrenses av mengden ressurser og energi tilgjengelig i det globale økosystemet. Da er det viktig at elevene også lærer å tenke rundt disse spørsmålene.
I forslag til ny læreplan står det imidlertid at elevene skal lære «hvordan myndighetene kan legge til rette for økonomisk vekst samtidig som man tar miljø- og fordelingshensyn». Her er det slått fast at myndighetene bør legge til rette for fortsatt økonomisk vekst. Vi mener at dette er den typen spørsmål som elevene bør lære å reflektere kritisk rundt!
Politikk forkledd som utdanning
Klimaforskere og naturvitenskapene roper varsku om konsekvensene av en økonomi som vokser utenfor planetens tålegrenser, spesielt med tanke på klimaendringer og tap av biologisk mangfold. De kartlegger konsekvenser og framtidsutsikter av økonomiens overforbruk av naturens ressurser i utallige rapporter og forskningsprosjekter.
Vi mener derfor det er problematisk at et av læremålene legger det frem som at myndighetene nødvendigvis må tilrettelegge for vekst. Mange unge i dag er også bekymret for framtiden, og vår mening er at elevene bør få en introduksjon til disse problemstillingene i samfunnsøkonomifagene på videregående.
Den nye læreplanen legger heller ikke til rette for diskusjon rundt hva slags vekst man vil ha, eller i hvilken retning, eller om man skal ha vekst i det hele tatt. Det er essensielt at dagens elever lærer å tenke kritisk rundt vekst og bærekraft, og lærer om hvordan klimaendringene og ressursknapphet vil prege den verden de skal leve i. Det er de unge som har arvet oppgaven med å bygge en bærekraftig økonomi for framtida.
… undervisningen i videregående skole introduserer elevene bare for én retning, nemlig nyklassisk teori.
Selv om økonomifaget er mangfoldig og huser mange ulike teorier, introduserer undervisningen i videregående skole elevene bare for én retning, nemlig nyklassisk teori. Dette er én akademisk tradisjon, som kjennetegnes ved at analysen og forklaringsmodellene nærmest utelukkende fokuserer på å finne likevekt i idealiserte markeder, hvor effektiv bruk av varer og ressurser står i sentrum.
Heldigvis finnes det flere teoretiske rammeverk i økonomifaget, med ulike perspektiver og grunnantakelser. Ingen av dem har svaret på alt; alle har sine svakheter og styrker. Vi har for eksempel institusjonell teori, post-keynesiansk teori, feministisk økonomi og økologisk økonomi, for å nevne noen.
Vi vil her fokusere litt på sistnevnte, som er spesielt godt egnet til å studere problemstillinger knyttet til bærekraft, og som har et veldig annerledes perspektiv på spørsmålet om økonomisk vekst – enn det man finner i mainstream økonomisk teori.
Økonomiutdanning for det 21. århundre
Økologisk økonomi settes bærekraft i sentrum for økonomisk analyse. Her forstås økonomien som et system innenfor planetens grenser. Her er planeten er et såkalt ‘lukket system’, som utveksler energi med omverdenen men ikke masse, mens økonomien er et ‘åpent system’ som utveksler både masse og energi med omverdenen. Dette står i kontrast til den nyklassiske forståelsen av økonomien hvor økonomien forstås som et lukket system og analysen fokuserer på arbeidskraft, penger og kapital som forflytter seg rundt i systemet.
Ved å introdusere elevene for at det finnes flere tilnærminger til økonomifaget kan de utvikle sin evne til kritiske refleksjon og lære å tenke selvstendig over samfunnsøkonomiske problemstillinger.
Dette er vanlig innenfor de andre samfunnsfagene, og legger til rette for kritisk tenkning. Et mangfold av perspektiver og tilnærminger er sentralt for at faget skal oppfylle en av sine sentrale ambisjoner om å fremme “kritisk tenkning og etisk bevissthet […] gjennom refleksjon over hva som påvirker demokratiske og bærekraftige forhold i økonomisk sammenheng”.
For å utdanne økonomer for det 21. århundret må elevene introduseres for mer enn én tradisjon innen økonomifaget, de må lære om hvordan økonomien fungerer og hvordan den har utviklet seg historisk. Elevene må lære å bruke samfunnsøkonomifaget til å evaluere relevante problemstillinger som klimaendringer og økende økonomiske ulikheter, fordi dette er utfordringer som vil være sentrale i deres liv – uansett om de går videre til å studere økonomi på universitetet eller ikke.
Elevene bør trenes i å utforske spørsmål hvor det ikke finnes en gitt løsning. Å presentere samfunnsøkonomi som én tilnærming hvor alle problemer lar seg løse ved hjelp av den samme metoden er å gjøre elevene en bjørnetjeneste. Formaliserte teorier kan elevene lære seg når de starter på universitetet.
I dag, onsdag 17. februar arrangerer Rethinking Economics Blindern og Det Norske Studentersamfunn boligpolitisk debatt. Vi streamer live fra Chateau Neuf, se mer på arrangementssiden her.
I debatten er vi så heldige å ha med oss blant andre Hanna Gitmark, fagsjef i Tankesmien Agenda.
Gitmark ga ut boken Det Norske Hjem i 2020, om hvem som har vunnet og hvem som har tapt på utviklingen i boligmarkedet. Gitmark mener en utvikling der prisene i boligmarkedet løper fra lønningene og der staten ved å subsidiere dem som allerede eier holder andre ute fra markedet, ikke kan fortsette.
I det følgende har Hanna Gitmark skrevet et innlegg om det norske boligmarkedet, og hvilke politiske grep som kan tas for å snu utviklingen.
Det norske hjem
Utdanning, helse, pensjon − og bolig − til sammen utgjør de det vi kaller de fire «velferdspilarer». Det er lett å skjønne hvorfor. Hva slags bokvalitet vi har, hvem naboene er, hvor mye penger man bruker på å bo – alt dette påvirker selvsagt hvordan vi har det, altså velferden vår.
I dag har imidlertid likhetsnasjonen Norge et «eierorientert, selektivt og markedsstyrt» boligregime, ifølge forskerne. Det er paradoksalt og på grensen til absurd. Og det fungerer på mange områder heller ikke spesielt godt.
For det første gjør det at Matteus-effekten, altså at den som allerede har skal få mer, gjør seg altså gjeldende på boligmarkedet. Mange eier egen bolig i dag, men nesten en fjerdedel av befolkningen gjør det ikke. Det er ikke tilfeldig hvem som står utenfor boligmarkedet. De som tjener minst er også de som eier minst. Det er ofte dem uten en foreldrebank i ryggen. Dagens boligmarked bidrar derfor til å øke forskjellene i samfunnet.
Dagens system er ikke bare urettferdig for dem som står utenfor, men bidrar også til finansiell ustabilitet og kan derfor få negative konsekvenser også for dem som er innenfor. Vi har sett en merkelig mekanisme i boligmarkedet der etterspørselen stiger når prisene stiger, motsatt av den mekanismen vi vanligvis ser i markedet. Høyere boligpriser gjør at vi kjøper mer og dyrere, fordi vi øker vår egenkapital. For dem som er med på festen er det fint. For resten innebærer det at drømmen om å eie blir stadig mer uoppnåelig. Dersom veksten snur – om vi får en boligboble og den sprekker – går det imidlertid ut over alle. Det så vi sist på begynnelsen av 1990-tallet – da boligmarkedet raknet og bankene måtte reddes av staten.
For selv om mange i Norge på papiret eier egen bolig, er det egentlig bankene som eier mest. Gjeldsveksten blant norske husholdninger har vært større enn inntektsveksten nesten uavbrutt siden utgangen av 1990-tallet, og er i dag på hele 232 prosent av disponibel inntekt: Dette er svært høyt både i en historisk kontekst og sammenlignet med andre OECD-land, der gjeldsbelastningen de siste årene er redusert.
Vi små snu denne utviklingen. På (minst) tre områder må vi ta grep:
En langt strammere beskatning av eiendom. Dagens subsidiering av boligeiere gjennom rentefradrag uten korresponderende beskatning av eiendom er i realiteten en omvendt Robin Hood-politikk som attpåtil gjør det enda vanskeligere for dem utenfor boligmarkedet å komme inn.
Offensive grep for å øke tilbudet av boliger i byer og pressområder. Utbyggere må ta ansvar og bygge der det faktisk er regulert, og kommunene må sørge for så effektive reguleringsprosesser som mulig. Så må vi også ta noen valg: enten bygge høyere og tettere, bygge i områder vi i dag helst vil la være, eller legge til rette for en offensiv satsing på transport slik at flere kan bo litt lenger utenfor byen.
Prøve ut en tredje boligsektor. Dette er et tilbud mellom det kommersielle eie- og leiemarkedet og det offentlige sosiale tilbudet for de aller mest vanskeligstilte. Ved å satse på ordninger som leie-til-eie eller for eksempel en offentlig støttet ikke-kommersiell utleiesektor kan man bidra til at folk med helt vanlige inntekter kan bosette seg i områder der prisene er for høye for dem.
I år er det 300 år siden den første store finanskrisen traff Europa, samme år i London, Paris og Amsterdam. I London ble boblen oppkalt etter South Sea Company – et firma som drev stort i slavehandel – som i 1720 opplevde en enorm kursvekst med påfølgende kollaps. I Paris ble navnet Bulle du Mississippi etter at et lignende firma, Compagnie du Mississippi, ble sentrum for krisen samme år. Holland hadde hatt en stor finanskrise alt i 1630-årene, og i Amsterdam ble krisen i 1720 markert med en tykk bok i stort folioformat med tekst og hundrevis av illustrasjoner. Boken heter Galskapens store Speil: i de fantasifulle illustrasjonene kunne menneskene se speilbilder av sin egen finansielle dårskap.
Finanskriser er en problematikk jeg lenge har vært opptatt av. I bunn og grunn finnes to ulike måter å tjene penger på: enten A) at ting som allerede er produsert stiger i pris, eller B) å produsere nye varer og tjenester. Da menneskeheten beveget seg fra steinalderen inn i bronsealderen skjønner vi alle at dette ikke var fordi det var så mye penger å tjene på prisveksten i bolighuler. Det var fordi noen investerte i bronseteknologi.
Financialisation er et begrep som dukker opp i denne sammenhengen: det faktum at finanssektoren i flere tiår har utgjort en stadig større del av bruttonasjonalproduktet. Da jeg arbeidet i Norsk Investorforum avholdt vi i 1998 en konferanse i Oslo om denne problematikken. Da jeg i dag googlet financialisation på Wikipedia fant jeg til min forbauselse at min medforfatter og jeg den gangen «profetisk spurte: ‘I USA har antagelig mer penger blitt tjent på verdistigninger på eiendomsmarkedet enn på noen annen måte. Hva er de langsiktige konsekvensene av at en økende del av sparing og aktiva blir benyttet til å øke prisene på allerede eksisterende eiendeler – fast eiendom og aksjer – istedenfor til å skape ny produksjon og innovasjoner?». At amerikanske bedrifter nå kan kjøpe opp sine egne aksjer – hvilket var forbudt da jeg bodde i USA – bidrar til å få opp prisen etter mekanisme A ovenfor.
Denne problematikken er helt vesentlig for to ting som står oss nær: oljefondet og fornybar energi. Det er ingenting i Nicolai Tangens arbeidsbeskrivelse som sier om han skal tjene penger på metode A) eller metode B), og i praksis er det selvfølgelig også ofte vanskelig å skille mellom de to. I pressen viste Tangen nylig – sikkert med rette – til at det er vanskelig å finne gode prosjekter innenfor fornybar energi. ‘Det er mange om beinet’ sa Tangen.
Hva slags viktige krefter det er som bringer mekanismen beskrevet som metode B – nye oppfinnelser – fremover? I to bøker fra 1913 forsøkte den tyske økonomen Werner Sombart å svare på dette: ‘Krig og Kapitalisme’ og ‘Luksus og Kapitalisme’ (senere ‘Luksus, Kjærlighet og Kapitalisme’). Alt i 1693 ga Danmark-Norges Konge Christian V et slags resymé på Sombarts teser om disse drivkreftene da han nevnte sine største interesser som ‘Jagd, Elskov, Krigs-, og Søvæsen’.
Siden Leonardo da Vincis tid har krigføring produsert ny teknologi. I moderne tid høyteknologioppfinnelser som internett og kommunikasjonssatellitter, men også langt mer banale ting. Hermetikk ble oppfunnet i Frankrike under Napoleonskrigene gjennom en konkurranse om å produsere mer holdbar mat til troppene, og kulepennene ble oppfunnet i Det amerikanske flyvåpenet under 2. verdenskrig fordi fyllepenner sølte blekk i cockpiten. Oppfinnelser som alle ble gjort på statlig initiativ uten tanke på å tjene penger.
Vi må rett og slett ta lærdom av historien: vi må erklære krig mot forurensende energi og – som i krig, uten tanke på umiddelbar avkastning – kaste ressurser etter problemet. Med slike storstilte innovasjonsprosjekter trengs store investeringer lenge før et firma nærmer seg børsen, og det er naturlig at staten kommer inn både som investor og som risikoavlaster for private. Vi vet ikke om solceller, jordenergi, havvind, eller hydrogen blir den store vinneren. Vi må investere i mange. Satser vi på flere hester vil fortjenesten antagelig kunne dekke tapene. Når prosjektene er modnere og risken redusert vil Nicolai Tangen finne at det beinet det er så mange om er blitt mye større. Og med den enorme strategiske betydningen dette har, er det noe Statens Pensjonsfond burde kunne investere i også om firmaene er norske.
