Kollektive kriser krever kollektive løsninger

Skrevet av Marie Storli, leder i Rethinking Economics Norge.

Hele verden er i krisemodus. Det er kun et fåtall land som ennå ikke er berørt, og alle forbereder seg nå på det verste. I krisesituasjoner som denne er det stor enighet om behovet for at alle jobber sammen og støtter hverandre. Alle må handle solidarisk, og ingen må hamstre med seg alt dopapiret på supermarkedet. Det gis kriselån til de som trenger det, samtidig som vi avlyser både ferieturer og andre aktiviteter. Ikke av hensyn til oss selv, men av hensyn til de rundt oss. Nå handler det om å begrense skadeomfanget, og vi er villige til å ofre kortsiktige utsikter til økonomisk vekst for dette.

En forutsetning for at vi selv skal være villige til å gi opp goder er at vi opplever at også andre gjør det samme. Derfor etterlyses det nå flere og strengere forbud. Hvor er de absolutte og tydelige rådene fra myndighetene? Bør jeg gå i butikken, og hva hvis jeg bor sammen med noen som sitter i karantene? Krisefølelsen gjør at vi etterspør strengere og tydeligere reguleringer som legger begrensninger på både liv og virke. For selv om ingen blir syk av at jeg går på butikken alene, så har summen av alle valg stor virkning. Forbud gjelder likt for alle og oppleves derfor rettferdig.

I møte med pandemien ser vi en handlingskraft vi ikke har sett på lang tid. Her hjemme forandret alt seg i løpet av noen få dager. Grensene ble stengt, og all unødig reising stoppet opp. Bare noen få serveringssteder holder åpent, og bare til klokka 21. Alle fikk beskjed om å gå hjem og bli der, og fra en dag til den neste tømtes gatene for mennesker, hotellene for turister og butikkhyllene for dopapir. Summen av mange små handlinger er lett å få øye på.

Den koordinerte responsen står i sterk kontrast til vår løsning på klimakrisen, for klima skal løses på markedets premisser. Her er det økonomene som styrer, og som økonomistudent brukte jeg mye tid på å regne på hvorfor forbud og reguleringer ikke var den mest samfunnsøkonomisk lønnsomme måten å få ned utslippene på. Isteden lærte vi hvordan markedsmekanismer – som kvoter og avgifter – sikrer en effektiv allokering av samfunnets ressurser. Disse tiltakene har også fått en sentral rolle i regjeringens klimapolitikk, og det er særdeles få absolutte begrensninger. Det vil si, istedenfor å diskutere et tak på antall flyvninger hver og en av oss bør kunne ta på et år, ble det innført en liten flyseteavgift. Slik gjør markedsmekanismen at vi må betale litt mer, men de fleste flyr gladelig likevel.

Markedsmekanismen kan endre utfall i markedet marginalt. Det vil si, ved å innføre en avgift eller subsidie kan man redusere eller øke etterspørsel eller tilbud, slik man ønsker det. Men når man ønsker seg fundamentale endringer er det lite som tyder på at prismekanismen er spesielt effektiv. For det første har markedsmekanismen alltid en fordelingseffekt. Det er ingen som har foreslått at vi løser problemet med at for mange nå reiser på hytta med å innføre en avgift. Da ville de mest ressurssterke kunnet betale seg ut av problemet. For det andre, løser det ikke ressursproblemet. Noen kroner i sykehuskassa gjør ikke at antallet sykepleiere i distrikts-Norge vokser over natta. Penger kan heller ikke gjøre plass til flere tonn CO2 i atmosfæren. Hvis vi vil at flere skal endre atferd må vi innføre restriksjoner som gjelder for alle – nemlig forbud.

I situasjoner der vår felles framtid er truet trenger vi en felles oppdragelse og bevissthet. Løsningene på kollektive kriser er alltid kollektive. For å finne disse løsningene må vi altså aktivere vår sosiale rasjonalitet. Fordi, selv om mainstream økonomi anser mennesket for å være fundamentalt egoistisk vet vi fra den virkelige verden at mennesket også handler altruistisk og solidarisk. Her er det mye kunnskap å hente fra institusjonell teori, som anerkjenner at mennesket er multi-rasjonelt. Det vil si at vi evner både å tenke på hva som er best for oss selv (individuell rasjonalitet) og samtidig ta hensyn til hva som er best for andre (sosial rasjonalitet). De to kan være sammenfallende eller motstridende.

For eksempel er det individuelt rasjonelt å reise på hytta i disse koronatider, men det er ikke sosialt rasjonelt – fordi det er usolidarisk overfor distriktsnorge. Det er altså rasjonelt for oss som samfunn at byfolk blir der de er. Det ville også være sosialt rasjonelt om vi sluttet å fly, for å begrense utslipp av klimagasser. Men disse rasjonalitetene må ikke være motstridende. Det er både individuelt og sosialt rasjonelt å vaske hendene godt og lenge.

Håndteringen av COVID-19 viser oss at vi kan endre atferd veldig raskt dersom vi bare vil, og dersom sentrale myndigheter koordinerer og pålegger endringen basert på godt funderte faglige råd. De neste ukene vil vi se hvor sterk summen av mange små valg er. Vi skal holde oss hjemme, ferdes mindre, og ta mer vare på hverandre. Nå får vi se hvor sterkt fellesskapet er når hver av oss sitter hjemme, ikke av bekymring for egen helse, men fordi en vil forhindre å eventuelt smitte andre. Det vil si å ta hensyn til en hypotetisk annen som vi ikke engang kjenner. Dette kalles altruisme, og det er det sosial rasjonalitet er. Et ønske om å gjøre noe, ikke bare for meg selv, men for noen andre.

La oss bruke denne hjemmetiden til å lære noe om hvordan vi som fellesskap håndterer en krise, og å minne oss om verdien av kollektive beslutninger og politikkens rolle i å styre atferd. Løsningene på kollektive kriser må være kollektive. Vi må komme i kontakt med, og bruke, vår sosiale rasjonalitet. Da er det statlig styring – ikke markedsmekanismen – som gir resultater.

Lærekurver, mulighetsvinduer og epidemikurver

Skrevet av Erik Reinert, medlem av Fagrådet i Rethinking Economics Norge.

I Klassekampen fredag 6. mars ble Equinors konsernsjef Eldar Sætre intervjuet om satsingen på havvind. I den forbindelse kunne han fortelle at selskapet har sett kostnadene på havvind synke kraftig, med 40 prosent mellom et av Equinors tidlige prosjekter og det siste, Hywind Tampen.

Uten å nevne det ved navn, tar Sætre her opp et viktig økonomisk fenomen som antagelig får for liten oppmerksomhet, nemlig lærekurver. En forståelse av lærekurvenes dynamikk er viktig både for å forstå hvor og når innovasjoner gir størst økonomiske utslag og for å forstå når statens rolle i industriutviklingen er helt sentral, hvilket Sætre forbilledlig gjør i intervjuet.

Lærekurver beskriver utviklingen av arbeidsproduktiviteten – målt i dagsverk eller timeverk – ettersom produksjonsvolumet stiger. Interessen for fenomenet begynte for alvor under 2. Verdenskrig da USAs flyproduksjon økte voldsomt etter at landet kom med i krigen i 1941. Det man kom til var at hver gang produksjonen doblet seg, sank behovet for arbeidstimer med en viss prosent, som varierte fra produkt til produkt. Det 8. flyet av en viss type man produserte behøvde bare 80 prosent av de arbeidstimene fly nr. 4 hadde krevd, fly nr. 100 bare 80 prosent av arbeidstimene fly nr. 50 hadde krevd, osv. Tegner man opp dette i en graf, får man en kurve som i begynnelsen er veldig bratt, men etterhvert flater ut.

I noen industrier er – som INTELs legendariske leder Andy Grove forklarer – hva som skjer med en oppskalering av teknologien et stort og viktig usikkerhetsmoment. Hva skjer når man bygger modellen man har i laboratoriet opp i en enorm skala? Groves industrifilosofi i en verden med enormt stor teknologisk dynamikk er godt reflektert gjennom tittelen på hans bok ‘Kun de paranoïde overlever’. Å hvile på sine laurbær er begynnelsen til slutten, mente han. Egentlig også en klar beskjed til et oljeavhengig Norge.   

Sist på 1960-tallet utviklet Boston Consulting Group et lignende konsept, nemlig erfaringskurver.  Forskjellen er at mens lærekurver bare måler arbeidstimer, måler erfaringskurvene de totale kostnadene, inkludert kapitalkostnadene. I nye produkter med bratte lærekurver får en bedrifts markedsandeler spesielt stor betydning: klarer man å få opp produksjonsvolumet kan man ‘løpe nedover lærekurven’ og produsere billigere enn sine konkurrenter. Det var dette som skjedde da koreanske elektroniske produkter fra begynnelsen av 1970-tallet utkonkurrerte mye av amerikansk industri på dette området. Koreanerne hadde en klar nasjonal strategi om raskt å bygge volum, og en dynamisk prissetting basert på forståelsen av kostnadseffektene av lærekurver og erfaringskurver. Amerikanerne anklaget Korea for dumping, men da dette skjedde kunne antagelig Korea – beskyttet av sitt enorme produksjonsvolum – uten statsstøtte produsere langt billigere enn USA. Det er viktig å forstå at en slik strategi kun fungerer godt i nye bransjer der det årlige produksjonsvolumet er i rask vekst.

Historisk har staten spilt en svært viktig rolle i industriutviklingen. Det vi kan beklage er at viktige oppfinnelser ofte er blitt til som biprodukter av investeringer i krigføring. Hermetikken ble oppfunnet under Napoleonskrigene da staten utlyste en konkurranse om hvem som kunne produsere holdbar mat for troppene, og både forskningsmidlene som førte til internett og pengene til å bygge USAs interstate veissystem fra 1956 ble hentet over forsvarsbudsjettet. Krig utløser finansieringer man i et demokrati ellers ikke ville klart å stable på beina.

Når vi nå står foran en krig mot klimaendringer er det dette perspektivet vi må ta med oss. Flere relativt nye teknologier – solceller, havvind og jordvarme – representerer det min kollega Carlota Perez kaller ‘mulighetsvinduer’: potensielt enormt bratte lærekurver som kan bringe prisene på fornybar energi – på høsting av naturens energi i motsetning til utvinning av fossil energi – drastisk ned. Vi må rett og slett erklære krig mot klimakrisen. Da vil kanskje kommende generasjoner forstå at deres fremtid trygges best gjennom at noe av fortjenesten fra utvinning av fossil energi investeres direkte i innhøsting av fornybar energi. ‘Man må faktisk ha skala’ sier Eldar Sætre. Og for at Norge skal kunne bli blant de første som løper ned den bratte lærekurven må staten handle raskt.

Lærekurver kan også tegnes som ‘epidemikurver’ og s-kurver: etter en forsiktig begynnelse ‘eksploderer’ læringen i en voldsom vekst før den igjen – på et tidspunkt – flater ut. Produktiviteten i bomullsspinning under Den industrielle revolusjon oppførte seg slik (se illustrasjon). Radikal teknologisk endring og koronavirusutbrudd har altså noe felles: de skjer begge i en kontekst og med en dynamikk det går an å lære av til neste gang. Hvis man da har en tilnærming der historien er et viktig verktøy. Det er etter mitt syn mangelvare.    

Dette er en omskriving av en artikkel som sto på trykk i Klassekampen 11. mars 2020.

Six Capitals -or Can Accountants Save the Planet?

Jane Gleeson-White is the author of Six Capitals and the key-note speaker at the conference Rethinking Accounting, March 12 in Oslo.

The growth machine of industrial capitalism sold us the stories of competition and survival of the fittest, and we perpetuate them. Across the world, governments hold strong and steady to their austere retreat from the provision of social safety, leaving more of our collective fate in the hands of a blinkered, profit-driven private sector. We are told to fit in with the ‘rules of the game’ rather than daring to ask if this is a game we want to be playing. Gleeson-White dares to ask, and dares us to join her in re-writing the rules; to instil new conceptions of value into the DNA of both businesses and governments and pave the way for a system of economic reporting that tells the true story of human action and impact.

We live in a world driven by prices: debits and credits, profits and growth. Accountants have been trained to decipher, capture and share the stories these variables tell. Their principled approach to providing a ‘true and fair view’ of individuals, businesses and governments rank our people according to their income and their debts, our private sector through its balance sheets, and our countries through their GDP.

In the book Six Capitals, Jane Gleeson-White poses the question “Can accountants save the planet?”. To do so, she proposes an evolution of ideas and a revolution in how we value our future on this one, shared planet. Unapologetic in her rebuke of narratives of success driven by profit alone, she lends weight to Keynes’ remark, that only “once we allow ourselves to be disobedient to the test of an accountant’s profit, we have begun to change our civilization.”

True to her profession in the accuracy of her arguments yet leading the charge against its limitations, Gleeson-White makes the case for her readers and professional counterparts to move away from purely monetised checks and balances on the economic, ecological and social wellbeing of our planet. The book does a remarkable job of unpacking the murky, misunderstood and jargon-infused waters of accounting, economics and finance, to make clear that these variables only tell one side of the century-long story of human activity.

Backed by hard evidence and far-reaching moral ambitions, Six Capitals makes a compelling case for why it is our responsibility – and furthermore, within our power – to demand the full story. To do so, we are urged to lend our voices to the quiet, until now disparate, global movement that is underway to measure and mitigate the impact that consumption, business ventures and corporation building has had on our earth. This movements’ seemingly modest call for an integrated approach to measuring and reporting on value and impact has potentially revolutionary consequences.

A ‘Six Capitals’ approach provides a practical way forward to measure human activity in a way that has an ecological and social conscience. In addition to the financial capital that we chase, capture and promote, there are five – until today, largely marginalized – forms of capital that she proposes we reconstruct our narratives around. Intellectual capital, human capital, social or relationship capital and – last but not least – natural capital, have been overshadowed by the lasting hegemony of financial capital and manufactured capital. We have ignored them at our own peril.

It is, as she says, difficult to deny that we need better measurements. Today’s private sector accounts can only convey twenty to thirty percent of value, and social and ecological impact is consistently underreported. Although we hear of continued growth and are provided with regular stock-market reminders that ‘business is booming’, our countries burn, human beings without homes go hungry and more than one million species face extinction.  As we continue to make decisions based on financial numbers alone, we confine ourselves to a narrative that promotes, above all, risky forays into the short-term world of profit maximisation.

Photo by NASA
The Gulf of Mexico seen from outer space

The ‘old guard’ within the professions of economics, accounting and finance still seek to persuade us with truisms from the 18th century – whether its Adam Smith’s “invisible hand” or our paramount propensity to consume and foster growth. We continue to be led by this narrative of endless economic growth, to believe that our individual motivations are static and single-minded. These ‘amoral’ views are out of sync with the human tensions and ecological realities of the present day.

However outdated, there is no denying that these beliefs have propelled us in to the current era of winners and losers in the 21st century. Fighting for our own survival, we have been able to overlook the ‘losers’ on other sides of the globe and in other echelons of our societies. Gleeson-White does not lay any blame, but traces the lineage of the structures that directed us onto the current race to the bottom. It may be confronting to admit that we continue to be driven by the same motivations that took British and Dutch colonisers into unchartered territory centuries ago – access to new markets, increased profits, exploitation of new resources and unlimited economic growth. But it is a truth she urges us to confront, and change.

While it may seem easier to continue to call these impacts “externalities” to economically justified human activity, Gleeson-White lays out centuries of proof of the definitive role that such oppressive and confined narratives have had on the destruction of social and natural capital in the name of financial gains. A Six Capitals approach gives us a framework to change this – one that makes nature and society count.

Evolution, or revolution, in the incentives and mindsets that drive human activity is Gleeson-White’s proposed way forward for us to address the two most ‘wicked’ problems of our time: turbulent stock markets and a volatile earth. Whichever path we choose, we are the only ones who can demand and create change – collectively. For a better future, governments and the private sector must re-write the narrative with us, to change the rules of the game.

Long ago, Plato told us that “those who tell stories rule society.” This book reminds us of this; of our power to take control of our planet’s narrative and our one human species. The knowledge we share has a unique ability to ‘inform or deceive’, ‘enlighten or entertain’ – reveal or obscure. Readers are reminded of the power that old narratives have to foreshadow present reality, and so are reminded of the definitive power our human minds. Through the stories we tell, we direct the course of history. Together, we can write a new story as one human species, in an age-old continuum with nature that has infinite, uncaptured, and perhaps immeasurable value beyond financial capital, profit and GDP.

Written by Syra Khan, independent researcher trained in political economy, and member of Rethinking Economics Norge.

Marie Storli valgt som ny leder

Rethinking Economics Norge arrangete sitt fjerde årsmøte fredag 31. januar, kl. 17-20. Et nytt styre har blitt valgt  og det har vært flere utskiftninger.
Marie Storli er valgt som ny leder, etter flere år i styret. Hun er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, hvor hun leverte sin masteroppgave om klimaøkonomi på tampen av 2019. Marie startet sin karriere i miljøbevegelsen i ung alder, og det var dette engasjementet som ledet henne til økonomistudiene. Som student ble Marie overrasket over hvor stort gapet var mellom miljøbevegelsen og mainstream økonomer, og hun bestemte seg for å prøve å finne ut hvor denne spliden stammer fra.
Ebba Boye trer av som leder, og går videre til ny jobb. Vi takker for innsatsen i tre fantastiske år. Ingen andre kunne tatt organisasjonen fra krybbe til sandkasse. I tillegg går Oliver Groth Pettersen,  Vetle Westlie og Andrea Thorup ut av styret. Vi takker dem for innsatsen.
I tillegg tar styret inn tre nye medlemmer. Marthe Sofie Eide tar en mastergrad i økonomi ved NMBU, der hun er i gang med å bygge Norges første sirkulære siviløkonom-grad. Olav Soldal har en master i Internasjonale Miljøstudier fra NMBU, og jobber som vitenskapelig assistent ved Handelshøyskolen BI . Daniel Fullman studerer samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo og er tilknyttet Rethinking Economics Blindern.
Vi ønsker det nye styret velkommen og gleder oss til å ta fatt på de kommende utfordringene.

Vi arrangerer Rethinking Accounting!

12. mars 2020 arrangerer vi konferansen “Rethinking Accounting – kan regnskap redde verden?” i samarbeid med Regnskap Norge og BI. Konferansen er støttet av Finansmarkedsfondet.

Regnskapsregler bidrar til å forme samfunnet vi lever i. De er ikke hugget i stein, men kan endres. Må vi endre regnskapsreglene for å redde verden? Hvis vi endrer hva som telles av bedrifter og politikere – endrer vi da også hva som teller og blir sett på som viktig?

Sjekk ut fullt program her: https://www.rethinkingaccounting.no/
Billetter finner du her og facebookarrangementet finner du her.

Samfunnsøkonomi er blitt et historieløst fag

Av Liv Anna Lindman

Teksten sto på trykk i Klassekampen 6. november 2019

Økonomifagets spede begynnelse i Norge var en enkelt lærerpost under filosofisk fakultet. Siden utviklet faget seg for å dekke samfunnets behov for økonomisk styring og statistikk, før det igjen fulgte samfunnstrendene og la økende vekt på markedsstyring. Hva kan økonomifagets historie lære oss om utviklingen i norsk økonomi, og hvordan økonomifaget bør se ut fremover?

Økonomi, eller samfunnsøkonomi, som undervisningsfag har eksistert i Norge siden opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1811, nå Universitetet i Oslo. Det var tidlig et sterkt engasjement for å etablere et eget fagmiljø i Norge, men planene ble hardt rammet av nedskjæringer. Resultatet ble dermed én enkelt stilling.

Først nesten hundre år senere så Norges første universitetsprogram i økonomi dagens lys. «Den statsøkonomiske eksamen» besto av teoretisk og praktisk sosialøkonomi, økonomisk historie, finanslære og statistikk. Studieprogrammet ble populært, og det ble uteksaminert 757 kandidater ifra 1908 til 1940, hvorav 98 var kvinner.

I de økonomisk vanskelige tyveårene tok økonomene til orde for at samfunnsøkonomi burde være en bredere utdanning og utvides med blant annet bedriftsøkonomi, sosiologi, historie og juss. Stortinget vedtok ‘Lov om økonomisk embetseksamen’ i 1934, og den nye utdanningen hadde både juss og sosiologi på pensum.

Lavkonjunkturen på 30-tallet førte med seg et begredelig rykte for sosialøkonomien. Indre faglig splid, samt den aktive politiske rollen mange av de etablerte økonomene hadde, førte til at faget ikke ble sett på som «vitenskapelig». De neste tiårene skulle faget imidlertid opparbeide seg en vitenskapelig status og posisjon det aldri før hadde hatt.

Den stabile økonomiske veksten, og lav arbeidsløshet i gjenreisningsårene, ga både økonomer og politikere troen på at man kunne styre den økonomiske utviklingen. Dette førte til en betydelig status-økning og et behov for å utdanne langt flere økonomer for å fylle nye posisjoner i statsforvaltningen. Likevel var det fortsatt mye skepsis til sosialøkonomer og deres økonomiske teori i både det politiske miljøet og allmennheten for øvrig. Det ble sagt at økonomene brukte et påståelig og uforståelig språk, og det var uro både på høyresiden og i arbeiderbevegelsen. De fryktet den ideologiske virkningen av økonomenes framtreden i forvaltningen.

På tross av flytting fra juridisk til samfunnsvitenskapelig fakultet i sekstiårene ble etterkrigstidens økonomifag og utdanning preget av stadig større avstand til de andre samfunnsvitenskapene. Samarbeidet med sosiologi og statsvitenskap ble minimalt på grunn av motstridende oppfatninger om samfunnsvitenskapelig metode – en splid som skulle komme til å vare.

Siden har det faglige innholdet forandret seg. Pensumlister fra noen tiår tilbake avdekker langt mer institusjonelt og historisk innhold, flere aktuelle spørsmål i norsk økonomi og et større obligatorisk pensum i statistikk. I dag er pensum i større grad byttet ut med angloamerikanske standardtekster i økonomisk teori.

Med 1980-tallet kom sosialismens krise, jappetid og deregulering av det internasjonale pengemarkedet. De økonomiske teoriene som ble undervist ved universitetene var nå ensidig basert på en kapitalistisk markedsøkonomi. Som før var målet vekst – kaka skulle fortsatt vokse seg større.

Ser man på dagens ulike utdanningsløp i samfunnsøkonomi finner man at vi i Norge nå fullt ut har adoptert en globalt standardisert og teoretisk tung økonomiutdanning. Selv om Norges privilegerte økonomiske situasjon hviler på vår spesifikke ressurstilgang, og ikke minst de politiske og juridiske rammeverk vi har benyttet for å håndtere denne på, er den historiske utviklingen og de politiske skiftene ikke lenger en viktig del av utdanningen. De siste tiårenes ekspansjon av bank- og finansnæringen forblir ekskludert fra obligatorisk fagsammensetning. Er det ikke betimelig å vurdere om vi kan forstå morgendagens økonomiske virkelighet ut fra fordypning i standardisert markedsteori? Burde ikke økonomene ha et bredere kunnskapsgrunnlag?

Utviklingen i økonomifaget blir i dag presentert som basert på rent vitenskapelige fremskritt, med vekt på økt bruk av data. Verktøyene fremholdes som nøytrale og upolitiske. Men økonomi er et politisk fag og det formes av den tiden det utvikles i. Margaret Thatcher kalte for eksempel samfunnsøkonomi ‘metoden’ som rettferdiggjorde det ideologiske skiftet hun ønsket. (1)

I bunnen av dagens økonomiske vitenskap ligger et sett med forutsetninger om mennesker og samfunn som stammer fra et bestemt filosofisk verdigrunnlag. Kanskje må vi derfor nettopp tilbake dit det hele startet. Kanskje hviler et mer relevant økonomifag på en diskusjon om våre rådende filosofiske verdisyn?

(1) Thatchers sitat stammer fra et intervju med henne i Sunday Times, 03/05/1981: “Economics are the method; the object is to change the heart and soul.”

Kilder:

De historiske linjene gjengitt i teksten er basert på Trond Berghs og Tore Jørgen Hanisch’ bok «Vitenskap og politikk: Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år», i tillegg til universitetenes egne historiske beretninger som ligger åpent tilgjengelig på nett.

Virkelighetsflukten

Av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge

Økonomistudenter verden over har organisert seg og krever en mer kritisk, virkelighetsnær og pluralistisk økonomiundervisning. Denne artikkelen gir et innblikk i hva kritikken går ut på, og fremhever noen av de politiske implikasjonene ved dagens dominerende økonomiske teori. Hva innebærer det når dagens økonomistudenter blir opplært i å «tenke som en økonom»? Hvordan formes studentene av undervisningen?

Artikkelen sto på trykk i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2019

Effektivitetskrise
Illustrasjon av Knut Løvås, tidligere publisert i Klassekampen

Setter dagens økonomipensum studentene i stand til å forstå en økonomi i det 21. århundre? Spørsmålet er viktig fordi økonomer er en samfunnsgruppe med stor makt til å påvirke samfunnsutviklingen. I dag bruker økonomistudenter over hele verden de samme amerikanske lærebøkene og lærer de samme økonomiske modellene. Det er ett teorisyn som mer eller mindre dominerer totalt, nemlig nyklassisk økonomisk teori.[1] Som en konsekvens blir verdens økonomer formet til å analysere verden med det samme utgangspunktet, økonomistudiet lærer alle å ta på de samme brillene. Ofte er det helt eksplisitt – studentene blir fortalt at de skal lære å «tenke som en økonom». Det gir økonomene den fordelen at alle snakker det samme språket og forstår hverandre umiddelbart. Men for samfunnet er det ingen fordel at én tenkemåte er så dominerende.

Dette er bakgrunnen for at økonomistudenter verden over har engasjert seg i ulike nettverk for å reformere økonomifaget. Rethinking Economics har per i dag 50 grupper i 22 land, og Netzwerk Plurale Ökonomik har 29 grupper i Tyskland. Kravet er en mer kritisk, virkelighetsnær og åpen tilnærming til faget. I New York har Institute for New Economic Thinking (INET) samlet akademikere for å fremme nye økonomiske ideer; de administrerer blant annet et stort nettverk av doktorgradsstudenter gjennom organisasjonen Young Scholars Initiative (YSI).

Kritikken mot nyklassisk økonomisk teori har pågått siden slutten av 1800-tallet (se for eksempel Veblen 1898), mens kritikken mot ensrettingen av økonomifaget ble fremsatt allerede i 1950 i en artikkel i American Economic Review (Siegfried og Wilkinson 1982). Fagdebatten har pågått siden, men den er dessverre utelatt fra pensum for norske økonomistudenter. Det eksisterer derfor stor forvirring rundt hva kritikken faktisk går ut på.

Det er ikke mulig å oppsummere hele fagdebatten i én enkelt artikkel; jeg vil isteden gi et innblikk i noe av kritikken mot nyklassisk økonomi slik den undervises i dag.

Historisk har nyklassisk økonomisk teori sitt utspring på 1870-tallet, anført av Carl Menger, William Stanley Jevons og Leon Walras. De bidro på ulikt vis til oppbyggingen av en generell likevektsmodell, et matematisk system for en ren markedsøkonomi. De var alle inspirert av fysikken og brukte fysikkens språk og form, og presenterte markedet i et nøytralt, matematisk språk der det var mulig å nå frem til presise svar (Mirowski 1989). I 1890 publiserte Alfred Marshall disiplinens første store lærebok, Principles of Economics, og standardiserte dermed den nyklassiske metoden. Det er dette matematiske systemet, i videreutviklet form, dagens økonomistudenter bruker en stor del av studietiden sin på å forstå. Denne teksten er et forsøk på å forklare ikke-økonomer noen av grunnsetningene i dette universet. For å lykkes med det har jeg valgt formuleringer som vil lette forståelsen, mens mer presise økonom-begrep har måttet vike. Målet er å stille spørsmål ved hvordan undervisningen former økonomene og dermed samfunnet.

En tenkt modell av en tenkt økonomi

Det første studentene lærer for å forstå dette universet, er å definere en tenkt modell av en tenkt økonomi der alle markeder kjennetegnes av «perfekt konkurranse». I denne modellen er alle bedrifter små. Verken bedrifter, arbeidstakere eller konsumenter er organisert. Bedriftenes produksjonsmetoder og konsumentenes preferanser er gitte og konstante, det finnes ingen merkevarer og ingen reklame.

Nyklassisk økonomisk teori benytter seg av en metode der man først bygger opp en stilistisk, abstrakt modell som skal representere et marked. Gitt en rekke antakelser om konsumentene og bedriftene sin adferd, samt at konkurransen er «perfekt», lærer studentene at dette markedet vil gi en effektiv fordeling av tilgjengelige ressurser.

Modellen er ikke nødvendigvis ment å være en virkelighetsnær presentasjon av økonomien. For mange økonomer er dette en modelløkonomi som kan brukes som utgangspunkt for videre analyse. En stor del av pensum handler nettopp om hva som skjer når antakelsene ikke holder og markedet ikke er perfekt. Da får man en såkalt markedssvikt. Økonomisk analyse handler ofte om å finne ut hvordan man kan bruke ulike virkemidler for å sikre mest mulig «perfekte» markeder, eller hvordan myndighetene kan bryte inn for å sikre effektiviteten når markedet svikter.

Dette er en interessant metode. Man starter med å bygge opp et idealisert rammeverk, og ser så på hva som skjer med dette rammeverket når virkeligheten blandes inn. Mer realistiske markeder blir beskrevet i form av avvik fra idealmodellen. En slik metode kan absolutt brukes til å beskrive interessante fenomener i økonomien, men fortjener den det monopolet den har i dag? Mange økonomer velger å utvikle teorier og bygge modeller som har mer realistiske antakelser fra starten. Dessverre slipper ikke disse alternative modellene inn på pensum.

Bedrifter uten stordriftsfordeler

Det finnes mange eksempler på at virkelighetens økonomi forblir i periferien av faget. Studentene lærer i liten grad hvordan et firma faktisk opererer; isteden får man innprentet noen læresetninger om at prisen er lik ‘marginalkostnaden’ og at kostnaden per vare stiger når produksjonen økes. Dette er fenomener som er langt unna å beskrive hvordan faktiske beslutninger tas i ekte bedrifter.[2] De siste tiårene er det utviklet en mer realistisk forståelse av menneskelig adferd, gjennom faget adferdsøkonomi. Adferdsøkonomene har vist at mennesker opptrer svært annerledes enn individene i idealmodellen (Thaler 2015). Dette har vært kjent stoff lenge, men fortsatt blir ikke grunnmodellene byttet ut. Årsaken er nok at det er vanskelig å bygge ‘likevektsmodeller’ basert på denne forskningen, og man fortsetter derfor å legge virkeligheten til side. 

Forstå meg rett, forenkling og abstraksjon i seg selv kan være gode verktøy for å tilegne seg et fag. Men det forutsetter at studentene først får lov å studere den virkelige økonomien i all sin kompleksitet, for deretter å lære hvordan man kan bruke modeller til å forenkle komplekse sammenhenger. Abstraksjon er nødvendig. Men det er stor forskjell på å abstrahere med utgangspunkt i kunnskap om den faktiske økonomien, og den abstraksjonen likevektsmodellene representerer. Problemet er at likevektsmodellene ikke engang prøver å representere virkeligheten. Dersom det var poenget, ville de ikke valgt bedrifter uten stordriftsfordeler som utgangspunkt for analysen. Hovedregelen i produksjonen er at jo mer en produserer, jo billigere blir det per produsert enhet. I den nyklassiske modellen er det altså omvendt. Der blir det dyrere å produsere en ekstra enhet når produksjonen øker. I denne modellen er det heller ingen bedrifter som priser seg under markedet for å kunne øke markedsandelen.[3] Nesten ingen av bedriftene vi kjenner til passer inn i dette rammeverket, verken IKEA, Amazon, REMA 1000 eller de andre selskapene som dominerer og former samfunnet vi lever i.

Det undervises også i både monopol, oligopol og monopolistisk konkurranse, men de inngår i pensum som former for avvik fra perfekt konkurranse. Etter at studentene har lært om unntakene, går man tilbake til å regne på likevektsmodeller hvor unntakene ikke er med. Problemet for de nyklassiske økonomene er at dersom man antar stordriftsfordeler i bedriftene, går ikke den matematiske modellen opp. Dette løses ved å anta at man ikke har stordriftsfordeler. Økonomifaget handler dermed om å lære seg et modellteknisk verktøy, som også er krevende å tilegne seg. Studentenes energi går ikke med til å forstå økonomien som den faktisk er, men til å terpe modellteknikk og marginale tilpasninger. Slik formes også studentenes oppfatning av hvordan markeder fungerer. Modellene er matematiske, og det anvendes et formelt språk – slik oppstår en illusjon om nøytralitet. I realiteten er det dypt politisk.

Velferdsteoremene

De såkalte velferdsteoremene er et eksempel på de politiske implikasjonene av den dominerende modellbruken i økonomifaget. Velferdsteoremene er to viktige læresetninger fra nyklassisk teori, og undervises ved Universitetet i Oslo og alle læresteder i verden som tar mål av seg til å produsere ordentlige økonomer. Det er fullt mulig å komme gjennom dagens økonomistudier med begrenset kunnskap om den faktisk eksisterende økonomien, men forstår du ikke velferdsteoremene, er du sjanseløs på eksamen.

Vi kan blant annet finne dem i Hal Varians Intermediate Microeconomics with Calculus (2014), som høsten 2018 var pensumbok i Mikro 2 og supplerende pensum i Mikro 3 ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo. Det er nødvendig å stille noen kritiske spørsmål rundt velferdsteoremene, men først må de forklares.

Analysen starter med settet av antakelser som ble beskrevet tidligere. Ingen bedrifter er store nok til å påvirke prisene, konsumentene er rasjonelle og nyttemaksimerende, og markedet kjennetegnes av perfekt konkurranse. Det første velferdsteoremet sier at under disse antakelsene (og noen til) vil økonomien ende i en løsning som er pareto-optimal eller pareto-effektiv. Pareto-effektivitet vil si at priser, produksjon og konsum har nådd en tilstand der ingenting kan endres slik at noen i økonomien kan få det bedre uten at noen andre får det dårligere. Dette er en sentral innsikt i økonomifaget, det er et avgjørende kriterium for effektiv bruk av knappe ressurser. Pareto-effektivitet tar eksplisitt ikke hensyn til om løsningen er rettferdig. Det er uvesentlig om løsningen innebærer at alle i økonomien har det noenlunde likt, eller om noen personer har svært mye og de andre har svært lite. Pareto-kriteriet sikrer at det ikke «sløses» med ressurser i økonomien, punktum.

Varian skriver om det første velferdsteoremet at det er «betryggende å vite at en enkel markedsmekanisme som den vi her har beskrevet kan føre til en effektiv fordeling» (Varian 2014: 618, min oversettelse). Videre diskuteres noen antakelser og enkelte unntak, før boken konkluderer: «Gitt disse forbehold, er det første velferdsteoremet et nokså sterkt resultat; et privat marked der alle aktørene søker å maksimere sin egen nytte, vil resultere i en fordeling som er Pareto-effektiv» (ibid: 623). Velferdsteoremet er altså viktig fordi det gir oss en generell mekanisme, markedet, som gir effektiv fordeling av ressurser. Beviset blir presentert i den matematiske utledningen tidligere i kapittelet.

Det andre velferdsteoremet dreier seg om fordeling. Det sier at det er mulig å omfordele ressursene i samfunnet først, og dersom man bruker prismekanismer og ett fritt marked til å allokere ressursene gitt denne omfordelingen, vil man fortsatt kunne oppnå en pareto-optimal løsning. Det er i prinsippet mulig å bruke markedet til å sikre den fordelingen man ønsker seg. Vel å merke må den ønskede omfordelingen skje i forveien, og så må man la markedsmekanismen sørge for at ressursbruken blir effektiv. Varian advarer sterkt mot politikere som prøver å manipulere priser for å oppnå rettferdig fordeling, og trekker frem egne seniorpriser og differensierte strømpriser som eksempler på hvor galt det kan bære av sted. Det andre velferdsteoremet sier altså at fordeling og effektivitet kan skilles. Hvis en blander dem, altså forstyrrer markedsmekanismen for å skape rettferdighet, går det ut over effektiviteten i økonomien.

Hvordan politisk uenighet kommer til syne

Underviserne ved Økonomisk institutt ved UiO lærer også vekk velferdsteoremene, men på en annen måte. I boken Effektivitet, fordeling og økonomisk politikk av Vislie, Holtsmark, Christiansen og Strøm (2015), blir studentene stadig minnet på de ekstreme antakelsene som ligger bak teoremene. Faktisk er hele beskrivelsen av velferdsteoremene snudd på hodet i denne fremstillingen. Her er ikke målet med velferdsteoremene å bevise markedets fortreffelighet. Isteden brukes velferdsteoremene som et utgangspunkt for å vise hvorfor markedet nettopp ikke gir effektive løsninger når antakelsene ikke er oppfylt. «Hadde verden vært slik at de to teoremene kunne ha vært benyttet fullt ut, ville selvsagt behovet for å drive økonomisk politikk være langt mer begrenset, ja nærmest fraværende. Men verden er ikke perfekt; det er stort rom for økonomisk-politiske tiltak», skriver forfatterne (Vislie et al. 2015: 14).

Økonomen Mark Blaug har fremhevet at det finnes en ideologisk skillelinje rundt velferdsteoremene. Ifølge ham er folk på venstresiden opptatt av å fremheve at teoremene ikke holder i virkeligheten, mens folk som tilhører høyresiden bruker teoremene som en bekreftelse eller bevis på det de alltid har visst. «De som vet i hjertet sitt at markeder fungerer, aksepterer også at teoremene ligger nær virkeligheten, mens de med mistillit til markeder ikke aksepterer dette» (Blaug 2007: 201, min oversettelse). Økonomihistoriker Einar Lie (2010) har vært inne på det samme i påpekningen av at norske økonomer har vist mer styringsvilje enn sine amerikanske kollegaer.

Dermed oppstår også det Blaug kaller en noe «schizofren» tilnærming til velferdsteoremene. «De blir sett på som svært viktige, side opp og side ned i pensumbøkene brukes på å lære studentene hvordan de kan bevises – de er tross alt de fundamentale teoremene – men samtidig blir studentene fortalt at de ikke egentlig representerer virkeligheten» (Blaug 2007: 198).

Når noe fremstilles som et teorem i læreboka, med matematiske utledninger og bevis, vil nok studenter oppfatte det som et objektivt faktum, på samme måte som fysikkens teoremer kan si noe sant om elektromagnetisme. Er teoremene om perfekte markeders effektivitet en slik sannhet? I den tenkte modellen, ja, men ikke i den faktiske økonomien.

Effektivitet og fordeling

Noe av forklaringen på fokuset på velferdsteoremene ligger kanskje i at økonomifaget har økonomisk effektivitet som sitt mest sentrale kriterium, altså hvordan gjøre mest mulig ut av tilgjengelige ressurser. Velferdsteoremene lærer studentene å lage et skille mellom rettferdig fordeling og effektivitet. Graden av rettferdig fordeling blir presentert som et politisk spørsmål det er opp til andre å avgjøre, mens økt effektivitet blir sett på som et objektivt kriterium som økonomene kan uttale seg om på et vitenskapelig grunnlag.

Mark Blaug beskriver det slik:

Hvordan kan noe som er så upraktisk være et nyttig referansepunkt? Vel, det kan egentlig ikke det, så det må være andre årsaker til at matematiske teoremer fastslås som gyldige samtidig som man nekter for at de har en praktisk betydning. Jeg mener det kommer fra en metodologisk frykt for at ingen vil skille rettferdighet fra effektivitet uten at det skillet er nedfelt i matematiske teorem, matematiske teorem som den uinnvidde ikke kan fatte, men som den innvidde er tilbøyelig til å akseptere som et kjennetegn for deres profesjonelle kompetanse (Blaug 2007: 200, min oversettelse.)

Er teoriene på pensum rett og slett fordi avanserte matematiske teoremer er nødvendig for å overbevise studenter om at det er mulig å lage et skarpt skille mellom rettferdighet og effektivitet? Og hvorfor er det så viktig for økonomer å lage dette skillet?

I den empiriske virkeligheten ser vi ofte at fordelingen i samfunnet påvirker hvor effektivt systemet er. Rett før boligboblen brast i USA var bonuspotten på Wall Street på sitt høyeste noensinne, samtidig som folk flest ikke hadde opplevd reallønnsvekst. Et finansmarked er et eksempel på noe som kan være ekstremt effektivt helt til det plutselig ikke er det lenger – når krisen treffer havner millioner i arbeidsledighet og samfunnet opplever en enorm sløsing med ressurser. Valget om å inkludere effektivitet og ekskludere fordeling og makt er i seg selv et verdivalg. Det er ikke «nøytralt».

Ifølge Blaug representerer velferdsteoremene en sannhet om de økonomiske modellene, ikke en sannhet om den virkelige verden. Og stadig flere økonomer påpeker nå det åpenbare i at ulikhet har potensial til å skape enorm sløsing. Thomas Piketty leverte en solid bok som gjorde innsikter som lenge hadde vært i periferien av faget til noe alle nå må bry seg om. Økonomer skriver hyppig om ulikhet i både Financial Times og Dagens Næringsliv, og det foregår viktig forskning på området. Likevel er pensumbøkene i liten grad byttet ut, og studentene blir fortsatt opplært i å lage dette skillet mellom effektivitet og fordeling.

Økonomistudenter blir opplært i å tenke på en viss måte, og denne tenkemåten har vært sentral for hvorfor økonomer ikke klarte å forutse og forstå finanskrisen.[4] Denne forståelsesrammen påvirker også mange økonomers relativt snevre syn på klimatiltak, et tema som kunne vært tatt opp i en egen artikkel for seg. 

Hvordan formes studentene?

Modellene gir studentene flere viktige innsikter om hvordan økonomien fungerer. Som samfunn bør vi likevel stille spørsmål ved hvordan generasjon på generasjon med økonomer formes av dette modellsynet, og hva slags type økonomer vi som samfunn har bruk for. Hva lærer de egentlig, de som skal forstå økonomien vår gjennom det 21. århundre?

Min påstand er at som økonomistudent lærer du fort at du ikke kommer noen vei hvis du er kritisk til utgangspunktet. Målet er å forstå modellen så godt du kan, og komme deg gjennom eksamen. Mange studenter reagerer på antakelsene som gjøres, konklusjonene som trekkes, de vanvittige regneøvelsene som fyller hele tavla og som alltid ender i det elegante resultatet at markedet er i likevekt. Mange lever med et slags håp om at det stemmer som seminarlederne sier, at det blir bedre og mer virkelighetsnært etter hvert. Det gjelder å bite tennene sammen og regne videre. Etter hvert venner man seg til antakelsene, blir vant til at de er der og slutter å stille spørsmål. Dagens økonomistudenter blir rett og slett opplært i å legge virkeligheten til side.

Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo har nå introdusert et obligatorisk fag i anvendt økonomisk analyse, og dette er et eksempel på noe som bidrar til å gjøre studiet mer virkelighetsnært. Men også her er utgangspunktet de innlærte modellene: Hvilken modell kan benyttes for å forklare problemet? Jeg mener økonomifaget har gått seg fast i ett spor, og at velferdsteoremene fortsatt har en sentral plass i undervisningen, er et eksempel på dette. Er de på pensum fordi de har blitt evaluert og bedømt som sentrale for studentenes forståelse av økonomien? Eller er de en del av pensum fordi det er forventet at studentene kan dette dersom de skal videre og ta master- eller doktorgrad i utlandet?

Ifølge Thomas Kuhn (1970) blir et vitenskapelig paradigme definert av to deler: en metodologi og et forskerfellesskap som befester paradigmet gjennom et sosialt system. Lignende verdisyn, konvensjoner og normer gjør det mulig å fasilitere åpenhet og kommunikasjon innenfor paradigmet; det sikrer rett og slett at aktørene snakker samme språk. Det er nettopp metoden som definerer dagens økonomifag (Torsvik 2005). Faget er altså ikke definert ut fra en forståelse av at man studerer økonomiske fenomener, men ut fra metoden som brukes.

Metodologien videreføres gjennom undervisningen og pensumbøkene, og hviler ifølge Kuhn på enkelte standardverk samt sentrale teorier og metoder. Det stilles vanligvis ikke spørsmål ved disse, skriver Roman Eliassen i boken Hysj, vi regner:

Metodologi er «taus kunnskap»;[5] etter grundig drilling vet økonomistudentene hva økonomi er og hvordan det utføres, selv om det kan være vanskelig å formulere det. Det sitter i ryggmargen. De er ikke nødvendigvis klar over hvordan utdanningen har formet tankesett og verdensbilde» (Eliassen 2016: 20).

Finnes det alternativ?

Med den foregående beskrivelsen av nyklassisk teori er det ikke vanskelig å begynne å se for seg hvilke prinsipper alternative teorier kan bygge på. Vi kan for eksempel starte med å sette økonomien, heller enn metoden, i sentrum av økonomisk analyse. Økonomi er en samfunnsvitenskap, og for å forstå samfunnet trenger vi et mangfold av teorier. Pluralisme er et viktig prinsipp fordi det sikrer at man ikke låser seg til én måte å se verden på: ett sett med briller. Vi bør ikke lete etter objektive, absolutte sannheter, men etter en dypere forståelse av en økonomi i stadig forandring som ser ulik ut på tvers av land og regioner. Økonomer bør alltid etterstrebe å si noe sant om økonomien, men ikke gi inntrykk av at det finnes universelle sannheter som kan nedfelles i teoremer.

Økonomifaget trenger et større innslag av pluralisme, slik at studentene blir introdusert for et mangfold av teorier. I dag lærer studentene om ulike modeller, men modellene bygger stort sett på det samme rammeverket som er presentert tidligere i teksten. I en pluralistisk undervisning ville studentene fortsatt lære om nyklassisk teori og velferdsteoremene, men som én teori blant flere.

Jeg argumenterer ikke for en teoretisk relativisme, for det vitenskapelige målet om å søke sannhet ligger fast. Men dagens økonomifag har festet all lit til én metode, og dermed satset alt på at den skal føre til sannheten. Og hva hvis den ikke gjør det? Man vet ikke på forhånd hvilken metode som vil gi de beste svarene, og nettopp derfor trengs det åpenhet. Det viktigste med pluralisme er at den stimulerer kritisk tenkning – evnen til å ta stilling til hva som er den beste metoden for å finne sannheten.

Heterodoks økonomi

Anwar Shaikh (2016) presenterer for eksempel en helt annerledes økonomisk modell i sin bok Capitalism. Competition. Conflict. Crises. Han avviser det nyklassiske rammeverket, der det er systemets balanse og likevekt som fremheves. Shaikh mener det er et bedre utgangspunkt å starte med å studere det faktiske markedet og finne kjennetegn og mekanismer ved dette markedet. Han kaller det reell konkurranse. Han har erstattet den nyklassiske passive bedriften som kun forholder seg til resten av prisene i markedet med bedrifter som i større grad påvirker priser og aggressivt kutter kostnader. Markedsprisene graviterer rundt produksjonsprisene, i motsetning til i nyklassiske modeller der markedet hviler i et slags eksakt likevektspunkt der pris tilsvarer marginalkostnad. Shaikh sin modell analyserer et marked der aktører underbyr hverandre, ekspanderer og prøver å vinne stadig større markedsandeler.

Shaikh er en av mange såkalt «heterodokse» økonomer som befinner seg på utsiden av «mainstream» økonomi. De bruker andre teorier og andre metoder, og blir ikke publisert i de ledende tidsskriftene eller får jobber ved de mest anerkjente institusjonene. Likevel eksisterer det en stor mengde fagfellevurderte tidsskrifter innenfor ulike teoriretninger som post-keynesiansk teori, økologisk økonomi, feministisk økonomi, østerriksk teori, institusjonell økonomi, marxistisk teori, og så videre. Heterodokse økonomer av ulike avskygninger overser ikke makt eller fordeling. De definerer økonomifaget annerledes. De fleste vil si at samfunnsøkonomi er studiet av «forsyningsprosessen», altså prosessen som sørger for menneskenes produksjon, reproduksjon, overlevelse og velferd. Faget skal altså studere et system, eller et sett av prosesser, og hvordan disse prosessene ser ut kan variere kraftig. Heterodokse økonomer avviser ikke at effektiv ressursbruk er viktig, men vil ikke la dette spørsmålet ha forrang fremfor makt, fordeling og menneskelig verdighet.

Fremtidens pensumbøker bør gjøre studentene i stand til å forstå ulike økonomiske prosesser og lære om institusjonene som driver dem. Ved å studere dynamiske modeller, kompleksitetsteori og ekte markeder, vil studentene få en mer virkelighetsnær forståelse av økonomien. Dette er ikke et ferdig utarbeidet manifest for en ny økonomiundervisning, men det er en retning som vil sette oss bedre i stand til å løse de økonomiske utfordringene vi står overfor i det 21. århundre. Hvordan skal vi øke produktiviteten i økonomien? Hvordan skal vi sikre tilstrekkelig omfordeling av ressurser? Og hvordan skal vi forene menneskenes liv på jorda med planetens bærekraft? Økonomen Kate Raworth (2017) mener for eksempel fremtidens pensumbøker må kaste ut teorier om hvordan vi skaper økonomisk vekst, og heller utforske hvordan vi kan skape økonomier som fremmer menneskelig fremskritt – uavhengig av om økonomien vokser. Vår tids store politiske utfordringer som klimakrisa og økende økonomisk ulikhet trenger økonomistudenter som bruker mindre tid og krefter på å drille utledninger og bevis for abstrakte velferdsteoremer, og mer tid på virkeligheten.

[1] For en gjennomgang av hva som menes med nyklassisk økonomi, se Morgan mfl. (2016). What is Neoclassical Economics? Debating the Origins, Meaning and Significance. New York: Routledge.

[2] Se for eksempel J. K. Galbraith (2007/1967). The New Industrial State. Princeton: Princeton University Press.

[3] Se for eksempel W. Lazonick (2016),. Innovative Enterprise or Sweatshop Economics? In Search of Foundations of Economic AnalysisChallenge 59(2): 65–114.

[4] Se for eksempel A. Haldane (2016), sjeføkonom i Bank of England, i forordet til The Econocracy, Manchester: Manchester University Press.

[5]Uttrykket “taus kunnskap er hentet fra M. Polanyi (2000 [1966]), Den tause dimensjonen. Oslo: Spartacus.

Referanser

Blaug, M. (2007). «The Fundamental Theorems of Modern Welfare Economics, Historically Contemplated”. History of Political Economy, 39(2).

Eliassen, R. L. (2016). Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten. Oslo: Forlaget Manifest.

Kuhn, T. S. (1970). The Structure of Scientific Revolutions (2. utg.). Chicago: University of Chicago Press.

Lie, E. og Venneslan, C. (2010). Over evne. Finansdepartementet 1965–1992. Oslo: Pax.

Mirowski, P. (1989). More Heat than Light. Economics as Social Physics: Physics as Nature´s Economics. Cambridge: Cambridge University Press.

Raworth, K. (2017). Doughnut Economics. How to think like a 21st Century Economist. London: Chelsea Green Publishing.

Shaikh, A. (2016). Capitalism. Competition. Conflict. Crises. Oxford: Oxford University Press.

Siegfried, J. J. og Wilkinson, J. T. (1982). «The economics curriculum in the United States: 1980». American Economic Review, 72(2): 125–138.

Thaler, R. (2015). Misbehaving: The Making of Behavioral Economics. New York: W.W. Norton & Company.

Torsvik, G. (2005). Menneskenatur og samfunnsstruktur: En kritisk introduksjon til økonomisk teori. Oslo: Det Norske Samlaget.

Varian, H. (2014). Intermediate Microeconomics with Calculus. New York: W.W. Norton & Company.

Veblen, T. (1898). «Why is economics not an evolutionary science?». Quarterly Journal of Economics, 2(4): 373–397.

Vislie, J., Christiansen, V., Holtsmark, K. og Strøm, S. (2015). Effektivitet, fordeling og økonomisk politikk. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget.

Joan Violet Robinson – en økonom for det 20. århundre.

Joan Robinson

Av Atle Andreassen Raa, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

Joan Robinson er den kvinnelige økonomen som aldri fikk Nobels minnepris i økonomi, en pris mange mente hun fortjente. Hennes faglige bidrag var betydelig. Hun kom i ung alder med en krass kritikk av Alfred Marshall, den store økonomen på starten av 1900-tallet, for hans vekt på frikonkurranseteori. Hun bidro sterkt til den keynesianske revolusjon på 1930-tallet. Senere tok hun avstand fra lærebokversjonene av denne. Etter 2. verdenskrig debatterte hun med framtredende økonomer som Paul A. Samuelson og Robert Solow om gyldigheten av den nyklassiske økonomiske teorien.              

Ifølge den norske økonomen Agnar Sandmo har Joan Robinson vært betraktet som den eneste kvinne blant de store økonomer. Hun startet sin karriere som økonom på 1920-tallet i en bastion av mannlige økonomer ved Cambridge i England. Det sies at den fremste økonomen i England på starten av 1900-tallet, Alfred Marshall, ikke følte seg helt vel når det var kvinner i auditoriet. Perspektivet var at kvinner og menn var ulike i måten å tenke og handle på. Marshalls student, John M. Keynes, var også inne på at menn i sin personlighet la vekt på å investere, mens kvinner på sin side la vekt på sparing. Joan Robinson ble likevel en pioner for kvinners inntog i økonomivitenskapen. Hun var gjennom hele sin karriere aldri redd for å kaste seg inn i en teoretisk debatt med de aller fremste i verden på det økonomiske fagfeltet. Den unge, kvikke studenten som fra starten ble holdt utenfor det sosial-faglige felleskapet blant sine mannlige kolleger, ble allerede i 1930 en viktig del av nettverket rundt Keynes.

Jeg vil her se på tre områder eller «revolusjoner» innen økonomisk teori fra Cambridge økonomene, hvor Joan Robinson bidro faglig. For det første skrev hun i ung alder boken Økonomi for imperfekt konkurranse (1933). De ideene hun la fram der, inspirert av sin kollega og venn Richard Kahn, gikk senere inn i de fleste pensumbøker i mikroøkonomi. For det andre inntok hun en sentral rolle i kretsen rundt Keynes og var således sterkt med på å fremme den keynesianske revolusjon om svikt i samlet etterspørsel som forklaring på store arbeidsledigheten på 1930-tallet. For det tredje kom Robinson i etterkrigstiden til å ta avstand fra dem nyklassiske hovedstrøms-økonomien gjennom å bidra til den såkalte ricardianske revolusjon, ikke minst sammen med Piero Sraffa.

Robinsons stadige mer kritiske holdning gikk også sammen med en økende politisk kritikk av markedsøkonomien. Hun tilhørte så absolutt venstresiden innen økonomivitenskapen, og politisk uttrykte hun også en viss begeistring for Nord-Korea og Kina. George R. Feiwel skriver at hun brakte fram i lyset Marx’ syn på hvordan kapitalismen utviklet seg over tid, men også foretok den «helligbrøde»» å ta avstand fra hans arbeidsverditeori.

Robinsons første bok kom da hun var 30 år, og den har vært beskrevet som «juvelen i hennes krone». Hun uttalte at bakgrunnen for boken var misnøyen med at den store læremester ved Cambridge, Alfred Marshall og hans etterfølger, A. C. Pigou som oftest opererte med fullkommen konkurranse som en forutsetning for sine analyser. Dette var etter hennes syn en alvorlig mangel på realisme i forhold til hvordan økonomien faktisk virket. Frikonkurranseteoriene var også bakgrunnen for laissez-faire tankegangen som anbefalte lite inngrep fra myndighetenes side, selv i mellomkrigstidens krisetider med høy arbeidsledighet og andre økonomiske problemer.

Marshall hadde riktignok analysert monopol som den andre ytterligheten, men ifølge Robinson var markeder stort sett preget av en mellomform som hun kalte ufullkommen konkurranse. Dette ville gjøre at det ble tilbudt mindre av en vare i markedet, men til en høyere pris enn under forutsetningen om fullkommen konkurranse. Da ville heller ikke den uregulerte markedsøkonomien være det optimale systemet som teorien om fullkommen konkurranse tilsa. En overgang til ufullkommen konkurranse kan ha som effekt at produksjons- og sysselsettingsnivået vil synke. Den første boken hennes må derfor også ses på som en kritikk av at rådende økonomisk teori ikke hadde en forklaring på de alvorlige økonomiske kriser man hadde i mange land på 1920- og starten av 1930-tallet. Den nyklassiske teorien om fullkommen konkurranse bygger blant annet på at det er et stort antall bedrifter som konkurrerer med hverandre om å selge et likt produkt. Robinson mente at i de fleste markeder hadde man et begrenset antall bedrifter som også hadde et produkt som adskilte seg noe fra konkurrentenes.

Robinson trakk også inn begrepet prisdiskriminering, det vil at selgeren hadde mulighet til å skille ut de ulike kjøpergruppen fra hverandre, og på den måten kunne kreve ulik pris ut fra betalingsvillighet og andre karakteristika. Dette begrepet fikk senere en sentral plass i lærebøker i samfunns- og bedriftsøkonomi.

Hennes kreativitet gjorde at hun også snudde begrepet monopol på hodet. Hva hvis det var en eneste kjøper som sto ovenfor et stort antall selgere (monopsoni). Da ville denne kjøperen få stor makt i markedet, og kunne dermed presse prisen på varen lavere enn hva som ville være optimalt ut fra frikonkurranseteorien.

Et eksempel på monopsoni i arbeidsmarkedet kan være hvis en bare har en arbeidsgiver på et sted, og arbeiderne ikke har noen andre sysselsettingsmuligheter. Denne arbeidsgiveren kunne da tilby lavere lønninger enn hva den nyklassiske teorien om frikonkurranse skulle tilsi. Bakgrunnen var en debatt blant økonomer fra slutten av 1800-tallet om avlønningen av produksjonsfaktorene. Den amerikanske økonomen J.B.Clark konkluderte med at markeder som er i perfekt konkurranse ville resultere i en etisk korrekt inntektsfordeling, fordi hver faktor vil bli avlønnet i samsvar med sitt bidrag til det samfunnsmessige produktet. Teorier om utnytting, som for eksempel marxistiske var derfor naive, fordi de ikke de ikke evnet å forstå hvordan markedskreftene i en økonomi fungerte, ifølge Clark.

Den unge Joan Robinson brukte begrepene fra standard økonomisk analyse for å vise at arbeidskraften kunne bli betalt med en lavere lønn enn hva de bidrar med i produksjonen. Hun ble en gang spurt om hva som motiverte henne til å skrive boken. Til det svarte hun at det var for å vise hvordan arbeidskraft ble utnyttet.

Robinson kom også til å få en viktig rolle i kretsen rundt John M. Keynes fram mot den keynesianske revolusjon i økonomivitenskapen på midten av 1930-tallet. Inntil 1930-tallet hadde de fleste innflytelsesrike økonomer i de vestlige land stort sett vært tilhengere av laissez-faire. Keynes’ bok, Allmenn teori om Sysselsetting, Rente og Penger som kom i 1936, skapte en radikal endring i økonomisk tenkning, da i retning av at staten måtte påta seg en mer aktiv rolle i styringen av økonomien. Hun kom etterhvert til å bidra faglig til Keynes, ofte sammen med sin kollega og venn, Richard Kahn.

Hun og hennes mann Austin Robinson var med i nettverket Cambridge Circus, sammen med blant annet Piero Sraffa, Richard Kahn og James Mead. Fra 1930 møttes de jevnlig for å lese og diskutere Keynes sin nylig utgitte bok om penger, men også gi tilbakemelding på det som ble hans mest innflytelsesrike bok fra 1936. Robinson var i denne perioden en tilhenger av standard keynesianisme. Hun ble beskrevet som en livlig og ivrig skribent, lidenskapelig og brilliant orator og energisk polemiker som fikk innflytelse på universiteter over hele verden. Hun ble også en veileder og lærer for andre økonomer om de nye ideene fra Keynes om hvordan økonomien fungerte.

Joan Robinsons utvikling som økonom etter 2. verdenskrig ble imidlertid preget av en stadig større skepsis til det som var standard økonomisk teori. Hun så på det det keynesianske prosjektet som ufullført. Lærebøkenes modeller ble betegnet som bastardkeynesianisme. Hun ville gjøre den keynesianske analysen mer dynamisk. I 1956 ga hun ut boken The Accumulation of Capital, og kom etterhvert til å ta sterk avstand fra en viktig bærebjelke i nyklassisk teori, nemlig produktfunksjonen.

Vi fikk det som ble kalt kapitalkontroversen eller Cambridge kontroversen, fordi de mest kjente økonomer fra Cambridge i England og Cambridge i Massachusetts, USA sto på hver sin side i denne teoretiske debatten. Ifølge Robinson ga ikke det samlede kapitalbegrepet noen mening, fordi ulike typer kapital ikke kunne slås sammen. Det ble som om man skulle legge sammen epler og pærer. Når man så benyttet seg av en felles pris eller regneenhet, ville ikke denne være en uavhengig variabel i beregningen av sluttresultatet.

Kapitalkontroversen fikk betydning for synet på verdien av kapital og arbeid, også med implikasjoner for hvorvidt arbeiderne fikk den lønnen de skulle ha. Ifølge de engelske Cambridge-økonomene kunne man ikke entydig bestemme en verdi på kapitalens bidrag til produksjonen, og dermed heller ikke inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital, slik nyklassikerne hadde gått ut fra. Disse økonomene hadde fra slutten av 1800-tallet utviklet det som ble kalt grenseproduktivitetsteori som hadde med teknologi og knapphet på de ulike produksjonsfaktorer å gjøre. Ifølge denne teorien kom hver produksjonsfaktor, også arbeid, til å bli avlønnet i tråd med hva den bidro med til produksjonen. Dette ble sett på et motsvar til den marxistiske teori om utbytting av arbeiderklassen.

Hva skjedde egentlig senere med denne kontroversen som Joan Robinson ble så involvert i? Hvem vant kappestriden? Økonomen Mark Skousen skriver at til tross for at de kjente økonomene Paul A. Samuelson og Robert Solow på et tidspunkt ble overbevist av Robinsons teoretiske utlegning, kom aldri kritikerne av den nyklassiske teorien opp med et empirisk bevis. Solow erklærte i sin nobelpristale i 1987 at den såkalte kapitalreverseringsdebatten hadde vært en sløsing med tid.

I en retrospektiv artikkel fra 2003 hevder imidlertid A. Cohen og G.C. Harcourt at Cambridge kontroversen ikke bare var en «storm i et vannglass». Viktige spørsmål som å forklare og rettferdiggjøre kapitaleiernes avkastning, hvordan det skjer akkumulasjon av kapital over tid og hva som er begrensninger med den nyklassiske likevektsteorien var etter deres syn ikke løst, men bare begravd inntil videre. De hevdet at når en ny generasjon av økonomer beslutter seg for å grave dem opp igjen, vil debatten oppstå på ny.

Robert Skidelsky, i sin over 1000 siders biografi om Keynes, beskrev Joan Robinson som «a woman with outstanding brains, personality and looks, to whom the word blue-stocking applies in its best sense», Hun hadde evnen til å gå rett på sak og trekke ut essensen med et par velvalgte ord. Men hun hadde imidlertid også en irriterende tendens til å avvise ideer hun ikke var enig i som nonsens, føyer Skidelsky til.

Her har jeg først og fremst sett på hva hun gjorde faglig, selv om hennes personlighet ikke kan ses isolert fra hennes faglige arbeid. Det har vært hevdet at hun var for opposisjonell og for preget av følelser. Hvis andre var uenig med henne, så var det enten fordi de ikke hadde skjønt hva saken gjaldt eller at de manglet moral. På den annen side beskrev Milton Friedman, som ikke på noen måte delte hennes faglige synspunkter, henne som en bemerkelsesverdig økonom som han alltid kom godt overens med personlig.

Sikkert er det at hun gjennom mer enn et halvt århundre krysset klinger med de mest framtredende økonomer i verden, og neppe aldri vek unna. Det har derfor vært spekulert i hvorfor Joan Robinson ikke fikk Nobels minnepris i økonomi. Noen har pekt på at det hadde vært naturlig å gi den til henne sammen med amerikaneren Edward Chamberlin, fordi han også ga ut en bok om imperfekt konkurranse, uavhengig av Robinson og i samme år. Chamberlin døde allerede i 1967 og prisen kan ikke deles ut posthumt. En annen forklaring er hennes ros av Nord-Korea og Kina. En tredje er at det fra starten på 1970-tallet ble delt ut en rekke priser til keynesianere, og at tiden allerede var kommet til de som var kritiske til denne læren. I ettertid kan man likevel godt se det slik at også Joan Robinson burde blitt belønnet med Nobelprisen i økonomi, ikke minst for hennes skarpsynte og kritiske holdning til det som var «god latin» blant de fleste av hennes mannlige kolleger.

Kilde:

 Birgit Helene Jevnaker og Atle A. Raa (2017).  Circles of intellectual discovery in Cambridge and management learning: A discourse analysis of Joan Robinson’s The Economics of Imperfect Competition. Management Learning 48(2): 379-396. Online Feb 2017. Doi: 10.1177/1350507617690319.

Prisen for kunnskap

nobel

Vi må forstå økonomien for å kunne forandre den.

Av Ola Innset, historiker

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 10. september 2019. 

I 1969 ble Sveriges Riksbanks økonomipris til Alfred Nobels minne delt ut for første gang. Vinnerne var norske Ragnar Frisch og nederlenderen Jan Tinbergen. Frisch var rådgiver for Arbeiderpartiet på 1930-tallet, og var sentral i oppbyggingen av et sosialdemokratisk Norge etter krigen. Senere meldte han seg inn i Sosialistisk Folkeparti. Tinbergen var heller ingen dårlig sosialist, og i etterkrigstiden kjempet han for utviklingslandene og en ny økonomisk verdensorden. Når Riksbank-prisen nå feirer femti år er det imidlertid en helt annen politisk agenda den er blitt kjent for å fremme. I boka The Nobel Factor skriver for eksempel historikerne Avner Offer og Gabriel Söderberg at prisutdelingene har bidratt til et faglig, og dermed også politisk skifte fra sosialdemokrati til markedsliberalisme.

Men økonomifaget har ikke alltid hellet mot høyre. I mellomkrigstida så de første nyliberalistene tvert imot på det framvoksende styringsfaget som et verktøy for sosialisme. Nyliberalismens grunnlegger Friedrich von Hayek tapte sin samtids økonomifaglige debatter. Tross massearbeidsledigheten advarte Hayek mot å «gripe inn» i økonomien, mens for eksempel John Maynard Keynes isteden viste hvordan moderne stater kunne motvirke kriser og sosial nød. Disse inngrepene i de gjeldende makt- og eiendomsforhold syntes Hayek var så foruroligende at han begynte å kritisere hele ideen om at det gikk an å forstå økonomien. Keynes var selv liberaler, og kritisk til det nyklassiske paradigmet knyttet til formalisering og likevektsmodeller, mens en lang rekke nyklassiske økonomer faktisk var sosialister på denne tiden. Hayek kalte dem alle kollektivister og konstruktivister.

I løpet av 1960- og 1970-tallet skjedde det imidlertid mye, og økonomiprisen er en del av dette. Prisen ble opprettet av økonomer i Sveriges Riksbank, som var uenige med de svenske Socialdemokraternas politikk og ønsket mer uavhengighet for sentralbanken. Til tross for at de egentlig ikke fikk lov opprettet de en pris «i Alfred Nobels minne», som altså den dag i dag blir presentert som om den var en av de virkelige nobelprisene. Dette har bidratt til at økonomifaget ses på som en slags naturvitenskap på linje med fysikk, kjemi og medisin, selv om spørsmål om den økonomiske organiseringen av samfunnet alltid vil være dypt politiske. Frisch og Tinbergen fikk heller ikke prisen for sine respektive sosialistiske engasjement, men for sine bidrag til matematisering av et fag som tidligere også hadde benyttet ord og setninger i sine argumenter.

Samtidig med at økonomifaglige artikler ble til en lang rekke formler og ligninger, inntok en ny gruppe nyliberalister scenen: Chicago-økonomene endre faget innenfra istedenfor å snu ryggen til det. Basert på de nyklassiske prinsippene Hayek trodde var et verktøy for sosialisme, argumenterte Chicago-økonomer som Milton Friedman og George Stigler for én løsning på alle samtidens problemer: Markeder. For dette fikk Chicago-økonomene tretten Riksbank-priser bare i årene mellom 1974 og 1992.

Priser som Riksbank-prisen påvirker fagretninger, også innenfor «harde» vitenskaper. Økonomifaget har igjen hatt stor påvirkningskraft på politikk og forvaltning, og flere studier viser at økonomer har vært de fremste pådriverne for nyliberale reformer i en lang rekke land. Historien om Frisch og Tinbergen viser imidlertid at det ikke behøver å være slik: Et annet økonomifag er mulig. Etter finanskrisa har faget vært utsatt for stor kritikk, men endringene lar vente på seg eller går til og med i enda mer nyliberalistisk retning. Et eksempel på det er utviklingen av atferdsøkonomi. Denne retningen forkaster kanskje den nyklassiske forutsetningen om fullstendig rasjonelle aktører, men finner isteden tilbake til Hayeks tanker om at mennesker ikke kan forstå økonomien, og derfor må manipuleres til å opptre som bedre markedsaktører.

Derfor vil kampanjen «Not the Nobel» denne høsten dele ut en alternativ pris for å sette fokus på ideer utenfor fagets hovedstrøm, som går utover både det nyklassiske og det nyliberalistiske. Det er viktig, for som Hayek innså, om enn med negativt fortegn, så er kunnskap om økonomien en forutsetning for å forandre den. I en tid preget av klimaendringer, massemigrasjon og økende ulikhet må vi kjempe for omfattende endringer av samfunnets organisering. Da trenger vi økonomer.