Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 10. september 2019.
I 1969 ble Sveriges Riksbanks økonomipris til Alfred Nobels minne delt ut for første gang. Vinnerne var norske Ragnar Frisch og nederlenderen Jan Tinbergen. Frisch var rådgiver for Arbeiderpartiet på 1930-tallet, og var sentral i oppbyggingen av et sosialdemokratisk Norge etter krigen. Senere meldte han seg inn i Sosialistisk Folkeparti. Tinbergen var heller ingen dårlig sosialist, og i etterkrigstiden kjempet han for utviklingslandene og en ny økonomisk verdensorden. Når Riksbank-prisen nå feirer femti år er det imidlertid en helt annen politisk agenda den er blitt kjent for å fremme. I boka The Nobel Factor skriver for eksempel historikerne Avner Offer og Gabriel Söderberg at prisutdelingene har bidratt til et faglig, og dermed også politisk skifte fra sosialdemokrati til markedsliberalisme.
Men økonomifaget har ikke alltid hellet mot høyre. I mellomkrigstida så de første nyliberalistene tvert imot på det framvoksende styringsfaget som et verktøy for sosialisme. Nyliberalismens grunnlegger Friedrich von Hayek tapte sin samtids økonomifaglige debatter. Tross massearbeidsledigheten advarte Hayek mot å «gripe inn» i økonomien, mens for eksempel John Maynard Keynes isteden viste hvordan moderne stater kunne motvirke kriser og sosial nød. Disse inngrepene i de gjeldende makt- og eiendomsforhold syntes Hayek var så foruroligende at han begynte å kritisere hele ideen om at det gikk an å forstå økonomien. Keynes var selv liberaler, og kritisk til det nyklassiske paradigmet knyttet til formalisering og likevektsmodeller, mens en lang rekke nyklassiske økonomer faktisk var sosialister på denne tiden. Hayek kalte dem alle kollektivister og konstruktivister.
I løpet av 1960- og 1970-tallet skjedde det imidlertid mye, og økonomiprisen er en del av dette. Prisen ble opprettet av økonomer i Sveriges Riksbank, som var uenige med de svenske Socialdemokraternas politikk og ønsket mer uavhengighet for sentralbanken. Til tross for at de egentlig ikke fikk lov opprettet de en pris «i Alfred Nobels minne», som altså den dag i dag blir presentert som om den var en av de virkelige nobelprisene. Dette har bidratt til at økonomifaget ses på som en slags naturvitenskap på linje med fysikk, kjemi og medisin, selv om spørsmål om den økonomiske organiseringen av samfunnet alltid vil være dypt politiske. Frisch og Tinbergen fikk heller ikke prisen for sine respektive sosialistiske engasjement, men for sine bidrag til matematisering av et fag som tidligere også hadde benyttet ord og setninger i sine argumenter.
Samtidig med at økonomifaglige artikler ble til en lang rekke formler og ligninger, inntok en ny gruppe nyliberalister scenen: Chicago-økonomene endre faget innenfra istedenfor å snu ryggen til det. Basert på de nyklassiske prinsippene Hayek trodde var et verktøy for sosialisme, argumenterte Chicago-økonomer som Milton Friedman og George Stigler for én løsning på alle samtidens problemer: Markeder. For dette fikk Chicago-økonomene tretten Riksbank-priser bare i årene mellom 1974 og 1992.
Priser som Riksbank-prisen påvirker fagretninger, også innenfor «harde» vitenskaper. Økonomifaget har igjen hatt stor påvirkningskraft på politikk og forvaltning, og flere studier viser at økonomer har vært de fremste pådriverne for nyliberale reformer i en lang rekke land. Historien om Frisch og Tinbergen viser imidlertid at det ikke behøver å være slik: Et annet økonomifag er mulig. Etter finanskrisa har faget vært utsatt for stor kritikk, men endringene lar vente på seg eller går til og med i enda mer nyliberalistisk retning. Et eksempel på det er utviklingen av atferdsøkonomi. Denne retningen forkaster kanskje den nyklassiske forutsetningen om fullstendig rasjonelle aktører, men finner isteden tilbake til Hayeks tanker om at mennesker ikke kan forstå økonomien, og derfor må manipuleres til å opptre som bedre markedsaktører.
Derfor vil kampanjen «Not the Nobel» denne høsten dele ut en alternativ pris for å sette fokus på ideer utenfor fagets hovedstrøm, som går utover både det nyklassiske og det nyliberalistiske. Det er viktig, for som Hayek innså, om enn med negativt fortegn, så er kunnskap om økonomien en forutsetning for å forandre den. I en tid preget av klimaendringer, massemigrasjon og økende ulikhet må vi kjempe for omfattende endringer av samfunnets organisering. Da trenger vi økonomer.
Rapportlansering tirsdag 13. august på Arendalsuka
Framtiden i våre hender, Circular Norway og Rethinking Economics Norge inviterte til lansering av rapporten “Sirkulær framtid – om skriftet fra lineær til sirkulær økonomi”, skrevet av Ebba Boye.
Regjeringen jobber med sin strategi for en sirkulær økonomi, og en rekke næringslivsaktører jobber med å finne sin plass i sirkulærøkonomien. Men hva er egentlig god sirkulær økonomi? Og er alt som kalles sirkulær økonomi egentlig sirkulært? Framtiden i våre hender, Circular Norway og Rethinking Economics Norge inviterer til rapportlansering og debatt. Vi tester politikere og ulike bransjer på hva de mener er god sirkulær økonomi og hvordan vi kommer oss dit.
I panelet møter du:
– Sveinung Rotevatn, statssekretær, Klima- og miljødepartementet
– Ebba Boye, rapportforfatter og leder, Rethinking Economics Norge
– Anja Bakken Riise, leder, Framtiden i våre hender
– Gunstein Instefjord, fagdirektør Handel, Forbrukerrådet
– Camilla Gramstad, bærekraftsansvarlig, Virke
– Christine Lundberg Larsen, administrerende direktør, Regnskap Norge
– Are Tomasgard, LO-sekretær, LO
– Jens Måge, fagrådgiver, Avfall Norge
– Sofie Pindsle, koordinator, Circular Norway
Å forstå hvordan penger skapes er essensielt for å se hvilke muligheter som finnes for å finansiere det grønne skiftet og hvor i systemet muligheten til slik finansiering ligger.
Av Andrea Thorup, masterstudent på Senter for Utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, og styremedlem i Rethinking Economics Norge
I samfunnsdebatten snakkes det ofte om hvorvidt vi har råd til det grønne skiftet: Hvor mye penger det grønne skiftet vil koste oss som samfunn og som borgere. Men hvor ofte tenker du på hva penger egentlig er – og hvordan de skapes? Mens tradisjonell økonomisk teori ikke beskjeftiger seg med pengeskapelse i det hele tatt, fremhever nyere teori og empirisk forskning rollen som både staten og det private kredittmarkedet spiller i den løpende skapelsen av enorme mengder nye penger. Poenget her er at vi også kan skape nye penger til å finansiere det grønne skiftet – dersom vi anser det som viktig nok.
Pengemengde og pengeskapelse
I økonomisk teori beskrives penger oftest som et nøytralt «slør» over økonomien, og i økonomimodeller brukes penger først og fremst som en måleenhet, slik grader celsius måler temperatur. En annen inngang til å forstå penger kan være at det er mer som en ting, noe det eksisterer et visst antall av, og som må skapes før de eksisterer. Bortsett fra at siden penger i dag er elektroniske, så de er i virkeligheten mer som bildefiler eller likes på sosiale medier.
Pengemengden (M1) i Norge i 2019 er 2.109 milliarder kroner. Det er den ikke alltid. I 2010 var den for eksempel 734 milliarder kroner. Det skapes (og slettes) hele tiden penger. Spørsmålet er hvordan det skjer, og hvem som gjør det. Dette er viktig, for hvem som skaper penger påvirker også hvordan pengene kommer inn i økonomien, og har dermed innflytelse på – ikke omfordelingen av eksisterende – men fordelingen av nye penger, og dermed også innflytelse på hvorvidt og hvordan vi klarer å betale for det grønne skriftet.
I pensumbøker i økonomi blir man ofte presentert for «pengemultiplikatoren». Detaljene i hvordan denne beskrives varierer, men generelt går det ut på følgende: Sentralbanken, Norges Bank, skaper basispengemengden i form av sentralbankreserver. Deretter kan private banker, som DNB, Sparebank1, Nordea, og så videre, skape penger gjennom utlån. Bankene må imidlertid ha en andel som reserve hos sentralbanken, bestemt av et reservekrav. En annen versjon av pengemultiplikatoren går ut på at banken mottar innskudd, setter en reserve hos sentralbanken, og låner ut resten. (Hvis reservekravet er 10%, kan bankene låne ut 9 kroner for hver krone de mottar i innskudd – pengemultiplikatoren er lik 10). Felles for disse fortellingene er at både sentralbanken og private banker skaper penger, men det er sentralbanken som styrer pengemengden gjennom reservekrav og utstedelse av sentralbankreserver.
Ny monetær teori
Men, det finnes alternative teorier. I USA har man de siste årene begynt å snakke om Ny Monetær Teori, eller «Modern Money Theory» (MMT) i forbindelse med Demokratenes forslag til en Green New Deal. Forslaget går ut på å underskudsfinansiere den nødvendige grønne omstillingen, i tråd med the New Deal på 1930-tallet. Ny Monetær Teori tar et oppgjør med myten om at forholdet mellom statens utgifter og inntekter bør forstås som et husholdningsbudsjett som bør være i balanse. Den tradisjonelle oppfatningen er at staten ikke kan eller bør ha høyere utgifter enn den har inntekter. I så fall må den låne penger fra et annet sted. Ny Monetær Teori bryter med dette synet og påpeker at ettersom det er staten som bestemmer hva som er penger, og i prinsippet utsteder penger, så kan en stat aldri går konkurs. Forutsetningen er at staten ikke låner penger i fremmed valuta. Men poenget er at staten ikke trenger å låne penger, den kan skape de selv.
Hva med inflasjon?
Men får vi ikke inflasjon da? Ikke nødvendigvis, det er derfor det kreves inn skatter. Ser man pengeøkonomien fra perspektivet til Ny Monetær Teori er sammenhengen som følger:
1) Staten utsteder penger, enten indirekte via private banker, eller direkte via offentlig forbruk;
2) Staten krever inn skatter for at trekke kjøpekraft ut av økonomien og dermed unngå inflasjon.
Rekkefølgen er altså omvendt av hvordan man vanligvis diskuterer et statsbudsjett. Det kreves ikke først inn skatter som så blir brukt til å dekke utgifter. Staten skaper penger gjennom blant annet offentlig forbruk, og krever så inn skatter for å regulere etterspørselen i økonomien.
Selv om dette perspektivet av statsbudsjettet er omvendt av vanlig oppfattelse, og også omvendt fra hvordan for eksempel politikerne forstår sin rolle, så er det nærme å beskrive hvordan systemet faktisk fungerer. Stater skaper stadig vekk nye penger for å finansiere det de anser å være nødvendig. Det mest åpenbare eksempelet er krigsfinansiering. Statene satt heller ikke og ventet på at de hadde krevd inn nok skattepenger før de reddet banksektoren i 2008, redningspakkene ble finansiert ved å utvide balansen til sentralbanken.
Poenget med dette perspektivet er at dersom vi anser klimakrisen og det grønne skiftet som viktig nok, så gir det ikke mening å snakke om hvorvidt vi har råd til å betale for det. Staten bør skape penger – slik som den pleier å gjøre – og prioritere å bruke pengene på en grønn omstilling. Begrensningen er hvor mye ledig kapasitet som finnes i økonomien; Det må finnes både arbeidskraft og ressurser til å gjennomføre skiftet. Finnes det ikke ledig kapasitet, og det ikke dras inn tilstrekkelig med skatter, kan økt pengebruk føre til inflasjon. Men poenget er at det er ikke pengene som er en begrenset ressurs for en stat med egen valuta.
Kontopenger
En annen retning innenfor pengeteori fremhever at siden privat bankvirksomhet oppsto i Nord-Europa på slutten av middelalderen, og særlig etter at vi har gått over til å bruke mest elektroniske penger har staten i praksis mistet kontrollen over pengeskapelsen. Stater skaper riktignok kontanter, men private banker utsteder alle elektroniske penger som kreditt – kontopenger.
«Det er ikke slik at banker bare fungerer som mellommenn for de som setter inn innskudd i banken og de som ønsker å låne penger. Bankene skaper penger når de gir et nytt lån til en kunde. Et nytt lån øker kundens innskuddskonto med tilsvarende beløp. Kundeinnskudd er penger», skriver Norges Bank i deres rapport Det Norske Finansielle Systemet 2018.
Utstedelse av kreditt skaper altså nye penger. Kontanter utgjør nå bare litt mer enn 2 prosent av pengemengden i Norge, mens nesten 98 prosent er kontopenger. Denne nye retningen innenfor pengeteori fremhever at privat pengeskapelse ikke er begrenset av noe reservekrav. Det eksisterer et kapitalkrav, men det er noe annet; Det handler om den kapitalen banken faktisk eier og har lite å gjøre med kundenes innskudd. Private banker bruker sentralbankpenger – en tredje kategori penger som banker har stående på foliokonti i sentralbanken – kun til å avregne seg imellom. Kunder flytter penger mellom ulike banker når vi betaler i en butikk med konto i en annen bank, og så gjør bankene opp seg imellom. Bankene kan låne penger av sentralbanken, men det er som regel rimeligere å låne fra andre banker. I praksis er bankene aldri begrenset av hvor mange penger de har på konto i sentralbanken. Sentralbankens oppgave er å sikre en velfungerende økonomi, og det innebærer å sikre at betalingssystemet ikke blir begrenset av at bankene har for få sentralbankpenger.
Dette er relativt ny innsikt som den tyske økonomen Richard Werner har dokumentert empirisk.Bank of England, Sveriges Riksbank, Danmarks Nationalbank og Norges Bank bekrefter at det forholder seg slik. «Hvor mye bankene låner ut avhenger av hvilke lønnsomme utlånsmuligheter de har.» skriver Norges Bank i samme rapport: Ikke hvor mange reserver de har.
Fordi private banker skaper de fleste pengene i økonomien, bestemmer de også hvor i økonomien de fleste pengene blir brukt for første gang. Og fordi de skaper penger ved å utstede kreditt, så bestemmes dette på bakgrunn av hva som er mest lønnsomt å utstede kreditt til. Det er derfor det er så mange penger i boligmarkedet, og så få penger i biodynamisk landbruk.
Det er også derfor den store økningen i pengemengden fra 2010 til 2019 ikke har skapt ekstrem inflasjon – fordi inflasjon måles i forbrukerpriser, ikke i boligpriser. Det har med andre ord vært en enorm inflasjon i boligmarkedet, noe som samtidig devaluerer pengene i resten av økonomien.
Private bankers utlån avgjør både pengemengden og fordelingen av nye penger. Private bankers utlånsvirksomhet er altså en – ikke omfordelende – men fordelende makt i økonomien.
Muligheter
Å være den samfunnsinstitusjonen som skaper nye penger og fordeler de i økonomien gir store muligheter. Pengeskapelse er et svært effektivt virkemiddel for å forme samfunnet, et verktøy med mye større gjennomslagskraft enn å sykle til jobb, spise mindre kjøtt, kjøpe en tannbørste i bambus, eller en rekke andre tiltak forbrukere flest blir fortalt at de har som handlingsmuligheter overfor klimakrisen.
Ifølge to heterodokse pengeteoretiske retninger har vi altså bedre mulighet enn vi kanskje tror til å finansiere det grønne skiftet. Ny Monetær Teori poengterer at staten rett og slett kan beslutte å skape penger til formålet uavhengig av hvor mange penger som finnes i statskassen på nåværende tidspunkt. På den andre siden viser empiriske undersøkelser av utlånsvirksomheten hos private banker, at det i praksis er her makten til å skape penger ligger i dagens system.
I fall staten ikke tar tilbake kontrollen over pengeskapelsen, ligger makten og dermed muligheten til å finansiere det grønne skiftet i dag i det private kredittmarkedet.
Bokanmeldelse: Mariana Mazzucato, The Value of Everything. Making and taking in the global economy (2018). Denne bokanmeldelsen sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen lørdag 11. mai 2019.
Av Ebba Boye
Hva gir en gjenstand verdi? Antall arbeidstimer som har gått med i produksjonen? Prisen den klarer å oppnå i et marked? Nytten produktet har for samfunnet?
Hva med begrepet verdiskaping, hva betyr egentlig det? Skaper finanssektoren verdier, eller flytter de rundt på verdier skapt av andre? Kan staten bidra med verdiskaping, eller er statens rolle å fordele verdier skapt av andre?
Mariana Mazzucato mener disse spørsmålene utgjør kjernen i hvordan vi forstår økonomien. Det utgjorde også kjernen i de økonomiske diskusjonene i tidligere århundrer, men i dag har diskusjonen falt helt ut av økonomifaget og dermed også av den offentlige debatten. Konsekvensen er at vi som samfunn ikke lenger klarer å skille mellom de som bedriver reell verdiskaping for samfunnet, og de som først og fremst tjener milliarder på å /hente ut/ verdier.
Mazzucato er professor i økonomi, innovasjon og offentlig styring ved University College i London (UCL), der hun har startet opp og leder «Institute for Innovation and Public Purpose». Hun har en doktorgrad i økonomi fra The New School i New York og er mest kjent for boken «The Entrepreneurial State» (2013), der hun skriver om myndighetenes sentrale rolle i å hjelpe frem innovasjon og ny teknologi. «The Value of Everything. Making and Taking in the Global Economy» ble utgitt i fjor og har allerede begynt å prege den offentlige debatten – også i Norge. Da Torgeir Knag Fylkesnes lanserte SVs «Green New Deal», ble han i Klassekampen sitert på at han hadde latt seg inspirere av Mazzucato.
Boken starter med å plukke opp tråden fra de klassiske økonomene som på 1700- og 1800- tallet prøvde å forstå hva som ga verdi. For Adam Smith, David Ricardo og Karl Marx kom verdien til en vare av hvor mye arbeid som trengtes for å skape produktet, en objektiv størrelse. Denne verdien påvirket i sin tur prisen.
Neste generasjon økonomer snudde spørsmålet på hodet. De antok at verdien ble bestemt av prisen på markedet, altså hva konsumenten var villig til å betale. Verdi var blitt noe subjektivt, bestemt av aktørenes preferanser, og denne verditeorien utgjør grunnlaget for økonomifaget i dag.
Dette skiftet foregikk samtidig med andre store samfunnsendringer på slutten av 1800-tallet. Sosialismen var på fremmarsj, og marxistene argumenterte med at arbeidstakerne ikke fikk tilstrekkelig uttelling for den verdien de skapte. På den andre siden var eierklassen fornøyd med en verditeori som i større grad legitimerte at de satt igjen med en større andel. Varens verdi var ikke lenger knyttet til arbeidet som var lagt ned i å produsere den.
Boken er på ingen måte et forsvarsskrift for Marx’ arbeidsverditeori. Det sentrale poenget er at vi i dag ikke lenger skiller mellom pris og verdi, og dette har gjort det lett å misbruke verdibegrepet. Toppledere tjener i dag 340 ganger mer enn gjennomsnittsarbeideren i USA, og det er markedet som har bestemt verdien av arbeidet deres. Er du per definisjon «en verdiskaper» dersom du tjener mye? I så fall er finanssektoren en av de sterkeste verdiskaperne i økonomien. I et spesielt interessant kapittel forklarer Mazzucato hvordan vi gradvis gikk over til å måle finanssektoren som en del av BNP, slik at økende forbrukskreditt og finansiering av boligbobler nå blir regnet som økonomisk verdiskaping.
For å forstå verdi er vi nødt til å skille mellom profitt og det som på engelsk kalles «rents». De klassiske økonomene brukte «rents» for å beskrive arbeidsfri inntekt. Et eksempel er husleieinntekter som kommer inn på konto uten at du har jobbet for dem. De store landeierne i Storbritannia på 1700-tallet levde av en slik arbeidsfri inntekt. Banker som tjener penger på å utstede lån, har også en slik arbeidsfri inntekt, derav det norske ordet «renter». En rentenist er typisk en person som sitter på enkelte privilegier og dermed kan karre til seg verdier fra samfunnet.
Adam Smith mente et helt fritt marked var et marked uten slik arbeidsfri inntekt, det var derfor politikernes jobb å gjøre sitt beste for å hindre den typen virksomhet. David Ricardo så på landeierne som parasitter i økonomien, han nektet for at det var noe som helst verdiskaping i å tjene penger på å eie jord. De som eier produksjonsmidlene, har også en stor grad av arbeidsfri inntekt, men ettersom de gjerne opererer i et marked med stor grad av konkurranse så tilsier teorien at den arbeidsfrie inntekten blir konkurrert bort. Isteden skaper bedriftseierne profitt, som er avkastning på kapitalen de selv har investert. Men dersom bedriftseiere gjør sitt beste for å holde konkurransen borte, ved å ta patenter, lage regler som beskytter enkelte industrier, kjøpe opp eller underprise konkurrenter, så driver de med noe som kalles «rent-seeking», eller «privilegiejakt». Da prøver de å oppnå enkelte privilegier i markedet som gjør at profitten ikke blir utsatt for konkurranse, og går over til å tjene penger kun fordi de eier et firma med stor markedsmakt. De blir dermed rentenister.
Det mest alvorlige med dagens forståelse av verdi er ifølge Mazzucato at vi ikke lenger skiller mellom aktører som driver med /verdiskaping/, og de som driver med /verdiuthenting/. Mazzucato bruker begrepet verdiskaping om prosesser der ressurser (menneskelige, fysiske og immaterielle) tas i bruk for å produsere nye varer og tjenester. Med verdiuthenting mener hun aktiviteter som primært flytter rundt på eksisterende ressurser og produksjon, og der noen tjener uforholdsmessig mye på denne handelen.
Hun bruker mye plass på å forklare hvordan dagens finanssektor henter verdier ut av realøkonomien mer enn den sikrer investeringer og verdiskaping. Den dominerende styringsideologien om maksimering av aksjonærverdi fører til en ekstrem kortsiktighet, og legger til rette for at bedriftene tømmes for verdier istedenfor at overskuddet reinvesteres i driften. På 2000-tallet brukte de 400 største selskapene i USA i gjennomsnitt 54 prosent av overskuddet til å kjøpe tilbake egne aksjer fra markedet, såkalte «stock buybacks», noe som tjener aksjonærene. I tillegg betalte de ut 37 prosent av overskuddet som avkastning til eierne. Kun 9 prosent av overskuddet ble reinvestert i driften. I USA er næringslivets investeringer nå på sitt laveste på over 60 år, et tegn på at den reelle verdiskapingen er i krise.
De store legemiddelfirmaene er kanskje de fremste rentenistene i moderne økonomier. På grunn av et svært strengt patentregelverk setter de selv prisen i markedet. Selskapet Gilead satte i 2014 prisen for en medisin mot Hepatitt C, kalt Harvoni, til 94.500 dollar for en tre måneders behandling. Gilead legitimerte den skyhøye prisen ved å si at medisinen representerte «verdi» for helsesystemet. Dette er verdiuthenting, ikke verdiskaping ifølge Mazzucato. Innovasjonsprosessen er grunnleggende kollektiv, og baserer seg på årevis med grunnforskning ved skattefinansierte universiteter og forskningsinstitusjoner. Ved hjelp av dagens patentregler og markedsmakt kan de presse opp prisene, og dermed kan individer hente ut verdier som er kollektivt skapt.
Som i «The Entrepreneurial State» kritiserer Mazzucato hvordan vi som samfunn har definert offentlige myndigheter ut av diskusjonen om hvem som skaper verdi. Da Labour tapte valget i Storbritannia i 2015, uttalte ledere i partiet at de hadde tapt fordi de ikke hadde nådd ut til «verdiskaperne». Med det mente de selvsagt næringslivsaktører. På den måten bidro de til fortellingen om at verdi er noe som skapes i privat sektor og blir fordelt utover av det offentlige. Mazzucato spør hvordan det er mulig at et arbeiderparti ikke ser arbeiderne og staten som likestilte og vitale deler av verdiskapingen i samfunnet, og mener at dagens offentlige samtale hemmer innovasjon og utvikling innenfor det offentlige. Det skapes en fortelling om at alt som foregår hos det offentlige, er bakstreversk og ineffektivt, noe som fort blir en selvoppfyllende profeti.
Mazzucato mener synet på hvem som skaper verdier, har blitt en integrert del av samfunnsforståelsen: «Resultatet er at de som hevder å være verdiskaperne i samfunnet, har monopolisert oppmerksomheten fra myndighetene med et mantra om mindre skatt, mindre reguleringer, mindre stat og mer marked.»
Det siste kapittelet har hun kalt «The Economics of Hope». Målet med boken er en ny samtale om hvordan økonomisk verdi skapes, og Mazzucato bidrar med et teoretisk rammeverk som vil gjøre den samtalen mulig. Hun legger ikke frem en ny teori som forklarer «verdien av alt», det er heller ikke det vi trenger. Det er ikke et mål å lage strenge skillelinjer mellom parasittiske aktiviteter og heltemodige verdiskapere, skriver hun. Finans er nyttig og kan bidra til verdiskaping i andre sektorer. Men for å finne ut hvordan vi kan skape en finanssektor som faktisk bidrar til verdiskaping, trenger vi en mer dynamisk forståelse for hvordan verdiskaping og verdiuthenting fungerer i dagens økonomi.
Hvilke teorier vi bruker for å forstå verdiskaping, påvirker hvordan vi velger å organisere økonomien. Mazzucato vil bruke myndighetene til å forme markedene på en måte som sikrer at det fortsatt skapes reelle verdier under kapitalismen. Med denne boken løfter Mazzucato de siste århundrenes debatt om verdiskaping inn i dagens økonomiske virkelighet, og boken vil bli stående som et sentralt bidrag når en ny generasjon skal forme fremtidens økonomi. Rådende økonomisk teori har lært oss å kjenne prisen, nå må vi lære oss å kjenne verdien.
Denne bokanmeldelsen sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen lørdag 11. mai 2019
Utdannes økonomene for det 21. århundret? Støtt vår folkefinansieringskampanje! Vi søker finansiering til en empirisk analyse av ensrettingen i dagens økonomifag.
Finanskrisen utløste et skred av kritikk mot et navlebeskuende økonomifag. Likevel ser vi få tegn på endring i økonomiundervisningen ti år senere. Mange politiske beslutninger tas i dag først og fremst på bakgrunn av økonomisk rådgivning og samfunnsøkonomiske analyser. Mangelen på intellektuelt mangfold hemmer altså ikke bare undervisningen, men også beslutningsgrunnlaget for samfunnet. Det er dermed viktig for oss som samfunn og vite hva økonomene egentlig kan, hva slags verdigrunnlag de bygger på og å være med i samtalen om hva de bør kunne.
Rethinking Economics Norge arbeider nå med en studie av hva økonomistudentene faktisk lærer. Vi ønsker å utgi en rapport samt invitere studenter, forelesere, og allmennheten til samtale om hva samfunnsøkonomene bør kunne for å løse dagens utfordringer. Vi har gjennomgått alle bachelorutdanningene i samfunnsøkonomi og funnet at:
Ingen av emnene nevner nyklassisk økonomi, og svært få nevner noen andre teoretiske skoler.
Ingen av utdanningene inkluderer andre akademiske tradisjoner enn det som er anerkjent som konvensjonell økonomisk teori.
Videre er idéhistorie og økonomisk historie totalt marginalisert.
Skal vi omstille økonomien så den tjener menneskene og planeten, må økonomiutdanningen tilpasses utfordringene vi står overfor i det 21. århundre!
Verden er kompleks, dynamisk og i rask endring. Aldri har vi hatt mer kunnskap om verden vi lever i og de gigantiske utfordringene vi står ovenfor. Samtidig har økonomifaget og undervisningen stagnert. Studentene lærer i dag lite om vår tids store utfordringer, som finanskrisen og klimaendringene. Pensum har også blitt mer innskrenket over de siste tiårene: det er i praksis én akademisk tradisjon som dominerer økonomiutdanningen ved alle de norske universitetene.
Vi vil ta del i den internasjonale dugnaden for å fremskaffe empirisk bevis for hvor ensrettet økonomiutdanningen har blitt.
Over hele verden jobber studenter for en reform av økonomiutdanningen, og som ledd i dette arbeidet har studenter utført undersøkelser av pensum, læreplaner og evalueringsformer. De siste årene har det blitt gjennomført en masse studier av innholdet i økonomiutdanninger verden over. For en utfyllende liste se her.
I likhet med studentene i andre land mener vi at den norske samfunnsøkonomiundervisningen bør evalueres. Vi ønsker nå å publisere funnene i en populærvitenskapelig rapport, som tilgjengeliggjøres for studenter, forelesere og allmennheten for øvrig, slik våre kollegaer i Nederland har gjort her.
Resultatene fra undersøkelsen tyder så langt på at Norge føyer seg inn i rekken av land som har innsnevret økonomiutdanningen til å omfatte kun én teoriretning og ett metodesett. En bedre metode for å lære kritisk tenkning ville nok være, som er vanlig i andre samfunnsfag, at introduksjonsemnene gjennomgår fagets teoretiske utvikling i en historisk kontekst og formidler debattene som utspant seg rundt de teoretiske skiftene som har funnet sted.
Hva lærer egentlig norske samfunnsøkonomistudenter? Forberedes de på møtet med en kompleks og kaotisk virkelighet preget av store omstillinger og rask endring?
Vi har gjennomgått bachelorutdanningene i samfunnsøkonomi og kvantifisert og dokumentert hva en student skal lære i løpet av en bachelorgrad i samfunnsøkonomi. For de fem aktuelle universitetene har vi vurdert alle emnebeskrivelser og eksamener for de obligatoriske fagene i studieåret 2017 – 18.
Ingen av utdanningene inkluderer andre akademiske tradisjoner enn det som er i dag er anerkjent innenfor konvensjonell økonomisk teori. Videre er det ingen av emnebeskrivelsene som nevner nyklassisk økonomi, og få som nevner noen andre teoretiske skoler. Der er altså ingen bevissthet om at dét man lærer er én teoretisk retning blant mange, sånn som det ellers er på alle andre samfunnsvitenskaps utdannelser. Videre er idéhistorie og økonomisk historie totalt marginalisert.
Studentene vurderes individuelt ved skriftlig eksamen, som i stor grad tester evnen til å bruke en modell, og i liten grad ber studenten om å vurdere modellene som anvendes. Det oppfordres sjelden til å vurdere problemer ved hjelp av samarbeid, tverrfaglighet, kritisk tenkning og resonnering.
Vi trenger deg med på laget!
Vi trenger finansiering for å utforme og trykke opp rapporten. Din støtte vil gå til utforming av rapporten, som våre frivillige (studenter og økonomer) allerede er i gang med å skrive.
Midlene vil gå til forberedende arbeid: illustrasjon og grafisk arbeid, samt tekstbehandling og korrektur. Videre trenger vi midler for å publisere rapporten: publisering på nett (på issuu.com) og deretter ønsker vi å trykke opp minst 350 fysiske eksemplarer.
I tillegg, hvis midlene strekker til, ønsker vi å reise rundt til universitetene som er vurdert for å presentere våre funn og invitere studenter, forelesere, instituttledere, osv. til debatt om fremtidens økonomiutdanning.
Støtt oss i dag, og få et eksemplar i posten når den er klar!
Time: Monday June 10th at 17.00 – 18.00 Place: Dattera til Hagen, Grønland 10
Presentation by Professor Emeritus John Komlos, who will give us his viewpoints on the state of mainstream economics, and how a flawed view of the economy has contributed to the rise of Donald Trump.
His views are based on a life-long experience of research and teaching in Economics and Economic History. In this presentation, he will emphasize the need to base economics on empirical evidence, and not on deductions from theoretical assumptions. A more comprehensive version of these views can be found in his recent book “Foundations of Real-World Economics.“
After the presentation, we will continue the discussions in the cozy courtyard to Dattera til Hagen, where they sell pizza and beer.
The presentation will be in English, and there will be time for questions and discussion.
//
John Komlos is Professor Emeritus of Economics and of Economic History at the University of Munich, Germany. He is a born American and has also taught at universities such as Harvard, Duke, UNC-Chapel-Hill, University of Vienna, and Vienna School of Economics and Business.
Through his research he has come to realize the limitations of conventional economic theory and has been an ardent advocate of humanistic economics.
In 2014 he published the book “Foundations of Real-World Economics. What Every Economics Student Needs to Know”. Here, Komlos argues that mainstream economics, and in particular the version presented in introductory courses, fails to give a realistic understanding of real-world markets.
A quote from the preface: “This textbook demonstrates how misleading it can be to apply oversimplified models of perfect competition to the real world. The math works well on college blackboards but not so well on the Main Streets of America.”
John Komlos presents insights from behavioural and institutional economics, as well as from Schumpeter and Minsky, to offer students an introductory text with insights into the workings of real markets.
Trond Andresen
førsteamanuensis, Institutt for teknisk kybernetikk, NTNU
Steve Keen,
professor i økonomi, University College, London
Marco Cattaneo,
Group of Fiscal Money og styreleder CPI Private Equity, Milano
Et nytt betalingsmiddel er en del av løsningen for Eurosonens arbeidsløse.
Vi har nå hatt drøye ni år med sosial krise og enorm arbeidsløshet i mange euroland. En halv ungdomsgenerasjon har tapt kanskje ti år av sitt yrkesliv. Fortsatt er det ikke funnet eller iverksatt noen løsning som monner. Tiden er overmoden for å tenke utenfor boksen.
Her følger en variant av et forslag som har sirkulert internasjonalt i flere år. Noen av oss har argumentert for dette siden 2011.
Vi foreslår å tilføre både husholdninger og bedrifter et ekstra nasjonalt betalingsmiddel, “elektroniske parallelle penger” (“EPP”). Det vil redusere arbeidsløsheten sterkt og gjøre det mulig for folk og bedrifter å utveksle varer og tjenester. Det vil mildne den sosiale krisa og redusere pessimismen i økonomi og samfunn. En slik løsning diskuteres blant annet i Italia (Cattaneo et al, 2018).
HVORDAN VIRKER DET?
Vårt forslag virker slik: Transaksjoner skjer digitalt via mobiltelefon, PC og kort. Det er ingen EPP-sedler og -mynter i omløp. Transaksjonene logges på en server i landets sentralbank (eller helst i en nyopprettet avdeling under finansdepartementet – mer om det lenger nede). Regjeringen (inkludert lokale myndigheter) har EPP-konti. Disse belastes når det offentlige betaler lønninger og pensjoner, eller kjøper varer og tjenester. Alle borgere og foretak får også brukskonto der.
Nye EPP skapes etter behov. Offentlig sektor betaler både i EPP og euro. Blandingsforholdet kan justeres basert på hvordan økonomien utvikler seg. Skatter innkreves i en tilsvarende miks av de to valutaene. EPP vil ha verdi siden de kan brukes til å betale skatt. Mens regjeringen og øvrig offentlig sektor betaler utgifter og innkrever skatt i samme og fastsatte blandingsforhold, kan miksen ved transaksjoner i privat sektor velges fritt av de involverte parter, og vil variere.
«TILLIT» OG «BEHOV»
Man kan forvente at publikums innledende tillit til EPP vil være svært lav, ikke minst på grunn av utbredt skepsis til nasjonale myndigheter som i ni år ikke har greid å motvirke krisa. For analysen kan det være nyttig å definere to begrep, “tillit” og “behov”. Selv om publikums tillit er veldig lav i begynnelsen, er behovet svært høyt: man må kunne forvente noe innledende aksept av EPP fordi alternativene ‘intet salg’ eller ‘ingen lønn/jobb’ ansees å være verre. I tillegg får man et økende trykk fra offentlig ansatte og pensjonister, som har for lite euro men vil få en voksende konto med EPP. Disse vil i stadig sterkere grad søke å betale for varer og tjenester med innslag av EPP, ikke bare euro. Og et ytterligere «trykk» for aksept av EPP er at leverandører av varer og tjenester til offentlig sektor kan stilles overfor valget om å akseptere en spesifisert andel EPP i betaling, eller miste oppdraget.
EN POSITIV «SMITTEPROSESS»
Med tiden vil et økende antall aktører observere at transaksjoner med EPP skjer, og dette vil øke tilliten – noe som fører til mer aksept av en viss andel EPP i betalinger. Etter hvert vil dette også omfatte lønninger: Når bedrifter mottar en andel EPP i betaling, vil de be sine ansatte om å akseptere en andel EPP i lønna. Og ansatte vil da ofte ha valget mellom å akseptere dette, eller arbeidsløshet. Dette fører igjen til at bedrifter blir mer villige til å akseptere EPP i betalinger. Vi får en positiv spiral.
Etter en innledende periode med politisk turbulens og lav tillit, vil EPP nærme seg en verdi ikke så langt under euro, fordi én EPP teller som én euro ved innbetaling av skatt. Og så lenge økonomien er langt vekk fra full sysselsetting og næringslivet har betydelig ledig kapasitet, vil inflasjonseffekten av mer penger i sirkulasjon i form av EPP bli minimal.
En parallell elektronisk nasjonal valuta vil – med umiddelbare virkninger – forbedre situasjonen for de fleste innbyggere i eurokrise-land. Det vil også gi landene en mye sterkere posisjon i forhandlinger om delvis gjeldslette eller lettere gjeldsbetjening i euro.
ET BILLIG OG RASKT IMPLEMENTERBART BETALINGSMIDDEL
I motsetning til fysiske penger (sedler og mynter) er det svært mange fordeler ved elektroniske (digitale) penger. Dette gjelder generelt, ikke bare for EPP:
Et slikt pengeystem kan komme i drift i løpet av noen få måneder (Tagpay, 2019).
Systemet er svært billig å drive, sammenlignet med pengesystem basert på sedler og mynter.
Justeringer under marsjen kan implementeres i programvare. Ingen tungvint og dyr ekstra trykking og distribusjon eller tilbaketrekking av sedler og mynter.
Forfalskning er umulig. Behov for dyre pengetransporter bortfaller. Ran også.
En svart økonomi i EPP er nær umulig. Det samme gjelder for skattesnyteri og kapitalflukt. Intelligent programvare kan overvåke transaksjoner 24/7, og flagge menneskelige operatører når mistenkelige mønstre dukker opp. Kunnskap om dette innebærer en troverdig trussel, slik at aktører i vesentlig grad vil avstå.
Dette er et «100%-reserve system». Alle innskudd er sentralbankpenger. Det trengs ikke noen forsikring som for eksempel det norske Bankenes sikringsfond. Penger kan ikke gå tapt. Dette er klart for publikum, og en panikk hvor innskyterne står i kø i bankene for å ta ut kontanter, vil derfor ikke inntreffe.
Elektroniske (digitale) penger er ekstremt inkluderende og praktisk, noe som illustreres av den dominerende bruk av kort i mange moderne land, og en tilsvarende økende bruk av mobiltelefon til transaksjoner i fattige land (Hughes and Lonie; 2007).
Fordelene og mulighetene med elektroniske penger er drøftet mer omfattende i (Andresen; 2018), kapittel 7.
BRUSSEL KAN VANSKELIG STOPPE DETTE
Vi er klar over at et EPP-forslag i et euroland vil bli møtt med motstand fra EUs eliter, fra finanssektoren og finanspressens kommentariat. Men ordningen vil ikke være ulovlig ifølge EUs pengelovgiving så lenge man ikke erklærer EPP som gyldig betalingsmiddel. Dette trenger man ikke å gjøre da EPP vil bli tatt i bruk uansett, via slike mekanismer som er diskutert ovenfor.
Videre: EPP er juridisk å betrakte som obligasjoner, som opphører når innehavere bruker dem til å innfri skattekrav. I tillegg eksisterer EPP ikke fysisk – man trykker ikke sedler eller mynter, og unngår dermed konflikt med euroens lovfestede seddelmonopol (Pott, 2012), side 32.
NASJONALFORSAMLINGEN HAR FRIHET TIL Å VELGE
Vårt EPP-forslag muliggjør en gradvis og kontrollert bevegelse over mot en nasjonal valuta, hvis det er ønsket. Eller det motsatte: å senere vende 100 prosent tilbake til euro, hvis det alternativet ansees som bedre. Det gir nasjonalforsamlingen i et kriseland tid til når som helst å overveie og ta beslutninger i begge retninger, basert på erfaringer med EPP. Den gradvise forandring som dette forslaget tillater er viktig. Det står i kontrast til politisk ugjennomførbare forslag om at man over natta skal gå tilbake til nasjonal valuta.
SENTRALBANKEN OG NY MONETÆR TEORI
Vi har innledningsvis skrevet at EPP kan utstedes av sentralbanken, men antydet at dette ikke er den beste løsningen: De fleste land har lovverk som gjør det svært vanskelig å tvinge sentralbanken til å følge politiske føringer fra nasjonalforsamling og regjering. «Sentralbankens uavhengighet» er et dogme som er rådende blant mainstream økonomer og de fleste politikere. Videre: Sentralbankene er ledet og i hovedsak bemannet av personer som har en ideologisk-monetaristisk forståelse av pengepolitikk, hvor frykten for inflasjon er dominerende. Dette står fortsatt svært sterkt. Et poeng i tillegg er at eurosonens sentralbanker er underlagt den europeiske sentralbanken ECB, og håndterer den nasjonale sirkulasjon av euro på sine og EU’s vilkår.
Alle disse faktorene tilsier at det hadde vært en fordel å la utstedelse og sirkulasjon av EPP skje via en annen og uavhengig nasjonal instans. Dette kan naturlig være en avdeling/bank som opprettes for formålet under finansdepartementet. Denne banken trenger ikke låne EPP til regjeringen. Finansdepartementet instruerer den til å skape EPP ex nihilo («fra intet»).
Dette er i samsvar med Ny monetær teori (Modern money theory – MMT). Dennes forståelse av dagens pengesystemer – se for eksempel (Wray; 2012) – er på sterk frammarsj. Til og med konservative sentralbank-kretser diskuterer den nå seriøst. Første trinn i erkjennelsesprosessen har vært at de har begynt å innse at private banker ikke låner ut folks penger, de skaper kredittpenger ex nihilo når de gir lån (Bundesbank; 2017, McLeay et al; 2014)[1]. Dette privilegium har også sentralbanken i et land som utsteder sin egen valuta, som Norges Bank.
Sentralbankenes folk har også – fordi de observerer den ustoppelige utviklinga i retning mindre bruk av kontanter og mer bruk av digitale penger – begynt å overveie å tilby publikum direkte digitale konti i sentralbankene (Nicolaysen; 2017). At like innsikter er nå økende i sentralbank-kretser er gunstig for få realisert EPP i et eurosoneland.
MMT understreker at hvis et land utsteder sin egen valuta – og EPP vil være en slik valuta i motsetning til euroen, og det er hele poenget – så kan regjeringen alltid skape den nødvendige pengestrøm som trengs for å sysselsette befolkninga og sørge for at økonomiene går nær full kapasitet. MMT understreker at beskatning ikke er en forutsetning for at en regjering kan gjøre dette. Skatt og avgifter er et instrument for å tappe penger ut av systemet, for omfordeling og politisk styring, og for å gi penger verdi – men ikke for å finansiere offentlige utgifter.
Enkelt sagt kan man si at mens mainstream betrakter en regjering som en husholdning som må få inn penger (via skatt) for å ha noe å bruke (offentlige utgifter), så ser MMT på penger som noe en regjering (under forutsetning av at landet har sin egen valuta) kan injisere med ønsket styrke via ei «kran» man kan skru på, mens skatt er et justerbart «sluk» for å tappe ut penger av systemet. Det er ingen kobling mellom sluk og kran. I startfasen vil en eurosone-regjering kunne injisere en strøm av EPP skapt ex nihilo, for så etter hvert å stabilisere den sirkulerende mengde EPP på ønsket nivå.
Avslutningsvis: Vår observasjon over mange år er at det er nærmest umulig å få offentlig og akademisk samtale om alternative løsninger som kan utgjøre en stor forskjell. Vårt forslag er i så måte et unntak. En økonom som var svært klar over denne mangelen var John Maynard Keynes. Han formulerte seg på syrlig vis om dette:
“Worldly wisdom teaches that it is better for reputation to fail conventionally than to succeed unconventionally.” (Keynes; 1936, kapittel 12).
[1] Men dette er ikke noe som de fleste samfunnsøkonomer betrakter som opplagt. Mange professorer lærer studentene at «bankene låner ut innskyteres sparepenger». Først de siste årene har denne feilaktige forståelsen blitt møtt med motstand, blant annet fra Steve Keen i debatt med Paul Krugman, som har forsvart det tradisjonelle synet (Keen; 2014).
Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 29.mai 2019.
I USA har demokraten Alexandria Ocasio-Cortez utarbeidet en 10-års plan for å redusere klimautslipp. Politikkpakken inkluderer visjoner om 100 prosent fornybar energi, en digitalisering av landets kraftforsyning, oppgradering og energieffektivisering av bygningsmassen, investeringer i el-biler og høyhastighetstog. En slik massemobilisering av ressurser kan skaffe flere millioner nye arbeidsplasser i offentlig og privat sektor. I tillegg tar Ocasio-Cortez til orde for en jobb-garanti. Målet er å sikre at de som har arbeidet i fossile industrier er garantert omskolering eller en stabil jobb, for eksempel i kommunen med å ta vare på utemiljøet og skape trygge lokalsamfunn.
Men hvordan skal de betale for alt dette? Ocasio-Cortez svarer kjekt; på samme måte som vi betaler for alle krigene vi deltar i, og på samme måte som vi reddet bankene etter finanskrisen. Staten kan skape så mange penger den vil, begrensningen er ikke hvor mye penger staten kan bruke, men hvor mye ledig kapasitet som finnes i økonomien. Dette er utsagn som får de fleste økonomer til å steile, historien har nok av eksempler på at offentlig pengebruk kan gi ekstrem inflasjon.
Ocasio-Cortez refererer til den økonomiske teoriretningen «Modern Money Theory» (MMT), eller «ny monetær teori». Denne gruppen økonomer prøver å avkle myten om at et statsbudsjett kan forstås som et husholdningsbudsjett, der inntektene må komme først og forbruket etterpå. Til forskjell fra en husholdning kan ikke en suveren stat med egen valuta gå konkurs. Forutsetningen er at de ikke låner penger i utenlandsk valuta, men skaper nye penger selv.
Et grønt skifte vil kreve mye arbeidskraft og store investeringer. Det kan føre til økt press i økonomien og mer inflasjon. Men det er ingen direkte sammenheng mellom økt statlig pengebruk og inflasjon. Dersom pengene ikke blir brukt på forbruk, men på å øke produksjonskapasiteten i økonomien, kan staten bruke mer penger uten at pengene mister sin verdi. I følge MMT er hele formålet med skatter nettopp å inndra kjøpekraft og dermed hindre inflasjon. Ideen om at vi må skattlegge befolkningen for å sikre inntekter til staten er misvisende, hevder de, for staten trenger ikke de pengene. Skatt er et styringsverktøy som flytter samfunnets ressurser fra privat forbruk til for eksempel grønne investeringer. Derfor er skattlegging av de rikeste en viktig del av Green New Deal.
Det var etter finanskrisen i 2008 at argumentene til MMT begynte å få økt aksept. Sentralbankene i USA og EU utvidet plutselig egne balanser med milliarder, de skapte penger fra intet og pøste dem inn i finansmarkedene. Fascinasjonen for at dette var mulig har gjort at mange nå ser på pengepolitikk med nye øyne. Hva om vi kan bruke dette «trikset» til å ikke bare redde bankene, men også jordkloden?
I USA har denne tankegangen mye for seg. Dollaren er i en unik posisjon og frykten for budsjettunderskudd lammer hele statsapparatet med jevne mellomrom og gjør det umulig å gjennomføre nødvendige investeringer. Paul Krugman er blant økonomene som tar til orde for at en Green New Deal vil øke USAs produktivitet og at man ikke bør være så bekymret for pengebruken.
MMT sin beskrivelse av hvordan pengesystemet fungerer er i utgangspunktet bare en forklaring på hvordan staten bruker penger. Utfordringen ligger i å vite hvor mye penger som kan brukes og når det er for mye press i økonomien. Nøyaktig når inflasjon oppstår er usikkert og vil variere fra land til land, og eksperimentering kan være risikabelt. Frykten er populistiske politikere som lover for mye, det finnes gode grunner til at vi har regler som tvinger politikere til å forholde seg til inntektssiden på statsbudsjettet.
Problemet er at dagens politikk begrenser offentlig pengebruk, samtidig som galopperende privat kredittvekst gir økt privat ressursbruk, særlig til bygging av stadig flere hus og hytter. Når vi står overfor finanskrise og klimakrise er det derfor nødvendig å forstå det reelle handlingsrommet finanspolitikken kan gi oss. Det er unødvendig og destruktivt å spare seg gjennom en finanskrise, og det er kortsiktig å holde igjen når økonomien skal gjennom et grønt skifte. Alternativet er uansett at vi må bruke ressursene på å rydde opp i etterkant.
Temasiden om ny monetær teori er skrevet avThorvald Grung Moe, forsker ved Levy Economics Institute og medlem av fagrådet til Rethinking Economics Norge.
Penger har tradisjonelt en lite fremtredende plass i samfunnsøkonomifaget. I nyklassisk teori har penger ingen grunnleggende rolle i økonomien. De anses som et nøytralt byttemiddel som gjør det enklere for oss å handle med hverandre, men påvirker ikke de økonomiske aktørenes beslutninger om produksjon og konsum. Penger er et nominelt “slør” som ligger over realøkonomien (produksjonen av varer og tjenester), og om man forveksler pengeverdi med realverdi, lider man av ‘pengeillusjon’.
I nyklassisk teori bestemmes realrenten i markedet for sparing og investering og bankenes primære oppgave er å formidle sparemidler til aktuelle investeringer. Den økonomiske utviklingen påvirkes i hovedsak av reelle faktorer (som realkapital, teknologi og produktivitet) og pengepolitikken kan ikke påvirke realøkonomien på lang sikt. Finanspolitikken innrettes i hovedsak mot langsiktig balanse og bærekraft i de offentlige finansene (Finansdepartementet 2018).
Ny Monetær Teorieller Modern Money Theory (MMT) er en makroøkonomisk teori som kritiserer denne fremstillingen av penger, banker og pengepolitikken. Den fremhever statens sentrale rolle i pengesystemet og statens ansvar og mulighet for å påvirke den økonomiske utviklingen. Penger er ikke et nøytralt slør som gjør det vanskelig for oss å fatte rasjonelle beslutninger, men tvert i mot en sentral del av den kapitalistiske økonomien. Penger oppstår ikke spontant i en bytteøkonomi, slik for eksempel Adam Smith mente, men bestemmes av dem som har makt i samfunnet. Hos oss betyr det at staten bestemmer hvilke penger vi bruker (norske kroner), og at bare norske kroner kan brukes til å betale skatt. Staten setter nye kroner i sirkulasjon når den betaler for sine offentlige utgifter. Og private banker – som har lisens som innskuddsbanker – tilfører norske kroner når de gir lån. Staten trenger således ikke å skattlegge før den bruker penger (slik mange nyklassiske økonomer vil hevde). Statsgjeld er derfor ikke nødvendig for å finansiere statens utgifter, men bestemmer bare sammensetningen av publikums fordringer på staten (kontanter eller obligasjoner).
Staten tilfører penger når den betaler for varer og tjenester og trekker inn penger når den ilegger skatter og avgifter. En aktiv finanspolitikk tilpasset konjunkturene vil bidra til full sysselsetting og lav inflasjon.
Et program for å sikre alle arbeid (jobbgaranti) står sentralt i den nye monetære teorien. Statens (og sentralbankens) politikk bør innrettes mot ‘arbeid for alle’ og ikke mot prisstabilitet og balanserte budsjetter. Finanspolitikken bør derfor brukes aktivt for å ‘styre’ økonomien, mens pengepolitikken bør samordnes med finanspolitikken og innrettes mot det ønskelige investeringsnivået i samfunnet.
Ny monetær teori har sterke røtter i J. M. Keynes’ teorier og kritikk av nyklassisk økonomisk teori, samt i Hyman Minskys videreføring av denne kritikken: “Det er tvilsomt om en makroøkonomisk teori som hevder at penger og finans er nøytrale kan være til særlig nytte når vi skal utforme en fornuftig økonomisk politikk i dag” (Minsky 1993).
George F. Knapp mente at pengenes verdi bestemmes av staten og ikke i en tilfeldig bytteøkonomi
Samtidig har de nye monetære økonomene hentet frem tidligere pengeteoretikere som fremhevet statens rolle i pengevesenet, særlig Knapp og Innes (Wray 2014). I følge dem fastsetter staten skatter og bestemmer samtidig hvilke penger som kan benyttes til å innfri skattegjeld. Penger blir således et juridisk forhold mellom kreditor (staten) og debitor (skattebetaler) og ikke bestemt av metallinnholdet eller bytteforholdet mellom to varer. Penger er makt og pengevesenets stabilitet bygger på en implisitt kontrakt mellom ulike samfunnsklasser (Weber 2018). Penger er således ikke et nøytralt slør, men en sentral institusjon i vår kapitalistiske økonomi.
Den nye monetær teorien har mye til felles med post-keynesiansk teori (særlig i synet på endogene penger), men den har etter hvert utviklet seg i en egen retning. Det er særlig økonomer i USA som har vært sentrale i utviklingen: Stephanie Kelton, Pavlina Tcherneva og Randall Wray – ved University of Missouri–Kansas City/Levy Economics Institute – har alle bidratt, med god støtte av Warren Mosler, en privat investor og entreprenør (Mosler 2010). Bill Mitchell ved University of Newcastle, Australia bidrar aktivt via sin Billy Blog, og han, Wray og Watts har sammen skrevet en lærebok i makroøkonomi som bygger på ny monetær teori (Mitchell et al. 2019).
Ny monetær teori har fått økt oppmerksomhet, særlig etter at flere nyvalgte representanter til Kongressen i USA i 2018 begynte å referere til den. Det er særlig spørsmålet om ‘hvordan skal dere betaler for alle disse reformene?’ som får dem til å vise til ny monetær teori (Ryssdal 2019).
Nyvalgte Alexandria Ocasio-Cortez fra New York trekker ofte frem den nye monetære teorien i sine taler
Sentrale økonomer innenfor ny monetær teori, som Stephanie Kelton, støtter dem som vil bruke mer penger for å bygge veier, bedre helsetilbudet og slette studielån (Kelton 2018). Staten kan bruke penger til prioriterte prosjekter – hvis det er ledige ressurser. Republikanerne prater stadig om å balansere budsjettene, men i praksis ‘trykker de penger’ for å finansiere skattelette for de rikeste. De ‘finner ikke pengene’ først, for staten (Kongressen) kan selv skape de pengene den beslutter å bruke. Slik har det alltid vært, sier Kelton.
Flere ‘mainstream’ økonomer støtter nå kravet fra disse nye representantene om en mer aktiv finanspolitikk, herunder P. Krugman (Krugman 2019), O. Blanchard (Blanchard 2018) og L. Summers (Summers 2019). De peker på at lånerenten forventes å ligge under vekstraten i økonomien i lang tid fremover og at det da vil være fornuftig å ta opp mer (offentlig) gjeld. Men de er samtidig kritiske til økonomer som ikke bryr seg om den offentlige gjelden i det hele tatt (Summers 2019).
Denne kritikken avfeier økonomer innenfor ny monetær teori, som Bill Mitchell (Mitchell 2018): En stat som styrer pengevesenet selv kan ikke gå ‘konkurs’ (med mindre den har lånt masse i utenlandsk valuta). Det har heller ingen mening å sette et mål for bærekraftig statsgjeld i forhold til BNP; se bare på Japan.1 Statens utgifter (og inntekter) bør innrettes mot et offentlig mål (som for eksempel full sysselsetting og prisstabilitet) og ikke noen tilfeldige mål for statsgjeld eller budsjettunderskudd i prosent av BNP, jf. spesielt EU sine mål på hhv. 60% og 3 %.2 Generelt bør staten øke sine utgifter når privat sektor reduserer sine utgifter; det bidrar både til full sysselsetting og tilfredsstiller samtidig publikums ønsker om sikre spareobjekter.
De nye monetære økonomene ønsker en aktiv finanspolitikk, hvor staten tar et direkte ansvar for å gi alle et tilbud om jobb (Tcherneva 2018). En slik ‘jobbgaranti’ er bedre enn en minimumslønn (basic income), fordi den også gir arbeidsløse arbeidstrening og kvalifiserer dem for en jobb i privat sektor. Et slikt tiltak er særlig viktig for å balansere økonomien og sikre prisstabilitet. Finanspolitikken får således en mer aktiv rolle innenfor den nye monetære teorien, mens pengepolitikken får en mindre fremtredende rolle.
Sentralbankene må i større grad spille på lag med Finansdepartementet i utformingen av den økonomiske politikken som utformes av de folkevalgte, med Regjering og Storting i spissen. De nye monetære økonomene har tiltro til de folkevalgtes evne og vilje til å fatte fornuftige økonomiske beslutninger og følgelig er det ikke behov for å ‘binde seg til masten’, som fremhevet av blant annet økonomene Kydland og Prescott (Kydland & Prescott 1977).
Er så den nye monetære økonomien relevant for Norge? Ja, i første rekke fordi teorien er mer virkelighetsnær enn tradisjonell makroøkonomisk teori og gir mer innsikt i hvordan vår moderne markedsøkonomi faktisk fungerer. Den viser hvordan en mer progressiv pengepolitikk kan utformes, i nært samspill med en aktiv finanspolitikk for å sikre full sysselsetting og prisstabilitet. Ny økonomisk teori peker dessuten på hvordan statens ressurser kan brukes til å fremme en grønn utvikling – A Green New Deal (Kelton, 2018):
For å redde planeten må vi endre måten vi ser på de offentlige budsjettene. Vi må gi opp forestillingen om at vi alltid må ‘betale for’ alt med nye inntekter eller reduserte utgifter. Regjeringen kan bruke penger uten samtidig å øke inntektene. Det kan høres radikalt ut, men det er det ikke. Det er sånn den amerikanske økonomien har fungert i nesten et halvt århundre. Når Staten har monopol på å utstede penger, kan den bruke penger på enten krig eller fred. Det er kraften i det statlige pengemonopolet.
Noter
1 Japan har en statsgjeld på over 250 prosent av BNP, men mesteparten av gjelden er solgt til sentralbanken og andre lokale banker. Til sammenligning er Italia mer utsatt med en statsgjeld på 120 prosent, siden utlendinger har kjøpt en stor del av gjelden.
2 Se (Mitchell 2015, p.128) for en beskrivelse av hvordan disse EU måltallene ble fastsatt.
OMFIF-podkasts: https://www.omfif.org/meetings/podcasts/ (OMFIF er et uavhengig forum som søker å fremme en åpen meningsutveksling om aktuelle økonomiske tema blant sentralbanker, offentlige og private investeringsfond, pensjonsfond, tilsynsmyndigheter og finansdepartementer)
Mitchell, W., 2015. Eurozone dystopia : groupthink and denial on a grand scale, Elgar.
Mitchell, W & Fazi, T, 2017. Reclaiming the state: A progressive vision of sovereignty for a post-neoliberal world. Pluto press
Mitchell, W.F., Wray, L.R. & Watts, M., 2019. Macroeconomics
Mosler, W., 2010. Seven Deadly Innocent Frauds of Economic Policy, Valance Co. Available at: http://www.moslereconomics.com [Accessed February 4, 2019].
Tcherneva, P.R., 2018. The Job Guarantee and the Economics of Fear. Levy Economics Institute One Pager. Available at: http://www.levyinstitute.org/pubs/op_55.pdf [Accessed February 7, 2019].
Wray, L.R., 1998. Understanding Modern Money. Edward Elgar
Wray, L.R., 2014. From the State Theory of Money to Modern Money Theory: An Alternative to Economic Orthodoxy, Available at: http://www.levyinstitute.org [Accessed March 3, 2018].
Wray, L.R., 2015. Modern Monetary Theory, 2. ed. Palgrave Macmillan
Hosted by Circular Norway in cooperation with Rethinking Economics Norway and NITO
In this evening session we bring together people who are transforming the way we understand city life. For a circular economy to thrive there is a strong need for collaboration and knowledge sharing, a circular city is therefore dependent on creating spaces for people to meet and communicate. A transition to a circular economy could be a catalyst for creating cities that are more collaborative and community-based, and even a possibility for the urban population to reconnect to the natural environment.
The circular economy brings out a need to create new narratives on how we should understand value creation. In this session you will learn more about concepts such as innovation value, relational value, environmental and circular value, all concepts that need to be part of the new urban economics. We ask; can collaboration ability replace competition as a driving force of urban development? Will sustainability be the new economic goal in urban environments instead of meaningless growth?
Let´s take the topics of urban future into the realm of new economics. Welcome to the most amusing economics class you will ever have!
This session is part of the event series Salty Side Event by the Sea, which is a public and free side event for this year’s Urban Future Global Conference in Oslo.
Ladeja Godina Košir is the founder and Executive Director of Circular Change. She was a finalist of The Circular Leadership Award 2018 (Davos WEF), recognised as the regional “engine of circular economy transition”. She is the co-author of the first Roadmap towards the Circular Economy in Slovenia. A transdisciplinary approach and holistic view are what Ladeja is implementing as an entrepreneur, marketing-communications professional, speaker, moderator, lecturer, mentor and passionate connector.
She is empowering a new narrative and circular culture, bridging creative industries and the circular economy. Ladeja is co-leader of The Research Group Circular Economy Systems at the Bertalanffy Center for System Science in Vienna, visiting professor at the Doshisha University in Kyoto,AmCham and Managers Association, and chair of the European Circular Economy Stakeholder Platform in Brussels.
Martha McPherson is the Head of Green Economy and Sustainable Growth at Institute for Innovation and Public Purpose (IIPP), a center at University College London where they are “rethinking how public value is created, nurtured and evaluated”. She has recently published the report “The Green New Deal: A bold mission-oriented approach” together with IIPP Director and Professor in the Economics of Innovation and Public Value, Mariana Mazzucato, and has worked on city- and region- level approaches to the green transition.
Einar Kleppe Holthe is a Norwegian coffee – entrepreneur and was a part of the “Direct Trade” movement in the global coffee industry in 2000. He is now the founder of Natural State, a development & advisory company working on understanding the dynamics of city life, and dense urban economics. He is working with creating a more meaningful and poetic economic language for valuespheres of identity, places and urban innovation dynamics of “transparency trade”. He is also strategic leader of Arena Oslo, the culture industry cluster of Oslo that was started last year, and has been one of the main partners of UFGC coming to Oslo this year.
Christine Lundberg Larsen is the CEO of Accounting Norway (Regnskap Norge), the industry association for authorized accountants in Norway. The accounting industry serve and consult more than 70 % of the businesses in Norway. Christine has through her many years as a senior manager extensive experience with culture building, change management and innovation. She is passionate about and is a driving force in the transition to sustainable operations and a circular economy. To succeed in the transition we need new and innovative business models, which will impact the accounting and the financial management. The accounting industry plays an important role in this process. Christine is also on the advisory board of Circular Norway, which is the organization she will be representing in this panel.
Anne Cathrine Berger is working as the Policy Director for NITO, Norway´s biggest trade union for engineers and technologists with almost 90 000 members, where she has been working for seven years. In NITO she is responsible for all NITOs political engagement and work. She has an extensive background working as a political advisor in the Norwegian Parliament. She is also an elected member of the Municipality of Asker for the Labour Party.
Moderator: Ebba Boye, leader or Rethinking Economics Norway. She is currently writing a report on the circular economy in Norway.
