Regjeringen la nylig fram Prop. 97 L (2018-2019), der det foreslås å lovfeste:
at Statens pensjonsfond utland skal investeres i utlandet, og
at staten ikke skal lånefinansiere utgifter på statsbudsjettet så lenge det er midler i SPU.
En viktig begrunnelse for lovendringen var forslaget fra sentralbanklovutvalget (NOU 2017:13) om å flytte forvaltningen av SPU ut av Norges Bank. I finanskomiteens innstilling 165 S (2018-2019) slutter flertallet seg til forslaget om endringer i lov om Statens Pensjonsfond – selv om departementet nå tilrår at SPU blir værende i Norges Bank.
Hva innebærer egentlig disse lovendringene? Vil de innebære strengere rammer for finanspolitikken enn dagens praksis? Og hvordan vil lovendringene påvirke mulige virkemidler for fremme det grønne skiftet i Norge?
Utfordringene er store, markedssvikten iøynefallende og behovet for nye virkemidler prekært. Hvordan kan statens samlede ressurser best benyttes for å fremme det grønne skiftet?
I dette seminaret ønsker vi:
å utforske konsekvensene av lovforslaget spesielt og
stimulere til debatt om finansiering av det grønne skiftet generelt.
12.20-12.35 Problemstillingene: Hvorfor bare investere i utlandet, og hvordan finansiere det grønne skiftet? Magnus Marsdal (Manifest Tankesmie)
12.35-12.50 Hvorfor vil en lovfesting av plassering i utlandet «innskrenke handlefriheten ved tvingende hendelser og forhold»? Sigbjørn Gjelsvik (SP)
12.50-13.05 Hvorfor og hvordan bruke oljeformuen innenlands? Forslag om et nasjonalt, grønt industrifond. Marie Sneve Martinussen (R)
12.05-13.40 PAUSE (NB Gjenstand for flytting pga. votering i Stortinget)
Del 2/2:
13.40-14.15 Faglige synspunkter: Bør oljeformuen plasseres i utlandet? Sparestrategi versus investeringsstrategi, og behovet for grønne investeringer. Innledninger ved Ådne Cappelen (forsker, SSB),Erik Reinert (professor, Universitetet i Tallinn) Slides: Foredrag Erik Reinert og Haakon Riekeles (samfunnsøkonom, Civita).
14.15-14.30 Hva er oljeformuens rolle i det grønne skiftet? Hulda Holtvedt (MDG)
14.30-14.45 Det grønne skiftet i Norge – over eller under streken? Kari Elisabeth Kaski (SV)
14.45-15.00 Over eller under streken – forholdet til handlingsregelen og lånefinansiering av statlige investeringer. Muligheter og begrensninger innenfor det etablerte rammeverket. Kommentar ved Thorvald Grung Moe (medlem i fagrådet, Rethinking Economics Norge). Se slides her: Grung Moe – under streken
15.00-15.45 Paneldebatt: Hvordan skal vi finansiere det grønne skiftet? Partirepresentantene Gjelsvik (SP), Holtvedt (MDG), Kaski (SV), Martinussen (R)
På grunn av votering i Stortinget kan noen endringer forekomme underveis.
Temasiden om post-keynesiansk økonomi er skrevet av Anton Hellesøy, fritenkende pensjonert sosialøkonom og medlem av fagrådet til Rethinking Economics Norge.
John Maynard Keynes
Som navnet mer enn antyder så har post-keynesiansk økonomisk teori sitt utspring hos John Maynard Keynes (1883-1946) som i 1936 utga sitt hovedverk A general theory of employment, interest and money (På norsk: Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger (2011)). Teorien ble utformet som et svar på den økonomiske krisen som fant sted på slutten av 1920-tallet. Boken ga grunnlaget for det som ganske raskt etterpå ble kalt for keynesianisme, selv om det allerede i de første anmeldelsene av boken sto strid om hva denne keynesianismen besto i. Keynes selv var en meget driftig markedsfører av sine ideer, både innen akademia og som spesialrådgiver for regjeringen under krigen hvor han anvendte sine teorier særlig på hvordan Storbritannia best kunne finansiere de enorme kostnadene krigen medførte. I 1944 var han også, sammen med amerikaneren Harry Dexter White, hovedarkitekt for den såkalte Bretton Woods-avtalen, som etablerte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet og som ga et viktig grunnlag for den lange vekstperioden i vestlig økonomi fra 1946 og frem til begynnelsen av 1970-årene.
Denne lange oppgangsperioden regnes som keynesianismens storhetstid, hvor de fleste vestlige landene førte en økonomisk politikk preget av statlige nøkkelbedrifter, økonomisk planlegging, kredittstyring, faste valutakurser, lav arbeidsledighet og stabile priser. På 1970-tallet, etter det første oljesjokket og oppløsingen av fastkurspolitikken, havnet denne politikken i krise, symbolisert ved at den såkalte Phillipskurven (som viser en omvendt sammenheng mellom prisstigning og arbeidsløshet) tilsynelatende brøt sammen. Dette ga grobunn for monetarismen, særlig markedsført av Milton Friedman, som hevdet at samfunnet var best tjent med fri konkurranse, markedsøkonomi og en stat som begrenset seg til å sikre næringslivets frie konkurranse.
I kjølvannet av denne krisen for keynesianismen og angrepene fra monetarismen, kom de første forsøkene på å utvikle det som ble kalt post-keynesianisme.
Joan Robinson
Den første som brukte begrepet ‘post-keynesianisme’ i en boktittel var Jan Kregel i 1973, med boken The reconstruction of political economy: An introduction to post-keynesian economics (Kregel, ed). I 1978 kom de to tidsskriftene Journal of Post Keynesian Economics i USA og Cambridge Journal of Economics i Storbritannia, som begge ble viktige fora for videreutviklingen av post-keynesiansk økonomisk teori. I 1979 utkom boken A guide to post-keynesian economics (Eichner, ed.) med forord av Joan Robinson.
Samtidig med post-keynesianismens fremvekst, fikk den polske økonomen Michael Kalecki (1899-1970) en renessanse, og hans ideer har en sentral plass innen post-keynesiansk teori. Kalecki var en samtidig med Keynes, som med utgangspunkt i Marx kom frem til betydningen av effektiv etterspørsel (se nedenfor) for sysselsettingen, men med litt andre begrunnelser enn Keynes.
I dag er post-keynesianisme en velutviklet skoleretning innenfor økonomisk teori. Nedenfor gjennomgås noen tema som viser hvordan post-keynesiansk teori representerer et alternativ til den nyklassiske måten å analysere økonomi på.
Betydningen av effektiv etterspørsel
Et viktig skille mellom ulike økonomiske teorier er hva de sier om vekstens årsaker: er den først og fremst tilbudsside-styrt eller etterspørselsstyrt? En økonom som tar utgangspunkt i at økonomien er styrt fra tilbudssiden vil typisk være opptatt av bedriftenes tilgang til kapital og bedriftenes kostnadsnivå, herunder utgifter til skatt og lønn. En økonom som er opptatt av etterspørselssiden i økonomien vil typisk påpeke at det som påvirker bedriftens mulighet for å investere er hvor mye de forventer å selge av varene sine, altså etterspørselen. Etterspørselen påvirkes av det generelle lønnsnivået i samfunnet. Ser du økonomien fra tilbudssiden er høyere lønninger en kostnad som reduserer profitt og investeringsmuligheter. Ser du økonomien fra etterspørselssiden er det høyere lønninger som påvirker etterspørselen etter varer og tjenester, og dermed profittmulighetene til bedriftene og muligheten for videre investeringer. Forskjellen kan illustreres ved å se på hvordan ulike teorier ser på virkningen av skatter. Tilbudssideøkonomene ser på reduserte skattesatser først og fremst som noe som stimulerer til innsats, både for bedriftseiere og arbeidere. Særlig kjent er den såkalte Lafferkurven som ble lansert av monetaristene på 1970-tallet. Den sier at når du reduserer skattesatsen for bedrifter så vil det normalt stimulere til så mye økt aktivitet at den totale skatteinngangen vil øke, – eller i alle fall ikke minke. Selv om denne sammenhengen er blitt empirisk avkreftet mange ganger, så fortsetter mange politikere på høyresiden å argumentere for at skattereduksjoner, både for bedrifter og for arbeidere, er den beste stimulans til økonomisk vekst. Altså, at det er stimulans på tilbudssiden som er viktigste faktor for å få opp veksten.
Mot dette vil post-keynesianerne si at hvis du vil stimulere til økt vekst, så må du først og fremst øke den effektive etterspørselen. Effektiv etterspørsel er et viktig begrep hos post-keynesianerne og har sin opprinnelse hos Keynes. I et diagram, med sysselsetting på horisontalaksen og samlet varemengde (nasjonalproduktet) på vertikalaksen, kan vi sette opp to kurver, en for samlet varetilgang og en for samlet vareetterspørsel ved ulike sysselsettingsnivå. Keynes kaller det punktet hvor samlet tilbud og samlet etterspørsel krysser for ‘den effektive etterspørselen’. Det er dette punktet som bestemmer det aktuelle sysselsettingsnivået. Han setter dette opp mot det utsagnet som ligger til grunn for ortodoks teori, nemlig at ’tilbudet skaper sin egen etterspørsel’. Dette utsagnet innebærer, som Keynes viser, at sysselsettingsnivået blir helt ubestemt og teorien gir ingen forklaring på hvordan du skal komme deg ut av en situasjon med arbeidsløshet. (Se side 41-42 i den norske utgaven av General Theory.)
At du må øke den effektive etterspørselen for å øke sysselsettingen (i en situasjon med arbeidsløshet) er også et utsagn som står i motsetning til det som kalles innstrammingspolitikk (austerity på engelsk), og som er den politikken som har blitt ført i hele EU-området i perioden etter den siste store finanskrisen. Tankegangen her er at den store statlige gjeldsbyrden som nesten alle regjeringene påtok seg i 2008-9 for å redde det private finanssystemet fra å gå overende, innebærer at staten må spare på utgiftene og øke skattene for å redusere den enorme gjeldsbyrden. Dette har i land etter land, verst i Hellas, men faktisk også i betydelig grad i Storbritannia, ført til reduksjon i utgiftene til alle slags offentlige tjenester (helsevesen, skole, pensjon, trygd, osv) for å gi balanse i de offentlige budsjettene. Men dette fører bare til at vi får en tilsvarende reduksjon i etterspørselen etter varer og tjenester i privat sektor, med det resultat at krisen blir forsterket. Dette viser at staten ikke kan spare landet ut av en krise. Det som trengs er, ifølge post-keynesianerne, et statlig budsjettunderskudd som kan virke som stimulans til privat sektor (bedrifter og husholdninger).
Sparing er alltid lik investering ex post, men det er investeringene som bestemmer sparingen
Noe av det første man lærer i samfunnsøkonomistudiet er at i en lukket økonomi må investering være lik sparing, I = S. Det man vanligvis ikke lærer er at det er en årsakssammenheng mellom I og S, som sier at det er investeringene som bestemmer sparingen, og ikke omvendt. F.eks hvis man er i en nedgangskonjunktur, så nytter det ikke å øke sparingen for å få opp investeringene. Øker man sparingen vil det redusere den effektive etterspørselen som i neste omgang snarere vil redusere investeringene enn øke dem fordi bedriftenes salgsutsikter blir dårligere. I motsetning til nyklassiske økonomer, hevder post-keynesianere at investeringene ikke er begrenset av sparingen, men av risikoviljen og tilgangen på bankenes kreditt. Investeringsbeslutningene er i stor grad drevet av det Keynes kalte ‘animal spirits’, dvs bedriftseiernes nærmest intuitive grunner for å ta sine beslutninger.
Post-keynesianere legger vekt på at fremtiden er fundamentalt usikker og at denne usikkerheten ikke kan reduseres til en eller annen sannsynlighetsberegning. Økonomisk aktivitet kan ikke forklares som et resultat av en kalkulert optimaliserende adferd, men avhenger i stedet av forventninger og usikkerhet, og av inntektsfordeling og finansielle forhold. Inntektsfordeling spiller en viktig rolle i post-keynesianismen siden utgiftstilbøyeligheten varier betydelig mellom grupper av husholdninger og bedrifter.
En monetær produksjonsøkonomi
Det var Keynes selv som foreslo, da han begynte å skrive på General Theory, at han ville kalle sin økonomiske teori for en monetær produksjonsteori (‘a monetary theory of production’). Denne betegnelsen forsvant etter hvert hos Keynes, men er tatt opp igjen av post-keynesianerne, som et alternativt paradigme til nyklassisk teori.
Den monetære produksjonsteorien beskriver hvordan en økonomi som beveger seg i historisk tid fungerer. Modellen består av tre makro-aktører: banker, bedrifter og arbeidere. Bankene forsyner bedriftene med oppstartslån, som de trenger for å betale arbeidsstokken og starte opp produksjonen. Arbeiderne betales på forskudd, før varene er produsert. Ved produksjonsperiodens slutt, realiseres varene i markedet, bedriften kan tilbakebetale lånene til banken og sitter igjen med en profitt. Dette er den kjente sirkulasjonen som Marx beskrev (og Keynes siterer): M – C – M’.
I en slik modell bestemmes ikke inntektsfordelingen mellom bankene, bedriftene og arbeiderne av faktorenes grenseproduktivitet og nyttemaksimering (nyklassiske, marginalistiske betraktninger), men av aktørenes sosiopolitiske og markedsøkonomiske makt.
Bankene og endogene penger
I hele etterkrigstiden frem til begynnelsen av 1970-årene hadde vi et internasjonalt system (Bretton Woods) med faste valutakurser basert på amerikanske dollar som igjen var knyttet til gull. Under et slikt system var statens utgifter, også i Norge, begrenset av den mengde dollar (gull) sentralbanken rådde over, fordi sentralbanken måtte begrense pengemengden forholdsmessig til reservegullmengden (dollar). Hvis staten (offentlig sektor) ønsket å øke sine utgifter, måtte den redusere pengemengden i privat sektor, enten ved å øke skattene eller utstede statsobligasjoner. Eller hvis den skulle importere varer, var den begrenset av den dollarbeholdning som var opparbeidet gjennom eksport.
Etter at USA trakk seg fra Bretton Woods-avtalen i begynnelsen av 1970-årene, og alle de vestlige valutaene med ett ble flytende i forhold til hverandre, falt de fleste landene tilbake på det vi kaller en fiat pengeenhet, dvs for Norges vedkommende at kronen har den verdi som den norske staten bestemmer at den skal ha. En viktig konsekvens av dette er at en stat som utsteder sin egen krone ikke lenger behøver å ha «dekning» for pengebruken; sentralbanken utsteder den nødvendige pengemengden ‘ut av løse luften’. At den norske staten i de siste 45 år har hatt en slik frihet til å håndtere pengemengden har gått dagens økonomifag hus forbi og økonomer flest resonnerer omkring penger som om det fortsatt er noen ytre begrensinger på pengemengden eller kronens verdi. Det som faktisk sikrer kronens verdi er at den er eneste betalingsmiddel staten aksepterer som betaling for skatt.
Ifølge post-keynesianerne er det to kilder til penger i økonomien, offentlig forbruk og bankers lån. Pengemengden øker både når staten bruker penger over statsbudsjettet og private banker utsteder lån, mens den synker ved innbetaling av skatt og nedbetaling av gjeld til bankene.
Alle statens virksomheter har kontoer i en privat bank og når banken, på vegne av kunden, utbetaler et beløp fra disse kontiene, så trekker banken et tilsvarende beløp fra foliokontoen de har hos Norges Bank. Dermed bli det i løpet av året, via Norges Banks foliokonti, satt i sirkulasjon en pengemengde tilsvarende statens utgifter.
På den andre siden og i samme periode krever staten inn skatter og avgifter. På samme måte som at statens utgifter representerer nye penger i sirkulasjon, så vil skatter representere inndragning av penger. Rent praktisk foregår dette ved at når de private bankene mottar skatteinnbetalinger, så godskrives de de samme foliokontiene som utgiftene ble belastet. Statlige utgifter skaper penger, skatter sletter penger, begge deler skjer rent elektronisk.
Alle penger i sirkulasjon representerer en fordring på staten. Hvis du har et underskudd på statsbudsjettet, så betyr det at privat sektor har en netto fordring på staten.
Bankpenger er den pengemengden i en moderne økonomi som for det meste består av de innskudd som er resultat av de private bankenes utlånsvirksomhet. Bankene skaper penger idet de innvilger et lån til en kunde: lånebeløpet ‘settes inn’ (uten at det overføres fra noen annen konto i banken) på kundens konto i bytte mot et gjeldsbrev. Denne pengemengden lar seg derfor ikke kontrollere hverken av sentralbanken eller regjeringen, slik nyklassisk teori antar. Bankene skaper og låner ut penger så lenge det finns villige kunder og bankene anser sikkerheten i gjeldsbrevet som god nok. Vi sier at pengemengden er endogent bestemt. Utfordringen i dag er at bankene skaper penger i et stadig høyere tempo, mest til huslån og stadig mindre til produktiv virksomhet, som små og mellomstore produksjonsbedrifter.
Avslutning
I tråd med Keynes ser post-keynesianerne på kapitalismen som et system som oppmuntrer til initiativ og innovasjoner, men som overlatt til seg selv fører til destruktiv konkurranse og sløseri. Uten statlig inngripen, fører kapitalisme til ustabilitet og økonomiske opp- og nedturer, og den vil ikke på egen hånd sørge for full sysselsetting. Post-keynesianerne mener at det ofte er nødvendig med ulike former for pris- og kredittkontroll for å redusere svingningene i økonomien, og at staten og sentralbankene må sette full sysselsetting som det prioriterte målet, foran inflasjon.
Litteratur
Eichner, Alfred S (ed.) (1979): A guide to post-keynesian economics. M.E. Sharpe, New York
Graziani, Augusto (2003): A monetary theory of production. Cambridge University Press, Cambridge
Harcourt, G.C. (2006): The structure of Post-Keynesian economics. Cambridge Univ Press, Cambridge
Keynes, J. M. (1936): A general theory of employment, interest and money. Macmillan, London
Keynes, J. M. (2011): Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger. Vidarforlaget, Oslo
King, J.E. (2002): A history of Post-Keynesian Economics. Edward Elgar, Cheltenham
King, J.E. (ed.) (2003): The Elgar Companion to Post-Keynesian Economics. Edward Elgar, Cheltenham
King, J.E. (2015): Advanced Introduction to Post-Keynesian Economics. Edward Elgar, Cheltenham
Kregel, Jan (ed.) (1973): The reconstruction of political economy: An introduction to post-keynesian economics. Macmillan, London
Lavoie, Marc (2009): Introduction to Post-Keynesian Economics. 2. ed Palgrave Macmillan, Basingstoke
Lavoie, Marc (2015): Post-Keynesian Economics: New Foundations. Edward Elgar, Cheltenham
Mazzucato, Mariana (2018): The value of everything. Allen Lane, London
Pasinetti, Luigi (2007): Keynes and the Cambridge Keynesians. Cambridge Univ Press, Cambridge
Av Roman Linneberg Eliassen, økonom i Manifest Tankesmie og forfatter av boken “hva er PENGER” (Universitetsforlaget 2019).
Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 9. april.
Da 25 kulturpersonligheter og akademikere nylig tok til orde for å opprette et nasjonalt klimaråd av eksperter, kritiserte næringsminister Torbjørn Røe Isaksen dem for å være antidemokratiske. Ingen sak er vel så viktig at vi kan heve den over det folkevalgte flertallet?
Næringsministeren har et godt prinsipielt poeng. Men hvis han ville være konsekvent i sitt demokratiske sinnelag, var det én ting han glemte. For selv om beslutninger om å gå til krig eller bekjempe klimaendringene er underlagt folkevalgte politikere, er beslutningen om hvorvidt renten skal settes opp eller ned eller ei satt ut nettopp til et råd av eksperter: Norges Bank.
Pengepolitikk er for viktig til at politikerne kan mene noe om det. Det ble tydelig i fjor da inflasjonsmålet ble senket fra 2,5 til 2,0 prosent. Opposisjonen markerte sin motstand. Høyre og flere eksperter reagerte med vantro. Hvordan våget Arbeiderpartiet å si ting som kan påvirke valutamarkedene?
Til dette vil jeg si: Pengepolitikk er i aller høyeste grad politikk, selv om den er satt ut til eksperter – det er ikke nøytral pengeadministrasjon, slik man ofte kan få inntrykk av.
Pengevesenets innretning er også et politisk spørsmål. Vi har noen grunnleggende problemer med dagens pengevesen: For mye penger går til eiendom, og for lite til grønne investeringer for fremtiden. Det fører til høy gjeld og høye boligpriser, samtidig som vi sitter fast i fossilalderen.
Det er på høy tid å diskutere politisk det som synes å være tabu for politikerne: 1) Hva bør sentralbanken gjøre? 2) Hvem skal lage pengene våre, og hva skal de brukes til?
Hva bør sentralbanken gjøre?
Formålet med pengepolitikken har endret seg gjennom historien, alt etter hva staten har trengt for å fremme økonomisk utvikling – enten det har vært finansiering av statens utgifter, hjelpe den lokale handelsstanden, sikre finansiell stabilitet eller garantere pengenes verdi. Pengepolitikkens hovedformål er i dag å sikre en stabil pengeverdi (lav inflasjon). Både sentralbankens uavhengighet og inflasjonsmålet (2001) er relativt nytt. Etter finanskrisen ble finansiell stabilitet satt høyere på dagsorden. Noen sentralbanker har hensyn til sysselsetting som del av sitt mandat, andre ikke.
Pengepolitikken endrer seg altså i tråd med de økonomiske utfordringene, og reflekterer til enhver tid statens primære økonomiske bekymring. Hva er den primære bekymring fremover? I partiprogrammet til Høyre står det: «Klimaendringene er trolig verdenssamfunnets største utfordring de neste tiårene». Klimaminister Ola Elvestuen sier (Dagsnytt 18, 03.04.19) at vi må gjøre «mer av alt» for å nå klimamålene våre. Burde ikke da hensynet til økologisk bærekraft inngå i sentralbankens oppgaver?
I u-landet Bangladesh gjør det det. Men i utredningen om ny sentralbanklov i det fremskredne landet Norge, som snart skal behandles i Stortinget, nevnes ikke dette hensynet i det hele tatt.
I sin årstale advarte sentralbanksjef Øystein Olsen mot en forsert utfasing av petroleumsnæringen. Miljøpartiet de Grønne mente han burde gå av etter denne uttalelsen. Men problemet er at det ikke ligger i jobbeskrivelsen hans å sette klima høyere på dagsorden, noe det altså burde.
Vi kan også bruke andre virkemidler enn å innlemme bærekraft i formålet for pengepolitikken. Vi kan for eksempel regulere kreditten med kvoter på bankenes utlån slik at de kanaliseres mer i tråd med samfunnets behov. Eller ha differensierte kapitalkrav basert på klimarisiko og systemrisiko – altså at bankene trenger mindre kapitaldekning for grønne lån enn for brune lån eller boliglån. Sentralbanken kunne også kreve grønne verdipapirer av bankene i bytte mot den støtte den gir dem, slik at bankene må investere annerledes og bidra til det grønne skiftet.
At pengevesenet og pengepolitikken må – og etter hvert vil – innrettes mot det grønne skiftet, er egentlig selvinnlysende – fordi «klimarisiko» er i ferd med å bli en risiko for finansiell stabilitet. Men her gjelder det å være føre var. Klimaendringene er en helt spesiell økonomisk utfordring, som vi må ta lærdom av før krisen inntreffer. Som Mark Carney, sentralbanksjefen i England, har sagt: «Når klimaendringene blir en avgjørende faktor for finansiell stabilitet, kan det allerede være for sent».
2. Hvem skal skape penger, og hva skal nye penger brukes på?
Gjennom historien har det vært en dragkamp mellom offentlig og privat sektor om hvem som skal forsyne samfunnet med penger. I dag er det privat sektor som har overtaket. Kontanter utgjør nå ca. to prosent av pengene vi bruker i Norge – disse er skapt av staten, ved sentralbanken. Resten – 98 prosent – er digitale kontopenger som skapes av private banker, ved et tastetrykk, når de utsteder lån.
Det er ganske sprøtt, men ikke nødvendigvis gærent. Det er fint at mengden penger i økonomien øker og synker i tråd med etterspørselen etter penger fra folk og bedrifter. Det kan riktignok føre til bobler og krakk fordi man låner ut for mye i gode tider og for lite i dårlige tider, og derfor må sektoren reguleres strengt. Det betyr også at vi har en økonomi som er avhengig av at folk tar opp gjeld for at nye penger skal komme i sirkulasjon.
Men det største problemet er etter mitt syn følgende: Bankene bestemmer hva nye penger skal brukes på, ved å bestemme hvem som får lån. Dermed bestemmer de i stor grad hvilken retning den økonomiske aktiviteten tar.
Ideen bak denne ordningen er at bankene skal gi lån til produktive investeringer. I dag går over 60 prosent av bankenes utlån til eiendom. Under to prosent går til industri. Årsaken er at lån med pant i bolig er det tryggeste og mest lønnsomme for bankene, mens investeringer i fremtidens næringsliv er usikre.
Pengene går altså i feil retning. I tillegg skaper denne sammensetningen av utlån store problemer med «økonomisk forurensning» i form av høy boligprisvekst og en gjeldstynget befolkning.
Boligprisene relativt til disponibel inntekt per innbygger har i Norge nesten blitt tredoblet siden 1993. Når nye penger brukes på eksisterende boliger, skaper de ingen nye verdier, men byr bare opp prisen på dem. I tillegg har vi en husholdningsgjeld på 236 prosent av BNP – det tredje høyeste nivået i OECD og en dobling siden begynnelsen av 90-tallet. Det truer den finansielle stabiliteten i vårt land.
Derfor er de store privilegiene vi har gitt banksektoren, etter mitt syn vanskelig å rettferdiggjøre i dag. Heldigvis er det flere ting vi kan gjøre.
Vi kan frata bankene myndighet til å skape penger og overdra denne fullt og helt til sentralbanken. Det er en utmerket idé, som er så radikal at den får støtte på kommentatorplass i Financial Times. Men det medfører noen problemer i praksis: Hvor mye penger skal sentralbanken skape, hva skal de brukes til og hvem skal bestemme det?
En light-versjon av dette forslaget er at sentralbanken skaper digitale sentralbankpenger, og tilbyr alle nordmenn en konto i Norges Bank. Da kan vi selv velge om vi vil sponse bankenes risikotaking med våre innskudd, som vi i dag faktisk tvinges til, eller holde dem risikofritt hos sentralbanken. Norges Bank ville øke sin andel av pengeproduksjonen, til tross for kontantenes bortfall. Det er og bør forbli en offentlig oppgave å tilby det norske folk et risikofritt betalingsmiddel. Når Høyre og Finans Norge tar til orde for et «kontantfritt samfunn», vil de i praksis overlate pengeproduksjonen helt til private banker.
Kunne vi nasjonalisere bankene, slik vi gjorde under bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet? Argumentene mot er hovedsakelig ideologiske. Fordelen med nasjonalisering er at man bevarer viktige bankverktøy som risiko- og kredittvurdering, samt en tøyelig pengemengde. Men man må fortsatt innføre reguleringer som sørger for at pengene går dit samfunnet trenger dem – nasjonalisering i seg selv løser ikke det, og er heller ikke nødvendig for å løse det.
Statsbanksektoren kan uansett utvides. Vi burde opprette en stor statlig grønn investeringsbank som sørger for den langsiktige risikokapitalen som kreves når vi skal omstille økonomien til nye, grønne næringer. Ved å tørre å ta risiko på grønne prosjekter tidlig, ville statsbanken gi et kvalitetsstempel på investeringer som så kan tiltrekke seg privat kapital. Slik kan staten, som en skaper av nye markeder, sørge for at den private kapitalen jobber i tråd med samfunnets mål om et grønt skifte.
Vi holder ikke styr på pengene. Om vi skal klare det grønne skiftet, vår tids største utfordring, må politikken sette pengene på rett spor. Siden næringsministeren er mot et klimaråd av eksperter, burde han og regjeringen i det minste instruere sitt økonomiske ekspertråd om å bistå dem i en fremtidsrettet klima- og næringspolitikk.
Har du lagt merke til at bank- og børsbygninger ofte ligner templer? Poeten Øyvind Berg har antydet at våre moderne økonomier ligner tempeløkonomien i oldtidens Babylon, og at økonomer og sentralbankfolk er vår tids presteskap. Ja, kan man ikke se på sentralbanksjefen som den norske økonomiens yppersteprest – som rituelt forkynner sine rentebeslutninger for å forsikre de guddommelige finansmarkedene, i økonomifagets moderne prestelatin, om at den norske pengepolitikken er til å stole på? Med myndighet fra oven tar presteskapet hånd om de ting det er fåfengt for oss vanlige dødelige å ville endre på.
Men pengepolitikk er nettopp politikk. Det er faktisk så viktig at politikerne må mene noe om det.
…
Roman Linneberg Eliassen har nylig gitt ut boken “hva er PENGER” (Universitetsforlaget 2019). Kjøp boka her
Etter at Torgeir Knag Fylkesnes (SV) gikk ut i Klassekampen i begynnelsen av mars og erklærte at Norge burde satse på næringene tømmer, alger og digitalisering, mente Henrik Asheim (H) at SV var i ferd med å gjøre gamle historiske feil som vi la bort på 1980-tallet. Vi bør ikke la politikere «plukke vinnere» i næringspolitikken, sa han i politisk kvarter.
Til Klassekampen sier Fylkesnes at han har latt seg inspirere av økonomen Mariana Mazzucato, som nylig besøkte Technoport konferansen i Trondheim. I boken «The Value of Everything» (2018) kaster hun seg inn i debatten om statens rolle som verdiskaper. I dag er det vanlig å tenke at myndighetenes rolle er å fjerne barrierer og legge til rette for at aktører kan konkurrere på like vilkår. Dette er blant annet grunnsteinen i EUs økonomiske politikk og for eksempel årsaken til at norske kommuner ikke kan drive kommunale treningssentre. Det hindrer den frie konkurransen.
Mazzucato tar et oppgjør med dette tankesettet, hun mener myndighetenes rolle ikke først og fremst er å sikre aktører like vilkår, men å vri konkurransen i en retning. Politikernes oppgave er nettopp å peke ut denne retningen, og bli enige om hvilken type økonomisk aktivitet som er spesielt nyttig for nasjonen. Det er ikke slik at de næringene som er mest lønnsomme for investorene, eller som gir vekst og arbeidsplasser, nødvendigvis er det beste for landet. Mazzucato advarer dermed mot å satse på økonomisk vekst uten retning.
I praksis betyr dette at politikere ikke må være redde for å innføre reguleringer som begrenser enkelte sektorer, for eksempel finanssektoren eller gruveindustrien, og samtidig legge til rette for andre næringer, for eksempel tømmer, alger og IT.
Viktige næringer må løftes frem mens andre aktiviteter bør reguleres strengere. Dette er godt kjente virkemidler i Norge. Vi gir skattefradrag for forskning og utvikling, og også Høyre har gitt 1,6 milliarder til aluminiumsproduksjonen på Karmøy. Mazzucato mener slik konkurransevridning er et sentralt politisk virkemiddel. Private aktører bør konkurrere om å være en del av de prosjektene vi i fellesskap har blitt enige om at vi vil ha mer av.
Problemet er at økonomisk teori har nedgradert myndighetenes rolle til å kun fikse markedssvikter, istedenfor å aktivt skape og forme markeder. Statens verdiskapende rolle i økonomien har blitt sterkt undervurdert siden 1980-tallet i følge Mazzucato, og dette har formet hvordan det offentlige ser på seg selv. Hennes beskrivelser av staten som tilbaketrukket og opptatt av å ikke ta en for aktiv rolle passer kanskje bedre for Storbritannia enn for Norge. Men tendensen ser vi her og, og vi kjenner igjen argumentene i de politiske debattene.
Det offentlige må være villige til kaste seg ut i vanskelige oppgaver, skriver Mazzucato: «De må komme seg over den selvoppfyllende frykten for å feile, og innse at eksperimentering og det å prøve og feile (og feile og feile) er en del av læreprosessen. Med selvtillit og ansvarlighet kan de forvente suksess, og dermed vil de kunne rekruttere og beholde en topp-kvalifisert arbeidsstyrke.» Samtidig påpeker hun at å feile er nesten umulig i en situasjon der det offentlige blir angrepet med hardt skyts fra politikere og presse hver gang de gjør den minste feilinvestering, mens private aktører blir hyllet for å tørre å ta risiko.
Et sentralt element er at markeder ikke er noe som oppstår i vakuum, men noe som blir formet av interesser og institusjoner. Dersom du ser for deg markedet som noe fritt som egentlig styrer seg selv autonomt, blir myndighetenes innblanding noe som bryter opp det allerede selvregulerende markedet. En alternativ måte å forstå statens rolle er som en del av en sosial prosess som bidrar til å skape og forme markeder. Stat og marked forstås da som et økosystem som samhandler og er avhengige av hverandre. Motsetningen er alle som tenker at den ene er en parasitt på den andre, avhengig av øyet som ser.
Dette bør ikke være spesielt radikale tanker for et norsk publikum, dette har vi gjort før. Mazzucato bidrar med et nyttig rammeverk for å forstå potensialet i å gi staten en mer aktiv rolle i å forme den nye, grønne økonomien. Konklusjonen er at vi må tørre å plukke vinnere. Vi kommer ikke til å treffe hver gang, men vi taper mer om vi ikke tør å prøve.
I denne artikkelen tar en gruppe økonomer til orde for “Karbonskatt til fordeling”, der inntektene fra den nye skatten skal føres direkte tilbake til befolkningen, fordelt likt per innbygger.
Forfattere:Rune Skarstein, Anders Skonhoft, Ingrid Harvold Kvangraven, Olav Fagerlid, Lars Mjøset, Ida Sognnæs, Ebba Boye og Knut Alfsen, Per Espen Stoknes, Anders Ekeland og Solveig Glomsrød
Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 2. mars 2019.
I
Det er beholdningen (opphopningen) av CO2 i atmosfæren, ikke de årlige netto utslippene i seg selv, som forårsaker den globale oppvarmingen. Politikernes stadige uttalelser om at «vi» er på rett vei ved at «utslippene går ned» (ofte usant), er derfor villedende. Uansett hvor mye de positive netto utslippene blir redusert, bidrar de til økt opphoping av CO2 i atmosfæren og dermed til framtidig temperaturøkning.Dette er gammelt nytt. Det er nemlig 124 år siden den svenske fysikeren Svante Arrhenius publiserte sin klassiske artikkel der han viste sammenhengen mellom endring i CO2-innholdet i atmosfæren og global temperaturendring. Arrhenius beregnet at en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren ville føre til en global temperaturstigning på 4 grader celsius. Det var ikke langt fra dagens estimater i overkant av 3 grader celsius. Den 23. juni 2018 var det dessuten 30 år siden den amerikanske fysikeren James Hansen la fram sitt berømte vitnesbyrd til den amerikanske kongressen om at den globale oppvarmingen allerede var i gang.
I 2017 ble årsgjennomsnittet av CO2 i atmosfæren målt til 405 deler per million (dpm). I 2018 ble det satt ny månedsrekord for april med 410 dpm. Det er ikke bare en stigning på 50 prosent over det førindustrielle nivået rundt 1750, men en rekord for de siste 800.000 årene. Det høyeste tidligere nivået i dette lange tidsrommet var 300 dpm for vel 300.000 år siden, ca. 250.000 år før «det moderne mennesket» (homo sapiens) vandret inn i Europa. En studie publisert i tidsskriftet Science i desember 2009 konkluderer med at vi må 15 millioner år tilbake i tid for å finne et atmosfærisk CO2-innhold på høyde med dagens nivå. Da var kloden veldig varm, og det globale havnivået var minst 25 meter høyere enn i dag.
Den framstående klimaforskeren Peter Wadhams skrev i 2017 at «vår egen påvirkning av klimaet … stopper ikke ved det muligens gunstige resultatet å forhindre eller utsette den neste istiden, men skaper høyst sannsynlig en raskere oppvarming enn noen gang før i jordens historie».Trass i mange klimakonferanser og vakre målsettinger har de globale energirelaterte utslippene av CO2 økt med nær 70 prosent siden 1988. I 2017 økte de globale energirelaterte utslippene med 1,4 prosent og nådde et historisk toppunkt på 32,5 milliarder tonn. Utslippsøkningen på 460 millioner tonn tilsvarte utslippene fra 170 millioner personbiler på ett år. Fra 1990 til 2017 økte CO2-utslippene i Norge med 23 prosent. Selv i EU, pionerområdet for fornybar energi, økte de energirelaterte utslippene med 1,8 prosent i 2017.
FNs klimapanel (IPCC) anslår at menneskeskapt global oppvarming på grunn av tidligere og nåværende utslipp øker med 0,2 grader celsius per tiår. Temperaturøkningen vil vedvare så lenge energiutstrålingen fra jorden til verdensrommet er mindre enn innstrålingen fra solen til jorden. Den globale gjennomsnittstemperaturen har nå steget til én grad over førindustrielt nivå, sommerhavisen i Arktis forsvinner, og deler av den veldige iskappen over Vest-Antarktis er i ferd med å gli ut i havet.Dette er noe av bakgrunnen for rapporten om konsekvensene av en global temperaturøkning på henholdsvis 1,5 og 2,0 grader som IPCC la fram i oktober 2018. Hovedbudskapet i rapporten er at følgene av en 2 graders økning for levekårene til mennesker, dyr, planter og livet i havene, blir veldig mye verre enn det som vil skje ved 1,5 graders temperaturstigning. Med høy sannsynlighet vil 2 graders temperaturøkning føre til katastrofale ekstremvær, betydelig stigning av havnivået, omfattende artsutrydding, hyppige sultkatastrofer og millioner klimaflyktninger.
Med denne rapporten har IPCC trykket på alarmknappen. Samtidig slår de fast at tiltakene statene hittil har rapportert, vil resultere i en global oppvarming på ca. 3 grader i år 2100, «med fortsatt oppvarming deretter». Skal den globale temperaturstigningen med 66 prosent sannsynlighet begrenses til 1,5 grader, må verden holde seg innenfor et resterende «karbonbudsjett» på 550 milliarder tonn CO2. Med dagens utslippsnivå vil dette «budsjettet» bli brukt opp i løpet av de neste 16 årene.
II
Vår sivilisasjons klimaforbannelse er avhengigheten av en enorm energiomsetning basert på de fossile brennstoffene. De finnes i store nok mengder og til en lavere pris enn nær alle andre energibærere. En erkjennelse av dette ligger til grunn for de hittil to viktigste typene av tiltak for å få ned de energirelaterte CO2-utslippene, nemlig forbruksavgifter og EUs system for kvotehandel med CO2. Begge disse formene for tiltak er rettet mot etterspørselen etter fossil energi, mens tilbudet, det vil si energiselskapenes petroleums- og kullproduksjon, ikke blir utsatt for direkte tiltak.
Av politiske grunner har forbruksavgiftene vært beskjedne, og de har hatt små effekter både i Norge og i andre land. I tillegg til at de ikke virker etter uttalt hensikt, har de en alvorlig svakhet. De rammer usosialt ved at folk med lav inntekt må betale den samme avgiften per liter bensin som folk med svært høye inntekter. Med andre ord: De fungerer, i likhet med merverdiavgift og andre forbruksskatter, som en regressiv skatt for dekning av statlige utgifter generelt. Spesielt ille blir den negative omfordelingseffekten hvis slike avgifter kompenserer en reduksjon av progressive skatter, for eksempel formueskatt og arveavgift. Spetakkelet på Stortinget om ørsmå økninger av bensin- og dieselavgiften og opprøret i Frankrike mot ditto økninger, tyder på at det vil være politisk umulig å øke disse avgiftene så mye at de fører til betydelig nedgang i etterspørselen etter fossile brennstoff.
Heller ikke EUs system for handel med CO2-kvoter, EU-ETS (Emissions Trading System), som Norge deltar i, har fungert etter den uttalte hensikten. Dette systemet, som i tillegg til CO2 omfatter klimagassene N2O og fluorkarbongasser (PFCs), dekker 45 prosent av EUs utslipp av drivhusgasser. Det omfatter all energiproduksjon (kraftverk) og en stor del av industrien i EU-landene, i alt vel 11.000 bedrifter, inklusive sektorene som får gratis kvoter. Med unntak av luftfart, som har et spesielt kvotetak, er ikke transport inkludert i dette systemet. Den primære hensikten med EU-ETS er å redusere CO2-utslippene ved å sette et tak (cap) gitt ved antall utslippskvoter, der hver kvote tilsvarer ett tonn CO2 per år. For inneværende periode, 2013–2020, er det bestemt at kvotetaket skal synke med 12,8 prosent. Bare 57 prosent av kvotene blir auksjonert. De resterende 43 prosent er «frie kvoter» som blir tildelt utvalgte bedrifter/sektorer gratis, men som bedriftene kan selge/kjøpe på lik linje med de øvrige kvotene.
En sekundær hensikt med EU-ETS var at stigende kvotepris skulle «skape insentiv for bedriftene til å investere i teknologier som kutter utslippene». Slik synes det ikke å ha gått. I hele perioden fra 2012 til begynnelsen av 2018 lå kvoteprisen under 10 euro per tonn CO2, og det hopet seg opp et «overskudd» av kvoter i bedriftene.
Begrunnelsen for gratis kvoter er, som EU-kommisjonen skriver, «betydelig risiko for karbonlekkasje» ved at bedriftenes økte kostnader grunnet kjøp av kvoter kan føre til at produksjonen flyttes til «andre land der begrensningene på utslipp er slakkere». Alternativt kan industrisektorer i EU av samme kostnadsgrunn bli utkonkurrert av importvarer produsert av bedrifter i land utenfor EU.
Listen over industrier som mottar gratis utslippskvoter, er lang og mangfoldig. Den omfatter 175 industrielle sektorer, undersektorer og produkter. Også kullkraftverkene i Bulgaria, Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Litauen, Polen og Romania har fått delvis gratis kvoter fram til utgangen av 2019. Så vidt vi kan se, mangler bare to betydelige sektorer på listen, nemlig bilproduksjon og produksjon av elektrisitet (kullkraftverkene) i Vest-Europa. Men praktisk talt alle komponenter som bilfabrikkene trenger, blir produserte med gratis kvoter.
Auksjonene av kvoter er åpne for kjøpere fra alle land som deltar i EU-ETS. Minst halvparten av auksjonsinntektene skal brukes til klimatiltak. Alle som deltar i kvotehandelen innen EU-ETS, må ha en konto i ETS-registeret som holder oversikt over handel med og besittelse av kvoter. Enten de er omfattet av EU-ETS eller ikke, kan enhver person eller bedrift med konto i registeret drive handel med kvoter.
Ved utgangen av hvert år skal hver bedrift innen EU-ETS gi tilbake kvoter tilsvarende sine utslipp i løpet av året. Hver av de over 11.000 bedriftene skal selv rapportere hvor store utslipp de har hatt. Disse rapportene skal verifiseres av uavhengige kontrollører godkjente av hver medlemsstat. EU-revisjonen (2015) har påvist store mangler ved dette systemet. Bedriftene kan underrapportere sine utslipp, kontrollørene gjør ofte en dårlig jobb, de nasjonale myndighetene følger ikke opp kontrollrapporter som viser alvorlige avvik, og rapportene fra de enkelte statene til EU-kommisjonen er ofte mangelfulle eller fraværende. Opplegget som var tenkt som et «fritt marked», viser seg å være et uoversiktlig byråkratisk villnis. Det gjør at ingen kjenner nøyaktig de faktiske utslippene av klimagasser i EU. Ikke klimaet, men meklerne som driver spekulasjon i kvotemarkedet, har høstet de største fortjenestene av EU-ETS.
De årlige kvotetakene for neste fase, 2021–2030, må vedtas enstemmig av samtlige 28 EU-land. I de østeuropeiske landene som hittil har fått delvis gratis kvoter til kullkraftverkene, er størstedelen av elektrisitetsproduksjonen fortsatt basert på kull, i stor grad brunkull. Siden beslutninger om kvotetak krever enstemmighet, vil disse landene sannsynligvis hindre at de årlige kvotetakene settes så lavt at utslippene blir redusert i samsvar med 1,5-gradersmålet. Det er som sjefen for det tyske energikonsernet E.on, Johannes Teyssen, har uttrykt det i Der Spiegel i 2017: «Systemet fungerer ikke.»
Hvis dette systemet hadde «fungert», ville prisene på industriprodukter ha steget tilsvarende. Fordelingseffekten av denne prosessen ville da blitt omtrent den samme som med forbrukeravgifter. Fattig som rik måtte betale like mye for de dyrere produktene, altså for kostnadene ved reduksjon av CO2-utslipp.
III
Derfor er det på tide å rette oppmerksomheten direkte mot produksjonen av fossile brennstoff, det vil si mot petroleums- og kullselskapene som står for denne produksjonen. Sammenlignet med produsentene av andre energibærere, kanskje bortsett fra vannkraft, har disse selskapene lave produksjonskostnader og høster enorme profitter. En stor del av kullproduksjonen blir til og med sterkt subsidiert.
En betydelig og stigende produksjonsavgift på fossile brennstoff vil raskt føre til lavere produksjon og dermed også lavere forbruk. Men International Energy Agency (IEA) sin rapport for 2018 viser at olje- og kullselskapene satser på en lang og profitabel framtid med høy produksjon. Gjennom perioden 2010–2017 var i gjennomsnitt nær 80 prosent investeringene til verdens energiselskaper i kull-, olje- og gassutvinning. Investeringene i fornybar energi utgjorde derimot mindre enn en femdel av de totale investeringene i energiproduksjon.
«Vår sivilisasjons klimaforbannelse er avhengigheten av en enorm energiomsetning basert på de fossile brennstoffene»
Etter 30 år med stadig grundigere kunnskap om faren for en dramatisk klimakrise fortsetter de høye investeringene i fossil energi, og CO2-utslippene er som nevnt blitt nær doblet. Tiltakene som er satt i verk for å få dem raskt ned, har ikke virket. James Hansen synes å ha rett: «Regjeringene har ikke akseptert en realitet som blir bestemt av fysikkens lover, av klimavitenskapen: Vi må fase ut de fossile brennstoffene raskt. Naturen vil ikke vente på regjeringenes puslete tiltak for å redusere utslippene.» Derfor foreslo Hansen allerede i 2009 en «karbonavgift til fordeling» (carbon fee and dividend), KAF. Den skal være en produksjonsavgift som kreves inn direkte fra produsentene av fossile brennstoff, det vil si gruve- og petroleumsselskapene, lagt på kullet ved gruveutgangene og oljen som strømmer ut av brønnene. Sammenlignet med forbruksavgifter, har KAF fordel av relativt få innkrevingspunkter.
Det er viktig at KAF ikke skal være en skatt. Hensikten med den er ikke å skaffe inntekter til staten, men å øke de relative prisene på fossile brennstoff raskest mulig. KAF skal fastsettes etter karboninnholdet i brennstoffet, dollar per tonn CO2.
Etter hvert har dette forslaget fått stadig større oppslutning fra hele det politiske spekteret, også fra konservative amerikanske politikere og økonomer som James A. Baker III, Martin Feldstein og N. Gregory Mankiw med flere, som har skrevet rapporten «The conservative case for carbon dividends» (2017). Canada er, så vidt vi vet, det eneste landet som har innført en landsomfattende variant av KAF fra 1. januar 2019, etter noen års utprøving i provinsen British Columbia.
Avgiften vil ha en tosidig effekt. For det første innebærer den en høyere kjøpspris på fossile brennstoff. Det vil føre til lavere etterspørsel og samtidig vri etterspørselen over på fornybar energi som blir relativt billigere sammenlignet med fossil energi. For det andre får produsentene av fossil energi en lavere pris. Dermed reduseres lønnsomheten ved å produsere fossile brennstoff. Marginale forekomster vil ikke bli åpnet, og det blir relativt mer lønnsomt å investere i fornybar energi. For å forsterke denne prosessen, skal avgiften øke med et på forhånd gitt beløp hvert år.
«Bare 19 land, inklusive Norge og Canada, står for over 80 prosent av verdens totale produksjon av både olje og kull»
Siden avgiften ikke skal fungere som en skatt, må den føres tilbake til befolkningen, fordelt likt per innbygger. Derfor impliserer ikke avgiften inndragning av kjøpekraft i økonomien. Både av rettferdighetsgrunner og av politiske grunner er det viktig at tilbakeføringen er lik per innbygger. Flere studier viser nemlig at de rikeste delene av befolkningen forårsaker langt større CO2-utslipp per person enn befolkningen med lavere inntekter.
En studie utført av Thomas Piketty og Lucas Chancel fra 2015 finner at de rikeste én prosent av befolkningen i USA har et CO2-utslipp per person som er 15 ganger større enn det nasjonale gjennomsnittet og 50 ganger større enn det globale gjennomsnittet. For øvrig finner Piketty og Chancel at en dobling av inntekten innebærer nesten en dobling av CO2-utslippene.
En annen studie av Anders Fremstad og Mark Paul fra 2018 viser at de rikeste 10 prosent av USAs befolkning forårsaker 5,5 ganger mer CO2-utslipp per person enn de fattigste 10 prosent. En studie av Norge fra 2017 av Elisabeth Isaksen og Patrick Narbel gir omtrent det samme bildet. De 20 prosent rikeste personene i Norge står for 4,3 ganger større CO2-utslipp per person enn de 20 prosent fattigste. Av disse studiene kan vi slutte at CO2-utslippene per person øker klart med høyere inntekt og forbruk i de enkelte land. Det er derfor klare fordelingsmessige rettferdsgrunner til at inntektene fra karbonavgiften skal føres tilbake til befolkningen likt per innbygger.
James Boyce viser i en artikkel fra 2018 at i USA vil en lik fordeling av tilbakeført karbonavgift på 200 dollar per tonn CO2 gi de 20 prosent fattigste husholdene en positiv nettovirkning (mottatt beløp minus økning i energiutgifter grunnet KAF) på over 20 prosent av samlede utgifter. For de neste 20 prosent av husholdene blir den positive nettovirkningen 8 prosent av totale utgifter. De to følgende femdelene av husholdene får også positive, men små nettovirkninger. Bare de rikeste 20 prosent får negativ nettovirkning på samlede utgifter.
For over halvparten av befolkningen med de laveste inntektene vil dermed produksjonsavgiften på fossile brennstoff tilbakeført likt per person ikke medføre ekstra kostnader, men forbedre deres økonomiske situasjon. Myndighetene i Canada har beregnet at 70 prosent av husholdene vil få forbedret sin økonomiske situasjon med den KAF som ble innført fra 1. januar i år.
I de fleste analyser blir det antatt at hele karbonavgiften skal føres tilbake til befolkningen. Det viktige prinsippet er imidlertid at KAF ikke skal være en skatt, at den skal økes med et forhåndsbestemt årlig fast beløp og føres tilbake til befolkningen likt per innbygger. Skal avgiften få politisk oppslutning, bør sannsynligvis en så stor del av den føres tilbake til befolkningen at nettovirkningen av den (tilbakeført avgift minus økte utgifter på fossile brennstoff grunnet prisoppgangen) blir positiv for mer enn halvparten av befolkningen. Likevel kan det være rom for å overføre noe av avgiften til et spesielt fond som kan brukes til å støtte forskning på fornybar energi eller støtte energiutvikling i u-land som ikke selv produserer fossil energi.
Forskjellige studier foreslår at KAF begynner med fra 40 til 200 dollar per tonn CO2 og deretter øker med et fast beløp, for eksempel 25 dollar, hvert år. Vinner av Nobels minnepris i økonomi for 2018 William D. Nordhaus anslår at for å begrense den globale temperaturstigningen til maksimalt 2,5 grad celsius, kreves en karbonpris på 229 dollar per tonn i 2020 med betydelig økning per år fram til 2050. Å hindre at temperaturstigningen overskrider 2 grader betegner han som «umulig» (infeasible). I lys av dette kan en avgift som starter på 100 dollar per tonn CO2, betraktes som ganske moderat. Den vil bety ca. 360 dollar per tonn kull og ca. 40 dollar per fat olje. I det urealistiske tilfellet at produsentene kan velte hele avgiften over på forbrukerne, vil den innebære ca. 1,90 kr. per liter bensin.
Rundt kroner 1,50 prisøkning per liter bensin til å begynne med og visshet om at bensinen blir dyrere hvert år, vil føre til synkende etterspørsel og representere et viktig skritt bort fra bruken av fossile brennstoff. Tilbakeføringen til befolkningen likt per innbygger, voksne og barn, betyr at ordningen ikke belaster barnefamilier.
Det er ikke noe i veien for at KAF kan kombineres med andre karbonavgifter eller politiske reguleringer, for eksempel utslippskrav for biler, bompenger, parkeringsavgifter, krav til varmeisolasjon i bygninger og så videre.
Et viktig spørsmål er hvorvidt et eller flere land kan innføre KAF ensidig. For eksportvarer produsert innenlands i Norge og varer importert fra land uten KAF oppstår problemet med karbonlekkasje i ny forkledning. Canada har løst dette problemet ved å opprette et «produksjonsbasert prissystem» (Output-Based Pricing System – OBPS) for «handelseksponerte næringer» som får en avgiftsrabatt, men ikke null avgift. OBPS gir lettelser for eksportindustriene, men synes ikke å berøre importerte varer.
Det vil være mer konsekvent å avpasse avgiften i samsvar med karbonavtrykket både i eksporterte og importerte varer. Hvis for eksempel Norge innfører KAF, må all produksjon av olje og gass for innenlandsk bruk avgiftsbelegges. I den grad landene som Norge eksporterer til, ikke har innført KAF, må eksport av norsk olje og gass fritas for avgift. Også andre eksportvarer til land uten KAF må få avgiftsrefusjon i samsvar med varenes karbonavtrykk. I den grad importerte fossile brennstoff kommer fra land uten KAF, må de avgiftsbelegges i importhavnen. Det må også varer og tjenester importert fra land uten KAF, i samsvar med karbonavtrykket i disse varene/tjenestene.
Med vår tids datakapasiteter er det fullt mulig å gjennomføre en slik ordning. Sannsynligvis vil KAF aldri se dagens lys hvis ikke ett eller noen få land går i bresjen.
Selvsagt ville saken bli enklere hvis flere land innfører KAF noenlunde samtidig. Det er verdt å merke seg at bare 19 land, inklusive Norge og Canada, står for over 80 prosent av verdens totale produksjon av både olje og kull. Ettersom disse 19 statene over lang tid har håvet inn store fortjenester på produksjon av olje og kull, bærer de et mye tyngre moralsk ansvar for å hindre klimakrisen enn de andre 177 statene som deltok på klimatoppmøtet i Katowice. Men slik oppfører de seg ikke. I stedet for å ta ansvar kjemper de fleste av dem for sine snevre økonomiske interesser. I Katowice nektet USA, Saudi-Arabia, Kuwait og Russland til og med å ta inn over seg IPCCs 1,5-graders rapport som de selv hadde vært med på å bestille. Norge fortsetter å produsere olje og gass som før. I årets konsesjonsrunde delte staten ut 83 utvinningstillatelser, det høyeste antallet noen gang.
Det er mer sannsynlig at noen land som er betydelige nettoimportører av fossile brennstoff, vil være blant de første til å innføre KAF. En importavgift gradert etter varenes karbonavtrykk vil skape en egen dynamikk straks KAF-landenes økonomiske tyngde når et kritisk punkt. Hvis for eksempel Tyskland og de skandinaviske statene slår seg sammen og innfører KAF, mens Russland og Saudi-Arabia ikke gjør det, vil disse nei-statene erfare at KAF-avgiften på energien de eksporterer, blir overført til befolkningen i Tyskland og Skandinavia, mens de selv kunne ha beholdt den til egen befolkning. Dette aspektet gjør at KAF vil ha en sterk smitteeffekt. Straks noen viktige importland har innført avgiften, vil land som eksporterer mye fossil energi eller produkter med stort karbonavtrykk, erfare et sterkt press til å følge etter.
Vi har ikke sett noen meningsmåling om KAF i Norge. James A. Baker III med flere, omtalt ovenfor, refererer en meningsmåling i USA som viser at 67 prosent av befolkningen støtter innføring av en slik avgift etter prinsippene skissert her. Resultatet av en annen studie fra 2019 (Carattini med flere) kan være påvirket av at den er uklar på om karbonavgiften skal kreves inn som forbruksavgift eller produksjonsavgift. Denne studien finner at 44 prosent av befolkningen i USA, 59 prosent i Australia, 85 prosent i India og 56 prosent i Storbritannia støtter karbonavgift forutsatt at den blir tilbakeført til befolkningen likt per person. Dette tyder på at det ikke blir befolkningen, men olje- og kullselskapene godt hjulpet av en del politikere som kommer til å danne front mot innføring av KAF.
Forfattere:
Rune Skarstein (em 1.-amanuensis samfunnsøkonomi, NTNU)
Anders Skonhoft (professor samfunnsøkonomi, NTNU)
Ebba Boye (samfunnsøkonom)
Olav Fagerlid (em 1. amanuensis samfunnsøkonomi, NTNU)
Lars Mjøset (professor sosiologi, UiO)
Ida Sognnæs (Ph.D.-kandidat, Centre for Environment, Cambridge University)
Knut Alfsen (seniorforsker, CICERO)
Ingrid Harvold Kvangraven (førsteamanuensis, University of York)
Anders Ekeland (samfunnsøkonom)
Per Espen Stoknes (1.-amanuensis, leder Senter for grønn vekst, BI)
Solveig Glomsrød (samfunnsøkonom)
Velkommen til duell og debatt om økonomifagets rolle i klimakrisen! Sammen med Geelmuyden Kiese setter vi økonomene under lupen og spør hvilke superkrefter de har å by på.
Økonomer har lenge løftet frem karbonavgifter og kvoter som det mest effektive klimatiltaket. Nå blir de lyttet til. Verden over bruker politikere avgifter og kvotemarkeder for å få folk til å bruke mindre fossil energi. Men økte bompenger, bensinpriser og strømpriser gjør folk forbanna. Og utslippene fortsetter å øke.
Er dette alt klimaøkonomene har å by på? Hva skjedde med visjonene? Hva med lyntog, karbonfangst og en storstilt finansiering av grønn teknologi og infrastruktur?
I USA har progressive demokrater lansert en «Green New Deal», og SV følger etter i Norge. De vil bruke statens muskler til å bygge grønne økonomier. Men økonomene er skeptiske til å ta i bruk ukonvensjonelle metoder for å få oss ut av klimakrisen.
Velkommen til frokostseminar med Rethinking Economics og Geelmuyden Kiese!
Velkommen Ebba Boye, leder av Rethinking Economics Norge
Anders Fagernæs, fagansvarlig bærekraft Geelmuyden Kiese
Maria Nakken, rådgiver i Geelmuyden Kiese og tidligere nyhetsanker i NRK, styrer ordvekslingen
Innledning – Behovet for nytenking i økonomifaget Thorvald Grung Moe, samfunnsøkonom og forsker ved Bard College i USA
Duell – To ulike perspektiver på økonomifaget Espen Henriksen, BIs institutt for finans
Ebba Boye, leder av Rethinking Economics Norge
Paneldebatt – Får studentene kunnskapen de trenger for å løse klimakrisen? Snorre Storset, administrerende direktør Nordea
Gro Ladegård, dekan ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
Klara Wade, bachelorstudent ved Universitetet i Oslo
Espen Henriksen, førsteamanuensis ved BIs institutt for finans
Onsdag 3. april inviterer vi til boklansering av boken “Anarchism and Ecological Economics” skrevet av Ove Jakobsen, professor ved Nord Universitet og nestor innen økologisk økonomi i Norge. Det blir et kort foredrag, fulgt av samtale mellom forfatteren og Bjørn Stærk som har anmeldt boken i Morgenbladet.
TID: Onsdag 3. april 2019 kl. 19-21
STED: Peloton café, Torggata 35, Oslo
I skyggen av debatten om klimatiltak, el-biler og vindmøller, foregår det en mer vidtrekkende diskusjon: Trenger vi et alternativ til vekstbasert kapitalisme, og hvordan ser et slik alternativ ut? Et av svarene er økologisk økonomi – en økonomi som ikke tærer bort sine egne forutsetninger.
Ove Jakobsen er professor i økologisk økonomi ved Nord Universitet i Bodø. I sin nye bok “Anarchism and Ecological Economics. A transformative approach to a sustainable future” undersøker han koblingen mellom økologisk økonomi og et annet utopisk prosjekt, anarkismen. Bjørn Stærk skriver i sin omtale av boken i Morgenbladet at Jakobsen ser på utopiske ideer som et middel som kan rive oss løs fra vante tankemønstre – og vise oss hva som kan være mulig hvis vi tenker annerledes. Utopien er ikke en plantegning for en perfekt verden, den er et verktøy for å utforske en mulig retning.
Ove Jakobsen presenterer sin bok med et 30 minutters foredrag, etterfulgt av en samtale mellom han selv og Bjørn Stærk, programmerer, samfunnsdebattant og forfatter.
Ole Bjerg (Ph.D) er filosof og lektor ved Copenhagen Business School hvor han leder forskningsprosjektet ‘Monetary Reform for the Post-Growth Economy’. Bjerg er styremedlem i organisasjonen Gode Penge og har utgitt flere bøker, deriblant Vores penge i vores bank(2017), Parallax of Growth – The Philosophy of Ecology and Economy(2016) og Making Money – The Philosophy of Crisis Capitalism(2014). Bjerg er særlig opptatt av å forstå vår tids utgave av kapitalismen. Han fokuserer på temaer i skjæringspunktet mellom økonomi og miljø, f.eks. spørsmål som “hva er penger?”. Utgangspunktet er at pengenes natur er omskiftelig og endrer seg ettersom kapitalismen endrer seg. De radikale endringene vi har sett innen bankvesen og finansmarkeder de siste tiårene er nært knyttet til endringer i pengenes ‘natur’. I analysen av økonomien behov for vekst, fokuserer han især på pengesystemet, og mener det er nettopp dette som må endres i omleggingen til et økonomisk system som tar hensyn til økologisk bærekraft.Max Koch is professor of social sciences at the School of Social Work, at Lund University. Originally a sociologist from the Free University of Berlin, Koch now works with and teaches on subjects such as political economy, social inequality, welfare regimes and ecological sustainability. He is author of multiple books, amongst others Capitalism and Climate Change: Theoretical Discussion, Historical Development and Policy Responses (2012) and Postgrowth and Wellbeing: Challenges to Sustainable Welfare (2017).Ingird Harvold Kvangraven er førsteamanuensis ved University of York og Interdisciplinary Global Development Centre (IGDC) i Storbritannia. Hun har doktorgrad i økonomi fra The New School, hvor hun har spesialisert seg innen globalisering, handel, finans og utvikling, i tillegg til økonomisk idéhistorie. Hun var med å etablere Rethinking Economics Norge i 2016. Kvangraven er også grunnlegger og redaktør for fagbloggen DevelopingEconomics.orgLouison Cahen Fourot is post-doc researcher at Institute for Ecological Economics, Vienna University of Economics and Business. He is currently doing research on the current monetary system and on finance and sustainability issues. In his PhD thesis he analyzed what role the natural environment has played in the shifts between different economic periods, for example in the shift towards the current finance-dominated growth regime. He has also studied the ecological consequences of financialization.
Ove Jacobsen er professor i Økologisk økonomi ved Nord universitet og forfatter av boken ‘Anarchism and Ecological Economics’ (2018). Han har doktorgrad fra Norges Handelshøyskole og er cand.philol. fra Universitetet i Bergen. Jakobsen har vært en pioner innen økologisk økonomi i Norge. I 1993 var han med på å etablere økologisk økonomi som spesialisering innen siviløkonomutdanningen i Bodø, og i 2005 satte han, sammen med kolleger ved Høgskolen i Bodø, økologi og etikk enda sterkere på den økonomiske dagsorden ved å opprette et eget senter for økologisk økonomi og etikk. I dag er han leder for senteret. Jakobsen har utgitt flere bøker, deriblant Transformative Ecological Economics: Process Philosophy, Ideology and Utopia (2017) og Anarchism and Ecological Economics (2018).
Ellen Stenslie er stipendiat ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og CUSP (England). Hun forsker på grønne/sosiale foretak i Storbritannia og er opptatt av alternative og innovative foretaksformer for sterk bærekraft. Stenslie har tidligere jobbet med blant annet karbonmarkeder, klima og fornybar energi, og har sittet i styret for European Society for Ecological Economics.Iulie Aslaksen er dr. polit. i samfunnsøkonomi og forsker i Statistisk sentralbyrå, der hun arbeider mye innenfor økologisk økonomi, med indikatorer for bærekraftig utvikling, naturmangfold og økosystemtjenester. Aslaksen har også arbeidet med feministisk økonomi og verdsetting av omsorgsverdier som er usynlige i økonomiske regnskap. For tiden leder Aslaksen ECONOR prosjektene for Arktis råd.Per Espen Stoknes (Ph.D) is associate professor at BI Norwegian Business School where he heads the Center for Green Growth. Educated as an economist and psychologist, Stoknes has worked both as a clinical psychologist and organisational consultant. He has published several books, including ´Money and Soul – The psychology of Money and the transformation of Capitalism´ (2009).Marit Heller er institusjonell-økologisk økonom. Hun forsvarte nylig Ph.D ved NMBU, Ås med tittelen Economic incentives in household waste management; just a waste? A relational approach to agents and structures in household waste sorting“. Til daglig jobber hun i Forskningsrådet ved avdeling for marine bioressurser og miljø.Arild Vatn er professor i miljøvitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han har i en mannsalder jobbet med å utvikle og inkludere institusjonelle perspektiver i økonomifaget. Viktige bidrag i så måte finnes i bøkene ‘Institutions and the Environment’ (2005) og ‘Environmental Governance. Institutions, Policies and Actions’ (2015). Vatn har vært vise-president og senere president for The European Society for Ecological Economics. I 2007 mottok han Veblen-prisen for sitt arbeid med institusjonell teori, og i 2016 mottok han ‘the Boulding Award’, gitt av The International Society for Ecological Economics.Katinka Holtsmark er postdoktor ved Økonomisk Institutt på Universitetet i Oslo. Hun er også tilknyttet blant andre CESifo Research Network. Katinkas forskning ligger innenfor politisk økonomi og miljøøkonomi. Den setter fokus på internasjonale fellesgoder – som for eksempel et godt klima eller utvikling og spredning av ny teknologi – og på hva som påvirker insentiver internasjonalt til å bidra til utvikling og opprettholdelse av slike goder.Arve Hansen er samfunnsgeograf og postdoktor ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Han forsker på og underviser i sammenhengene mellom forbruk, utvikling og bærekraft, der han kombinerer sosial praksisteori med politisk økonomi og økonomisk geografi. Forskningen hans fokuserer særlig på endringer i forbruksmønster blant de fremvoksende middelklassene i østlige Asia.Tone Smith holds a PhD in Ecological Economics. She works for the Austrian Ministry of Sustainability and Tourism and teaches ecological economics at Krems University of Applied Sciences. Before starting her doctoral degree she worked for many years in the field of environmental-economic accounting and sustainability indicators (with Statistics Norway and the OECD).Desmond McNeill is economist and former Director of Center for Development and the Environment (SUM) at the University of Oslo. McNeill has extensive experience working with sustainable development and global governance. He was a member of The Lancet – University of Oslo Commission on Global Governance for Health (2014) and is currently a member of The International Panel of Experts on Sustainable Food Systems (IPES-Food). His recent work includes work with Sakiko Fukuda-Parr on “Knowledge and Power in Setting and Measuring SDGs”, a Special Issue of Global Policy (vol. 10, January 2019)
Kjell Arne Brekke er professor ved Økonomisk Institutt på Universitet i Oslo. Brekke arbeider blant annet med eksperimentell økonomi, adferdsøkonomi og miljø-og ressursøkonomi. Han har tidligere vært forsker blant annet på Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO og Ragnar Frisch Centre for Economic Research.Liv Anna Lindman arbeider som skandinavisk koordinator for Rethinking Economics, hvor hun har som mål å knytte sterkere bånd mellom nettverksmedlemmene i de nordiske landene. Hun er masterstudent på samfunnsøkonomi ved NMBU, og tidligere leder av Rethinking Economics NMBU. Hun har erfaring fra offentlig sektor og diverse organisasjoner bl.a. SPIRE, Observator (UiO) og studentvelferden, og er fortiden aktiv i lokalpolitikken på Ås. Liv Anna er interessert i miljø-, fordeling og velferd, og mener økonomifaget har en sentrale rolle for å finne politiske løsninger på klodens økologiske og sosiale utfordringer. Hun er sterkt kritisk til den snevre, og ideologisk ensrettede undervisningen som tilbys studentene ved landets læresteder. “For å forstå og bidra til å løse de store problemene vi står ovenfor må vi tenke grundig gjennom hvilke verdier og forutsetninger vi legger til grunn for hvordan vi systematiserer økonomien vår. Da må studentene først og fremst innvies til det filosofiske og historiske fundamentet til dagens økonomiske teori”.Mads Greaker er professor i økonomi ved OsloMet, og tidligere seniorforsker ved SSB. Greaker er utdannet både samfunnsøkonom og sivilingeniør, og hans arbeid har i stor grad fokusert på miljøøkonomi, energimarkeder og bioøkonomi. I 2018 vitnet han i rettsaken kjent som “Klimasøksmålet” mot staten om de nå velkjente regnefeilene i Olje- og Energidirektoratets konsekvensutredning.Morten Jerven is professor in Development Studies at Norwegian University of Life Sciencies (NMBU). He holds a PhD in Economic History from the London School of Economics and has published widely on African economic development, particularly on patterns of economic growth and on economic development statistics. His books are largely based on research in Africa and the post-colonial economic performance of these countries. Jerven’s current research focuses on African growth data, both with assessing its quality and contructing a reliable basis to evaluate and interpret long term economic change in African economies.Thorvald Grung Moe er cand. oecon fra UiO 1978. Han har jobbet i Finansdepartementet, Verdensbanken og Norges Bank, hvor han særlig jobbet med spørsmål knyttet til finansiell sektor. Han er nå Research Associate ved Levy Economics Institute ved Bard College (USA), hvor han også oppholdt seg i 2011/12 som forsker. Hyman Minsky var tilknyttet Levy Economics Institute og Grung Moe har publisert flere artikler på tema relatert til Minsky’s teorier, bl.a. om finanskriser, skyggebanker, pengepolitikk, og utviklingen av digitale sentralbankpenger. Grung Moe har engasjert seg for Rethinking Economics Norge fra starten og holdt foredrag på UiO og NHH om betydningen av mer bredde i faget, og særlig behovet for å styrke faghistorie og økonomisk historie i utdannelsen
Jan Bråten er spesialrådgiver i Statnett og tidligere partner i ECON Analyse. Han er utdannet ved UiO hvor han studerte filosofi, matematikk og sosiologi og senere tok embetseksamen i samfunnsøkonomi. I 2014 publiserte han rapporten ´En kostnadseffektiv og virkningsfull klimapolitikk – Framgang starter ved at noen går fram´ (link), og i 2017 rapporten “Teknologirevolusjon, vekst og bærekraft” (link), om hvorfor teknologiutviklingen går raskere og raskere og hvorfor bærekraft blir viktigere og viktigere. Jan Bråten har siden 2013 vært medlem av programstyret for EnergiX, Forskningsrådets program for energiforskning. Han har hold en rekke foredrag og skrevet flere artikler om klima- og energispørsmål.
Hvorfor er vi så besatt av behovet for økonomisk vekst?
Vekst er målestokken for alle samfunn og forteller om de er vellykkede eller ikke, men må vi ha vekst for å skape utvikling og gode samfunn? Og hva skjer med kapitalismen hvis vi ikke har vekst?
Rethinking Economics Norge inviterer til norgespremiere på filmen System Error, i samarbeid med Oslo Dokumentarkino. Filmvisningen er en del av konferansen Rethinking Sustainability.
Tone Smith, Ph.D. in Ecological Economics and one of the founders of Rethinking Economics Norway, will give a short introduction to the movie, linking its topic and critical approach to the conference Rethinking Sustainability and one of the the aims of the organisation generally, namely to contribute to broaden the debate about economic policy in society.
En film av Florian Opitz, Tyskland 2018
Tale: Engelsk og tysk
Tekstet på: Engelsk
In English:
SYSTEM ERROR (2018)
A film by Florian Opitz
Why are we so obsessed with economic growth, despite knowing that perpetual growth will kill us in the end? SYSTEM ERROR looks for answers to this principal contradiction of our time and considers global capitalism from the perspective of those who run it. In this manner, the film not only makes the absurdity of our growth-centered system uncomfortably perceptible, but also strikingly questions the seemingly irrefutable rules of the game within a bigger context.
Tickets for the film here: https://goo.gl/MJFnk7
100 kr,- // 60,- kr for students or together with a conference registration.
_________________________________
The documentary film director Florian Opitz was born in 1973 in Saarbrücken and grew up in the tranquil little town of Baden-Baden, where he whiled away his time as a boy scout and later as a punk, before embarking on a masters degree in history, psychology, and English and American literature.
He ended up in television by chance and has worked in the industry since 1998 as a documentary writer and director. Florian Opitz made his cinema debut with the political and internationally acclaimed documentary film The Big Sellout (2007), which clinched the Adolf Grimme Award in 2009 and was screened at over 40 international film festivals. Without even noticing, it was around this time that his life slowly began to pick up pace…
I Kapitalens spøkelse slår Joseph Vogl et slag for å sekularisere økonomifaget.
Av Eirik Høyer Leivestad, oversetter av Kapitalens spøkelse og medredaktør for H//O//Fs filosofiserie
Teksten sto på trykk i Klassekampen 23. januar
I 1755 ble Lisboa rammet av et kraftig jordskjelv. Foruten å legge byen i ruiner, krevde skjelvet opp mot 100 000 menneskeliv. Rystelsene bredte seg over Europa, i en tid hvor spenningen mellom religiøse og sekulære verdenssyn var i ferd med å komme til overflaten. En av opplysningens fanebærere, Voltaire, skrev romanen Candide (1759), som brukte den tragiske anledningen til å harselere over de betryggende gudsbevisene datidens teologer sto parat med. Samme hvilke redselsfulle hendelser han ble utsatt for, gjentok Candide sin læremester Pangloss’ refreng om at en guddommelig harmoni lå til grunn for det hele. Fra Voltaires parodi utmyntet man det lite brukte begrepet panglossisme: en teologisk begrunnet, ukuelig optimisme som sier at vår verden er den «beste av alle mulige», immun mot enhver hendelse som skulle tyde på det motsatte.
På tampen av fjoråret utga forlaget H//O//F den tyske filosofen Joseph Vogls bok Kapitalens spøkelse. En av bokens besnærende ideer er at vi i dag står overfor en lignende situasjon som jordskjelvet i 1755 ga opphav til. Vogl mener at de siste tiårenes tilbakevendende finanskriser har brakt økonomifaget i en knipe som ligner den teologene havnet i på terskelen til moderne tid. Selv om politisk økonomi i sin tid sprang ut av opplysningstidens sekulære orientering, hevder Vogl at den har bevart noen vesentlige trekk som har mer til felles med dogmatikk enn med vitenskap. Vår tids troslære er tilbøyelig til å insistere på at markedet er en fornuftig, effektiv og viselig innretning til tross for åpenbar ustabilitet og kriser. Mens teologene har sin theodicé, har økonomene sin oikodicé, hevder Vogl: Slik teologene må ta høyde for ondskapens rolle i den guddommelige plan, må økonomene gjøre rede for hvordan et system som lovprises for sin uovertrufne rasjonalitet kan tillate kriser og sammenbrudd.
Likevekt. Oikodiceen hviler på hva Vogl kaller grunnfiguren i politisk økonomi, nemlig antakelsen om markedets spontane orden, regelmessighet og iboende rasjonalitet. Ideen skriver seg fra 1700-tallets vyer om en økonomisk vitenskap etter forbilde av datidens empiriske naturvitenskap, en slags sosialfysikk. I takt med at den guddommelige verdensordenen tapte terreng, begynte nytidens tenkere å søke en naturlig orden som skulle avdekkes i tingene selv. Man la til side engleaktige forestillinger om hvordan mennesket burde være, for i stedet å utvikle en «realistisk» teori om sosial orden med utgangspunkt i hvordan man mente at mennesket faktisk er: et asosialt, upålitelig, egoistisk dyr, drevet av nedrige impulser. Fra denne tilsynelatende dysfunksjonen mente man likevel at en sosial orden kunne spire fram. Det var nettopp egeninteressen som førte menneskene ut i omgang med hverandre, slik at det oppsto et marked for utveksling og handel. Her kunne interessene regulere seg selv, gjennom den mekanismen Adam Smith kalte den usynlige hånd. Slik ble handelsrelasjonen det sosiale lim, prinsippet for samfunnet som sådan.
Bevegelsene i markedet ble angivelig styrt av en balanserende prisdynamikk. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel sikret systemets likevekt. Selger og kjøper graviterte alltid mot en naturlig pris, slik at enhver svingning rettet seg etter markedets naturlige, rasjonelle sentrum. Til grunn for markedssamfunnet lå ideen om den spontane balansen mellom avvikende interesser, tilbud og etterspørsel, goder og pengemengder. Vogl understreker at den økonomiske tenkningen var klar over at det dreide seg om en idé: Det ideelle markedet var en abstraksjon, ikke noe som fantes, men noe som i prinsippet kunne bringes til veie. Markedet ble i første omgang unnfanget som «sannhetsprogram», et prosjekt der man tilpasser terrenget etter kartet. Begreper som konkurranse ble ikke utledet fra empirisk observasjon, men fra et abstrakt ideal. Markeder måtte skapes ved politiske inngrep, etablering av betingelser og diktering av spilleregler – det samme gjelder for det man i nyere tid har kalt «deregulering».
Penger er tid. Vogl hevder at dette er roten til den liberale oikodiceen, som står og faller med markedets likevekt. Til tross for den innrømmede abstraksjonen øser politisk økonomi all sin utsagnskraft fra overbevisningen om en tilgrunnliggende orden. Men fra sin spede fødsel har den latt seg frustrere av en økonomisk praksis som kretser rundt kreditt og gjeld. Frustrasjonen sporer Vogl tilbake til hvordan oikodiceens statiske bilde av likevekt ble konfrontert med kapitalens dynamiske utvikling over tid. Så lenge markedet dreide seg om utveksling av varer mot varer eller edle metaller, kunne man hevde at det befant seg i en tilstand av likevekt: Mengden betalingsmidler svarte til mengden goder og varer. Men Vogl hevder at kredittsystemet innførte en «konstitutiv ulikevekt», ettersom det innvarslet muligheten for evig økende gjeld. Pengesedler og ulike typer verdipapirer viste ikke så mye til en realverdi som til et løfte om betaling forskjøvet i det uendelige. Mens den opprinnelige antakelsen tok utgangspunkt i en lukket krets av blott samtidighet, en tidløs bytteøkonomi, åpnet kredittsystemet opp mot en ubestemt horisont ved å «innprise framtiden».
Da Bank of England i 1797 innstilte kravet om å dekke de sirkulerende papirpengene med tilsvarende verdier i edelmetall, utløste det en krise for den politiske økonomiens teorier om likevekt. Bekymringer ble luftet om hvorvidt omløpet av veksler, sedler og kredittsummer viste til noe reelt, om noe kunne representere verdi uten å være bundet til materielle referanser. Med bankens dristige manøver berodde papirets representative kraft ene og alene på løfter som hentet sin verdi fra framtiden, en framtid man behandlet som en uuttømmelig ressurs. Allerede her finner Vogl tilløp til en løsrevet sirkulasjonssfære, sporen til en egendynamikk ute av takt med produksjonens bevegelser. Han hevder at kredittbasert økonomi havnet i en tilstand av konstitutiv ulikevekt så snart den baserte seg på betalingsforpliktelser som aldri kunne innløses en gang for alle. Systemet ble reist på løfter som ikke kunne innfris uten at hele systemet brøt sammen.
Et beslektet spor finner Vogl i praksisen med såkalt terminhandel, som bredte om seg utover 1800-tallet. Her ble det utviklet markeder for handel med terminkontrakter om framtidige leveranser av kveg, korn og lignende. Men dette utartet raskt til en virksomhet som spekulerte i framtidige priser, en handelsaktivitet som vokste uavhengig av faktiske varer og faktiske leveranser. Vogl oppsummerer terminhandelen slik: «Noen som ikke har en vare, som verken forventer eller ønsker denne varen, selger den til noen som heller ikke forventer eller ønsker den, og som faktisk heller ikke mottar den». I dette markedet viste ikke prisene lenger til varer, men til forventede prisendringer; markedsaktiviteten ble fullstendig selvrefererende, frikoblet fra produksjon, transport og andre materielle besværligheter.
Framtiden som vare. Vogl viser hvordan disse sporene krysser hverandre i det rådende finansregimet. Etter at Bank of England skrinla sitt eksperiment i 1821, vant forestillingen om at monetær likevekt var bundet til metalldekning og bankreserver igjen nærmest enerådende status. Men på begynnelsen av 1970-tallet førte hendelser i verdensøkonomien til en definitiv avskjed med denne forestillingen. Bretton Woods-avtalen av 1944 hadde vært et tiltak for å stabilisere det internasjonale pengeomløpet gjennom faste valutakurser knyttet til en gull-/dollarstandard. I kjølvannet av systemets avvikling oppsto et teoretisk og praktisk eksperimenteringsfelt, der den liberale oikodiceen lette etter nye midler for å gjøre seg selv sann og empirisk verifiserbar. Milton Friedman lanserte sitt skjellsettende forslag om å utvikle nye finansmarkeder basert på terminhandel med valuta – valutafutures – ut fra antakelsen om at økning i spekulativ aktivitet selv ville ha en stabiliserende funksjon. Dikene mellom reelle og fiktive verdier ble sprengt av en rekke finansielle innovasjoner som skapte nye markeder for handel med forwards, futures, options og swaps. Resultatet var det vektløse finansmarked, et system der samtlige deltakeres «hedging» skulle sikre en likevekt av annen orden: Risikoer stabiliserte risikoer, spekulasjon utlignet spekulasjon.
Mens finansteoriens modeller predikerer at større omsetning og spredning av verdipapirer fungerer stabiliserende, later det til at en voksende finansøkonomi gjør seg stadig mer utsatt for kriser. Men trass i tilbakevendende turbulens siden 1980-tallet er det som om for mye står på spill til at oikodiceens talspersoner våger å stille spørsmål ved grunnantakelsene. En levning av teologisk forsynstro har slått rot i hjertet av teoriene om markedet, mener Vogl. Nettopp hendelser som katastrofen i 2008 burde åpne for å spørre om det rådende økonomiske systemet virkelig er den beste av alle mulige verdener. Selv om kritiske stemmer er blitt mer hørbare blant økonomifagets egne rekker, blir fagets bærende teorier fortsatt tatt til inntekt for å utvide finanssektorens innflytelse. Hva ville skje om det kom til faglig enighet om å forkaste antakelsen om markedets likevekt? Vogl har ingen forslag til hvordan et slikt alternativt økonomifag burde se ut; han sier bare at det må til hvis faget vil være på høyde med sitt studieobjekt.
Kom på boklansering lørdag 26. januar på Litteraturhuset, les mer her.
Er det statens rolle å plukke vinnere? 
I Kapitalens spøkelse slår Joseph Vogl et slag for å sekularisere økonomifaget.