Vi har ikke råd til å kun benytte oss av de billigste klimatiltakene.
Av Ebba Boye. Artikkelen sto på trykk i Klassekampen onsdag 20. juni 2018.
Jeg møter mange økonomistudenter som mener at å redde livsgrunnlaget på jordkloden er vår tids viktigste utfordring. Det er ofte derfor de har valgt å studere samfunnsøkonomi – de vil bruke kunnskap om økonomiske sammenhenger til å finne løsninger på klimakrisa. De får dermed tilbud om å studere miljøøkonomi, et fag som lærer deg å beregne hvilke klimatiltak som er mest kostnadseffektive og som derfor gir størst mulig samfunnsøkonomisk overskudd.
Dette er ettertraktet kunnskap: Regjeringer ønsker å vite hva som gir størst samfunnsøkonomisk overskudd før beslutninger treffes. Det er blant annet derfor regjeringen nå har trykket på pauseknappen for norske forsøk på å fange og lagre CO2-utslipp fra norsk industri. De har spurt økonomene i konsulentfirmaene Oslo Economics og Atkins som har regnet ut at prosjektet ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt per i dag. Det viktigste for regjeringen er å «velge effektive tiltak som gir størst mulig klimaeffekt», og de har derfor lagt prosjektet på is.
Dette skjer på tross av at de fleste scenarioene i FNs klimapanels rapporter viser at det knapt vil være mulig å nå togradersmålet uten fangst og lagring av CO2. I sin femte hovedrapport viser klimapanelet at de totale kostnadene ved å nå togradersmålet vil kunne bli mer enn dobbelt så høye uten fangst og lagring av CO2. Med andre ord – vil vi redde jordkloden vår, så må vi utvikle denne teknologien.
Norge har erfaringen, kompetansen og geografien som trengs for å utvikle og ta i bruk CO2-fangst og -lagring (CCS). Ifølge Zero er 20 millioner tonn CO2 fanget og lagret trygt på Sleipner og Snøhvit, to av verdens fremste CCS-prosjekter. Vi har tunge teknologimiljøer, verdens største teknologisenter, tilgang til gode lagermuligheter på norsk sokkel og betydelig kompetanse på lagring av CO2. Det er derfor NHO har gått hardt ut i sin støtte til prosjektet, sammen med blant annet LO og miljøbevegelsen.
Ifølge regjeringen er målet med å utvikle et slikt prosjekt at vi utvikler teknologi som andre land kan få nytte av. Det er med det utgangspunktet konsulentfirmaene har gjort analysen sin. Konklusjonen er at ettersom det per i dag er få anlegg under planlegging i resten av verden, antar de at det er få som vil kunne ta teknologien i bruk internasjonalt. Dermed er prosjektet ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt, og prosjektet skrinlegges (!). Hadde kvoteprisen for å slippe ut CO2 vært høyere, så ville bildet sett helt annerledes ut: Da ville det lønt seg for bedrifter å utvikle teknologi for å fange utslipp før det når atmosfæren.
«Få andre enn staten vil ha langsiktighet og risikovilje til å få til noe sånt»
Regjeringen sier de er opptatt av om pengene heller kan brukes mer effektivt et annet sted, om «tilsvarende ressursbruk til andre klimatiltak kan gi mye større utslippsreduksjoner» (Prop. 85S (2017–2018)).
Det er klart det er mulig å finne klimatiltak som er mye billigere enn CO2 -fangst, og som gir større kutt per krone. Men dersom målet faktisk er å redde jordkloden, så holder det ikke å kun gjennomføre de billigste tiltakene. Det velger regjeringen å se bort fra. Enhver miljøøkonom er opplært i at det viktigste er å gjennomføre de billigste tiltakene først – og regjeringen avviser miljøtiltak hvis økonomene har regnet ut at de ikke er tilstrekkelig kostnadseffektive. Samtidig koker kloden vi lever på.
Radikale omstillinger – som å bekjempe klimaendringene – krever at helt nye teknologier utvikles og tas i bruk. Da må man tørre å gjøre omfattende og langsiktige investeringer, ofte i flere tiår, før teknologiene er kommersielt konkurransedyktige. Usikkerheten kommer til å være høy, det vil kreve store løft i både kunnskap og infrastruktur. Det er få andre enn staten som vil kunne ha langsiktighet og risikovilje nok til å få til noe sånt. Kunnskaps- og industrimiljøene som jobber med CO2-fangst trenger signaler fra staten om langsiktig engasjement og forutsigbare finansieringsrammer. Istedenfor blir de møtt med nøling fordi teknologien per i dag ikke gir de billigste klimakuttene per tonn.
Jakten på de billigste klimatiltakene har blitt en tidstyv. Det er derfor økologiske økonomer mener at å finne den mest kostnadseffektive løsningen er sekundært. Det viktigste er å få gjennomført nødvendige tiltak. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet i en verden med fire graders oppvarming er meningsløst.