Pluralisme i økonomifaget – økonomi som samfunnsvitenskap

Skrevet av Marie Storli.

Når Rethinking Economics tar til orde for pluralisme i økonomifaget er det fordi vi mener at økonomistudiet har blitt for fokusert på én teoretisk skole og et snevert sett med tilhørende verktøy. Innen mainstream økonomi sies det ofte at økonomi er en måte å tenke på.

Hva er samfunnsøkonomi?

Umiddelbart vil nok de fleste anta at samfunnsøkonomi er studiet av det økonomiske systemet. Mange forventer at økonomer forstår bank og finans, og at de har kunnskap om de store økonomiske institusjonene som Verdensbanken og det Internasjonale Pengefondet. Det ville også være nærliggende og tro at økonomistudenter lærte hva som er de viktigste næringene og industriene i det landet de studerer. Med andre ord, de fleste ser for seg at økonomi er studiet av økonomien, på samme måte som biologi er studien av levende vesener.

Tidligere var det også slik. For gjennom det meste av økonomifagets historie – fra de klassiske økonomene og fram til midten av 1900-tallet – ble faget kjennetegnet av dets studieobjekt. Ulike økonomer hadde ulike interesser, perspektiver og metodologiske innfallsvinkler, men delte alle et ønske om å beskrive og forstå det økonomiske systemet. Det fantes altså et mangfold av teoretiske og metodologiske tilnærminger.

I dette mangfoldet av økonomisk tenkning etablerte det seg en ny retning innenfor økonomifaget, som vi i dag kjenner som nyklassisk økonomisk teori. Denne teoretiske skolen spores gjerne tilbake til 1870-årene og den marginalistiske revolusjonen. I løpet av 1900-tallet skulle denne skolen bli dominerende. Vi kommer tilbake til hva som kjennetegner den nyklassiske skolen i tredje del av denne serien.

Innenfor den nyklassiske skolen utviklet det seg en annen forståelse av hva økonomi skal være. Gradvis gikk økonomifaget fra å være studien av økonomien til å bli én spesifikk metodisk tilnærming. I en innføringsbok skrevet av Gaute Torsvik (2010) kan vi lese at samfunnsøkonomi er en metode. Denne metoden kan brukes på så godt som alle samfunnsområder, ikke bare det økonomiske systemet.

De siste 50 årene har nyklassisk økonomi riktignok tatt til seg innsikter fra andre teoretiske skoler, og fått flere teoretiske påbygg slik som spillteori, atferdsøkonomi og ny-keynesiansk økonomi, for å nevne noen. Disse utgjør sammen det som gjerne kalles fagets mainstream, eller ortodoks økonomi. Selv om det er mange forskjellige teorier og modeller innen ortodoks økonomi, harmoniserer de i stor grad med hverandre og respekterer noen vedtatte sannheter.

På den andre siden har vi heterodoks økonomi, som er en samlebetegnelse på de teorier som ligger utenfor mainstream, og som i all hovedsak ikke undervises ved de store lærestedene. Her finnes det et mangfold av akademiske skoler og tradisjoner som ser samfunnet fra ulike perspektiver, og det er disse teoriene dette prosjektet handler om.

Hva er pluralisme i økonomifaget?

Pluralisme er det motsatte av ensretting, monisme. Pluralitet betyr mangfold, altså mer enn én, og pluralisme betyr her at man ønsker et mangfold av teorier og metoder. Målet er å fremme intellektuell debatt og kritisk tenkning. Hvis man har mer enn ett verktøy, kan man selv ta stilling til hvilket man mener er best egnet til en gitt problemstilling. Dette er vanlig i alle andre samfunnsvitenskaper, men altså ikke innenfor samfunnsøkonomi.

Pluralisme er løsningen på problemet i økonomifaget. Problemet, slik vi ser det, er at det er én, og bare én, riktig måte å gjøre økonomisk analyse på. Økonomien er allsidig, kompleks og uforutsigbar, og mennesket likeså. Det er ingen grunn til å tro at én innfallsvinkel alltid vil gi riktig svar.

Man trenger mer enn én teori for å forstå hva som foregår i økonomien, fordi den er så kompleks. Økonomien er i stadig endring, så en teori som forklarer økonomiske fenomener i dag kan ikke nødvendigvis forklare morgendagens tendenser. Dette betyr ikke det at det er noe galt med ideen fra i går. Det eneste vi her sier, er at ingen teori kan ha rett i alt, hele tiden.

Alle teorier og modeller er forenklinger av virkeligheten. Vi behøver forenklinger og antagelser for å kunne si noe om verden, fordi verden i seg selv er så kompleks. Disse forenklingene hjelper oss til å strukturere tanken og trekke konklusjoner. Det setter oss altså i stand til å gjøre analyser, men prisen for dette er at de også begrenser hva vi kan observere. Det er det som er avtalen. Ingen metodologi, ingen vitenskap.

Metodologi er spillereglene for vitenskapen, vi kan tenke på det som brillene vi ser med. Som et filter framhever den noen ting, og visker ut andre. Metodologien avgjør med andre ord hva vi ser, og hva vi ikke ser. Det er ikke noe galt i det, så lenge man respekterer begrensningen til gitte sett med briller. Problemet oppstår først når man glemmer disse begrensningene, og spesielt vil dette skje hvis man bare har ett sett med briller å studere verden gjennom.

Hvorfor perfeksjonere bruken av ett verktøy når det finnes en hel verktøykasse der ute? Eller som Ha-Joon Chang sier “Don’t be the person with the hammer, then everything will look like a nail. Instead, get a Swiss knife.”