Den nyklassiske skolen

Økonomifaget rommer mange ulike teorier og perspektiver med til dels motstridende analyser og konklusjoner. Debattene om økonomisk politikk preges av slike motsetninger, men det er ikke alltid like lett å forstå bakgrunnen for disse uenighetene – spesielt ikke hvis man bare har kjennskap til én teoretisk tilnærming til økonomi. Derfor tar vi nå for oss én og én tradisjon, og forsøker å si noe om hva som karakteriserer den.

Siden et lynkurs skal være kortfattet er ikke dette en fullstendig redegjørelse, vi må velge ut noen elementer. Dette er tredje del av Lynkurs i økonomi, som handler om den nyklassiske skolen. Her har vi valgt å fokusere på den nyklassiske forståelsen av verdi, og den nyklassiske skolens status i dagens økonomifag.

Mye har endret seg fra den klassiske skolen til dagens økonomifag. Blant annet er det en forskjell i hvordan en forstår verdi. Denne endringen kom med den marginalistiske revolusjonen, som også markerte starten på den nyklassiske skolen. I dag har denne skolen blitt dominerende. Ikke all teori i det etablerte økonomifaget er nyklassisk, men alle som studerer økonomi må lære denne teorien. Man kan dermed si at den utgjør en “kjerne” i økonomifaget.

Under følger en kort introduksjon, deretter har vi valgt ut noen korte videoer og en artikkel du kan lese for å lære litt mer. Helt til slutt har vi også listet opp noen bøker og foredrag for de som vil fordype seg videre.

Introduksjon:

Estimert lesetid på artikkelen er 10 minutter.

Den nyklassiske skolen i økonomifaget

Vi skal her se på noen grunntrekk ved den nyklassiske skolen. Dette er en oppsummering fra et idéhistorisk perspektiv, som er ment å beskrive nyklassisk teori sett i forhold til de andre økonomiske teoriene. Framstillingen er derfor annerledes enn slik teorien blir presentert i lærebøkene. På slutten av teksten foreslår vi bøker og foredrag for deg som vil lese mer om den nyklassiske tradisjonen i økonomifaget.

Fra objektiv til subjektiv verdi
De klassiske økonomene forsto varers verdi som en objektiv størrelse, bestemt av arbeidsinnsatsen i produksjonen. I nyklassisk teori opphører imidlertid skillet mellom bruks- og bytteverdi, det vil si det finnes bare én verdi og denne uttrykkes i markedsprisen. Her har varen verdi fordi den kan selges på markedet, og prisen bestemmes av konsumentenes marginale nytte og marginal produksjonskostnad. Klassikernes arbeidsverditeori fikk kritikk for å være upresis og inkonsistent, og Marx’ versjon tilsa at arbeidskraften ble utbyttet. I nyklassisk teori blir arbeidskraften avlønnet i tråd med sitt marginale bidrag til i produksjonen.

Den nyklassiske skolen har sitt opphav i det vi kaller den marginalistiske revolusjonen. På slutten av 1800-tallet publiserte William Stanley Jevons, Léon Walras og Carl Menger hver for seg lignende artikler om det de kalte «marginal nytte». Mange har pekt på at denne vendingen i økonomifaget var inspirert av matematisk metode anvendt i mekanisk fysikk. I praksis byttet man ut atomer med individer, og energi med nytte. Så, hva menes med nytte?

Nytte kan forstås som tilfredsstillelse av et behov, godfølelse eller kanskje til og med lykke. Marginal nytte er den økning i glede du får av en ekstra enhet av et gode. Denne økningen er alltid positiv, slik at det å få mer av noe alltid er bedre, men marginalnytten er fallende: I utgangspunktet har du kanskje stor nytte av å kjøpe iskrem, men hvis du allerede har spist tre stykker kan det antas at du har lavere nytte av å kjøpe enda én. Ideen er at vi lar marginal nytte styre våre valg mellom goder: Vi fordeler inntekten mellom goder slik at marginalnytten av én krone er lik overalt.

Den neste generasjonen økonomer – som lot seg inspirere av disse publikasjonene – skulle virkelig forme den nyklassiske skolen. Her finner vi navn som Alfred Marshall, Vilfredo Pareto, Knut Wicksell og Irving Fischer. Marshall la vekt på at det er likevekt mellom tilbud og etterspørsel som avgjør pris og kvantum i markedet. Han lanserte den figuren vi i dag kjenner som markedskrysset, der skjæringspunktet mellom tilbuds- og etterspørselskurven viser likevektsløsningen.
 
Mens bedriftens produksjonskostnader bestemmer tilbudet, er etterspørselen bestemt av forbrukernes betalingsvilje som gjenspeiler deres marginale nytte. I denne teorien vil også arbeidsmarkedet være styrt av folks preferanser. Alle velger hvor mye de vil jobbe til gjeldende markedslønn, ut fra hvor høyt de verdsetter fritid. Det er altså preferansene som styrer hva ting er verdt og hvor mye fritid du velger å ofre.
 
Nyklassisk teori
Det vil ikke være full enighet om hva som kjennetegner nyklassisk økonomisk teori. Roman Eliassen (2016) legger til grunn at det er tre prinsipper som kjennetegner nyklassisk økonomi:
 
1.   Økonomisk analyse bør ta utgangspunkt i matematiske formuleringer.
2.   Økonomiske analyser bør ta utgangspunkt i å finne likevektsløsninger.
3.   Økonomiske fenomener bør forklares med utgangspunkt i individers (eller aktørers) atferd.
 
Med andre ord antar nyklassisk teori at økonomien er bygget opp av individer som handler i tråd med sine preferanser. Det finnes også grupper av mennesker – som i en bedrift eller et land – men når vi betrakter slike grupper, oppfører de seg rasjonelt som én enhet. Aktørene handler for å maksimere sin egen nytte eller profitt – uten å tenke på andre, eller å la seg påvirke av sine omgivelser. Slik maksimerende atferd er også et grunnleggende prinsipp i nyklassisk teori.

Økonomien er altså et samspill mellom disse aktørene, som alle maksimerer nytte eller profitt, gitt en eller annen fordeling av tilgjengelige ressurser. Ideen er at denne samhandlingen leder til en likevekt, det vil si en situasjon der ingen lenger ønsker å endre sitt valg. Når en forutsetter “perfekt konkurranse” i alle markeder, er ressursutnyttelsen optimal. Nyklassisk økonomisk analyse bruker en bestemt type matematikk for å utlede slike optimale likevektsløsninger. Metoden kalles “maksimering under bibetingelser”.
 
Ved bruk av denne metoden – som er inspirert av metoder fra fysikken – antar man implisitt at økonomien er et lukket system. Det innebærer at alle individer (atomer) i systemet er selvstendige, men forbundet til hverandre, og at disse elementene følger kalkulerbare baner. En følge av dette er for eksempel at systemet er stabilt, og at økonomiske kriser og krasj må modelleres som “eksterne sjokk” fordi slike fenomener ikke kan forklares internt i modellen.
 
Med fysikken som forbilde har den nyklassiske skolen tatt i bruk matematisk metode for å skape en positiv økonomisk teori – i den betydning at den skal være verdinøytral og objektiv. Økonomifagets politiske og normative preg har dermed blitt tonet ned, og historiske og sosiale aspekter har i stor grad forsvunnet fra analysene. Det som står igjen er abstrakte matematiske modeller som er ment å hjelpe økonomer og organisere tankene, og å forenkle en kompleks virkelighet. Kritikere vil påpeke at metoden likevel brukes til å utlede normative utsagn om effektiv ressursbruk.

Fra studieobjekt til metode
Mens Marshall definerte samfunnsøkonomi som studiet av mennesker «in the ordinary business of life», lanserte Lionel Robbins i 30-årene sin definisjon av økonomifaget som studiet av menneskers atferd i anvendelsen av knappe ressurser til alternative formål. 
 
Som følge av utviklingen som er beskrevet over, og i tråd med Robbins’ definisjon, har økonomifaget gått fra å være studiet av økonomiske prosesser og fenomener til å bli studiet av en spesifikk metode. Hvorfor og hvordan er det ingen som vet, men det spekuleres blant annet i om den kalde krigen var medvirkende. Det var muligens ansett som ønskelig med en teori basert på matematisk formulerte teoremer, og som kunne forklare ressursallokering med bakgrunn i individers preferanser og som kunne vise hvordan frie markeder kunne gjøre denne ressursallokeringen optimal.
 
Det er fra midten av det 20. århundre at den nyklassiske skolen blir dominerende og begynner sin «vitenskapelige invasjon» inn i andre samfunnsvitenskapers anliggender. Økonomen Gary Becker satte ord på dette prosjektet da han sa at den økonomiske metoden «evner å forklare alle sosiale fenomener, ikke bare økonomiske prosesser». Han ble kjent for sitt arbeide med å lage modeller for diskriminering i arbeidsmarkedet, fordeling av husarbeid i hjemmet, hvor mange barn en kvinne velger å føde og hvor mye tid hun dedikerer til å oppdra dem. Alt dette basert på nyttemaksimering.
 
I dag finnes det nær sagt ingen domener av livet som ikke har blitt teoretisert – og modellert – ved hjelp av den nyklassiske metoden. Nyklassikerne søker her å forklare fenomener og systemer som andre samfunnsvitenskaper har jobbet lenge med å kartlegge og forstå. Men når økonomen bestemmer seg for å forklare de samme mønstrene, hopper hen ofte bukk over tidligere etablert kunnskap fordi det ligger innenfor en annen disiplin – med andre metoder.
 
Bruken av matematisk metode har trolig bidratt til at det nyklassiske økonomifaget framstår mer vitenskapelig enn andre samfunnsfag. Økonomene har kunnet levere klare og entydige svar, basert på stringente metoder og modeller. Økonomisk innsikt har dermed blitt ettertraktet blant beslutningstakere, og økonomer har fått viktige posisjoner innenfor byråkratiet. Et eksempel på økonomifagets innflytelse er bruken av samfunnsøkonomisk analyse i politiske beslutningsprosesser.
 
Korreksjon av markedssvikt
Store deler av økonomifaget handler om å studere hvordan markedsmekanismen bidrar til å fordele samfunnets begrensede ressurser – eller når det er nødvendig for myndighetene å intervenere for å sikre en mer effektiv allokering enn det markedet får til alene.
 
Myndighetenes inngrep kan ha sin bakgrunn i at det er samfunnsøkonomisk kostnad eller nytte som ikke inngår i markedsprisene – såkalte eksternaliteter. Et velkjent eksempel er utslipp av karbondioksid og andre klimagasser: Klimaendringene medfører store kostnader for samfunnet i dag, og enda større i framtiden, men uten reguleringer vil ikke denne kostnaden synes for den som brenner kull, olje og gass. Her bør staten regulere, for eksempel ved å legge en avgift på utslipp som tilsvarer denne samfunnskostnaden.
 
Eksternaliteter – eller eksterne virkninger – er en form for “markedssvikt”, det vil si et avvik fra et perfekt konkurransemarked som begrunner statlig inngrep. (Eksternaliteter kan også være positive, for eksempel kan innovasjon gi fordeler for andre enn den som har hatt kostnadene ved utviklingen.) Andre typer markedssvikt er markedsmakt og ufullstendig informasjon. En produsent som dominerer markedet kan sette en pris som er høyere enn sin marginale produksjonskostnad, og påføre samfunnet en kostnad. Ufullstendig informasjon gjør at aktører ikke kan tilpasse seg optimalt.
 
Verdsetting
I et samfunn som allerede styres av markeder og priser, og der samfunnsøkonomiske analyser brukes til å vurdere ulike prosjekter, kan det oppleves som problematisk at tap av natur ikke inkluderes i analysen. I mangel på bedre verktøy har økonomene utviklet metoder for å verdsette naturen, med mål om å lage mer presise analyser. Den globale oppvarmingen påfører verden store kostnader, men kan disse beregnes i penger? Eller, hvis en veiutbygging innebærer ødeleggelsen av skog – hva er denne skogen egentlig verdt?
 
Verdi og pris er det samme i det nyklassiske universet. Der det finnes et marked finnes også en pris, og det er da enkelt å si hva verdien er. Men for naturens goder og tjenester finnes ingen markeder. Fordi markedspriser antas å gjenspeile folks betalingsvilje, er den vanligste metoden rett og slett å spørre folk: hvor mye er du villig til å betale for å redde denne skogen?
 
Men selv om skogen har en verdi for oss mennesker, vet ikke hver og en av oss hva denne verdien egentlig er. For eksempel har det de siste tiårene kommet banebrytende forskning om hvordan trær i skogen deler informasjon om sykdommer og utfordringer, at de organiserer et slags felles immunforsvar og deler næring med hverandre ved behov. Det er mye vi rett og slett ikke vet om naturen rundt oss. Så, hvorfor skulle vi finne skogens sanne verdi ved å spørre folk om hva skogen er verdt for dem i penger?

Denne delen av lynkurset, som handler om den dominerende teoretiske skolen i økonomifaget, er noe lengre og mer kritisk enn de andre. Dette er fordi den utgjør det etablerte. Den nyklassiske tradisjonen er størst (i antall forskere og publikasjoner) og har hatt størst innflytelse. Dette innebærer at den er mer verdig et kritisk blikk, og dessuten at de andre teoretiske tradisjonene vi introduserer fra nå av stiller seg i motsetning til denne tradisjonen.
 
Rethinking Economics sin kritikk av økonomifaget er først og fremst rettet mot den nyklassiske skolens dominerende status. Det kan være ulike oppfatninger om innholdet, og nytten av denne teorien i ulike anvendelser. Uansett vil økonomifaget være tjent med å åpne opp for andre tilnærminger.

Ressurser

Her har vi valgt ut noen enkle ressurser for deg som vil lære mer. Det hele er estimert å ta om lag en time. Til slutt kan du teste kunnskapene dine i en quiz (lenke helt nederst).

På slutten av uken trekker vi en heldig vinner av quizen!