Hvordan skal vi betale for en «Green New Deal»?
Av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge
Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 29.mai 2019.
I USA har demokraten Alexandria Ocasio-Cortez utarbeidet en 10-års plan for å redusere klimautslipp. Politikkpakken inkluderer visjoner om 100 prosent fornybar energi, en digitalisering av landets kraftforsyning, oppgradering og energieffektivisering av bygningsmassen, investeringer i el-biler og høyhastighetstog. En slik massemobilisering av ressurser kan skaffe flere millioner nye arbeidsplasser i offentlig og privat sektor. I tillegg tar Ocasio-Cortez til orde for en jobb-garanti. Målet er å sikre at de som har arbeidet i fossile industrier er garantert omskolering eller en stabil jobb, for eksempel i kommunen med å ta vare på utemiljøet og skape trygge lokalsamfunn.
Men hvordan skal de betale for alt dette? Ocasio-Cortez svarer kjekt; på samme måte som vi betaler for alle krigene vi deltar i, og på samme måte som vi reddet bankene etter finanskrisen. Staten kan skape så mange penger den vil, begrensningen er ikke hvor mye penger staten kan bruke, men hvor mye ledig kapasitet som finnes i økonomien. Dette er utsagn som får de fleste økonomer til å steile, historien har nok av eksempler på at offentlig pengebruk kan gi ekstrem inflasjon.
Ocasio-Cortez refererer til den økonomiske teoriretningen «Modern Money Theory» (MMT), eller «ny monetær teori». Denne gruppen økonomer prøver å avkle myten om at et statsbudsjett kan forstås som et husholdningsbudsjett, der inntektene må komme først og forbruket etterpå. Til forskjell fra en husholdning kan ikke en suveren stat med egen valuta gå konkurs. Forutsetningen er at de ikke låner penger i utenlandsk valuta, men skaper nye penger selv.
Et grønt skifte vil kreve mye arbeidskraft og store investeringer. Det kan føre til økt press i økonomien og mer inflasjon. Men det er ingen direkte sammenheng mellom økt statlig pengebruk og inflasjon. Dersom pengene ikke blir brukt på forbruk, men på å øke produksjonskapasiteten i økonomien, kan staten bruke mer penger uten at pengene mister sin verdi. I følge MMT er hele formålet med skatter nettopp å inndra kjøpekraft og dermed hindre inflasjon. Ideen om at vi må skattlegge befolkningen for å sikre inntekter til staten er misvisende, hevder de, for staten trenger ikke de pengene. Skatt er et styringsverktøy som flytter samfunnets ressurser fra privat forbruk til for eksempel grønne investeringer. Derfor er skattlegging av de rikeste en viktig del av Green New Deal.
Det var etter finanskrisen i 2008 at argumentene til MMT begynte å få økt aksept. Sentralbankene i USA og EU utvidet plutselig egne balanser med milliarder, de skapte penger fra intet og pøste dem inn i finansmarkedene. Fascinasjonen for at dette var mulig har gjort at mange nå ser på pengepolitikk med nye øyne. Hva om vi kan bruke dette «trikset» til å ikke bare redde bankene, men også jordkloden?
I USA har denne tankegangen mye for seg. Dollaren er i en unik posisjon og frykten for budsjettunderskudd lammer hele statsapparatet med jevne mellomrom og gjør det umulig å gjennomføre nødvendige investeringer. Paul Krugman er blant økonomene som tar til orde for at en Green New Deal vil øke USAs produktivitet og at man ikke bør være så bekymret for pengebruken.
MMT sin beskrivelse av hvordan pengesystemet fungerer er i utgangspunktet bare en forklaring på hvordan staten bruker penger. Utfordringen ligger i å vite hvor mye penger som kan brukes og når det er for mye press i økonomien. Nøyaktig når inflasjon oppstår er usikkert og vil variere fra land til land, og eksperimentering kan være risikabelt. Frykten er populistiske politikere som lover for mye, det finnes gode grunner til at vi har regler som tvinger politikere til å forholde seg til inntektssiden på statsbudsjettet.
Problemet er at dagens politikk begrenser offentlig pengebruk, samtidig som galopperende privat kredittvekst gir økt privat ressursbruk, særlig til bygging av stadig flere hus og hytter. Når vi står overfor finanskrise og klimakrise er det derfor nødvendig å forstå det reelle handlingsrommet finanspolitikken kan gi oss. Det er unødvendig og destruktivt å spare seg gjennom en finanskrise, og det er kortsiktig å holde igjen når økonomien skal gjennom et grønt skifte. Alternativet er uansett at vi må bruke ressursene på å rydde opp i etterkant.
Videre lesing:
Ny Monetær Teori, skrevet av Thorvald Grung Moe
Norge trenger en Green New Deal, skrevet av Thorvald Grung Moe og Jørgen Randers
The Green New Deal: Mobilizing for a Just, Prosperous, and Sustainable Economy, by Robert Hocket and Rhiana Gunn-Wright
The Economic Case for the Green New Deal, by Mark Paul, Susan Holmberg and Josh Mason.