Oppfostring

Hva slags konkurranse gir investeringer for fremtiden?

Av Ebba Boye, leder Rethinking Economics Norge

Denne kronikken har tidligere stått på trykk i Klassekampen 01.08.2018

Trump har nå startet en handelskrig for å beskytte USAs industri mot den harde internasjonale konkurransen. Cambridge-økonomen Ha-Joon Chang, som jeg intervjuet for Klassekampen i vår, mener årsaken til at USA taper konkurransen mot Kina er at landets industri rett og slett ikke er konkurransedyktig. I følge han har den amerikanske kapitalismen gått inn i et spor der profittene i altfor liten grad reinvesteres i driften. Det brukes for lite på forskning, utvikling og nye maskiner. Isteden ser man utviklingen av en type kapitalisme som er «finansialisert», der overskudd brukes til å kjøpe opp egne aksjer for å sikre aksjekursen. I USA har det blitt aksjonærenes kortsiktige krav som styrer økonomien, i motsetning til den langsiktige industribyggingen som nå foregår i Kina.

Ha-Joon Chang er mest kjent for boken «Kicking away the ladder», der han argumenterer for at fattige land må få lov å bruke de samme virkemidlene som rike land brukte for å bygge opp sin rikdom, nemlig muligheten til å beskytte egen industri så den får mulighet til å vokse seg sterk. Dagens handelsregime, ofte påtvunget fattige land gjennom låneavtalene til IMF og Verdensbanken, nekter land å bruke virkemidler som toll, subsidier og en aktiv statlig industripolitikk. Dette på tross av at slike virkemidler har vært en helt sentral del av vestlig utvikling.

Chang bruker ofte eksemplet med sin 6 år gamle sønn, Gin-Kyu. Han får dekket mat, husly og utdanning av foreldrene sine, på tross av at millioner av barn på hans alder allerede er i jobb. Er det lurt å la 6-åringen leve videre i sin lille boble, helt uten krav til å være produktiv? Bør han ikke heller eksponeres for mer konkurranse så han lærer seg å bli mer produktiv? Han kan bli en dyktig jordbærplukker eller skopusser, lære seg verdien av hardt arbeid og kan jobbe seg opp derfra. Et slikt valg betyr selvsagt at han aldri kan bli lege, eller ingeniør eller sykepleier. Den typen yrker krever at foreldrene fortsetter å subsidiere han og investere i han i minst 12 år til.

Det høres kanskje absurd ut? Men det er nettopp den typen argumentasjon som har blitt brukt av frihandelsentusiaster de siste 40 årene. Utviklingsland må åpne opp for frihandel så raskt som mulig, hevdes det, slik at de blir utsatt for konkurranse og dermed har et insentiv til å øke produktiviteten sin. Beskyttelse derimot, fører til selvtilfredshet og latskap.

Hva har dette med USA sin handelskrig å gjøre? USA er ingen 6-åring, på tross av at Trump oppfører seg sånn. Og selv om det kan være en god investering å la 6-åringen bo hjemme, så finnes det like gode argumenter for å kaste 26 åringen ut av huset og la han stå på egne bein. Trump prøver å beskytte en bortskjemt og grådig industri som driver kortsiktig spekulasjon med pengene sine istedenfor å sikre langsiktig investering.

Men hvorfor er Chang så opptatt av nettopp industri? I følge den økonomiske teorien om komparative fortrinn, så kunne sønnen til Chang spesialisert seg på jordbærplukking og fortsatt tjent på frihandel. Erik Reinert skrev i denne spalten 11. juli om forskjellen på sektorer med avtakende og økende avkastning. Jordbruk er et eksempel på en sektor med avtakende avkastning. Samme hvor mye investeringer og maskiner du bruker på en jordlapp, så finnes det en naturlig begrensning på hvor mye avkastningen kan fortsette å øke. For å sikre vekst er det derfor avgjørende at et land også satser på sektorer med økende avkastning. Mange industrier kjennetegnes nettopp av muligheten til å bruke innovasjon, investeringer og nye maskiner for å sikre en slik avkastning. Det er derfor avgjørende å la fattige land bygge opp en industrisektor. Dette har Kina har skjønt, og de vinner nå konkurransen. Dersom land kun satser på sitt komparative fortrinn som jordbærplukkere, og ikke lar andre sektorer få rom til å modnes før de utsettes for internasjonal konkurranse, så forblir land i fattigdomsfella. Mangel på muligheter og levebrød gjør at folk flytter på seg til områder der det finnes arbeidsplasser. Reinert sitt poeng er at vestlige land i mange år har brukt proteksjonisme og latt egen industri få vokse seg sterk, og det er her det finnes arbeid. Ved å nekte andre land det samme har vi trukket opp stigen etter oss, og lar jordbærplukkerne drukne i jakten på et bedre liv.