Hvordan et snevert fokus på effektivitet gjorde oss blinde for krisa.
Av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge.
15.september 2008 kollapset Lehman Brothers i USA. Finanskrisen rullet over oss og skapte en enorm sløsing med menneskeliv, ressurser og muligheter.
Det er også 10 år siden økonomene ble avkledd og avslørt. Det viste seg at de gradvis hadde blitt mer opptatt av den matematiske elegansen til modellene sine enn av å følge med på virkeligheten der ute. De brukte rett og slett modeller der den voksende finanssektoren ikke var med. Bank og finans ble sett på som en nøytral mellommann som flyttet penger fra de som sparte til de som investerte. Finansmarkeder sikret risikospredning og effektive markeder. 10 år etter krisa er det verdt å dvele ved det sterke fokuset på nettopp effektive markeder. Økonomer definerer selv at faget handler om effektiv allokering av knappe ressurser. Kan et slikt smalt fokus på effektivitet føre til nye runder med krise og sløsing med menneskelige ressurser, også i fremtiden?
For å ta et eksempel; et gjennomgangstema i pensum er øvelser der man må derivere seg frem til den likevekten som gir effektiv fordeling av ressurser, gitt en rekke antakelser. Som regel er målet å finne en Pareto-effektiv fordeling, definert ved at man har funnet et punkt der ressursene er fordelt på en slik måte at ingen kan få det bedre uten at noen får det dårligere. Pareto-effektivitet tar eksplisitt ikke hensyn til om fordelingen er rettferdig, det er uvesentlig om en person har svært mye og de andre har svært lite. En tilstand er Pareto-effektiv dersom man er i en situasjon der de ansatte i kassa på Rimi ikke kan få høyere lønn uten at det gir lavere profitt til Rimi-Hagen. Pareto-kriteriet blir fremstilt som en av de viktigste innsiktene i faget, den sikrer at det ikke «sløses» i økonomien.
Studentene lærer dermed å lage et skarpt skille mellom rettferdig fordeling og effektivitet. Graden av rettferdig fordeling blir presentert som et politisk spørsmål det er opp til andre å avgjøre, mens økt effektivitet blir sett på som et objektivt kriterium som økonomene kan styre etter. Dette grunnsynet er viktig for å forstå økonomenes tilnærming til finanssektoren. Studentene blir opplært i å følge med på effektivitetstap og risiko, og ignorerer samtidig finanssektorens økende makt og evne til å konsentrere enorme ressurser på få hender. Det stilles rett og slett feil spørsmål.
Er det mulig å skille mellom effektivitet og fordeling? Stadig flere økonomer påpeker nå det åpenbare i at enorm ulikhet har potensiale til å skape enorm sløsing. Glem ikke at bonuspotten på Wall Street var på sitt høyeste noensinne før boligboblen brast i USA i 2007. Et finansmarked kan være ekstremt effektivt, helt til det plutselig ikke er det lenger. Når krisen treffer havner millioner i arbeidsledighet og samfunnets ressurser skusles bort. 10 år etter finanskrisen vet økonomene dette godt, det omtales stadig i The Economist og Financial Times. Det forunderlige er derfor hvorfor ingen tar konsekvensen av denne innsikten og kaster ut de gamle pensumbøkene. Dagens økonomistudium lærer oss at effektivitet er det viktigste målet for økonomisk politikk. Samtidig er antakelsene som gjøres så virkelighetsfjerne og abstrakte at vi ikke har noen garanti for at virkemidlene faktisk vil gi økt effektivitet, dersom de flyttes ut av modellene og inn i virkeligheten.
Rethinking Economics ble startet opp av fortvilte studenter i Manchester. De var lei av et pensum som ikke hjalp dem å forstå finanskrisen som raste rundt dem. Studentopprøret har spredt seg og organisasjonen har nå 50 lokale grupper i 24 land. 10 år etter finanskrisen mobiliserer vi som en del av kampanjen #10YearsOn. Skal vi løse fremtidens utfordringer må studenter innenfor økonomi og finans bli inspirert til å tenke nytt og kreativt rundt hvordan vi kan bruke finans annerledes i det 21. århundre. Vi kommer til å trenge effektive finansmarkeder også i fremtiden, utfordringen er å skape et finanssystem som tjener samfunnet istedenfor å styre samfunnet. Det innebærer at finanssektoren må reduseres i omfang og få mindre makt. I tillegg må vi legge vekk virkelighetsfjerne effektivitetsmål.
Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 12. september 2018.