Klimakrisen krever et dypere demokrati

For eksempel med et eget bærekraftshus i Stortinget.

Skrevet av Arild Vatn

Økonomisk vekst er den viktigste faktoren bak klima- og naturkrisen. Den krever naturressurser og produserer tilsvarende mengder avfall. Dette svekker økosystemene – som igjen er livsgrunnlaget vårt.

Selv om det hevdes at vekst kan skje uten økt bruk av naturressurser, viser empiri noe annet. Fra 1990 og utover vokste globalt BNP og bruk av naturressurser like raskt. Selvsagt er ikke all ressursbruk og alt avfall like skadelig, men også vindmøller og elbiler krever naturressurser. Naturen er kjennetegnet av såkalte vippepunkter. Det er vanskelig å si hvor de befinner seg, men dersom de passeres, endres klima og økosystemer på grunnleggende måter og betingelsene for eksisterende livsformer forverres. Vi er kommet til et punkt der ytterligere vekst gjør at vi kan passere flere slike grenser. Vekst er blitt en risikabel strategi.

Det fremste svaret politikerne våre gir på utfordringene, er teknologisk endring – «grønn vekst». Selvsagt er et skifte fra fossil til fornybar energi nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig for å skape et bærekraftig samfunn. Minst like viktig er det å endre måten vi fatter beslutninger på. Vi må fjerne behovet for vekst. Rike land både kan og må forme en ny modell for utvikling.

Vår tids store dilemma

Politisk sett er vekst viktig for å håndtere fordelingsproblemer og sikre sysselsettingen i samfunnet. Videre gir en voksende økonomi bedre vilkår for avkastning på investeringene. Reduserte utsikter til vekst gjør investorer usikre og skaper økonomisk krise.

Dette er vår tids store dilemma: enten arbeidsløshet og sosiale problemer eller klima- og miljøproblemer av uante proporsjoner. Men ved å endre institusjonene våre kan vi komme rundt dette umulige valget. Teknologiske løsninger er bygget på håpet om at økonomien kan vokse uten å utfordre natursystemene. Selvsagt er det rom for gevinster her, men ikke i det «uendelige». Den fremste grunnen til å lete etter teknologiske løsninger nå er å vinne tid til å omstille beslutningssystemene mot en økonomi som fungerer godt uten å vokse.

Med dagens beslutningssystem klarer vi ikke å håndtere langsiktige utfordringer. Både politiske organer og investorer tenker i stor grad kortsiktig. Politikeres horisont er gjerne fire år mens investorer ofte krever rask avkastning og i liten grad tar hensyn til miljøeffektene av egen aktivitet siden det svekker lønnsomheten. Politisk regulering av næringslivet er derfor helt avgjørende. Klimaproblemet illustrerer at det er svært krevende å få til dette.

I en forvirret stampe

Her er vi ved kjernen av beslutningsproblemet. Den økonomiske politikken er rettet mot å fremme en ekspanderende økonomi. Dette skjer ut fra en underliggende forutsetning om at det ikke skader miljøet. Når slik skade likevel oppstår, starter en diskusjon om årsakene og kostnadene ved å endre produksjons- og forbruksmønstrene.

Her får man alle interessene knyttet til eksisterende produksjonsmåter mot seg – de vil verne investeringene sine. Vi har lenge visst at fossil energi gir oppvarming, men vi har i tiår etter tiår stått i stampe der sterke økonomiske og politiske krefter har forvirret debatten.

For å sikre en bærekraftig fremtid må vi bygge beslutningssystemer som gjør det mulig å tenke langsiktig. Videre må valgene forankres i befolkningen. Det er ikke mulig å skape de nødvendige endringene uten at det støttes og til dels drives frem nedenfra. De store endringene som allmenn stemmerett, arbeids- og sosiale rettigheter og miljøvern er alle drevet av slik mobilisering. Til slutt trenger vi å utvikle et næringsliv som selv evner å ta miljøhensyn ut over det man klarer å regulere politisk.

Bærekraft krever altså en utdyping av demokratiet. Den handler også om å innse at fortsatt forbruksvekst i rike land ikke leder til bedre liv. Å sikre rettferdig fordeling og bevare natur er langt viktigere for livskvaliteten enn fortsatt forbruksvekst.

Hvordan kan vi så endre måten vi beslutter på? La meg illustrere med tre forslag som tar utgangspunkt i at vi ikke bare er egoister, men også evner å tenke langsiktig og ta hensyn til andre. For å mobilisere denne kraften trengs institusjoner som gjør det meningsfullt å handle på vegne av fellesskapet.

Et annerledes storting?

For det første kan vi styrke borgerrollen og befolkningens deltagelse ved å etablere bærekraftsråd i tilknytning til storting og kommunestyrer. Her gis borgere mandat til å vurdere den langsiktige bærekraften til politiske beslutninger, mens kortsiktige hensyn delegitimeres. Rådene bør gis oppsettende myndighet, slik at de politiske organene må begrunne beslutninger offentlig i lys av bærekraftshensyn. Beslutninger kan endres som følge av dette, og sivilsamfunnets innflytelse og engasjement for det langsiktige øker.

Man kan også utvide denne ideen ved å gjøre endringer i hvordan Stortinget selv fungerer. Vi kan etablere et andre hus: et bærekraftens hus som velges ved ordinære valg og gis mandat til å utvikle Norge til et bærekraftig samfunn. Det gis vetorett i tilfeller der den mer kortsiktige politikken i det «første huset» går mot dette formålet. Som for bærekraftsrådene, er det mandatet – utformingen av ansvaret for langsiktighet og bærekraft – som endrer hvilke hensyn som tas. Samtidig vil debatten mellom de to husene mobilisere sivilsamfunnet.

Jørgen Randers har nylig presentert en idé som ved første øyekast ligner, i et intervju med Klassekampen tidligere i juni. Men i hans modell skal det han kaller et overhus, med vetorett overfor underhuset, velges av Stortinget selv. Han ser dette som ledd i å realisere en autoritær stat – noe han mener er nødvendig gitt klimakrisen.

Forslaget mitt er basert på en motsatt tankegang: på en fordypning av demokratiet der en styrkning av borgerrollen utløser endringsvilje. Randers mener befolkningen er like korttenkt som politikerne. Det er muligens en riktig beskrivelse av oss som forbrukere, men ikke som borgere.

Et sivilisasjonsprosjekt

Det tredje forslaget gjelder politikken som et reformert storting bør utvikle. Her kunne listen gjøres lang, men jeg vil nevne to ideer.

For det første bør de langsiktige virkninger av de teknologiene som utvikles, vurderes før de tas i bruk. For det andre bør man favorisere bedriftsmodeller og eierskapsformer som vektlegger langsiktighet – som ikke først og fremst er rettet mot snevre avkastningsmål, men som klarer å ta samfunnsmessige hensyn. Et
bærekraftig samfunn synes illusorisk uten endringer i hva som er formålet bak økonomisk aktivitet – hva som styrer bedriftene.

Demokrati og bærekraftsmandater gir ingen garanti, men det er sterke argumenter for at når en befolkning gis mulighet til å ta stilling til hva som trengs for å sikre langsiktig bærekraft, så vinner fremtiden. Vi må uansett gå den veien. Bærekraft er et sivilisasjonsprosjekt, ikke et teknologisk prosjekt.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 28.6.2022