Er det virkelig så vanskelig å være enig med Rethinking Economics Blindern?
Skrevet av Borgar Løvold Ihle
Samfunnsøkonomi er for lite reflektert. Rethinking Economics Blindern mener dette er en unødvendig svakhet, og jobber for å styrke faget gjennom å sette det mer på plass.
Raddiser på samfunnsøkonomi?
Si ‘Rethinking Economics Blindern’ til en forbipasserende i tolvte etasje, og en bekymringsrynke vil instinktivt dukke opp i professor- eller stipendiatansiktet. Det er som om du nettopp vandret inn i bare undertøy og med hestemaske. Du kan formelig høre alle spørsmålene som venter på akademikerens lepper. Hva er det egentlig disse Rethinking-folkene står for? Er det bare en skokk med tedrikkende, Ravi Shankar-lyttende sekstiåttere født to generasjoner for sent, som iherdig kjemper for å ‘mangfoldiggjøre økonomifaget’ med Maos Lille Røde på lur bak ryggen? Er de bare bitre for en dårlig karakter i Matte 1? Er det denne gjengen som Schumpeter advarte mot da han beskrev enkelte studenters ideelle økonomifag som en ‘intellektuell konsentrasjonsleir’? I denne teksten skal jeg klargjøre litt om hva jeg mener det vil si å være engasjert i Rethinking Economics Blindern.
Hva mener vi?
Rethinking Economics Blindern (REB) sitt standpunkt kan oppsummeres med begrepet pluralisme. Hva betyr denne vage ismen? Pluralisme, i en faglig sammenheng, er et vitenskapsfilosofisk standpunkt som antar at den beste måten å komme frem til sannhet på er gjennom et mangfold av perspektiver. Dette mangfoldet kan eksistere på flere plan, deriblant (1) innenfor samfunnsøkonomi og (2) innenfor samfunnsvitenskapene under ett. Vi ønsker begge deler, og fokuserer på det første (derav navnet Rethinking Economics). Det er lett å tenke at et slikt meningsmangfold innebærer at ethvert prinsipp må sees relativt til perspektivet det kommer fra, og er irrelevant eller ugyldig utenfor sitt eget perspektiv. Men dette er ikke tilfellet: Pluralisme er ikke relativisme. Her følger to prinsipper som jeg ser på som absolutte, altså gyldige uansett perspektiv, innenfor samfunnsøkonomi. Etter min mening er disse forenlige med et pluralistisk prosjekt.
To vitenskapelige prinsipper
For det første er det økonomien som er samfunnsøkonomiens deskriptive utgangspunkt. Altså er det økonomien, samfunnets ressursnettverk, vi prøver å beskrive. For en samfunnsøkonom er størrelser som etnisitet, religion, seksualitet og kjønn sekundære i forhold til produsenter (ressurstilbydere) og forbrukere (ressursmottakere). De førstnevnte kan motivere, forklare og nyansere en økonomisk analyse, men inngår ikke i metoden på lik linje med de sistnevnte: De er ikke økonomiske størrelser som sådan.
For det andre er det velferd som er samfunnsøkonomiens normative utgangspunkt. En antakelse for våre analyser er altså at vi bør etterstrebe størst mulig velferd. En nydøpt samfunnsøkonomistudent rekker knapt å riste av seg vievannet før ordet ‘nytte’ har blitt nevnt et tosifret antall ganger, men det tar lengre tid å innse at økonomifaget har dype røtter i utilitarismen. Innenfor samfunnsøkonomi skal man ikke ta stilling til om dette utgangspunktet er bra eller dårlig: Det er noe vi tar for gitt. Moralfilosofenes diskusjon har pågått i to tusen fem hundre år, og kommer til å fortsette lenge etter at vi er døde og magasinet du holder i hånden ligger gult og falmet i en avkrok. Det er en diskusjon vi som samfunnsøkonomer ikke alltid har tid til: Samfunnet krever løsninger akkurat her, akkurat nå! Som privatpersoner, derimot, bør vi ikke være like pragmatiske: Vi bør reflektere over hva som er grunnleggende bra og dårlig. Men vi er ikke faget vi studerer. Faget vårt må avgrense områdene for refleksjon: Det er ikke et studie om alt.
Et reflektert fag i dialog
I tråd med dette bør samfunnsøkonomi kunne reflektere over seg selv. Som samfunnsøkonomer burde vi kunne anerkjenne at faget vårt har oppstått i en gitt kontekst, og være åpne for at dette kan gi oss blindsoner. Ved ethvert steg på veien må vi være bevisste på at det finnes noe utenfor samfunnsøkonomisk mål og metode, og at våre analyseverktøy ikke alltid gir svarene. Om ressursproduksjon henger sammen med idéproduksjon, må samfunnsøkonomer vite at de bevisst har valgt å studere det første fenomenet, og at faget er dårlig egnet til å si noe om det andre. Denne faglige selvbevisstheten er en styrke i arbeidslivet, hvor vi ofte møter et kaotisk virvar som ikke passer med stiliserte modeller (bedre kjent som virkeligheten). Den er også en styrke innenfor faget selv, hvor kunnskap om fagets grenser kan hjelpe oss med å tegne opp nye eller forsvare det bestående.
En reflektert forståelse av faget vårt vil også gjøre oss bedre skikket til å gå inn i dialog med andre fag, siden vi da vet mer om våre forskjellige utgangspunkt. Dette betyr ikke at samfunnsøkonomen, sosiologen og statsviteren skal sitte stumme som østers rundt samme bord, fordi de har forskjellige utgangspunkt og ikke blir enige uansett. Ei heller, som verre er, at det oppstår et basketak oppå bordet mellom samfunnsøkonomen og sosiologen, fordi her er uenighetene så dype at argumenter ikke strekker til (statsviteren noterer heftig i hjørnet, enda en varm krig!). Tvert imot: Samfunnsøkonomen skal fremlegge sine argumenter klart og tydelig, men samtidig være åpen for å utfylles av både statsviterens og sosiologens perspektiver. Det samme gjelder for de andre partene.
Konklusjon: Bli selvbevisst!
Man lytter og snakker bedre når man anerkjenner at begge parter i en samtale har noe å komme med. Det er dette som er pluralismens formål: Reflektert diskusjon mellom jevnbyrdige. Rethinking Blindern kjemper for å skape samfunnsøkonomer som hverken er tause eller overkjørende i møte med andre fagfelt, men som derimot behersker tverrfaglig dialog. Vi opplever at det legges for lite vekt på å oppnå dette i dagens pedagogikk: Det forblir uklart hvor samfunnsøkonomien slutter og andre fag begynner. Kontekstualiseringen av faget uteblir fra forelesningssalen. Dette er uheldig for de som ønsker å forsvare dagens samfunnsøkonomi, for de som ønsker å kritisere faget, og for de som ønsker en god tverrfaglig debatt.
*Denne teksten sto først på trykk i Observator sin vårutgave for 2023.